torsdag 28. april 2011

Byens Musikkliv Trenger En Stor Klem.

Edit
BYEN's MUSIKKLIV TRENGER EN STOR KLEM
by Betty Johnsen on Sunday, April 24, 2011 at 12:58pm

I går slapp vi ikke inn på Blæst, mor, far og to ungdommer. Vi var klinke edru og trodde det gikk greit å skrive vergekontrakt i døren. Jeg burde jo visst bedre, har vært med å ordne vergekontrakter på egne konserter og det gjøres på forhånd. Grei regel det. Det hjalp ikke særlig på avvisningsopplevelsen at de slapp inn to jenter rett før oss, og de hadde ikke verge med, men fikk et kryss-tegn på hånden hver, så de ikke fikk kjøpe alkohol. Så sier sjefsvakta at de hadde verge, og det var helt unødvendig av han å si, for det visste vi ikke var sant. Han syntes sikkert litt synd på oss, for han gikk og hentet eieren, som han sa han var, og det første eieren sa, var: at han ville ikke overprøve sjefsvakta, som egentlig ikke hadde greid å bestemme seg, for om vi var inn eller ut. De drev og henviste til hverandre og til slutt gikk vi, nederlaget var et faktum. Vel, denne episoden er jo bare pinlig og jeg var med å skape den selv. Mest fordi jeg så inderlig skulle opplevd denne konserten. Hadde gledet meg lenge, prata om det på facebook, og jeg hadde virkelig unnet disse to gutta, som ikke har fyllt 20 år ennå, å oppleve denne historiske begivenheten med Dead Swingers og Charter 77.



SVINDEL



Det siste bryr jo Blæst seg katta i. De vil selge sprit og øl de. Hvor mange/få billetter som selges er bandets utfordring, og de 400 kronene i billettinntekter fra oss, er det bandene som tapte. Arrangøransvaret har de løpt fra, som mange andre spillesteder, for mange år siden. Dvs at som band leier du stedet, ca 10 000 kroner på Blæst. Byscenen ca 21 000 kroner, Familien ca 4000 kroner. Fikk sjokk, da jeg etter en spillejobb på Blæst i 2006 fikk en regning i posten fra TONO på arrangøransvar, ca. 1 600 kroner, fordi Blæst hadde ikke hatt noe konsert med Betty Big Boom Band, de hadde leid ut stedet til oss. Det var i det herrens år at det gikk opp for meg: denne bransjen trenger en stor gruppeklem. Sikre kilder har fortalt meg at byens livescener, har knegått Rockheim, og bedt dem om å ikke prise dem ut av markedet. Derfor koster det ca 23 000 kroner (da har du en vakt) å leie scenen på Rockheim.



Det er lett å se at folk ikke renner ned livescenene i byen, med mindre det er et stort navn. Altså, arrangøransvaret er lempet over på bandene. De må annonsere og kjøre promo og betale TONO-avgift selv. Spillestedene risikerer ikke en krone. Band har splittdealer på døren, og da må det komme en god del folk for å gå i null. De aller fleste musikere tjener aldri noe på slike konserter. Og som regel får du bare en avtale på ukedagene, hvor det naturlig nok kommer færre mennesker ut.



Veien til de store scenene, ser veldig ut til å være: Drikke øl med de riktige og bli godkjent av en liten hard kjerne (som ser ut til å ta kvelertak på seg selv) og få en låt listet. Et aldri så lite kommunist styre i mitt eget kjære demokratiland.



Det er en underlig greie, slik de gav sprit til Grønlenderne, og ødelagte en hel kultur, ser det ut til at musikkbransjen i Trondhjæm, som har skutt seg selv i begge beina, trekker hverandre mer og mere ned. Det er kun en håndfull musikere i denne byen, som har gratulert meg med utgivelsene mine i 2009 og 2010 f.eks. Man er jo såpass sårbar i en utgivelsesprosess at man merker seg det. Markus Klyve (keybord) har lært meg hvordan man finner de råtne eggene i en kartong, du slipper hele esken i bakken, de råtne knuses og de lukter, og de kan ikke noe for det selv en gang. Ja, for å si det på Bettysk vis: De vet ikke engang at de ikke vet.



Merker det litt når Rosenborg gjør det dårlig også: «.....supporterne krever full skjerpings......» skriver Adressa, seinest onsdag 20.04.11, videre at: «....tilstanden bekymrer supporterne». En ting har Brannsupportere lært meg: du støtter laget ditt, uansett, du gir de varme og gode lykkeønskninger, ikke bekymringer og krav.



Jeg traff Øystein Dolmen på en av mine mange fine skiturer i vinter og vi diskuterte musikkbransjens begredelighet og han kunne fortelle at i Bergen har bransjen gått sammen og backer hverandres konserter. Bergens Tidende bidro med annonsering.



