tirsdag 31. oktober 2006

Kom November med Din Styrke!

Så er siste dagen i Oktober her, og den ble aldeles vakker. Voldsomt vær, men vi har klær og ungene er ute og knasker. Gåtteri på en tirsdag, give them an exuse!

Jeg har fartet en del, vært hos ernæringsberta, som jeg har omtalt henne som. Jeg hadde gått ned et par kilo. Nå er jeg i støtet! Intet kan stoppe meg nå. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, det sitter i hodet. Og når energien brukes innover, så ordner det seg utenfor. Jeg har gått til henne et år nå, og de største endringene er gjort, nemlig tankemønsteret i mitt forhold til mat, og egenopplevelse av mitt egenverd. Jeg trenger ikke bruke mat eller alkohol som døyvere, jeg har endret en gammel, inngrodd vane. Avlært, relært og lært meg noe nytt.

SÅ var jeg hos en mirakel mann på Leangen fysioterapi etterpå. Han tok krykkene i fra meg. Egentlig hadde jeg lagt de vekk sjøl, men gjenopptok de siden jeg skulle ut på glatten. Han lærte meg å gå i dag med nykneet i dag, og tvang meg til å utfordre kneet langt lenger enn jeg hadde tørd sjøl. Folk med kneskader kobler ut muskelbruk sa han, for å unngå at det skal gjøre vondt. Men nå er det operert og kan brukes. Så nå går jeg uten å halte. Jeg begynte å feilbelaste, fordi jeg var redd for å gjøre noe galt og det er i hvert fall gærnt. Jeg begynte å storflire der, så enkelt, men så lett å ikke gjøre det.

Så fikk jeg telefon og tattoo`en min er ferdig, så jeg starter på den i morgen. Jeg dro dit for å se, og det blir perfekt. En kanonstart på November. Jeg har tenkt på hvor tattooen skal være, og det startet med ryggen, men jeg må ha den på armen min, slik at den er synlig for meg, uten at jeg trenger speil. Det er vanskeligere for Elton at jeg velger arm i stedet for rygg, pga flate eller kurver. Men han har gjort dette før, så det må gå sin gang. Vi får ta det i flere runder.

Så har vi vært på Tomatis igjen. Herlig å komme i gang igjen. Jeg sovnet selvsagt med Mozart på ørene og voknet 2 timer seinere. Per Kristian hadde lest Donald blad og pratet med de andre rundt seg. Nå er det gåttefest rundt meg her, heldig for meg at eg ikkje er så glad i den slags snop.



















Absolutt den beste utkledningen i kveld. Bella Gunnes var massemorder i fra Selbu.

God kveld Oktober, Velkommen November !

Betty

Vampus Suger

Igjen.

Og jeg har fått opp besøkstallene.

Betty

Lys i Mørke!



Hva skal du med gresskar?

Happy Halloween!

Ha en glad dag!

Betty

mandag 30. oktober 2006

Jeg Velger meg November!

Jeg har kommet på noe nytt for meg, jeg skal velge meg hver eneste dag i November. Og hver dag skal jeg bruke energi innover på meg sjøl, og på fysikken, så den blir bedre.

For en uke siden skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle holde ut en hel måned med venting til vi skal i studio, men nå har jeg en plan og da trenger jeg hver eneste dag i November.

Før i livet, har November vært hustrig og tung å komme seg igjennom. Akkurat som om gammel autopilot skal tillate at det skjer igjen. Åneida, ikke med denne damen, nei. For det sitter i hodet, alt sitter der. Og det gir ny kraft å ta ansvar for å velge meg November.

Jeg blir oppglødd av å tenke på helsesatsingen min. I går fikk jeg brev fra Montebello kreftsenter. Jeg har fått plass på et kurs i November på Ernæring og fysisk aktivitet. Det passer glimrende. Helt i ånden. Så nå er det tidlig til sengs, hvile og aktivitet.

Jeg startet i dag. Ingen vits i å utsette dette til onsdag, dessuten er det mandag og det er da de fleste starter ny kurs. Så gjelder det å ikke gi seg på torsdag. Men jeg har for mye trøkk til å gi meg nå. Nyoperert kne og fysioterapaut og ernøringsfysiolog i morgen. Da starter opptreningen.

Jeg var på cabina i dag, 1 time med ansiktsbehandling. Etterpå var jeg og fikk lymfeødem behandling. Og så har jeg laget fiskegrateng for andre gang i mitt liv. Det ble ganske bra. Ruben mente at det smakte som ostesmørbrød. Okei da.

I morgen er det Halloween dag. Det har jeg ikke noe forhold til, men det har ungene, og det hjelper ikke å stritte på nye tradisjoner. Halloween er kommet for å bli. Halloween har røtter i kristendommen, i før-kristne tradisjoner. Halloween er de helliges kveld, en fest for kristne helgener og martyrer som ikke har noen dag.Visstnok skal voksne ha en fest den 28. oktober, den har jeg aldri vært på. Men 31. oktober skal altså ungene gå rundt og tigge på dørene. Knask eller knep, trick or treat, som egentlig var ment at de fattige ofret bønner til de døde i bytte for brødet. Gresskaret som blir utskjært er ment for å lyse i mørke, og representerer sjelene til de døde mennesker eller gnomer.

Egentlig så trenger vi ikke gresskar, som du ser på bilde er en rompe like anvendelig til formålet. Den kan lyse opp for både den ene og den andre og kan nok representere en skokk med sjeler. Bare en fyrstikk, og litt gass, så har du den der.




Jeg har prøvd å synse meg bort fra Halloween, men nei, det funker ikke. Jeg kan synes at det er litt stusselig at unger i dag ikke skal fremføre en sang en gang, for å få noe. Så her har vi en potensiell hopp over dag, for å komme inn i November.

Følelsen det gir ved å ha besluttet meg for å velge hver dag i November er herlig. Den gir en egen drive. Bare prøv. Måneden som jeg før gruet meg for å møte, pga mørket, alle oppgavene, alle gavene som skulle kjøpes inn, vaskingen, alt det andre snakker om må gjøres før jul. Alt hang over meg som en rekke ”må” tinger. Men det er det slutt på. Om jeg ikke greier å slutte å kjøpe gaver til mennesker jeg knapt snakker med, så skal jeg i hvert fall ikke vaske fordi naboen vasker. Det er barnslig og det har jeg vokst i fra. År etter år, står de der med stramme overlepper og skal ha et skinnende kjøkken til jul. Det skal være perfekt. Idiotisk. Vasking skal foregå når en får ”ånden over seg”, og ikke som en halsbrekkende oppgave mitt i mørkeste tiden. Vasking har ikke et snev av åndelighet over seg, og det er veldig oppskrytt. Det er så gudsjammerlig mange sure folk i slutten av November og i begynnelsen av Desember, og da forstår jeg ikke meningen.

Det pussige er, at med å velge energi innover, så har det meste ordnet seg på utsiden og. Når ikke energien lenger ble brukt på å ”være god nok” og springe for folk som aldri ble fornøyde, så har alle prosjekter jeg holder på med bare blitt bedre og bedre. Ennå jeg har brukt ¼ del av energien jeg brukte før. Heilt utrolig!

Nå er jeg klar for noen seire! God kveld, Betty

søndag 29. oktober 2006

SHAME ON YOU!

At antallet drittsekker er jevnt fordelt på jorden, er ikke noe nytt. Men det skuffer at det er så mange av dem i bloggverden. Noen, en eller annen har fått tak i/stjålet mobil til Kåre Konradi og lagt ut private bilder på nett og på blogger. Det er faen meg Se og Hør i praksis.

Jeg tenkte å la bloggen ligge i dag, men nå skriver jeg som bare faen. Jeg linker til noen som synes det samme som meg. Sissel, Bjørn Magne og SS.

De som har lagt ut bilder er tapere i praksis, så jeg linker ikke til noen av dem. Men siden jeg fant saken i www.bloggrevyen.no, har også du rett på det, så får du velge sjøl om du vil se de. Eg så de, greide ikke å la det være, men følte at eg trengte meg inn et sted eg ikkje skulle være. Men jeg synes at vi alle har et ansvar for å si ka vi mener om den slags bloggeatferd.

Jeg vet at jeg får flere lesere av å ha skrevet om dette, det bare skjer via internett, når noen søker på Kåre Konradi eller fra Bloggrevyen. Men det er ikke ekte interesse for det eg står for, det er bare et jævla hig etter å frotse i andres private svære og le av andres sårbare situasjoner. For meg gir det en pil opp på site meter, som lander like fort i morgen, tilbake til normalen og de som er vant med å lese Betty42.

Vi har skaffet oss et rom, hvor vi kan være være personlige og private sjøl, da trenger vi faen ikke å henge ut andre.

Jeg ble så glad da jeg voknet lørdag morgen og leste Terje Eidsvåg sine tankestreif fra Bergen:

Byen er Bergen var overskriften. Og nå som jeg fikk tittelen for beste blogg i Trøndelag, så må jeg bare si noe om hvordan der er å være bergenser i trøndelag.


Jeg føler meg som en Trondhjæmmer, en trønder med talefeil! Jeg har bodd her i 23 år og er nå 43 år gammel. Jeg hentet ut den beste karen i fra Malm, og bosatte oss i denne vakre byen. Jeg har 3 barn som snakker trøndersk, 1,2 og 3,og to bonussønner, 1 og 2,som snakker, tja gjemnesingsk.


Vi er en hel gjeng som velger å være offentlige på vår måte, med våre ord og med det vi mener. Det er en ufattelig frihet i det, men også et stort ansvar.

Jeg har vært på Lerkendal stadion med gutta og sunget Rosenborg sangen for full hals (og da kan jeg høres). Da ser jeg disse folka som er alt fra påtenkt, gjort og født i Trøndelag, de hører på mine skarre R`er. Da jeg var liten, så applauderte Branntilhengerne høflig når motlaget skårte, forteller jeg mine sønner høyt, så jeg er sikker på at de rundt hører.

Men det rause fra Terje Eidsvåg var at han kunne se Bergens patriotismen som noe vakkert. Ja, når publikun samler seg om å synge: ”Jeg tok min nystemte ?itar i Hænde, sorgen forgikk meg på Ulrikens top”. Sangen har ikke noe med fotball å gjøre, men det er en hyllest til byen. Så sier Terje samtidig til meg, at her har trønderne noe å lære. Tenk om hele Lerkendal stemte i: Nidelven stille og vakker du er, i det lagene entret banen.

Jeg ble født i 1963 og det er like lenge siden Brann vant serien. Den dagen Bergen vinner den, vil byen innføre Bergens hellig dag, en fri dag, det er jeg sikker på.

Brann tapte kampen, men laget kommer aldri til å tape bergensernes hjerter. Jeg har ennå ikke tørd å ringe min bror, han er sikkert helt på felgen.

Men det viktigste ingrediensen eg har med meg som bergenser, er den konsenterete uttrykket mitt for lidenskap og forhåpninger for en bedre verden. For et bedre trøndelag.



Ilabekken har gått i rør i mange år, nå er den tatt opp i dagen!


God kveld, folkens.

Betty

lørdag 28. oktober 2006

Pris For Trøndelags Beste Blogg

Den fikk jeg!

For en ære!

Jeg smykker siden min med premien og hviler på mine Laurbærblader!

Sjekk her!

God kveld igjen,

Betty

Kveldens Jubilant!

Nå er Kristin ute og gjør byen med en gjeng, mens jeg gikk hjem. Jeg vet ikke, om det er alderen eller annet behov, men jeg kjente en grense og hørte etter den. Gratulerer Betty, du er ansvarlig! Kristin er nå blant oss mellom 40 og 50. Livet er ikke så værst, bare du overlever de første 40. Vi var på teater og så: "Bare må ha det!" Morsomt! Så dro vi på Frati og spiste. Trivelig. Kristin er det menneske jeg har møtt, med størst kjærlighet i seg til livet og til mange. Gratulerer med de fyllte 40 år!

Kneet blir bedre, og jeg gleder meg vanvittig til å trene meg opp igjen. Nå skal det svettes. Mest av alt ser jeg frem til studio, det er som å gå å ruge på en baby.

