mandag 27. februar 2006

Pang i Gang

Om fire minutter skal jeg ta ut Torills brød som jeg lærte å lage på Røros. Det ble jo selvfølgelig litt av et kjøkkenprosjekt i dag, men regner med at det går kjappere neste gang. Jeg laget også urteolje med masser av hvitløk og løk i. Coriander og timian. Hey - jeg kan jo legge ved oppskriften jeg brukte i dag. Det lukter godt dette brød prosjektet.

Brødet ble steinhardt utenpå. Bernt synes det ser ubehagelig sunt ut. Jeg tror det er vellykket og det trenger jeg nå, for jeg har vært på kjøkkenet siden jeg kom hjem, samt plukket lego, pakket ut og ryddet til vaskedamen kommer i morgen.

Jeg har ikke tatt i en oppvaskkost på 4 uker og her i huset lå vi litt etter gitt. Blomstene har ikke sett en dråpe vann i disse ukene, men det ser ut til å ha gått greit. Ingunn satt på med oss til Trondhjæm. Det første jeg gjorde var å dra på butikken og handle inn. Ruben ville ha fiskepinner, Per Kristian ville ha fiskeboller, John Arvid ville ha fiskekaker. Jeg skar igjennom og kjøpte laks. Siden det er vinterferie, så fikk gutta kjøpe seg Nugatti, nå med 30% mindre sukker. En av kokkene på Røros sa at det ikke var noen grunn til å kjøpe dyr fersk fisk. All fisk blir frosset tvert for lagring. Kanksje det er slik at det bare er på fisketorget i Bergen du får fersk fisk, der de sløyer den mens du venter? Eller den du ordner selv. Jeg kjøpte inn Oliven olje anbefalt av LHL.

Jeg beveget meg veldig stille og kjappt rundt for å få igang middagen. Jeg lå etter skjema allerede. Middagen var på bordet kl 17 og da var blodsukkeret mitt langt under promillegrensen eller noe. Men det ble bra. Litt av en utfordring og ha fokus på endringer. Det krever mye plass og tanker. Nå har jeg fått servert forskjellige middager i 4 uker. Aldri det samme to ganger. Så det er bevist, det er mulig. jeg ble helt utslått ettrpå og sovnet på sofaen. Måtte slite meg opp igjen, merkelig.

En nabo syntes at det var rart at jeg ikke hadde gått mere ned i vekt, når jeg hadde vært så aktiv. Jeg synes ikke at det er det minste rart. De lunsjene vi hadde og så vanvittig mye pålegg. Så staselig blir det ikke hjemme. Men jeg har tenkt litt mere over den saken. Jeg gikk ned til 91, 6. Dvs. 3,4 kilo. Vektreduksjonen startet på 97,6 i Januar. 6 kilo er tatt. Dvs 0,75 kilo i uken. Et år med sine 52 uker vil da gi en vektreduksjon på 39 kilo. Og det er alt for mye. Jeg skal bare ned til 70 kilo. Så jeg tror jeg holder dette tempoet mitt jeg. Fordi jeg føler meg veldig vel med dette matopplegget. Det føles ikke som om jeg mangler noe. Får ikke disse kikkene eller det store matsuget og jeg koser meg i helgene med vin. Dessuten så er det en endring jeg snakker om og ikke en slankekur. Jeg er faen så lei av kurer. Nå har jeg startet noe nytt i livet og det skal automatiseres i hverdagen.

Jeg hadde en samtale med en av Moangjengen damene kl. 0615 i bassenget i dag. "Det er noe opp i høvve som må endres, sa hun". Jeg har spist på sorger og redsler, glede og tristhet. Mitt forhold til mat er like forskrudd som en rusmisbrukers forhold til dop. Det døyver noe for en stund. Dette vil jeg ut av og det tar tid å endre dette.

I dag var de to minste med og svømte. Vi gleder oss veldig til syden nå. Var på morgenmøte. Vi ønsket oss en gymtime med Vegard, men det var opptatt der. Jeg ryddet oss ut av rommet, mens Bernt fikk pratet med Marit. En pårørende time. Kl. 11oo hadde vi kaffe og alle ansatte i teamet som var på jobb var der. Vi syntes litt synd på de, for vi var da 3 deltagere igjen. Og de var nok allerede inn i neste team, sånn tankemessig. Men det ble veldig hyggelig og jeg angrer ikke et sekund på at vi ble til i dag. I dette siste døgnet har tankene arbeidet på veivalg og prioriteringer hele tiden.

Vi dro etter lunsjen og jeg gikk rundt og hentet inn klemmer fra noen. Fikk ikke sagt hadet til den vakre gamle mannen med alle de ulike gensrene. Men jeg fikk sagt i går at jeg syntes at han var en flott gammel mann. Ellers fikk jeg sett Ebeltoft gjengen komme og tatt avskjed med de mest inspirerende folka på hele Røros, noen av Moan gjengen. For et trøkk. De kommer til å nå så langt de vil. Det lå en god energi i holdningen der gitt. Mannen med musikken bidrar med mye humør og inspirasjon der i gården.

Vi skal på Baccalao til noen nabovenner i morgen. Første utfordring er allerde innenfor andre døgnet. Ferdigsaltet mat er ikke rehab. mat akkurat. Det er et svært ryddeprosjekt igjen på kjøkkenet. Vi hadde det greit på Røros gitt. Men det skal bli sinnsykt godt å ligge i min egen seng og spise frokost naken om jeg vil.

God natt, Betty

Urteolje by betty

1 potte med coriander
1 potte med timian
1 potte med kruspersille
1 rødløk
3 ferske hvitløk
2 tskj. salt
2 tskj.pepper mosos i hurtigmikseren

2 liter kaldpresset oliven olje helles i.

Lukter og smaker godt.

Brødet ble bra!

søndag 26. februar 2006

TOMT

This is not the end
This is not even beginning of the end
It`s the end of the beginning
Churchill

På tide å få blogga seg ut fra Røros rehabilitering. Det er litt tomt her når de fleste fra teamet har dratt hjem. Tror det er særlig mange spesielle og sure damer som er ankommet. Hvorfor er det slik at damer blir så himla gretne med alderen? Har bare møtt en sur mann her og han har mykna opp etterhvert. Det er jaggu ikke rart at det blir krig her i verden, når damer brøyter seg fram i matkøen og kupper bord som den største selvfølge, samt at de kiker stygt på folk som setter seg ved "deres bord". De kalde blikkene holdes fast til vedkommende trekker seg og aldri prøver å sette seg der igjen. Nå heter det seg at krig er laget av menn. Men det står jo alltid en sterk kvinne bak en mann. Men det er ikke alltid det står en mann foran en kvinne.

Vi er alle på rommet og det er ro på rehaben. Marknaden har lagt seg for i år. Lørdag dro vi for å finne ut av hva dette var, etter spinning og svømming. Vi hadde tre sparker. Bernt, Stein og jeg. Gutta satt på, så vi hadde full kontroll på de. Vi kom oss igjennom folkehavet og bort til Tivoliet. Vi hadde fått noen billetter av Ingunn. Gutta kjørte 3 ting hver og da hakket de tenner. Det var minus -10 grader. Vi gikk der i fra uten å føle oss verken lurt eller flådd. På sporten fikk vi handlet joggesko til de minste og treningsdrakt til den eldste. Marknad er en rar greie. Jeg får litt klaus av all plastikken, men det var mye fint der og. Hatter og pelsluer og slikt. Mange damer som hadde investert i dette.

Stein dro hjem om kvelden og vi ble oss 5. Anne G. Sandbakken,fysioterapaut og den eneste som kan lymfeødem på Røros (vi har bare to som kan det i Trondhjæm) kom ens ærend opp til oss på rehaben for å lære Bernt hvordan han kan hjelpe meg med armen. Fantastisk service. Jeg vil aldri glemme det. Når armen ikke drenerer selv, finnes det noen knep for det. Jeg går med hanske og stoffarm stort sett hele tiden. Det stikker fort uten. Men det har blitt bedre. Treningen er rett og slett bra for armen og.

Jeg synes det er merkelig at det ikke er en felles avslutning med en felles evalueringsrunde her. Det mangler litt tyngde på trygghet/sikkerheten rundt det de driver med. De ansatte er litt sånn tilfeldig engasjert. Jeg får ta det med i evalueringsrapporten. Det varierer veldig om de som jobber i teamet oppleves som tilstede eller ikke. De kan sikkert øke kompetansen på involvering uten at det hadde tatt skade. For å involvere må en tøre. Vi har møtt på ansatte i helgene og det er knapt nok at de hilser. De klare skillene går ikke hvis en skal jobbe med folk. Da er det subjekt - subjekt som gjelder.

Jeg har fått et nydelig skjerf fra en dame her, dvs. manageren min. Hun strikket det mens vi har vært her. Noen av disse menneskene vil jeg ta iniativ til å se igjen. Dessuten så har vi en "åpen" deal i Mai. Det startet med at vektgruppen skulle treffes igjen og nå er hele teamet på. Det blir flotte greier. I dag har vi vært på ski. Opp til Pinestien og ned til Moan gård, så jeg fikk vise gutta hvor team 5 bodde. En strabasiøs tur. Sinnsykt med motvind. Det kan være surt på Røros når det blæs, gitt. Moan gjengen er helt utrolig. En av gutta var to timer i bassenget i dag. 1 1/2 time på styrkerommet og så en time i bassenget igjen. Han svømmer hele tiden. Han kjente meg igjen fra bandverdenen. Vi har utvekslet musikk og jeg sa han kunne få live cd`en med BBBB, da ble han vanvittig glad og jeg fikk en superklem.

Bassenget to ganger i dag, styrkerommet en halvtime og litt badmington. Joda, innsatsen er ikke så værst her heller. Har spist litt mye i helgen. Det har vært så vanvittig god mat også er det siste helgen. Har passet sånn på hele tiden. Det skal bli litt av en utfordring å få satt dette i system hjemme. Men det skal orden seg.

Bernt sin far har fått vite at det ikke er noe å gjøre med kreften. Det er et spørsmål om tid. De skal operere bort svulsten i ryggen, slik at han ikke har så vondt. Stakkars mann. Han har hatt mye vondt. Det gjør noe med oss alle. Vi venter med å fortelle gutta det. Jeg har snakket med han i dag. Han er helt rolig selv.

Det er fint å være her tiden ut. Jeg har lagt glider på alle skiene våre og vi har pakket rolig. Noe har satt seg på stemmebåndene og jeg gleder meg til en annen luft type enn denne tørre greia her. Hadde blitt gal om jeg hadde bodd her. Trenger å komme i gang med øving igjen. Det har ikke vært helt i fokus. Skal treffe logopeden i uken og da kommer stemmen i fokus igjen.

Vi er tre familier og to damer av teamet igjen. Det er vinterferie for gutta og vi har superplaner. Vi sveises sammen igjen og vi skal få en god tid framover. Nå skal veien gå videre med framsteg.
Bildet vi gav til de ansatte her, ble døpt Veien videre. Hun "limet" i teamet har seilt jorden rundt med en båt kallt Framsteg.Har også skrevet en bok om det: Veien videre med Framsteg, Flem.

Så herved skal vi alle i team 3, gå veien videre med framsteg.
Takk for følget!
God natt, Betty

lørdag 25. februar 2006

Sik

Det er lørdag morgen. Guttene ser barnetv. Stein og Bernt sover. Jeg må ha med noe i bloggen som jeg har lagt og tenkt på. Jeg fikk igrunnen bra respons på bloggen fra kjøkkenet. Torill har lest igjennom hele greien og syntes det var bra. Hun visste aldri hvorfor folk var her eller hvordan de opplevde et opphold her, så det hadde vært interessant lesning. Men jeg hadde skrevet at vi på Røros aften hadde fått servert sukkererter og torsk og det var altså ikke tilfelle. Det var Sik. Fisken Sik finnes i ferskvannene her. Og jeg synes egentlig at det er ganske godt. Så jeg kaster meg i søla, som Pomba i Løvenes konge sier. Svein-Erik i resepsjonen hadde også lest og syntes det var ok å lese. Jeg hadde skrevet at det så ut som om noen av dem trengte rehabilitering sjøl :-) hmmm hvem kan det være doktor? Det er jo bare folk som arbeider her og.

Gymmen i går var kjempeartig. Vi hadde med pårørende. Alle fikk en plass. Vi hadde stasjoner med gruppeøvelser. Ball og moro. Det utviklet seg til litt løsere og litt råere konkurranser. F.eks. rive i stykker esker i flest mulig biter og hente biter fra det andre laget for å øke på. Til slutt hadde vi landhockey med en teppebit som ball. Da trekker John Arvid seg. Han fikk være dommer og det vokste han ti hakk på, at noen tok seg tid til at han fikk den rollen.

I går ble vi kastet ut av svømmingen. Vi gikk dit når det stor rehab. folk på timen. Damene hadde helt rett, men var drit sure. Det må da kunne gå an å oppføre seg som folk når noen har gjordt noe feil. Vi hadde ikke sett nøye på listen. De ville ikke ha barn og menn der, ble det sagt. Sure bitre damer er det værste jeg veit. Gutta satt i badstuen og skulle ta "bomben" kl 18:00 da alle kunne bade. Det gjorde de, men damene gått. På tide å komme seg hjem nå. Jeg hadde en slik opplevelse tidligere i oppholdet. Da gikk jeg inn i bassenget når team 5 holdt på. Treneren spurte om jeg hadde tenkt å svømme og jeg sa JA. Han sa at det ikke hadde vært klarert med gruppen: Da ropte jeg: Er det greit at jeg bader her? De svarte JA. Han satt det styggeste blikket han kunne i meg. Etter 2 minutter svømte han bort til meg og sa jeg måtte gå for det var enkelte som ikke likte at andre enn gruppen var der. Jeg hadde rett og slett ikke fått med meg at det var ulovlig å svømme når andre grupper var der. Hadde det vært litt autoritet og baller i han, så hadde han ikke spurt om jeg skulle svømme, men rett og slett sagt: Vi vil ikke at noen bader her, når vi holder på. Kom igjen siden. Men disse åpne spørsmålene er ikke laget for meg, Jeg svarer på de etter evne og har da ikke skjønt at jeg burde valgt et annet svar. Shit og.

