tirsdag 4. september 2018

En ekstra runde ... HOMMELVIK - NIDAROS

Med denne runden, er jeg opp i 50 mil på Pilgrimsløyper denne sommeren. Det er da noe :-)

torsdag 30. august 2018

Oppdal - Hjerkinn

 Takk for turen. Beste turfølget - EVER!

Da gir jeg meg for i år, på denne veien til Rom. Fortsetter til påsken 2019, på ski nedover. Hvis alt vil meg vel, så går det så.

lørdag 25. august 2018

torsdag 23. august 2018

onsdag 15. august 2018

Støren - Soknedal


Gikk med bra snitthastighet. Falt og knuste mobilen på turen. Fint vær. Masse nedlagte gårder. Vakker kirke sett fra åsen på andre siden. Tok bussen til Trondheim etterpå. Drøyt 2 mil.

mandag 6. august 2018

Stiklestad - Støren

 Etappen Lundamo til Støren søndag 5. august 2018
https://www.relive.cc/view/e1172050219 Bernt var med på denne turen. 2 pils på puben i Støren. Godt følge.

torsdag 26. juli 2018

Drømmen om det som en gang ikke var


Når du er ute og går
Lager nye spor
Og noen ganger
Drar med de gamle
Hvem så deg?
Hvem var snill med deg?
Beundret deg?
Brydde seg?
Husk på at jeg er her nå.
Støtter deg.
Bryr meg.
Og det er mye mer interessant
Dette mysteriet,
Som livet er,
Uten alt
Du ikke kan forandre.

mandag 23. juli 2018

Stiklestad til og med Lundamo

Det er turene som teller. Avsluttet første del av Mange Veier Til Rom prosjektet i dag, fra Stiklestad til Lundamo. 22, 4 mil:
Mine pilgrimsmentorer:
Og Bernt da:
Takk skal dere ha!

fredag 20. juli 2018

Stiklestad til og med Kvål

"Er du klar over hvor langt du må gå for å forbrenne en hvetebolle?" spurte fastlegen min meg. Tror jeg har forbrent noen siden mandag 09. juli, så spørs det bare hvor høyt inntaket har vært på turen. Spiller ingen rolle. Jeg er ute og går og veien er virkelig målet. Det føles 'helt normalt' å ta dette ansvaret for min helse. Det føles godt å ha tilbakelagt disse milene og lysten til å gå videre er innabords.

tirsdag 17. juli 2018

Hommelvik til Ranheim

Enn at jeg skulle få oppleve så mye nytt og vakkert på min vei ... 27, 5 km i dag.
Og det helt utrolige er hvor villig kroppen er til å restitiuere seg. Nydelig. Måtte progresjonen vare og søvnen bli god! Takk for alt det vakre!


lørdag 14. juli 2018

fredag 13. juli 2018

Kan det være nødvendig å gå så langt?


Det e mange veie til Rom, denne veien startet på Stiklestad mandag 9. Juli 2018. Nå skal jeg gå meg i form. "Kan det være nødvendig å gå så langt? Det vil tiden vise. Jeg er ihvertfall oppglødd på ideen og dette trenger ikke noe annet enn min egen innsats. Veien er så langt gått til Skatvald. Lørdag 14. juli går veien videre. Blogging er i gang.

torsdag 28. april 2011

Byens Musikkliv Trenger En Stor Klem.

Edit
BYEN's MUSIKKLIV TRENGER EN STOR KLEM
by Betty Johnsen on Sunday, April 24, 2011 at 12:58pm

I går slapp vi ikke inn på Blæst, mor, far og to ungdommer. Vi var klinke edru og trodde det gikk greit å skrive vergekontrakt i døren. Jeg burde jo visst bedre, har vært med å ordne vergekontrakter på egne konserter og det gjøres på forhånd. Grei regel det. Det hjalp ikke særlig på avvisningsopplevelsen at de slapp inn to jenter rett før oss, og de hadde ikke verge med, men fikk et kryss-tegn på hånden hver, så de ikke fikk kjøpe alkohol. Så sier sjefsvakta at de hadde verge, og det var helt unødvendig av han å si, for det visste vi ikke var sant. Han syntes sikkert litt synd på oss, for han gikk og hentet eieren, som han sa han var, og det første eieren sa, var: at han ville ikke overprøve sjefsvakta, som egentlig ikke hadde greid å bestemme seg, for om vi var inn eller ut. De drev og henviste til hverandre og til slutt gikk vi, nederlaget var et faktum. Vel, denne episoden er jo bare pinlig og jeg var med å skape den selv. Mest fordi jeg så inderlig skulle opplevd denne konserten. Hadde gledet meg lenge, prata om det på facebook, og jeg hadde virkelig unnet disse to gutta, som ikke har fyllt 20 år ennå, å oppleve denne historiske begivenheten med Dead Swingers og Charter 77.



