torsdag 30. november 2006

Min Engel!

HEY HO LETS GO!

Rakfisk er den maten du blir mest full av, ingen tvil om det. Under dekk på gamle Stokksundfergen, bygd i 1963 (en av de siste trefergene som ble bygget i Norge) spiste og drakk vi oss dritings i gårkveld. En total utblåsning, som medførte at jeg voknet kl 11:30 i dag og skulle vært et sted akkurat da.

Seksten mann på død manns kiste
Hei og hå og masse flasker med rom.

Men det var herlig å slippe kontrollen helt, lenge siden det, og bakrus ble det heller ikke ut av det, så da betegner jeg kvelden som vellykket. Særlig siden Bernt blåste helt ut, en dritings mann kan være vakkert det.

Det er sjøklart at når du er dritings, nypult, stappmett og nytattoovert, så viser du frem den nye tattooveringen. Responsen er formidabel. Og det er ikke rart for det er et kunstverk som er godt håndarbeid. Artig når folk drar fram mobiler og tar bilder av tattooen.

Jeg legger merke til om folk ser på det med kjærlighet eller om de bare får stallsjokk. Det er i hvert fall ingen som spør, om jeg har tenkt igjennom det, for det er veldig synlig at det ligger tanker bak. Men mest av alt har jeg kjent at dette var rett for meg. Jeg bærer tattooveringen med en stor stolthet. Det er en runde til med tattoovering på den, og det gleder jeg meg til. Så om dette er et tegn på blekk avhengighet, får vi se. Hvem kjenner ens skjebne?

En dame med navnet Betty Broadbent var fulltattoovert. Og den mest fotograferte tattoverte dama i verden, sies det. Hun var født i 1909 og døde i 1987. Kanskje hun også gikk på rakfisklag og kledde av seg sine kler. Hos henne var det vel en heldagsjobb å bare se. En tattoo er uhyre privat sak, men jeg synes godt lagede tattoer er dypt fascinerende.

Det er mye kult program fremover, og jeg nevner studio igjen. I går snakket vi om spillejobben 3. juledag på RAMP. Vi har valgt en plass det bare går inn 88 personer, og siden vi er 9 i bandet, så blir det fort fullt. Så de som har tenkt seg der, bør være ute i god tid.

Nå kom gutta hjem. Donald, mat og lekser. Andre behov enn å sitte her.

Ha en fin siste november dag,

Betty

tirsdag 28. november 2006

Placeboeffekten

er når du tar noe som ikke er medisin, og innbiller deg at det er medisin, da virker det bedre enn om du ikke tror på det. Akkurat sånn er det med min nye TATTOO. Jeg har verdens vakreste engel tattovert på min arm (made by Elton, Tattoo World Trondheim). Og den er der fordi jeg har ønsket meg den og engelen skal beskytte meg mot tilbakefall på kreft. Jeg er overbevist og det virker.

Så har vi Pygmalioneeffekten (covid). Det er sagnet om billedhuggeren som laget en kvinnestatue. Han elsket den så høyt at den ble levende, og giftet seg med henne.

Det er å dra den litt langt, synes du ikke?

Jeg er helt pompet og det er uvanlig og deilig. I dag har jeg egentlig tatt an helt ut. Jeg glemte kamera i all NRK filmingen i dag, så dere som vil se tattooen må vente til plastikken er av og jeg er "på". Det kjennes ut som om jeg har gått en himla bra fjelltopptur, eller en utrolig bra spillejobb, eller hatt god sex i mange timer. Noen liker sex mens det står på, andre liker det best etterpå. Jeg tror jeg liker alt best. Men uansett så er feelingen etterpå absolutt til å leve med. Og stoltheten av å bære en ny tattoo og som var min egen ide, ruler inn i kveldstimene.

Jeg har møtt to knalldamer i dag og puppepraten gikk som bare det. Hun ene har fått seg ny pupp, og jeg måtte bare se. Den var knallfin. Løpet er ikke lagt med det. De skal heise på den andre og så er det å tattoovere ny brystvorte. Omstendig, men skikkelig kult. Særlig når jeg fikk se resultatet og hvor fornøyd hun sjøl ble.Vi har mye å glede oss til. Vi pratet villt i et par timer og så dro Torstein og jeg til tattoosjappen.