Vi hadde pårørende samtale gruppe i går, som ble grei. Den kunne vært løftet til et annet nivå om det hadde vært arbeidet med det mere på forhånd. Men jeg er glad de hadde det. Vi er vel alle litt freshere etter 4 uker her, men vi skal få satt det i et familiesystem etterpå.

Nå må de ståååååååå opp her.

Ha en god dag, Betty

fredag 24. februar 2006

Bathsheba

fredag 24.02.06

Det er greit å ha en blog å holde fast i. Selv med familie kan en blog være konsentrerende.
Bernt og Stein er oppe en tur og de tre bukkene bruse sover. Jeg er glad for at jeg ikke sa til noen dette med bloggen før i går og i dag for da hadde jeg sikkert begynt å bli annerledes i måten å skrive på. F.eks. ekstra hyggelig eller ikke ærlig eeller noe. Har fått veldig god respons på det jeg har skrevet fra særlig kjøkkenet og resepsjonen. Og det underlige er jo at det er de som ser oss oftest og må møte på våre ulike former og humør.

Der voknet Per Kristian. Han snakker i søvne. Han hiver etter pusten og jeg blir hjelpesløs. Han har vært hos Kalle legen her i dag. En time for seg selv. Faren var med. Han hadde fortalt at han hadde blitt kjempe redd etter at jeg ble syk. Redd for pusten, redd for astma, redd for hjertet, redd for å dø og hva faen skal jeg bidra med når han kaster etter luft. Legen hadde sagt at han skulle puste i en pose når han begynte å hyperventilere og legen hadde forklart han at det var helt naturlig å reagere slik når mammaen hadde fått kreft.

Hva kan jeg gjøre for deg? Jeg som kunne løftet hver stein for at du skal ha det bra. Så ligger du og hiver etter pusten som en etterfølger av det hele. Legen hadde bedt oss om å bekrefte at det var ok at han pustet slik. Og bekrefte at han ikke dør av det. Det hjelper Per Kristian å få bekreftelser av autoriteter. Jeg må pakke sammen mine egne redsler og bare være sterk. Dette er vanskelig.

Vi fikk roet det hele ned. Nå er det blikk stille igjen. Jeg skulle egentlig ha en kjempe kort blog og den skulle være til Ingeborg. Jeg fikk låne en cd av henne i dag. Hun spilte den under opprydding i gymsalen og sangen ble sunget på Idol her en dag. Den skal jeg lære meg: Halleluja.

Det virker som om at teksten er en blanding av egen opplevelse og den bibelske historien om Bathsheba.
Kort fortalt:
David så Bathsheba bade. Han ville ha henne. David fikk mannen til Bathsheba i krig. Mannen til Bathsheba het Uriah eller Urias, Han ville garantert tape.
Bathsheba ble Davids kone. Hvis noen blir plassert på en utsatt post i dag kaller vi det for en Urias Post etter etter mannen til Bathsheba. Guds straff til David: Davids familie ble alltid offer for sverdet og Bathshebas første barn døde.. Bathsheba er mor til Salomo som er barn nr. 2 (bygde tempel i Jerusalem).


God kveld, Betty

Artist Lyrics: Shrek Song Lyrics: Hallelujah

I’ve heard there was a secret chord
That David played and it pleased the Lord
But you don’t really care for music do you?
It goes like this – the fourth, the fifth
The minor fall, the major lift
The baffled King composing
HallelujahHallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah

Your faith was strong but you needed proof
You saw her bathing on the roof
Her beauty in the moonlight overthrew you
She tied you to a kitchen chair
She broke your throne,
and she cut your hair
And from your lips she drew the hallelujah

Hallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah

Maybe I’ve been here beforeI know this room,
I’ve walked this floorI used to live alone before
I knew youI’ve seen your flag on the marble arch
Love is not a victory march
It’s a cold and it’s a broken hallelujah

Hallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah

There was a time when you let me know
What’s real and going on below
But now you never show it to me, do you?
And remember when I moved in you
The Holy Dark was moving too
And every breath we drew was hallelujah

Hallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah

Maybe there’s a God above
And all I ever learned from love
Was how to shoot at someone who outdrew you
And it’s not a cry you can hear at night
It’s not somebody who’s seen the light
It’s a cold and it’s a broken hallelujah

Hallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujahHallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah

torsdag 23. februar 2006

Slutt på freden

Da er det slutt på freden, gudskjelov, og rommet er fyllt opp med folk. Foreløpig er det helt herlig. De jeg er mest glad i er innenfor en radius på 20 m2 . Bernt leser for gutta og jeg skal skrive alle kapittelen på en rekke i denne bloggen. Synes sjøl at bloggen kan være vanskelig fremkommelig. Bomben er sluppet hos de ansatte på huset her og jeg skjønner at noen leser. Så derfor. Jeg var en tur på byen i ettermiddag og hun med skiene spanderte en øl. Jeg sprang som en gal tilbake fordi jeg fikk besøk av en fra Moan og en gammel arbeidskollega som også er brystkreftoperert. Vi fikk ca. 10 minutter sammen før alle gutta ramlet inn døren. Litt lite., men sånn er det. Gutta har klatret i veggen. Vi har spilt badmington, svømt og jeg har tatt uhemmet med situps i angst for veiingen i morgen. Vi er 6 personer på rommet. Hytta til foreldrene til Bernt er omtrent på denne størrelsen men der er det ikke innedo. Stein er med oss på alle ferier og vi er vant med å bo i telt, så dette er helt greit. Det er så mange som har vært bekymret for soveopplegget våres. I morgen skal 4 av oss bade kl. 0615.

God natt, Betty

BLOG skriving fra Røros.

1) Norge mitt Norge 31.01.06
2) Det snør Det snør 02.02.06
3) Betydning 050206
4) Typisk Bergensere 060206
5) Till Hell Freezes over 070206
6) So What? 080206
7) Morsdag 120206
8) Hver Dag Er En Fest 130206
9) Anti Idol 150206
10) Torsdag 160206
11) Røros Aften 160206
12) Sump 170206
13) My Home Is My Castle 180206
14) Travle Tider 190206
15) STOLT 190206
16) Grønn Resept 200206
17) Veien Videre 220206
18) To Som Er Bra Nok (Skrevet av Ingunn)220206
19) Røtter 230206
20) Slutt på Freden 230206

b.

Røtter

Torsdag, 23.02.06 kl. 08:00

Møter med mennesker handler alltid om røtter.
Dine røtter, mine røtter.
Arbeid med mennesker handler alltid om røtter.
Et møte uten røtter blir borte i vinden.

(Noe av et dikt som jeg har lest et eller annet sted)

Jeg har lært mye om folk her. Folk som bidrar til fellesskap. Folk som bidrar i grupper. En av gebursdagsdamene vi har her har vært helt utrolig på å se andre og ungene. Hun kan gi fra seg en klem i ny og ne også. Hun har vært limet i gjengen. Ellers så har vi jo folk som ikke bidrar og folk som bare er hyggelig når de skal hente ut noe til seg selv. De er jevt fordelt på jorden den sorten også. Jeg begynner å bli rimelig fornøyd av generasjonene som prater om hvis og om og men. F.eks. Hvis en velger slik og slik. Hvis EN går i selskap, det er da MAN møter på utfordringer og da velger som regel FOLK gamle mønstre. Istedet for å være personlig. Og snakke i JEG form og bidra med noe fra eget liv. Men folk skal få være i fred for meg. Bare de ikke avbryter meg når jeg velger å være personlig og deler noe fra eget liv. Jeg er her for å lykkes med noe, ikke for å stoppes. Personen kan stoppe meg mitt i det jeg snakker om, med noe sånt kvasi-intellektuellt og upersonlig. Jeg må bare lære meg å ikke bli styrt av det eller la meg såre av det.

Men jeg skal holde fast i å være meg og være raus selv om andre velger det motsatte.

Dagen i dag er heller ikke av det helt store slaget. Bernt sin far er blitt syk. Eksosrøret på bilen røk. Bernt er sliten og fellesprosjektene går i oppløsning her. En av de unge damene var å badet i dag og kommenterte at jeg hadde roet meg ned. Det er sikkert noe i det. Men jeg synes faktisk at jeg skal ha den at jeg mediterer hver dag. Legger meg tidlig og sover av og til i lunsjene. Det har jeg gjordt hele tiden. Har trent kanskje litt mye intervaller opp på det andre og det har gjordt meg sliten. Jeg har ikke restituert ordentlig etterpå.

Det er snart over det hele. 4 uker hjemmefra har jeg ikke vært noen gang. Så det har gått greit dette her.

Ellers har det ikke vært så mye nytt å lære, men nyttig oppfriskning. Legen og fysioterapauten fra bygden har lært meg noe nytt. Ernæringsfysiologen har vært streit i meldingene. Bruk hodet. Det er fire ting som gjelder. 1) type mat 2) mengde 3) 4 måltider 4) aktivitet. Altså inntak kontra forbrenning. Verdens enkleste regnestykke. Intelligensen hos kvinner er høy på glykemisk indeks. Kutter ut ditt og datt. Jeg skal ikke høre på 90 % av det som blir sagt om kosthold. F.eks. Ikke drikke melk den ene dagen. Drikke melk den andre dagen.

Nå skal vi ha mestringssamtale i gruppe.


Betty

onsdag 22. februar 2006

To som Er Bra Nok

Ingunn sendte dette i kommentarboksen til "grønn resept". Vakkert og tusen takk. Hilsen Betty

livet, håpet og kjærligheten

Wednesday, February 22, 2006
livet
tirsdag 21.02

Ja i dag har jeg hatt en fin, men slitsom dag, Er på rehab,opphold på Røros. I dag har det vært åpning av den 153 Rørosmartnan. 80 hesteekvipasjer fra inn og utland, og utrolig mye folk. Artig å være med på, men utrolig slitsomt også, blir en tidlig kveld.

Har hatt to døtre på besøk, den ene har reist hjem , den andre blir til i morra.

Krevende opplegg dette, både hard fysisk trening og så må vi sette ord på hva som er bagasjen vår også. kOMPLISERT. har tatt meg et glass rødvin nå etter å hørt på en sterk historie fra propellen her. Hun er et uvanlig menneske, så åpen, krever plass ganske naturlig, men du verden så interessant. og jeg kjenner meg igjen ja. Vi var fire som diskuterte hennes utfordringer. Jordnære pesoner som MÅTTe korrigere tendenser til å planlegge en mer eller mindre hyperaqktiv livsførsel. Hvorfor er alt så travelt. Jo fordi vi higer etter anerkjennelse vi som har med oss en bagasje som har overbevist oss om at vi ikke er bra nok....De vet ikke hva de har gjort de som er medansvarlige for kaoset vi som enkeltpersoner og vår familie befinner oss i. Kunne ønsket meg en praktisk coach som tok ansvar og ledet meg gjennom og ga meg tro på å komme ut av håpløsheten. Men hvor finner jeg en slik. Skjønner at jeg må ta ansvar sjøl, men når ansvaret til sammen blir uoverkommelig trenger jeg hjelp til å få en løsning på biter av dette ihvertfall, så innser jeg at Rom ikke ble bygget på en dag...

Sier foreløpig god kveld - trøtt Ingunn

Veien Videre

Onsdag 22.02.06

I går åpnet Røros Marknaden nummer 153 til strålende sol og et folkehav. En flott åpningssermoni må jeg si. Hester og kusker og pols og sang. Jeg tror aldri jeg har sett så mange pelskåper og pelshatter samlet på et sted. Her på Røros er det i grunnen et poeng å ha pels. Kjente etter en timessermoni at det er kaldt å stå i ro på Røros. Gikk opp og ned gatene og innom sportsbutikken som har 50% salg på nærmest alt. Kom fram til at det uansett ikke er lurt å kjøpe ski når jeg er 20 kilo tyngre enn det jeg vil være, pga spennet i skiene. Da lettet det litt fordi da hjelper det ikke at det er billig en gang.

Gårdagen startet med en bra gym time. Styrke og kondis om hverandre og svømming seinere på dagen. Snakket med noen av de fra Moan (overvektsgruppen), og fikk støtte. Det er når du har lyst til å gi opp du virkelig må ta deg sammen. Det koster. Hadde ikke jeg fått kreft, så hadde jeg sannsynligvis slanket meg til jeg ble 70 år. Hele greia er å spise ofte, rett og lite. 6 måltider om dagen og det er så lett å glemme. Jeg skulle hatt en klokke som ringte når jeg skulle puttet i meg noe. Også alle disse fristelsene. Pils på åpningsdagen av marknaden f.eks. Følte meg som en Frøken som gikk hjem uten. Men hvis jeg hadde tatt den, så hadde det sikkert blitt en til og en større toleranse for en utskjeiing til etc. Dette har jeg holdt på med i ørten år. Den grønne resepten hadde ergo blitt varig.

Vektgruppen har gjordt hjemmeleksen sin, med å gå inn i utfordringene vi møter på hjemme. Jeg gikk på vekten i dag og har gått ned det kiloet jeg gikk opp i helgen. Det var forløsende. Jeg har skriftliggjordt forslag til tiltak som jeg må ta tak i når jeg kommer hjem. Veldig viktig blir det å huske å spise. Dette er ikke en slankekur, det har jeg gjordt for siste gang i mitt liv. Dette er en livsstilsendring. Måltidene mine skal være klokken 0715, 1000, 1130, 1400, 1600 og 2000. Med dette er jeg garantert nedgang. Merker at vi spiser mindre til alle måltid og blir faktisk sulten. Men sånn som i dag, da vi dro på tur, så stod vi utenfor bussen kl 1130. Da er det egentlig lunsj. Jeg gikk skitur og spiste 1230 og dermed måtte jeg ha 4 skiver og ikke to. Et annet tiltak er planlegging av maten. Så skal jeg begynne med små middagstallerkner som de gjør her. Så er det lite alkohol (tomme kalorier) og sist men ikke minst: Ikke gi opp og tøre å lykkes. Trimmingen kommer til å gå på skinner, det vet jeg.

