Tøre Å Lykkes I Eget Liv 26

For tiden må jeg ha tillit til at ting faller på plass i et større bilde. Prøve å se meg selv utenifra. Ikke kave meg opp, noe går av seg selv. Jeg har som oppgave nå, at du skal ha muligheten til å vite hva SVART NATT-albumet er. For meg er den verdifull, og det tror jeg den også er for deg. Særlig for dere som henger med disse postene her. I går fikk jeg en fantastisk kommentar på Tisse bak busken, med skriket i-posten, som inspirerte til tekst. Soleien skriver:

Ville bare takke for dette innlegget Betty, eller egentlig hele bloggen din. Den har hjulpet meg gjennom vanskelige dager! Så ja, tusen takk!!
Jeg leste bloggen din i januar da jeg fikk brystkreftdiagnose, og når ordrebekreftelsen for kommentarer her i dag var 'pupsero'! (de er jo tilfeldige, eller?), så tok jeg det som et tegn...
Hilsen meg som har tisset bak flere busker, men som ikke begynte å skrike for alvor før denne hersens sykdommen gjorde behovet for klarhet til en påtrengende nødvendighet.

Jeg tror ikke at noe er tilfeldig jeg, Soleien. Pupsero (enda tøffere PUPP ZERO), hjalp deg videre på din vei, dit du skal. Vi gjør de møtene som er nødvendige for oss i livet, det som skjer oss nå, er det som er nødvendig for resten av denne fantastiske reisen.

Etter en slik kommentar, skjønner jeg at oppgaven min er enda større en SVART NATTog jeg gleder meg over å være til inspirasjon. Jeg løfter meg ut av ego`ets behov for å sitte i mørke og starter dagen med en Lykkes-post, fordi det bringer meg videre.

For tiden er jeg høyt eksponert i media, og det er helt greit, for å få SVART NATT-albumet dit det skal. Det er ikke meg det handler om, men musikken, men jeg står ikke i veien for meg selv, fornekter meg ikke erfaringene livet har bydd på, men byr på meg selv. Jeg forstår at andre kan ha nytte av at jeg har levd og bitt livet i låret noen ganger. Folk synes de vet mye om meg, og det er også helt greit. Jeg tok skjoldet på 17. august, og kunsten er å ikke slippe folk som vil trekke meg ned, inn i kjøttet mitt.

Det er jo egentlig en generell kunstoppgave i livet. Ikke gi negativ murching oppmerksomhet. Ikke gå ned dit krtitikerne er. Folk som holder seg selv nede, vil ikke at du skal flotte deg og føle deg fantastisk. Da må de jo se på seg selv. Og dette foregår ikke nødvendigvis på det bevisste planet, for hadde det gjort det, ville jo de vært onde, og det er det ikke mange som er. Alle er egentlig født fantastiske, de har bare ikke skjønt det. Eller blitt dyttet ned av jantelov, indirekte meldinger "kom ikke her og kom her", tause trykk, som sier mere enn ord, og gud, hvor jeg hater sånne bånd og sånne meldinger, som jeg skrev i forrige post, vi er født i orden, vi trenger bare å forstå det og oppdage oss selv. Men de er sterke de kreftene som vil dytte deg ned, og jeg kan sikkert skrive 100 000 Tøre Å Lykkes-poster, uten at det virker, hvis ikke du slutter å gi x`ene oppmerkosomhet.

Jeg har akkurat vært igjennom en runde, i møte med en gammel relasjon, kjente jeg hvordan jeg bare fallt inn i denne skyld, bebreiding av meg selv-opplevelsen og så ble jeg den lidende igjen. Herre Gud, så satt jeg der i seigheten, i klisteret, i "fitte-fatet" og kom meg ikke løs, før jeg snakket med en mentor og forstod at dette er kroppen som husker. Kjører opp gamle følelser. Jeg blir ensom igjen, savnet til kjærlighet. Så må jeg inn i forsoningen med meg selv, tilgi meg selv for at jeg ikke forstod det, at jeg ikke fikk til å endre den gangen, akseptere egen begrensing og slutte å bebreide meg selv. Det gamle savnet kom til overflaten og begynte å spise på NÅ-tiden min. Som en sulten, grådig og ubuden gjest satt det seg som en klo rundt hjerte. Og jeg ble ikke fri det, før jeg forstod hva som skjedde og da trengte jeg noen som ER DER, som ser meg, tåler meg, elsker meg, og ikke disse andre tullebukkene som bare ville ha meg i sitt bilde.

Men litt videre har jeg kommet, jeg gikk ikke på kne og tigget om å bli elsket, jeg løp ikke ærend, ble ikke underholderen, pleaset ikke, men bare observerte at dette skjedde med meg. Jeg gikk heller ikke i do og begynte å tvile på meg selv. Jeg bare kjente den gamle kloa av skyld, gripe tak i nakken min, men jeg fridde meg med å sette i et sinnsykt hyl og skrek til jeg ikke hadde mere energi til å skrike, så ba jeg om hjelp. Jeg går rett og slett aldri ned noe mere for å sitte fast i livet, men jeg kan gjerne løfte andre opp. Det å løfte seg helt ut av driten, er vanskelig og jeg trenger noen hos meg ennå, for å forstå hva som skjer.

Hele livet består av en haug med øyeblikk og er vi tilstede NÅ, så er vi så tjente med det også siden. Dagens klargjøring fra Moholts Perle!


Stå i din egen uniqhet. STRÅLE STRÅLE STRÅLE!!!!

Videoen er en superamatørsak fra sommerens aktiviteter:


Betty

TØRE Å LYKKES I EGET LIV del 25

Blokkering av energi er en interessant greie å få bukt med, eller være sjef over. Blokkering er forsvar. Vi forsvarer oss mot å bli avvist og såret. Disse blokkeringene fremstår på forskjellig vis, avhengig av hva vi lærte som barn. Noen har laget seg en mur som blokkerer. Noen har lettvegger. Noen er bare veldig sårbar. Noen bruker moral. Noen bruker tiden på å være opptatt av hva andre gjør av feiler. Redde for å ta plass i eget liv, bruker de alle andre for å kunne ta plass i sitt eget. Noen blir ekstremt høflige, kalde, kjedelige, ekstremt morsomme. Blokkeringer er effektive, men gir ikke vekst og kontakt.

DE STÅR I VEIEN FOR SEG SELV.

Blokkeringer oppstår på alle nivå. Tankenivå, det emosjonelle, men under der ligger savnet vårt. Vi ordner det altså vekk på det muskulære planet. Vi slipper ikke til energien for den gjør oss sårbare. I Køben sist, så tok de tak i meg og pusting, jeg puster ikke helt ut, og kanskje ikke helt inn. Så begynte jeg med det og da kom gråten og da kom følelsen av tristhet og tanken om at noen en gang har fortalt meg at jeg ikke kan synge, at jeg tar for stor plass etc. Sannheter som ikke er mine, men som jeg har gjort til mitt, som har hindret meg i å stole på meg selv. Som har hindret meg å vokse. Jeg har heller presset lyden frem, enn å la den naturlig komme, fordi når en presser, så blir en ikke sårbar. Det var vanvittig deilig å slippe taket i denne spenningen.

I Got Myself Out Of The Way

Trollet sprakk i solen. Jeg kastet erfaringen og "sannheten" ut av vinduet. Det var ikke mitt, men noe jeg var blitt fortalt. Som voksen kan jeg døde en sannhet, noe jeg trodde på, tror jeg ikke på lenger. Fantastisk god erfaring. Selvsagt litt slitsomt, men friere følelse nå. X`ene sparker skikkelig, for de trives ikke når jeg endrer noe, men snarere forsterker seg "når jeg banker på". Men opplevelsen ble at musklene slappet av og jeg fikk tak i lyden inni meg, som bor der, helt naturlig, når jeg har en klarhet i meg selv. Da er jeg ikke redd noe.

Jeg gjenkjente mitt eget potensiale. Plutselig ble det enkelt å synge, men mye arbeid med relæringen. Egoet måtte vike (blokkeringen/hindringen), egoet som hindret meg i å klare.

Da skjønte jeg, nok en gang, at vi kan alle bli større i oss selv. Når vi oppnår klarhet, da er vi ikke redde, fordi det er noe vi har forstått. Vi utvikler oss ikke fordi vi har begrensninger, vi oppdager oss selv. Vi avdekker og gjenkjenner, står i eget senter. Alt for mange skal gå rundt å fixe på seg selv, som om det er noe gale med de. Vi er født i orden, vi trenger bare å forstå det og oppdage oss selv.

God kveld,

Betty

TØRE Å LYKKES I EGET LIV del 24

Før trodde jeg at det var noe rart med meg, som måtte møte på gamle følelser igjennom nye opplevelser, at gamle tillærte væremåter var noe jeg erfarte, kom dundrende, og bare andre "skada", i tillegg til meg selv, møtte på skyggene fra i går, X`ene, følelsene og tankene som kritiserer egen væremåte. Men nå har jeg skjønt det, det er på en måte et valg en gjør "å gå inn i det" og utvikle en bevissthet i forhold til det.

De aller aller fleste av oss, møter oss sjøl i døren i tide og utide, men noen kan bedre enn andre stenge det ute, eller la være å ha en egenerkjennelse i det. De kan f.eks. legge greien på andre. "Det er alle andre det er noe i veien med", men som sagt tidligere: ALL CHANGES STARTS WITHIN YOURESELF. Noen har bare hatt en drøm av en oppvekst, men de aller, aller fleste har sår, som på forskjellig vis må takles. Det er jo her jeg mener at rusproblemer oppstår, drikker for mye (døyver uroen), doper seg (få vekk smerten), jogger for mye (får bort tankene osv osv. Gjentar til det kjedsommelige at jeg ER FOR RUS, men ikke for å stenge ute vekst i livet.

Samme med mat, som hverken skal være belønning eller trøst. Mat er mat, som Susie Orbach sier det. Av og til blir jeg gal av at jeg alltid har et ønske om å være mindre og får det så mye bedre når jeg godtar min egen tanke om at jeg synes at jeg er fin sånn som jeg er. For det mener jeg virkelig. Folk har angst mot fett og jeg lar meg påvirke. Til og med verdens Helseorganisasjon har angst mot fett, som sier at alle med en BMI over 30 er fete. Samtidig ser jeg på en reklame fra Clarins, som viser et bilde av en dame med retusjerte lange bein. Det ser jeg fordi sykkelen hun står over, der er pedalen knøttliten i forhold til armen som strekker seg til den.

I dag er dagen for selvaksept, kjenner jeg. Jeg er fin som jeg er!

Denne posten startet med en tanke i dag, om at hvert år og alder har sin sjarm, men jeg tror at min personlighet passer fint til å være 50 år. Nå er jeg 45. Grunnen er at jeg ibesitter en del kraft og energi og den skal jeg manovrere selv og det er en modningsgreie, og så veks andre folk også, og har større aksept for folk som meg, som tar endel plass, bare i form av å være. Spennende dette!

I dag trenger jeg Nelson Mandela sine ord, deler de med dere:

Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.

Vår dypeste frykt er

At vi er kraftfulle uten grenser.

Det er vårt indre lys, ikke mørket

Som skremmer oss mest.

Du tenker, hvem er jeg som våger

Å tro at jeg er genial, praktfull, fantastisk?

Jeg spør: hvem er du, som ikke våger

Å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.

Det finnes ingen klokskap i å gjøre deg selv liten,

For at andre ikke skal føle seg usikre

I ditt nærvær.

Vi er født til å bekrefte Guds storhet,

Slik den lever i våre hjerter.

Og Guds storhet finnes ikke bare i noen av oss,

Den finnes i alle.

Og slik vi lar vårt indre lys skinne,

Slik gir vi andre mennesker rett til

Å gjøre det samme.

Når vi frigjør oss fra frykten,

Frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.

xxx

God tirsdag, Betty

TØRE Å LYKKES I EGET LIV del 23

Udugelighetsdyret hentet meg inn igjen, helt umerkelig begynte jeg å tvile på meg selv. Det reiv og sleit, men jeg skjønte ikke noe av det før etter et døgn (gasnke kjappt egentlig mot før), og grunnen til at jeg fikk løftet meg ut av det raskt, var at jeg begynte å snakke om tvilen/redselen, for udugelighetsdyret tåler ikke dagens lys.

Redselen er helt okei, som sinne,glede og sorg også er det, men det redselen gjør med meg, er interessant. Da kan jeg plutselig ingenting, og det som holder på å gå i orden i livet mitt, blir sikkert ikke noe av, all tvilen får dominere. Akkurat slik udugelighets beistet vil ha det. Det er slike forsvarsstrukturer, som holder oss selv nede. Trenger seg på og skal ta tak. Og dette er ikke annet enn gamle tanker/følelser som kroppen husker, fra den gangen da. Udugelighetsdyret må pulveriseres, og det er ikke gjort på annen måte, enn å "face" det, og hente frem den gode kraften, som er trykket ned, langt ned i magen. Det hjelper å hyle. Det er da jeg kunne ønske jeg sang i et Death Metal band, for å skikkelig eksplodere.

Før i tiden, var ikke livet normalt om jeg ikke var på kanten til å ha noia, noe var feil, det var noe jeg ikke hadde passet på, hvis jeg ikke kjente denne uroen. Nå kan det heldigvis ta lang tid mellom hver gang jeg møter på udugelighetsbeistet, men jo mere jeg utfordrer meg selv, jo oftere dukker den opp, og særlig hvis jeg er avhengig av andre for at oppgaven skal bli løst.

Jeg blir veldig glad og lykkelig, når jeg oppdager at det er udugelighetsdyret som er på færde, for da fordriver jeg det ut av hodet og kroppen min, med nye gode tanker. Tilgir meg selv, ser lyst på tingene igjen, gleder meg over leirkallene som er gule og fuglene som kvitrer. Da er det ikke så viktig om oppgaven blir løst en gang, for det er ikke enden på livet. Det er "pust inn og pust ut" som gjelder, da er jeg i harmoni med meg selv. Jeg faller på plass.

Jeg blir rett og slett mindre skeptisk, forstår at jeg kan. Jeg legger vekk den lille skrikerungen eller bitchen som fanger meg. Den som skriker seg fast til gamle dager. For årsaken til udugelighetsdyrets kraft er ikke lenger interessant (den skal pulveriseres uansett)men bunner selvsagt i at vi har blitt utsatt for ekstremt misfornøyde folk eller overgripere som barn, misfornøyde med seg selv og sint på alle som får det til. De er slik ennå, sjølsentrerte og manipulerende med sin "stille stil" eller sine klagende væremåter, og de vet det ikke en gang, og vi skal ikke gjøre det grann for å bevisstgjøre dem det heller. Vi skal bare bli fri fra limet deres. Alle som har en slik energi, skal vi bli fri. Ja, selv de som klorer seg fast til fordommer, jantelovens falske energi og holder seg selv og andre nede (som regel vet ikke de heller, at de virker negativt på folk), og de er uforanderlig og vi trenger ikke å bli elsket av slike.

Jeg forteller meg selv at det er nå og kun NÅ som gjelder, og de som er rundt meg av god energi. Da eier jeg meg selv og lærer meg nye ting. Jeg slipper taket på tanken om at andre skal foreta seg dårlige ting mot meg. Dette ansvaret gir meg frihet. Jeg kjenner meg vennlig og romslig. Da har jeg skjønt at ALL CHANGES STARTS WITHIN MYSELF og det gjelder å få udugelighetsdyret ut av blodet.

Det er fantastisk!

Betty

Tøre Å Lykkes i Eget Liv del 22

Det har jeg ihvertfall skjønt, at vi damer kan styre mye med psyken vår. Nå har jeg vært i et styremøte med meg selv, og ser at min egen frustrasjon blir transformert til kritikerrøst i blant. Dette bringer meg ikke noe sted. F.eks. "Jeg ønsker meg kontakt, derfor sparker jeg deg i balla". Gir ikke kontakt, ihvertfall. Feiloversetting, rett og slett, og så er det vanskelig å komme seg av dette sporet. Når jeg ikke skjønner hva som skjer, kan intensiteten i dårligheten løpe løpsk, kritikersiden min blir veldig aktivert. Jobber hver dag med å oppføre meg hensiktsmessig i forhold til meg sjøl.

Deilig når jeg oppdager dette og kan endre noe i meg selv. For å dytte/endre andre er verken bra for meg eller dem. Deilig å få oversikt over hva jeg føler.

God kveld,

Betty

TØRE Å LYKKES I EGET LIV del 21

Hvis du er kvinne og leser denne bloggen, så har du sannsynligvis kommet lenger enn mora di, i ha styringen på eget liv. Er du mann, så har du sikkert fridd deg fra klamme krav om å bli det de ønsket for deg i livet ditt, som overhode ikke stemte med din “inner beat”.

Sjøl har jeg arbeidet en kvinnealder med å bli fri, og mest av alt alle disse kravene fra feminister som er sur på alt og alle, uten noe mening i (opptatt av skyldfordeling og skam). Nok om det for denne gang.

8.Mars komiteen i Oslo hadde i år invitert alle relevante organisasjoner og ikke fått noe mye svar. De ble konfrontrert med at de kanskje burde gjøre noe annet enn å sende ut innbydelser per brev. Mange av de pakistanske kvinnene (f.eks) i Norge leser ikke norsk og kanskje de ikke føler seg undertrykt (at det er noe vi tror) eller at det kreves noe annet enn nok et ark til resirkulering.

