onsdag 31. januar 2007

Kjenne Etter!

Da jeg ramlet inn døren hjemme, etter en lang reisedag med flyforsinkelse, turbulens og mye venting, var det et familiekrav å få se puppen. 4 barnehender først bortpå med begeistrede kommentarer om at den var rund og fin og hard. Tenåringen i huset kjente også og syntes den var stilig. Bernt som elsker hver cm på kroppen min uansett, med og uten rund mage, med og uten pupper, fikk hakeslepp og var imponert over at det var mulig å få til noe så flott. Så vet dere det, vi hadde en lang puppeprat rundt middagsbordet. Gutta hadde ordnet pytt i panne, med speilegg og den beste rødvin, Porcupine Ridge, Sør Afrika.

Jeg greide bare et glass vin, så var jeg helt kaputt. Jeg la meg og min minste sønn pratet meg i søvn, han lå ved siden av og beundret puppene. Han kan nok bli den beste plastikkirurg, han var levende opptatt av alt arbeidet som lå bak, og han lurte på om det var annerledes når han tok på den ene kontra den andre. Han sa: Hvis ikke du hadde fått bedøvelse hadde jeg blitt gal. Jeg synes den er finere på formen og deiligere å ta på fordi den er rund, men ikke finere på ordentlig da, fordi brystvorten mangler. Skal du få det og? Hvordan gjør de det da? Hvordan vet du at de trekte huden ned på magen da? De sa det til meg. Men vi må sove nå.

Så voknet jeg igjen. Da var jeg redd, kjente at jeg hadde en steinhard pupp og det er 30 år siden jeg har kjent og vært aleine med en pupp som strutter ut. Jeg kjente igjen følelsen fra da jeg fikk barn, aleine om ansvaret. Og det skremte meg å være uten sykehusets målinger og følte plutselig at jeg fikk puppen i halsen, jeg følte at den vokste der jeg lå og kvelte meg.

Jeg måtte bare stå opp og se og se og se og prate meg ned. Er den hardere nå enn på sykehuset, er den rødere under. Bernt prøvde å si at den ser likedan ut, som da han så den i bilen fra flyplassen. Det er nok bare redslene for å være aleine med ansvaret. Og så måtte jeg bare snuse igjen og fikk noia på at blodårene snurpet seg sammen under meg. Vi mennesker er rare.

Men jeg kunne ha ringt mine doktorer og spurt, det visste jeg. Så dette var bare redsler, for det gjør ikke fysisk vondt og jeg har ikke feber, så da er det bare å gå her og bli kjent med det nye.

Og jeg kjenner meg som den lykkeligste Betty, som bare kjenner etter og gror. Dette gjør mye med min kvinnelighet. Dette er erotisk, flott og stort. Jeg skal bære det med stolthet og ydmykhet.

På vei hjem ble det mye venting. Jeg kjøpte baconpølse og en guiness øl, etter en uke med sykehusmat så var dette reine nytelsen, og med to pupper på Torp Flyplass, satt jeg bare og lot tiden gå, ulevd tid ble opplevd. Uten tanke på å flytte tiden frem, uten noe program, bare satt jeg der og tok tiden. What a feeling. Lykke kan rett og slett læres. Man må bare stole på seg sjøl, hva som er bra for en.

Skal en greie å være lykkelig, så må en være ansvarlig voksen. Nytelse og lyster er et resultat fra utenpåverden, lykke er fra den innvendige verden. Akkurat nå forstår jeg mere av de som kan leve som nonner. De har en indre ro og er fornøyd med den.

Jeg vet ikke, jeg synes det er greit å bli beruset og å nyte og erkjenner at det kommer fra omverdenen. Men det er deilig å ha kontakt med lykken. Og akkurat nå er lykken at for en uke siden så hadde jeg ikke to pupper, og så har jeg det nå.

Jeg har snakket med Lars og vi skal jobbe med Doctor Doctor låta. Det tror jeg kan bli jævli bra. Ihvertfall er det å sparke seg sjøl litt ut på glattisen og tro at egen ide er bra. For det er den. Filmingen og tattoo av puppen blir i seg selv en rå ting, men låten: Det blir Doctor Låten! Jeg har behov for å lage engelske låter og skal gjøre det med noen i byen etterhvert. Jeg har behov for å gjøre mere enn BBBB. Gjøre litt annerledes ting og kjenne selvtendigheten i det. Jeg har 3 låter "på vent" til BBBB og der er flere andre nye låter på gang der og.

Men jeg har skrevet 3 engelske tekster siste uken og kjenner at jeg MÅ bare få gjort noe med det. Ellers er MÅ tingene bare å gro og følge opp hjemme i noen uker.

Jeg skal ha møte med trygdekontoret, som jeg har bedt om selv, for å drøfte fremtidsplaner. Sånne som meg, må kanaliseres inn, for det er så mye jeg vil og nå vet jeg ihvertfall hva jeg ikke vil, og jeg vil ikke ha en jobb med ansvar for folk. Øverst på listen står: Få anerkjent fra trygdekontoret at LYKKE-prosjektet er en jobb, frem til Oktober, når det hele skal lanseres. I mellom tiden ta taxi lappen. Skrive bok (da må jeg grave meg ned). Vi får se!

Hverdagen er i gang, Herbalifen er tatt fram, 91,8 kilo lige nu. Jeg sparker i fra igjen!

God kveld,

Betty

mandag 29. januar 2007

Come On Monday!

Hei, jeg heter Betty og er 43 år. Jeg tilbringer noen dager på Telemark sykehus, fordi jeg holder på med å få meg nye pupper. Jeg har aldri kunnet flyte på noe utseende og aldri stått blandt "Første Damene", de pene, de stilrene, de forsiktige, de sarte, de skjøre, de utspekulerte. Blant de som har visst hva de skal gjøre, te seg, kle seg, flørte. Hele pakken.

Jeg har alltid brent mitt lys i begge ender. Blitt sett på som et stjerneskudd. Jeg har strevd med min egen selvfølelse og min egenverdi, og synes nå at jeg har funnet den. I denne fangsten så har jeg oppdaget hvor mye jeg har prøvd å unngå å lykkes. Gjøre andre til lags med å gjøre meg selv liten, sloss for sannheter, vært sårbar og åpen. Min styrke og min svakhet er min utålmodighet. Jeg har en sjarm jeg har greid meg godt med i kretser der de har tålt meg. Jeg eier ikke taktikk, eller strategi for å si de rette tingene på de rette plassene. Jeg er bare dønn ærlig og naiv.

Jeg har vært underlagt mange realsjoner som har benyttet seg av min kraft, hvor jeg har blitt fortalt at jeg er egoistisk og sjølopptatt. Mens han jeg lever med, sier at jeg er det minst egoistiske mennesket han har møtt i sitt liv. Jeg får tanker om at jeg har vært styrt i masse år av jantelov, av andres begrensninger, "du skal ikke tro at du er noe", "det er greit at du blir rusfri, men ikke mere enn det". Og det underlige er at det er akkurat de samme menneskene som prøver å si at jeg takler livet mitt feil, at jeg må glemme, at jeg må "bli voksen" osv. Mens jeg selv, har en eller annen plass inni meg, greid å holde fast i at det er greit å være meg og gått til psykolog i hundrede år for å ha trua på meg sjøl.

Så kom kreften, og det sa pang: Det var som om trua kom over natten. Dette har jeg ikke tid til, lure på om jeg sa noe rett eller galt. Lure på om det er noe feil med meg. Hadde det vært det, ville jeg sikkert blitt det fortalt, så mange proffe fagpersoner som jeg har rundt meg. Jeg vil elske, jeg vil leve og føle meg fin. Jeg vil sette pris på de som setter pris på meg, og føl meg akkurat så stor eller så liten som jeg. Det eneste som var galt i mitt liv, var at jeg prøvde å sette meg sjøl i et dårlig lys. Jeg prøvde å sitte i et mørke å sture og tviholde på gamle følelser. Og jeg greide ikke å ta til meg det som var bra for meg, fordi det samsvarte ikke med min "indre kritiker". Try me. Livredd det som var bra for meg, livredd for å lykkes. Livredd for å fremheve meg sjøl som unique, fordi det kunne bli oppfattet som sjølhevdende og egoistisk. Er det rart jeg fikk kreft?

Hva i all verden holdt jeg på med? Nå har jeg ikke tid til det mer. Kreften var som et indre skred, et overheng som brakte med seg et tonn med tung smerte, som jeg måtte kvitte meg med. Få ut. Bli ferdig med. Slik at jeg kunne ha fokus på det som er bra for meg. På lyset. På ungene mine. På Bernt. På alle som er glad i meg, som liker meg for den jeg er og ikke skal pirke på endre på, kreve, hente ut av meg. Det er bare jeg som kan endre meg. Det er to ting som er sikkert: De som du bare gir og gir og gir og gir til og aldri får noe ut av selv, de endrer det aldri, for de merker ikke at de får. Ikke før du er borte og da vil de sannsynligvis si at du er sprø, sjuk, tiltet over, de vil føle seg bebreidet og forlatt. Selv om du ikke har forlatt noen, du har bare tatt bedre vare på deg selv. For du er der jo, med større og mere kjærlighet enn noen gang. Ikke sant?

Det som er begrederlig er hvor mye makt mennesker som har skapene sine fulle av egne spøkelser, som byr verden på "all støyen de har i hodene sine" med å duppere andre og holde andre nede. Fordi det er truende at du greier å ha det bra. Og de trenger noen å legge sin egen utilstrekkelighet på, fordi de greier ikke å bære seg selv. Slike mennesker vil aldri tilgi.

Det andre er at: Det er fånyttes å bruke tid på å prøve å redde "broken" relasjoner. Tro mine ord, dette har jeg doktorgrad i, prøve å bli likt og elsket av folk som egentlig vil ha meg i sitt eget bilde og ikke slik jeg egentlig er."Hvis bare du...", "hadde det ikke vært for deg...." Ye, right.

Det som er forlatt er forlatt. Hvis prisen er kryping, skyld-deling, "kysse kneskåler", igjen bli underdanig, så er du like langt. Du står på din side av gjerde, de står på sin. Kjærligheten kommer til seg selv, når den skal.

Det som har svidd mest i livet, er ikke dopen, kreften, sønn på sykehus 1 år osv. Det er at jeg har vært underdanig i relasjoner. Det gir nemlig tvil på meg selv, tvil på eget ståsted og at jeg ikke kan få noe til. Altså et tankearbeid, som det ikke er verd å bruke tid på.

Kreften sa det brutalt: Betty, reis deg! Ikke stå i knestående mer! Lev! Med hvilken rett gikk jeg rundt å følte meg liten? Det kunne ikke falt meg inn å gjordt det en eneste gang til. Hvorfor i all verden jobbet jeg 150% stilling, når jeg fikk lønn for 60%? Hvorfor gikk jeg alltid inn i diskusjoner og delte av meg selv, når ikke jeg fikk noe tilbake? hvorfor var bussen min overfyllt av folk som aldri ble fornøyd med meg? Som klaget på at jeg ikke følgte dem opp?

I dag har Maria hjelpt meg å teipe opp den andre puppen, så de er noe lunde på samme sted. Kan ikke gå med BH på 14 dager. Kreften har gjort mye med min kvinnelighet, og jeg føler meg fin og ny og heldig nå, frisk og tilstede.

I dag har Tyge og jeg hatt en god snakk, som danskende sier. Han skal hjelpe meg å skrive et brev til Trygdekontoret i Trondhjæm og be om at jeg får dekket utgiftene til å tattoovere puppen min hos en som kan det. Tyge sier det selv, at det er tattoovørene som har peiling. Legene gjør det for sjelden. Et sykehus han har jobbet på i Danmark, der har de brukt en lokal tattovør. Det er de som har kunnskap. Tyge har respekt for andres profesjoner.

Nå kan det jo hende at jeg er fordomsfull overfor trygdekontoret, at det bare er rein automatikk, så dekker de vår lokale tattovør i Trondhjæm. Men erfaring tilsier vel at det ikke skal bli så enkelt. Jeg mener, hva koster det ikke å sende meg ned her? 5000,- tur/retur, noen døgn på sykehus etc. Et kjapt regnestykke tilsier at det er penger å spare her.

Og jeg kan få puppen min tattoovert av en profesjonell. Hva mener jeg det er verd? Tja, en plass mellom 5000,- og 10 000,-. Det spørs hvor nøye tattovøren er, men nå er jeg trygg på at Tattoo World Trondheim gjør dette med venstrehånden. Men det betyr ikke at det er mindre verd ? det må da kunne dekkes av trygden, når de dekker en dyrere pakke ned her, for å bli tattovert av folk som ikke kan det like godt? Logikk?