I går kveld hadde noen av oss gjennomgang av alle livsområdene våre. Vi tok tak i verktøy som Tordis og jeg har brukt i måljobbing. Damene mener at jeg har for mange prosjekter på gang og det høres ikke ukjent ut gitt. De mener at nå gjelder det for familien. Bruke tid der. Bandet og litt jobb. Det er om mulig mere enn nok i tillegg til å innføre nye vaner. Det rare er å ikke vite hvor stor/liten kapasiteten er.

Mestringssamtale med gruppen har vi også hatt. I vårt team blir det fokusert på Mestring og Funksjon. Med særlig vekt på å mestre tid og det å få til litt av alt. Det vil si hvile, mat, fritid, trim og jobb. Egentlig har ikke jeg det så veldig travelt. Jeg mediterer jo også. Tid er det vi har mest av. Utfordringen min blir å vite hva jeg skal prioritere for å ha det bra og hvem vil jeg være med for å ha det bra?

Folk her kan jo ha blitt sjuke av å gå over noen grenser, derfor synes jeg at det er rart at vi ikke får mere individuell oppfølging på eget treningsprogram. På Moan gård er det BMI målinger. Hjerte og lunge folka har lungetester og eget treningsprogram. Ergo må vel vi være den billigste gruppen her. Men hvis team ansatte hadde utnyttet de komperative fortrinn hver enkelt av dem har, tror jeg de hadde oppnådd mye bra resultater på folk. Jeg får litt denne folkehøgskole følelsen av og til. I dag var vi institusjon på tur og det har jeg vært så mange ganger før. For 1800 kroner døgnet, så tenker jeg mere rehabilitering i retning av personlig veileder. Jeg lærer mye av det sosiale og får mange gode råd der. Jeg skulle rett og slett hatt en plan på oppbygging av formen. Trene. Aktiv hvile. Ro. Spise. Etc. Så og så mange rette kneøvelser. Skal høre på Rosenborgklinikken om jeg får tatt en lungetest når jeg kommer hjem. Her fikk jeg ikke lov. Snakket med hun jeg lånte skiene av og hun har mange gode tankerekker. Hun mener at det er stor forskjell på å mobilisere krefter og det å ha en reel formøkning. Jeg er ikke sikker på om jeg kjenner forskjell.

Teorien i dag var den beste. Veien videre. Det viktigste redskapet vi må ha med oss er tiltro til egen evne til å gjennomføre en handling. Jo høyere mestringsforventning - jo mere utholdende innsats. Rett og slett en tiltro til at valgt atferd fører til ønsket resultat. Det er så alt for ofte, alt for lett, å finne unnskyldninger for å ikke fortsette den nye stien. Den gamle er tryggere. Unnskyldning for å unne seg noe. Fortjener noe. Disse kortvarige øyeblikkene som forstyrrer det vi egentlig vil i livet.

Vegard hostet opp en modell av Prochaska og Diclemente (1984) som gav et godt bilde på en annen sirkel enn "den onde sirkelen". Først: Overveielse - forberedelse - handling - vedlikehold - frafall - igjen - overveielse - forberedelse - handling osv....... Vi gikk inn i vedlikeholdsdelen, som blir fortsettelsen av det vi har lært, stressmestring, nye kostvaner, faste dager med leik og trim, avspenning, sette grenser, tro på at innsatsen gir resultat.

Utløsende faktorer som kan gi meg frafall er hvis jeg får masse tankearbeid på jobb og derfor opplevelse av stress. Konfliktsituasjoner med andre personer. Hvem skulle det være? Hvis jeg har for høy målsetting kan det bli frafall. Derfor så er målet nå under 90 kilo til påske. 85 kilo til Mai. 70 kilo til jul. Jeg har svelgt hele kamelen. Jeg forstår at dette må ta tid.

Det værste for meg er hvis jeg opplever sosialt press for å gjenoppta tidligere atferd. Men jeg har ikke helse til å dure på slik lenger. Og skal jeg greie å nå mine mål, må jeg gi når det svir. Jeg har funnet ut her og ved hjelp av ernæringsfysiologen i Trondheim at jeg spiser ikke så feil mat, men jeg spist for sjelden og for store mengder. En annen utfordring blir alkoholen. Jeg har mange relasjoner som jeg treffer og drikker alkohol med. Det går ikke lenger. Kanskje må jeg invitere med på skitur i stedet. Det ligger i kulturen vår at når vi treffes på middager, så er alkoholen "den sosiale krykken" og jeg har alltid vært med. Det blir for jævli om jeg alltid må melde meg ut for å nå mine mål. Å knekke en 3 liter med vin i lag med noen gode venner har ikke bydd på de store bakrusene eller noe tidligere, men jeg har heller ikke oppnådd den vekten jeg ønsker meg. Der har jeg en ny kamel. En storfest nå, sliter mer enn det gir, og særlig fordi jeg har et mål å nå. Det har blitt akseptert mere vindrikking histen og pisten. Det har aldri før vært så mange vinklubber rundt omkring. Det står i VG at to glass vin om dagen er OK. Folk kjøper seg en 3 liter og går og skvetter seg igjennom uken. Det kan ikke være bra i lengden. Hun med skiene sier at spesielt kvinner og alkohol er et problem. Menn tåler mere. Men denne rødvinsdrikkekulturen har ikke slått ut på noen målinger ennå.

Jeg kunne drøftet en hel bok om dette - for og imot. For rødvinsrusen er god den. Men det er ikke en løsning på ting og jeg blir ikke 70 kilo hvis jeg bare vil ha godene. Jeg likte ALDRI moren min beruset. Jeg har ikke noe tro på at mine egne unger skulle synes noe bedre om meg. Per Kristian sier at voksne kan drikke alkohol til maten, men ikke etterpå for da blir de så opptatt. John Arvid sier at han har sett en dame full og det var en venninne av meg på min 41 års dag. Hun var helt annerledes og han likte henne ikke sånn. Forbilder? Her er vi kulturbærere gitt. Jeg har ikke gått siste runden med meg selv på dette temaet, nei.

Hvordan i himmelens navn skal jeg unngå frafall?

Jeg må ihvertfall huske å spise alle måltidene, så ikke "suget" tar meg. Stressmestring blir super viktig og ikke ha for mye å gjøre. Ikke ha "usunne" mennesker rundt meg, dvs. mennesker som holder meg nede. Jeg må ha utrolige små delmål, slik at positiv forsterkning får overtaket. En kriseplan kan være lurt. Ringe noen i vektgruppen her, kanskje. Viktigst tror jeg det blir å finne aktiviteter som gir frihet og overskudd i helgene. De fleste jeg kjenner drikker alkohol hver helg, men betyr det at helg er synonymt med alkohol? Hvis folk lar det være noen helger, så kalles det hvit måned og det kjennes surt ut til slutt. Kjennes det surt ut fordi en egentlig bare venter til at den alkoholfrie tiden skal gå over? Må en endre aktivitet i disse tidsrommene også? Ikke vet jeg, men jeg vet at jeg må betale en pris for å få til en vektendring, få bedre hvile og bedre helse. Og det tar tid å automatisere atferdsendringen. Forpliktelsen er den værste.

En nyttig dag. Jeg har hatt styremøte med meg selv.

I morgen kommer gutta. Det gleder jeg meg enormt til. Fra i morgen av skal vi være i lag på ferie i 3 uker. Det blir enormt godt. Vi har fått vite at Bernt sin far har fått kreft. Vi vet ikke omfanget av det ennå. Jeg har snakket med min svigermor, men jeg begynner bare å gråte. Vi må få litt tid på oss før vi kan være til noe støtte. Han er 72 år og en kjempe god mann. Det er ikke gammelt lenger. Men samtidig er gjennomsnittsalderen i Norge på menn 73 år. Det er bare så brutalt. Og kreft medfører så mye behandling og så mange blir berørt av smertene. Min svigerfar blir alltid bare rolig når han får bekreftet sine mistanker. Han har kjent at det var noe. Jeg håper på det beste. Vi skal ikke si det til våre gutter før Bernt og jeg har fått fordøyd dette selv. Bernt hørtes sliten ut. Det blir godt at vi samles nå. Svigerfaren min har hatt stor omsorg for meg, når jeg var syk. I kveld skal jeg be Gud om å passe på han.

God kveld, Betty

Vi avsluttet med Cato Zahl Pedersen sine ord i dag og: Begrensingene finnes kun i eget hode, muligheten like så.

Jeg har gått og tenkt på nelson Mandela sine ord i hele dag, tar de med igjen:

Nelson Mandela har skrevet denne teksten ”Livskraft”:



Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.

Vår dypeste frykt er

At vi er kraftfulle uten grenser.

Det er vårt indre lys, ikke mørket

Som skremmer oss mest.

Du tenker, hvem er jeg som våger

Å tro at jeg er genial, praktfull, fantastisk?

Jeg spør: hvem er du, som ikke våger

Å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.

Det finnes ingen klokskap i å gjøre deg selv liten,

For at andre ikke skal føle seg usikre

I ditt nærvær.

Vi er født til å bekrefte Guds storhet,

Slik den lever i våre hjerter.

Og Guds storhet finnes ikke bare i noen av oss,

Den finnes i alle.

Og slik vi lar vårt indre lys skinne,

Slik gir vi andre mennesker rett til

Å gjøre det samme.

Når vi frigjør oss fra frykten,

Frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.

mandag 20. februar 2006

Grønn Resept

Mandag 20.02.06.

Takket være gutta på Teamet har denne dagen blitt en suksess. Vi ble ønsket velkommen ned i lavvoen til bål og goddies og har hatt en perfect aften. Rett og slett grønn resept. Skituren var over perfekt, med helt nye preparerte løyper. To av oss hadde hodelykter. Det var stjerneklar himmel og ca. -5.

Det har vært en vanvittig dag. En sånn alt skal ordnes på mandag dag. Jeg var bare kjempe trøtt og umotivert i morges. Endte opp med å lede Tanketerapi greien likevel. Savner gjengen min nå og da blir jeg mere sårbar. Dessuten har det ikke skjedd noen mirakler på 4 uker. Spise lunsj med 100 stykker er ikke så spennende lenger. Satt f.eks. ved lunsjen i dag. Vi snakket om konfirmasjon og om valg. Jeg fortalte om mine stesønner som fikk kristendomfritak fordi moren deres søkte om det. En sa at fritak fikk ingen og at dette var bare tull. Det er da jeg skal hevde det jeg vet men blir usikker på min egen kunnskap. Jeg snakket med Bernt etterpå og han sier: Du kunne jo slått henne ihjel med fakta. Regelen var slik at hvis du ikke var medlem i Den Norske Kirke, kunne du velge bort barn fra kristendomundervisning. Det var slik i veldig mange år, før Bondevik regjeringen innførte KRL faget og fritaket forsvant. Hun fortsatte sitt engasjement og bedyret at hun ikke trodde på Gud. Det er jo like interessant å vite som om naboen tror på Gud. Interreserer meg sånn mitt i ryggen. Jeg bedyrer ikke mitt forhold til religion en gang. Jeg bare hadde lyst til å oppleve en gudstjeneste søndagen. Det betyr ikke at jeg må presse mitt livssyn nedover halsen på deg. Det hadde vært greit å bare fått spise. Ja, ja. Litt lei av folk er det vel lov å bli.

Noen mennesker er kjempegod til å se hvilken respons de får og korrigerer sin oppførsel deretter. Det skal jeg også gjøre. Jeg gikk bort fra lunsjen for å korrigere min egen kurs.

Grudde meg litt til teateroppdraget i dag. Det ble sist annonsert at jeg skulle hoste opp en situasjon og det gjorde jeg. Rianne gjentok dette og delte gruppen i to. En ba om å få slippe temaet jeg hadde. Det ble blikk stille. "Ok, kom med Caset ditt da!". sa hun. "Nei, ikke talom", sa jeg og gikk til andre gruppen. Der ble jeg møtt med åpne armer. Helt greit å bli stoppet, men dette var annonsert i det vide og brede og så ble jeg stoppet i det vi skulle starte. Det ble litt mye for meg. Men det flotte var at jeg gikk fra situasjonen og over til den andre gruppen. En god løsning for meg.

Saken ble fyrt opp og jeg lærte masse. Respons så det holder. Det var veldig slitsomt. Det handlet om grupperinger i hverdagen og folkene hjalp meg med å erobre min frihet. Takk, damer. Jeg glemmer det aldri. Særlig gjorde det inntrykk å få respons av henne som jeg har lånt skiene av. Hun er et inkluderende menneske og tåler ikke underkastelse. Hun ler litt, rister på hode og ber meg om å skjerpe meg, på sin måte.

Det var veldig slitsomt å dele hverdagsbiten min. Dro for å svømme etter middag. Det ble en kort tur.


Diktet i går har jeg jobbet mere med:

Vi Kan (wipkk bamboa)

Vi kan hakke andres hjerter
Det hjelper ingenting
Vi kan si du har`kke skjønt det
Vi har ikke en ide.

Vi kan sladre om en annen
Som ikke fyller krav
Vi kan skrik og be om nåde
Når vi er på farbart hav.

Vi kan dele sorg og smerte
Vi kan tenkt, du skal få se,
Vi tror vi vet hva livet er
Hva hjelper vel nå det?

Vi kan tro at blikk og vibber er redskap for trofe
Vi kan holde andre nede med å psyke ut og le,
Vi kan trakk på den som deler, den som synliggjør og gir
Så har vi noe å snakke om når livet gnur og svir.

God kveld, Betty

søndag 19. februar 2006

STOLT

Bernt ringte og fortalte at på www.adressa.no i dag stod det at Halvard har vunnet NM tittelen i Barista. Gratulerer masse. Det har du fortjent. Godt håndtverk. I dag som jeg har fortalt om STOLT. Vi visste hva vi holdt på med og dere vet hva jeg snakker om. Igjen - gratulerer og lykke til videre.

Love, Betty

Noen ord jeg skrev i kveld:

VI KAN

Vi kan hakke på hverandres hjerter
Det hjelper ingenting,
Vi kan si du ikke har skjønt det
Vi har ikke en ide.

Vi kan dele sorg og smerte
Vi kan tenk: Du skal få se,
Vi tror vi vet hva livet er
Hva hjelper vel nå det?

Vi kan tro at blikk og vibber er redskap for trofe
Vi kan holde andre nede med å psyke ut og le
Vi kan trakk på den som deler, den som synliggjør og gir
Da har vi noen å snakke om når livet knur og svir.

