En Allrounder!

På bytur med Kristin og ingenting er vel som det. Gamle rever, som vil hverandre vel. Når vi snakker om andre mennesker er tonen blitt mer: ”Det er der de er” og ”det er det de ser”. Og vi er der vi er og ser det vi ser, utifra erfaringer og egenverd.

Det er alltid noen som har behov for å holde deg nede, som trenger å snakke bak din rygg for å slippe å se sitt eget. Men la de være i fred. Ja, de kan til og med mene at det å være personlig og vise sårbarhet er tegn på svakhet, la de holde på med det. Ikke pingponge med ”sånne”, det er dødt løp! De har allerede bestemt seg for hvem du er.

Marit skrev om bygdedyret. Hun er bosatt på landet, og der bor Det Store, Stygge Bygdedyret. Det lever av smålighet, hevede øyenbryn, intoleranse, baksnakking, lav selvtilitt, misunnelse og mange andre stygge ting. Favoritt-retten er misnøye. Noen av dem prøver å få kål på Bygdedyret! Jeg tror det er en fånyttes kamp. De er sterke disse dyrene, men du kan avmakte de må å ikke spille ballen tilbake. Det gjør dem litt frustrerte. Det at du ikke lever opp til deres regler og ikke innordner deg deres måte å se verden på, gjør dem rett og slett frustrerte. Det kan hende at de baksnakker deg enda mer (og det kommer for ditt øre selvsagt, det vil de jo), men de gir seg etter hvert som de ser at du ikke lar deg innordne. Det de sier er ikke sagt ut i fra kjærlighet til mennesket, det er rett og slett et egethat og eget misnøye med egen situasjon eller posisjon.

De unner deg ikkje en seier, fordi de ikkje unner seg sjøl en. Livet er for kort til å ikke ha det bra, det er rett og slett ikke nødvendig å bruke tid på dem.

Det er bedre med fokus på det som fungerer, på de som er fornøyde med deg. Hvis du absolutt må hevne deg, eller kjenner en drivkraft i ”jeg skal vise dem”, så er det alt du trenger å gjøre er å gjøre seire i ditt eget liv.

I byen bor bydyret. De våker dine steg. Joda, du må gjerne tro du er noe (her har vi kommet så langt), men ikke trø innenfor min lekegrind og vær noe. For her er det jeg som skal føle at jeg er noe. Hvis jeg hadde vært min egen stjerne, så hadde jeg selvagt ikke følt meg så truet av at du er stjerne i ditt eget liv. Men nå er det nå engang slik at jeg har en del ting å arbeide med selv, og da føler jeg fort at andre blir en trussel mot det. Og da er det lettere å si at det er du som har noe å arbeide med. Du har jo vært rusmisbruker og alt mulig. Jeg mener, skjønner du ikke hva det beviser?

Alle kan ikke like deg, det er ikke noe mål i seg selv, hvis alle liker deg, er du i ferd med å innordne deg mye. Alt for mye!

Nora mener at jeg er litt streng som forventer at voksne folk tar ansvar for eget liv. Fortell meg mer om det! Jeg får plenty telefoner fra voksne med ungdommer som har rusproblemer om dagene, og jeg gir samme beskjed. Alt for mange voksne abdiserer autoritet av redsel for å være autoritære. De lever med en rusmisbruker under samme tak år etter år, og fortsetter med å klage for egen del. Det handler ikke om de voksne lenger, det handler om et barn i nød. En ungdom som har valgt rus for å fjerne seg fra en verden full av krav, syt og klandring.

”Hvis du bare hadde gjort sånn eller slik, så hadde alt vært så mye bedre”. Klandring. ”Ser du ikke alt du ødelegger for deg selv eller for andre?”Selvfølge.

Men er du kommet så lamgt at du har valgt rus for å døyve en smerte, så vil du ikke se eller ta ansvar for eget liv eller andre. Jeg har ikke møtt en eneste en rusmisbruker, som ikke har rust seg for å få bort en smerte. Det ble for vanskelig å leve med alle kravene, forventningene og stemningene. Og det er den voksnes ansvar å se til at unger har det bra.

Det er ikke til å komme bort i fra!

Dette er et utømmelig tema. Dette kan jeg mye om. De svarene jeg gir, er gjerne ikke de folk vil høre. De vil ha støtte på å få fortsette å synes synd på seg sjøl og ikke gjøre det som gjøres må. Men jeg kjenner at det er ikke greit at folk ringer og spør meg om dette. Jeg er ikke på jobb. Jeg kan være et medmenneske, men da må jeg velge tidpunktene jeg kan være det på. Slike tema suger, og i hvert fall hvis jeg hører den som ringer sin motstand på endring. Hvordan i all verden skal du få til å forandre livssituasjonen til en ungdom, uten å se på egen rolle?

Nei, vi får skikke oss bra som foreldre, så vi kanskje unngår at våre barn begynner å ruse seg. Jeg har snakket med guttene mine om rusmidler som en flukt fra livet. De fleste unger kan mer om dette enn vi aner.

Vi kan si at det handler om miljø, men de som har en plattform å komme tilbake til, som er fyllt av kjærlighet og respekt kommer som regel tilbake, og finner ut at rusingen gav bare problemer. De som kjenner at rusen gir en ny mulighet til å slippe unna, en plass å bli sett og likt for den en er, blir værende i det.

Det er vår fordømrade plikt som foreldre å se! Og respektere! Ikke formane, moralisere, fornekte, drive skyldstaktikk og klandre. Du må jo vær så god prøve, men blir det bedre av det? Det er brutalt, men sånn er det. Jeg har lang trening i temaet!

Erfaring gir pondus! Erfaring gir tæft og styrke! Jeg så på Skavland fredag. Han som hadde satt inne i 17 år, uskyldig. Dømt til døden og hatt et helvete. Han fortalte om sitt sinne, han brukte det konstruktivt. Han hadde det trønderne kaller tæl. Personlig er jeg ikke sint, eller trist eller bærer på gamle greier mer. Men jeg har tilegnet meg noen erfaringer, i tillegg til fag, som gir meg rett til å si noe om dette.

Bernt er på klassetur med John Arvid. Vi tre som er hjemme, får rom til å snakke oss tre. Det er spennende hvordan samtaler kan endre seg med færre tilstede. Vi har funnet frem ting til loppemarked, og jeg er blitt påminnet det viktige arbeidet ’leger uten grenser’ gjør.
Vi har ulike saker å fronte, og godt er det! Det er godt å vite at det finnes folk som tar ansvar for flere enn seg sjøl, og som følger sitt hjerte. Men i følge legestanden i gaten her og der, så er mange av disse folk med store egoer, og må være det for å greie jobben de gjør. Det er profft det! De kan ikke ta hensyn til bygde- eller bydyr som sier at de tror de er noe, hver gang de fronter en sak i media. De tror nok på det de gjør, det kalles egenverd!

God kveld,

Betty