Men hva gjør en bergenser etter 25 år i Trøndelag. Det høres jo helt feil ut i utgangspunktet, en bergenser i Trondhjæm. 30 år som artist. Lager fortsatt sine egne sanger. Første gang jeg ble invitert til å synge på en konsert med andre artister var julen 2010, av en emigrert musiker, Steinar Krogstad og det var til Bergen. Men jeg bærer Trondhjæm i mitt hjerte. Har fått 3 trønderbarn i lag med den beste karen i fra Malm. Men det er ikke fritt for at jeg har det som kona til Gustav Lorentsen, antagelig hadde det: Jeg vil til....jeg vil til.......... et annet sted, men det blir ikke Bergen.



Og hva gjør jeg så her i Trondhjæm ?? Da jeg våknet i morges og visste at jeg skulle skrive dette, hørte jeg fuglesang utenfor mitt vindu, og himmelen er blå. Jeg har en håndfull nære venner og jeg lever med en Mann. Jeg er en bra mor til mine barn og det jeg kreerer er jo alltid her, uansett. Musikken står seg den. Jeg driver med fredsarbeid og musikken er sverdet. Jeg har landets beste musikere med meg (jeg har bare ingen jobber til de) og det er bare å stå i trua på det man skaper selv, så lenge man synes at man har noe å melde.

Så jeg omfavner musikkbransjen i Trondhjæm med en skikkelig Bettypowerklem. Byen trenger det.

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 32

I was so much older then, I'm younger than that now...Bob Dylan

Har vært på en tur i Sylane igjen, første gang var i 1985 og det er bare 2 år i løpet av denne tiden jeg ikke har vært der. Og jeg har elsket det! Har hatt lite drit vær, blåste inne et døgn en gang, men ellers har det vært toppers sosialt, føremessig og værmessig. Denne gangen stemte bare 1 av 3.

Jeg har hatt et styremøte med meg selv, og dette døgnet har lært meg mere enn noe annet døgn dette året. For å si som min gode, gamle venninne, Reidun Runsten (smaka på det namnet :): "Betty, no e du aldeles for tjukk". Hun har helt rett. Ihvertfall for tjukk til å gå i dritvær flere mil. Det er for trått. Det går. Jeg er sterk, men det er et helvete hele tiden og jeg som har elsket dette. Egentlig er dritvær ikke det værste, men nedoverbakkene. Når jeg faller har jeg for tung kropp og sekk og kommer meg nesten ikke opp igjen. Dette er sannheten. Så hvis jeg vil gå i fjellet noen sinne igjen, må jeg slanke meg 25 kilo. Går aldri dit med denne kroppen igjen.



Ja, en annen ting er sekken. Jeg har med alt for mye. 4 1/2 liter vann, vin i mengder, mat til en hel armè, tau, vindsekk, for mye klær (hadde ikke spade med denne gangen). Prøver å si til meg selv at jeg ikke skal ut i krigen, men likevel blir sekken 17 kilo. Første stoppet, første dagen gikk det noen liter vekk og jeg fikk hjelp til å bære. Takk, Damer !!!!



Har gått opp et halvt kilo igjen, 95,5 kilo. Men det har vært 2 fetser i helgen og litt ekstra inntak på tur, så det er vel ikke så rart.... men totalen er til å gråte av og da DRITER JEG I utseende, for saktens føler jeg meg fin og når jeg er naken, ser jeg ikke problemet (omvendt av anorektikere vil jeg tro), men det er for tungt og helsemessig ugunstig. Jeg er snart 50 år, det går ikke å være så stor, hvis jeg vil være aktiv. De helvetes selverkjennnelsene dundrer som svære svin over mitt tastatur og jeg kjenner skammen komme krypende og så sitter jeg her i min selvmedlidenhet igjen. Synes littegranne synd på meg selv, men det skal ikke vare lenge. Jeg lover det. Jeg skal ta ansvar for dette !!!!