Betty kl.23:15

Travle Tider

Søndag 19.02.06

Nok en travel søndag er tilbakelagt. Det begynner å sive inn folk som ikke har vært her i helgen, så jeg kjenner et veldig behov for å være litt aleine. Kjenner at jeg er mettet av å dele personlige ting. I dag delte jeg denne historien rundt STOLT med hun kommune damen. Hun er dyktig på å se det som er essensen og det som er poengene. Etterpå tenkte jeg at hvorfor i helvete lar jeg den historien leve? Den gjør seg nok bra på trykk en dag.

Skulle starte i kirken i dag, men det var ikke noe som skjedde der. Jeg måtte legge nye planer. Startet med å meditere, slik at jeg fant roen i hva jeg ville prioritere. Valgte å spille badmington, lage noen ekstra steg på Linedance`nog trente i treningsrommet. Så i dag har jeg gjordt det meste, foruten svømming.

Gikk skitur, den korte (6,5). Det var sol fra alle kanter og vindstille. Skiene gikk ikke noe særlig. Og neste uke er det 50% salg på langrennsski. Hvis jeg lar være å gå til frisør, samt greier meg med de altforgamle inneskoene og ikke drikker alkohol første uken i syden, da kanskje... Jeg må snakke med Bernt om det. Men det er egentlig hans tur til å bli prioritert i skiverdenen.

Hun fra kommunen, som er den eneste som har bloggadressen her oppe sa at det jeg skrev i går var bra. Det trengs at noen sier noe om livet. Vi åpnet opp slusene og pratet om det sårbare livet. Etter disse helgene her oppe, så ser jeg at vi alle bærer på historier
og det er mange som brenner inne i seg selv med de. Jeg får fnatt hvis folk er tunge, da må jeg bare gå min vei. Henger nok sammen med ansvaret jeg har følt å ha hatt før.

En av damene hadde gebursdag i dag, og vi sang gebursdagssangen til frokosten. Hun har en enorm energi og er en karismatisk person. Typisk en som gir og gir og gir. Jeg spurte henne om noen noen gang hadde overrasket henne med en sang eller en tilstelning etc. Selvfølgelig ikke. Vi er lik der. Vi tenkte høyt rundt temaet og lurte på hva det var med oss som gjorde at vi elsket å overraske andre og organiserte fellesprosjekter og ikke ble overrasket tilbake. Vi fant ut at det går ikke an å dele dette med noen, for da har en på en måte bedd om å få en overraskelse og da er det ikke naturlig fra dem som skulle ha laget det lenger. Det er liksom ikke temaet å syte på eller beklage seg på. Det må nok ha noe med måten vi sjøl opererer på. Det er nok bare et lodd i livet vi har. Det er vanskelig å forstå slikt.

En dame som er her har voknet skikkelig. Vi har spillt badmington og plutselig så voknet den kraften i dama. Hele familien hennes har vært en fryd å se på fordi dette har gjordt noe vakkert med dem alle. Jeg savner familien min veldig nå. Gleder meg til de kommer på torsdag. Er litt redd for om jeg ikke er så god form som forventet. 3 uker gir jo ikke noe magiske resultater. Men jeg hadde ikke greid dette så fort uten Røros uansett. Er spent på effekten. Det vil vise seg best når vi er hjemme.

Jeg har skrevet et brev opp på her og det til en jeg jobber med. Jeg gleder meg til å begynne å jobbe, men jeg er litt lei meg fordi jeg gruer meg til å starte opp MTG. Det blir hardt fordi det er mye å ta tak i og greier jeg alt aleine?

Skal nå gå og ta sangøvelser.

God kveld, Betty

lørdag 18. februar 2006

My home is my castle

Lørdag 18.02.06 kl: 20:00

Jeg voknet klokken 12:00 i dag. Supert. Kanefarten var spesiell i går og vi tok noen glass rødvin vi som er igjen på huset etterpå. Så søvnen gjorde seg. Jeg trakk på meg skiklærne og gikk direkte ut etter lunsjen. Jeg prøvde en ny løype som er ca. 17 km. Startet klokken 14 og var tilbake 16:30. Godt å gå for seg selv og tenke. Blant annet har jeg pakket koffert til syden på skituren i dag, tenkt over boken jeg skal skrive, det kommer til å bli en del offentliggjøring av personer igjennom mine opplevelser den boken, så jeg må finne ut hvordan jeg skal gjøre det og hva som er tillatt, så jeg ikke blir saksøkt. Jeg har tenkt på mine venner og familien jeg har. Det er helt merkelig å være her når de er der.

Jeg har trengt hvert et sekund jeg har fått til å være i fred med mitt eget hode. Egentlig så er jeg enig med hun som også jobber i Trondheim Kommune at institusjonslivet er ikke så værst. Hun er knas og morsom. Vi er forskjellige men dog så like. Hun har også en direkte og ærlig tale. På skituren oppdaget jeg at rytmen som er i denne institusjon passer meg veldig bra. Og når jeg tenker tilbake, så elsket jeg barnehagen min og trivdes på skolen. Da jeg fikk rundjuling av min mor sin idiotelsker og lå på sykehuset en uke (16 år). Så var sykehuset et godt hjem husker jeg. Jeg trivdes i fengselet som 18 åring. Tok i mot alle tilbudene de hadde, fra eksamen til snakke med prest, til sporting til film. Et mislykket og dårlig forsøk på selvmord i 1984 eller deromkring gjorde slik at jeg endte på Haukåsen. Jeg kan huske at Prepple kom for å hente meg der i fra, men jeg ville være der. Jeg trivdes. Jeg satt i gang gymming der til musikk og likte disse faste måltidene. På Selbu kollektivet elsket jeg å være. Hverdag, helger, somre, jul, alt var like bra. Særlig å ligge i sofaen på fredag og lørdagskvelden og nyte omsorgen og tryggheten som Olina og Gunnar (de som jobbet der) og noen av de andre ungdommene gav.

2 år på folkehøgskolen gav også noe lignende følelse. Tilhøringheten til et fellesskap. Når jeg tenket på denne måten, før jeg skriver, så virker livet så uendelig langt. Det er vanvittig mye vi får med oss. Et år på sykehus med John Arvid og alle hjelperne etterpå var bare noe jeg/vi gjorde. Det kostet, men jeg følte meg også så ivaretatt og trygg. Nå er det rehabilitering på Røros og jeg får til å finne min plass og skape meg et liv inn i denne boblen.

Hun direkte og ærlige typen jeg snakket om i sted og jeg vi snakker om å "shoope" fagfolk. Vi henter ut det beste av de som arbeider her. For neste uke har jeg fått legetime til Per Kristian. Og time til sykepleier for Bernt. Hun har opplevd å være pårørende selv og da tenker jeg at det vil være bra for Bernt og prate med henne. Bernt er redd han vil gråte masse da, men det tror jeg tåles gitt.

Manageren min har fått venninnebesøk. De er oppe og badet. Jeg spilte litt badmington etter middag, kjempe artig og skulle bade, men kroppen streiket. Jeg er ennå så surklat inn i kroppen. Jeg dro på rommet for å skrive litt. Klarte ikke å dy meg, så jeg har åpnet en flaske rødvin. Jeg har egentlig fått den som en gave fordi jeg har gått ned mest i vekt av meg og en til her. Jeg skulle vente med å åpne den til jeg var under 90 kilo, men jeg greide ikke mere. Jeg spratt den nå. Det er egentlig ikke lov, men noe ulovlig tåler jeg ennå å gjøre. Skal være musestille og bare skrive litt. Ryggen er fin igjen. Voltaren - yes. Har bestemt meg for å gå i kirken i morgen og skal derfor opp til frokost kl: 09:00.

Jeg arbeider masse med meg selv i forhold til temaet utestenging. Det sitter ganske dypt. Den første utestengingsopplevelsen jeg husker er fra da jeg var ca 11 år. Jeg tok med meg søstrene mine og rømte hjemmefra. Vi dro til Hans Haugesgate der faren vår bodde på hybel. Vi fikk bo der en uke. Jeg husker at det var godt å være der. Jeg skrev en stil den uken om Kong Alkohol. Etter en uke ble vi sendt hjem. Det ville jeg absolutt ikke. Jeg ville være der. Neste opplevelse jeg husker er at jeg ble kastet ut som 14 åring. Da fikk jeg bo hos min far. Men følelsen av å bli stengt ute, var likevel veldig dominerende. Faren min var ikke så mye der, men jeg sloss mindre med meg selv i hans leilighet. Det ble for ensomt og jeg fikk flytte hjem igjen. Husker ikke hvor lenge dette varte, mulig et år? Ihvertfall så flyttet faren min og jeg fra Landås til midt i byen, ved teateret. Han hadde noen ville fester der og jeg låste som regel soveromsdøren. Jeg glemmer aldri en dame min far hadde hos seg en natt. Hun fikk i oppdrag å kjøpe 17. Mai klær til meg. Det er de tøffeste klærene jeg hadde som liten/ungdom.

Jeg vet lite/ingenting om faren min. Alle synes han er hyggelig. Jeg har en halvbror som heller ikke har fått så mye som et blikk av faren vår. Min halvbror og jeg er ganske like både som typer og av utseende. Og vi har begge arbeidet mye med: Hvorfor i helvete kan ikke foreldre bry seg om sine egne unger, vise kjærlighet og ikke la oss i stikken slik at vi står der som sultefora barn. Sulten på kjærlighet og bundet til et håp om at det en dag ordner seg. DET GJØR DET ALDRI.

Jeg har hørt at faren min har vært bergensmester i dansing. Da han vant pokalen, hadde han satt den på nattbordet til sin far, som ikke hadde giddet å kommentere den dagen etter. Faren min synes at det var trist har jeg hørt. Men gjør det samme sjøl og 100 ganger mer. Siste super sterke følelse av å bli utestengt er den gangen moren min flyttet til enebolig i Fyllingsdalen. Jeg var på bærtur og hadde ikke fått med meg flytting nummer "ørten". Hun hadde stuet alle tingene mine vekk i håp om å riste meg ut. En natt jeg kom "hjem" ringte hun politiet. De kom og kastet meg og noen andre ut. Riktignok dukket jeg opp med flere, men følelsen av å bli utestengt sitter der likevel. Sannsynligvis henger det sammen med andre ting enn akkurat den kvelden, men det er bildet jeg har. Da gikk jeg ned å røykte jordåker på Kjersti sin grav, det glemmer jeg aldri.

Nå skal jeg ut å se etter folk. Vasker masse klær også.

God kveld, Betty

fredag 17. februar 2006

Sump

Det er fredag, det er helg og det er rart å være her aleine. Skjønner at det er det beste å bli. Få sovet litt. Ikke endre omgivelser etc. Men det er en merkelig greie. Familien er 2 timer unna. John Arvid har feber og har vært syk i to dager. Kanksje de ikke får dratt i dåp på Sunndalsøra.

Vektgruppen har målt og veid oss. Alle gikk ned. Jeg gikk ned bare 0,4. Litt skuff. Men jeg gikk ned 7 cm i livet og 4 cm rundt rumpen. Har tatt det litt med ro i dag pgs ryggen. Har fått tatt sangøvelser. Spinningrommet er helt lydtett, så det er et perfekt rom for øving. Har vært med på Thai chi øvelser og litt basseng. Nå er jeg altså litt lei av vann. Føler meg som en myr. Sumpaktig på innsiden. Hun andre bergenseren har noen fantastiske ordspill noen ganger. Dette sumputrykket kom hun med og det er akkurat slik det kjennes. Et annet vakkert ordspill: Mitt hjerte er forrædersk.

Har snakket med Eldrid i dag igjen og tenkt kloke tanker rundt det med jobb. Har også vært med på tanketerapi øvelser. Vi skal ta de hver dag som et ekperiment. Jeg skal på kanefart klokken 17 og skal kle meg om. I morgen skal jeg sove så lenge jeg vil.

Betty

torsdag 16. februar 2006

Røros aften

16.02.06 kl.22:00
Da er Røros aften over. Jeg er så utrolig glad for at jeg slipper å feste. Jeg tok meg friheten til å gå etter kaffe og etter at jeg hadde bidratt med linedance. Maten var merkelig. Det var hyggelig og godt, men hva har sukkererter og torsk med Røros å gjøre? En av voksen damene tok ansvar og fortalte to vitser. Jeg fulgte opp. Ellers så var de tøffeste ikke tøffere enn jeg antok og forble tause, selvsagt helt til alkoholen tok tak. Patetisk, men funksjonellt.

Jeg gikk med skoene jeg fikk i morsdagsgave av guttene. De var fine. Har fått meg noen Voltaren av en av gutta. Har fått meg kink i ryggen etter svømmingen i dag. Voltaren virker. Gleder meg til å feire med mine venner. Tror jeg bygger opp energi til det jeg nå.

Man dør helst gammel - men skulle man dø før, så tror jeg det er nødvendig å ha tenkt igjennom at fødselen tålte vi. Da tåler vi døden og. Jeg er sikker på at kroppen er ordnet slik. Hvis vi ikke frykter døden er den kanskje en god avsluttende opplevelse for livet. Jeg tenker ofte på de som mistet halve familien i Sunamien i fjor. Ingen forberedelser og mange unge mennesker gikk tapt. I dag snakket vi om tap av verdighet. Det er spennende å høre hva andre legger i ordet verdighet. For meg var det et tap å ikke kunne være aktiv. Gevinsten ble etterpå erobringen av egen selvfølelse. Den som sier at jeg er verd noe uten å prestere noe. Jeg trengte ikke lebger å gå ut for å hente bekreftelser på meg selv. Jeg gav meg selv de. Igjen - kreften gav meg denne muligheten. Tap av Image kunne jeg nevnt - men alle forventet at jeg ikke var aktiv verken som arbeidstaker eller musiker, så den svei ikke så veldig. Livskrisen min ble å komme i kontakt med det store svarte hullet som etterfølge av at jeg måtte ta det med ro. Det gjorde meg engstelig. Ikke prestere noe. Ikke invitere noen til meg. Ikke gi noe etc. og i tillegg oppdage at andre var vant til at jeg styrte relasjonenes progresjon.