Det blir en musikalsk jul, det skjønner jeg nå! Låtene våre må ut og leve med flere mennesker. Det er litt nifst og, fordi jeg vil ikke miste gutta i bandet. I og med at vi er 10 mann, så appluderer vi for hverandre og er happy med det, men rugekasser kan også bli for småe. Og vi er egentlig klare! Vi kan levere!

Nå skal jeg blogge ut, til fordel for søvn!


Denne snøen ble nyttig for noen!

God kveld,

Betty

fredag 27. oktober 2006

Fredagskos!

Nesten der!













Der!

















Over there!


















Have a nice weekend!

Love,

Betty

På Tidens Store Klokke!

Tatt i betraktning at eg er meg, så har jeg greid å slappe av ganske mye. Kneet er bedre enn før operasjon, og i neste uke starter eg til fysioterapaut. Dette er starten på helsemessige oppgangstider for meg.

Jeg var nede hos Magiske Marit, det var lænt, fotografen St. Einar fikk meg til å kaste krykkene. Ja, hva skulle jeg gjort uten alle øvelse Marit har lært meg, i hvert fall kunne jeg ikke ha sunget. Jeg møtte en annen dame der, som har jobbet i bank i 6 år, som telefonstemme. Hun hadde også stor utbytte av timene hos Marit, logopeden.

Jeg tok taxi hjem og sjåføren sa rett før jeg skulle gå ut: ”Kjempebra jobben du gjør for kreftrammede. Det er virkelig bra altså”. Tusen takk, skal du ha og jeg kjente at det var godt å få høre. Jeg vet at det er et poeng at noen tør å være personlige og viser dermed andre at vi har ingenting å tape på det i vårt samfunn.

I går hadde vi møte med kreftforeningen og det ble veldig bra. Dvs vi fikk avklart roller og tidsperspektiver. Kreftforeningen har ikke noe økonomisk ansvar eller administartivt ansvar for BBBB. Og det går det an å forholde seg til. Rart at vi skulle lage budsjett for turneen da, når det ikke er så mye som en karamell å hente. Men det gjør ingenting. Vi bærer oss selv, så det suser. Men vi bærer puppegreier og, så vi fikk konstantert at vi etisk bærer hverandres vinn/vinn greier.

Vi er der vi er og gjør det vi gjør, og bra blir det og bra er det. Jeg fikk tilbakemelding fra en studiokar i går, at jeg synger tøft. Hyggelig respons fra en så dreven kar. Platen kommer til å bli panser bra, for nå har vi det alle i oss. Overskuddet skal selvsagt gå til kreftforeningen, det er kreften som ble drivkraften for denne platen. Det er ikke til å stikke under en stol.

Noen lurer på om jeg ikke er redd for at bandet skal bli forbundet med kreft for alltid? Slik type redsel er for pyser. Om 100 år er allting glemt, og om knapt et år, er jeg ute av puppegamet. Da er jeg i arbeid, da har jeg gjort min jobb for saken, eller for meg selv, alt etter som du velger å se det.

Drit og dra, med alt pisset om at dette er en brekkstang for karriere. Jeg kjenner hvorfor jeg gjør det og har den energien jeg har på det nå, den er nok ikke der om et år. Da er det forhåpnetligvis et helt annet fokus, med annen energi og livgivende prosjekter.

Vi tror ikke at bandet er mer tjent med å stille opp for kreftsaken, vi tror at kreftsaken er tjent med at BBBB stiller opp for den. Jeg som kvinne på 43 år, tør å leve og tro på det jeg gjør og da blir det bra for andre. Det å levere musikk, noe som er godt å høre på, noe gjenkjennbart og noe som gir næring er den beste veien å nå andre på og den beste veien å formidle. Og formidling er jeg god på.

Jeg går da ikke rundt og er x-narkoman heller, jeg skal heller ikke bli x-kreftpasient heller. Det hele handler om å finne sin egen frihet. En glød, en verdighet, en livsapetitt og en dynamikk. Og gå videre, det er det viktigste av alt.

Dette skal gjøres med verdighet og med fokus på hvor viktig kvinner er for landet, for sine barn, som mødre, som arbeidskraft, som koner, som kjærester og alt det andre.

Jeg vet at kreftforeningen får mange andre band til å stille gratis for saken, jeg tror ikke jeg blir en av dem som higer etter det i 2008. Nok blir nok. En konsert i ny og ne, gratis er greit det. Men, det kler ikke meg å tigge om å få spille, da er utgangspunktet helt feil. Det holder for meg her i livet, at en liten hurv liker det vi gjør, og skal det ta av, så er det fordi det er bra, og ikke pga noe kreftgreier.

Jeg har nevnt det før og sier det igjen, jeg har sagt nei til platekontrakt før, og er stolt av det!

Det er fredag, det er helg. Ungene ramler inn døren, kliss våte. Punkmusikk dundrer fra største mann sitt rom, jeg skal opp og legge meg ned på og høre etter!

Livet er rikt, nyt det! På tidens store klokke står det en tid: NÅ! God helg, Betty

Det snør, det snør!

Ute er det hvitt og vakkert, nysnø. Snøen ser våt ut. Tungsnø henger på mitt kirsebærtre. Greinene bøyer av, slik vi alle gjør i hardt vær.

Snøen har lagt seg, og ligger der som største selvfølgelighet. Den lyser opp en fredagsmorgen. Trærne danser en avsindig krigersk dans. De takker sikkert for sin tid, med blader og all sin glans.

Jeg er kaldsvett, for magen stoppet opp etter medisinene. Jævla møkka medisiner. Voltaren for hevelsesdemping og Paralgin Forte for smerter i kne. Jeg skal aldri mer innta en Paralgin Forte i mitt liv. Det er rett og slett noe dritt. Jeg husker det fra den gangen jeg ruste meg. Da var Paralgin Forte lavstatusdop. Det er mange som ikke tåler det.

Jeg har 3 osper. Greiene på dem står rett ut, pga tyngden fra snøen. Ospen skal være rak og greiene skal strekke seg mot himmelen. Nå ser det ut som om ospen har vinger.

Jeg var hos Marit i går. Mirakel-Marit. Hun som reddet stemmen min fra operasjon. Hun er en ordentlig dame, og veldig rocka. Jeg skal dit i dag og, fordi Adressa skal skrive om stemmen og dens bruk. Hroar Klempe sa en gang til meg: Har du kontroll på stemmen din, har du kontroll på livet ditt. Det ligger mye i det. Jeg liker sammenligningen Prinsesse Lea har. Stemmebånd ligner på kjønnslepper, så la oss synge med kjønnet, folkens.

Jeg er i kreativ modus og deler noen linjer her:

Jeg vil ligge naken på en kajakk
Å speile mine tær
Et stille vann, Et ødeland
Med disig, skyat vær.

Jeg vil heise seil når det behøves
Og vite når det kreves
At båten balanserer
Så eg kjem meg sikkert frem.

Ha en god helg, dere!

Betty – jeg skal ut å fly!

torsdag 26. oktober 2006

Dryss!

Siden sist jeg blogget har jeg sett 3 filmer,gått opp, sovet, tatt yoga øvelser (gjør jeg hver morgen) og gått ned trappene igjen. Men jeg har vært omringet av kjærlighet, og fått konstantert, at sofaen er for liten til avslapning. Guttene har flydd og hentet alt mitt hjerte begjærte. Krykkene er prøvd ut for stavsprang og annen leik.

Nå sitter jeg med beina høyt og blogger igjen.

Det blir en kjappblogg, fordi jeg må bruke tid på å kle på med. Jeg skal til min logoped. Lenge siden vi har møttes. Der og, har kropp helbredet kropp. Jeg var operasjonsklar på stemmebåndene, men vi har øvd ødemet bort. Helt utrolig. Selvsagt, det ligger mye arbeid bak det.

I går så jeg Whale Rider, en vakker film. I følge Whangarafolkets legender kom deres forfader ridende på en hval, til New Zealands kyst, for over tusen år siden. Hver førstefødte sønn har ledet folket i med og motgang. Men gjør man så når den førstefødte er en jente. Her brytes tradisjoner, som sitter hardnakket i det gamle folket.

Istid 2. "Mammuttene kan ikke dø ut, vi er de største dyra på landjorda. Hvorfor døde Dynosaurene da? De ble frekke de, de fikk seg fiender!" En herlig film. Det å lage en gjeng av outsidere. Pga Sid snakker hele gjengen her bergensk og det er jo hærlig da. Små søtt.

3. filmen var Tigeren og Snøen. En film av Roberto Benigni, ressigøren til "Livet er Herlig". En poesifilm. Vakker. Lite aktion da. Men jeg elsker det italienske temperementet og filmer som sier: elsk mer! Forelsk deg så du blir levende. Vær trist og taus med begeistring. Kle deg med ord. La lykken drysse på ansiktet ditt. Som forteller meg at både lykke og smerte må formidles med glede. Det er bare livet!

Guttene forsov seg i dag, jeg stod ikke opp, for jeg ville gått i veien og hatt behov. Det er lettere å stå på foten i dag, så da er kneet bedre. Jeg gleder meg til å springe.

Skaff dere en deilig dag,

Betty

onsdag 25. oktober 2006

Beskyttet!




















Det er formiddag og jeg er ferdig operert. Det gikk fort unna. Jeg er så glad for å ha fått det gjort, og nå skal jeg bygge form. Jeg var omgitt av mannlige engler der og servicen var upåklagelig. Det var på Aleris sykehus og medisinsk senter. Legen sa det var en stor menisk skade og syntes det var rart at jeg ikke hadde vondt. Jeg tror jeg har en smerteterskel litt utover normalt. Men nå er det bare en vei - og det er opp og frem.

Jeg hadde kjøpt meg en ny bok, for å fordrive tiden med der. Men nå sitter jeg altså hjemme med foten høyt og blogger. Jeg er strålende fornøyd. Jeg fikk en klem av min mannlige sykelpleier der, så jeg tror at jeg var i usedvanlig godt humør. Den bolken er over og jeg er nærmere mitt normale liv.

Som jeg har skrevet før, et "vanlig" liv er grovt undervurdert. Det er med de vanlige gjøremål og med de vanlige følelsene det spirer og gror. Jeg er bare så lykkelig når alt det vanlige er på plass. Særlig når hverdagen fungerer.

Ute er det en vakker dag. Det er en kald og klar høstluft. Akkurat slikt vær var det den dagen jeg fødte min eldste sønn, og det var 13. september 1992.

Ellers er jeg opptatt av låtene til BBBB, og noen nye ligger og ruger. Novemberen skal bli lang, i og med at studio er først i Desember.

Men tiden skal brukes godt. Nå skal jeg faen meg ned i vekt. Det er brennsikkert.

Skaff dere en deilig dag. Jeg skal sitte med foten høyt og se filmer.

Betty

tirsdag 24. oktober 2006

TÆL

Sats-damer med tæl, Ingvild, Solveig og Anette!







I dag fikk jeg tilslag fra et firma som vil kjøpe opp Betty Big Boom Band cd`en i julegave til sine ansatte. Første inntekt til kreftforeningen på Lykkeprosjektet. Et annet firma, gav tilbakemelding i dag, at de vil vurdere saken. Joda, jeg har ennå teft og kan ennå bringe inntekter i denne verdenen.Jeg klapper meg sjøl på skulderen, og begynner å lure på når jeg skal begynne i arbeid. Det kaller jeg et godt tegn. Nå er jeg bedre i formen, og går derfor under kniven i morgen. Jeg har et menisk kne, som må opereres for å gi meg sjøl mulighet til å komme tilbake i godformen. Så er det en puppeoperasjon, kilo av og så er jeg klar for: Whatever!

Bernt sier at et firma som får meg som ansatt er innmari heldig. Så han går og håper på at jeg blir oppdaget av den private bedriftverdenen, så jeg kan få skikkelig betalt. Sjøl vil han gjerne jobbe mindre da. Grave i jorden, som han sier. Arkolog på sine gamle dager. Jeg skal ihvertfall skynte meg langsomt og bli helt frisk. Jeg har møtt alt for mange damer som er brystkreftoperert, som har startet for tidlig i arbeid. De hangler og strever, dessverre.

