--------- Rødblusset og svett, hentet puppeveske på posten. ----------
Først og fremst så fikk jeg denne supervesken i posten i dag fra
Runa. Jeg ble glad langt inn i hjerteroten min. Hentelappen sa ikke hva det var, så jeg tenkte det muligens var noen bilder fra
Marte eller kanskje vesken, fordi jeg hadde kommentert at jeg kunne dø for den i en post hos Runa.
Jeg åpnet pakken på posten og kjente meg lykkelig på stedet, løp inn i bokhandleren og ropte: "Var ikke denne artig?" Det ble stille i noen sekunder, og jeg fortsatte: "Jeg måtte bare vise den til noen, jeg fikk den i posten nå". så viste jeg frem postesken. Da løsnet det og de to fremmede lo med meg.
Helt herlig, Runa. Tusen takk. Det var en solid veske, med nydelig rom inni. You made my day! Jeg er lykkelig og takknemlig.
Jeg har hatt det slitsomt noen dager. Det er bare livet, tror jeg. Når jeg føler meg i et vakum eller føler at jeg står fast, får jeg panikk og føler meg syk og trøtt. Da kommer værsting tankene selvsagt, om tilbakefall på kreften eller annen dritt, men det er ikke det som er poenget her.
Det som er kjernen her, er denne vakumfølelsen. Hvorfor den kommer. Jeg prøver å legge den på ytre ting, som at jeg har trent masse, spist og drukket lite. Ryddet mye i heimen, vært i arbeid mange timer hver dag. Slutt på ferien og oppstart kan virke tøff, men jeg vet bedre. Jeg har hatt for mange timer til psykolog til å gå på den.
Så da er det flottings å få pratet med en av terapautene mine, og det har jeg gjort i dag. Jeg startet med å si at jeg tror at jeg ikke er tydelig nok, eller ikke har målet mitt klart nok, for jeg får ikke til det jeg vil, får ikke svar på jobbmailer etc. Men Norge står gjerne stille om sommeren, prøver jeg å fortelle meg selv. Så kommer jeg med "hakk i platen-pratet", om de som måtte velge seg ut av bandet og der..da kan jeg ikke si mere, fordi da gråter jeg masse.
The Pain Body
Da tar han gjerne over og forteller meg om Pain Body, som er en forsterket sak av den indre kritikeren. Nesten umerkelig går vi rundt og kritiserer oss selv syke eller trøtte. Jeg har jobbet masse med å ikke kritisere meg selv, og fylle på med nye friske fine tanker om meg selv, men det foregår på tankeplanet, og har ikke greid å ta rotta på "den indre kritikeren" ennå, det som ligger og ulmer i underbevisstheten, og som har festet seg som trossytemer, eller kall det liksom-sannheter, grunnsteiner eller indre essenser. Jeg er i arbeid med å presse det ut av kroppen, men å manifestere nye fine tanker tar tid. Jeg har tross alt holdt på noen år med en tankestruktur, som ikke gagner meg.
Det er gammelt, det hører fortiden til, og hvorfor det ble sånn, er egentlig helt uinteressant. Det er hva jeg som voksen kvinne kan gjøre for å bevisstgjøre meg selv, når jeg forer denne indre kritikeren. Pain Body er summen av tankene som holder meg fast i en trist stemning.
Denne triste stemningen har noe trygt over seg, fordi det er gammelt kjent og da koser den indre kritikeren seg. Det er emosjonell tenking som ikke er rasjonelt og det er ikke sannheter, men her er altså mine værstinger:
Jeg er ikke noe verd
Alle går fra meg
Jeg funker ikke
Ikke noe er mulig
Alle svikter meg.
Sånn! Der var det gjort! Offentliggjort og det hele. Så når jeg føler meg trøtt og ikke forstår hvorfor, så er det fordi jeg bruker kraften min til å fore disse jævla dritt tankene, som ikke er sanne. Andres handlinger kan jeg tolke som om det er noe gale med meg. Det er egentlig en stormannsgal måte å se verden på. For andre må gjøre det de må i livet sitt, og hvorfor føler jeg meg sviktet da har med min historie å gjøre. Jeg tenker ikke rasjonelt, men med de emosjonelle tankene. Og det er jo klart at dette er med å gi en viss motstand mot sukees, når jeg sitter fast i det vakumet.
Men jeg sitter aldri lenge, for nå skal jeg se hver dag på hvor mye av tiden jeg bruker på å fore disse dritttankene, som gir meg pain body. Jeg skal bli jævli bevisst det, for å si det sånn. Når disse tankene kommer, skal jeg registrere de som skranglete godstog. Og bruke mindre og mindre av kraften min på å opprettholde disse usannhetene.
Det er helt normalt å føle seg trist når noen må velge seg ut av noe en har sammen, men det skal jo gå over. Og disse menneskene har gjort noen valg, som var bra for seg og har ingenting med meg å gjøre. Når jeg legger skyld på andre og synes synd på meg selv, så er det bare gammelt rask, som setter meg sjøl fast og jeg får opprettholdt verdensbilde av at alt er umulig. Dette vil jeg ikke. Det er fortid, det er forbi. Jeg vil ikke bli bitter eller handlingslammet. Jeg vil være fri!
Jeg holdt nesten på å gå i en felle, med å lage meg en definisjon på at alt måtte være bra i livet hele tiden. Jeg tvilholdt på at det bare var å tenke positivt, stå på o.l. slik at jeg ikke kom bort i noe av det gamle shiten. Det funker ikke sånn. Noen ganger kjennes livet bra, noen ganger kjennes det trist.
Og det er helt okei.
God onsdag,
Betty