En prislapp på en brystvorte. Har du noe erfaring her? Hvis vi må betale det sjøl, så spørs det om folk velger second best, men som sagt dette er gitt og helt opplagt. End of disccusion. I morges fikk jeg sms fra en av "puppedamene" mine. Hun har lagt foran meg hele veien og det har vært godt å ha hennes støtte. Hun har fightet igjennom å slippe å betale egenandel ned hit. Det ser ut til at hun får Tattooworld puppetattoo før meg. Men til sommeren,da er vi jevn igjen. Da skal vi gå toppløs og skryte av hverandre.

Jeg har filmet 5-6 timer ned i her. Jeg skal lage låten: Doctor, doctor og lage Dogme film av dette her. Tyge mente det var en god ide. Jeg skal offentliggjøre denne prosessen her, for rekonstruering av pupp er viktig for følelsen som kvinne. Det er grunn god nok for meg.

I dag passer dette diktet synes jeg, det er ihvertfall aldri behersket av meg.

Andre Bjerke,

I ren Distraksjon:

"Du tror det er deg jeg er glad i?
Da tar du nok skammelig feil!"
Og inn i hans håndflate stakk hun
en flammende langfingernegl.

"Du tror at jeg gjerne vil se deg?
Nei, deg vil jeg slett ikke se!"
Det sa hun - og presset tilfeldig
et knitrende kne mot hans kne.

"Så glem at jeg har en adresse!
Og glem at jeg har telefon!"
Det sa hun - og bet ham i øret
i absolutt ren distraksjon.

"Jeg liker deg ikke," sa hun,
og kysset hans munn en passant.
"Kan simpelten ikke fordra deg."
Hun satte seg opp på hans fang.

"Jeg elsker deg ikke det minste.
Jeg er ikke engang din venn!"
erklærte hun fast - idet hun
i ren distraksjon gav seg hen.

- André Bjerke

Bastet! Stjelt i fra deg!

God mandag,

Betty

søndag 28. januar 2007

LYKKE

Kreftforeningen, Trondhjæm!

Nå er vi endelig i gang!

Lykkelig Betty!

Positive Sjokk og Grounded Power!

Jeg har dusjet i dag, fantastisk. Beste dusjen på 43 år. Byttet på alle plasterne og fått seponert alle slangene. Jeg er fri og det er nydelig.

Jeg har laget en ny låt, Doctor Doctor. Jeg har skrevet den på både engelsk og norsk. Jeg har skrevet ferdig en tale til et oppdrag jeg fikk av NRK, kladdet den to ganger. Det ble bra. Jeg har gått 5000 steg og pyntet meg, og er egentlig ganske så smertefri.

Hva faen gjør jeg her?

Joda, det er godt å ha kontroll igjen, og kjenne formen stige. Men i går sleit jeg med snusfriheten. Jeg kaldsvettet og skalv over hele kroppen, men stod an av. Det er godt å være uavhengig, og det gjør dessverre ikke for vondt. Da kunne jeg begynt på igjen.

I dag har jeg snakket med min favorittbergenser på telefonen, nesten mere enn jeg makter. Men vi hadde en "god feit en" som han sa. Det må til, for å bevare noe, men ikke for det vi har an inne uansett vi. Og så er våre skap frie for spøkelser og det er ganske behagelig.

Vi snakker om oss sjøl og det vi har på gang, og da får jeg det til å gli. Så i dag ble det mye pupper, brød, trening, kjøring, jobbing, kjæresteri og forventinger. Det er ikke noe moro å snakke om andre folk, det bruker jeg nesten aldri tid på. Kun hvis jeg sliter med noe sjøl.

Jeg kjenner at jeg ler mye. Jeg er sånn gjennomsyret glad. Det bruser glede i meg, som brus med kullsyre tirrer svelget, når det passerer forbi. Jeg har nesten glemt hvordan en hel tung dag var, og jeg kjenner at det gjør ikke så mye. Jeg kan leve med det, slik som det er.

Jeg drømte i natt at det ikke var lov å være glad som barn, for da ble mor lei seg. Du rocket ikke med mors følelser. "Mor er ikke glad, da er ikke vi andre det heller". Det kan være vanskelig for mor at andre er glad, når hun er trist. Og vi må ikke true mor på noen måte, for da kan det bli utrygt og så begynner den samme gamle leksa, om hvor egoistiske vår far var, og vi er og jeg vet ikke hva. For det er tross alt mor som bestemte stemningene der hun var. En sånn "vi mot resten av verden kvinne". Jeg betegner dette nærmest som mareritt. Sikkert snusen som skal ut, og underbevissthetens tale er bestandig klar.

Jeg snakket med min eldste sønn også i dag og jeg sa for andre gangen til han at jeg har fått meg ny pupp. "Det blir reisegaven fra deg til oss", sa han og da ble jeg bare enda mere glad. Jeg lurer på om dette virker fjollete, men jeg driter i det. Jeg kan faen ikke hjelpe for at jeg har det bra og er glad.

Jezzuz, det må da faen meg gå an å få lov til å være fornøyd.
Nå ser jeg spellemannprisen for andre gang. Mange som takker mange.

Jeg tar en takk i dag jeg og - jeg vil takke livet!

God kveld,

Betty

lørdag 27. januar 2007

TRASH ? SPAM? For Hvem?

Jeg blogger hva jeg vil, når jeg vil og har ikke en forfatterforening eller en bloggesensur hengende over meg.. Den eneste sensureringen jeg har er deg, og du leser jo her, det ser jeg på antall klikk inn her, selv om jeg ikke vet hvem du er. Og du har anledning til å legge igjen kommentar om du vil, om det er noe du liker eller ikke. En fantastisk frihet, spør du meg.

Det er lørdag og jeg begynner å bli sånn litt over 5o % mobil. Da blir jeg engasjert, irritert og motivert. Så nå fjernadministrerer jeg fra godstolen på Telemark sykehus, Skien. Jeg må nevne at jeg ikke har snust siden mandag, og er nesten litt skuffet over hvor enkelt det er å la det være. Hadde det vært hakket værre kunne jeg overgitt meg, men det er til å leve med.

Jeg synes at jeg ser for mye på tv nå, men det er det jeg har å gjøre her, forutenom å blogge og tenke mine egne tanker ferdig. Jeg har begynt å gå opp og ned korridoren for å teste litt form, og i dag er bedre enn i går.

I går holdt jeg på å få fnatt av to ting: kreftforeningen og forfatterforeningen. De lever begge i et forbigått årtusen og henger faen ikke med i vår. tid. Jeg, i likhet med mange andre brystkreftopererte blir bare sur når jeg ser Anne Lise Ryel stå å syte på TV. Syte til Giske om å få penger fra staten, fordi de har et tap etter at spilleautomatene ble lagt ned. Hva med å finne opp kruttet selv? Organisasjonen har da så høy status at rike folk garantert legger i penger, hvis kreftforeningen byr på noe av seg selv. Og det holder ikke med rosa gummibånd i årevis, sosialklientenes bidrag er over og ut. Tombola tiden er over folkens, de strikkende gamle damende er utdøende. Loddsalg og tiggerbrev går rett i papiravfall. Og de vet det!

Kreftforeningen har "bare" fyllt tomrommet med spilleautomater, hvor lavstatusgrupper har pumpet ut sine penger til kreftsyke. Kan ikke en forening vise at de får til å ha fokus på liv og helse, uten å suge livshiten ut av dem med problemer eller syte på tv. Staten kan godt overta oppgavene, men da er det ikke lenger en kreftforening. Jeg synes det er talentløst og usexy.

Jeg synes absolutt ikke synd på ideelle organisasjoner.

Jeg hørte en historie her om en som skulle sette inn 500 000,- kroner til datra si og hadde tatt feil kontonummer (Jezzuz). Ihvertfall hadde en spillegal fått de på kontoen sin, rast rundt og fått ut alle pengene og spillt de opp samme dag. Her er det jo 3 tragedier. Mannen, de som tapte pengene, og kreftforeningen.

Så var jeg gjennom dette med forfatterforeningen. En kvalitetsvurdering for å få være med i en forening? Kanskje kreftforeningen har noe å hente der? Personer bli altså vurdert, snobberi! De tåler ikke at folk lykkes. Både Jonas Lie og Johan Falkberget hadde følgetonger i avisene, for å overleve, for å tjene penger til å skrive. De må ikke fortelle meg at de har et inkluderende og solidarisk fellesskap i fortatter-Norge, det ligger ikke i vår skrivende kultur. Heller ikke i musikk verden, men det er enda en story. Kanskje den kommer etter spellemannsprisen?

Nå har jeg en ny god ide på gang for året 2009. Den kan jeg selvsagt ikke kaste ut her, for da løper den løpsk. Men ideen kan realiseres den og den gir like mye energi, som den kommer til å ta. Og kanskje trenger jeg deg.

En av de involverte for ideen befinner seg i Italia og jeg har sms`et litt fram og tilbake. Jeg blir ikke mindre tent av å tenke høyt, så jeg må gå meg noen korridorturer for å ikke gi fra meg "babyen" for tidlig. Kanskje blir det noe av, kanskje ikke. Vi får se.

Jeg svetter som en gris når jeg sover, det er sikkert mye dritt som skal ut. Jeg drømmer om busser. Jeg styrer bussen min selv i drømmen. Lange turneringer, med sånne trekkspill busser som de hadde i Bergen da jeg var liten. Jeg merker at jeg i drømmen prøver av og til å følge andre, da mister jeg veien og vet ikke hvor jeg er. Jeg har det best i drømmen når jeg følger min egen vei. Jeg drømmer at jeg har munnen overfyllt av snus, at jeg tygger og svelger snus, og må kaste opp.

De har hentet en blodåre fra magen og sydd den på en blodåre under puppen og denne trenger all surstoff den kan få tilgang på, slik at "lappen" ikke dør. Det ser bra ut. Den nye puppen er stor og fin, og arrene blir bare i kantene. Det hele er sydd på som en rund trekant, om du forstår.

Nå skal jeg blogge off og gå meg en korridortur, før jeg skal ta inn flere sånne tv-tema.

God kveld folkens,

Betty

fredag 26. januar 2007

FULL PUPP FRAMOVER

Ja, da er jeg sittende i en stol, har lunsjet og har mitt eget tastatur. Da er livet langt enklere. Ute er det nydelig vintervær og Lene, svinser rundt meg og ordner alt mitt hjerte begjærer. Jeg har hatt masse besøk av leger, fysioterapaut, vaskehjelp og studenter, så det er fint å være i fred av og til. Kanskje jeg egentlig er en ganske usosial person, jeg har masse behov for å tenke mine egne tanker, i fred, tenke de helt ut, komme på noe nytt, lade batterier. Fyioterapauten begynte bare å le, og jeg lurte på hva det var. "Vanligvis må jeg motivere folk til bevegelse, men deg må jeg roe ned, så god helg til deg".

Jeg hører på masse låter på NRK 2 og forundres over hva som er det mest populære, det enkle. Fremdeles er det slik. Jeg hører masse på hip hop og jeg har bare mere og mere respekt for den formen for formidling. I sted var det en låt om undertrykking. I går var det et program om en svensk ung hip hoper (glemt navnet: mid?). God hip hop må være dritvanskelig å fremføre. Stilig når korerne kommer inn på enkle ord og forsterker. Minner meg om punken og alt det positive med det. Ellers ser jeg på alt som er og kan nå noe nytt om avkristning av Norgetanken, blåskjell, blues, blomster, presidenter etc. Det er jævli mye en kan fylle hodet med. Jeg har med meg boken om Jokke, som jeg fikk av Thomas til jul. Den er fin, masse nydelige bilder, men den er litt trist og. Det henger et trist drag over punken, ihvertfall der dopen fikk overtaket og det gjorde den jo i alt for mange liv og alt for mange steder.