Men nå skal jeg være med å "gi brystet et ansikt" noen måneder, for det er en heldig vei å bli frisk på. For hver gang jeg snakker om kreft, pupper, kalendere eller cd, så blir jeg friskere. Det er fokus på vekst,på verdighet,på livet, på det å leve det og det å være tilstede.

I dag ble jeg skikkelig inspirert. Først en time hos akkupunktøren, jording. Og så en tur til STOLT. Lars var blitt trent og flott, plenty kilo ned og han strålte som solen. Det gav meg et kikk på den fokusen. I går gikk jeg tur med Kari, i dag skal jeg ut og gå med en mp3. I morgen går jeg på krykker. Restitusjonstiden er ikke lang på en slik småoperasjoner. SÅ dette blir et lys i tunnelen.

Jeg var oppom Lasse Berre og coverbildet til cd`en er klar. Det blir i god LYKKE tro. Vanvittig stilig! Jeg opplever at jeg er med på en utrolig viktig sak, for meg sjøl og for alle kvinner som er rammet av brystkreft. Samtidig viser vi at, livet er ikke slutt uten en pupp. Og en pupp mindre gir ikke grunnlag for å forbli i depresjoner. Vi kan til og med få norges fineste pupper ved rekonstruksjon, helt gratis.

Tirsdag er en heftig dag her i huset. Vi har vært og sett på guttas resultat av Animasjonsfilm kurset, stilig! 8 timer og så vanvittig store og gode resultater. Jeg vedder på at coby Omblee og Elin Hassel Iversen har brukt noen timer av fritiden. Det ble skikkelig bra og det blir det med gode instruktører.

Ruben har spilt Baryton, og det begynner å låte skikkelig. Halvparten av alle leksene er gjort og uten at jeg har nevnt de med et ord. Utrolig. Livet RULER og ting går litt på skinner, endelig. Endelig. Endelig.

Neste uke starter Per Kristian og jeg på Tomatis igjen. Han har kommet seg utrolig. Utfordrer seg sjøl til å tøre nye situasjoner, og er ikke lenger så bekymret. Han snakker ikke lenger om sykdom.

John Arvid spiller Highway to Hell på rommet sitt, og da er det fullkomment!

I dag fikk jeg høre at tattoo`en min snart blir ferdig tegnet. En engel som skal beskytte meg.

Det er lov å være fornøyd vel.

God kveld,

Betty

mandag 23. oktober 2006

Joda, der kom tomhetsfølelsen, tårene og trøttheten. Gudskjelov, da er alt normalt. Da gjelder det bare å overgi seg til trykket innvendig og få det ut. Det er livets magiske vev som ordner opp. Vi er heldige som har en selvhelbredelse i oss.

Jeg har snakket med Larsville studio i dag og nå bare glær æ mæ. Dette her blir en knallfin prosess og alt tyder på at vi får det ferdig før jul. Da blir det muligens noen kroner i kassen til kreftforeningen og harde pakker under juletrærne.

Mandagene har blitt kremdager her i huset. Gutta har jobbet lekser i stillhet. Ryddet rommene, for å få fri etter svømmingen. De har skjønt det! Jeg har nesten ingen tanker å dele, så jeg blogger av.

Andre anbefalinger: ANJA, ANN-LILL, ESQUIL og LORDx

Vi blogges,

Betty

søndag 22. oktober 2006

Slow Train coming!















I dag landet eg, og godt var det. Det er ondt å gå rundt å være så eletrisk. Jeg får ikke sove, når kroppen er i spenn, og det har jeg vært i helgen. Det hjalp med en søndagstur ned i fjæra , rett og slett, en spasertur, med litt geo-catching og litt lunsjing. Luft langt ned i lungene og ungene, og en begeistret mann og masse vær. Joda, da ble jeg rolig.

Nå har akkurat kampen lagt seg. Min bror er sikkert deppa no. Rosenborg banket Brann. Men som Thomas sier, han begynner vel å bli vant til det. Det var som faen og, men det ville jeg sikkert ha skrevet om det var Brann som vant også. Kanskje, kanskje ikke, hvem vet, det ble ingen realitet, så det er ikke godt å vite. Jeg synes alltid synd på de som taper jeg. Men trøster meg med at de er altforgodt lønnet.

Låtene til studio er klare. Jeg snakket med han som laget forfilm til TÆL utdelingen og mulig vi kan få to spor med dvd med på cd - ep - whatever. Det er bare så kult at vi skal befeste det beste av det nye i Larseville.

Nå er det 6 uker til jul. For meg er det 6 uker. Fordi 1. desember skal kalenderne være klar, gaver som skal over alle hauger må være sendt, og så spiser vi litt pepperkaker, mens vi baker og smaker på julematen lenge før tiltenkt. Og 25. desember vil jeg helst ha juletreet ut, for å finne det "smale" tilbake. Ting endrer seg med tiden.

På lørdag fikk jeg pratet litt med Tore Johansen. Han var konferansier der vi spillte. Han synger også på julaften i Vår Frue Kirke. Han sier:"Det er det samme for meg om jeg spiser middag kl 17 eller 19, og å gi noe av meg sjøl til de fattige er en gave til meg det". Vi er invitert der i år også vi og vi har sikkert et utvidet reportuar å dele. Det var en fantastisk opplevelse å synge der forrige julaften og for meg en åndelig opplevelse. Så mye glede og så mye pynta folk, og så takknemlig for at vi var der. Vi fikk gaver, mat og lovprisninger. Det hele var et mysterium. Bernt og ungene var hjemme og hadde en pakk opp pause. Gutta fikk en skikkelig gave hver og godtok mitt fravær på to timer. Kanksje jeg får med meg en av dem neste gang.

Det ene var å gjøre noe for andre på julaften, det andre var vennskapet mellom oss som gjorde det. Vi løftet hverandre et hakk høyere opp, og vi var fornøyde da vi dro der i fra. I år skal jeg prøve en solo sang, Silent night (Aretha Franklin versjon), så jeg begynner å øve i neste uke. Jeg har fremført den offentlig en gang, i et stort rom, så i en kirke må den bare gjøre susen.

På onsdag går jeg under kniven med kneet mitt. Jeg bare må det. Jeg hadde ikke tenkt å blogge så høyt om det, for det er nok fokus på kropp på det viset, fra min side. Men det passer bra nå. Vi har ingen konserter i sikte og jeg kan gå med krykker noen uker. Jeg trenger min gamle form. Jeg nekter at fysikken skal begrense livet mitt (så lenge det kan gjøres noe med det). Da kan jeg utvide radiusen igjen. For nå skjærer alle turer i kneet. Det er en liten greie, i forhold til mangt, men stor verdi for å kunne springe. Før jogget jeg, og jeg vet ikke om jeg noen gang gidder å gjøre det igjen, men jeg vil ha valget. Det har jeg ikke nå.

Gaver er temaet i hodet mitt. Gaveøkonomi er et fint ord. Gaveøkonomi er egentlig et økonomisk system hvor utveksling av varer og tjenester normalt foregår ved hjelp av gaver, altså, uten en avtale om "noe for noe". Altså, hvis du får mat, klær alt du treng som gaver, uten krav om gjenytelse, så er det en gaveøkonomi. Vårt vestlige samfunn har ikke det slik, du kan finne det i enkelte urbefolknings samfunn, fordi der gir de hverandre gaver som vet trenges. Eksempel er deling av mat i jeger-samler samfunn. Det er en måte å sikre alle individer det daglige brød. Det betyr: Den som skyter en elg, deler med alle.

For oss som går julen i møte, og ikke vet hva vi skal kjøpe, fordi alle har alt. Og vi har en gave ide, om at vi må gi hverandre noe. Noen av dem jeg gav gave til i fjor, og kommer til å gi til i år, har jeg ikke snakket med hele året. Kan hende det er helt spesielt i mitt tilfelle, men det tror jeg neppe. Vi kjøper gaver til folk vi ikke har det grann med å gjøre, fordi det er tradisjon og hva faen skal vi med det?

Jeg har fått så mye rart. Jeg har sagt så mang en gang: "Hva i himmelens navn skal jeg med det?" Men jeg klarer ikke å stoppe denne gavekarusellen, av ting som er diktet opp, fordi de "må" gi meg noe. Du kjenner når en gave er ment! Når den står for seg selv! Når en gave er sikker! Når en person har tenkt på deg og du kan ta i mot og smile: "Hmmmm, ikke værst". Altså spikeren på hodet.

Jeg liker å gi, misforstå meg rett, men hvert eneste år ender jeg opp i et dilemma: "Hva faen skal jeg gi?" Jeg er så drit lei av det. Det forstyrrer min økonomi, det er i konflikt med mitt prinsipp og hvert eneste år, bøyer eg av og gjør det. Jeg kjøper ting for å kjøpe ting og er like håpløs som de andre som gjør det.

Gaver har en verdi utover tingen du får, derfor finnes det tabuer mot å gi bort gaver, som du har fått, videre. Jeg kan ha ting i huset, som jeg har fått, som jeg overhodet ikke vet hva jeg skal gjøre med. Jeg bare flytter de rundt, fordi de er i veien, og tilslutt tar jeg mot til meg og hiver det ut.

I år skal BBBB lage en ep, cd, mulig med dvd, whatever. Inntekter skal gå til kreftforeningen, og her kan du slå to fluer i en smekk. RÅlekker musikk og til et viktig arbeid i tillegg.

Nå er kvelden over, god natt og sov trygt og godt,

Betty

Blogg Off!

"Jeg har laget et helikopter, hva synes du?" Joda, kjempebra. Jeg greide ikke å dy meg, forrige gebursdagen min fikk guttene gaver for tort og svie, og de tror at alt er tradisjon. Men jeg holdt hardnakkent på at det var et engangstilfelle. De trodde på det, og så enkel er jeg. Da er jeg solgt. Jeg kjøpte elektromotor til Per Kristian. Han har bygget biler, båter og nå helikopter. John Arvid fikk Istid 2, en film jeg elsker. Og Ruben fikk Ninja drakt. Ja, jeg vet det!

Nå har jeg "banket" 3 gutter, pluss en gjest i seng. Freden senker seg over huset. Jeg har et visst behov for å tenke igjennom alt som har skjedd, og gjør det likegodt i bloggpost.

"Må vi høre deg synge en gang til? Vi var jo med i går jo. Nå har vi det så gøy på rulleskøyter, please mamma! kan vi slippe?" Jeg har ikke behov for at de ser alt jeg eksponerer. Guttene vil ha mammaen sin ikke en som synger i band, liksom.

BBBB spilte i dag på torget i Trondhjæm, en dejlig jobb. For været ble mildt, og det regnet ikke det grann. Jeg kjenner litt på at jeg ikke fikk postet at vi skulle spille der, men hodet har kokt i det siste. Lørdagen gikk med til å kopiere inn en øving på vhs, en låt på en times opptak. 30 sølvpenger, my love. Hva gjør man ikke for at ting skal bli så bra som mulig?

Gitaristen vår har bilturet fra Elverum i dag, og veien tilbake var sikkert akkurat like lang. Hva er det som driver oss til å spille i band gratis? Dagens sak hadde verdi i seg selv, bekjempe dopproblematikken. Men i følge meg, så sitter det ikke i dopen en gang. Det sitter i barns egenverd i form av opplevelse av å bety noe. Ingen personer som er elsket, ønsket og sett, trenger dop. Ingen.

Vi kan alle flørte med rus, vi kan gi den det innhold vi trenger. Men når du overgir deg brutalt til dop (narkotika), så er det fordi det svir noensteds. Og sviingen lar seg ikke regjere. Hvis et barn har behov for å ruse seg, så er det ikke fordi alt er i orden. Og det trenger aldeles ikke å bli fortalt, hvor mye problemer det skaper for familien.

Skam og slyld er bare arrogant, og gir ikke noen noe.

I dag fikk jeg besøk av en fast bloggleser. Vi har sett igjennom gårsdagens sang, FORVENTET fra Olavshallen og hele konserten på torget. Så sklei vi over i filmen: FESTEN, som er min favoritt. Jeg ler mer og mer, for hver gang jeg ser den. Modige mennekser som tar tak i overgrepshistorier. Ære være Thomas Vinterberg og dogme konseptet. Videoblogging på høyt plan.