Jeg tror, skal du drive noe ordentlig kvinnesak i dag, må du støtte oppunder kvinner på en nær og varm måte og der urett skjer og på alle dager. Hver dag er menneskets dag. Holder ikke med propaganda i postkassen, fra sinte kontorhøner, som igjen vil utøve makt slik mange menn gjorde på gamle måten.

Tenk om mannen laget en mannedag, da tror jeg mange feminister hadde gått avskaftet, gitt. En annen sak. Enhver kvinne kan ha en dildo og det er bare kult, men om en mann skaffer seg “et hull” å pule i, er det motbydelig og blablabla.

Enhver mann har hatt en mor, atleast blitt født av en (even Hitler had a mother). Og hvis vi ser stort på det, handler hele greien om det å være menneske, med våre forskjelligheter. Ikke rop til meg en gang til, hvor dårlig vi kvinner blir behandlet. Se heller på egen intensitet i dårligheten du bærer, og spør deg selv, hva er det med meg som.....

Det er ikke et poeng å bli “ballbusters”, hardne til og stenge av. Det er ikke et poeng å bli noe annet enn det man er, i mitt tilfelle KVINNE, som hele tiden må korrigere og justere meg selv, så jeg står i balanse og i senter av meg selv.

Det jeg lærte som barn, er ikke så relevant som voksen, nye ferdigheter innøves og å få til å ha spirit, inntekt og et godt liv er mere fremover. Tenk å kunne glemme at en engang var født, fordi en ser fremover og ikke suger oss fast i det som ligger bak. Utfordringen ligger i å være ærlig og følge hjerte sitt og da bunner alt i en selv. Utfordringen ligger ikke i at andre er idioter, men hva du selv gjør for å forbedre ditt eget forhold til de du velger å ha rundt deg, og forhåpentligvis kjenner du ingen idioter, for hvorfor skulle du det.

Foreslår at du hver dag setter av en time til det du virkelig drømmer om, det gjør underverker på fornøydhet og det å ha kontakt med eget senter. Da trenger du i mindre grad at andre er drittsekker, selv om veldig mange er, så er det ikke det du har din fokus på. Jo mindre du forer det dårlige, jo mere utsultet blir det.

Og trenger du å bryte ut av noe, så er det bedre å leve med et såret hjerte, enn et lukket hjerte.

Som kvinne føler jeg meg tiltrukket av at menn har sin maskuline kraft og ikke er tilpasset et system, laget av sinte og misfornøyde rødstrømper, som skal endre andre. Vi er alle energi og satt i et system, som må komme i balanse. Jeg tror ikke det nytter å “disse” mere, men snarere akseptere eget potensiale, se egen kraft i forhold til alle livsområder, jobb, sex, fritid blabla.

Det skjer ikke noe, om du drømmer om å endre andre, men snarere tar tak i egen endring, hvis du ønsker å gå videre og ha det kvalitativt bra.

Ydmykhet som menneske, se på eget bidrag er kanskje den største gaven vi kan gi av oss selv, til oss selv og derefter andre.

Bettylove

Tøre Å Lykkes i Eget Liv del 20

Jeg spurte deg hvorfor du hjelper så mange rundt deg, og du svarte at det gjør jo du og. Vi vil jo at folk skal løftes og ha det bra. Saken er bare at vi skal ikke gå ned to trappetrinn hele tiden, men de kan få hjelp til å løfte seg selv.

Jeg vil være en entusiastisk og tydelig Betty. Det er slutt på hakk i platen, jeg er ferdig tømt på gammel historie, og jeg slutter å gi der jeg ikke får. Jeg har prøvd å hjelpe alt for mange på min vei, som ikke vil hjelpe seg selv, men de vil ha meg der, som en støtte for at de skal kunne opprettholde et sytemønster, som ikke er å være ansvarlig for seg selv. Nå er jeg rede til å gi til de som gir. Og det endrer noe for meg. Det frigjør energi til å se de som gir og det gir meg større fornøydhet og suksees. Vi har bare et kort liv og en viss mengde energi og skal vi bruke det opp på folk som ikke vil ta tak selv?

Jeg har sluttet å stå utenfor stengte stasjoner og prøve å få noe av de som ikke har eller vil gi av seg selv.

Jeg er møkka lei av voksne damer og menn, som det er synd på fordi de har opplevd ditt eller datt, som tviholder på retten til å være offer, som gjør seg selv syke pga dette. Som sitter fast i sånn pain body: “Jeg er ikke noe verd. Jeg funker ikke” bla bla bla. Summen av slike tanker holder folk fast i en trist stemning og de repeterer og repeterer, som en slags øvelse, for de de er vant med det. Kraften i dette forer systemet. Det er emosjonell tenking, som gjør folk deprimerte. Rett og slett en falsk følelse utløst av irrasjonelle tanker, i møte med kroppen skaper det en spenning. Det er ikke sannheter. Det er ikke rasjonelt. Det er bare tull. Det finnes måter å komme seg ut av dette, som krever hardt arbeid, en slags psykologisk tredemølle, men folk må ville på ORTLI rydde opp i seg selv. Det er ikke noe du eller jeg kan ordne opp for dem.

Andres handlinger blir tolket som noe gale med dem. Egentlig er dette en stormannsgal måte å se verden på. “Det de andre gjør, sier noe om meg” - da er de i gang med painbody verden igjen.

Folk som sitter fast i følelser aktiverer det som har frøset fast, når de møter på et eller annet i hverdagen. Det er som regel en dårlig sammenheng mellom det som faktisk skjer og det gamle. Men de går hen og blir spist opp av det gamle likvel, fordi de ikke har arbeidet med seg selv på tredemøllen. Så kan de ha det bra en stund, men så begynner de å hive køl på det gamle, så er de i gang igjen.

Jeg har latt meg lure av dette så mye, syntes synd på, lyttet, snakket, men først nå i seinere tid, har jeg forstått at jeg ikke har forstått det vesentligste. De vil sitte fast i det. De vil ha det slik. Det er det som holder de oppe, i redsel for å slippe taket og lykkes. Et eller annet inni hode deres sier at de ikke kan, fordi det truer noe kjent, noe de har lang trening i, en primitiv kraft, the pain body.

Å endre på dette, er omtrent som å skifte ganglag eller begynne å spille gitar venstrehendt. Det krever noe.

Det går alltid et tog! i livet, og når du hopper på et, så er du hos deg selv, i deg selv, med deg selv. De fleste står igjen på stasjonen.

Så det beste du kan gjøre for en venn, som sitter fast, er å sette han/henne i en rullestol, kjøre ut i skogen og tippe de av der. Reis deg selv! Selvsagt skal vi gi rom for at andre skal kunne falle på plass, men et sted går grensen for deg. Folk som er opptatt av sine ytterligheter i livet i det uendelige, gir ikke mye av seg selv. De suger. Bruk ikke livet ditt opp på folk som jamrer over gamle dager og all urett som er blitt dem gjort. Vi er voksne og har ansvar for oss selv, uansett hva som har skjedd på veien. Og gjør vi jobben, så kommer vi styrket ut av det. Altså motbakkene vi tar, gir oss ny kraft til livet. Og vi kan nå nye høyder, som ikke andre når.

Grunnen til at vi store sterke mennesker blir værende i relasjoner som ikke er bra for oss, er HÅPET på at det kan endre seg og at vi får dårlig samvittighet hvis vi gir beskjed, om at de skal reise seg. Vi får fort høre at: “Det er da så lett for deg”, eller “du er sterk, det er ikke jeg”. De har bygget seg brilliant believable explanations for å ha retten til å være forutrettet og holde seg selv nede. Styrke bygges av å bite livet i låret, det kommer ikke av seg selv. Vi er alle født med samme muligheter.

Jeg har etterhvert funnet tryggheten og intimiteten med meg selv. Jo mere jeg står i meg selv, jo mere krever det at andre rundt meg gjør det også. Derfor kan jeg virke slitsom, tror jeg, for folk som vil sitte fast i seg selv.

Vi har alle en ytre “pakke” og en “indre” pakke, og dette bør jo være i balanse. Egenansvaret er friheten vår. Ingen kan svikte meg hvis jeg ikke tillater det. Det er ikke sånn at folk svikter de, de svikter seg selv og sin egen reise.

Det vi tenker på mesteparten av tiden er det livet du får.

Vi mister ikke det vi gir fra oss, vi opplever og erfarer bare at vi har det. For vi skal være rause, men vi kan også være rause med oss selv og gi der vi får. Leve vår egen hensikt og mate de som vil gi av seg selv.