Egentlig så kjenner jeg meg kjempeklar for å sitte på et fjell for meg selv og skrive bok en stund. Jeg skulle greid meg uten mye, men ikke pc`en. I dag har jeg en kjempestor plan om å få vasket håret, da må jeg ha hjelp. Jeg får ikke dusje på en uke. Så skal jeg ut i gangen og få postet dette her, og da tenker jeg at gullrekka er i gang. En uke kan virke kort og lang på samme tid. Jeg tror jeg skulle overlevd hvor som helst, for tiden, bare noen hadde blitt glad i meg. Jeg klarer meg ikke så lenge uten fysisk kontakt med folk. Jeg er bortskjemt med det. Men jeg er flink til å hilse på folk, med å rekke ut min hånd, og da får jeg et trykk tilbake. Det rekker ofte det. Mennesker blir menneske blant mennesker, og vi må ha vår egen evne til å skape oss selv og ikke bli tilfeldige. Hvis vi har litt kontroll på våre egne behov, og er i stand til å formidle de, så kan man ha hele verden som leikeplass.

Det er i grunnen fantastisk å tenke på og minner meg på hvilken i boende kraft som finnes i mennesket, og dette skal jeg bare rett og slett gjør noe med - resten av livet, så lenge jeg får leve. Livet er rikt, det er det friskeste jeg kan si! Og å følge min egen kraft er det friskeste jeg kan gjøre.

Jeg har bare et dren igjen. Fikk tatt ut to i dag, et som var i den nye puppen og et dren som lå i magen. Og i dag fikk jeg se magen min, utrolig fin. Den er bonus, bonusen. Vi filmer hele tiden her, så takket være positive arbeidsfolk her, så tror jeg NRK har noen bra shoots her i fra. Tyge og Lene har sluppet dette helt inn, så det blir det bra filming av. Jeg skal lage en dvd til de, fra dette oppholdet her. "The rolling bed". Nå har jeg snakket med Synnøve i NRK og det blir en knusebra tale, det kjenner jeg på meg. Jeg er veldig oppadgående akkurat nå. JEg sitter ut ihallen, med dren. morgenkåpe og uten truse på. Kjenner at jeg trenger ikke å sitte her så lenge.

Du som leser her er innenfor døren min, det er enklere å holde seg på utsiden av den. Det fine for meg er at jeg merker ikke at du er innenfor, og jeg kjenner at jeg har rom for at du er der. Jeg vet hva du vet om meg. De som synes at dette er for personlig kan bare logge seg ut og finne seg noe annet å gjøre. Livet er for kort til å brukes på noe du ikke har lyst til. Min ID beskyttes også, du må ikke tenke på meg. Jeg er bare friere og i mindre grad styrt av skyld, skam og andres jantelover. Jeg har levd nok under slik tvangsregler. De som opplever dette negativt, er ofte de mest ufrie.

Alle har en "innenfor egen dør" opplevelse en gang i blant, om de vil eller ikke. Der finnes den såre historien, den som svir og krever. Det er enklere å holde seg på utsiden, ja selv sin egen dør. Vi har alle et valg.

God kveld, Betty

torsdag 25. januar 2007

Dette gjør meg glad!

Da er jeg på oppadgående. Tyge, en av kirurgene og en utrolig trivelig fyr, har inspisert bloggen min og da fær ryktene. Hyggelig med lesere i fra Telemark. Han har også inspisert mage og pupp og synes formen var fantastisk. Artig når folk er fornøyd med eget arbeid, der har mange mye å lære. I det hele tatt bare det å være fornøyd i seg selv, uten å prestere. Per Kristian,11 år, bruker å si det om seg selv: "i dag er jeg skikkelig fornøyd med meg selv, for jeg har fått leikt meg skikkelig mye". Måtte du aldri slutte å si dette om deg selv, og vi voksne er blitt for sjølhøytidlig som sjelden har tid til leik. Kanskje derfor piffen er gått litt ut av voksenverden? Når sist leikte du? Æ glær mæ til æ skal springe naken igjen. Jeg vet ikke hvor og når jeg skal gjøre det, men jeg skal gjøre det snart. Veldig snart!

God kveld,

Betty

FERDIG OPPERERT

Det blir ikke lange posten, for tastaturet er som å trykke på legoklosser, eller sånne knotter som er i isoleringsplast, seige og alle lager lyd. Formen er stigende, men i går var jeg lost. Operasjonen tok 12 timer, og døgnet etter fokuserte jeg bare på at kroppen skulle ta til seg det nye fettet. Jeg har da 20 års erfaring med meditasjon og vet når jeg skal bruke det for alt det er verd. Legene er kjempefornøyde med puppen min, jeg hadde perfekt hud og flytte. Puppen er over gjennomsnittet fin, og en av kirurgene sa at det var den fineste puppen han hadde vært med å lage. Jeg får masse kompliment her hele tiden, for puppen, for magen, for humøret. Jeg er bare så utrolig fornøyd, lykkelig og takknemlig. Det finnes noen typer smerte som er verd det. JEG HAR TO PUPPER IGJEN.

GOD KVELD,

BETTY

FERDIG OPPERERT

Det blir ikke lange posten, for tastaturet er som å trykke på legoklosser, eller sånne knotter som er i isoleringsplast, seige og alle lager lyd. Formen er stigende, men i går var jeg lost. Operasjonen tok 12 timer, og døgnet etter fokuserte jeg bare på at kroppen skulle ta til seg det nye fettet. Jeg har da 20 års erfaring med meditasjon og vet når jeg skal bruke det for alt det er verd. Legene er kjempefornøyde med puppen min, jeg hadde perfekt hud og flytte. Puppen er over gjennomsnittet fin, og en av kirurgene sa at det var den fineste puppen han hadde vært med å lage. Jeg får masse kompliment her hele tiden, for puppen, for magen, for humøret. Jeg er bare så utrolig fornøyd, lykkelig og takknemlig. Det finnes noen typer smerte som er verd det. JEG HAR TO PUPPER IGJEN.

GOD KVELD,

BETTY

mandag 22. januar 2007

KLAR!

Da må jeg bruke noen minutter på å gjøre noe jeg er god på - skrive meg ned. Jeg var super trøtt i 20 tiden, men så ryr det inn to kjekke unge menn, som skal være med å opperere meg i morgen. Kim og Tyge. En danske og en fra Ålesund. SÅ her blir vi godt representert. Tyge gjorde en undersøkelse på meg, følsomhet i huden. Et ledd i en doktorgrad. Kim tegnet meg opp, så nå har jeg et nytt verdenskart på min kropp. De fant en knall fin blodåre, som skal flyttes opp og bindes på en blodåre under ribbebeina.

Artig at de synes at det så fint ut. Det at jeg ikke var operert fra før, hadde og sin fordel. Så nå er jeg super motivert. Jeg skal nå faste om litt, ta meg en dusj og barbere meg både her og der. Jeg er godt motivert og trives her. Det er sant som ryktene sier, de er flinke her på Telemark sykehus.

Det er rett og slett umulig å skrive om noe annet. Jeg holder full fokus til dette er over. Med god samvittighet så skal jeg tenke kun på meg og samle det jeg har av god energi for dagen i morgen.

I morgen er jeg den heldige eier av to pupper, hvis alt går bra. Og jeg kjenner lykken stige i meg allerede. Jeg er så forbanna glad for at dette er mulig.

God kveld,

Betty

Innstallert!

Da har jeg vært ute og flydd til Skien i nydelig vær. Jeg er innstallert på Telemark sykehus, med eget rom, egen do, datanett, tv og til nå har jeg bare møtt hyggelige folk. Jeg greier å holde fokusen, og jeg opplever at jeg er nå den voksne Betty som har tatt et valg på å være aleine her. Skulle det bli en nedtur eller to, så greier voksnebetty å passe på lillebetty. Dette er bonusen på møkkakreftens klamme klør. Nå er jeg så frisk at jeg får meg ny pupp.

Jeg har vært igjennom samtaler med anestesilege, syekpleiere og 1 av de 4 kirurgene som skal operere i morgen. Snart skal de tegne kart på kroppen min og gjøre klart for i morgen. Det er mye av den samme infoen alle gir og stiller de samme spørsmålene, men det er jo helt greit. På spørsmålet om jeg røyker, så er det bare å si nei, men ingen spør om snusen og i dag sa jeg at jeg snuser. Sykepleieren spurte meg om det er nikotin i snus og det kan du trygt si, mye mere enn i røyk. Jeg ble anbefalt og ikke snuse den første uken etterpå og da kan jeg vel likegodt slutte, vi får se.

De første døgnene skal nemlig blodårene gi oksygen til det nye vevet, og som kjent så snurper nikotin blodårene til. Det er en gedigen operasjon, men det omhandler ikke vitale organer, så det er ikke vanvittige farer med dette her. Det værste som kan skje er blodpropp, og at blodårene ikke tar til seg vevet. Det er visst mye prakk det første døgnet og jeg ligger da på intensiven et døgn etterpå. Vi starter kl: 08:00 i morgen tidlig og er tidligst ferdig kl 15:00.

Det er i grunnen en risiko med alt en gjør her i livet. Flytaxi, flytur, busstur, operasjon. Skal det bli noe fart i sakene, og skal en ha et ålreit liv, så må en ta noen sjanser. Det er egentlig akademiker streik på syekhuset her, men de har søkt om disp. til å utføre denne operasjonen. Det fikk de igjennom i dag, så jeg er sjeleglad for det. Denne type operasjon gjør de en gang i uken her, og de er kjent for å være dyktige. Det er derfor jeg er akkurat her. Kun det beste er godt nok nå.

Jeg har handlet korsetter i dag. Korsett og knalltrang BH i noen måneder gir best resultat. Så til sommeren skal jeg ha bålfest og brenne alle disse usexye plaggene, og springe naken med mine to pupper. Æ glær mæ!

Det kjennes helt rett ut å sitte her. Og det kjennes helt rett ut og blogge dette. Jeg er ikke den første og ikke den siste som får kreft, og sjøl har jeg manglet åpenhet rundt temaet. Det er tusen tanker og spørsmål, før en er kommet til puppeoperasjon og kanskje jeg kan bidra til noen ut i der. Kreften har lært meg mye! Kanskje lærer jeg noen som blir rammet av det i dag, noe om veien de må gå. Kreft angikk ikke meg, men plutselig var det kreften som skulle bekjempes i mitt liv.

Nå er det veien tilbake til kreftene og overskuddet. Og ikke da bare i mitt liv, men i gutta mine sine liv også.

Min sønn har blitt erta på skolen i dag, jeg er glad han sier i fra. Jeg sendte melding til lærer. Jeg tror det er forseint å endre på de gutta der. Løpet er kjørt, barneoppdragelse foregår før de er 10 år. Etter det, kan en se resultatet! Bare et år igjen på barneskolen, så åpner det seg en ny verden. Det viktigste er vel at han kjenner seg trygg på hvem han er og ikke lar seg definere. Ruben kom fornøyd hjem fra korpstur i helgen. Eldste gikk lang tur på ski søndag. Alle er masse ute for tiden, det er snøen som har gitt nytt liv til leiken.

Ja, da forstår dere ukens tema her.
Ha en god mandagskveld, godt folk!

Betty

søndag 21. januar 2007

BETTY BIG BOOM BAND















JA, sånn starter en spille kveld, med opprigging, pilsing og diskutering.














Det går fremover med diskusjonen :-)
















Og så flotter vi oss for den nye bassisten vår, Erlend. Ann Lill er tilbake!!!















Vår utrolige manager, Sylvi. Hun får oss alle til å føle oss som våre egne stjerner!!!




















Broder og Betty. Vi startet å spille sammen da han var 18 år og jeg 23 år.















Gutta spilte av seg skjorta. Vi meg den Mann!!!!




















The coolest trombonist there ever is!

















Sånn godt ut i settet en gang.
















Dagen derpå!
















Erlend, the man!
















Thomas, The Drummer!
















Broder, my love!
















Opprydningsarbeidere. Alt har sin pris!


En fantastisk helg! Oppkommet gjorde en kjempejobb. Konserten ble fra en til ti, en 7`er for meg. For trang scene og jeg glemte masse tekst. Ikke lett å få til god lyd i lokalet, men Espen gjorde en kjempejobb. Men opplevelsen ble total og vi showet godt fra midt uti og ut. Jeg var glad for at Øystein Dillan Vardehaug kom. Jeg vet akkurat hvor vanskelig det er å dra seg ut av godstolen og vekk fra rødvinsglasset en lørdagskveld. Elton og Trond was standing by me. Ingeborg som jeg bader med, så jeg. Marianne, min gamle venn, med følge. Kirkedama var der. Øyvind kom. Foreldrene og kjæresten til Ælen. Noen fremmede og noen gamle fans. Det var rart å ikke vite hvem jeg skulle se etter fra bloggverdenen. Jeg er fremdeles i mot denne anonymitets greia. Jeg gikk rundt og spurte folk om de var bloggere, men gav opp etter litt. Sexy Sadie gjorde seg til kjenne, kjøpte cd, kom backstage og fikk autografer. Et hyggelig møte. Glad du kom. Takk til alle som bidrar og beriker livet mitt!