Det er fire personer som har grunnlagt dogmestilen: Lars Von Trier, Søren K. Jakopbsen, Kristian Levring og Thomas Vinterberg. Dogmestilen er en motvekt mot kommersialliseringen og det store fokuset på effekter. Det finnes 10 dogmer som definerer stilen. Feks kameraet må være håndholdt.

Det må jeg forresten bare si, at det blir sinnsykt bra kvalitet på filmingen jeg blogger. Koster utstyret littegrann, så får du det du fortjener.

Det er ingen tvil om at veien går der den skal. Og at jeg er behørlig tilstede. Men likevel så er det nære det som er mest interessant og det skal det alltid få være. Jeg fikk brev (les: brev) fra faren min i dag. Han elsker meg nok, på sin måte. Det er ingen tvil om at han ønsker meg alt godt og det skal få leve. Jeg har selvsagt lest det for hundrede gang og jeg har bært det med meg, til og med opp på torgets scene. Han undertegnet det: hilsen din far. Og større enn det, kan det ikke være.

God kveld,
og forstå betydningen av deg selv. Da blir det best å leve!

Betty

lørdag 21. oktober 2006

444444444444444444444


For en kveld.

for en utrolig happening.

Jeg mottok TÆL stipend fra Sparebanken og her er et minne:

Måtte det bare feste seg i minne!

Og forbli der som en positiv opplevelse for hver og en i sær!

Betty

fredag 20. oktober 2006

43



















Det er min dag i dag! Nye ski fra gutta! Kaffe og "hvit dame" på sengen. Trønderne kaller kaken for lukket valnøtt, i Bergen går den under navnet hvit dame. På min forrige gebursdag var jeg hårløs og i elendig form. I år er jeg i 100. Fantastisk å vokne sånn. Bildet under er meg og venninne fra Sandefjord. Det året vi bodde der i livet!












Ha en god dag dere og!

Betty43

torsdag 19. oktober 2006

42

”Det ligger en dame på sofaen vår”, sa John Arvid, som avspaserte de to første timene fra ungdomsskolen i dag. Hun hadde gått inn helt lydløst og lagt seg ned. Jeg fikk sove litt lenger i dag, det er omsorg for meg.

Jeg gikk inn i stuen med pysj og en pupp, for jeg er tross alt i mitt eget hus. Jeg kjenner henne. Hun lå og skalv, var bleik og iskald. ”Herregud, menneskebarn, hva har skjedd med deg? Jeg holdt henne i hånden og fikk eliminert bort at det ikke stod om liv. At ingen hadde vært stygg med hun. Hun var bare utslitt. Rett og slett, helt kake, utkjørt. Hun jobber for mye. Hun var svimmel og hun kastet opp.

Jeg følte meg beæret av at hun i nød, oppsøkte meg. For jeg er damen som sier: ”Legg deg ned, du er helt ferdig menneske. Nå er det faen meg nok”. Jeg ordnet med pledd, med puter og dyner, ringte mannen og en lege. Hun sov og sov.

Jeg gikk på kjøkkenet og bakte brød. Og holdt et øye med dette modige menneske, som bare tok en plass i mitt liv. Et menneske som stoler på meg. ”Hvordan går det med hun?” spurte John Arvid. ”Det går nok bra”, svarte jeg,”men hun er sliten”. ”Men hvorfor kommer hun til deg, Mamma?” ”Hun syntes kanskje at her var det noe å få, at jeg kunne passe på hun litt”.

Nå har mannen hennes hentet henne og hun trenger sikkert å sove i 14 dager. Det ville jeg gjort. Hun sa: ”Det sa bare plutselig pang, så stoppet kroppen opp”.

Jeg tror ikke helt på det der, jeg tror vi kjenner signalene og ignorerer de lenge før vi setter oss sjøl foran alle gjøremål.

Kroppen den er genial, den sier i fra og det gjelder for oss å høre etter. Strekker vi oss for langt, så svir det en eller annen gang.

Det er min siste dag, som 42 år. Et år med jevn kurs oppover. Jeg lurte på om jeg skulle skifte navn på bloggen til Betty43, men siden tallet 42 er svaret på alt mulig, så lar jeg det bli slik det er.

Jeg har sluttet å tenke på at med nytt navn på bloggen, kan jeg riste av meg folk som ikke trenger å lese her. Men jeg har satt av bussen min, de som ikke skal være der, og hvis de leser på min blogg, så er det egentlig det samma for meg. Det gir de noe å prate om, så får de litt flamme på glørene der og.

Jeg har fine gjøremål i dag. Min baryton spillende sønn, må ha hjelp til å få med seg instrumentet sitt. Og jeg har brødlevering. Jeg skal til akupunktør og finne jordingen helt, og meditere meg ut av denne dagen. Min siste som 42. Forrige bursdag hadde jeg tatt min forhåpentligvis siste cellegift kur, og det er klart, man tenker jo litt på hvor gammel en blir, når en har hatt kreft. For øvrig så tenker vi vel alle på det, hver bursdag, når vi er frisk.

Men jeg kjenner en sånn umåtelig trang til å takke livet! Jeg fikk et år til i første omgang. Et rikt år! Jeg skal satse på å få mange flere. Kanskje overlever jeg dere alle. Ingen kjenner veien vi går, men vi kan kjenne at vi går den.

Betty

onsdag 18. oktober 2006

Så braaaa!

I dag har jeg sett den vakreste engeltattoo`en noen sinne, på kloss hold, live, på hud, ikke på bilde. Det var en dameengel da, men så vakker og godt utført arbeid. Mere skal det ikke til for å sette griller i hodet på meg igjen, så braaaaa!

I dag voknet vi 0815 av at noen ringte på, vi hadde forsovet oss. Vi kastet oss rundt og guttene var skikkelig effektive. De laget matpakkene sine sjøl, ordnet seg frokost, gjorde alt som måtte gjøres, uten at jeg måtte si noen ting, så braaaaa!

Det ble rett og slett en positiv greie ut av det, som om jeg skulle ønske meg flere forsovelser for at de lettere skal ta ansvar. Vi har god tid om morgenen vanligvis, kanskje vi blir litt fjernere av det. Men det er godt med en lang frokost også, det virker også braaaaa!

I kveld har jeg vært med skrivegruppen min og det er alltid så braaaaa! Hun lederen vår, leste opp noe fra en bok, Joakim Pirinen om Familien Bra. Hele boken er bygget opp på at de overgår hverandre og alt er bare så braaaaa! Jeg fikk det på hjernen, så braaaaa!

Det har vært et fantastisk vær i dag, jeg skulle kjørt sykkelen på vinterlagring, for det blir kaldt nå, men det kan jo bli bra igjen, og dessuten, så stod oppgavene på rekke og rad, og jeg må ta det hele i et passelig tempo. Jeg har lært meg å gå saktere, så braaaaa!

I dag hørte vi på en cd og skrev til musikken. Det var Truls Mørk med estonian nathional symphony orhestra (pro og contra). Det jeg skrev ble slik, etter bearbeiding:

Det er kaos i lydbilde. Stille. Instrumentene lokker frem ordene. Hva vil ordene med meg? Når de er skrevet er de herre over meg. Det er improvisert musikk. De som spiller må ha det voldsomt inn i seg. Hva gir det meg? Ka vil de som lager slik musikk?

Lydene skjærer. De kapper meg, trenger seg inn og tar bolig. Lydene stikker inn i meg, og jeg har ingen kontroll på det som kommer. Ikke noe vers, ingen refreng. Ingenting er forutsigbart.

Jeg synes det er skummelt. Instrumentene jobber sammen, de har en plan, men eg får en frykt i meg. En redsel for det ukjente.

Dette er punkere, de er sinte og stille. De utagererer og følger hverandres stemninger. En merkelig samklang å bruke livet på, men det er levende. Fikk jeg noe ut av det?






Neste oppgave:

En familiesammenkomst! (men bruk ikke navn, men titler fra eventyr).

Der satt hun og tronet, dronningen, og tronet med sitt litt triste uttrykk, løftet ikke blikket, men satt der, passivt aggresivt tilstede og fyllte rommet til randen.

Jeg snakket panisk med prinsene og prinsessene der, for å holde trykket unna. Jeg kjente at trykket var der hele tiden, men jeg prøvde å ikke la det styre. Espen Askeladd reiste seg og holdt en tale. En historie som jeg kunne småle litt med. Noe som tok vekk tankene fra den trengende skapningen som tronet så godt hun kunne, med sin fraværende og foraktende stil.

Jeg satt med ryggen til dronningen, men kjente kaldgufsen i ryggen. Prinsessen som satt rett over, var mutt, autoritær i sine blikk, sa lite og kunne minne meg om dronningen. Trykket var ikke så stort. Vi fant bare ikke tonen. Vi kom bare aldri i gang med en ordentlig samtale.

Et par som satt på skrå, rett over, lyste opp. De snakket om fjellturer, og jeg fikk mange assosiasjoner til historier og opplevelser. Vi overgikk hverandres utspill. Jeg kloret meg fast til deres lettlivenhet, for å ikke ramle inn i følelser. Jeg gav av meg selv, til jeg holdt på å sprekke. Jeg leverte, de leverte som konger og dronninger i våre egne liv. Jeg reiste meg og kjente at jeg hadde vunnet noe av lufta i rommet tilbake.





Nå er vi 5 igjen under samme tak. Mere av alt, av energi og av rot, av stemninger og samtaler, så braaaaa!

God kveld, daaaaa!

Betty

tirsdag 17. oktober 2006

En Allrounder!

På bytur med Kristin og ingenting er vel som det. Gamle rever, som vil hverandre vel. Når vi snakker om andre mennesker er tonen blitt mer: ”Det er der de er” og ”det er det de ser”. Og vi er der vi er og ser det vi ser, utifra erfaringer og egenverd.

Det er alltid noen som har behov for å holde deg nede, som trenger å snakke bak din rygg for å slippe å se sitt eget. Men la de være i fred. Ja, de kan til og med mene at det å være personlig og vise sårbarhet er tegn på svakhet, la de holde på med det. Ikke pingponge med ”sånne”, det er dødt løp! De har allerede bestemt seg for hvem du er.

Marit skrev om bygdedyret. Hun er bosatt på landet, og der bor Det Store, Stygge Bygdedyret. Det lever av smålighet, hevede øyenbryn, intoleranse, baksnakking, lav selvtilitt, misunnelse og mange andre stygge ting. Favoritt-retten er misnøye. Noen av dem prøver å få kål på Bygdedyret! Jeg tror det er en fånyttes kamp. De er sterke disse dyrene, men du kan avmakte de må å ikke spille ballen tilbake. Det gjør dem litt frustrerte. Det at du ikke lever opp til deres regler og ikke innordner deg deres måte å se verden på, gjør dem rett og slett frustrerte. Det kan hende at de baksnakker deg enda mer (og det kommer for ditt øre selvsagt, det vil de jo), men de gir seg etter hvert som de ser at du ikke lar deg innordne. Det de sier er ikke sagt ut i fra kjærlighet til mennesket, det er rett og slett et egethat og eget misnøye med egen situasjon eller posisjon.

De unner deg ikkje en seier, fordi de ikkje unner seg sjøl en. Livet er for kort til å ikke ha det bra, det er rett og slett ikke nødvendig å bruke tid på dem.

Det er bedre med fokus på det som fungerer, på de som er fornøyde med deg. Hvis du absolutt må hevne deg, eller kjenner en drivkraft i ”jeg skal vise dem”, så er det alt du trenger å gjøre er å gjøre seire i ditt eget liv.

I byen bor bydyret. De våker dine steg. Joda, du må gjerne tro du er noe (her har vi kommet så langt), men ikke trø innenfor min lekegrind og vær noe. For her er det jeg som skal føle at jeg er noe. Hvis jeg hadde vært min egen stjerne, så hadde jeg selvagt ikke følt meg så truet av at du er stjerne i ditt eget liv. Men nå er det nå engang slik at jeg har en del ting å arbeide med selv, og da føler jeg fort at andre blir en trussel mot det. Og da er det lettere å si at det er du som har noe å arbeide med. Du har jo vært rusmisbruker og alt mulig. Jeg mener, skjønner du ikke hva det beviser?