Der roet vi ned puppepraten tildels, og jeg må bare si det, det vanskeligste er å sitte stille. Ihvertfall når det står musikk på og kroppen blir dekorert. Men jeg synes jeg greide det ganske bra i dag. Holdt faktisk nesten på å sovne. Thomas og Sigurd, boys in the band, kom innom og hentet meg og jeg ble kjørt hjem. Vi har masse kule ting på gang.

Jeg gleder meg helt villt til å føde låtene i lag med BBBB, i Larsville studio, langt opp i skogene. Det er veldig greit å være vekke fra byen og avtaler, for da kan vi jobbe 100% i flere dager.

Magiske Minutter

Mengder av sekunder
Det er lite av gangen
Det er lykken.

Det gir og tar
Lover og bedrar
Det er tiden vi gjerne står stille i

Det er følelsen av velbehag
Som bare er her noen ganger

For dette magsike
Lager vi våre sanger

Livet er rikt,

Betty

HVA ER EN FAR 2

Det er veldig illegalt å si noe om hva det har gjort med deg å vokse opp uten en farsfigur. Det er som om jeg formelig kjenner rødstrømpene på nakken, eller disse ”vi mot resten av verden kvinnene” eller de som gjerne vil si:”Er du ikke ferdig med oppveksten din snart?”.

Mest av alt tror jeg vi beskytter våre mødre. For det er ikke til å stikke under en stol at mange kvinner kjører makt i skilsmissesaker. Eller forteller hvor udugelig far er til sine barn, og så tror vi på det. De trenger ikke å si det en gang, du kjenner trykket. Mye av udugeligheten ligger i begges evne til å håndtere seg selv i forhold til hverandre.

Jeg har sett mange nydelige mennesker forvandles til arrogante, knallharde herk, som spyr ut gallen sin med en slik forakt, at det er rart at de har vært i stand til å ha sex med mennesket de skilte seg fra. Og det er ikke greit verken for dem selv eller for ungene. For meg er det ingen sak å høre på dette, for så vidt (blir bare påminnet gamle dager), men det må da være jævli vondt. For det er et spill. Klart, det gjør da vondt å skille seg fra et menneske uansett, hvort du satset alle korta på en. Taps-, skylds- og sorgfølelser forveklses inn i nye situasjoner, som utsoeiler seg i: ”Dumming, dumming sjøl”. Og det går begge veier, det er ikke fritt. Stein, min bonussønn, har sjøl skrevt i sin blogg om de forbudte tema. Nye liv fornektes i egen uoppgjort gammel gørr.

Grunnen til dagens: Hva er en far 2, er fordi Trine kommenterte i min blog, og jeg ble inspirert til å være med en stund til. Hun skriver at hun ikke har møtt faren på 20 år, og jeg kan ikke fatte og begripe hvordan en mann kan klare å holde seg unna barn og barnebarn. Hun hadde fått en mail på sin 40 årsdag. Hallo! En mail, da mann! Det sier noe om hjelpesløsheten. Men for Trine, så er det vel som for meg, fokus på der en får, og ikke der en ikke får. Og det går utrolig greit i en alder av over 40 år. Men jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg brukte 20 år til psykolog for å bli kvitt gamle savn. Hadde jeg ikke gjort den jobben, så hadde jeg aldri blitt nøktern, det kan jeg skrive under på. Likevel dukker faren min opp i en drøm, men denne gangen kjente jeg at jeg ikke bar noe savn i meg. Ingen klandrebehov, ingen barnslige ”onter”, som kunne svi. Jeg er fri!

I dag skal jeg henge med NRK til STOLT, og så skal jeg i tattoo-sjappen igjen. En annerledes og ny dag.

Som Trine skriver: November synger på siste verset denne uka, tenk!

Det er veldig greit,

Betty

mandag 27. november 2006

Hva er en far?

I går kveld sovnet jeg med en sønn på hver side av meg i dobbelsengen. For en rikdom. Min eldste sønn var på kino med sin far og så siste James Bond filmen. Minsten sier: ”Du er snillere enn pappa, for du gir mer dyne”. Jeg svarte: ”Jeg tror at du har verdens beste pappa”. ”Joda, men du gir mer dyne”. Som om han trenger å forklare meg min betydning for ham, med å sammenligne dynegivning. