Come On Monday!

Hei, jeg heter Betty og er 43 år. Jeg tilbringer noen dager på Telemark sykehus, fordi jeg holder på med å få meg nye pupper. Jeg har aldri kunnet flyte på noe utseende og aldri stått blandt "Første Damene", de pene, de stilrene, de forsiktige, de sarte, de skjøre, de utspekulerte. Blant de som har visst hva de skal gjøre, te seg, kle seg, flørte. Hele pakken.

Jeg har alltid brent mitt lys i begge ender. Blitt sett på som et stjerneskudd. Jeg har strevd med min egen selvfølelse og min egenverdi, og synes nå at jeg har funnet den. I denne fangsten så har jeg oppdaget hvor mye jeg har prøvd å unngå å lykkes. Gjøre andre til lags med å gjøre meg selv liten, sloss for sannheter, vært sårbar og åpen. Min styrke og min svakhet er min utålmodighet. Jeg har en sjarm jeg har greid meg godt med i kretser der de har tålt meg. Jeg eier ikke taktikk, eller strategi for å si de rette tingene på de rette plassene. Jeg er bare dønn ærlig og naiv.

Jeg har vært underlagt mange realsjoner som har benyttet seg av min kraft, hvor jeg har blitt fortalt at jeg er egoistisk og sjølopptatt. Mens han jeg lever med, sier at jeg er det minst egoistiske mennesket han har møtt i sitt liv. Jeg får tanker om at jeg har vært styrt i masse år av jantelov, av andres begrensninger, "du skal ikke tro at du er noe", "det er greit at du blir rusfri, men ikke mere enn det". Og det underlige er at det er akkurat de samme menneskene som prøver å si at jeg takler livet mitt feil, at jeg må glemme, at jeg må "bli voksen" osv. Mens jeg selv, har en eller annen plass inni meg, greid å holde fast i at det er greit å være meg og gått til psykolog i hundrede år for å ha trua på meg sjøl.

Så kom kreften, og det sa pang: Det var som om trua kom over natten. Dette har jeg ikke tid til, lure på om jeg sa noe rett eller galt. Lure på om det er noe feil med meg. Hadde det vært det, ville jeg sikkert blitt det fortalt, så mange proffe fagpersoner som jeg har rundt meg. Jeg vil elske, jeg vil leve og føle meg fin. Jeg vil sette pris på de som setter pris på meg, og føl meg akkurat så stor eller så liten som jeg. Det eneste som var galt i mitt liv, var at jeg prøvde å sette meg sjøl i et dårlig lys. Jeg prøvde å sitte i et mørke å sture og tviholde på gamle følelser. Og jeg greide ikke å ta til meg det som var bra for meg, fordi det samsvarte ikke med min "indre kritiker". Try me. Livredd det som var bra for meg, livredd for å lykkes. Livredd for å fremheve meg sjøl som unique, fordi det kunne bli oppfattet som sjølhevdende og egoistisk. Er det rart jeg fikk kreft?

Hva i all verden holdt jeg på med? Nå har jeg ikke tid til det mer. Kreften var som et indre skred, et overheng som brakte med seg et tonn med tung smerte, som jeg måtte kvitte meg med. Få ut. Bli ferdig med. Slik at jeg kunne ha fokus på det som er bra for meg. På lyset. På ungene mine. På Bernt. På alle som er glad i meg, som liker meg for den jeg er og ikke skal pirke på endre på, kreve, hente ut av meg. Det er bare jeg som kan endre meg. Det er to ting som er sikkert: De som du bare gir og gir og gir og gir til og aldri får noe ut av selv, de endrer det aldri, for de merker ikke at de får. Ikke før du er borte og da vil de sannsynligvis si at du er sprø, sjuk, tiltet over, de vil føle seg bebreidet og forlatt. Selv om du ikke har forlatt noen, du har bare tatt bedre vare på deg selv. For du er der jo, med større og mere kjærlighet enn noen gang. Ikke sant?

Det som er begrederlig er hvor mye makt mennesker som har skapene sine fulle av egne spøkelser, som byr verden på "all støyen de har i hodene sine" med å duppere andre og holde andre nede. Fordi det er truende at du greier å ha det bra. Og de trenger noen å legge sin egen utilstrekkelighet på, fordi de greier ikke å bære seg selv. Slike mennesker vil aldri tilgi.

Det andre er at: Det er fånyttes å bruke tid på å prøve å redde "broken" relasjoner. Tro mine ord, dette har jeg doktorgrad i, prøve å bli likt og elsket av folk som egentlig vil ha meg i sitt eget bilde og ikke slik jeg egentlig er."Hvis bare du...", "hadde det ikke vært for deg...." Ye, right.