I går var jeg helt fullstendig ferdig, gikk som en ku på skiene og bantes både opp og ned. Men likevel fjellet byr på stillheten som jeg trenger for å komme nærmere meg selv. Og da har jeg alltid et lite styremøte, Hvorfor avviser jeg meg selv og det jeg trenger. Det selvpålagte imaget om å alltid være sist hjem fra fest, hvor kommer det fra? Hvorfor må jeg alltid krige? Traff et hyggelig par i fjellet, Jannike og Svante. Kajakkfolk og hun jobbet i Dagens Nyheter i Sverige. Vi snakket selvsagt om media, om at de snart har utspilt sin rolle. Youtube, facebook, blogger tar over, og media har ikke egentlig brydd seg om folket, men om kriser. Når jeg gir ut plate, vil de snakke om rus og kreft etc. De bryr seg katten i musikken, og jeg skjønner at folket trenger forbilder og historier, og vi byr så godt vi kan på oss selv. Det jeg skaper hadde aldri vært der, om ikke det var tatt fra autentiske ting i livet, men du er ingen før "gutteklubben" har bestemt seg. Det er en liten gjeng i Norge, som velger hvem som er god nok for radio og uten å ha en låt på radio, kan du glemme at folket vet av deg...men som vi snakket om, det endrer seg. Folket finner egne veier, som Patti Smith sa: PEOPLE HAVE THE POWER. Jeg er jo egentlig heldig. Det finnes sinnsykt mange musikere/band som aldri får spalteplass. Jeg har laget en ny sang, som heter Media Maniac. FUCK MEDIA, conquer YOU TUBE. Nok om det.



En annen ting jeg virkelig må jobbe med, er at når jeg blir så gjennomsliten, så tror jeg at jeg er syk igjen. Den helvetes møkkakreften har gjort noe med hodet mitt, mest bra, men egoet klorer seg fast og tenker det værste. Dessverre ! Jeg øver meg på tilstedeværelsen, jeg har bare NÅ, og kraften i NÅET er større en dette gamle mølet som forer seg selv og sier at det ikke er noen vits i å prøve. Men det skal jeg, jeg vinner også denne gangen over egoets ubrukelighet og denne gangen skal jeg ikke krige, bare le av det og be det pelle seg vekk. For livet er rikt, fra ende til annen, og dagene danser avgårde. Så neste år er jeg med på ski, med smørefrie ski og er adskillig lettere Betty.

onsdag 6. april 2011

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 31

Edit
Tøre Å Lykkes I Eget Liv 31
by Betty Johnsen on Monday, April 4, 2011 at 12:50pm

Undres på hvor mange poster jeg skal skrive om dette temaet i mitt liv. Det evigvarende, snart 50 år og snakker om "det" ennå. Ja, det tar tid å utvikle seg som menneske. Jeg lurer på om det er et slags tidspunkt langt der fremme som blir maksimalt pga denne prosessen? Neppe! Må minne meg sjøl på dette fantastiske øyeblikket og kraften i det, slik at jeg ikke råtner i mine egne forventinger om noe mere, bedre, flottere, fastere, finere,slankere og nå skal jeg vise de-tanker.



Jeg hadde en plan og en forventning om å ha gått ned 10 kilo til April. Det ble bare 5 og nå står vekten helt fast på 94,8 kilo. Kroppen har funnet et sted å hvile på. Bedre her enn i en kiste, vaffal. Forskjellen er kanskje at jeg ikke gir opp. Har lang trening i å backe ut av prosesser. Jeg er jo i gang, jeg skal jo på trening. Ja, det ja, har masse motstand i dag. Har mye å gjøre. Har jobbet bra fra morran av, og i går kveld forøvrig...og synes det virker helt meningsløst å trene, når det aldri blir synlig. Jeg er ikke av typen som elsker denne høypuls-smerten.



For ikke å snakke om å skrive denne posten, virker helt meningsløst, men jeg vet at det ikke er det.



Jeg er typen til å gå i graven med vinglasset i den ene hånden og mikrofonen i den andre, det er bare det at jeg må ikke skli på dette bananskallet for tidlig, så jeg ramler opp i kisten, og jeg elsker det edruelige kreative innholdet i livet mitt også. Jeg har bare så lyst til å nå få noe gratis, feks to kilo ned og/eller en festivaljobb.



Skriver så fort jeg kan nå, fordi x`ene puster meg i nakken. De tankene som vil ha meg til å la det være, de forteller meg at jeg har mye annet å holde på med, og at nå vil du bare vise frem uke for uke, hvor udugelig du er. Selvsagt er jeg redd for å ikke lykkes med dette.Hva vil de andre si hahahah hahaha - avslørt - det er jo bare å drite i. Om 100 år er alt glemt, om en uke har dere glemt dette.



Jeg er ikke av typen som er misfornøyd med kroppen min, synes jeg er fin naken. Ser nesten ikke at jeg er stor, men kjenner det. Og ser det dessverre når andre damer ikke er happy med sine slimme kropper, som aldri skjeier ut. Men det er altså for tungt, for heavy, hadde det ikke vært for det, skulle jeg vært stor resten av livet. Men nå har jeg kjent nok på dette. Og skapt noen forventninger i meg, som jeg må se litt på, for jeg kommer til å bruke laaaaaaaaaang tid på dette, kanskje 2 år. For det blir ikke noe pulvver eller proteinkur her i gården...de sjølbøffende har jeg gått på før.



Ha en fin uke dere.



Mvh,

Betty