Det har vært et helvetes år. Tatcher sa det en gang på latinsk. Jeg husker ikke det. Men året var for jævli. Og jeg har trengt å være aleine med mine egne tanker. jeg har trengt å sortere hva som er viktig for meg og hvem som betyr noe. Jeg har tenkt at om jeg har hatt et år igjen å leve. Hvem ville jeg hatt rundt meg? Om jeg hadde hatt en måned igjen å leve, hvem ville jeg hatt rundt meg? En uke? en dag? Hva ville jeg prioritert å gjøre. Disse tankene har forsterket det jeg gjør i dag.

En av gamlingene satt noen tanker i meg i dag. Han sa: Det er mulig å være pasient hele livet. Fly rundt fra rehabilitering il rehabilitering uten å gå ordentlig inn i kjernen på sykdommen som har rammet deg. Lege på lege kan gi deg råd og du blir avhengig av deres synsinger og blodprøver. Vil vi ikke noe mere med livet?

Jeg trenger å bruke tid på å tenke og finne min egen sti som jeg skal gå etter kreften. Jeg i en liten båt på et stort hav som jeg kan manovrere. Jeg har gode og sterke seil, så jeg kan fare avgårde. Jeg må bare finne ut hvor og for hva og med hvem. Bandet mitt skal ihvertfall prioriteres. Fordi ordene skrives inni meg og de skal alltid prioriteres. De lar alt det gamle jeg har opplevd komme til en overflate som etterhvert tør å formidle. Du skulle bare visst alt jeg så, ikke engang halvparten er jeg i stand til å formidle.

Avslutter med en tekst jeg har laget her. I morgen vil jeg opp og svømme. Vektgruppen skal ha veiing klokken 14. Noen av damene mener blodig alvor. Forresten det svømmer en kar hver morgen her, han venter på å få nye lunger. Jeg må huske å donere organer, slik at noen kan bruke det om jeg dør. Hvis jeg ikke får gjordt det før, så står det her. Men jeg tror jeg skal leve lenge.

God natt, Betty

Første Damene

På øverste hylle sitter de
Som små søte drops
Stilrene
Pene
Forsiktige
Litt sarte og skjøre
Uten å berøre
Men vet godt hva de skal gjøre
De lar seg invitere
De vet at de er pene
De er på førstelisten
blandt dem som lar seg invitere

Der sitter de og vurderer
Luftige tomme samtaler
Som ikke inspirerer
Men kritiserer
Og nominerer
Andre som ikke er der
Så du hun?
Så sa han...!
Og alt dette handler egentlig om dem selv.

På øverste hylle sitter de
Og de velger hverandre
Safet
Satt
Kjedelige
Uten for mange sår og arr og skår
Og lite utadvendte tanker
Men de kjenner hjertet banker
Det hamrer
For å egentlig kunne velge noe utenfor seg selv.

Men de velger som seg hør og bør
De har en rolle å fylle
De sitter på øverste hylle.

Betty
Torsdag 16.02.06

Det skjer så mye her at det går helt i surr for meg. Nå er det egentlig middagstid: 1530, men teamet mitt skal få servert Røros festmat kl:1800. Så nå gjelder det å få i seg et knekkebrød og en frukt, så blodsukkeret holder seg oppe. Jeg gleder meg til denne kvelden, vi skal pynte oss litt og nå er det snart dags for et glass rødvin.

Føler meg litt overtrent igjen. Kjører nok litt hardt på, kjente i går at jeg begynte å bli lei. Men da hadde jeg hatt intervalltrening 2 ganger om dagen to dager på rad. To ganger i bassenget og to ganger på Spinningsykkel. I går sovnet jeg i Hviletimen og kom litt bakpå de andre. Sovnet med skiklærne på så det var bare å kaste seg ut i løypen. Turen gikk til Moan gård, hvor de var samlet i lavo. På tilbakeveien begklaget jeg meg til en mannlig ansatt om noen øvelser jeg hadde fått til kneet. De gjorde vondt værre. Han mente at det var fordi jeg trente så mye i tillegg. Jeg mener at det er fordi han gav meg øvelser til kneet hvor hele kroppsvekten min ble brukt. Følte at det ble et trykk på kneet hver gang.

Det er så innmari fint med svømming, ski og sykkel nå som jeg er over 90 kilo. Da kjennes ikke vekten på samme måte. Han sa at vi skulle se på det og at vi skulle se på treningsopplegget mitt i dag. Det har ikke blitt i dag. Jeg savner at noen veileder meg i hva som er bra og lurt for akkurat meg å gjøre. Ikke sikkert at det er så lurt med intervall trening så kort tid etter cellegift og stråling. Det har jeg ikke peiling på. Men med alle disse mulighetene rundt meg, så er det klart at jeg gjør alt hva jeg kan for å komme i form. Det skylder jeg meg sjøl og familien.

Å slippe meg løs på Røros rehabiliteringssenter er som å slippe et barn løs i en godtebutikk.

Jeg kuttet ut svømmingen i går kveld og i morges. Sov 10 timer i strekk og startet i gymsalen i dag kl: 0900 til 1000. Jeg har svømt littegranne fra 14 til 25 og skal nå sitte i ro ved pc`en en time. Første dagen jeg ikke er ute her.

Jeg har "shooppet" fagfolk her. I dag har vi pratet med Ernæringsfysiologen og det er trøkk i henne. "Det koster å gå ned i vekt, sånn er det bare". Vi får oppgaver vi må løse og gruppen min er en motivert gjeng. Det skal sies. Litt konkurranse spirit er det også. I morgen skal gruppen min veies. Jeg har også fått flere timer med sosionomen, og det er bra. Jeg får tenke høyt rundt jobb. Mitt høyeste ønske er å være i 100% jobb etterpå. Når jeg ber om å få timer med de,får jeg det, og de er dyktige på å motivere og gi den plassen jeg trenger. For ikke å snakke om at de har ordnet en egen fysioterapaut til meg som er ekspert på lymfeødem.

Hun var her i går og det er veldig god hjelp i henne. Jeg tester ut treningsopplegg og hun mener at jeg kan absolutt være såpass fysisk som jeg er. Armen har det bedre med aktivitet enn uten. Det er vekt jeg ikke skal ha på armen. Hun forklarte hvorfor jeg ikke skulle ha sol, myggestikk eller risp i armen. Det kunne oppstå en infesksjon som kroppen ikke greide å gjøre seg av med, når jeg manglet lymfene i armen. Jeg skal ringe henne neste uke, så skulle hun komme hit torsdagskveld og lære Bernt noen øvelser han kan gjøre for meg.

I går var jeg også i et brukerutvalg her. Veldig seriøst. På møte var det deltagere fra alle teamene, en Odd Arne fra admin. og sjefen sjøl, Bjørn Frydenborg. Referatet fra forrige gang ble lest opp og det ble fortalt hva som var gjordt noe med. Vi fikk så en og en presentere ting fra teamet. Om vi manglet noe eller lignende. Teamet mitt savnet et Norges kart og et Atlas, slik at vi kunne se på kartet hvor folk kom i fra. Jeg kunne jo tatt opp dette med individuell oppfølging der, men det glemte jeg. De andre teamene hadde tema som: Hvor skal vi sette krykkene om natten etc. Et veldig bra møteopplegg og her blir brukerne hørt.
Ære være Røros rehab. kjenner jeg sakte men sikkert styrken min igjen.

Vi har hatt noen harde psykiske økter for meg her. Forumteateret fortsatte med temaet: Utestenging. Vi spillte ut situasjoner som f.eks. 4 stk på jobb sitter og prater. Det kommer en 5 person inn og de 4 skulle ikke registrere det. Hva gjør den 5. for å bli sett? Vi lærer oss ulike måter å takle slike situasjoner på. Jeg begynte å synge "Ja vi elsker dette landet" det høyeste jeg kunne. En annen begynte å hviske noe i øret til sjefen. En 3. prøvde å snakke seg inn. Neste gang skal vi spille ut en situasjon som jeg skal komme med fra hverdagen.

I går hadde vi forelesning om psykososiale reaksjoner. Da oppdaget jeg at hendelsen etter første gangen jeg badet her var sorgen over å ha mistet puppen. Jeg har ikke opplevd det som noe tap før da. Jeg har ammet 3 barn i livet. Seksuelt har det fungert helt fint. Nærheten ble ikke borte selv om en pupp ble borte. Og jeg har hele tiden visst om muligheten for å få ny pupp. Men når jeg skulle i fellesdusjen og i svømmehallen ble tapet enormt stort. Andre damer med to pupper. Jeg følte meg litt vannskapt. Særlig når andre barn er der. Jeg ser at det skremmer dem og de synes kanksje synd på meg. I forhold til det å være kvinne ble puppen et savn.

Kristin ringte og vi snakket i 20 minutt, så nå må jeg kaste meg rundt og pynte meg. Jeg glær meg til i kveld.

Betty

onsdag 15. februar 2006

Anti Idol

Onsdag 15.02.06

Jeg er der i fra!

Jeg er mannskap
Jeg er en av de
Jeg er i orden
Jeg har alibi!

Jeg er beleilig
Jeg har irono
Jeg kaan synge
Jeg har alibi!

Jeg kan levere
Jeg er ung og fri
Jeg er stor og blid
Jeg har alibi

Og jeg hater ditt onani
Mot det som er forskjellig

Betty

Jeg fant dette diktet i kladdeboken min, jeg skrev det i Januar mens jeg ¨så et Idol program. Som gammel punker så er det vel ikke noen overraskelse at jeg synes det programmet er hæselig. Men styggest av alt er de fire dommerne. De har ikke grunnfag i psykologi i livets skole en gang. De presterer å si til ungdommer:

- flink til å synge det er du ikke
- Av alle måter du kan bruke stemmen på, så valgte du den?
- Den låten kunne vært så bra uten deg
- Pausen var bedre enn sangen
- Mest puslete jeg har hørt på ukesvis
- Du burde skamme deg.

En episode i dommerpanelet kan være slik: Takk skal du ha. Tor. Jaaaaa. Litt dø, men interessant. Du har en utrolig god utstråling. Om det er nok til å gå videre, det tar vi en runde på...
Første dommer: Du er videre
Andre dommer: Vet ikke
Tredje dommer: Du er videre og fantastisk
Fjerde dommer: Da er det jeg som skal avgjøre om du er videre he he he la meg se nei, det er ikke nok til å gå videre, vi vil ha noe mer.

Kunne ønske jeg en gang kan stå dørvakt når disse dommerne skal ut på byen en gang. Du kan komme inn for du er pen nok. Du kan ikke komme inn for du er stygg. Du kan ikke komme inn for du kan ikke skjekke. Du kan ikke komme inn for du har tatt på deg noe utrolig stygge klær.

Fy faen ta de dritstøvlene. Og det der får de lønn for. Opprettholde et image i de "rette" miljøer" om å være slaktere. Hadde kritikken deres vært basert på saklighet og musikalsk innsikt og formidlet ålreit hadde det vært noe helt annet. Så sier folk. Jamen dommerne ser så mange og bla bla...det gir de faen ikke retten til å knuse unge menneskers selvfølelse. Så sier folk at ungdom vet vel hva de går til. Det smeller ganske hardt å få høre at du er så ubrukelig.
Pønken er ikke død!
Hilsen en som synger med den stemmen hun har, Betty

mandag 13. februar 2006

Hver Dag Er En Fest!

mandag 13.02.06
Klokken er 23 om kvelden og jeg må lage en kjapp blogg. Skal opp og trene med Moan gård gjengen. De som er med i et forskningsprosjekt for å endre livsstil og gå ned i vekt. Ingen av dem snakker om å gå ned i vekt, men å endre noe opp i hodet. Det blir intervall trening i vann i morgen tidlig.

Jeg har ryddet rommet og fått en ny bra start her. Er i klart bedre form. Startet svømming i dag rundt 0700. Hadde treningskjøkken. Dro på ski. 6,5 km på under en time nå. Avspenning. Styrkeøvelser. Svømming og noen øvelser igjen. Kjøkken delen var bra i dag. Jeg tar med meg noen brød og urteolje tips hjem.

Over halve gruppen min er ute og pilser i Røros i kveld. Det er lov det, men hva er behovet egentlig? Har ikke tenkt å bruke så mye som en kalori på det heller. Men jeg synes at det er jævla useriøst. Misbruk av mine skattepenger. Jeg sa ved matbordet i dag:"Jeg har ikke vært ute og festet med mine venner på et år en gang og så skal jeg sause vekk opparbeidet energi på Røros. Aldri i livet". "Så du vil ikke feste med oss?" var det en som sa. " Hver dag er en fest med dere", svarte jeg. Det fikk jeg til, gitt. Eller hva?

Jeg fikk en tekopp av to damer i dag. Vi 3 satt lenge etter kveldsmat og pratet, også en av favoritt damene mine, mangeren. Vi delte litt private greier. Det startet med konfirmasjon. Det var en veldig ok time. Hun favoritt damen sa i dag: Det er morsomt å se på når du svømmer, det er livskraft i hvert et tak. Det føles sånn. Det er en fantastisk greie å få lov til å være her og kjenne at formen er stigende. I dag har jeg arbeidet med tema som hvorfor jeg ikke takler lukkete grupper og når de opererer med hemmelige avtaler. Det vil si ikke står for at de skal treffes. Det gjør meg innmari arg og lammet. Har funnet noen tråder i det. Skal dele dette en annen dag. Jeg skal ihvertfall ikke være med i lukkete grupper noen gang noe mere, det får jeg panikk av.

Jeg har delt ut 4 av boken jeg har laget til de som har hjulpet meg med ungene, og får fine tilbakemeldinger. Det er moro. Hun som jeg har lånt ski av er i bedre form og ergo er det skigåing på henne. Da er det helt tilbake til mine fjellski. Det går greit det. En av karene har lovet å preparere mine på nytt i morgen. Så mulig jeg får litt bedre gli. Har gått og tygget på om vi har råd til nye ski. F.eks kutte ut å farge håret. Men sannheten er at jeg ikke har råd til å farge håret heller nå. Det er fordi jeg har gjordt noen valg tidligere. Vi skal til syden om to uker.

Som jeg sier til ungene, det går an å ønske seg ting, spare og glede seg til vi får det.

