Slow Train coming!

I dag landet eg, og godt var det. Det er ondt å gå rundt å være så eletrisk. Jeg får ikke sove, når kroppen er i spenn, og det har jeg vært i helgen. Det hjalp med en søndagstur ned i fjæra , rett og slett, en spasertur, med litt geo-catching og litt lunsjing. Luft langt ned i lungene og ungene, og en begeistret mann og masse vær. Joda, da ble jeg rolig.

Nå har akkurat kampen lagt seg. Min bror er sikkert deppa no. Rosenborg banket Brann. Men som Thomas sier, han begynner vel å bli vant til det. Det var som faen og, men det ville jeg sikkert ha skrevet om det var Brann som vant også. Kanskje, kanskje ikke, hvem vet, det ble ingen realitet, så det er ikke godt å vite. Jeg synes alltid synd på de som taper jeg. Men trøster meg med at de er altforgodt lønnet.

Låtene til studio er klare. Jeg snakket med han som laget forfilm til TÆL utdelingen og mulig vi kan få to spor med dvd med på cd - ep - whatever. Det er bare så kult at vi skal befeste det beste av det nye i Larseville.

Nå er det 6 uker til jul. For meg er det 6 uker. Fordi 1. desember skal kalenderne være klar, gaver som skal over alle hauger må være sendt, og så spiser vi litt pepperkaker, mens vi baker og smaker på julematen lenge før tiltenkt. Og 25. desember vil jeg helst ha juletreet ut, for å finne det "smale" tilbake. Ting endrer seg med tiden.

På lørdag fikk jeg pratet litt med Tore Johansen. Han var konferansier der vi spillte. Han synger også på julaften i Vår Frue Kirke. Han sier:"Det er det samme for meg om jeg spiser middag kl 17 eller 19, og å gi noe av meg sjøl til de fattige er en gave til meg det". Vi er invitert der i år også vi og vi har sikkert et utvidet reportuar å dele. Det var en fantastisk opplevelse å synge der forrige julaften og for meg en åndelig opplevelse. Så mye glede og så mye pynta folk, og så takknemlig for at vi var der. Vi fikk gaver, mat og lovprisninger. Det hele var et mysterium. Bernt og ungene var hjemme og hadde en pakk opp pause. Gutta fikk en skikkelig gave hver og godtok mitt fravær på to timer. Kanksje jeg får med meg en av dem neste gang.

Det ene var å gjøre noe for andre på julaften, det andre var vennskapet mellom oss som gjorde det. Vi løftet hverandre et hakk høyere opp, og vi var fornøyde da vi dro der i fra. I år skal jeg prøve en solo sang, Silent night (Aretha Franklin versjon), så jeg begynner å øve i neste uke. Jeg har fremført den offentlig en gang, i et stort rom, så i en kirke må den bare gjøre susen.

På onsdag går jeg under kniven med kneet mitt. Jeg bare må det. Jeg hadde ikke tenkt å blogge så høyt om det, for det er nok fokus på kropp på det viset, fra min side. Men det passer bra nå. Vi har ingen konserter i sikte og jeg kan gå med krykker noen uker. Jeg trenger min gamle form. Jeg nekter at fysikken skal begrense livet mitt (så lenge det kan gjøres noe med det). Da kan jeg utvide radiusen igjen. For nå skjærer alle turer i kneet. Det er en liten greie, i forhold til mangt, men stor verdi for å kunne springe. Før jogget jeg, og jeg vet ikke om jeg noen gang gidder å gjøre det igjen, men jeg vil ha valget. Det har jeg ikke nå.

Gaver er temaet i hodet mitt. Gaveøkonomi er et fint ord. Gaveøkonomi er egentlig et økonomisk system hvor utveksling av varer og tjenester normalt foregår ved hjelp av gaver, altså, uten en avtale om "noe for noe". Altså, hvis du får mat, klær alt du treng som gaver, uten krav om gjenytelse, så er det en gaveøkonomi. Vårt vestlige samfunn har ikke det slik, du kan finne det i enkelte urbefolknings samfunn, fordi der gir de hverandre gaver som vet trenges. Eksempel er deling av mat i jeger-samler samfunn. Det er en måte å sikre alle individer det daglige brød. Det betyr: Den som skyter en elg, deler med alle.

For oss som går julen i møte, og ikke vet hva vi skal kjøpe, fordi alle har alt. Og vi har en gave ide, om at vi må gi hverandre noe. Noen av dem jeg gav gave til i fjor, og kommer til å gi til i år, har jeg ikke snakket med hele året. Kan hende det er helt spesielt i mitt tilfelle, men det tror jeg neppe. Vi kjøper gaver til folk vi ikke har det grann med å gjøre, fordi det er tradisjon og hva faen skal vi med det?

Jeg har fått så mye rart. Jeg har sagt så mang en gang: "Hva i himmelens navn skal jeg med det?" Men jeg klarer ikke å stoppe denne gavekarusellen, av ting som er diktet opp, fordi de "må" gi meg noe. Du kjenner når en gave er ment! Når den står for seg selv! Når en gave er sikker! Når en person har tenkt på deg og du kan ta i mot og smile: "Hmmmm, ikke værst". Altså spikeren på hodet.

Jeg liker å gi, misforstå meg rett, men hvert eneste år ender jeg opp i et dilemma: "Hva faen skal jeg gi?" Jeg er så drit lei av det. Det forstyrrer min økonomi, det er i konflikt med mitt prinsipp og hvert eneste år, bøyer eg av og gjør det. Jeg kjøper ting for å kjøpe ting og er like håpløs som de andre som gjør det.

Gaver har en verdi utover tingen du får, derfor finnes det tabuer mot å gi bort gaver, som du har fått, videre. Jeg kan ha ting i huset, som jeg har fått, som jeg overhodet ikke vet hva jeg skal gjøre med. Jeg bare flytter de rundt, fordi de er i veien, og tilslutt tar jeg mot til meg og hiver det ut.

I år skal BBBB lage en ep, cd, mulig med dvd, whatever. Inntekter skal gå til kreftforeningen, og her kan du slå to fluer i en smekk. RÅlekker musikk og til et viktig arbeid i tillegg.

Nå er kvelden over, god natt og sov trygt og godt,

Betty