På Rett Stasjon!

En formiddagsblogg, det er lenge siden det. Det er tankenes helligste blogger, for da renner tankene bare ut. Jeg har etterhvert fått raske hender på tastaturet, det skal være sikkert. Jada! Jeg leser igjennom og vet hva jeg poster, ikke bekymre deg for meg. Jeg bruker tiden på det jeg vil. Bry deg heller om deg sjøl. Hva vil du bruke tiden din på?

Går folk på min alder rundt og tilpasser seg det andre vil? Jeg har fått høre at det er vanskelig å vite hva jeg vil. Ja, selvsagt er det det, hvis du ikke sjekker ut. Men er det ikke viktigst hva du vil? At folk ivaretar sine egne behov, og sier hva de sjøl vil.

En av guttene min kan si: "Jeg tør ikke å spørre, for jeg vet ikke om de vil være med". Da forstår jeg at jeg ikke har greid å etablere styrken til å tro på sitt eget, i han, og jeg svarer: "Det går ikke an å vite svaret på forhånd. Hvis du vil, så må du stå for det, og skjekke ut om de vil, hvis ikke de vil være med, så er du fri til å gå videre og finne deg noen andre og leike med". Dette gjelder for voksne og vel?

Her ligger det vel en redsel for å bli avvist og derfor så går vi rundt og ikke gjør det vi vil. Det er helt idiotisk. Denne avvisningen er ikke annet enn et NEI, jeg vil gjøre noe annet. Jeg vil leike med noen andre. Hvis noen blir med på noe for å være grei med deg, er jo det en fallitterklæring, og ikke sånn det skal være.

Jeg kan ikke fordra at andre legger sitt på meg. Folk må bære seg sjøl. Hvis de vil noe, så får de stå for det og ikke la det være mitt, om de gjør det eller ikke. Det er grunnleggende viktig for selvfølelsen å ikke la seg styre av andres lyster/ikke lyster.

Jeg kan for eksempel ikke fordra kaffebesøk hjemme hos meg på formiddager. Hver dag er en arbeidsdag, om en er sykemeldt eller hjemmearbeidende. Jeg vil bruke dagene på det som bringer helsen min fremover, og det er ikke kaffebesøk. Men det betyr ikke at dette ikke er bra for andre. Folk kan synes at det gi dem mye, og prioritere det. Det kan henge sammen med at jeg før leverte og leverte, eller at det er mye annet å gjøre. Det spiller egentlig ingen rolle, jeg liker det bare ikke.

Jeg vil heller gå en tur og prate, gjøre noe eller gå på kafe, for der er det mye å se på. Det er ute av mitt rike. Der er det ikke annet å gjøre enn å konsentrere seg om praten og det som er rundt. Derfor så inviterer jeg på kafe, hvis jeg vil treffe noen for en prat. Trening er også en sosial bra greie, så jeg inviterer på det. Men etter jeg var syk, så oppdaget jeg at det stort sett var jeg som inviterte og ble lei av det, derfor blir det utrolig lite kafebesøk og treninger sammen med folk.

Men det betyr ikke at andre ikke kan invitere meg. Hvis folk vil invitere meg på en kopp te en ettermiddag eller et glass vin, eller en middag, så er de fri til det. Men de må faen ikke legge på meg, at de ikke vet hva jeg vil. Dette blir jeg så lei av. Hvis ikke jeg kan, så sier jeg nei, hvis ikke jeg er i form så sier jeg nei, eller så sier jeg stort sett ja. Eller prøver på en mot invitasjon, når jeg har rom til det.

Kanskje dette "vet ikke hva du vil" er en billig forklaring på at de sjøl egentlig ikke vil, eller ikke vet hva de sjøl vil, ikke har tid, ikke har rom for. Det er igrunnen ærligere det.

Hvis jeg gjør det jeg trives med, og du gjør det du trives med, så kan dette bli veldig bra det. Det er ikke alltid at dette matcher, men det skal det vel heller ikke gjøre.

Nå som ungene blir større, sklir alle relasjonene som var bygd opp under ungenes behov sagte av sted. Da står en igjen med sine egne voksne behov, og hva er det? Hvordan ivareta det?