Betty

lørdag 20. januar 2007

FENGSLET!




Ja, så hadde vi en fengslende konsert i kveld. Det er noe HELT eget å spille der. Lyden er sånn passelig ræva, men den menneskelige varmen oppveier for det. Vi får god respons, trampeklapp og banking i respateks bordene og det er ikke vanskelig å gi av seg selv. Jeg merket at vi hadde ny bassist i kveld.

Jeg ser at låtene treffer. De smyger seg inn i en og annen sjel og selv der, kan ikke noen være avhengig av annet enn seg selv, når de i møte med ærlige, nakne og åpne tekster, med sterk musikk og innramming, så blir det et møte med de selv. Jeg ser det. Og det er nettopp derfor det er så deilig å synge i band, fordi musikk er en frihet i seg selv. Musikk gir alle mennesker en mulighet til å oppleve, drømme, ønske, føle og kjenne etter selv.

Han husverten vår (en fangevokter), hyggelig sådan, lot seg også rive med, det så jeg. Men det satt noen urørlige klipper der(fangevoktere), som ikke lot seg rokke. Jeg slapp taket på de. De ville ikke la seg bevege og da får de være for seg selv. Det er ofte slike folk som ikke lar seg berøre eller bevege, som blir "sånn liksom interessante" mennesker for mange. De sjenerte, såkallt mystiske, fordi de enkelt og greit, i mine øyne, er avstengte og utilnærmelig sine egne følelser. Da skal noen inn og redde de. Sosionomer og slikt er gode på det, men nå snakkker jeg mere om damer som finner seg typer som er avstumpet i eget følelsesliv og synes det er spennnende å være "mor" for deres ved og vel. Eller menn som finner seg kvinner som de kan ivareta, som er underlegen deres autoritet. Det er mye ubalanser her i verden.

Men de som lot seg rive med, som til lot seg det, var 95% av lokalet i kveld, og de fikk en opplevelse, og det gjorde vi også. En innsatt ville spille en blueslåt på slutten og gutta kompet med. Det ble gjestfritt og flott. Ann Lill gav masse av seg selv i låten hans og det ble en hyllest kveld.

Det stilige er at de følger nøye med (ingen alkoholservering) og det setter vi pris på. Fikk ikke tatt noen bilder i kveld, det var ikke lov. Men nå skal jeg blogge off og lade opp til i morgen kveld.

God kveld,

Betty

fredag 19. januar 2007

BBBB
















spiller i fengslet i kveld og på Rock City i morgen.
Lørdaget med: OPPKOMMET som oppvarming.
















Betty

torsdag 18. januar 2007

En pris til å leve med!

Da er endelig pc`en min og klokken er snart halv elleve. Sånn er det å få større barn, men andre behov enn før. Kanksje var det lettere med dritbleiene? Men all alder har sin sjarm. Kviser, lukter, høylytte frustrasjoner, ubegripelig matematikk, svette gymklær,men: "Mamma, kan du synge 3 sanger i kveld, også". Det er vakkert. I kveld sa minste mann: "Det er ikke så rart at jeg synes du er den beste mamma, for jeg har bare en mamma og da må du jo være det". Han eldste har spurt meg i hele ettermiddag: "Er du sur?" -Neida, jeg er bare konsentrert.

Kom hjem kl 16:45 og det var krig om pc`en. Jeg kvinnet meg opp i bilen, for en hadde ringt og varslet meg. Da gikk jeg majestetisk inn og sa: "Sånn skal det være: Dere to eldste går med løpesedler for konserten min i nabolaget, NU! Ruben, du får spille data, for du skal på tae Kwon Doe om en halv time. Dere andre spiller etterpå. Fint. Sett i gang". Til min store overraskelse virket det med en gang. Kanksje fordi jeg kom med en løsning? Samma det, det ble fred.

Huset bar preg av lekselesing uten tilsyn. Tv`en på og bøker overalt. Bananskall som hadde sugd seg inn i duken på bordet. 16 melkeglass, selv om de bare er 3, pluss en nabounge. Nå som jeg sitter her, er de bare søte, fordi de sover. Men det er hardt å utøve autoritet, uten å bli sur, forbanna og autoritær. Det som funker her i huset, er tydelige grenser. Men det er faen ikke lett å alltid huske på det der. I dag sprakk jeg en gang og sa: "Faen å". Da får jeg høre: "Mamma, må du banne, vi har besøk altså". Ja, det måtte jeg.

Det har i grunnen vært en POWERBETTY dag. Jeg har kjent meg sterk hele tiden. Det er faen meg godt gjort det, for en dag byr på så mange tanker, møter og overraskelser at noen ganger kan usikkerheten spille et puss, men ikke i dag. I dag har jeg ikke tvilt et sekund på meg sjøl, ikke et sekund. Og da blir jeg fornøyd med meg sjøl, og ingenting er som å være fornøyd med seg sjøl, da gir en mere til verden og.

I dag ble jeg spurt om jeg kunne være prisutdeler på Utawards, og det er en ære. Men det kan jeg ikke, jeg skal operere neste uke og går glipp av det der. Før i tiden ville det vært krise. Å gå glipp av noe. Nå er det helsa først. Men en ære, som sagt. Fristende, for der kunne jeg møtt mange som er i ilden, men nei, jeg er i ilden selv, i mitt indre, der jeg skal være. To pupper er et must og nå har jeg sjansen, jeg deler ut en pris til meg sjøl for den der. Så kom det en telefon fra noen som trengte en taler. Den tar jeg, 10. februar. Da kan jeg friskne til og tenke på innholdet, mens kroppen leger.


Ælen gav mere enn ventet, og det blir som å få brev fra en profet. Vakkert, når noen så inderlig kan beskrive sin drivkraft, sitt virke, sin tro på det en gjør. Som Neill Young har sagt: It`s better to burn out, than to fade away". Hva hadde denne verden vært uten musikk? En hele rekke hverdager, med ubetalte regninger, som må ligge i kø, med hver dag som går mot en lønning. Hva hadde verden vært uten gode lyder, som setter deg i stemninger og gir deg kontakt med deg sjøl.

Det er torsdagskveld og jeg har tatt et glass portvin (det nye), deilig og dødsens sjelden, 'far from all' denne "gå ned i vekt" krampen min. Jeg trenger fokus på noe helt annet enn stemme, eller å slappe av, pga jeg skal bruke maratonstemme i morgen og kvelden etter der. Jeg har sjøl lagt opp til andre ting som kan virke, men jeg går ikke noe nærmere inn på det nå, ihvertfall ikke skriflig.

God kveld,

Betty

onsdag 17. januar 2007

Sæd

Hallo, synes ikke jeg kunne være noe dårligere enn overskriften til Sexy sadie, som har undervisning i kuksuging på sin blog i dag. Jeg har ikke så mye sæd å komme med selv da, men kunne kanskje formidla at jeg har hørt at sæd er veldig bra for stemmebåndene. Nå får en aldri prøvd det ut i så store mengder, at en får påvist en direkte sammenheng mellom årsak/virkning. Det er liksom ikke noe du går bort i en bar og bestiller heller, ulike sædtyper, liksom. Men den jeg har innenfor rekkevidde har greid seg som smøremiddel til nå, og det er jeg da fornøyd med.

Klarer ikke å la bassingen ligge helt. Trond sendte en Norwegian Wood versjon med Victor Woodens, og den kommer her.




Kanskje Ælen går bananas i kommentar feltet mitt igjen, for det satt jeg pris på, gitt.

I dag har jeg trent Pilates og kjenner formen er stigende. Jeg har pratet med en av de 4 legene som skal operere meg på tirsdag og han sier at han gleeder seg. Helst skulle BMI`en vært under 30, men vi kjører på. Jeg har trua på denne operasjonen. Noe så inni helvete. Han sa at jeg kom til å hate de og andre i to dager og så være fornøyd. Selvsagt lekset han opp for endte gang alle risikoene også, det må han jo gjøre. Det er jo et inngrep/overgrep i så måte.

Det tetner seg mot konsertene. Først Jailhouse rock, så Rock City. Vi glær oss og nå vet jeg om litt flere som gjør det også. I dag møtte jeg et lite filmcrue i forbindelse med LYKKE. Der var det en engelskmann, som gjerne kom på konsert lørdag. Det gjenstår å se. Det er mange som sier: ohje og som uteblir. Men vi skal spille for de som er der, som Sigurd sier. Det er viktig det.

Nestsiste gang på Tomatis denne runden. Du verden for en deilig verden det er der. Selv om jeg stort sett sover der. Jeg drømmer sterkt og føler at jeg flytter med til nye nivå. Kroppen slipper taket på gamle greier og jeg tror ærlig talt at jeg blir friskere av å være der.

Satser på tidlig i seng, intenst som livet mitt er.

God kveld,

Betty

tirsdag 16. januar 2007

I godt humør!

Siden jeg har snakket om bass i band i det siste, Bootsy Collins har også energien:





God kveld,

Betty

Ikke rør mine rene hender!

Liit tung i dag, da mener jeg psykisk. Trøtt og litt aggresiv i kroppen. Det hjalp litt med to timer Tomatis i dag og kjøpte meg en jakke. En som jeg føler meg oppreist i, veldig fornøyd. Jeg har kjøpt norges mest usexye BH i dag, til 1390,- kroner. Glidelås foran og borrelås på skuldrene, og dekker halve overkroppen. Den skal jeg ha med meg til sykehuset, når jeg opererer ny pupp på plass.

Så nå starter snart puppepratet folkens, og korsett for den slags skyld. Skal gå med det i 3 måneder etterpå. Snedig det der, når jeg har vært på forsiden av Uke adressa med tattooen, så synes alle det er gjevt. Jeg hadde tre ekspidtører inne i prøverommet, fordi de ville se tattooen "in real". Så snakker folk om alt de ikke tørs å gjøre sjøl, og at det må være herlig å være seg selv og ta an helt ut.

De vil gjerne gjøre noe litt modig selv, men kvir seg for det. Jeg skjønner jo det, men personlig så har jeg resten av mitt liv, tenkt å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg har vært underlagt nok restriksjoner, jantelover og "hva vil andre si" begrensninger. Det er bare så ufritt og ulevelig å leve under det.

Da får heller andre bare prate i vei, det er en sjøl som bestemmer om det skal ha noen betydning for deg. Min mellomste sønn, sier: "Det tørs jeg ikke, hva vil de andre si?" Jeg svarer: "Ikke bry deg om det, vær deg selv", og jeg tror jeg sier det hver dag. Det er utrolig hvordan den sosiale sanksjoneringen, får folk til å begrense egne lyster.

Jeg håper at han på ungdomsskolen slipper fri fra disse guttene, som har fått "reke" fritt med sine regler om hvordan en som barn skal være. Han sier at det beste er å unngå å få øyekontakt med dem, for da lar de deg være i fred. Bevege seg stille forbi de, og le når de ler. For da slipper du å være neste mann de tar.

Jeg gikk hardt ut i andre klasse på et foreldremøte og sa at dette var et problem, og det er i mange runder roet ned, men tyren er ikke tatt med hornene, og det fortsetter, i det stille. Umerkelig, får de gå fri, for ingen tør å oponere, eller si i fra, for da blir det deg de tar neste gang.

For de er smarte, det er ingen som er dumme, som jeg sier, de "bare oppfører seg dumt". De har lært det et sted, de har fått gå fri, og bygger opp en småelighet i sin egen personlighet. De bruker intelligensen sin på nye inkløkte og utspekulerte metoder for å hakke på andre. Det kan foregå med blikk, hevete øyebryn, le når du sier noe, slik at de ikke kan taes for det. Uangripelige, men egentlig ganske triste. Det er for jævli, i grunnen.

Og dette setter seg i de, og det bare fortsetter. Uten at voksne stopper det. Mange foreldre har ikke anledning til å se det, for de oppfører seg ikke slik hjemme. Kanskje har de lært det der også, hvem vet?

Jeg venter på svar fra Lamoen Hardkor, mulig de blir med på lørdagen. Jeg får vite det i kveld. Det hadde vært gøy gitt. Ellers så blir slike dager for meg veldig stille, for å spare stemme. En ivrig Birkebeingåer, traver ikke på ski de siste dagene før et løp heller. Jeg liker å være stille. Jeg kommer nærmere meg sjøl da. Da kan jeg oppdage ting jeg har glemt, få nye ideer og bli kreativ på nye områder, som bilder, ordne rundt meg. Se igjennom klær osv.