Hvor mye energi gir vi til det vi virkelig vil ha, til drømmene, til våre egne liv? Et spørsmål det kan være lurt å stille seg.
Vi avdekker oss selv hele tiden og på veien videre. Dette er veldig spennende, men krever også at vi er ærlige med oss selv.

Det finnes folk som kan gi deg et smil, ENDELIG og så tror de at de bare har 99 igjen. Hege Tvedt lærte meg å se det. De sparer på alt av det gode, til og med overfor seg selv.

Så hvis det er noe som ikke svinger i din relasjon, så skaper det bare barrierer og bindinger å ikke sette lys på det. Vi må ha tillitt til ærligheten. At den skaper noe bra. Da gir du også den andre en mulighet til å oppdage seg og sin reise. Vi må tøre å leve ut vår egen uniqhet.

Dett var dett fra meg i dag,

Betty

Tøre Å Lykkes i Eget Liv del 19

Jeg fant en huskeliste, hvor jeg øverst har notert: Ikke tvile på meg selv og holde fast i livet. Og alle oppgavene var krysset ut under. Jeg krøllet lappen fornøyd og kastet den i resirkuleringspapirkassen. Åpnet den igjen og besluttet meg for å notere det samme i bloggen. Nå kan jeg kaste lappen, nå står det på bloggen, til odel og eie, for bestandig.

Det er tvilen som har arbeidet hardest for å holde meg igjen, nå går jeg på, så får jeg heller få kjeft av de som måtte bry seg på veien. Mitt største privilegium for tiden, er at jeg får arbeide med mennesker som er langt flinkere enn meg, til det vi gjør. Det bringer meg videre, men jeg kjenner skjelven. Det å ikke vite, er en sinnsykt sårbar situasjon.

Det å slippe taket på tvil og ikke legge skyld på omgivelsene for at ting er som de er, men at jeg står midt i meg selv og tenker: Hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg få til? . . bringer meg inn i en tilstand - hvor jeg forsøker å - rest in the not knowing (som amerikanere sier det).

Hatt en super time med Dag i dag. Jeg sa at det er slitsomt å leve så mye. Jeg må hvile mye også. Han ler. Nå har jeg taket på en god droove - og måtte det bare vare. Og til og med det, bestemmer jeg selv. Kontrollen på vår fantastiske brilliante hjerne er lurt å ta, styre tankene inn i right direction og tøre å stå i livet.

Det å være nyskjerrig til seg selv, er undervurdert. Til og med på gråe dager, skal en undre seg over hva som skjer, for alt er en prosess, i selveste reisen i livet. Sårbarhet er ikke litenhet.
Det gir bare en følelse av nærhet og åpenhet. Som min kjære bror Mats sier: Vi må tåle oss selv, når vi ikke er SÅ GØY også.

Legger ved Mellom himmel og jord programmet. Passer inn her i dag.

I morgen drar jeg med bil sørover, heilt aleine, så da får dere be om godt vær, ihvertfall dere som setter pris på en Betty42 post i ny og ne.

God kveld,

Betty

TØRE Å LYKKES del 18

Juleklumpen kom selvsagt sigende, festet seg som et kaldt grep i magen. Jeg skjønte det. Jeg visste det, og jeg prøver å ikke bli handlingslammet. Jeg prøver å stille meg nyskjerrig til det, observere hva det gjør med meg og hvorfor. Jeg er voksen nå, og forstår at dette er gamle følelser. En primitiv kraft identifisert med raseriet til et barn. Kraft som må få utvikle seg til voksen kraft.

Jeg kan mye om dette. Terminologien. Men like fullt er jeg en som blir "tatt" av det, av gammel shit. Det er viktig at vi som er foreldre vet hva vi sier til våre barn, at det sitter seg i muskelminnet deres, at det preger deres liv. Halvtimen før de går på skolen er like viktig læreøyeblikk, som hele skoledagen, eller...gir grunnlag for muligheten for læring.

Jeg har blitt flink til å si: "God Morgen. Verden venter på deg. Du er perfekt, mitt barn". Jeg tror det går inn. Ihvertfall så innehar jeg åpne, fine unger, som byr på seg selv, for det handler om det, å eie seg selv og by på seg selv.

Jeg er drittlei av folk som ikke byr på seg selv, som bare kritiserer andre som gjør det, og jeg er blitt flinkere til å styre unna de som har den surmagete energien. De produserer ingenting. De bare stjeler. Uansett hvor mye du gir sånne folk, så blir det aldri noe med det, og det lille de gir, går dønn i minus likevel.

Jeg har vært i et skift og jeg elsker det. Jeg formelig kjenner at jeg vokser. Jeg forstår at jeg må let go and let God og stole på at jeg er i kontakt med min egen kraft. Tvilen er på vei ut. Jeg baserer ikke lenger mine handlinger på hva andre synes og det er en knallfin frihet. Før baserte jeg hele livet mitt på å bli bekreftet ute. Nå gir jeg rett og slett faen. Det er en slags frisk følelse, det gir. Det er ikke meningen at vi skal gå rundt å la oss duppere, men følge vår egen indre stemme. Leve vårt eget liv!

Følelser som sitter fast fra gammelt av, tines opp igjen rundt juletid. Erfaringer som ligger langt tilbake i tid trer frem som ubudne gjester i form av sår og smerte. Det er en dårlig sammenheng mellom det som faktisk skjer og det gamle. Det er gamle langvarige traumer, opplevelser som jeg ikke har taklet, som kommer til overflaten og skaper emosjoner, som gir falske følelser, utløst av irrasjonelle tanker og i møte med kroppen skaper det en spenning. Det blir for mye emosjonell tenking av dette.

Men jeg må igjennom det, nok en gang, og med en helt annen styring på det enn før. StoreBetty passer på lillebetty og hjernehalvdelene samarbeider det de kan for å bryte barrierer og stå samlet og støpt inni meg, så solid som bare jeg kan. Forskjellen i år er at jeg har skrevet Julesangen og jeg tør å "face" driten.

Alarmklokkene er utløst. Jeg er i gang. Så kjære vakre julen, vær velkommen, så jeg kan slippe fri.

God uke,

Betty

Tøre Å Lykkes I Eget Liv Del 17

---------------- På CVI kontoret i København. ---------------------

I dag har jeg truffet Cathrine Sadolin, en fantastisk powerdame og sjefen her. Jeg glemte å ta bilde og det hele. Men jeg fikk sagt at dette er toppen for meg og at boken hennes er min nye bibel. Jeg har jobbet i hele dag med å ikke duppere meg sjøl og føle meg dum. Det er kjempe skummelt, jeg er mitt i et skift og har bare lyst til å gråte. Det er steintøft å stå foran alle disse folka og gjøre seg sårbar. Så fikk jeg sagt det.

Alle de andre har kjørt coverlåter i dag, og jeg kommer med eget materiale. Jeg kan ikke mange cover låt, en gang. Jeg har møtt en fra Trondhjæm, som har støttet meg på at jeg skal kjøre mitt eget løp.

Å få så til de grader kontakt med min egen stemme og møte så mye nye folk, gjør meg porøs og den gamle kritikeren sloss i mot alt dette nye. Å gjøre jobben med å tøre å lykkes i eget liv er faen meg beinhard jobbing og gjør meg skikkelig forvirret.

Nå sitter jeg og blogger, etter en soloøkt her, fikk vaskedamen til å ta et bloggebilde. Skal drikke øl med noen som jobber ennå, så jeg bruker tiden til å blogge ut litt.



------------- Intervju med Cathrine. ------------------



------------ Her arbeides det med Distortion. ------------------

Jeg er ganske så stolt over at jeg tør å stå i dette her. Det hadde vært mye safere å latt det være, men da hadde jeg stått på stedet hvil og det tåler jeg ikke. Nå tror jeg at jeg forstår hva hjemlengsel er.

Noen som har et coverlåt-tips til meg?

God helg til dere,

Betty

Tøre Å Lykkes I Eget Liv Del 16

Jeg har øvd meg på PainBody ordene. Irrasjonelle tanker som holder meg fast i en trist stemning. De har virkelig skranglet som godstog, like foran meg, i meg, rundt meg, og når de har dratt sin vei, har jeg øvd meg på å ikke være selvbebreidende for at jeg i det hele tatt hadde disse tankene, om meg selv. For slipper du selvbebreidelsen til, er du liksom på samme sted, bare motsatt side.

Irrasjonelle tanker skaper falske følelser, og i møte med kroppen oppstår det en spenning. Har man for mange slike spenninger kan det skape sykdom. Forstår vi dette og gjør noe med tankene, får vi mange friske folk, som tar ansvar for seg selv.

Som sagt før, vi tenker ca 50 000 tanker hver dag, og hvis 40 000 av de er på repeatknappen, og handler om å være kritiske til oss selv, ja da er det på tide å gjøre noen grep.