SVINDEL



Det siste bryr jo Blæst seg katta i. De vil selge sprit og øl de. Hvor mange/få billetter som selges er bandets utfordring, og de 400 kronene i billettinntekter fra oss, er det bandene som tapte. Arrangøransvaret har de løpt fra, som mange andre spillesteder, for mange år siden. Dvs at som band leier du stedet, ca 10 000 kroner på Blæst. Byscenen ca 21 000 kroner, Familien ca 4000 kroner. Fikk sjokk, da jeg etter en spillejobb på Blæst i 2006 fikk en regning i posten fra TONO på arrangøransvar, ca. 1 600 kroner, fordi Blæst hadde ikke hatt noe konsert med Betty Big Boom Band, de hadde leid ut stedet til oss. Det var i det herrens år at det gikk opp for meg: denne bransjen trenger en stor gruppeklem. Sikre kilder har fortalt meg at byens livescener, har knegått Rockheim, og bedt dem om å ikke prise dem ut av markedet. Derfor koster det ca 23 000 kroner (da har du en vakt) å leie scenen på Rockheim.



Det er lett å se at folk ikke renner ned livescenene i byen, med mindre det er et stort navn. Altså, arrangøransvaret er lempet over på bandene. De må annonsere og kjøre promo og betale TONO-avgift selv. Spillestedene risikerer ikke en krone. Band har splittdealer på døren, og da må det komme en god del folk for å gå i null. De aller fleste musikere tjener aldri noe på slike konserter. Og som regel får du bare en avtale på ukedagene, hvor det naturlig nok kommer færre mennesker ut.



Veien til de store scenene, ser veldig ut til å være: Drikke øl med de riktige og bli godkjent av en liten hard kjerne (som ser ut til å ta kvelertak på seg selv) og få en låt listet. Et aldri så lite kommunist styre i mitt eget kjære demokratiland.



Det er en underlig greie, slik de gav sprit til Grønlenderne, og ødelagte en hel kultur, ser det ut til at musikkbransjen i Trondhjæm, som har skutt seg selv i begge beina, trekker hverandre mer og mere ned. Det er kun en håndfull musikere i denne byen, som har gratulert meg med utgivelsene mine i 2009 og 2010 f.eks. Man er jo såpass sårbar i en utgivelsesprosess at man merker seg det. Markus Klyve (keybord) har lært meg hvordan man finner de råtne eggene i en kartong, du slipper hele esken i bakken, de råtne knuses og de lukter, og de kan ikke noe for det selv en gang. Ja, for å si det på Bettysk vis: De vet ikke engang at de ikke vet.



Merker det litt når Rosenborg gjør det dårlig også: «.....supporterne krever full skjerpings......» skriver Adressa, seinest onsdag 20.04.11, videre at: «....tilstanden bekymrer supporterne». En ting har Brannsupportere lært meg: du støtter laget ditt, uansett, du gir de varme og gode lykkeønskninger, ikke bekymringer og krav.



Jeg traff Øystein Dolmen på en av mine mange fine skiturer i vinter og vi diskuterte musikkbransjens begredelighet og han kunne fortelle at i Bergen har bransjen gått sammen og backer hverandres konserter. Bergens Tidende bidro med annonsering.



Men hva gjør en bergenser etter 25 år i Trøndelag. Det høres jo helt feil ut i utgangspunktet, en bergenser i Trondhjæm. 30 år som artist. Lager fortsatt sine egne sanger. Første gang jeg ble invitert til å synge på en konsert med andre artister var julen 2010, av en emigrert musiker, Steinar Krogstad og det var til Bergen. Men jeg bærer Trondhjæm i mitt hjerte. Har fått 3 trønderbarn i lag med den beste karen i fra Malm. Men det er ikke fritt for at jeg har det som kona til Gustav Lorentsen, antagelig hadde det: Jeg vil til....jeg vil til.......... et annet sted, men det blir ikke Bergen.



Og hva gjør jeg så her i Trondhjæm ?? Da jeg våknet i morges og visste at jeg skulle skrive dette, hørte jeg fuglesang utenfor mitt vindu, og himmelen er blå. Jeg har en håndfull nære venner og jeg lever med en Mann. Jeg er en bra mor til mine barn og det jeg kreerer er jo alltid her, uansett. Musikken står seg den. Jeg driver med fredsarbeid og musikken er sverdet. Jeg har landets beste musikere med meg (jeg har bare ingen jobber til de) og det er bare å stå i trua på det man skaper selv, så lenge man synes at man har noe å melde.

Så jeg omfavner musikkbransjen i Trondhjæm med en skikkelig Bettypowerklem. Byen trenger det.