Det som er forlatt er forlatt. Hvis prisen er kryping, skyld-deling, "kysse kneskåler", igjen bli underdanig, så er du like langt. Du står på din side av gjerde, de står på sin. Kjærligheten kommer til seg selv, når den skal.

Det som har svidd mest i livet, er ikke dopen, kreften, sønn på sykehus 1 år osv. Det er at jeg har vært underdanig i relasjoner. Det gir nemlig tvil på meg selv, tvil på eget ståsted og at jeg ikke kan få noe til. Altså et tankearbeid, som det ikke er verd å bruke tid på.

Kreften sa det brutalt: Betty, reis deg! Ikke stå i knestående mer! Lev! Med hvilken rett gikk jeg rundt å følte meg liten? Det kunne ikke falt meg inn å gjordt det en eneste gang til. Hvorfor i all verden jobbet jeg 150% stilling, når jeg fikk lønn for 60%? Hvorfor gikk jeg alltid inn i diskusjoner og delte av meg selv, når ikke jeg fikk noe tilbake? hvorfor var bussen min overfyllt av folk som aldri ble fornøyd med meg? Som klaget på at jeg ikke følgte dem opp?

I dag har Maria hjelpt meg å teipe opp den andre puppen, så de er noe lunde på samme sted. Kan ikke gå med BH på 14 dager. Kreften har gjort mye med min kvinnelighet, og jeg føler meg fin og ny og heldig nå, frisk og tilstede.

I dag har Tyge og jeg hatt en god snakk, som danskende sier. Han skal hjelpe meg å skrive et brev til Trygdekontoret i Trondhjæm og be om at jeg får dekket utgiftene til å tattoovere puppen min hos en som kan det. Tyge sier det selv, at det er tattoovørene som har peiling. Legene gjør det for sjelden. Et sykehus han har jobbet på i Danmark, der har de brukt en lokal tattovør. Det er de som har kunnskap. Tyge har respekt for andres profesjoner.

Nå kan det jo hende at jeg er fordomsfull overfor trygdekontoret, at det bare er rein automatikk, så dekker de vår lokale tattovør i Trondhjæm. Men erfaring tilsier vel at det ikke skal bli så enkelt. Jeg mener, hva koster det ikke å sende meg ned her? 5000,- tur/retur, noen døgn på sykehus etc. Et kjapt regnestykke tilsier at det er penger å spare her.

Og jeg kan få puppen min tattoovert av en profesjonell. Hva mener jeg det er verd? Tja, en plass mellom 5000,- og 10 000,-. Det spørs hvor nøye tattovøren er, men nå er jeg trygg på at Tattoo World Trondheim gjør dette med venstrehånden. Men det betyr ikke at det er mindre verd ? det må da kunne dekkes av trygden, når de dekker en dyrere pakke ned her, for å bli tattovert av folk som ikke kan det like godt? Logikk?

En prislapp på en brystvorte. Har du noe erfaring her? Hvis vi må betale det sjøl, så spørs det om folk velger second best, men som sagt dette er gitt og helt opplagt. End of disccusion. I morges fikk jeg sms fra en av "puppedamene" mine. Hun har lagt foran meg hele veien og det har vært godt å ha hennes støtte. Hun har fightet igjennom å slippe å betale egenandel ned hit. Det ser ut til at hun får Tattooworld puppetattoo før meg. Men til sommeren,da er vi jevn igjen. Da skal vi gå toppløs og skryte av hverandre.

Jeg har filmet 5-6 timer ned i her. Jeg skal lage låten: Doctor, doctor og lage Dogme film av dette her. Tyge mente det var en god ide. Jeg skal offentliggjøre denne prosessen her, for rekonstruering av pupp er viktig for følelsen som kvinne. Det er grunn god nok for meg.

I dag passer dette diktet synes jeg, det er ihvertfall aldri behersket av meg.

Andre Bjerke,

I ren Distraksjon:

"Du tror det er deg jeg er glad i?
Da tar du nok skammelig feil!"
Og inn i hans håndflate stakk hun
en flammende langfingernegl.

"Du tror at jeg gjerne vil se deg?
Nei, deg vil jeg slett ikke se!"
Det sa hun - og presset tilfeldig
et knitrende kne mot hans kne.

"Så glem at jeg har en adresse!
Og glem at jeg har telefon!"
Det sa hun - og bet ham i øret
i absolutt ren distraksjon.

"Jeg liker deg ikke," sa hun,
og kysset hans munn en passant.
"Kan simpelten ikke fordra deg."
Hun satte seg opp på hans fang.

"Jeg elsker deg ikke det minste.
Jeg er ikke engang din venn!"
erklærte hun fast - idet hun
i ren distraksjon gav seg hen.

- André Bjerke

Bastet! Stjelt i fra deg!

God mandag,

Betty