Blir jeg trøtt, så har jeg alt for fort tenkt sykdom, og deretter at jeg ikke funker til noe, det er ikke vits i noe etc. Nå har jeg tvunget hjernen til å ta styringen og si at det er helt normalt å bli trøtt en gang i blant og at jeg gjør en bra innsats, Bare denne ene lille tanken, har hjulpet meg til å kjenne meg mindre trøtt. Emosjonell tenking er noe dritt, ihvertfall når den bebreider. Og jo lavere selvfølelsen er, jo lettere er det å duppere seg selv eller legge skylden på andre.

Selverkjennelsen! Egen bekreftelsen! Det funker!

Som min terapaut sier til meg: "Du skal ikke fixes Betty. Du er i orden. Du skal bare oppdage deg selv".

Godt råd som jeg gjerne deler.

Så nå skal jeg farte til SATS og løpe mine intervaller, så skal jeg slenge beina på bordet, som Trine gjør, og være fornøyd med meg selv!

God kveld,

Betty

Tøre Å Lykkes I Eget Liv Del 15

----------- Gjort nytelsestinger i dag. En pils på Den Gode Nabo til meg, et glass vann til sønnen. Pratet med gode venner. Fantastisk. ----------------------

Det måtte komme en oppfølger i dag. Jeg er ikke bipolar, jeg er ikke deprimert og jeg har det bra i livet mitt. Jeg har hus, mann, 3 flotte barn og jeg bruker ikke mere penger enn det jeg har. Jeg trener, prøver å skape mitt eget virke (det er en lang møysommelig jobb), jeg sykler og jeg er en god venn for de som er mine venner. Jeg er også et menneske i ferd med å forstå og takle motgang. Jeg har ikke en eneste gang sagt at jeg ikke har det bra (tror jeg), men jeg lærer meg å takle DET som ikke er bra eller sunt for meg, motstanden, tankene som er emosjonelle og urasjonelle, og som hører fortiden til, og jeg gjør det grundig. I forrige post sa jeg at jeg har hatt det slitsomt. Det er noe annet enn å si at jeg ikke har det bra, for det har jeg. Ihvertfall har jeg det fint, etter en bevisttgjøringsprosess og forståelsen av hva jeg kan gjøre og mitt eget ansvar for at det blir gjort.

Jeg prøver å beskrive en prosess, en jobb man gjør med seg selv for å få det enda bedre, når gamle spøkelser henter en inn. Jeg har en kompetanse på å takle indre motstand, som jeg er flink til å sette ord på og jeg deler det gledelig. Særlig fordi jeg ser at andre sliter også, men sitter fast. Da kan vi gi hverandre noen nøkler. Jeg vil gjerne være ydmyk for andre sin kompetanse, så jeg kan få vokse. Vi er alle energi og om jeg føler meg aleine, så vet jeg så inderlig vel, at det er jeg aldeles ikke. Her kommer forskjellen inn på emosjonell og rasjonell tenking.

Generasjonen over min, hadde ikke sjanse til å tilegne seg denne kunnskapen om indre prosesser. Det har vi (ca 40) og vi har alle et ansvar for å gjøre en jobb med oss selv, så vi utrykker oss som modne voksne som tar ansvar for eget liv. Når vakumet gjør seg gjeldende, trenger jeg hjelp fra andre voksne og jeg er flink til å be om hjelp. Jeg er glad for at andre har utviklet en kunnskap om indre prosesser, som jeg kan gjøre meg nytte av. Flere enn meg skulle gjort det samme.

Så jeg presiserer at livet er helt okei, det bare svir noe inni helvete av og til. Men jeg håper jeg ikke sitter og gulper på det samme hver gang jeg poster. For meningen er å komme seg videre, og være en moden, vital, flott og voksen kvinne.

I dag har jeg sett på THE PAIN BODY ordene jeg skrev, 3 ganger, som et rituale og skal gjøre det hver dag, til de er like høylytte og skranglete som et godstog. Målet mitt er at kraften min skal brukes til noe annet, enn å fore disse snik-destruktive trossystemene, formet i negative tanker om en selv. De skal dø ut. Det er en nødvendig greie for at det ikke skal bli en sosial arv. Mine barn skal ikke bære slike vanvittige negative holdninger om seg selv. Til det er menneske for enestående og vakkert.

Hvis vi alle får tak i vår egen storhet, og tør å være så store som vi er ment å være, vil vi ikke være så redde for å leve våre egne liv. Frykten vil ikke være styrende for valgene vi gjør for oss selv. Vi vil rett og slett tøre å lykkes, for det er nemlig opp til oss selv, ingen andre. Det finnes ingen å klandre.



--------------- Kajakken passer akkurat. -----------------

God lørdagskveld,

Betty

Tøre Å Lykkes I Eget Liv Del 14

--------- Rødblusset og svett, hentet puppeveske på posten. ----------

Først og fremst så fikk jeg denne supervesken i posten i dag fra Runa. Jeg ble glad langt inn i hjerteroten min. Hentelappen sa ikke hva det var, så jeg tenkte det muligens var noen bilder fra Marte eller kanskje vesken, fordi jeg hadde kommentert at jeg kunne dø for den i en post hos Runa.

Jeg åpnet pakken på posten og kjente meg lykkelig på stedet, løp inn i bokhandleren og ropte: "Var ikke denne artig?" Det ble stille i noen sekunder, og jeg fortsatte: "Jeg måtte bare vise den til noen, jeg fikk den i posten nå". så viste jeg frem postesken. Da løsnet det og de to fremmede lo med meg.

Helt herlig, Runa. Tusen takk. Det var en solid veske, med nydelig rom inni. You made my day! Jeg er lykkelig og takknemlig.

Jeg har hatt det slitsomt noen dager. Det er bare livet, tror jeg. Når jeg føler meg i et vakum eller føler at jeg står fast, får jeg panikk og føler meg syk og trøtt. Da kommer værsting tankene selvsagt, om tilbakefall på kreften eller annen dritt, men det er ikke det som er poenget her.

Det som er kjernen her, er denne vakumfølelsen. Hvorfor den kommer. Jeg prøver å legge den på ytre ting, som at jeg har trent masse, spist og drukket lite. Ryddet mye i heimen, vært i arbeid mange timer hver dag. Slutt på ferien og oppstart kan virke tøff, men jeg vet bedre. Jeg har hatt for mange timer til psykolog til å gå på den.

Så da er det flottings å få pratet med en av terapautene mine, og det har jeg gjort i dag. Jeg startet med å si at jeg tror at jeg ikke er tydelig nok, eller ikke har målet mitt klart nok, for jeg får ikke til det jeg vil, får ikke svar på jobbmailer etc. Men Norge står gjerne stille om sommeren, prøver jeg å fortelle meg selv. Så kommer jeg med "hakk i platen-pratet", om de som måtte velge seg ut av bandet og der..da kan jeg ikke si mere, fordi da gråter jeg masse.

The Pain Body

Da tar han gjerne over og forteller meg om Pain Body, som er en forsterket sak av den indre kritikeren. Nesten umerkelig går vi rundt og kritiserer oss selv syke eller trøtte. Jeg har jobbet masse med å ikke kritisere meg selv, og fylle på med nye friske fine tanker om meg selv, men det foregår på tankeplanet, og har ikke greid å ta rotta på "den indre kritikeren" ennå, det som ligger og ulmer i underbevisstheten, og som har festet seg som trossytemer, eller kall det liksom-sannheter, grunnsteiner eller indre essenser. Jeg er i arbeid med å presse det ut av kroppen, men å manifestere nye fine tanker tar tid. Jeg har tross alt holdt på noen år med en tankestruktur, som ikke gagner meg.

Det er gammelt, det hører fortiden til, og hvorfor det ble sånn, er egentlig helt uinteressant. Det er hva jeg som voksen kvinne kan gjøre for å bevisstgjøre meg selv, når jeg forer denne indre kritikeren. Pain Body er summen av tankene som holder meg fast i en trist stemning.

Denne triste stemningen har noe trygt over seg, fordi det er gammelt kjent og da koser den indre kritikeren seg. Det er emosjonell tenking som ikke er rasjonelt og det er ikke sannheter, men her er altså mine værstinger:

Jeg er ikke noe verd
Alle går fra meg
Jeg funker ikke
Ikke noe er mulig
Alle svikter meg.

Sånn! Der var det gjort! Offentliggjort og det hele. Så når jeg føler meg trøtt og ikke forstår hvorfor, så er det fordi jeg bruker kraften min til å fore disse jævla dritt tankene, som ikke er sanne. Andres handlinger kan jeg tolke som om det er noe gale med meg. Det er egentlig en stormannsgal måte å se verden på. For andre må gjøre det de må i livet sitt, og hvorfor føler jeg meg sviktet da har med min historie å gjøre. Jeg tenker ikke rasjonelt, men med de emosjonelle tankene. Og det er jo klart at dette er med å gi en viss motstand mot sukees, når jeg sitter fast i det vakumet.