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 32

I was so much older then, I'm younger than that now...Bob Dylan

Har vært på en tur i Sylane igjen, første gang var i 1985 og det er bare 2 år i løpet av denne tiden jeg ikke har vært der. Og jeg har elsket det! Har hatt lite drit vær, blåste inne et døgn en gang, men ellers har det vært toppers sosialt, føremessig og værmessig. Denne gangen stemte bare 1 av 3.

Jeg har hatt et styremøte med meg selv, og dette døgnet har lært meg mere enn noe annet døgn dette året. For å si som min gode, gamle venninne, Reidun Runsten (smaka på det namnet :): "Betty, no e du aldeles for tjukk". Hun har helt rett. Ihvertfall for tjukk til å gå i dritvær flere mil. Det er for trått. Det går. Jeg er sterk, men det er et helvete hele tiden og jeg som har elsket dette. Egentlig er dritvær ikke det værste, men nedoverbakkene. Når jeg faller har jeg for tung kropp og sekk og kommer meg nesten ikke opp igjen. Dette er sannheten. Så hvis jeg vil gå i fjellet noen sinne igjen, må jeg slanke meg 25 kilo. Går aldri dit med denne kroppen igjen.



Ja, en annen ting er sekken. Jeg har med alt for mye. 4 1/2 liter vann, vin i mengder, mat til en hel armè, tau, vindsekk, for mye klær (hadde ikke spade med denne gangen). Prøver å si til meg selv at jeg ikke skal ut i krigen, men likevel blir sekken 17 kilo. Første stoppet, første dagen gikk det noen liter vekk og jeg fikk hjelp til å bære. Takk, Damer !!!!



Har gått opp et halvt kilo igjen, 95,5 kilo. Men det har vært 2 fetser i helgen og litt ekstra inntak på tur, så det er vel ikke så rart.... men totalen er til å gråte av og da DRITER JEG I utseende, for saktens føler jeg meg fin og når jeg er naken, ser jeg ikke problemet (omvendt av anorektikere vil jeg tro), men det er for tungt og helsemessig ugunstig. Jeg er snart 50 år, det går ikke å være så stor, hvis jeg vil være aktiv. De helvetes selverkjennnelsene dundrer som svære svin over mitt tastatur og jeg kjenner skammen komme krypende og så sitter jeg her i min selvmedlidenhet igjen. Synes littegranne synd på meg selv, men det skal ikke vare lenge. Jeg lover det. Jeg skal ta ansvar for dette !!!!



I går var jeg helt fullstendig ferdig, gikk som en ku på skiene og bantes både opp og ned. Men likevel fjellet byr på stillheten som jeg trenger for å komme nærmere meg selv. Og da har jeg alltid et lite styremøte, Hvorfor avviser jeg meg selv og det jeg trenger. Det selvpålagte imaget om å alltid være sist hjem fra fest, hvor kommer det fra? Hvorfor må jeg alltid krige? Traff et hyggelig par i fjellet, Jannike og Svante. Kajakkfolk og hun jobbet i Dagens Nyheter i Sverige. Vi snakket selvsagt om media, om at de snart har utspilt sin rolle. Youtube, facebook, blogger tar over, og media har ikke egentlig brydd seg om folket, men om kriser. Når jeg gir ut plate, vil de snakke om rus og kreft etc. De bryr seg katten i musikken, og jeg skjønner at folket trenger forbilder og historier, og vi byr så godt vi kan på oss selv. Det jeg skaper hadde aldri vært der, om ikke det var tatt fra autentiske ting i livet, men du er ingen før "gutteklubben" har bestemt seg. Det er en liten gjeng i Norge, som velger hvem som er god nok for radio og uten å ha en låt på radio, kan du glemme at folket vet av deg...men som vi snakket om, det endrer seg. Folket finner egne veier, som Patti Smith sa: PEOPLE HAVE THE POWER. Jeg er jo egentlig heldig. Det finnes sinnsykt mange musikere/band som aldri får spalteplass. Jeg har laget en ny sang, som heter Media Maniac. FUCK MEDIA, conquer YOU TUBE. Nok om det.



En annen ting jeg virkelig må jobbe med, er at når jeg blir så gjennomsliten, så tror jeg at jeg er syk igjen. Den helvetes møkkakreften har gjort noe med hodet mitt, mest bra, men egoet klorer seg fast og tenker det værste. Dessverre ! Jeg øver meg på tilstedeværelsen, jeg har bare NÅ, og kraften i NÅET er større en dette gamle mølet som forer seg selv og sier at det ikke er noen vits i å prøve. Men det skal jeg, jeg vinner også denne gangen over egoets ubrukelighet og denne gangen skal jeg ikke krige, bare le av det og be det pelle seg vekk. For livet er rikt, fra ende til annen, og dagene danser avgårde. Så neste år er jeg med på ski, med smørefrie ski og er adskillig lettere Betty.