Det blir ihvertfall ingenting hvis jeg tenker: det er vanskelig å vite hva de andre vil. Jeg driter i det. Jeg spør om de er med, og får et ja eller nei, så enkelt er det. Statestikk metoden er kraftig undervurdert. Jeg har ingen relasjoner bygd opp på dårlig samvittighet eller jeg "burde" tatt kontakt med. Hvis jeg er usikker på om jeg har noe å hente, lar jeg det være (brent barn skyr ilden). Hvis folk svarer nei, så kan jeg bli lei meg, men jeg må gå videre, det er ikke mye å dvele ved. Livet er for kort til det.

Etter at jeg fikk kreft har jeg konsentrert meg om å bli frisk. I HAVE KICKED CANSERS ASS! Det betyr langt mindre tid til å ivareta relasjoner. De som vil ha noe med meg å gjøre er her, og de har jeg greid å følge opp sånn noen lunde. Jeg skal ikke fylle bussen min til randen igjen med daukjøtt. Jeg gir der jeg får, for tiden og det funker det.

Men det er klart, det har overrasket meg, hvem som hadde "stayer evne". Dette er tanker som alle som har vært syke snakker om. Alle har gjort seg noen erfaringer i relasjonsverdenen og alle har opplevd endringer der. Ikke usunt i det hele tatt, en opprenskning i egne rekker, kan være fordelaktig for resten av livet det.

Jeg møtte en som hadde mistet mannen sin for to år siden, og hun kjente at hun fikk nok av alle de felles vennene de hadde, som sørget over eget tap av ham, og ikke hadde rom for at hun hadde mistet mannen sin og far til hennes barn. Hun hadde bare blitt forbanna og bedt de sørge et annet sted. Nå som sorgen var over, savnet hun noen av de hun hadde slengt av bussen, for de var morsomme å ha, når livet ikke svei. Festvenner, heter kanskje det. Og det er bra å ha noen av de, men kanskje en må lære seg, hva en deler hvor, slik at man ikke mister så mye, når livet byr på uventede utfordringer. Da kan man parkere "light" venner og plukke de opp der de står, hvis en vil det, når en er klar for det. Men mange har funnet seg anna lys å være møll i og det må jo være greit det og.

Jeg holder fast i å arrangere Vålådalen i påsken, fordi det er en uniq måte for meg, å kjenne folk på. 4 intense dager, som beriker. Det er 8. året vi drar dit, masse familier. Vi bor tett, spiser sammen, drar på turer og blir kjent med hverandres unger. Jeg skulle ønske jeg hadde krefter til å ha damefester, flerdagers turer fra hytte til hytte, sånne ting jeg gjorde før, men der er jeg ikke.

Men jeg er ganske god på å være der jeg er, og ivareta egne behov. Nå som jeg har frisknet til, så har jeg oppdaget mange vakre mennesker i prosessen og etterpå. Livet er ikke så værst, bare en greier å passere de første 40.

Jeg nevner et menneske som har plukket opp meg, ja hele bandet mitt. Manageren vår, Sylvi. Hun kom på en konsert og har siden vært på de alle. Hun forelsket seg i hele konseptet og vil oss det beste. Hun har samme utålmodigheten som meg, så vi roer hverandre litt ned: "alt har sin tid". Greia er å ha det bra med det en gjør, når en er i det og det har vi, der vi er i dag. Det hadde selvsagt ikke gjort noe med litt flere spillejobber, men du skal bare se, det ordner seg, hvis det skal det.

EP`en våres kan bestilles hos henne: sylvioeding@hotmail.com

Livet byr på viktige møter hele tiden, det gjelder bare å se de og gi næring der en får noe. Som Arnfinn sa: Ikke stå på de stengte bensinstasjonene og be om å få fyllt på. Heller ikke på de stasjonene, der de bare tapper deg, eller skal endre på deg. Der de ikke er fornøyd med innsatsen din eller vil ha deg i sitt bilde. Der de ikke tåler at du tar vare på deg. For da tar ikke du vare på dine egne behov. Så enkelt er det!

Ha en fin torsdag,

Betty

My Tits, An Official Story Against Cancer!

Add to My Profile | More Videos