Alle kan ikke like deg, det er ikke noe mål i seg selv, hvis alle liker deg, er du i ferd med å innordne deg mye. Alt for mye!

Nora mener at jeg er litt streng som forventer at voksne folk tar ansvar for eget liv. Fortell meg mer om det! Jeg får plenty telefoner fra voksne med ungdommer som har rusproblemer om dagene, og jeg gir samme beskjed. Alt for mange voksne abdiserer autoritet av redsel for å være autoritære. De lever med en rusmisbruker under samme tak år etter år, og fortsetter med å klage for egen del. Det handler ikke om de voksne lenger, det handler om et barn i nød. En ungdom som har valgt rus for å fjerne seg fra en verden full av krav, syt og klandring.

”Hvis du bare hadde gjort sånn eller slik, så hadde alt vært så mye bedre”. Klandring. ”Ser du ikke alt du ødelegger for deg selv eller for andre?”Selvfølge.

Men er du kommet så lamgt at du har valgt rus for å døyve en smerte, så vil du ikke se eller ta ansvar for eget liv eller andre. Jeg har ikke møtt en eneste en rusmisbruker, som ikke har rust seg for å få bort en smerte. Det ble for vanskelig å leve med alle kravene, forventningene og stemningene. Og det er den voksnes ansvar å se til at unger har det bra.

Det er ikke til å komme bort i fra!

Dette er et utømmelig tema. Dette kan jeg mye om. De svarene jeg gir, er gjerne ikke de folk vil høre. De vil ha støtte på å få fortsette å synes synd på seg sjøl og ikke gjøre det som gjøres må. Men jeg kjenner at det er ikke greit at folk ringer og spør meg om dette. Jeg er ikke på jobb. Jeg kan være et medmenneske, men da må jeg velge tidpunktene jeg kan være det på. Slike tema suger, og i hvert fall hvis jeg hører den som ringer sin motstand på endring. Hvordan i all verden skal du få til å forandre livssituasjonen til en ungdom, uten å se på egen rolle?

Nei, vi får skikke oss bra som foreldre, så vi kanskje unngår at våre barn begynner å ruse seg. Jeg har snakket med guttene mine om rusmidler som en flukt fra livet. De fleste unger kan mer om dette enn vi aner.

Vi kan si at det handler om miljø, men de som har en plattform å komme tilbake til, som er fyllt av kjærlighet og respekt kommer som regel tilbake, og finner ut at rusingen gav bare problemer. De som kjenner at rusen gir en ny mulighet til å slippe unna, en plass å bli sett og likt for den en er, blir værende i det.

Det er vår fordømrade plikt som foreldre å se! Og respektere! Ikke formane, moralisere, fornekte, drive skyldstaktikk og klandre. Du må jo vær så god prøve, men blir det bedre av det? Det er brutalt, men sånn er det. Jeg har lang trening i temaet!

Erfaring gir pondus! Erfaring gir tæft og styrke! Jeg så på Skavland fredag. Han som hadde satt inne i 17 år, uskyldig. Dømt til døden og hatt et helvete. Han fortalte om sitt sinne, han brukte det konstruktivt. Han hadde det trønderne kaller tæl. Personlig er jeg ikke sint, eller trist eller bærer på gamle greier mer. Men jeg har tilegnet meg noen erfaringer, i tillegg til fag, som gir meg rett til å si noe om dette.

Bernt er på klassetur med John Arvid. Vi tre som er hjemme, får rom til å snakke oss tre. Det er spennende hvordan samtaler kan endre seg med færre tilstede. Vi har funnet frem ting til loppemarked, og jeg er blitt påminnet det viktige arbeidet ’leger uten grenser’ gjør.
Vi har ulike saker å fronte, og godt er det! Det er godt å vite at det finnes folk som tar ansvar for flere enn seg sjøl, og som følger sitt hjerte. Men i følge legestanden i gaten her og der, så er mange av disse folk med store egoer, og må være det for å greie jobben de gjør. Det er profft det! De kan ikke ta hensyn til bygde- eller bydyr som sier at de tror de er noe, hver gang de fronter en sak i media. De tror nok på det de gjør, det kalles egenverd!

God kveld,

Betty

mandag 16. oktober 2006

På an igjen!

Anja foreslo gulrot-pisken i sin kommentar. Jeg kan leve med det, bare jeg finner drivkraften til å stå an av. Kristin har funnet sitt mantra. Jeg leiter etter mitt. Men jeg tror jeg har en ny giv i dag. Nemelig at jeg blir mer fornøyd med meg selv, hvis jeg når mine mål. Visjonen min å leve mest mulig hver dag, trenger også rammer.

For det er grunner til at jeg ikke skal være over 90 kilo, men alle ligger under pisken. Guleroten er at jeg vil bli mer fornøyd inni mitt eget skinn, og der har vi en nøkkel. Et enkelt utsagn: Mer fornøyd!

For jeg kan ikke huske at jeg var så fornøyd da jeg var 72 kilo. Det var noe som var gærnt med kroppen likevel, og derfor så virker det ikke så forlokkende å gå ned i vekt av den grunn. Men kanskje fordi jeg har endret tankene, vil jeg få en annet opplevelse av å være 70 kilo i dag (eller til sommeren helst).

Jeg har prøvd å ha som fokus at jeg blir sikkert mer attraktiv som kvinne da, hvis jeg går ned. Men den funker ikke. Det er mange menn i mitt liv, som tar meg for den jeg er. Mange menn bryr seg ikke så mye om du er sånn eller slik, bare du er fornøyd med deg sjøl. Det derre kilogreiene og fokus på gram er en jente/dame konkurranse greie. Det er damer som måler damer. Det er ikke menn som måler oss, vi greier det fint sjøl. Det er ingen positiv greie.

Hvorfor er det slik, at menn som utvikler kulemage, bare er sjarmerende? I hvert fall så omtales det ikke som hæselig, slik kvinner kan si det om seg selv, når de får en valk formye.

Jeg kjenner ingen damer som er 100% fornøyd med seg sjøl, og de værste er de misfornøyde. Jeg har allergi mot misnøye, jeg har levd i misnøyeklima i 20 år og jeg sprunget rundt for å legge ting til rette for de misfornøyde. Verken jeg, eller de ble glad. De misfornøyde som har lært seg å dirigere omgivelsene sine for å få det som de vil ha det, er de skumle. For de utstråler slik ”passiv aggresiv” tone og gir seg ikke før du har tatt på deg skoene og går deres ærend. Men fremdeles er det du sjøl som utfører, som har anvaret for å komme deg ut av dette!

Ingen har rett til å være misfornøyd, uten å gjøre noe med det sjøl. Enten får folk tåle livet som det er, eller så tar du et eget ansvar og kommer i gang og gjør noe for å bli fornøyd. Andre skal ikke ha ansvaret for din lykke. Det får du ordne med sjøl.

Jeg så på Esquil sin blog, hvor temaet var begjær. Jeg nevnte temaet på håndbloggen i går. Hvilke menn som begjærer sterke kvinner. Og på Sonitus sin bloggstafett, har sistemann skrevet om når gutt blir til mann, og da har vi et nytt tema på gang, folkens. Jeg får ikke til å kommentere på Esquil sin blogg, så jeg får ta det videre her. I hvert fall så er det sikkert at en mann som begjærer en sterk kvinne, må ha styrken selv, slik at det ”matcher”. Det er ikke slik at sterke kvinner manipulerer omgivelser, det er de for kloke til, og når de lever med menn som matcher, så har de ingen mulgihet til å syte.

Min påstand er at mange menn som velger de søte og undige damene, er likevel underlagt en slags styrke. For disse damene kan fylle rommet med all slags stemninger de og.

Nå er det leksetid her, så jeg blogger ut.

Vær fornøyd du også,

Betty

søndag 15. oktober 2006

Gulrot eller Pisken!




Øl og reker ved hytteankomst! Staselig selv om det regnet. Skulle tro at en var full av bloggekåtskap, etter en helg helt uten bloggin, men slik fungerer det ikke. Kåtskapen ble lagt igjen opp i fjellene, og hvordan kan jeg bare overlate til en lesers fantasi, for litt privatliv har vi. Men her er det jeg deler,hvis du synes det er uleselig, klikk to ganger på bildet, så blir det forstørret:

































Yepp, det var det. Bildene under viser Bernt på samme trappen. Først som dåpsbarn og så med 3 barn medbrakt. Denne gården i Malm bodde han på, til han ble 6 år gammel.

























Ha en god start på en ny og ubrukt uke,

Betty

torsdag 12. oktober 2006

ATHENE

Å være musiker krever en høy egenverdi følelse. For i vårt samfunn er en musiker ikke verdsatt prismessig eller statusmessig, før andre sier at ”du er noe”. En musikers drivkraft til å orke å bli dyktig, sitter ikke i statuselementet eller i de økonomiske gevinstene. De sitter i ryggraden, på at dette vil jeg, kan jeg og jeg satser på meg selv og mine uttrykk. Det å være kreativ og skape god musikk (som også kan glede andre) er drivkraften til de fleste musikere jeg har møtt.De opererer med en helt annen verdiorientering, enn den som florerer i rykter.

De fleste musikere er ukjente, og de har det helt fint med det. Hvis de skulle latt seg styre av hva den korrupte plateindustrien mente, hadde det ikke vært mange som kunne levert. Det er det mange som gjør, leverer!

Jeg snakker ikke om ukebladidoler, eller de som er pusjet frem som slageridoler. De ramler fort ned igjen, som døgnfluer.

Jeg snakker om de som hver dag gjør en jobb for å bli bedre på sitt instrument, med utgangspunkt i at de vil levere kvalitet og troverdighet igjennom musikken og egne låter.

Jeg merker meg en mistenkeliggjøring av musikere, som om ”det de egentlig vil, det er å bli rike og berømte”. Det er for så vidt en grei sak å bli det, (jeg skulle taklet noen flere 100 000 pluss på min konto). Men en dyktig musiker vil aldri bli dyktig, hvis dette er drivkraften. Denne nedlatende holdningen til musikere som gratis elementer i alle sammenhenger (helt til artistene er vel kjente),gjør slik at folk mener at musikere skal stille gratis nærmest bestandig. ”Du spiller jo, du kan det jo”, i bryllup, til fest og ellers overalt.

”Hvorfor skal vi betale for dere, det er andre som gjør det gratis. Vi vil ikke være brekkstang for din suksess" etc etc

Misforstå meg rett. Den 21. Oktober stiller BBBB på Trondheim Torg og spiller gratis for Rock mot Narkotika. Det hender vi sier, klart vi gjør det for en god sak, og det liker vi å gjøre.

Men jeg tror de færreste i andre næringsvirksomheter, driver å gjør gratis jobber overalt. Da vil det simpelthen ikke gå rundt. Det koster noe å drive en bedrift også.

Det koster noe å drive et band også. Gitaristen til BBBB bor i Elverum, dvs. reiseutgifter. Vi leier lokaler for å øve, vi bruker timesvis med øving for å levere kvalitet. Vi betaler for å få spille, det er det vi gjør. Fordi vi liker det vi holder på med og vi liker å være den gjengen.

Det er mange talenter som har gått tapt, fordi de må ha en annen jobb i tillegg som intektskilde. Døgnet har bare 24 timer for alle.

Vi liker det vi holder på med, og det morsomste er å skape noe nytt. Det er selve skapeprosessene som er kjerneelementet i et godt band. Det å vise seg fram offentlig er morsomt det, men det er mer en jobb som skal gi noe inntekt (i hvert fall ikke utgift) og en eksponeringsfaktor av låtene man har laget. Hovedelementet er at band ofte har et budskap, noe de vil formidle, noe folk kjenner seg igjen i og som gir en opplevelse.

Jeg er helt for å gjøre jobber gratis, men jeg liker ikke dårlige holdninger og mistenkeliggjøring.

BBBB spilte på Blæst i fjor. Da hadde vi 163 betalende. Reklamen som var ute, var litt på en nettside til Blæst, noen plakater og en notis i avisen. Ikke all verden av forhåndsannmeldelse, altså. Når vi spiller i Bergen fyller vi Garage på et øyeblikk, så for oss kan vi gå i null, hvis vi spiller på døren. Kanskje litt pluss.

