ARVEN

Denne bloggen har jeg kladdet 1000 ganger og kall det gjerne en dritings blogg - ihvertfall animert! Ihvertfall en unnskyldning til å si det som det er! Akkurat i kveld tenker jeg på faren min, sikkert fordi jeg har sett. Forrest Gump. En inspirasjon til livet!

I går så Bernt og jeg på inntekt/skatt til alle venner og famile. Faren min er god for millioner fremdeles, og som alltid. Men hva er det verd? Han vil ikke kjenne oss, ikke treffe oss, ikke ha noe med oss å gjøre. Ikke det at mora mi "bærer" noe mere, men nå var det faren min, som jeg har hatt et hig etter å ha, men han vil ikke ha meg, om du skjønner.

Hva er da pengene verd? Han hadde en kompis som rundpulte datra si, og han fersket det aldri. Og når han vet det, gjør han noe? Sier han: "Jeg skjønner, det var trist". Sier han: "Beklager mitt barn, at du måtte igjennom dette". Nei, aldri, Derfor kan jeg skrive blogg om det. Det skjer aldri. Det kommer aldri til å skje. Det er hypotetisk tenking. Det kan drive hvem som helst til vanvidd. Ønsket om å ha en far, og la håpet leve, lever kun igjennom hodet. For å stoppe det, kan du f.eks. skrive blogg. Det skjer aldri! Det har ikke skjedd til nå. Skal jeg gå og vente på at han finner ut at: NÅ....ja NÅ skal jeg ta motet til meg og ta kontakt og da skal alt bli så bra. Jeg har ventet i årevis, men jeg venter ikke mere.

Kreften lærte meg at venting er dårlige ods. Venting gir bare venting, ikke noe mere.

Men det var disse pengene da, som ligningen viste. Jeg kunne vist et sjakk trekk og nok en gang, bedt om nåde, bedt på mine knær, bedt om å bli likt, sett og elsket. Men nå er jeg stor, ja, 42 år, og har barn selv som tenker i like baner. Forskjellen er at de har meg, til evig tid og for alltid.

Jeg husker at jeg gråt, jeg husker at jeg spurte om å få slippe å bo hos mor mi, han svarte: "På side 40 ordner alt seg". Hver eneste bok jeg leser som voksen, ser jeg etter side 40, det ordner seg aldri der, men all ting er i orden. Men foreldre aner ikke hvilken skade de er når de ikke gjør jobben.

Jeg angrer sikkert i morgen, eller ikke. Jeg har ingenting å tape, ikke engang arven! Det er eneste trumf kortet de har, arven. Og den har brent seg, gjemt seg og mesket seg og stjelt livet mitt, i alt for mange år. Jeg vil ikke være rik for en million, jeg vil heller leve og være fri.

Jeg fikk et kort fra min far og et fra min mor, da jeg var kreftsyk. Men ønske om bedring av helsen! Takk. Godt tenkt og sikkert godt ment, men hvor ble det av resten?

Godt at jeg skal vokne til en ny dag og være mor for 3 barn som trenger min kjærlighet.

Det var min første dritings blogg.

Vakkert!

Betty