Men jeg sitter aldri lenge, for nå skal jeg se hver dag på hvor mye av tiden jeg bruker på å fore disse dritttankene, som gir meg pain body. Jeg skal bli jævli bevisst det, for å si det sånn. Når disse tankene kommer, skal jeg registrere de som skranglete godstog. Og bruke mindre og mindre av kraften min på å opprettholde disse usannhetene.

Det er helt normalt å føle seg trist når noen må velge seg ut av noe en har sammen, men det skal jo gå over. Og disse menneskene har gjort noen valg, som var bra for seg og har ingenting med meg å gjøre. Når jeg legger skyld på andre og synes synd på meg selv, så er det bare gammelt rask, som setter meg sjøl fast og jeg får opprettholdt verdensbilde av at alt er umulig. Dette vil jeg ikke. Det er fortid, det er forbi. Jeg vil ikke bli bitter eller handlingslammet. Jeg vil være fri!

Jeg holdt nesten på å gå i en felle, med å lage meg en definisjon på at alt måtte være bra i livet hele tiden. Jeg tvilholdt på at det bare var å tenke positivt, stå på o.l. slik at jeg ikke kom bort i noe av det gamle shiten. Det funker ikke sånn. Noen ganger kjennes livet bra, noen ganger kjennes det trist.

Og det er helt okei.

God onsdag,

Betty

Tøre Å Lykkes I Eget Liv Del 13

Jeg gikk ned med ryggsekkene, bagger i alle fasonger og de gamle koffertene fra loftet. En svær samling, lagret igjennom år. Vet ikke hva jeg har tenkt på, men en eller annen type trygghet må det jo ha gitt å ha det der, siden jeg aldri har gjort noe med det. Ville ikke blitt sett med noe av det, verken på tur eller i fjellet. Kanskje det var meningen å få lagret ting i? Så kom jeg på at de kunne brukes til å fylles med ting jeg ikke skulle ha, så jeg bar de største opp igjen. Oppe kom jeg på at da kunne jeg ikke gi de bort, så jeg bar de ned igjen. Sånn går nå dagene.

Det som tar mest tid, er å gå igjennom papir. Hva er det som er viktig og av verdi for meg. Jeg har masse gammelt band stasj, artikler, brev, kontrakter, taper (som jeg vet rock-museet er interessert i, men alt er et "mess". Nå er jeg underlagt tidens tann, men prosessen er fin den. Jeg er nemlig overbevist om at jeg ikke kan gi meg selv noe nytt, før jeg er villig til å gi slipp på noe gammelt. Det blir fullt, både psyksik og fysisk. Og de tingene vi har rundt oss er de tingene vi er glad i, eller er i harmoni med. Hvis jeg da har en masse ting rundt meg, som irriterer meg, så er det et svar på hvordan jeg har det selv.

Utrolig hvordan denne lille delen kunnskap, kan gjøre så store endringer i mitt liv. Lære litt og få så mye.

Hvis jeg hadde spurt 100 folk om hvorfor de har så sinnsykt mange ting, så tror jeg at det ville vært 100 ulike svar, men antagelig de sekundære svarene, ikke det primære svaret på problemet. Men går du til det primære svaret, så ligger det dypt i oss og er det samme for alle: Vi holder fast i gamle ideer og ting fordi vi mangler tro på vår egen evne til å oppnå noe nytt.

Jeg går hardt til verks, det skal frigjøres plass. Hvis jeg vil ha noe nytt i livet mitt, eller skal de tingene jeg setter pris på, som har verdi for meg, bli de jeg daglig ser og tar på, må noe gammelt ut. Eneste nytt foreløpig inn, er pc`en, som funker utmerket og tar sånn akkurat plass. Mobilen er på avveie, og jeg er sikker på at akkurat nå, er det en viktig jobb jeg kunne hatt, liggende i sms-boksen. Rart hvordan bare tanken på å miste adresseboken kan gjøre en panisk. Ihvertfall, så er det mail og kommentarer som er kontakt veien inn til meg, for øyeblikket.


Jeg utfordrer mine "old ones", og formelig kjenner luften det gir. Ingen kan si at jeg ikke bunner meg for tiden. Det er som om jeg vet at det kommer noe bra ut av dette. Og dette gjelder i forhold til alle livsområdene. Så når noen i livet mitt har valgt en annen vei, enn meg selv, eller jeg har valgt ut noen av mitt liv og gitt slipp, så vil det dukke opp nye fantastiske møter. Jeg er overbevist! Men jobben er å gi slipp, det vanskeligste av alt.

God kveld,

Betty

Tøre Å Lykkes I Eget Liv Del 12

Å gi slipp er noe av det vanskeligste for oss mennesker, det har jeg bare skjønt nå. Gi slipp på tvilen, gi slipp på sorgen, gi slipp på fortiden, på tingene, på det som gjør at vi sitter fast. Gi slipp på mennesker som ikke vil gå den samme veien som en selv.

Ihvertfall så har en prosess startet i meg og jeg skal gi slipp på det, og være fri. Og det betyr uten å rakke andre ned, for hvis en prøver å slippe fri med å snakke dritt om andre, så er en ikke fri. En fri person trenger ikke trakke på andre, men klarer å gi slipp på de, for å slippe fri selv.

Vi kan rettferdiggjøre tvilen for å få lov til å sitte fast, så produserer vi årsaker, som ofte er lagt på andre, vi rasjonaliserer for å unngå å se på egen atferd, for de det er safest å sitte fast i gamle følelser og meninger og bilder av en selv.

Nå er det faen meg nok!

Jeg har fått så inderlig nok av dette. Jeg er i gang med å være så svær som jeg er og forventer i tillegg til mine ønsker at en endring skjer, for det er det jeg som bestemmer i mitt liv. mqeSå kommer tvilen snikende inn og janteloven kakker meg i hodet, og jeg prøver å tilpasse meg slik alle andre er, og det er den største feilen "ever" jeg kan utføre mot meg selv. Det er rett og slett et overgrep mot meg selv.

For det finnes mennesker på veien, som kan hjelpe meg frem mot mitt mål: Tøre å Lykkes! men da må jeg først gi slipp på de som ikke vil være der. Det er som disse tingene jeg holder på med å få ut av huset mitt nå, jeg må gi slipp for å finne de nye eller være i den friheten som det å gi slipp på tingene gir. Positive mennesker er der, de fordømmer ikke andre, men gir slipp og deres vibrasjoner tiltrekker seg ting som er bra for de. Jeg vil også det.

Det er underfundig at det skal være så vanskelig å gi slipp på negative personligheter, som alltid kritiserer andres ståsted. En unnskyldning kan vel være at man har trodd på de og ikke på en selv. Latt tvilen få spille deg et puss, i stedet for å lytte til din egen indre stemme. Lett å sitte fast i slike relasjoner, for de kan virke veldig overbevisende og sanne, som om de har en slags rett til dom over andre. Og hvis du er med å dømme så slipper du `kanskje`å bli dømt selv.

Folk som ikke vil vokse, må få være i fred. Deres negative vibrasjoner trenger du ikke å bli tiltrekt av, og hvis du slipper fri deg selv, så vil du automatisk ikke bli tiltrukket av de.

I og med at vi er født fri. så kan vi velge hvilke type personligheter vi vil være med og det underliggende prinsippet er at det som tiltrekker oss er det som styrer vår personlige trivsel. Derfor må all endring skje i en selv og ikke i de andre.

Helt til slutt en liten gjentagelse, selv om jeg skriver blogg, så er det ikke alt jeg deler om meg selv. Jeg vet nøyaktig hva jeg har delt på bloggen. Dokumentene ligget på nett, for 3 år bakover i tid. Jeg vet akkurat hva du vet om meg. Kanskje de som leser med kritiker øyne, og synes at dette er for personlig skal finne seg noe annet å gjøre i livet, enn å lese blogger til modige mennesker, som tror på spirituell vekst, det å være autentisk og ekrspressiv. For alle bør vel ha såpass genuin selvrespekt at de kune gjør det som er bra for de.

Ønsker dere alle en fantastisk fredag,

Betty

Tøre å Lykkes Del 11

Hvor mange ganger har du følt at utfordringene har blitt uoverkommelig og ønsket deg en magisk formel så du kunne få det du ønsket deg. Dager på tomgang hvor du tviholder på fortiden og på følelsen av å ha blitt sviktet, i stedet for å slippe taket og gå videre. Det endrer nemlig inngenting å sitte fast i fortiden, hadde det bare gjort det, så kunne det hatt et snev av fornuft, men det kommer ingenting ut av det. "Ja, men de må da forstå". Neida, svaret er at det må de ikke, det er du som må slippe taket på de og være i senter av deg selv. Bunne din egen energi og leve livet, uten å sitte fast, men gi slipp.