Men det er som regel folk som sitter i godt betalte jobber, som vil ha alt gratis. De synes at de gir musikere en mulighet de ikke kan si nei til. Men det kan de! Og det bør de! For som jeg sa, drivkraften ligger ikke i å bli rik og berømt. Vi greier oss godt uten det elementet. Dessuten kan slik tankegang virke forstyrrende og band løses ofte opp, hvis forstyrrelsene blir for krevende. Med mindre du har et plateselskap som satser.

Jeg kan med hånden på hjertet leve med å ha 5 jobber i året, med den gjengen jeg spiller med nå. Ja, gjerne for resten av mitt liv, fordi det er artig. Men tar det av, så må man forholde seg til det, og jeg tror jeg skal klare å håndtere det også. Mulig noen i bandet føler at de ikke lenger kan henge med da. Altså, det har vedheng med seg å ”ta av” også.

Men jeg kan til og med nøye meg med at vi bare øver (nesten), hvis jeg får være i en kreativ prosess med de samme folkene.

Nå gleder jeg meg til studiojobbing for BBBB. Det skal vi gjøre i desember. Da skal vi reise langt opp i fjellheimen og jobbe noen dager. Mest for å ha en demo til radiostasjoner i de byene vi skal spille i. Det er godt å få manifistert gode låter med god lyd.

BBBB spiller bare eget materiale og for tiden bare norske tekster. Det finnes nok flinke syngedamer til å ta seg av cover låter. Jeg passer ikke til det. Det er ikke derfor jeg holder på. Jeg har behov for å skape noe eget. Det har jeg alltid gjort. Det er artig at et bergensk plateselskap skal gi ut Ingenting for Norge på nytt. Norske Budeier som jeg spilte i, 1979-80 er med der.

Jeg tror på det vi lager og har aldri sluppet taket på det, fordi det gir mye. Jeg har aldri gjort meg avhengig av anerkjennelse eller et plateselskap for å tro på det jeg lager. Hvis jeg skulle latt meg styre av hva andre synes om det jeg gjør, skulle jeg i tilfelle ha gitt meg for lenge siden. Det er liksom ikke så ”hipt” å være kvinne, som holder fast i eget låtmateriale år etter år. Men jeg gjør det ikke for andre, jeg gjør det med utgangspunkt i at det er bra for meg selv, og dermed også bra for noen andre.

Disse noen andre er bra nok. F.eks har jeg 100 særegne klikk på bloggen. Jeg kjenner bare 3 ½ person som leser blogg, dere andre vet jeg ikke hvem er en gang. Men jeg vet at dere er der, og hvis det jeg skriver for egen del, også kan gi deg noe. Da er det bra da!

Det er det samme med sosialarbeideren, som med musikeren på en ting. Du gjør det ikke fordi det bringer inn så mye penger. Det er andre drivkrefter i det!

De som arbeider med folk, må gjøre opp med seg selv, hvorfor de gjør det. Det er i alle fall ikke avlønningen som er drivkraften bak å velge et yrke som har med menneskers endringsprosesser å gjøre. Alt for mange går inn i et slikt felt, for å hjelpe. Og det er ingen god drivkraft verken for den som gir, eller den som tar i mot.

Jeg alltid hatt så sansen for Inge Kvaran sin definisjon på sosialpedagogikk. Ulike verdiorienteringer som fremmer eller hemmer individets, eller gruppens utvikling eller vekst. Vi som jobber med mennesker er middel, for andres utvikling og vekst. Det er alltid personen som gjør jobben.

Vi har ulike fagtilnærminger som gjør oss kloke, men ikke nødvendigvis dyktige. Den største forskjellen på en god og en dårlig sosialarbeider, mijøarbeider,sykepleier, førskolelærer osv. er om vi er i stand til å skape det rommet personen trenger for endring.

Hva gjør oss fornøyde med oss selv i vårt arbeid? Jo, det er å formidle våre egne verdier. At en person gjør en endring og en vekst som et resultat av dine verdioverføringer er bonusen. For selv om personen ikke greier å gjøre positive endringer for seg selv, så går en sosialarbeider videre, og blir ikke knust av det.

De værste sosialarbeiderne jeg har møtt, før jeg ”bar” mitt eget liv fullstendig, er disse som ”synes synd på” og som ikke vet hva godt de kan gjøre. De som bestandig tok seg retten til å sole seg i glansen av sin egen hjelpsomhet, sin egen ”Florence Nightingdale” visjonæring. De drillet vi fint rundt fingeren.

Klart det er stort å kunne bidra til at mennesker blir reddet. Men det er personen selv som tar jobben, vi er bare redskapet.

Yrkesstolthet må være myntet på noe annet, enn å bli sett som den eneste redningen.

De aller fleste jobber er like nødvendige og viktige for at et samfunn skal fungere. Det er ikke sånn at sosialarbeidere eller sykepleier har et større ork, enn en søppeltømmer. Vi får alle noe igjen for de valgene vi gjør. Hvis en sosialarbeider er proff, så får personen mye igjen for de møtene personen gjør i sitt virke.

Nå snakker jeg selvsagt ikke om mangel på ressurser, slik at folk må arbeide seg halvt i hjel. Jeg tar utgangspunkt i et vanlig virke. Men som personlig rammet av kreft, så var jeg glad for mitt møte med de menneskene som hadde valgt dette yrket. Men jeg holder fast i at om søppeltømmeren vår ble borte i 4 uker, vil det ikke hatt liten betydning.

Jeg sjøl valgte å utdanne meg til barnevernspedagog, mest fordi jeg synes det er spennende å jobbe med mennesker og endring. Jeg får utrolig mye personlig igjen for å tøre å stå nær mennesker, som har erkjent nødvendigheten av egen endring. Blant rusmisbrukere er det mange kreative folk, og du skal være ganske så intelligent og sterk, for å greie å bli en rusmisbruker og overleve med de utfordringene et rusmisbruk gir. Min forståelse av et barn som er i nød, velger rus som en flukt, har faktisk skjønt noe. Det er bedre å fjerne seg med rus, enn å ende opp med en diagnose i psykriatrien. Det finnes ikke noe mer destruktivt enn å stenge seg inne i sitt eget skinn. Da er rusmisbruk et bedre alternativ, enn hvor jævli det også kan være.

Men dette er skrevet med stor hånd. Jeg forsvarer ikke rusmidler som kan ødelegge folk. Men jeg forvarer rus som en mulighet til flukt, hvis livet er så vanskelig at alternativet er å henge seg. På lik linje med joggeturer, mat og alkohol. Det er verken bedre eller værre! Det fungerer en stakket stund, ikke noe mer.

Det jeg står for, er å tøre å leve nøkternt og gå i møte med alle personlige følelser som rir, og ikke velge noen som helst form for rus, for å klare opp i ens eget. Bearbeiding av egen historie skal ikke foregå ruset. Ei heller skal betroelser gjøres under påvirket tilstand. Selv om jeg brenner meg gang på gang.

Noen ganger kan jeg kalle et glassrødvin for medisin. Jeg er ikke i mot medisiner, men jeg er i mot misbruk. Jeg er for å klare opp ting og gå videre. Jeg drikker rødvin når jeg har det bra, ikke når jeg har det for jævli. Da går jeg til psykolog. Det er et utrykk min svigermor kom med, sikkert stein gammelt, men dog: ”Du skal gå til flasken med din glede og ikke din sorg”.

Nei, nå har jeg misjonært nok. Vi skal på hytta i morgen. Jeg har lyst til å kjøre motorsykkel dit, men da må været holde seg og hvilken garantier har jeg for det? Jeg gleder meg veldig til å være oss 5 og i naturen. Røssin er vakkert, særlig på denne tiden, og myren har en liten rim i seg, så vi synker ikke så langt nedi for hvert steg.

Jeg tviler på dekningen opp på der, så det blir ikke noe blogging i helgen, antagelig. Men det kan være deilig å være helt privat, og jeg er god på å slå av mobilen. Så til deg som leser hver dag (Hei Nora! Jeg kjenner ikke deg, men du kjenner en del av meg), så får dere lese denne mange ganger ha ha, eller klikke dere inn hos andre bloggere, eller gjøre noe helt annet!

Nyt livet!

Betty

onsdag 11. oktober 2006

Here I Go Again!

Jeg voknet i morges av at flytaxi`en ringte. ”Du må bare kjøre”, sa jeg. ”Takk” svarte han. Takk? Jeg har forsovet meg, han kan da faen ikke vente på meg. Kanskje det skjer han ofte og han venter. Men det presset, hadde ikke vært noe for meg.

Jeg er nettop kommet hjem fra Porsgrunn, dagstur, og vi har spist rakfisk, det beste jeg vet, med rømme, rødløk, potet, smør og øl. Whitesnake står på full mokk på stereoanlegget, med Here I og again. En alltid vakker låt! Forskjellen på meg og David coverdale, i dette henseende er at han er helt sikkert: Born to walk alone, det er ikke jeg! Jeg liker det ikke.

Jeg voknet altså til en utrolig vakker dag i Trøndelag, gallsur! Bernt hev seg rundt og kjørte meg til flyplassen. Jeg rakk flyet på minuttet. Usminka og med noen romslige brune hippieklær. Tilfeldig! Jeg var jo strålende fornøyd med å rekke flyet, og på første rad var det ledig. En avslappet og hyggelig flyvert og en guttebergenser satt der. Heia Brann og alt det der, før jeg besvimte en time.

Nå hører jeg på Steinar Ofsdal og ”Hat trick”. Heftige jenter – låta hans. Et nydelig fløytespill i bunn og grunn.

På Torp regnet det, for en nedtur. Hva gjør jeg her? Jeg hadde gjort dårlig ’research`. Men min taleførhet bringer med dit jeg vil, og jeg endte på Jernbenstasjonen i Porsgrunn. Jeg var fremdeles usikker på hvilket sykehus jeg skulle møte opp på og ringte Bernt. Mest for å høre stemmen hans, for jeg har hatt en ensom dag.

Jeg bare vandret inn i sentrum, og de eneste jeg får kontakt med er psykisk utviklingshemmede, alkoholikerne, rusmisbrukere og barn. Det er de eneste som møter øynene mine, og de er de eneste jeg ser. Det er en merkelig mekanisme det der. Når jeg er i ”dette” humøret, kommer fortiden kastet på meg. Det hadde vært verdens enkleste og mest naturlige ting å gått bort til gjengen som satt i parken og planla dagens rusmuligheter, og vært en av de i dag.

Nye byer tidlig på morgenen, og med 3 timer døtid, er alt som skal til for at i hvert fall tanken er der. Og det ser ut som om de har det hyggelig og det hadde faen ikke jeg. Jeg gikk bare der og kjente på ensomheten og kunne ikke slippe opp følelsen eller overgi meg til de der. Det minnet meg om at det er slike følelser jeg brukte å ruse bort, knulle bort, dope bort, løpe vekk i fra, spise bort, kjøpe meg i fra fordi ubehaget ble for stort. Jeg slo på NRK blogg video kamera og sa omtrent dette jeg skriver nå. Så gikk jeg i denne byen og pratet til meg selv, i et kamera. Gi faen, det kan jeg.

Jeg oppdaget en ny gruppe jeg fikk øyekontakt med, innvandrerne. Da var det fullkomment. Også horekundene da, jeg husker de griseblikkene, og jeg somet inn de også i dag. Jeg var nesten på randen til å bryte sammen. Så jeg skjerpet meg, gikk inn i en damebutikk og kjente på blikkene. Jeg er ingen tyv i dag. Jeg har vært det en gang, ikke for å være slem, men for å overleve, fordi jeg trengte penger til mat og til rus.

I dag har jeg mine kredittkort og jeg måtte løfte meg opp, det var ingen tvil om det, så jeg kjøpte meg en genser og en t-skjorte. Det hjalp. Altså, en flukt kan hjelpe! Jeg kunne sikkert kjøpt mye mer, hvis de hadde sagt at jeg var fin ”i det der” eller bare gitt meg en liten flis av stemningen de hadde inni der. Jeg delte til og med prøverommet mitt med en dame, og sa at hun var fin i ”det der”, men returen kom ikke. Så ringte Thomas og jeg satt meg ned inni prøverommet, som jeg hadde åpnet opp og delte med en dame, vi brukte det annen hver gang. Jeg trakk for teppet og pratet om blikkene jeg møtte, om ensomheten jeg kjente. Jeg gav litt faen, for jeg måtte ut av det ”stivna blikket” mitt.

