Sunday Bloody Sunday

Det er to grupper mennesker du ikke velger i livet, naboer og øvrig familie. Og i dag har jeg virkelig lyst til å være dønn privat på bloggen, men begge disse gruppene hindrer meg i det. Skjønt ingen av de leser blogg, så vidt meg bekjent. Men å lufte mine dagens tanker og opplevelser rundt disse to gruppene ville vært å sladre og det driver vi ikke med offentlig, ikke sant? For disse to gruppene holder seg sikkert for god til å sladre om oss også, det får vi bare tro. Vi må alltid tro det beste om folk, til det motsatte er bevist. Men personlig har jeg hatt urealistiske forventninger til begge gruppene. Forventinger som har gjort meg trist.

Jeg er mere og mere inne på tanken om jeg skal ordne meg en blog med kode til, for da kan jeg være privat. Det er mange mennesker jeg kunne tenkt meg responser fra på gitte tema, som jeg ville ønsket meg med da. I dag har jeg grublet på et Esquil tema. Hva trenger sjela? Han laget kode og ble mere privat og det svinger mere av det altså. Han gav alle en mulighet til å melde seg på, men ikke alle er med. Jeg tror det er mange som ikke leser bloggene ordentlig, de bare er innom og da forsvinner sammenhenger og muligheter. Men jeg grep sjansen og hev meg på og er inne.

Med kode så kan en fortelle om egenopplevelse, uten å være redd for at andre blir støtt. Jeg har ikke så behov for å snakke om andre, men hva det gjør med meg, når andre.... om du skjønner.

En light variant:

Jeg har sluttet å være drivkraften i begge disse gruppene jeg nevnte og da skjer det fint lite, gitt. Eller snarere: Ingenting! Ingenverdensting! You win something and you loose something. Og jeg har vel ikke mistet noe, for det var aldri der. Fordi når en slutter å drive relasjoner, så ser en hvem som naturlig er tilbake og det er som sagt: fint lite. Jeg savner det ikke heller, for det var aldri der, men jeg kan synes at det er trist at det aldri var der. Jeg får nesten samme opplevelsen som da jeg trodde punken døde. Men felleskap som er bygd opp på at noen få drar, vil aldri overleve når drivkraften blir borte.

Det er som Radiohode nevner, folk er for navlebeskuende. Vi er ikke de populære, det er ikke oss som gjelder. Men hvis vi driver og inviterer, så får vi respons til vi slutter å drive og invitere. Nå kan jeg skrive det litt høyt fordi jeg har ikke noe å tape, for det var aldri der.
Jeg har ikke noe å legge på andre i dette litt innpakka temaet mitt, men jeg synes det er trist at vi ikke betydde mere. Og det går an å komme over det, for det er bare en følelse. Gratispassasjerer er slitsom reisebagasje i livet. Kan hende jeg synes det er vanskelig å ikke være ønsket, og jeg har brukt nok tid på å skjekke det ut. Jeg kommer aldri, i hele mitt liv, til å ha dette som tema, med noen av disse gruppene. Aldri. For responsen er den samme hver gang, luft! Eller at vi tar feil, og «vi må ikke tenke sånn». Dette skulle jeg gjerne gitt eksempler på, men det må være inne i en blog, med tilgang til folk som responderer.

Bernt sier alltid: «Det beviser at vi til og syvende og sist, bare har oss selv». Og det hele svir mere for meg, pga min historie. Men storebetty er blitt flink til å passe på lillebetty, så jeg rir det av meg.

Tanken på å flytte her i fra, skremmer meg ikke lenger. Jeg drømmer ikke lenger at jeg selger huset om natten. Jeg får ikke panikk med tanke på å være oss 5 et annet sted. En ervervet frihet, som resultat av å gå inn i den triste følelsen.

Vi var på skøytebanen i dag, en trivelig dag med oss 5.

Foressten: Jeg gråt da kongen gråt. Noen andre som gjorde det?

Er det noen andre som kjenner igjen temaet?

Gullrekka mi:







Betty