Jeg har superlyst til å lage låter, men det er ikke tiden for det akkurat nå. Fokusen må være på det som allerede er innarbeidet. I morgen skal jeg være med å lage en dvd med kreftforeningen, så da er det bare tid og vei til helgen braker løs.

Ha en fin kveld dere,

Betty

mandag 15. januar 2007

"Jeg vil bli rik og berømt"

I morges fikk jeg en mail, hvor det stod at Michael Brecker døde 57 år gammel på lørdag. Møkkakreften tok livet hans. Han regnes som verdens beste saxofonist. Låten fra you tube, er en hyllest til han. Og jeg gråter og jeg gråter og skjønner hvorfor jeg må gjøre det jeg gjør for kreftsaken. Brecker gikk også offentlig ut i kreftkampen sin, og skaffet ryggmarksdonorer til blodkreftpasienter.

Tribute to Michael Brecker:



SÅ det føltes meningsfyllt å starte dagen med et møte på kreftforeningen og Lykke prosjektet er i gang igjen. Flere damer er inne i det, og det avlaster litt for meg. Jeg ble nesten demotivert av det tungrodde og byråkratiske systemet. Men nå ser det ut til at de har skjønt sitt beste. Ihvertfall noen av dem. Det var aldri meningen å være kalenderpike aleine.

Turneen starter i Tromsø neste uke, men med en annen kalenderpike. Jeg skal på Telemark sykehus og få meg ny pupp, og det glær æ mæ til. For i dag har jeg vært i Pirbadet for siste gang, med en pupp. Jeg smyger meg inn på doen og tar badedrakten på. Etter svømmingen skyller jeg kroppen med badedrakt på og dusjer når jeg kommer hjem. Jeg orker simpelthen ikke alle de unge blikkene. To pupper er et must.

Jeg tør ikke tenke på alle som lever med en fot eller en arm. Jeg hadde trengt lang tid hos psykolog for å overvinne den. Bestandig bli glodd på.

Jeg har vært på Sats time i dag også, jaja men, nå er det fart i Betty, som bygger seg opp til helgen. Jeg har snakket med trygdekontoret i dag og får forlenget rehab-pengene til ut April. Jeg vurderer seriøst om jeg skal ta taxi-lappen. Jeg elsker å kjøre bil og det er en fin måte å bli kjent med byen. Det eneste er om jeg er kjapp nok i replikken, til folk som er på halvtolv om natten, men det er vel en treningssak som alt annet. Eller så vil jeg gå med posten, det er jo trim i tillegg. Se på brevene og tenke på menneskene som man leverer til. Sjelden en ser brev med håndskrift på, levere kontoutskrifter fra banken, og så nette pakker med hjerter på. Joda, det tror jeg at jeg kan like.

Jeg skal ihvertfall ikke skrive rapporter, eller sitte i ro hele dagen foran en pc hele dagen. Det er jeg ikke skapt for. Jeg kunne jo valgt ungdomsarbeid, men det er greit å ikke gå inn i andres liv og endringsprosesser på en stund. Men så var det denne boken, jeg skulle ha skrevet den. Men det betyr et enstøingliv ut i busjen, nytter ikke med plenty ringer-på-døren, telefoner, lekser og tv`en. Da skulle jeg bunkret meg opp med fjellsko, laptop og nok rødvin. Og bare spist Herbalife, sushie og knekkebrød.

Jeg grugleder meg til spillejobbene, tenk om det ikke kommer noen. I fengslet er jo ikke det et problem, der er de jo, men på Rock City. Men vi er god på å takle få publikum. En gang vi spilte i Harstad var det to publikum. Det var moren til en i bandet og venninnen, så kom det en fyr inn, som hadde spurt de: "Sug dokk fiskare".
Det ble en bra øving.

Jeg har kjøpt ny laptop i dag, akkurat nå skriver jeg på Bernt sin. Den nye står og lager gjennoprettingspartisjon. Den nye ser ut som en Rolls Rolls, metallic svart er den.

Ungene gjorde unna leksene da de kom hjem. Ruben sa til meg da han skulle legge seg: "Jeg føler at jordkloden er liten, den har bare 4 verdensdeler. Jeg vil bli rik når jeg blir stor. De som bare er rik, blir ikke ordentlig berømt, men de som er rike og hjelper fattige de er ordentlig berømte. Jeg vil bli en sånn en. Da kan jeg ha sånn vanlig med penger selv og bruke resten på verden".

Jeg føler meg rik, som har en sånn sønn, som tenker slike tanker.

God kveld,

Betty

søndag 14. januar 2007

Wish You Were Here!

Ja, en aldri så liten tung dag, og de er sjeldne. Kan telle de på en hånd, siste året. men som poetene sier, en skal ta all slags følelser med inderlighet. Alt en er i, er viktig for å komme seg videre.

Jeg har grunnet på hva det er, og kan bekrefte at jeg ikke lenger tenker kreft med en gang. Fremgang. Om en uke skal jeg gjennom en knallstor operasjon, kanskje det er det, nei ikke det, hva da for faen?

Det er deilig å høre Pink Floyd da, fordi musikken harmonerer med meg. Den bryter seg inn i mine rom. Og responderer der jeg er. På denne platen står ikke noen av bandmedlemmene til Pink Floyd. Kun at Roger Waters har skrevet tekstene og gjestemusikerne er nevnt. Snedig.

Shine On You Crazy Diamond.

Oppdaget også at de skrev tittel på tekstene slik jeg gjør, med stor Bokstav På Hvert Ord.

Vi har hatt ski på beina i dag. Det var helt greit, ikke det store løftet, men godt lell.Snedig å se hvor spreke ungene blir etterhvert og de trenger å luftes. Ruben hylte fra Moholt til Skistuen at han skulle ha åpent vindu i bilen, for han var kvalm. Han fikk en glippe og skulle selvsagt ha mere, og da fikk han bare hyle. Jeg satt på musikk i bilen, så det var litt av et sirkus, men på turen hadde han ristet av seg sin frustrasjon og var en stjerne. Unger er enkle sånn. Må bare beundre han for hans utholdenhet, men han har møtt sitt motstykke, nemelig: Meg. Kanksje det er veldig bra at det er jeg som er mor til ham.

Jeg skal legge på flere lenker i min blogg og vil først fortelle dere om de jeg lenker til. Det er en utplukket gjeng som jeg ønsker å huske selv, og som jeg gjerne vil at du skal ta del i, so here we go:

De tre minste sønnene mine og mitt fadderbarn blogger egentlig ikke, det er lekesider, der det går an å skrive gjestekommentar. De startet opp fordi vi blogger, og syntes det var spennende å lage noe selv.

Stein Eldar der i mot, min bonussønn, på 27 år. Han blogger om livet sitt og det som opptar han. Jeg har veldig stor respekt for hans måte å dele av seg selv på. Han tar for seg livets underfundigheter og er ærlig med seg selv. Han skriver på engelsk og han tar de hverdagslige hendelsene med i bloggen sin. Kommenterer dessverre ikke i Betty42.

terningkast: 5 (kunne skrevet oftere)

Aun Yngve er min eldste bonussønn, 29 år. Han tar noen helt utrolige bilder og skriver mye om ting som opptar han, meninger, politikk, konserter han har vært på. Også han skriver på engelsk. Særlig synes jeg det var moro å lese når han passerte ekvator for første gang som sjømann, med dåp og det hele. Det kommer klart fram hva han har sans for, og ikke, i hans blog. Det liker jeg. Kommenterer dessverre ikke i Betty42

terningkast: 5 (kunne skrevet oftere)

Bernt, min mann, har 3 blogger og skriver når det passer han. Nå Er Det Mere Enn Nok bloggen hans er om alt mulig som opptar han. Jobb bloggen hans skjønner jeg ingenting av, men det er et forum der ute for data folk. Jeg hadde aldri linken denne, hvis ikke det var nettop han som skrev den. Living in Trondheim er vel den mest personlige bloggen hans, hvor han deler det vakre som fanger ham. Hvis jeg skriver om ham i Betty42, så godkjenner han det alltid før jeg legger det ut. Men vi er en ganske åpenhjertig familie, på godt og vondt og har selvsagt møtt på tusen folk som ikke takler eller vil ha det, men de om det. Kommenterer aldri i betty42, kanskje like greit :-)

terningkast: 4, 5 og 6

Mind The Gap var musikkfabrikken min, vi produserte ungdommer som produserte musikk. MTG ble nedlagt til jul, men en stilling og holdningene i prosjektet blir videreført. Det er en stilling som utlyses i neste uke i Adressa. Jeg søker ikke.

websiden er laget av snorkel, terningkast: 6

Ingunn traff jeg på rehabiliteringssenterer på Røros i fjor, Februar. Etter vårt møte startet hun å blogge. Nå har hun ikke lagt ut en post siden tidlig Desember. Hun holder også en personlig stil og deler av livet sitt. Kommenterer av og til i Betty42 og da alltid med et positivt løft for meg, takk for det!

terningkast: 3/4 (litt for mye "stå på stedet hvil").

Marianne har jeg kjent siden tidenes morgen. Hun trenger et nytt hjerte. Jeg er dypt takknemlig for å få lov til å være tett på et menneske jeg bryr meg om, via denne bloggen. Hun forteller inngående hvordan det er å leve med et dårlig hjerte, men ikke være syk nok til å bli prioritert i hjertekøen. Kommenterer av og til i Betty42, setter jeg pris på!

terningkast 4/5 (personlig, men kunne tjent godt på avgrensning og skrevet oftere)

Mona er en dame, som oppdaget meg og igjennom hennes blogg, oppdaget jeg bloggverdenen. Vi kjenner ikke hverandre, men følger med hverandre via blogg. Hun har mye kreative og funurlige endringer i bloggen sin til stadighet. En kurusitet. Kommenterer ikke i Betty42

terningkast: 4 (Tar for sjelden opp modige tema)

Flink Pike skriver alt for sjelden, men er veldig god med pennen. Jeg gleder meg til hun kommer på banen igjen.

Terningkast: 4 (skriver for sjelden)

Ann Lill er kor dame i BBBB igjen. Hun hadde en tenkepause en stund, men vi inviterte henne tilbake igjen og de to første konsertene hennes, etter pausen blir til helgen. Hun skriver med en lett penn, morsom og personlig. En fighter som tar tak i hverdagen sin selv. Kommenterer for sjelden i betty42

Terningkast: 5

Anja er bare dronningen. Hun har bare ikke skjønt det sjøl ennå. Jeg ler nesten hver gang hun kommenterer i andre blogger. Vi skriver sammen i Oppkommet. Hun har korte blogger, men noen ganger litt out of space, men ærligheten hennes med å leve med to kjønn i samme kropp er total. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Kommenterer ofte i betty42, nydelig!

Terningkast: 6

Snorrehar jeg linket til fordi han linket til meg og fordi jeg jobbet med han på ISAK. En nydelig fyr og en dyktig pianist. Han kommenterer aldri i min Blog, så jeg tror ikke han er en aktiv leser her. Og det er sjelden jeg leser siden hans, men herlig å ha han litt nær.

Terninkast: 3 (litt personlig fjern)

Så da var det gjort. Og jeg har brukt masse tid foran pc`en.

God kveld, og en ny og bedre mandag står for tur.

Betty

lørdag 13. januar 2007

Lost and Found












Spiller på Tunga kretsfengsel 19.01 og Rock City 20.01.
For en utrolig lørdag. Jeg har møtt gullrekken i BBBB og vi har jobbet fra 12 til 18. Kvalitetstid! Jeg velger meg ut denne dagen som en av de 10 beste i mitt 43 årige liv. Jeg har hatt telefon møte med gitaristen vår som bor i Elverum etter alt dette, og det bare toppet det. Så finner du en lykkeligere kvinne, så du om det, men jeg har det fint her jeg e.

Vi har fått ny bassist og jeg må bare nevne det, for nå spiller kompet i BBBB fra helvete, det låter som et lokomotiv allerede og det er dødsinspirerende. Rett og slett livgivende.

Jeg hadde tenkt å fortelle dere om de menneskene jeg allerede lenker til for å hedre dem i dag, men det er for seint på kvelden til det. Jeg skal ta det igjen, i en total renoveringspakke. Så skal jeg lenke til en rekke nye mennesker som allerede lenker til meg, for å utvide horisontene. Det finnes mange kloke bloggere som dere kan bli kjente med.