Det var deilig å høre en stemme fra verdenen jeg lever i. Og jeg løftet meg ennå litt mer. Vi snakket om band tinger, penger, ny jobb og hvor vi er. Stemmen min brakte meg tilbake til der jeg er. Og høre stemme til en som er litt nær, hjalp meg å fokusere. Jeg gav faen i damene, som gav faen i meg og vi pratet oss ferdig. Så åpnet jeg prøverommet og sa: ”Se her, nå er det ledig!”.

Jeg betalte og gikk på en kafe som de anbefalte, en krysning av 3B, Dromedar og Ni museer. Og en gjeng lunsjet der og de pratet livlig. Jeg satt meg med ryggen til og stirret ut på gaten. Det regnet og jeg stirret, blikket mitt stivnet på regnet fløt nedover bakken, langs rennesteinen og den grå asfalten, store perler som slo i mot gaten. Så kjente jeg at tårene bare trillet, de bare rant nedover mine kinn og jeg tenkte igjen: Hva faen gjør jeg her?

Jeg summet meg og bestilte lunsj og en cortado og fikk en amerikaner. Jeg er jo bevandret i kaffemiljø, etter å ha startet STOLT, men jeg gadd ikke si noe, Kaffen smakte godt og maten enda bedre. Det perverse er, at jeg bestilte en matpakke, for i slike stunder er jeg livredd for å være uten mat. Mat demper ensomheten. Mobilen ringte og jeg spratt opp, og gikk utenfor. Umulig å snakke inne. Det var min onkel, min far sin bror. Jeg hadde prøvd å nå han på mobil. Jeg trodde han hadde en optikerbutikk i Porsgrunn, men det var Larvik. Vi har snakket sammen 4 ganger de siste 30 årene og jeg har drevet kontakten. Han spurte om jeg gruet meg. Nei, det gjør jeg ikke. Så ba jeg han om å hilse sin familie og sa at de var hjertelig velkommen hvis de passerte trøndelag en gang. Det gjør de aldri. Jeg bestilte en ta?i og dro med den, for jeg så mørkt på å vandre en halvtime til sykehuset i det pissregnet og med mine hippieklær, som suger vann.

I taxien var jeg ennå ikke sikker på hvor jeg skulle, men jeg ringte Telemark sykehus, som jeg fant ut hadde 4 steder, og jeg hadde truffet rett. Ta?isjåføren var hyggelig og heldigvis, for da snur humøret. Når de tåler min ”tullehumor”, så greier jeg fort å glemme det ”lonelye”.

Nå hører jeg på Pere Ubu, ?loudland, for å høre på noe som er lettere i humøret enn meg sjøl.

Jeg satt på venteværelse og lurte enda en gang på: Hva faen gjør jeg her? Det tok tid. Jeg måtte prate med noen, og hvem får jeg kontakt med? Jo, et par som er hardbarka rusmisbrukere og de er kjempe vennlige. De forteller meg hvor bussen går, hvor jeg kan finne taxi, osv. De smiler og er ikke stressa på at dette tar tid (hun hadde brekt foten). Det er det jeg som er. For jeg vil rekke flyet hjem igjen. Etter 15 minutter over tiden, går jeg bort til skranken og sier i fra. Jeg skal med ”det flyet”, og jeg kommer inn før en annen dame, pga min pågåenhet.

En mann i 30 årene dukker opp og spør etter: Betty Hoff og jeg ler for første gang i dag, skikkelig høyt. Det er sikkert meg du skal ha tak i, sa jeg. Jeg heter Betty Johnsen. Ja, sier han, det er så mye etternavn, svarte han og gliste. Hoff, hmmmm. Jeg kunne kledd det. Betty Boom. Betty Hoff. Whatever!

Han var kvikk. Han var pen. Han var direkte. Vennlig. Dyktig. Og jeg fikk filme. Han informerte meg om to mulige sonarier. Det finnes altså to typer operasjoner: Vi kan bygge inn en protese. Det er det enkleste. Da blir puppen hard og kan føles unaturlig, men det er minst komplikasjoner med en slik operasjon. Minusen er at du må inn og sannsynligvis operere igjen etter 10 år. ”Som en plomme i en tann?” Riktig!

Han fortsatte: Så har vi metoden å flytte fettvev. Vanligvis fra magen. Mange damer blir veldig fornøyd etterpå, og det er ingen tvil om at dette gir økt selvfølelse. En undersøkelse vi har gjort. Puppen blir mer naturlig, den henger litt mer, enn en protese. Men det er mer risiko med denne operasjonen. Kan ta fra 6 til 12 timer. Kan gi infeksjoner og blodpropp. Rekonvalesenstiden er lenger. Du kan ikke hoppe på en stund og må ta en del hensyn.

Jeg går for fettvevoperasjon, sa jeg. Jeg vil at dette skal vare. Men jeg har det ikke travelt. Jeg vil skynte meg langsomt. Jeg har mange kilo og ta av og det var han helt enig i. Av medisinske grunner var det lurt. Han ville ikke ha meg tilbake før jeg var under 80 kilo og en BMI på under 30, pga risiko for blodpropp. Han var med på en ”high five” og vi laget en deal. Jeg ringer han like over nyttår og sier hvordan formen er.

Jeg ønsket dette vakre mennesket GOD JUL og lovet at jeg kom slankere tilbake.

I taxien, begynte jeg å le igjen og måtte bare si til sjåføren hvorfor. Jeg er på dagstur til Porsgrunn for å treffe en lege. Jeg er der i en ½ time og så drar jeg hjem igjen. Utrolig! Men sånn er det når "kun det beste er godt nok". Jeg var lettet!

Min svoger ringte da jeg entret flyplassen. Vi diskuterte helse. Jeg var på tur inn i en bar, bestilte en siste GUINESS for i år, og en toast. Det var jeg og de andre gutta der. God tid til flyet. Turen hjem var stille. Han ved siden av hadde Motorhead t-skjorte og Harley Davidson på ryggen. Vi kunne sikkert snakket masse, men kroppsspråket hans var: Her er vi stille!, og jeg kan det godt. Jeg mediterte. Jeg har i dag lest VG og Dagbladet 17 ganger, jeg er matet med flyulykken fra innsiden og utsiden, og opp og ned og om Ari Behn sin siste bok og det hele. Jeg synes det er merkelig med folk som ser nyheter flere ganger om dagen. Det er bare å grave seg mer inn i en historie, som en ikke kan gjøre noe med. Så en gang holder. Så var det Adressa og Byavisa. Adressa fanger mere jeg vil lese. Byavisa gidder ikke nevne en rosa sløyfe en gang, en aksjon som foregår i 52 land denne uken. Men vi har alle vårt eget nærvær eller fravær av nærvær, og jeg skal ikke dømme hva som er viktigst, men at fattige forblir fattige og rike blir rike trenger jeg ikke at en redaktør forteller meg lenger. Vi vokser alle ut av våre egne bukser.

Jeg sovnet og voknet av kaffelukt. Så stirret jeg ut på skyer og sol. Før trodde jeg alltid at Gud fantes ut i der, men i dag kjente jeg at det gudommelige fins på innsiden av meg sjøl. På hvert et menneske. Blikket mitt stivnet ut i der. Så kom vi over Trøndelag, ingen skyer, bare sol og så himla vakkert. Jeg så fjellene jeg har saumfart i alle retninger, og jeg snakket til han ved siden av: ”Det var da et utrolig vær her”. Han svarte ikke. Jeg fortsatte:” Jeg har gått i disse fjellene her, kanskje mer enn mange trøndere”. Han svarte ikke (kanksje han var engelsk). Jeg gav faen og følte meg fin.

Jeg skjønner at forretningsfolk blir sliten av slik reising, de som gjør det ofte. Det er slitsomt. Men det går da for faen an å være litt høflig i alle fall, f.eks, når flyverten spør: Vil du ha kaffe? Da varer du:” neitakk, eller jatakk”. Enkelt. Du behandler ikke dama eller mannen som luft, det er for jævli arrogant, altså. Selv hvor slitsomt du har det!!!!

Tenk hvis en krise situasjon hadde oppstått, da hadde du vært prisgitt deres kompetanse.

Jeg tok buss til KBS og så rødbilen vår der. Jeg fyltes med lykke. Himmelen var rosa, sjøen var lyseblå, fosenalpene var mørkeblåe. Alt var fullkomment og vakkert. Jeg løp inn i lekebutikken, for Ruben var der og vi to gikk på Ica og handlet det vi hadde lyst på. 600 kroner ble det. Bernt fant oss.

Jeg er hjemme.

Betty

tirsdag 10. oktober 2006

Jeg skal ut å fly!


Ja, da er det bare å skrive etter fri flyt metoden, fordi det har skjedd så mye, at det nytter ikke å gjengi i kronologisk rekkefølge. Dessuten er det vel følelsen en sitter igjen med som teller, ikke de faktiske hendelsene. Og jeg er heller ingen journalist, gud skje lov.

Jeg er opptatt av jording, og i mitt liv dreier det seg om å skape det ålreit rundt meg, det består mye i å plukke opp ting. Etter mye sjøleksponering på bortebane, må jeg spa meg inn i huset mitt igjen, nesten bokstavlig talt, fordi ting flyter. Klesvask og bretting stopper opp. Jeg har ikke bakt brød på mange dager etc.

Jeg har prøvd å hvile på laurbær, men jeg var for våken til det, så jeg har kjørt motorsykkel. Da gikk turen til STOLT, der spiste jeg lunsj aleine. Det har vært knuskstille på mobilen min, og jeg har undret en stund om jeg hadde gjort noe gærnt. Men slik blir jeg alltid etter eksponering. Litt sånn småavhengig av respons igjen. Det er vel fordi en gjør seg sårbar med utlevering. Men det går fort over, for kalenderprosjektet er supert, og jeg står for den personlige utleveringen. Vårt samfunn trenger at vi er personlige. Det gir kontakt, gjenkjennbarhet og vekst.

Lasse Berre og jeg var på forsiden av kulturavisen i dag. Det har jeg aldri vært før i Trondhjæm. Og det var en helt korrekt setting å være det i. Repportasjen fanget gårdagen, hvor temaet var kreft, alvorlig men likevel med smilehull. Overskriften var: Lykkelig som liten! Det fikk meg til å tenke på sangen:

GRESSHOPPEN OG VALMUEN

Tekst: Juul Hansen /melodi: Vittorio Mascheroni

En gresshoppe-far og en gresshoppe-sønn,
kom hoppende langs med en grøft som var grønn.
Og plutselig så de en blussende valmue stå
med hodet på skrå.
Og gresshoppesønnen så undrende opp,
og ble så forelsket i valmuens topp,
og prøvde forgjeves å gi den et kyss med et hopp.
Men faren sa: "La vær' å ønsk' deg større.
Hva oppnår du med det, om jeg tør spørre?"

Ja, hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?
De fleste gikk det ille, som større være ville.
Vær alltid du så høy som det naturlig er for kroppen.
Så ikke hig mot toppen, men stopp det siste hopp!

Men sønnen var ikke tilfreds med det der.
Der satt han og mumlet litt gretten og tverr.
Så tenkte han, nå skal jeg vise min far og min mor
at jeg kan bli stor.
Han gjorde et sprang mot toppen, men da
falt valmuens blussende kronblader a'
Og gresshoppesønnen falt også /: helt oppe derfra:/
Men faren sa: "Nå vil du kanskje tro meg?
Det endte bare med du falt og slo deg."

Ja, hvorfor være stor....

Historien den er jo lett å forstå.
Den gjelder for store, så vel som for små:
Du skal ikke hige mot høyder du ikke kan nå,
du ikke kan nå.
Forfengelighet volder bare besvær.
Det gjelder for alle, det gjelder enhver
å søke sin lykke i livet /: det sted hvor man er.:/
Hva nytter det å jage opp i toppen,
hvis hodet ingen føling har med kroppen?