Solen varmet i dag og, Betty

søndag 12. februar 2006

Morsdag

søndag 12.02.06

Kreften har gjordt det slik at jeg er mere tilstede i mitt eget liv. Betty

Guttene dro med toget 16:30. De var rimelig stresset og lei seg, de to eldste. Ruben tok en slags styring på de. Kom igjen, gutter. Vi må komme oss på toget. Jeg holdt meg hard og sa at nå blir alt veldig bra. Pappa og Mamma har det bra. Vi er 5 som har hverandre. Mamma er frisk nå og skal komme i form og gå ned noen kilo. John Arvid gråt og Per kristian hev etter pusten. Det er ikke logisk for dem at når jeg var veldig dårlig, da bodde jeg hjemme. Så blir jeg friskere og da drar jeg bort.

Kreften har vist meg hvem som er min familie. Betty

Da toget for, brast jeg i gråt. En ting er sikkert. De to ukene som er igjen her skal brukes godt for å komme i bedre form. Det skylder jeg meg selv og familien. Jeg er ikke her for moro skyld. Jeg kjenner hvor jeg hører hjemme. Gutta fikk lesestoff, varm Pizza, vann og brus til turen. Jeg vandret til rehaben gjennom Røros gater. Minus 20 grader. Nydelige farger og fullmåne. Så en plakat som viste at Bjørn Saksgård hadde spillt på fredag. Jeg kjente et stikk. Nå har jeg gått glipp av noe, men egentlig er jeg ikke på den planeten i det hele tatt.Hentet to sparker som vi dagen før parkerte ved de fredete søppelhaugene på Røros. Har spist middag. Sitter i en korridor og her er det to pc`er. Stadig folk forbi. Jeg har fått oppover min pc og skal innstallere den i kveld.

Kreften har lært meg å kjenne etter. Betty

Det henger et dikt på veggen her jeg sitter, jeg har lest det mange ganger og passer meg for tiden. Eg må ta det med her:

Dagene ruller
Umerkelig videre
På denne underlige
Reise
Jeg utmerket godt
Vet hvor fører hen
- snart hit
snart dit
Nå sitter jeg på kjøkken-
Trappen og stringler gule bønner.

Arild Nyquist

I dag har det vært en fantastisk ski dag. Vi var en gjeng som skulle gå ut i lag, men de trakk seg da målestokken viste 20 minus. Jeg holdt fast i avgjørelsen. Vi smørte med grønt og jeg lovet John Arvid at vi skulle snu hvis han frøs på fingrene. Men ingen frøs og vi gikk til Avholdshytta i dag som forrige søndag. John Arvid lå først i løypen i nesten hele dag. Han har et jevnt godt sig. Per Kristian spurter på litt her og der og Ruben lå bakerst med meg. Det ble så varmt at Ruben ville ha av flisjakken.

Kreften har lært meg å se hva som er viktig i livet. Betty

Jeg ble fyllt med fornøydhet og lykke. Vi 4 på ski i et ganske jevnt tempo. Jeg sa til gutta at dette var den flotteste skituren jeg har hatt i mitt liv. Og så på morsdagen da. De 3 foran meg i løypen og en natur som du aldri blir mett av å se på. Det var rim på alle trærne, så alt var dekorert. Det var isblå himmel og sol. Et utrolig syn. Jeg har ikke med meg fotoapperatet, men får bevare det i mitt indre. Nedfarten gikk unna og vi dro rett i svømmebassenget. Herlig.

I går hadde vi en bytur og alle til frisøren. Jeg fikk ryddet litt i håret mitt og de andre vart stilig på håret. Sagen frisør. Charlotte der var veldig flink. Har ikke sett noen klippe Per Kristian så bra noen gang. Vi sparket til byen. Det er veldig stress ennå med mye folk og butikker, så vi tok taxi til Rehaben igjen. Ved hvert måltid ville guttene at vi satt for oss selv og imellom alle aktivitetene var vi på rommet vårt. Selv om det var flere barn her, så ville de ha det slik. Så vi hadde en tett og fin helg. Kjente på lørdag at dette var veldig intenst, men søndag så var dette gått seg til.

På fredag møtte jeg slanke-gruppen min. En stanhaftig gjeng. Alle hadde gått ned. Jeg gikk ned 1,9 kilo på en uke. Det var veldig motiverende. Er klar for å ta fatt på en aktiv uke, med mye hvile innimellom.

Fredag så vi litt OL åpning, men gutta ville bade i basseng i stedet for. Jeg har ikke lest en avis siden jeg kom her. Kjenner at det er helt greit. Har selvsagt fått med meg at Danmark og Norge deler ut tennbrakketter og fyrstikker til Muslimene og at de svarer med å sette fyr på våre flagg. Ikke lett å forklare den oppvoksende generasjonen dette. Og når de spør om det kan bli krig i Norge, så har jeg vel aldri følt det så nært mulig som nå.

Klokken 1930 skal vi ha spinning her. Svette ut helgen og starte på ny uke. Jeg er veldig flink med maten og det har vært lite rødvin i helgen. Jeg fikk morsdagsgave av guttene. De har spleiset på et par høyhæla sko til meg. Lilla med rundinger som glitrer. De var tøffe. Det var Ruben som så de forrige helg og ville kjøpe de til meg. Det ble et spleise lag på Morsdag. De synes at skoene var super fin og mente at jeg skulle gå på høyhæla sko nå. De bemerket også at jeg var blitt mindre i kroppen. Jeg tok en cat walk i spise salen. På torsdag får vi 3 retters Rørosmat servert, da skal vi pynte oss.

Nå er guttene i Trondheim. Bernt har sovet og gått 2mil på ski i dag. John Arvid lurte på om vi trengte hvile fra dem. Det er ikke sånn det er. Bernt hadde mye å gjøre og trengte også hvile. Jeg skal komme meg i så god form at jeg er en ressurs igjen i familien. Livskvalitetsforhøyning. Et fint ord.

Livskvalitetsforhøyer, Betty

Kreften har lært meg å leve i dag. Betty

onsdag 8. februar 2006

So What?

Onsdag 08.02.06.
I dag var overskriften arbeidsliv. En intensiv time med hva som kan påvirke arbeidshelsen. Det viser seg at det psykososiale arbeidsmiljøet er årsaken til de fleste sykemeldinger. Manglende oppfølging og respons, tempoet, roller, tid og lønn er faktorer som sliter ut folk. I Norge er folk arbeidet sitt. Det er høyt verdsatt. Vi frisket opp sykemeldingsreglene, oppfølging, yrkestrettet attføringsregler etc. Helt OK. En ting er at vi blir drillet på dette, men kan alle arbeidsgivere dette? Med at vi har fokus på dette, blir det til at jeg tenker på hvordan det blir å komme tilbake til MTG. Om jeg får rolig vende tilbake til rullende hjul eller ikke? Jeg skal ihvertfall bli i ganske bra form.

Vi dro på dagstur. 3 av oss peiset avgårde på ski. Herlig. Jeg fikk låne super langrennski igjen og det var igjen en stor opplevelse. Jeg greide å henge på de to andre, som har betraktelig mindre kilo å bære på og er i bedre form. Så jeg fikk kjørt meg litt. Det snødde hele dagen. Det var mange på ski og mange som aket i et skianlegg. Rart å ta seg til å ake uten ungene, men det var moro. Fikk prøvet bakken en gang jeg også.

I natt voknet jeg av snakking i korridoren. Jeg tenkte at det ville gi seg, så jeg giddet ikke se på klokken. Litt etter kom det musikk på og høylytt skravling. Klokken var 04:10. Jeg avventet litt til. Kunne ikke høre på stemmene hvem det var eller hvor det kom fra. Hadde jeg visst det, ville jeg banket på og spurt om det var mulig å legge av seg idiot greiene. Søvn er "the main thing" for å komme i form og jeg får faen ikke sove igjen når jeg vokner på den tiden. Sånn har det vært siden jeg startet behandling. Tilslutt ringte jeg resepsjonen. Det koster 1800 kroner å ha oss her og ut av dette betaler vi 120 kroner selv, resten er det skattepengene våre som står for. Da kan jeg ikke forstå at voksne folk kan bruke opp tiden sin på festing til langt på morgenen. Jeg er glad i en fest jeg og. Er kanskje den hardeste kvinnelige festeren i gaten der jeg bor,når vi en sjelden gang har en fest da. Men å bruke rehabiliteringstiden til å feste forstår jeg ingenting av. Hvis folk har behov for ferie og fest, så er det bare å ta en hopp på tur til syden. Hvis en har rusproblemer, så finnes det andre behandlingsplasser. Men den milde siden av meg tenker at kanskje de ikke har det noe kult hjemme og dermed har de et sosialt behov også.

Det var lynsje stemning dagen etter. Litt sånn: Sladrehank fortjener bank. Da skjønte jeg at det var noen av min egen gruppe. Da må det være Betty, sa en av deltagerne. Jeg spurte: Hva? Det ble ikke sagt mer. Skulle gjerne sagt at det var jeg som ringte hvis de hadde spurt. Men det var det ingen som gjorde. Og jeg valgte å ikke flagge høyt, for jeg er ikke her for å bli upopulær. Men sånn er vi, ulik i holdninger. De må gjerne dra til Røros hver kveld, og feste, men la være å forstyrre meg som har behov for å komme i form.

Fredag 10.02.06.
I dag startet jeg i svømmehallen 0615. Herlig. To deltagere som bruker tiden godt her, kunne fortelle at de gikk ned flere kilo, fordi at de svømte 2 ganger om dagen. Slike samtaler inspirerer til å holde fokus. Fedme gruppen som bor på Moan er her og svømmer om morgenen også. De er skikkelig motiverte og har et utrolig trim opplegg. Jeg har funnet noen som holder fast i målenen sine og i dag skal vi møtes for veiing. En fra lungegruppen kunne fortelle at han hadde vært her før, og bare lagt på seg. Men nå var han skikkelig motivert. Skulle få transplantert nye lunger hvis han greide 12 kilo av. Han arbeider hardt her.

I går hadde jeg samtale med Rianne. Det var veldig fint for å holde fokus. Vi hadde også kognetiv trening i gruppe, så der fikk jeg hull på boblen min. Jeg fikk et ark hvor jeg skulle notere en situasjon hvor jeg opplevde stress. For så å skrive ned tankene i forbindelse med denne situasjonen og hvilke følelser jeg har når disse tankene dukker opp. Jeg hoppet i det. En situasjon som gjør meg stresset er når det oppstår lukkete grupper. Da får jeg tanker om at jeg ikke er bra nok og at jeg blir snakket om. Følelser dette fremkaller hos meg er frustrasjon og irritasjon.

Katta var sluppet ut av sekken og jeg fikk god respons. Rianne sa: Om så det er noen som ikke liker deg. SO WHAT? Og vil du være i lukket gruppe? Disse to spørsmålene gav meg pusterom. Etterpå fikk jeg veldig god respons fra andre i gruppen også. Det er mange som føler det slik, ble det sagt. I går tok jeg blodprøve fra morgenen av. Jeg sov hele natten fra 2230 til 0730. Jippi. Og dro opp for å bli stukket. Hele historien kom veltende. Jeg gråt som et barn og ble trøstet og trøstet. Hun fant en åre, brukte barnenål, men måtte rote rundt inni armen for å få hull på åren. Jeg gråt i strie strømmer. Etter frokost fikk jeg omsorg av voksen damene i gruppen, hun som jeg har enstavelses samtaler med var skikkelig fin da. Så der har det ordnet seg litt.

Her på huset selges det rødvin fra torsdag til og med lørdag. Det er mye medisin i et glass vin. Det er jeg enig i. Kl. 1930 i går kveld, inviterte manageren min, en av de beste damene på laget, hun med komplimentene til plenum sal for å se Betty Big Boom Band på internett. Det ligger noen låter på www.mindthegap.as Folk kjøpte seg rødvin og ble med. Lyden var fra en liten box, men folk var fornøyd. Jeg holdt et lite foredrag om MTG etterpå. Det var moro. Gikk tidlig til sengs, for det tappet.

I går fikk jeg blomster av Kristin og i forrige uke av Heidi. Jeg føler meg priviligert og elsket. Det minner meg om at jeg har et liv der ute som venter på meg. Første uken kom det tulipaner. I går var det roser. Jeg gav en rose til en dame som hjalp John Arvid å strikke pulsvarmere og som låner meg mobilen i dag, når gutta sitter på toget. Og en annen rose til en dame som låner meg langrennskiene sine. Jeg har 5 igjen selv. Det er vakkert.

Ja, i dag kommer gutta med tog. Jeg skal ta i mot de på stasjonen. De gruer seg litt til reisen. De sier det er lettere med fly for da går det fortere. Jeg gleder meg villt.

Ha en god dag, Betty

tirsdag 7. februar 2006

Till Hell Freezes over.

Tirsdag 07.02.06.
"De som har følt vad livet blant tinderne er,
eller kan være for et menneske
trenger ikke at lese om det
Og de som aldri har følt det
Vil så alikelvel aldri forstå det". C.W. Rubenson

Mandagskvelden ble rar i forhold til avtaler.
Jeg tittet på dansen og svømmingen ble til badstue. Hadde avtalt avspenning, men ingen dukket opp. Satt meg i stol ute i resepsjonen og ventet litt. En av de damene på teamet lurte på om jeg greide å slappe av til en kassett med avspenning. Ja, svarte jeg, greier ikke du det? Nei, svarte hun, jeg greier det uten. Samme dama traff meg etter skitur i dag og jeg har lånt meg noen langrennski. Jeg var villt begeistret og la ut om opplevelsen. Hun svarte: Gå og kjøp deg slike da. Ingen respons på opplevelsen og skiene har jeg ikke råd til lell, da må det spares. I dag i gymen gjespet hun, jeg sa: Trøtt? Hun svarte: Nei. Det ble pause, vi stod noen sekunder, og hun sa: men jeg gjesper lell. Det er ikke alle det glir like godt med gitt. Det "lugger" liksom litt for meg. Jeg har lagt inn invitasjoner og inkluderingsfaktoren min. Avtalen om å være litt mere aleine har trett i kraft. I dag kunne jeg virkelig ha satt pris på et glass rødvin. Jeg sa det høyt til noen damer og de er nå i Røros. Hva er det som gjør at jeg ikke blir invitert? Det må da være noe med meg? Noe jeg signaliserer? Måtte prate med Bernt litt i kveld om dette og han mener at vi to er make i dette. Det virker kanskje ikke som om vi trenger å bli invitert. For sjølgående kanskje? Burde jeg fisket? men da ender det med at det er jeg som inviterer. For det kan jeg her i verden. Mange venneprosjekter har lagt helt nede når jeg har vært syk, er det fordi jeg bærer invitasjonene?