Time after time,

Betty

fredag 12. januar 2007

Beat Poets

På tide med en skikkelig blog her, og ikke bli avspist med en kort en, i timesvis. Det er travlere tider for frøken Boom, men jeg har det skikkelig bra. Til tross for at jeg ennå er feit, og ikke i jobb, så går formen oppover. Det er herlig. Jeg tenker at noen tenker, når de ser meg på trening: "Hvorfor går du rundt og er så lykkelig, ser du ikke hvor feit du er?" Det er skammens høyborg, som har fått lov til å leve i deres sjeler og begrenset deres egen evne til å være fornøyd med seg sjøl, og være hyggelig med andre.

Men bryr jeg meg? Joda, sikkert litt, siden jeg skriver det her. Det er ikke sikkert noen tenker dette en gang, at det bare foregår opp i mitt hode, og da er det sløsing av tid/tanker/krefter. Men noen ser slik ut, noen hilser aldri, bruker ikke pittelitte granne energi en gang, på å bryte ut av sin egen taushet. Det kunne jo hende at man fikk noe energi av å si: Hei eller Godt Nyttår eller noe. Sjenert? Det er en begrenset egenskap av innestengte følelser.

Jeg fikk høre en gang fra et menneske, som har vært mye sjalu på meg, at jeg brukte alt for mye tid på fremmede mennesker. Jeg gikk liksom ikke nok inn i meg selv, og tørde ikke å være i mine egne følelser. Dette er bullshit! Nye mennesker kan bidra stort til ny kunnskap og jeg henter mye ny energi fra nye møter. Noen møter er korte i livet, men betydningsfulle.

Som møtet med Kristofer Leirdahl. Det var et kort og betydningsfullt møte i mitt liv. Det skal jeg bevare i hjertet mitt til jeg dør. Hvis jeg skulle toppe ti viktige møter, så vil han i mine 43 år være en av de ti. Hans virke har inspirert meg og gitt meg en vei.

Folk som åpner nye rom i deg, viser deg nye veier, er per def. verdifulle møter.

Jeg har badet i sjøen i dag, og jeg blir "så" lykkelig av det. Det kan nærmest ikke forfattes i ord. Trakke tredve steg i snøen (med ullsokker på) og så hive seg ut i sjøen, det er spennende og livgivende. Hver mann og kvinne sin lyst, og hver vår greie til egen lykke. Jeg er superfornøyd med sjøbadingens effekt. Når vi kommer opp av vannet, er vi høystemte og tilstede og raske. Det er ingen tvil, det er livets champagne!

I går traff jeg favorittskrivegruppen min, Oppkommet! Vi hadde 3 oppgaver:

Så Synd, Skam og Ramme.

Nå blir gjengen med å lese dikt på konserten vår den 20.1. Det er en sammenheng mellom rock`n`roll og beat poetene. Feks Alan Ginsberg har samarbeidet med The Clash og Bob Dylan. Kerouac, Cassady, Burroughs og Bukowsky har inspiret og blitt inspirert av å jobbe med rock artister.



Flere har gitt ut dikt på plate, med kjente rock musikere som har laget bakgrunnsmusikk.

Sannsynligvis er en av grunnene til at The Beatles skriver navnet med 'ea' istedet for 'ee' var at John Lennon var fan av
Keoruac. Altså, Beat poeten. eletons.

Ginsberg var nær venn av Bob Dylan og turnerte med ham på the Rolling Thunder Revue in 1975. Dylan nevner Ginsberg and Kerouac som viktige inspiratorer for hans tekster.

Jim Morrison hedrer Kerouac som sin største inspirator og Michael McClure var venner med medlemmer i The Doors, og turnerte med keyboardisten Ray Manzarek.

Ginsberg og Cassady var medlem av Ken Kesey's Merry Pranksters, en gruppe som også hadde medlemmer fra the Grateful Dead.

På 70 tallet var Burroughs venn av Mick Jagger, Lou Reed og Patti Smith.

Tom Waits, en stor Beat fan skrev "Jack and Neal" om Kerouac og Cassady, og spilte inn "On the Road" (en sang skrevet av Kerouac etter han var ferdig med en roman). Mere på Wikipedia.

Så det så.

I går skrev jeg:

SÅ SYND

Så synd at jeg ikke har vase,
Nå som jeg fikk blomster.

Så synd at jeg ikke gikk den vei,
Da hadde jeg møtt på deg.

Så synd at du ikke har kjæreste,
Da kunne du kommet på festen.

Så synd at jeg ikke vet mere om deg,
Nå er tiden vår over.

RAMME

En ramme rundt mitt hus,
Som verner om mine metre.

En ramme rundt min kropp,
Så ingen trer over mine grenser.

En ramme rundt min sjel,
Som ikke gjør meg sårbar.

En ramme rundt et bilde av mitt liv,
Som gjør det verd å leve.

Vi skrev om skammen og, men der har jeg så mye, at jeg ikke gidder å referere. Men det skal bli en jævli bra låt av det.

Jeg har vært hos frisøren i dag, Sjakk Matt på solsiden. Jeg trives der. Jeg har aldri funnet "frisøren" min og har sluttet å leite. Hår er dødt og det vokser ut igjen, så det er rom for å feile. men han i dag var bra. Det merkes først om noen dager egentlig, men jeg er fornøyd så langt.

Tomatis gjør meg høyspent og eletrisk og det er deilig. Men det skal bli godt å ha fri fra det i helgen. Jeg skal treffe BBBB og det er eletrisitet i det også. Nå skal jeg ta inn fredagen med favorittguttene mine og se gullrekka på tv.

God kveld til deg fra Betty

torsdag 11. januar 2007

DAGENS

- så du har ståtiss i dusjen du?

- æ står itj i dusjen og tisser æ, nei

- du har ståtiss i dusjen, sier eg, det var inspirerende

- æ står itj å tisser, det renn bare vann av an, bare sje...



Hørsel eller kommunikasjonsproblemer?

Betty

onsdag 10. januar 2007

The Devils work

I natt hang jeg rundt i kommentarfelt til masse blogger, jeg fikk ikke sove og gravde meg inn i blogghaugen. Felles for alle er vel at vi skal være stolte over at vi skriver det vi vil, og noen får mere responser enn andre på det(puhu:-). Jeg greier ikke å følge opp det å lese blogger hver dag, da måtte jeg valgt bort noe annet og det er ikke mye igjen å velge bort. Det måtte det bli familien og det har jeg ikke råd til. Så spennende er ikke blogverdenen, altså. De som kommenterer hos hverandre (kjernen) til stadighet, har vel endt opp med en liten intern gjeng, som blir de faste for dem. For det finnes virkelig trillioner blogger å oppdrive. Jeg har en liten fast gjeng her på Betty to og førti også, Marit, Bastet, Anja, Trond, Alice, Maren, Trine, Mona, Nora, noen jeg har glemt? Jeg er veldig glad for det.


Slik jeg forstår Esquil, så mener han at jeg har mobbet Kent. Kan hende det virker så tarvelig og jeg skal holde meg for god for det. Hadde jeg hatt telefonnummeret til Esquil, så hadde jeg ringt i dag, for ord kan virkelig mobbe, hvis de leses på "den måten".Historien med Kent er vel ganske enkel, han begynte å luke ut Anja sine kommentarer og sa at han skjønte som regel ikke hva jeg mente, så spurte jeg hva er det du ikke skjønner, så døde det stille ut. Både Anja og jeg ble vel såret i hver vår sammenheng. Så er jeg vel ikke bedre enn at jeg høgger litt tilbake da. Greit å bli stoppet på den.


Men denne blogverdenen får meg ihvertfall til å tenke. Det har litt sånn oppdragende effekt. Vi vil jo være en smule bedre enn sladreverdenen. Her om dagen var det en blogger som hadde mistet sin mor og han fikk mange kondolanser. Veldig fin omtanke fra andre bloggere. Kanskje jeg hadde ønsket meg en gratulasjon når BBBB gav ut plate, men det er det mange i det fysiske livet mitt som ikke gjør heller, så hva kan jeg egentlig vent?

Jeg hadde blogget et halvt år, før jeg oppdaget andre bloggere og nå kjenner jeg hvem kjernen er, og en del av oss andre utenfor der. Outsider har jeg alltid vært. Og jeg tør å mene i mot de mest populære. Det er jeg egentlig fornøyd med.

En super vanlig dag med Pilates og Tomatis innlagt. I dag har jeg fått sunget igjennom låter med trykk. bastet: Takk for forslaget om teknisk trening på sang, men jeg vet ikke om jeg gidder å prioritere det. Jeg synes det er ok å være en uslepen diamant. Og når Bergens Tidende skriver at jeg lignet Patti Smith på det beste, så ser jeg ikke minusen med det. Men det kan hende jeg skal finslipe en dag, men ikke nå. Jeg har styrke i min sang, på et annet vis enn en skolert og hvordan er det egentlig å prøve å få en gammel pønker til å synge Vårsøg, kanskje ikke helt heldig. Vi får se.

Nå sitter min bonussønn og jeg med hver vår kopp te og med hver vår lapptop. Han retter oppgaver til IT-grunnkurs og jeg taster her. Jeg er på låneren nå. Maskinen jeg fikk låne av min venn, var helt krise, så den skal jeg snarest levere tilbake.

Gutta har spille og tv forbud i en uke, det fløt helt ut. Så nå er det regime på det. Og igjen oppdager vi at de blir gladere av det, litt mere intense, men herlig også det. Minstemann kommer inn til meg hver morgen, for å "hente varme", som han sier. Han gleder seg til jeg får to pupper, uten at jeg helt forstår hvorfor det. Men det er jo det som er det normale. Jeg gleder meg ihvertfall, mindre enn to uker igjen og før det skal vi ha et par spillejobber.

God kveld til alle i og utenfor bloggekjernen og til alle andre som gidder å følge med,

fra Betty

tirsdag 9. januar 2007

Here today, tomorrow next week!

I dag har jeg sett bevis på ekte søskenkjærlighet. Min bonussønn gråt, min sønn på 11 år klapper på han og sier: ”Det går sikkert bra”. Min bonussønn legger armene rundt ham og tar i mot hans trøst. Jeg blir så fornøyd når mine sønner lærer seg empati og har vilje til å gå inn i andres smerte. Ikke for å overta, men for å si: Vi ser deg, vi ser at du har det vondt og vi er her hos deg, fordi vi er glad i deg”.

I dag har jeg hørt på islandsk musikk. En fantastisk dvd, som jeg fikk av min ex sjef. Sugar Cubes er et av bandene, tidlig Bjørk. Mange interjuer på dvd`en gir meg forståelsen av at Islandske band greier å holde fast i sitt særpreg, fordi de vet at de bare selger 200 cd`er. De tilpasser seg ikke et markedet, men er det de er og lager det de kjenner.

I dag fikk BBBB et slikt kompliment fra Bergens Tidende: ”Betty Big Boom Band leverer original musikk, fri fra kommersielle frierier”. Det er akkurat det vi gjør og det er derfor vi er glade, når vi gjør det vi gjør. Vi fikk terningkast 5 der, så jeg håper vi får pille igjen der en gang.

I dag har jeg møtt Kristoffer Leirdal det er et møte jeg skal bevare i mitt hjerte til jeg dør. Han har som jeg nevnte i forrige post, gjort utrolige statuer. Vi diskuterte litt rundt dragen, som jeg har latt være å tattoovere på min arm, fordi den mener jeg er bekjempet i mitt liv. Elton, med sin tattookunst fikk sagt hvordan han arbeider og Mette holdt oss alle i ørene. En utrolig fin dag i grunnen.

I dag har jeg vært og hentet plakater hos Bjørn, som jobber i et knalltiltak for tidligere rusmisbrukere. Jeg har vært hos BBBB sin engel, Sylvi og levert. Hun har jobbet to harde dager for BBBB.

I dag har jeg vært på min exjobb og levert pc og pratet med sykehuset som skal operere meg. Det er fælt å si det, men jeg gleder meg til det.

I dag har det vært en av de spesielle dagene!

I dag ble det kveld,

Betty

FIRE

Da har jeg vært på Heggstadmoen og pælmet søppel. En hel Ford Transit full av skrot, papp, plast og flasker. Utrolig at det går an å lagre så mye trash. Godt å bli kvitt det. Det er det med alt type søppel, også det vi lagrer i våre sjeler. Lagrete hendelser med følelser som aldri har fått lov til å gjelde, men bare blir stengt inne, bli til steiharde klomper i magen, sementerte klosser, stive skuldre, migrene etc. Vi må slippe ut av og til, ventilere, vi må frigjøre plass til å leve uten alle hangoverene.