Jeg tror på magiske formler, mer enn jeg tror på å vinne i Lotto, men jeg tror at energien og tankene må være frie og positive for deg selv. Og jeg tror at skal en nå sitt mål, må en ha de rette menneskene med seg på veien. Du har vel kjent forskjell på å sitte å prate med en som virkelig gir deg noe, og en som bare suger. Gode samtaler har god energi, gode mennesker skaper slike øyeblikk!

I dag har jeg fyllt 4 sekker med klær som virkelig er klar for kasting og 3 sekker for å gi bort. Jeg har fyllt opp skap og plass i huset med å tviholde på noe gammelt, en slags misforstått og inbillt trygghet, som ikke virker, klær som kanskje kan brukes en gang, klær i alle størrelser, og her er poenget: Jeg har ikke tenkt å fylle opp det rommet jeg nå har skapt med nye greier. Dette er ikke et skippertak, men en endring. Når nye ting kommer til, skal de vurderes etterhvert, verdien av, og om de skal ha en plass i mitt hus.

Vi må kvitte oss med det som ikke bringer oss fremover, og klær som fyller opp, gir en "hundretusenminusfølelse" (som jeg kaller det), og det bringer meg ikke videre, det kverker kreativitet. Det sies at klær skaper folk og det gjør det. Du kler deg slik du føler deg, og du fyller huset ditt, slik du føler deg. Se rundt deg, resultater lyger aldri. Alt er energi, og vi kan velge selv.

Så vi må skape et rom rundt oss, kvitte oss med det som ikke bringer oss fremover, uansett om det er folk, ting eller klær. Vi må finne det rette for å nå våre egne mål.

Jeg vet at dette er kunnskap som mange vil le av. 5 av 10 vil fortelle andre at jeg er rar, men de kan bare sitte der og fortelle og trykke hverandre og andre ned. Det er det de kan, og jeg går ikke ned to trappetrinn en eneste gang til i mitt liv for å prøve å bli likt eller få noe, av den typen mennesker. De er på sin reise, og må få være i sin prosess, jeg skal ikke ta fra de noe eller overbevise de om noe.

Jeg vet om folk som har som favoritt tema: sykdom, og det feiler de alltid noe.
Jeg vet om folk som alltid klager på andre som får til, og de står bom fast selv.
Jeg vet om folk som "disser" andre, som føler seg liten selv, men det helt tragiske er at de vet ikke engang at de ikke vet.

Din energi - er deg. Du trenger ikke å la deg styre av "disbelievers". Let go and let God!

Så neste uke gir vi oss selv en mental behandling. Vi er laget for å ha det bra. Vi trenger ikke å tvile på oss selv eller på våre egne evner til å oppnå det vi ønsker oss i livet.

Vi er laget for å utrykke det vi ønsker å utrykke!
Den stille stemmen fordømmer ikke deg selv, eller andre!
Den eneste konkurrenten du egentlig har er din egen ignoranse!

God ny uke til deg,

Betty

Töre ä Lykkes Del10 fra Berlin

Folk som meg, som er i et skift, gär pä en ny dag full av seirende fölelser. Tiltross for trötthet, startet jeg morgenen i Köbenhavn med en joggetur, og i morges jogget jeg i Berlin. Fin mäte ä se en by pä. Gjör meg noen erfaringer, ungdomsherbergene er heltfine og gode ä komme til etter mye traving gatelangs.

Väknet i natt med en livsviktig dröm og fölelse i kroppen. Prövde ä holde pä fölelsen for ä skjönne the mission i den. Det var en sänn egenansvarsfölelse,en vekst og fremover fölelse. Jeg stod og spilte mine egne läter og fikk masse god respons. Minnet meg om en gang jeg väknet og fölte meg som en kvinne. Glemmer det aldri.En ubeskrivelig behagelig fölelse fyllt med indre ro og sensualitet. Jeg husker hva jeg kledde pä meg den dagen ogsä, svart sitt skjört, svart hatt. Jeg husker öredobbene jeg bar, hvem jeg mötte etterpä, hele dagen stär helt klar foran meg.

Sänne drömmer fär meg i senter av meg sjöl. Jeg har bestemt meg for ä lykkes i mitt eget liv og det er jeg som har ansvar for at det skjer. Derfor mä jeg töre ä väre en risktaker. Drömmer,forblir bare drömmer hvis de ikke er understöttet av passion og hardt arbeid. Fölelsen av ä allerede har fättdettil, er helt ubetalelig. Verd ä väre utenfor comfort sonen for, verd ä leve for, verd ä synge for,verd ä snakke for,verd ä blogge for.

Ved ä ta sjanser, sä kan du ogsä gjöre feil, men det er bedre enn ä ikke gjöre noe. Ä gjöre feil betyr ikke at vi er feiltagelser, den eneste feiltagelsen er ä slutte ä pröve. Her kommer styrken min inn, har egentlig aldri kjört safet. Har prövd ä innordne meg det safe, men jeg har bare fölt meg fastbundet av det.

Da jeg var liten ble jeg venner med "the little terror next door" og vi var veldig kreative. De voksne bremset denne kreativiteten. Grenser er en ting, bremser er noe annet. "Man skal ikke falle og slä seg, man skal som jente gjöre sänn og sänn". Jeg har alltid hatt en kraftig stemme og tro mine ord, den dempet seg kraftig av andres bremser. Sä fikk jeg kontakt med den igjen i 7.klasse, for da holdt jeg en 17.mai tale og jeg lo masse det äret. Jeg hatet ämätte dempe meg, husker det, men likevel hadde jeg innordnet meg devoksnes trossystem, dessverre.

Ingen av oss er egentlig födt med en frykt for ä ta risikoer eller for ä lykkes. At jeg hadde utviklet en redsel for ä lykkes hang sammen med ä ikke true de voksnes bilde av verden. Kraften min ble hysjet ned, dempet, i stedet for at den fikk vokse. Men nä som voksen sä er jeg fri til ä omgi meg folk som täler hele meg, i stedet for ä innordne meg mennesker som aldri har törd ä leve og deres regler.

Ä väre en Risk-taker betyr for meg ä väre modig. Stunt-menn er modige, men de er trente, de tar sjanser, men de er kompetente. Sänn funker det ä satse pä seg sjöl ogsä, du fär trening i det. Väre en risk.taker betyr ikke ä väre uansvarlig. Uansvarlige folk kan ogsä gjör suksees, men det blir flyktig og lite bunnet. Ä väre en risk-taker er modig. Ä skrive blog er modig, fordi du viser frem hvem du er. Ä väre modig er noe helt annet enn ä väre uansvarlig. Ä väre modig er ä väre bunnet i seg selv. Ä väre modig trigger frykten. Trigger trossystemet som ble plantet inn i oss en gang. Det koster mot, lidenskap og utholdenhet for ä lykkes i eget liv. Vi mä deale med det vi frykter, ofte!

For hver slik Töre ä Lykkes post jeg har laget, har jeg tatt et oppgjör med en frykt og vunnet! Jeg skal forfölge drömmen min, jeg vet at jeg har mye kraft. Jeg har som oppgave ä minne meg selv pü egne reserver av potensiale, og at jeg kan greie akkurat det jeg önsker meg, selv om det vil smerte litt pä veien. Jeg gjör jobben!

Ellers er turen helt fin. To ting jeg registrerer. Pä offentlige toaletter er det skvettet pä doskälene, veldig irriterende. Det gär an ä snu seg og törke det av etter seg. Sä har jeg kjöpt snus, men ikke nok, vet det allerede. I dag er det Brandenburger Tor, Berlinmuren og bading pü programmet, for sä ä ta natttog til Sveits. Ungene begynner ä ligne back-packere og trives veldig. Nä sitter alle med hver sin time pä pc. Det blir mye hamburgere, men sänn er det. Varer ikke evig dette heller.

Det er helg, folkens. Leve og blomstre!

Betty

Tøre å Lykkes Del 9

Det ble et dypdykk i helgen, nok inntak av væske, 50-årslag og nok sosiale happeninger, så denne søndagen er helt make til forrige, i dekning.
Jeg trives veldig godt med å være i fred, på min egen indre reise, for å styrke tanken og respekten for meg sjøl. Som jeg skrev i en kommentar her, da jeg ble kreftsyk, gikk jeg på kne og sa til Gud: Hvis jeg overlever dette, skal jeg aldri tenke en negativ tanke om meg selv igjen. Og det funker veldig bra, livet blir bare bedre av det og jeg er mere entusiastisk (gresk: "en theos" - meaning in God) enn noen sinne, på egne vegne.