I dag har det ihvertfall vært en aktiv og morsom dag. Startet i gymsalen klokken 0815 og holdt på der til lunsj. Vegard og Rianna hadde opplegget og alle har det morsomt da. Vi leika oss i mange timer. En sånn jobb hadde passet til meg. Da skulle jeg ha kost meg på jobb, men jeg trives med det jeg gjør jobbmessig i dag og. Vi jobbet litt i par, og en av damene som er med mine trimopplegg og som svømmer hver morgen sa i dag til meg at hun ble glad bare hun så meg. Og at jeg hadde fine øyne. Noe å ta med seg. Det er ikke ofte jeg får kompliment og i dag passet det veldig bra.

Det å bli svett med å leik seg er noe for meg. Det gir kontakt, glede og puls. Hadde nesten glemt at trim kunne være moro. De er innmari flink til å holde fokus på det friske og på mulighetene. På slutten av opplegget hadde vi teater, slik Augusto Paul, en brassliansk teaterressigør ville gjordt det. Alle inkludert. Teater er ikke min sterke side. Føler meg fort dum, men det er ikke den ting jeg ikke kaster meg ut i for tiden. Blant annet skulle vi kjenne på hvordan det var å bli avvist av en som gikk rett forbi. Ganske sterke greier. Vi hadde også syv stoler vi stillte ut, hvor vi skulle vise at en av stolene var undertrykt i forhold til de andre. En av gutta våre mente at det trengtes da ikke så mange runder for å forstå at stolen var ensom. Men jeg tror han har det artig her han og. Voksen damene synes at han er veldig underholdende, men det er ikke meg han blir først kjent med. Han kommenterer alltid trimmingen min. Greit nok det. Har vel i dag greid å riste av meg de fleste kommentarene på aktiviteten min, mulig fordi jeg har gått litt stillere i dørene.

Vi skulle egentlig ha spinningtime, men den ble sånn tilfeldig avlyst av han som skulle ha den. Han hadde ikke tenkt å gi beskjed engang, bare la være å møte opp. Jeg møtte han til lunsj, hvor jeg sa at jeg gledet meg til timen med han og da sa han at det ikke ble. Jeg spurte om han ikke hadde tenkt å gi beskjed. Nei, han hadde tenkt at jeg kunne ta timen. Vel, det gjorde jeg ikke. Har istedet slappet av mellom øktene.

I dag var det vanvittig vakkert ute. Nysnø og nypreparerte løyper. En nyankommen dame på hjerte ble med. Også disse skiene da gitt. Lette og med en vanvittig gli. Nå forstår jeg at også her er utstyr halve greien. Det var sol ute som snart gikk ned. Godt å komme ut av denne rehab. boblen litt og klare tankene. Være i fred med meg sjøl. Jeg har ikke mobil med og ikke pc, så jeg sitter i en korridor med to felles pc`er. Har ikke sagt til noen på teamet at jeg blogger, det skal jeg gjøre når jeg drar. Jeg har vurdert om jeg skulle si det til hun som jobber i kommunen med meg, men vi får se. Det er morsomt å ha noe for seg selv.

I går lugget det litt i tv stuen. Mange som har ulike tv behov. Jeg har gått en del rundt på huset og funnet "min kanal" de andre dagene. Men i går stod jeg for at nå kunne noen andre ut og vandre. Jeg mente vi kunne dele litt på byrdene. Det er veldig ekkelt å stå for slikt. Det er lettere å ta jobben sjøl, for å slippe å kjenne på ubehaget. Det var flere som ville se dansefeber med meg, så vi fikk stuen til slutt, men det er litt jobbig med slike runder. Det er da jeg møter disse tankene om at jeg er for inkluderende i andre ting og ser at det betyr ikke at jeg får tilbake. men jeg kan jo ikke slutte å være meg sjøl. Det er jo morsomt å inkludere og få til fellesskap. Felles trimmer etc. Men jeg må legge av forventning om å få noe tilbake. Det er 3 ting som stjeler energi fra meg, det er å møte småelighet, sladder og å se på TV. Så det blir ikke så mye av det.

I dag har vi hatt mye fokus på undertrykkelse. Det berører gamle greier. Kreften har gjordt meg en stor tjeneste i denne sammenhengen. I de relasjonene jeg har følt meg undertrykt har jeg ikke tatt noe kontakt. Jeg har endelig tatt et valg at jeg ikke skal tigge om å bli likt mere. Ikke være underdanig for å få. Det er så vanvittig befriende og endelig har jeg sluppet taket i "håpet". De som har vært vant til å "ha meg der" har heller ikke etterspurt hvordan det går med meg. Verken til Bernt eller meg. Ikke en meter omsorg til guttene heller. Per Kristian ble derimot forvist fra deres fellesskap to måneder etter at jeg hadde fått kreft, fordi han ikke greide å bestemme seg for om han skulle sove der. Han sa at han visste ikke om han greide det. Da mente de at han måtte bli hentet fordi han ville ødelegge for de andre. Og at de hadde ikke rom til folk med ekstra behov. Vanvittig. Men helt greit. De spiller ut seg sjøl. Jeg har tatt valg og er FRI.

Det skal bli artig å skrive bok en dag :-)

I dag ble det presentert et viktig og vakkert dikt jeg legger ved. Kjenner at en veg er funnet. Jeg har også fått taket på egne mål og egen fokus. Røros rehabilitering blir en bra starter for meg. Jeg kommer til å bli i knuseform. Det vil si jeg vil høyne livskvaliteten betraktelig fra i fjor til i år. Kurven er stigene og det er mye å hente og mye å gå på. Livet blir aldri som før. Uansett om det "lugger" litt her og der, så er jeg innvendig og utvendig glad og fornøyd. Vi hadde teori om smerte i dag. Jeg skal lære meg å leve med armen min. I starten så jeg alle begrensningene, nå har jeg helt og holdent fokus på de nye mulighetene. Jeg blir fornøyd med meg selv når jeg oppdager at jeg ser så lyst på det.

Begrensningene ligger kun i eget hode - mulighetene like så. Cato Zahl Pedersen.

Har sunget godnatta sang til guttene på telefon i kveld og det blir hærlig å møte de igjen. Jeg skal ikke treffe Bernt på 3 uker, så her vil noen endringer vises. Jeg har vært kjempe sulten i dag og har spist det jeg følte jeg trengte. Høyt aktivitets nivå. Vi går til dekket bord 4 ganger om dagen. For et fantastisk land vi bor i på mange måter. Det er da lov å være fornøyd, er det ikke?

God kveld, Betty

Det Er Den Draumen

Det er den draumen me ber på
At noko vidunderleg skal skje
At det må skje
At tidi skal opna seg
At hjarta skal opna seg
At dører skal opna seg
At berget skal opna seg
At kjeldar skal springa,
At draumen skal opna seg
At me ei morgenstund skal glida inn
På ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge

mandag 6. februar 2006

Typisk Bergensere

Det har alltid vært sagt at Bergensere har store B`er i navnene sine. Vi er to bergensere på kurset og i dag kunne det gått gale. Først snakket hun og så ville jeg si noe, og sa: "...og så en bergenser til....", og ville fortsette. Hun ble kjempe irritert og tok over showet igjen og mente at vi snakket ikke fordi vi var bergensere, men fordi vi hadde noe på hjertet. For meg er det bare sjølironi at jeg sier det, men vi er her med hver vår bagasje. Jeg synes jo at det er litt morsomt med høy bergens faktor, sjelden jeg hører bergensk. Det er mange studenter i fra Sogn her og. Så vestlandet er litt representert liksom. Men egentlig gir jo jeg og en god faen i hvor folk kommer i fra og hvordan de snakker, bare det de sier er fornuftig. De lavmælte finnes jo i Bergen og. Det finnes jo høyrøstede trøndere og. Drittsekkene på jorden er også jevnt fordelt. Men det er litt sant i at vi Bergensere kan si poengene våre mange ganger, så vi må jo nødvendigvis, noen av oss, være glad i å snakke. Jeg greier ikke falsk beskjedenhet. Jeg vil bruke tiden her og få noe igjen for tiden. Men kaster en seg ut i det, så blir en sårbar også. Vi to bergensere hadde oss en fin snakk og klaret opp hva som trigget og vi er sårbar på forskjellig her i verden. Jeg kan også lære meg å veie litt ord. Hun skjøt fra hoften, det er det ingen tvil om. Men det er helt okei.

Når det som formidles er vanskelig å snakke om, er det enda vanskeligere å skjekke ut om en har forstått det rett. Vi hadde faktisk kommunikasjonstime da dette klinsjen skjedde. Vi lærte noe av det. De andre lar være å kommentere det, ser at det prates litt hist og pist, men slik er da folk. Farlig å komme for nære. Budskap som formidles ansikt til ansikt har 7% ord og 93% av det vi kommuniserer er uten ord, kroppspråk og tonefall. Det morsomme er at det gjorde ikke så mye med meg. Det slo meg ikke ut. Det ble avklart og vi kunne gå videre. Deilig.

Det typiske i slike situasjoner er:

- jeg ville forklare noe
- du forstod det ikke slik jeg ville
- Jeg sier: Det var ikke det jeg sa
- Du svarer: Det var likevel det jeg forstod.

Da er det likefullt mitt ansvar å få deg til å forstå hva jeg sa og det jeg mente, og ha respekt/aksept for det du forstod.

Respekt for andres sannheter.

Som sagt. seminarene eller kursene er ikke revolusjonerernde eller så mye nytt under solen, men gode påminninger for å få gode holdninger inn i hverdagen igjen.

I dag voknet jeg 06:00 og tok det helt med ro. Yoga og meditasjon og noen stemmeøvelser. Det var godt å finne tilbake til dette. Ser i speilet at jeg allerede har gått litt ned. Og det er ikke lite inspirerende. En uke er gått og denne uken har jeg lovet meg selv mere tid for meg selv. det har vært et topp program i dag. Startet med morgenmøte og så en time med Daglig Leder, Bjørn Frydenborg. Det var veldig alreit. Litt flaut at ingen av oss var LHL medlemmer og dermed eiere av dette stedet (98%), men jeg skal melde meg inn. Jeg har vært LHL medlem i mange år. Da jeg bodde i Frostadveien i trondhjæm bodde jeg i et LHL hus. Så jeg har hentet ut mye av dem.

Visjenen til LHL er Mestring og Livskvalitet. Denne tidsavgrensede arbeidsrettede rehabiliteringen har sine klare mål. Og med så mange flinke aktører som gir oss nødvendig bistand for å oppnå resultater, så er visjonen til å ta og kjenne på. Herlig.

Her jobbes det med holdninger hele tiden. Pust. Søylen i deg. Bevegelsesglede. Bedre mestring i livet. Han kunne fortelle at snitt temperaturen på Røros i løpet av et år er 0,8 grader. De har 70 ansatte her og et årsbudjett på 64 millioner. De har hjerte, lunge. kols, arbeidsrettet rehabilitering. Muskel og skjellett, utbrenthet, sammensatte lidelser, ortopedipasienter, overvektige,

18. Februar får de svar på om de får fortsette med arbeidsrettet rehabilitering. Helse midt-norge synes ikke at det er deres ansvar. Men vi får håpe det er litt politisk trøkk i den sittende regjeringen, slik at dette tilbudet består til slike som meg. I allefall 4 uker er nødvendig for å endre på vaner. Skal en ha livslang livsstilsendring, så er det en stor utfordring. Det skjønner jeg nå. Veien er målet.

Studenten som jeg nevnte tidligere fikk 10 poeng i dag. Han holdt en spinning time for oss. Det var skikkelig godt å få svettet litt. Etter det var jeg hos en mannlig lege. Jeg har lagt inn forespørsel om å få ta EKG prøve og oksygenopptaksprøve. Mulig jeg får det første, men han viste med hele kroppspråket hva han syntes og sa at vi gjør ikke noe for moro skyld her. SDå jeg ble avvist dessverre. Han mente at Team 3 ikke trente så hardt her at det var noen vits. Hjerte folka trente mye hardere. Jeg prøvde å si at det var litt forskjellig form på Team 3 da, men jeg kranglet ikke. Jeg var i for godt humør til det.

Noen av de som arbeider her ser ut som om de trenger litt rehab. selv, men de er vedlig hyggelige jevnt over og villig til å høre. Litt sånn subjekt - objekt opplevelser innimellom, men jeg sier ikke noe på det. Det er vanskelig å jobbe med folk.

Nå skal jeg raska på og gå på dansetime. Avtalte innebandy kl. 17:30, men ingen stilte. En av damene hadde vært der presis og gått med en gang. Jeg ventet i 10 minutter, så gikk jeg for å skrive på dataen. Skal danse og svømme. Vi hadde svømme time før i dag. Det var forresten skikkelig bra, har vært på ski i dag og. En liten kosetur etter middagen. Godt med frisk luft. Det er hæææææærlig å komme i form.

God kveld, Betty

Kan du fly?
Jeg vet ikke for jeg har ikke prøvet. Chaplin.

søndag 5. februar 2006

Betydning

Søndag 05.02.06. Kl.19:00

Der dro de. De menneskene som har størst betydning for meg i mitt liv. Det er dem eg med sikkerhet har. Eg vet at dette er superbra for meg, og nå har guttene få skjekke ut stedet. Per Kristian er den som kommenterer mest underveis. Han syntes det var et flott hotell. Jeg måtte hjelpe John Arvid å strikke noen pulsvarmere, som var skoleoppgave. Per Kristian kommenterte det, når jeg satt i ro, for jeg var her for å slanke meg og da må du være i bevegelse. Han syntes det var veldig mange som satt i ro og drakk vin her og han sa at det fikk ikke jeg lov til for da ble jeg ikke slank.