Jeg voknet i morges til en firer på vår Ep, anmeldt av Adressa. Jeg er egentlig fornøyd med det. Men det vil være løgn å si at jeg ikke drømte om noe mer. Værre hadde det vårt om det ble mindre enn 4. Når du får 4 så henger du liksom med, i mitthode ihvertfall. Det er som en sterk C, eller en C/B, ikke B/C, men C/B :-)

Med fare for å anmelde anmelderen, så sier jeg det at han skrev mye pent om oss. Det er igrunnen litt godt å få konstruktiv kritikk, fordi det får en til å tenke. At jeg ikke er en teknisk god sanger, er ingen hemmelighet. Jeg er en gammel pønker som synger mine sanger. Men faktisk etter studio arbeidet, så synger jeg litt bedre, synes jeg da. Det er med dette, som med alt annet - trening. Det finnes mange mye flinkere sangere og syngedamer enn meg, men jeg er meg og gjør det jeg skal gjøre.

Jeg synes vi har vært gode på å levere. 3 dager i studio er ikke allverden med tid. Da vi spillte inn "Full Pute" i 1991, gjorde vi det på en uke. Danse with a Stranger som holdt til i naborommet, hadde den samme uken stillt trommelyden til sin plate.

Godt at det er overstått, for det betyr faktisk noe. Skal bli spennende å se hva anmelderen i Bergens Tidende vil si, sånn for sammenligningn sin del. Men det er denne i Trondheim som betyr noe for meg. Såpass trønder med talefeil har jeg blitt.

Siden Kai Kristiansen skriver: "..en plate som ble nesten så fin som vi hadde håpet på", regner jeg med at de er flere som har hørt og vurdert og det kjennes greit ut. Da er det ordentlig vurdert.

Å bli betegnet som et band med drivende soul, er fine greier det.

Da skal jeg ut å fly videre i dagen min. Min bonussønn har akkurat dratt på jobb, jeg holder han litt i ørene. Kjærlighetssorg er ikke å skjimse med.

Ha en god dag dere,

Betty

mandag 8. januar 2007

Die Another Day

Jeg er i grunnen veldig stolt over meg selv, jeg har sett en hel film på en helt vanlig mandag. 007 og die antoher day. Jeg har sett den før, men det svingte i dag og. Jeg bare må innrømme det, jeg liker james Bond filmene. Passelig enkle og støtene er så utrolig bra overdrevet, at jeg ler av de alle.

Jeg har fått låne meg en pc av en god venn, og på denne har jeg c og x og <>, så da kan jeg skrive f.eks sex uten å klippe og lime. Sex, sex, sex, fine greier. Jeg kan skrive rock, rock,rock uten å 'paste'. Den andre maskinen skal jeg levere på min exxx jobb i morgen.

Jeg sov lenge i dag, det er det sjelden jeg gjør. Jeg bygger meg opp til operasjon nå. Jeg var på Stram Opp time på SATS og så var vi på Tomatis. Tomatis er en bra ting. Lyd kan virkelig helbrede. Jeg føler meg våknere, får til å synge klarere toner og har det bedre med meg sjøl.

I dag kom jeg over denne idiotiske bloggen igjen. Jeg skulle egentlig ikke ha linket til den, men personen som skriver er så sprø, at du må bare inn å se. I og med at det finnes så gærne bloggere, så får vi blogge ivei, som en motvekt. Enn å forstå så lite, som denne personen gjør....

Min bonussønn har voknet litt til liv, og jeg hørte han le i går også. Det blir bra, men kjærlighetssorg gjør vondt. Men alle nedturer kan brukes til noe, hvis en holder på sin egen verdighet. Den som tåler å elske - må tåle smerten og. Sånn er det for oss alle.

I morgen blir platen vår anmeldt, tror jeg - er ikke sikker før jeg får se det. Det er litt nervøst, men ikke værre enn at andre må opp til eksamen. Vi blir alle merket på en eller annen måte.

Jeg skal treffe Kristofer Leirdal i morgen. Det gleder jeg meg til. Han, Elton, Mette og jeg møtes på Kunstner foreningen. For meg blir det en stor dag. I Wikipedia står følgende om ham: Kristofer Leirdal(født 15. desember 1915 i Aure) er en norsk billedhugger, bosatt i Trondheim. Han har laget flere monumenter, bl.a. minnesmerke over de falne i Trondheim (1948) og Falkberget-monumentet An-Magritt og Hovistuten (1967) ved Ila kirke.

Leirdal er utdannet fra SHKS 1936-38, og Kunstakademiet 1938-40 under Wilhelm Rasmussen. Han debuterte på Høstutstillingen i 1941.

Han har arbeidet ved Kunstskolen i Trondheim og ved Institutt for form og farge på arkitektavdelingen ved NTH. Mest kjent er han imidlertid for sine arbeider i forbindelse med restaureringen av Nidarosdomen, der han ble ansatt 1941. Blant hans større arbeider kan nevnes relieffet av den triumferende Kristus i vestskipets gavl, flere av figurene på vestfronten, og ikke minst Erkeengelen Mikael som troner på toppen av nordre vesttårn. Sistnevnte figur markerte slutten på den ytre restaureringen av Nidarosdomen da den ble satt opp i 1969. Leirdal bekreftet i 2001 ryktene om at figurens ansiktsuttrykk var lånt fra Bob Dylan.

Han har også utført monumentet over Titranulykken, og dekorert krematoriet i Larvik og gravkapellet i Steinkjer med glaserte terrakottarelieffer. Nasjonalgalleriet eier et portretthode av Mona Elisabet Ryggen (datter av Hannah og Hans Ryggen) utført 1942-46.

Leirdal ble tildelt Domkirkemedaljen i 1965 for «særlige fortjenester i forbindelse med Restaureringsarbeidene». Han mottok Sør-Trøndelag fylkes kulturpris i 1987. Han er gift med keramikeren Aina Thiis Leirdal.

Han er også æresmedlem i kunstforeningen, det blir stort for meg.

Så jeg tar kvelden og god natt til alle eder som følger min vei og vil meg vel,

Betty


søndag 7. januar 2007

Pappa sier at Pikk er stygt




















Skammen er en sleip faen. Den klistrer og smyger seg inntil oss, og inn i oss. Plent umulig å få tak på. Et øyeblikk er den der, klar, strålende og innbydende som en fullmoden kvise. Det neste ligger den like død som en gymsokk.

«Pappa sier at pikk er stygt»
«Sa han det? Hva hadde du sagt da?»
«Jeg sa bare at jeg hadde litt vondt i pikken»
«Men da var det vel ikke stygt å si?»
«Pappa sa det var stygt uansett»
«Hva ville han at du skulle si da?»
«Tissen»

Skammen er smittsom. Skammen puler rundt, og formerer seg som tiøreshorer på kaninpiller. Skammen går i arv.

«Jeg synes ikke pikk er stygt. Det kan være stygt når du kaller andre det»
«Sånn som han på fotballen som sa din jævla pikk?»
«Ja, da er det stygt, og slemt»

Skammen er en gnien husvert. Den krever og pumper deg, fordi du veit at den veit at du veit at den har overtaket.

«Jeg synes ikke pikk er stygt når det er noe du kaller tissen din»
«Pappa sa jeg kunne kalle den tissefanten også»
«Du kan kalle den for akkurat det du vil»
«Ja»
«Den er noe av det aller, aller fineste vi har på kroppen»
«Og nesa er fin»

Skammen overføres enda så vel vi vil. Vår egen skam fra våre egne mødre og fedre, med sine innelukka, ulne begrunnelser for hva som var sømmelig og hva som ikke var det.

«Hvorfor sa du til han at pikk er et stygt ord, egentlig?»
«Fordi det er det»
«Jeg synes ikke det er noe stygt»
«Men det er det»
«Hva er det som er så stygt med det da?»
«Det bare er stygt. Man sier det bare ikke»
«”Man”? Hvem er det?»
«Alle»

Og ingen tør å snakke om det, for alle er redde for å drite seg ut først, og være den som tråkka over. Som må i skammekroken. Som blir avslørt midt i den verste pubertetsria når onaniorgasmen er på sitt helligste, hemmeligste.

«Jeg synes ikke det er så allright å overføre skam på den måten.
«Jeg skammer meg ikke»
«Jeg synes at kroppen hans kan få være fri fra det»
«Jeg skammer meg ikke»
«Selv om han ikke har utviklet noe seksuelt ennå...»
«Seksualiteten sin kan han vel få ha i fred for deg, da...»
«...kroppen hans kan få være mye nå, med mange ord, de han velger selv»
«Seksualiteten er jo ikke akkurat noe man vil fortelle mora si om»

Og skammen får fram stotringa, og gråten, og usikkerheten som tar løpefart og rævpuler ordforrådet ditt. Friheten din.

«Alle mener det, altså»
«Mener hva da?»
«At pikk er et stygt ord»
«Jeg mener ikke det»
«Det ville vært som om du skulle ha snakke om fitta di...»

Forfattet av en person som vil være anonym.

Betty

lørdag 6. januar 2007

Avslørt!

Bastet fikk rett. Jeg har ikke vært 111, 5 kilo. Altså, der går grensen, selv for meg da. Det er ganske så for mye, å ha vært 10 mer enn det jeg er nå, og faste lesere vet hva det tallet er. Jeg kunne tatt det fornærmende opp, men jeg har ikke lyst til det. Jeg hadde trodd at flere en, slo til på disse 111,5 kiloene. Folk som har lest her i et år og sett hvor jeg har strevet med kiloene. Men det er vel ikke annet å vente, etter alt kilo maset jeg har levert.

Jeg har lagt på meg i svangerskap, ved sykdom og ved røykeslutt, ellers har jeg vært en ganske godt trent og aktiv dame, så kiloene har ikke fått feste seg særlig lenge i peioder utover de nevnte. Derfor er jeg skråsikker på å lykkes i å gå ned, så lenge jeg får være frisk, og ingenting annet, tyder på det.

I dag fikk jeg vite at jeg får nypuppoperasjon 22.01.2007, jeg ble så glad at jeg knapt nok kan skrive det. Jeg vil gå i utringete klær og strutte glede til sommeren. Det er mitt år i år. Jeg tror at jeg vil føle meg mer hel, med to pupper.

Så var det alt dette andre, som jeg kjenner at jeg har en frihet til å forholde meg til eller ikke. Jeg har altså 20 års erfaring hos psykolog, og har pratet igjennom det meste der. Jeg, redd for å bli avslørt? Jeg tror ikke det. Og jeg har ikke så mange spøkelser i sakpet lenger. Det dukker opp noe, når omgivelsene bringer mine gamle følelser frem, men det er sjeldnere og sjeldnere. Det er ikke noe moro med sosialpornografi på bloggen, og privat er jeg når jeg vil det. Jeg er flink å ta vare på andre involverte, som fortjener det. Men jeg beskytter ikke lenger andre mot meg selv, det er jeg ferdig med.

Dette ran-greiene har jeg nevnt tidligere, og kan hende det skal opp igjen, men ikke i kveld. Det blir wasted time å sitte å rippe opp i gammel historie, for å underholde. For det er saktens ikke mitt behov, og det har jeg lovet at Betty – toogførti – skal være, et sted for det jeg vil dele.

Men jeg syntes det var en morsom greie, å si sanne ting på denne måten, det satt i gang noen tanker og jaggu har jeg et levd liv. Jeg gikk og tenkte på det i morges under min morgenpromenade,(et edruelig liv, gir energi til mer) og jeg smilte over alt jeg har opplevd og alt jeg har fått til.

Bemerker meg at Anja47 er veldig opptatt av min skolegang. Jeg var et ”flinkt” barn og flinke barn kan også vokse opp med for mye smerte. Tilværelsen ble etter hvert uutholdelig og jeg ruste meg i skoletiden (røykte svære tjaller, før en fysikk time f.eks) og jeg drev et dobbelt spill, som bare en jeg har kjent har greid bedre enn meg. Jonas Wold. Eller jeg vet ikke jeg, om han greide det bedre enn meg. Han sitter jo i fengsel ennå.