Jeg har bestemt meg, jeg skal Tøre å Lykkes i eget liv, og fremdeles legger jeg i det, at jeg skal våge å være så stor som jeg er og ikke gjøre meg mindre eller underdanig noen sinne, for noen. Jeg skal ha fokus på mine mål, slik at jeg får ut av denne tiden jeg har her på jorden, det jeg ønsker meg.

Jeg synes at du skal gjøre akkurat det samme, for alle mennesker kan skape seg nye øyeblikk og vi har fått utdelt samme mulighetene, men vi må gjøre jobben. Ta det egenansvaret, som følger med oppgaven. Den eneste forskjellen på oss og de som får til sine mål, er hvordan de opptrer og de beholder en intensitet og en utholdenhet i det. Og når motbakkene kommer, så tviler de ikke på seg selv for det. Let go and let God.

Det finnes mange disbelievers som vil si at du og jeg prater tull, men se på de, hvor de er i sine liv, og du skjønner at du kan ikke bruke opp deg selv på folk som vil holde deg nede (egentlig holder de seg selv nede).

Derfor er det kult å skape seg et rom, der du hører din egen indre stemme, som er på lag med deg. Det merkelige er at den indre stemmen ofte snakker ting som går i mot strømmen og hva de fleste mennesker velger å gjøre. Men det er ikke så mye å bli bekymret over. Hvis andre vil "disse" deg, så er det småelige greier. Jeg tror at de ikke tør i sine egne liv. Og hvorfor i all verden bruker folk tid på å trekke ned andre. Hvis noen, med omsorg, synes at du er på villspor, så kan de formidle det uproblematisk, og du kan velge hva du vil ta til ditt hjerte. Men som regel, og alt for ofte er det lemping av sine egne ting og et behov for å slippe å forholde seg til sitt eget. Hvis du tør å være stor, så vil det automatisk trigge de som ikke tør det. Mange av de som har gjort det stort her i verden, har blitt sett på som kjettere av sine likemenn, bare fordi de valgte å "march to the tune of a different drummer!"

Endelig har jeg skjønt at jeg må godta kraften som bor i meg, og jeg er ikke lenger en "bellboy/girl" for andres sug eller behov, som skal ledes og gjøres noe med, for å bli godkjent som bra nok. Jeg er bra nok, uavhengig av deres spill. Jeg vil ikke være med lenger i edderkoppnett som ikke gir meg friheten til å være den jeg er, og ikke gir rom for å vokse.

En hjerne som er fyllt med frykt for å lykkes, eller mislykkes kan ikke få til mye bra, dette er like sikkert som at en stein kan ikke bryte gravitasjonsloven med å fly oppover.

Men med din kraft, kan du komme så langt du vil. Med din energi kan du få til akkurat det du vil. Fly, hvor du vil. Det skal ihvertfall jeg gjøre. God reise!

God kveld,

Betty

Tøre å Lykkes Del 8

Uansett hva galt mennesker har gjort, så kan vi skape nye øyeblikk. Det er ingen som er tjent med at noen skammer seg til døde, eller er skyldig for resten av livet. Alle mennesker kan endre seg, ta kontroll over sitt eget liv og leve det.

Folk som har stemplet deg til noe, vil ha deg der, de har et sug som vil fores med dine følelser. De sitter fast i sitt eget. Ikke gi bort kraften din til suget. Bruk kraften din på din egen voksenhet. Livet er dyrebart, vær dyrebar i det.

Noen mennesker har et nett som det er lett å bli fanget inn i. Der flyr du rundt og gjør ærend og hjelper alle tremenningene og oppfører deg underdanig, for å betale tilbake, noe du ikke helt skjønner, hverken hva eller hvorfor. Slutt med det.

Hver dag er en ny gave og hver dag skal du bruke for å komme nærmere ditt mål, hva det enn måtte være. Og selv om du er sterk, så vet du også om det skjøre inn i deg. Den virkelige hele deg, ta vare på det hele. Ikke gå deg vill i din egen kraft.

Når du har garden nede, og du minst aner det, kan noen komme og såre deg, bruk hele styrken din til å forstå hvorfor du ble såret. Bli venn med følelsen, og gi deg sjøl den omsorgen du trenger, i stedet for å ha fokus på den andre.

Din værste fiende, kan være din beste lærer om deg selv, hvis du tør å se på hvorfor du blir berørt og trigget. Du omfavner øyeblikket, i stedet for å skyve det i fra deg. Vi har alltid noe å lære, og endringene gjør vi i oss selv.

Hold fast i at du i dag har en helt ny agenda, og retten til å være uten folk som ikke er fornøyde med deg. De vil ikke at du skal vokse, for det truer deres bilde, la de sitte fast, hvis de vil det, men ikke sitt der sammen med de for å være grei.

For vi er født store, med muligheter. Og all vekst er utenfor comfortsonen, så hvis du kjenner at det gjør vondt å vokse, så gjør det det, men det er bedre å være tro mot seg selv, enn å leve i sementerte følelser.

Gå din vei, og omfavn de menneskene som gir deg rom for å vokse. Livet er for kort til å tvile på deg selv. Ta ansvar for din egen fremtid. Du må mate drømmene du har, go with the passion. Skap det livet som du vil ha. Se på resultatene, de lyger aldri.

Det du tenker, aktivierer det du føler, følelser leder til handling og gir resultater. Uansett og alltid. Du kan velge dine egne tanker. Velg de som er bra for deg. Det som vokser i livet, er det du har fokus på.

Skap deg en bevissthet på det du gjør. Mestre dine svakheter og utvikle din styrke. Ta et oppgjør med alle de svake tankene om deg selv, de gir deg ikke noe annet enn å holde deg tilbake. Du skal ikke holde deg selv nede.

Bli tydelig for deg selv. Vær deg selv, fullt og fast. Ikke mat frykten! Ha en klar intensjon på hva du vil ha ut av dette livet. Selg det inn, høyt. Og husk at det er bedre å bli hatet for den du er, enn å bli elsket for noe du ikke er.

Gi kred for den du er! Vær alt du er! BE THE ROCK IN YOUR LIFE!

Dagens ord fra Moholts Perle,

Betty

Tøre å Lykkes Del 7

Jeg er sjeleglad for at jeg er så gammel som jeg er, og har den kroppen jeg har. Jeg synes jeg er fin, kan kle meg fint, kan føle meg sexy, kan være sensuell, kan være fornøyd. Jeg er igjen sjeleglad for at jeg har den egenskapen at jeg gleder meg over kroppen slik den er, og ikke skal vente med å bli glad i kroppen min til kiloene er gått av.

Å få være moden, trygg og erfaren er en gave. Hver dag er en gave tildelt. Så skal vi forvalte disse gavene og gi gaver videre. Gi seg selv den gaven at kroppen er fin som den er. Huden slipper, og rynkene viser livets historie, vi kan bære dette som medaljer eller la være å like det. Det er mange bekymringer jeg har bært unødvendig, for det gikk jo bra lell.

Det er et privilegium å få gi seg selv den gaven at en er fin som en er. Så kan de andre bare stå der med forakten sin, for den er ikke min, den skal ikke være styrende for hva jeg synes om meg, eller hvordan jeg kjenner meg.

Det er et sykdomstegn i samfunnet vårt at kropp betegnes som stygt, hvis det ikke er i nærheten av idealer. Det er vestlig og det er uvennlig. Særlig vi kvinner har en plikt overfor kommende generasjon å faktisk like oss selv, slik at de har mulighet til å like seg selv, med sine forskjelligheter.

Jeg skriver dette fordi jeg i helgen har møtt på mange unge jenter, som ikke tåler fett. De tåler ikke annet enn det som er perfekte idealer, og det gjør meg trist. Derfor er det morsom for meg å bære mine kilo rakrygget og si høyt at jeg føler meg fin. Jeg fikk til svar fra en av disse unge damene at jeg var ihvertfall positiv :o)

Så mødre, ta dere sammen og vær fornøyd og glad i dere selv, slik dere er, så barn slipper å vokse opp som cola-light drikkende og med aldri fin nok følelsen .

Riktignok ønsker jeg meg ned i vekt, av helsemessige årsaker, men det betyr ikke at jeg ikke er fin som jeg er!!!!

Det er skikkelig usexy med folk som er pen, slank og misfornøyd. Det er ikke lange samtaler jeg gidder å ha med dem. De suger energi, det er ingen kraft der. Mulig noen menn synes det er sexy, men det er ihverfall nok menn som synes at damer som er moden, voksne, liker seg selv, selv med 10 kilo pluss er knallsexy. For det vet jeg ja, tenk!


Ha en god dag,

Betty