Ja, hvorfor være stor....



Jeg har truffet Rune Amundsen i dag, og det var et spennende møte. En terapaut som tror på det samme som jeg, at vi har selvhelbredende krefter. Jeg lider ikke av noen følelsesmessig inkontinens fortiden, men kjenner at jeg må få bort håpet og bli ferdig med de følelsesmessige forventningene i forhold til mitt opphav. Hver gebursdag og hver jul kommer historien som kastet over meg, og noen ganger inn i mellom. Jeg vil ikke det mer. Jeg vil bli kvitt det oppsamlede sinne og tristheten, som ikke hører til dagen i dag. Jeg vil være fri! Og det koster å spa opp de gamle følelsene og få de ut av kroppen, så de ikke fester seg i meg og gir meg nytt kreftvev.

Det er ikke ukjent for meg å jobbe slik, og i tidligere terapi timer har det virket veldig bra. Du blir virkelig kvitt gørra, men det føles som en murstein i magen, når det holder på og gråten er sånn rielignende (lik en fødsel). Men det er på tide at jeg får ut sementet, dvs. disse følelsene som sitter fast.

2 timer hos han, var nok for i dag. Det er som en treningsøkt og gir den samme effekten. Et endorfinkikk og en rofølelse. Det var herlig å kjøre sykkel etterpå, en nydelig 10. oktober dag i Trøndelag, med vakre farger.
I morgen skal jeg til Telemark. Dagstur. Jeg skal ha utredning til ny pupp. I går spurte en av mine sønner meg om når jeg ble slank, og slang på at jeg trener ikke sånn som før. Det er mye som ikke er som før, livet er endret etter kreften. Til det bedre. Som om kroppen min med kreften fortalte meg at nå må du bruke kreftene dine innover, Betty!

Jeg skulle gjerne vært for uten kreften og behandlingen, men når det først ble slik, har i hvert fall jeg tenkt å forstå hvordan jeg best mulig kan leve, for å unngå tilbakefall. Da tror jeg på at det som ”bare suger” må bort. Jeg tror at det sitter i tankens kraft. Vi kan tenke oss friske og vi kan tenke oss syke. Å få opp gamle følerier, som ikke hører med til dagens opplevelser, følerier som forstyrrer livskvaliteten, må ut. Fordi det forstyrrer måten du tenker om deg selv.

Denne gamle avhengigheten av å bli sett og ”speilet” som barn, er ikke noe for en voksen dame egentlig. Og hver gang jeg får ut noe av disse forventningene, i form av å få løst litt opp i sementet i magen, føler jeg meg mer moden, mer dame, flottere og mer ansvarlig!

Kiloene skal også bort, og jeg er i gang, men jeg må bruke tiden kroppen trenger til å bygge seg opp igjen.

Jeg skal ut å fly!

Da har jeg sagt mitt i dag!

Lev med et åpent hjerte,

Betty

mandag 9. oktober 2006

Rosa aften over!

Da var Rosa Aften over og vi er knall fornøyd. En kanon aften. Jeg blir alltid litt usikker etter masse eksponering, men det er det ingenting å skrive hjem om egentlig. Jeg gjorde feil på Forventet låta, og jeg snakket for lite konkret om Lykke på Midtnytt 09.10.06 kl: 19:40. Men what ever? Jeg synes at innsatsen min var bra i dag. Jeg var glad og hadde roen. Jeg føler meg bare tom for ord nå, og det er en sjelden sak, så jeg tror jeg skal bare la bloggen ligge i ro. Det tar så sinnsykt lang tid å laste opp bilder, så jeg legger bare ut et, og det bildet har jeg lovet! Broder, hvor hen du er i verden, jeg ordnet skjorte med Broder på!!!



God natt,sov trygt og godt!

Betty

Rosa dag og Rosa aften!


Hei, jeg heter Betty er 42 år og operert for brystkreft. Jeg følte meg aldri syk, kreften kom snikende som et tungt gammelt teppe og brette seg over hele familien min. Det var en tøff greie å gå igjennom behandlingen. Jeg skulle gjerne ha vært det foruten, men når kreften først satt seg i meg, måtte jeg finne fram KRIGEREN i meg og kjempe.

Jeg har vunnet denne runden! Og jeg har skrvet blogg i snart et år om prosessen. Kreften gav mange ringer i sjøen, mer enn jeg ante. Jeg har valgt å ha fokus på det friske og gi ”brystet et ansikt.

Igjennom LYKKE, et kalenderprosjekt, som startet fra i dag og frem til et ferdig resultat i 2008, skal jeg bidra inn i saken. Vi trenger flere modige damer.

I dag har Frøydis og jeg svart på spørsmål på nettavisen til Adressa. Arild var med, som du ser. Han er sjef for kalenderprosjektet.










Til gamle travere på bloggen min. Denne ”Arven” jeg la ut, blir selvsagt et gedigent kapittel i en bok. Temaet er utømmelig. Men i dagene som kommer, skal jeg være opptatt av annet fortid som svir (og den svir bare inni mellom).

Det er deilig å slippe å være fagperson i dette kreft prosjektet. Jeg er knallgod i faget mitt, men når du er på jobb, må du svare ”flinkt”, eller må du egentlig det? Jeg kan svare som Betty nå og det gir et personlig rom som ikke tapper, men fyller på. Jeg var innom sportsbutikken jeg liker så godt og fikk laget 2 BRODER t-skjorter i dag. Han unge som ekspederte meg (skrevet om før), mistet konen sin, og mora til barna. Det startet med brystkreft, hun var ikke 30 år engang. Jeg kondolorer og gir min dypeste medfølelse i sorgen. Jeg blir bare enda sikrere på viktigheten av et engasjement for saken.

Ha en rosa dag, vi spiller 3 låter på Rosa aften i kveld. Folkemøte om brystkreft!




Betty

søndag 8. oktober 2006

ARVEN

Denne bloggen har jeg kladdet 1000 ganger og kall det gjerne en dritings blogg - ihvertfall animert! Ihvertfall en unnskyldning til å si det som det er! Akkurat i kveld tenker jeg på faren min, sikkert fordi jeg har sett. Forrest Gump. En inspirasjon til livet!

I går så Bernt og jeg på inntekt/skatt til alle venner og famile. Faren min er god for millioner fremdeles, og som alltid. Men hva er det verd? Han vil ikke kjenne oss, ikke treffe oss, ikke ha noe med oss å gjøre. Ikke det at mora mi "bærer" noe mere, men nå var det faren min, som jeg har hatt et hig etter å ha, men han vil ikke ha meg, om du skjønner.

Hva er da pengene verd? Han hadde en kompis som rundpulte datra si, og han fersket det aldri. Og når han vet det, gjør han noe? Sier han: "Jeg skjønner, det var trist". Sier han: "Beklager mitt barn, at du måtte igjennom dette". Nei, aldri, Derfor kan jeg skrive blogg om det. Det skjer aldri. Det kommer aldri til å skje. Det er hypotetisk tenking. Det kan drive hvem som helst til vanvidd. Ønsket om å ha en far, og la håpet leve, lever kun igjennom hodet. For å stoppe det, kan du f.eks. skrive blogg. Det skjer aldri! Det har ikke skjedd til nå. Skal jeg gå og vente på at han finner ut at: NÅ....ja NÅ skal jeg ta motet til meg og ta kontakt og da skal alt bli så bra. Jeg har ventet i årevis, men jeg venter ikke mere.

Kreften lærte meg at venting er dårlige ods. Venting gir bare venting, ikke noe mere.

Men det var disse pengene da, som ligningen viste. Jeg kunne vist et sjakk trekk og nok en gang, bedt om nåde, bedt på mine knær, bedt om å bli likt, sett og elsket. Men nå er jeg stor, ja, 42 år, og har barn selv som tenker i like baner. Forskjellen er at de har meg, til evig tid og for alltid.

Jeg husker at jeg gråt, jeg husker at jeg spurte om å få slippe å bo hos mor mi, han svarte: "På side 40 ordner alt seg". Hver eneste bok jeg leser som voksen, ser jeg etter side 40, det ordner seg aldri der, men all ting er i orden. Men foreldre aner ikke hvilken skade de er når de ikke gjør jobben.

Jeg angrer sikkert i morgen, eller ikke. Jeg har ingenting å tape, ikke engang arven! Det er eneste trumf kortet de har, arven. Og den har brent seg, gjemt seg og mesket seg og stjelt livet mitt, i alt for mange år. Jeg vil ikke være rik for en million, jeg vil heller leve og være fri.

Jeg fikk et kort fra min far og et fra min mor, da jeg var kreftsyk. Men ønske om bedring av helsen! Takk. Godt tenkt og sikkert godt ment, men hvor ble det av resten?

Godt at jeg skal vokne til en ny dag og være mor for 3 barn som trenger min kjærlighet.

Det var min første dritings blogg.

Vakkert!

Betty

lørdag 7. oktober 2006

Rosa Aften 1






























Det er mange måter å være rosa på!

God lørdag!

Betty og Per Kristian

fredag 6. oktober 2006

ROSA SLØYFE 2




















Det er ingen som er så rosa som Arild nå om dagen, han er prosjektleder for LYKKE og bærer rosa sløyfe. Jeg måtte bare ha med begge bildene, for på det ene sier jeg: "T R Y K K! " og på det andre bildet, ser du ikke skjorta til Arild. Han er vår mann igjennom det nye året som skal komme. Han er kalenderens plomme. Det har vanket mange god ord om kalenderen og det er bare å kaste seg ut i det damer. Vi skal være 12 til sammen.

Jeg er Januar. Jeg velger meg Januar og jeg gleder meg til å treffe dere andre. Prosjektet er ikke helt virkelig før alle damene er fotografert av Lasse og malt på av Kristine.Prosjektet er nasjonalt, så det er bare å hive seg utpå, er du brystkreftoperert og tror du kan "gi brystet et ansikt" er du muligens en av våre. Vi trenger at flere kan fortelle at livet er en gave, at det å ha hatt kreft ikke er jordens undergang, tvert i mot. Det gjelder "å velge å leve".

Så brystkreftopererte fra nord i Hammerfest til Kristiansand, kom på banen! Vi kan sammen sette "lys" på saken. Og jeg ønsker meg så inderlig at kalenderen henter inn penger til kreftsaken. Det som gjør kalenderen helt spesiell, er at vi har fotograf Lasse Berre med, og Kristine Maudal som maler. Bildene blir et "speil" på LYKKE for oss som vant over kreften.

Vi var på radioadressa og laget et "shoot" for saken. Det var veldig hyggelig å treffe lederen for brystkreftforeningen, Liv! En grepa dame! Det er forresten alle de brystkreftopererte damene jeg har møtt. Hvis ikke de hadde "det" før, så har de det nå, tæl og styrke. Felles: De nyter livet! Det var Lasse, Arild, Liv og jeg som pratet oss igjennom rosa søyfe saken, kalenderen og det som skal skje på mandag. Jeg går noen "fest" dager i møte.

Det kom ikke bare dårlige ting ut av kreften, når hver dag blir en fest, da begynner det å hjelpe! Skaff dere en fin fredagskveld. Vær akkurat så stor som du er, men ikke større, da frigjør du også andres frykt for å leve. Da tør også andre å være store.




Min lille sønn, vil varme opp min side av sengen, og "Kola" ligger i kofferten sin ved siden av, hvis ikke jeg er rik, så er ingen det!


Hei då,

Betty

ROSA SLØYFE

Det er rosa sløfe tid, og mange lurer sikkert på hvordan de kan bidra i en slik sammenheng. Hvis du trykker på denne linken , så finner du opplysninger om hvordan du kan bidra. Jeg vil oppfordre alle og enhver til å gå på de folkemøtene om brystkreft som blir arrangert i egen by, neste uke. I Trondhjæm er det på Hotell Britania, Mandag 09.10 Kl:18:00. Velkommen!

Jeg var på Flyt og Pilates i dag, fint med god bevegelse som start på dagen. Jeg merker at folk har lest Kvinner og Klær for flere smiler til meg, som om vi er gamle kjente. Og det er jo fint, et smil gir et smil tilbake.

Skaff deg en deilig dag!

Betty