Barn og fulle folk?!

Vi har hatt en fantastisk helg. Vi har sovet fem personer på en tarm av et rom, men det har gått kjempefint. Første natten måtte jeg ligge mellom Ruben Marius og Per Kristian. Jeg sov faktisk hele natten. Kryss i taket. Voknet riktignok klokken 7 og lå bare å smilte. Følte meg omfavnet av kjærlighet. Andre natten lå jeg armfotes med Ruben. Dette regnskapet er litt nøye å huske til neste helg, slik at alt blir rett. Bernt og jeg blir ennå reddet av gong gongen, dvs. barnetv om morgenen, slik at vi også hadde mulighet til fysisk kontakt.

Bernt og jeg er inne i prosesser som gjør oss mere og mere samstemte. I tillegg til at vi er dynamiske personer som gjerne tar en krangel eller en diskusjon for å nå hverandre enda bedre, for å få mere kjærlighet og respekt, så har vi også fått oss noen trøkker i vårt samliv. John Arvid 1 år på sykehuset, sondematet i 5 år, ekstra oksygen i 3-4 år og nå rehabilitering etter cellegift og stråling. Kreft ordet som lukter død, har vi måttet bli kjent med på nært hold, inn i vårt samliv, inn i vår heim og familie. Kreften, en inntrenger i vår hverdag, som har gjordt så mye med oss. Ting blir aldri det samme igjen. Men dette har gjordt oss til sunne personer som kjenner på alle følelser og som tør å eksponere de og som ser hva det gir.

Vi tar den hverdagen vi får og lever den med full rett.

Fredag hadde vi rettighetsinformasjon og det var en fin repetisjon fra skolen, pluss at det var kommet en del nye regler. Det var hun lilla som hadde det og dette kunne hun. Mange nye tanker ble satt igang. Dette med aktiv sykemeldning er en viktig bit for å få rolig vende tilbake. Det er ikke noe jeg heller ønsker enn å begynne på jobb, men er redd for oppgaver som blir for svære eller ut av fokus. Hvis jeg hadde fått aktiv sykemelding, kunne jeg gjordt det jeg kan nemlig sosial pedagogisk arbeid og deler av prosjektledelse. Da ville jeg hatt tid til å bygge et sterkt team og motivert ungdommene ttil vekst, og tenke sunne tanker for å løfte prosjektet, istedet for å tenke hvor en skal hente penger i fra for det neste året. I teamet mitt er det en dame som har samme arbeidsgiver som meg, vi skal snakkes når vi er litt friskere.

Etter at jeg har hatt kreft, føler jeg kunnskapen jeg har, som ensa mere verdifull. Tankene rundt hva som er nødvendig og hva som bør prioriteres for å lykkes er enda klarere.

Fredag hadde vi også om kroppsbevissthet. Avspenning igjen og kjenne etter hvor søylen i oss er. Hun som hadde timen med oss la fram et dikt, "Bevægelse"som jeg tar med i dag. Etter lunsj bars det ut på ski i lag med en av gutta her. En god time og en lengre tur enn normalt. Jeg har vært på ski hver dag her. Det er en topp treningsmåte for meg. Kjenner ikke vekten så godt og får ingen støt i minisken.

Traff så en fysioterapaut etter turen. Hun jobber i bygden og er spesialbestillt til meg pga armen min. Igjen - det står ikke på. Hun hjalp meg å få frigjordt litt stikkinger i armen. Samtidig ba hun meg om å holde meg unna styrketrening. Hun lærte meg en ny øvelse for å holde huden myk i arret. Løfte huden over og under arret for at det ikke skal være fast til brsytveggen. Da blir det lettere når jeg skal operere ny pupp der. Hun syntes også at arret mitt var fint. Hun gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke skulle sole armen min (nytt for meg) og ikke få så mye som et myggstikk. Jeg fikk telefonnummeret hennes og kunne ringe hvis jeg trengte henne før neste time som vi satt opp før vi skiltes. Jeg må nok få hjelp til armen min hele livet, forhåpentligvis bare en gang i måneden.

Etter fysio var det møte for oss som vil ned i vekt . Dette var mitt i blinken. Vi målte oss, veide oss og avtalte nytt møte om en uke. Den som har gått ned minst i cm, må spandere vin på de andre. Gjengen her har bestemt seg og det ser ut til å være en konkurranse gjeng. Vi fikk utdelt menyplan av Ernæringsfysiologen. Topp altså. Hun er en sånn: "Dere må tåle litt når dere skal ned i vekt" dame og det er bra. Jeg lærer råmasse. De fleste av oss i denne gruppen har vært her i helgen og vi har vært aktiv hele tiden. Vi har skjerpet oss, og spiser ikke like mye frukt som vi gjorde i starten. Noen glass rødvin ble det, men det er en livsstil og en pause jeg vil ha. Samtidig er det veldig tomme kalorier, så det er ikke verd så mye.

Bevegelse + Bevissthet + Balanse = Basis Behov Betty

Fredag var en dag med mye. Guri dro hjem kl.15 etter å ha gått ihvertfall 4 mil. Det var et godt besøk. Gutta kom til kveldsmat kl.19 og så svømte vi klokken 21. Vi var veldig høye i mange timer etter ankomst, så det var fint med nattero og starten vi fikk sammen på lørdagen. Frokost, svømming, bytur med innkjøp av alt hjertet begjærer, lunsj, gutta fikk se film på storskjerm. Bernt og jeg fikk en skitur sammen. Svømming, middag, gymsal, svømming igjen og melodi Gran Prix. Kunne ikke glam gutta ha vunnet da!!!!

I dag var vi først på ski. Kaldt, men fint. Og rett i bassenget etterpå. Lunsj og så i gymsalen. Da ble mange fra teamet med vi spilte landhockey. Det går i grunnen bra med kneet mitt. Bading igjen og da var gutta sultne og ampre. Føler at jeg har snakket mye disse dagene. Trenger å ta flere sangøvelser og å være litt mere for meg selv. Har omtrent bare vært innom rommet mitt og snudd igjen. Neste helg skal Bernt være aleine og guttene kommer hit. Vi må passe på at Bernt får litt rom og hvile, så ikke han trenger rehabilitering etter meg. Han fant litt ro her. Slappet av i boblebad og på skitur.

En på gånedivektgruppen min kjøpte seg ski på lørdag. Det er jo artig da. Hun mener alvor her. Så søndagsturen var oss og to damer fra "burning calories" gjengen. Jeg fikk kjøpt meg en treningsBH, endelig. Ved lønn skal jeg kjøpe meg noe treningsutstyr, det er gammelt det jeg har.Vi får rabatter på sporten her og veldig god service. Det har vært god service her hele helgen, gutta har spurt resepsjonen om det ene og det andre og det er ikke den ting som ikke ordnes. Kokken stiller opp og lager ostesmørbrød og alle damene har vært kjempe hyggelig med gutta våre.

Det var godt med en helg hvor vi bare var en liten gruppe. Vi ble bedre kjent og vi fikk litt ro rundt oss. Alle har engasjert seg i pulsvarmerne som skulle strikkes og leikt med gutta.

Da de dro, så kjente at jeg ikke hører hjemme her, men er her fordi.....
Per Kristian grudde seg til å ikke være sammen og det veltet opp litt sterke følelser. Men vi kjenner veldig at vi har hverandre og jeg blir bare friskere og friskere. Har sittet med pc`en siden de dro, nå er de på toget. Frode skulle hente de i Trondhjæm. Jeg skal ihvertfall bruke tiden her. Jeg har skjønt at dette er en suveren sjanse. Hvis jeg ikke gjør det nå, så blir det aldri. Jeg har lovet Per Kristian å holde meg i aktivitet og ikke sitte i stolene i hallen og sløve for da blir det ikke resultater. Det er morsomt at han prøver å fortelle meg dette fordi jeg er ikke typen til å sitte i ro lenge. Men det han husker best er det siste året og da var jeg i ro for det meste.

God kveld, Betty

BEVÆGELSE

Adfærd og sinn er forbundne kar
Din kropp og din sjel er et tvillingpar.
Muskel og tanke, hud og hu
Er søster og bror som dig og du.

Forelskedes første øjenkontakt
Forteller alt det som ikke blir sagt
Et kys, et kærtegn, en udstakt hånd
Er lysende utladninger af din hånd

Dit kast med nakken, dit glimt i øyet
Ditt smil mens jeg hjelper deg af med tøjet
Din holdning, din dans på bare fødder
Er utsagn fra dine dybeste røtter

Din skælven, dit hastige åndedrag
Beskriver dit sande sindelag
Din tavshed, dit sigende minespill
Forklarer mig alt om hvorfor vi er til.

Benny Andersen (han med kaffen).

ps jeg gleder meg til å skrive bok en dag ds

torsdag 2. februar 2006

Det snør Det snør

Torsdag 02.02.06. Det snør på Røros. I Trøndelag har det vært flomkatastrofer og regnværsdager i fleng. Vi ligger i høyden og er forskånet for alt sammen. 3 døgn er gått her på Røros rehabiliteringssenter og første inntrykket har lagt seg. Vi har vendt oss til hverandre og til alle godene her, så vi klager lettere på ting og tang nå. F.eks så til lunjen i dag var det satt fram pannekaker og blåbær, samt brødskiver, syltetøy og ost. Geipen hang på hele gjengen, fordi nå har vi vendt oss til fantastiske lunsjer, med varm og kaldretter og flotte salater etc. Vi ble bokstavlig talt litt satt ut og det til ettertanke. Timen før hadde vi med en ernæringsfysiolog og som hun sa alt dette kan dere, men trenger å ta tak i det i en hverdag. I går hadde vi om stress, og det var jo heller ikke noe nytt under solen. Men summen av alle disse påminnelsene gjør noe med holdningen.

Jeg er supermotivert og nå har gruppen bedt meg om å ta det litt med ro. Det er mulig de har helt rett, vi har jo vært sjuk. Men når nypreparerte skiløyper starter en meter fra husveggen, og 10 andre treningsmuligheter er innenfor et halvt minutt er det lett å bli revet med. Men når ti personer sier at du er en hest, så er det bare å spise havren. Nå sitter jeg på dataen i stedet for en spinningtime, men i dag har jeg svømt, hatt aktiv time i gymsal og gått på ski.

I går hadde vi også om treningslære, jeg har både a-kurs og b-kurs i dette. Det skader som sagt ikke å gjenta. Jeg har nok forventet at vi raskere skulle få et individuellt program.Har hatt litt sånne irritasjonsmomenter i dag. Vi er jo ikke dum fordi om vi har vært syk. De aller fleste av de voksne kan teorien og det er det å få satt det ut i praksis som mangler. Så vi trenger treningsprogram en og en, særlig trenger vi det fordi vi har fått oss noen nye fysiske begrensninger å leve med, og det kan dette bedre enn oss. I morgen skal det komme en dame som har greie på lymfer og ødemer og det blir veldig bra for meg. Jeg fikk lov til å spørre en student om han kunne lage et treningsprogram for meg. Det var OK. Jeg startet friskt med å gå opp på vekten og ba om å få en 5-6 øvelser. Han hadde ikke forberedet seg en meter, så det var bedre å spørre de beboerne som har vært her en stund. Synd, for jeg trodde jeg fikk en sånn personlig trener time, mens hele greien ramlet sammen fordi han måtte springe videre. Kanskje han er redd store sterke damer som tror de er noe, selv om de har vært syk. Men det var dette med shit og pannkaker igjen. Har funnet ut hvem som jeg kan henge litt sammen med, En av mennene våre, er veldig motivert, så han og jeg (94,2)har veid oss i dag og vi skal gjenta det om en uke. Han og en dame har greie på ski og nå har jeg lært meg å preparere skiene mine sjøl. Det vart en aleine skitur i går og en fellestur med 2 damer i dag. Da går det litt treigere, men det er fint å være sosial og opparbeide litt kontakter. Det har skjedd mange grupperinger her. Jeg er jo selvsagt litt over alt fordi jeg må ha med meg det hele. I morges svømte vi klokken 06:15 og det er fremdeles en fantastisk følelse. Jeg føler meg bare så priviligert. Og lykkefølelsen over å være frisk har ennå ikke lagt seg. Det å få være fysisk aktiv og bruke lungene er helt utrolig. Det er en liten fast gjeng som blir morgensvømmere. Så har vi andre gjenger som går på ski ovs.

Jeg er jo fullstendig allergisk mot syt og mødre som er klistret til voksne barn. De lengter hjem, fordi dem føler seg uunnværlig for familien. Så dem må jeg passe meg litt for. Det handler jo mest om min egen historie og ikke dem. Saktens så tåler jeg mere enn før vedrørende dette temaet også nå. Å savne er sundt. Så lenge en har frie, gode relasjoner så tar ingen skade av litt fravær og særlig ikke når vi tar vare på oss selv.

Midt på dagen i dag hadde vi avspenning. Både jeg og en av de kloke damene (hun ligner på tanten min i Bergen), sovnet og hadde snorket veldig. Jeg voknet av og til av min egen snorking, men vi var ikke super populære etterpå. Det er mye latter og humor i team 3, som vi kalles. Det er mye deling av personlige greier også. I dag hadde jeg en lang prat med hun andre brystkreft opererte. Og det gir meg en viss peil på hvor jeg er. Jeg føler meg rå sterk og heldig. Dette møtet med livet har gitt meg en ny erfaring og innsikt som er gull verd. Så får jeg bare håpe på at jeg får holde meg frisk. Døden har jo lagt der som et teppe og et tema og som en eventualitet, og jeg har tatt meg tid til de tankene. Men tatt et valg på hvor fokusen skal være. Jeg lever i dag.

Nå skal jeg dure inn og bade i bassenget. Guri kommer hit i dag og jeg gleder meg til det. Hun skal gå på ski i morgen. Her er det fantastiske skiforhold om dagene. I Trondheim har snøen regnet bort.

Det blir ikke så mange sangøvelser som jeg har ønsket meg her, eller lesing av bøker. Det er hele tiden noe annet på gang. Disse ukene kommer til å gå råfort, det skjønner jeg nå. For en fantastisk starter på et friskt liv.

Betty

There is no differense between theory and pracis. In pracis there is.