Før jeg var 15 år, hadde jeg arbeidet i platebutikk, vært konkurransesvømmer (fikk scenebetennelse i begge armene), hadde to vaskejobber, trent fotball (keeper – også i Norwaykupp), håndball, badmington, vært speider, gått i søndagsskole, tatt utallige busser til og fra alle våre flyttesteder. Kjørt freestyle på ski (tatt mange saltoer på ski jeg), trykket badger i hytt og gevær, bodd litt her og litt der.

Musikken reddet meg, slik jeg ser det.

Jeg startet på Laksevåg gymnas (15 år), søkte studielån og dro til London strakst jeg fikk pengene. Aleine. Første konserten jeg var på, var Dexy Midnight Runners konsert og jeg glemmer det aldri. Jeg gråt på flyet hjem, helt utslitt av aleineheten, men jeg møtte ikke akkurat trøst i døren, det skal sies for 'sure'. Jeg hadde vært i London en gang før, med Karateklubben. Da vandret jeg mye rundt og gjorde meg kjent (når vi ikke trente – for det gjorde vi mye). Så okkuperte vi hus i Oslo (Skippergaten) og Bergen (Baneveien) og jeg fikk til sammen flere måneders fravær på skolen. Jeg startet på Handelskolen da jeg var 16 år og sklei på gammel kunnskap og et hode som kunne lære. Jeg er god på å pugge. Har blitt fortalt at jeg har fotografisk hukommelse.Startet Luppeklubben med Ote, gav ut plate med Norske Budeier.

Da har vi kommet opp i 12 års skole og jeg 18 år. Vi tar resten en annen gang.

Joda, jeg har meditert TM i 20 år. To ganger om dagen for det meste. Jeg er ganske flink til dette ennå, men i de årene jeg har hatt 3 barn, har det blitt med en gang om dagen for det meste.

Det går ikke an å kjøre i 140 km/t med min Ford transit. Den er for gammel til det. Eller ved skikkelig langkjøring, og fin flyt, så går det. Men jeg kan bare drømme om det på omkjøringen rundt Trondhjæm.

Nå er det felles film i stuen og min kjøre bonussønn er her i kveld også. Vi har skålet for at vi har hverandre og at vi er glad i han. Kjærlighetssorg gjør vondt, men man dør ikke av det. If it doesn`t kill you, it makes you stronger.

For meg sjøl og dere som syntes det var moro, så lager jeg en 5`er:
4 sanne og en løgn. Det var ganske morsomt å få så mange responser. Så her er det:

1) Jeg har ikke brukt heroin.
2) Jeg har sagt nei til samarbeid med plateselskap.
3) Jeg har holdt tale til kronprinsparet.
4) Jeg har hatt sex med en mann, på en fungerende jernbaneovergang.
5) Jeg har gått på tegning, form og fargelinje på yrkesskole

God kveld,

Betty

fredag 5. januar 2007

Dette tror jeg på!

På søndag er jeg på radioen, P1, i et program som heter: Mellom himmel og jord: kl:10:00. Så hvis du ikke er våken da, så finner du det her: NRK.

God fredagskveld,

Betty

Løgn og Sannhet Del 2

Nå har jeg luket ut mine innrømmelser. Jeg har vært konkurransesvømmer, satt i fengsel for ran, fått kongens benådning, har 21 års skolegang, 38,5 i sko og gått på søndagsskole. Står da igjen med 7 utsagn, hvorav en er usann.

2) Jeg har veid 111,5 kilo.

3) Jeg har hatt sex med to menn, at the same time.

6) Jeg har latt meg manipulere av en sosionom.

7) Jeg har gått 20 år til psykolog.

8) Jeg er god til å lage mat.

9) Jeg er en dyktig prosjektleder.

11)Jeg har utøvd transendental meditasjon siden 1987.

Slenger på noen dagens hendelser, hvorav en usann:

12) Jeg har badet i sjøen i dag.

13) Jeg har hatt en "hvit uke" nå, og drikker ikke vin i dag.

14) Jeg har kjørt i 140 på omkjøringsveien i dag.

Siden jeg har en bonussønn som er i kjærlighetssorg, så passer det å ikke blogge noe mere i dag. Det er ikke like lett å prate over en laptopp. Kanksje jeg skal sove på å forklare alle sannhetene. Den som lever får se.

God kveld, godt folk

Betty

Løgn og Sannhet

Jeg har tagget meg selv. Jeg kunne sagt at noen gjorde det, men det ville vært løgn. For øvrig skrev Iversen at alle som følte seg kallet kunne gjøre det, so here it goes:
Jeg skal skrive noen setninger om meg selv, og en setning er løgn.
Din jobb er å finne ut hvilken.

1) Jeg har vært konkurransesvømmer.

2) Jeg har veid 111,5 kilo.

3) Jeg har hatt sex med to menn, at the same time.

4) Jeg har satt i fengsel for ran.

5) Jeg har 21 års skolegang.

6) Jeg har latt meg manipulere av en sosionom.

7) Jeg har gått 20 år til psykolog.

8) Jeg er god til å lage mat.

9) Jeg har fått kongens benådning.

10) Jeg har 38,5 i sko.

11) Jeg har utøvd transendental meditasjon siden 1987.

12) Jeg har gått på søndagsskolen.

Fyr løs,

Betty

torsdag 4. januar 2007

RYTME

Yepp. Da er det duket for en morgenblogging, innimellom brødbaking, trening og mailing. Jeg synes husmorlivet går greit, så lenge jeg vet at det er en plan på det hele. Vårens operasjoner skal stå i fokus i mitt liv, for å få fullført det hele.

Jeg må inrømme at jeg kiker i avisen hver dag, for å se om PLATA vår blir anmeldt. Det hører liksom med. Det er greit nok med disse forhåndsanmeldelsene og interjvuene, men anmeldelse er vel som å få en karakter. Og det kan brukes til noe. Alle band som ikke har et markedsaperat bruker det som blir sagt i avisene, som en del av presseskrivpakke. Og det nye årtusenet har vi ingenting annet enn det som blir skrevet om meg, og det sier lite om våre prestasjoner.

Å få anmeldt en konsert står også høyt på ønskelisten til ukjente band, men det kan de fleste av oss se langt etter. Men jeg blir nå godt kjent med alt det andre som står i Kulturavisen av denne overfokuseringen min, så det gagner da til noe.

Vi skal spille på Tunga kretsfengsel 19. Januar. Det gleder jeg meg til. Der er publikumet, og vi trenger ikke all verdens pr for konserten.Vi ble på 90-tallet godt mottat opp på der. Vi fikk høre at: Likte de ikke bandet, gikk de tilbake på cellene sine, så det er ikke slikt at de tar til takke med hva som helst. Jeg kunne virkelig ha tenkt meg en fengselsturne rundt i landet.

Lørdag 20. Januar spiller vi på Rock City. Jeg har aldri gått på den uteplassen selv, som sagt er jeg ingen uteløve. Men til denne jobben må vi få inn litt folk, vel? Setter pris på om det er noen bloglesere som dukker opp.

Kjøp av vår plate, kan du gjøre igjennom vår største fan: sylvioeding@hotmail.Com og du finner smakebiter på urørt.

I dag skal jeg prøve meg på en spinningtime. Jeg gleder meg til å svette. Kneet funker fint, og sykkel er beste sort, sies det. Ellers skal det gå slag i slag med vanlige gjøremål. Det ”vanlige” er veldig undervurdert. Det er deilig å funke i hverdagen. Til og med kongen kan støtte meg i det. Som han sa i sin nyttårstale: ”Kanskje må vi heller holde fram det hverdagslige A4-livet, som det gode liv”. Jeg er glad for alt A4 som jeg får til. Folk sier til meg: ”Gammelpønker ender opp i rekkehus”. Klart det. Det er mye jeg har fått til. Det betyr ikke at du endrer verdier for det. Kongen sa noe annet som passer meg veldig bra også: Det viktigste for oss alle er å få være oss selv. Vi må våge å snakke sant om våre liv, og vedstå oss både våre skavanker og det vi føler at vi har lyktes med”.

I bunn og grunn er vi ikke så forskjellige, men vi har ulike måter å takle livene våre på, og her kan vi lære av hverandre. Og ha fokus på det som er bra for en sjøl, kommer veldig godt med.

Jeg er i 2007 overrasket over hvor mye jeg har stått og brølt på stengte ”bensinstasjoner” og ikke fått noe bensin. At jeg kunne bruke tid på det. Men vi går jo alle våre steg og jeg har måttet gå mine for å oppdage hvor det er åpent.

Ha en fin torsdag, godt folk!

Betty

onsdag 3. januar 2007

OASEN

Nå har jeg igjen sett en film som har gjort dypt inntrykk, Oasen. En film fra Korea, som jeg fikk av min tidligere sjef til jul. Filmen er laget av ressigøren Lee Chang-Dong. Han var kulturminister i Sør-Korea en periode. Filmen arbeider i hodet mitt, og da er det en bra film for meg.

Den handler om Jong-du som er tidligere straffedømt, broren hans kjører på en mann og Jong-du tar skylda for det, siden han allerede er straffedømt. Broren forsørger nemlig familien. Når Jong-du slipper ut av fengselet, oppsøker han familien til dem som mistet faren sin i denne ulykken, som han satt inne for. Han kommer med frukt og blomster, men blir avvist av sjæfs-sønnen. Jong-du greier likevel i løpet av sitt første korte besøk å få kontakt med Gong-ju, som er datter til han som ble påkjørt. Hun har cerebral parese. De bærer altså på hver sin psykologiske form for bagasje.

Jong-du oppsøker Gong-ju igjen. Hun bor aleine på et sted hun ikke kommer seg ut i fra, mens broren har tatt hennes handicap leilighet. Nøkkelen ligger utenfor, så han låser seg inn. Etter en meget klønete fysisk tilnærming, oppstår det likevel kjærlighet mellom dem. De forelsker seg. De er lykkelige. Jong-du bærer henne med seg overalt, tar henne med seg på restaurant og hjem til seg. I en scene står de i bilkø, han løfter henne ut og danser mellom alle de tutende bilene. SImpelthen vakkert.De står sammen mot et samfunn som har definert dem som outsidere.

Familien til Jong-du vil ikke vite av verken han eller Gong-ju. De regner dem ikke i stand til å ha et forhold eller være verdig slike følelser. Familien hakker på han og han går med bøyd nakke hele tiden, helt til de trakker på hans kjærlighet til Gong-ju. Da markerer han seg. De drar hjem til henne.

Der har de sex. Og dessverre dukker broren opp. Jong-du blir sperret inne igjen. Gong-ju snakker ikke noe bra når hun blir stresset, men uansett så er det ingen som hører på henne. Han blir dømt for voldtekt og det var det def. ikke. Det var hun som ønsket seg ham. Broren til Gong-ju vil unngå rettsak, sannsynligvis for å slippe å bli oppdaget som leilighetstyv. Så han vil avtale en pris med Jong-du sin bror. Han er redd sjøl for å bli avslørt i forhold til ulykken han skrev fra seg og la på Jong-du.

Det helt fasinerende er å se hvor manipulerende og materialistiske de to familiene er. Familiene er sårbare systemer, som balanserer på knivsegger og det skal ikke mye til for at det sprekker. Men de tror selv at de er fyllt opp av kjærlighet. De gjør ikke noe annet enn å hakke på, eller ignorere disse to hovedpersonene. Og i all sin "vellykkethet" er de nedlatende mot det som ikke passer inn i deres rigide familiesystem. Jong-du skal etter deres moral, bare være takknemlig for alt de gjør for ham. Skaffer han jobb osv. Men de prøver å holde han nede, med å psyke ut og le. På sitt vis greier Jong-du og opponere mot det, snarere la være å svare og ikke ta inn formaningene, som er stygge. Gong-ju får daglig besøk av sin bror og kone, som egentlig gir en god faen i henne (de snakker til henne - ikke med henne). Gong-ju er bare glad for at de går sin vei igjen.

Filmen slutter med at hun har fått sin leilighet og får brev fra fengselet.

Så fikk jeg skrevet ned det.

En Powerbetty dag til. Med Pilatestrening, brødbaking (I`m back)turgåing og Tomatis. Jeg sov meg igjennom to timer til Gregoriansk og Mosart. Fantastisk og for noen herlige mennesker som jobber der. Suset i ørene avtar, eller jeg greier å ignorere det. Jeg kom på at jeg ikke har lagt ut bilde av Engel Tattoo`en min som er magisk. Kameraet er gått i stykker og må repareres. Så det blir seinere. Jeg har kjempebehov for å lage nye låter for tiden, og er i gang med det. Hjemmebanen går på skinner igjen etter juleavbrekket.

God kveld,

Betty