Mystery

Å høre Mosart og gregoriansk musikk forvrengt til 9000 hertz krever sin kvinne. Denne dagen har vært en mystisk dag, og jeg vet at også denne dagen var en gave, selv om jeg har kjent meg sårbar og med lite energi. Dagen i dag endte med at det ringte på døren og der står en av 10 verdens vakreste menn, med et brev fra ham og hans kone. De har satt slik pris på PLATA vår at de har skrevet et langt brev til meg og gav meg en gave, Ragnarock(progrock). Et band som var ute med norske texter før det var stuereint, før Prudence, tror jeg. Han sammenignet BBBB med Undertakers Cirkus (med blåserekke), som var blant de første som skrev engasjerte og politiske tekster på norsk (1967). Jeg skal høre på den i morgen. Jeg skulle absolutt vært i slaget og invitert inn, men jeg har brukt opp det jeg har for i dag, og da satt jeg en grense for meg selv. Angret pittelitt med det samme, for det kom en gave på døren, men samtidig, jeg tok vare på meg selv.

Bernt er i Oslo, han dro kl 05:00 i morges og jeg har manovrert 4 avtaler/møter og ungene. Det er mye for å være meg om dagene. Jeg startet dagen med at jeg gråt litt, for det var så helvetes tungt å få motstand fra 2 gutter på alt. Eldste mann går på skinner. Jeg skjønte da, at denne dagen blir laaaaang.

Jeg kjørte rundt og rundt 6-7 runder i parkeringskjelleren på St.olav, bak like mange biler for å finne parkering. Tilslutt parkerte jeg ulovlig og sa høyt til meg selv: «Betty, du er født punker!» Jeg har verket i armen, og fikk kyndig hjelp. Traff en av damene som fikk kreft før meg der, en av samme sorten som meg, en som har gitt alt hele tiden og det første vi deler er: «Hvor ble de av alle sammen?» Det går igjen hos alle brystkreftopererte, virkeligheten forandret seg. Folk ble borte når vi ble syke og de viste seg aldri igjen. Sjøl har jeg ikke mere kapasitet enn til akkurat det jeg prioriterer og min unnskyldning er at jeg bygger meg opp. Jeg kan av og til ta meg sjøl i å lure på hvilken unnskyldning de har, de som ikke har gått noen uventet Mont Everest og som bedyret før at de var venner. Men nok om dette, mere enn nok om dette!

Jeg dro hjem for en pause. Dro til skolen for en kontaktsamtale til min eldste sønn. Det er friminutt og jeg ser at to gutter hopper på han, for å få han til å gjøre et eller annet. En av mine favoritt ungdommer prøver å rive de vekk fra John Arvid, men får det ikke til. Jeg går myndig bort og river to sultne ulver vekk fra min sønn. «Det må da for faen gå an å la være å plage folk. Dere får ta kontakt med respekt og ikke på det viset der». Jeg stirret den ene gutten i senk, som hadde kastet seg over han som en gribb. Dette var han ikke forberedt på. Han andre stod like sulten på kontakt ved siden av, og prøvde å fange min oppmerksomhet med å si: «Æ, æ, mener du mæ?» Gjentatte ganger. Han bare ignorerte jeg.

John arvid var stolt av sin mor, han smilte og følgte meg til bilen etterpå. Jeg snakket med læreren som gikk ute. Slike situasjoner skal sees. «Det er ikke alt vi ser», var svaret. «Nei, men nå ber jeg om at du følger med, for hans del». John Arvid har klaget på at folk plager han i friminuttene. Jeg oppfatter han som en fyr som ikke lar sin egenverdi styres av slike puddinger, men mange nok av slike hendelser er uheldig.

«Hva har jeg gjort?» spurte gutten som jeg stirret på. «Du har vært respektløs og han du har vært det mot er min sønn». Jeg gjorde ikke saken større, men takket han favoritt ungdommen min (din sønn Toril)!

Jeg dro hjem, dusjet og forberedte meg på å hente mellomste. Vi går på Tomatis og vi trives der. Jeg blir sliten av alt som røsker og drar i kroppen, men vet at det er nødvendig for å ikke bli buret inne med spenninger. Jeg har hatt kreft, jeg skal ikke ha det igjen!

Merker fremgangen på oss begge etter kun 4 timer. Men det romstrerer og buldrer. Og 9000 hertz sier seg sjøl, det gjør noe med hjernen. Etter timene der, kjøpte vi Dollys pizza og gutta lovet å passe hverandre når jeg dro på øving.

Vi fikk på plass en ny låt: Første Damene. En ny baby i BBBB.

Du kan se på all verdens sangere og all slags konkurranse programmer i sang, og tro at du ikke kan synge. Du kan lese all verdens bøker, og tro at du ikke kan skrive, du kan skanne innom allverdens blogger og tro at din egen stil er ingenting verd. Hvis du virkelig vil, så kan du tvile på alt du gjør, fordi andre gjør det bedre. Og du kan skamme deg over at du gjør det du gjør, fordi andre gjør det bedre. Du kan se at andre ser, at du ikke er verdens mester i det du gjør og du kan tillegge dem at de tenker: «Andre kan gjør det bedre» eller «Dette var Bettysk».

Du ser at de ser, men du gjør det du gjør. Og er i et sekund låst i situasjonen: «hva i all verden gjør jeg her?» I dag har jeg virkelig lurt hva jeg holder på med. Og det gjør jeg når jeg tviler på meg selv og jeg hater det. Derfor så blir slike dager jobbige.

For jeg driver ikke konkurranse med de andre. Jeg vet at dette finnes tusenvis av syngedamer ut i der, som behersker teknsik sang tusen gang bedre enn meg. Men de er ikke meg. Det er det bare jeg som er!

I dag var jeg innom optiker et ærend med min sønn og så de feite brillene til 3500,- kroner. Kan bare glemme det nå, men liker at jeg liker noe. Fant 3 par briller som var total kule.

Så hvis denne dagen også var en gave, så var det en vanskelig en. Men som det heter: Vi må alle bite livet i låret, og i dag tok jeg et skikkelig jafs.

Der kom bernt hjem og satt på Ragnarock tvert. Tøft som faen! I dag har Bergens Tidende sendt en tekst til meg, som jeg har godtkjent. Den var plukket fra bloggen min. Det kommer i BT lørdag 31-03. jeg er fornøyd med bilde og teksten.

Vi rockes,

Betty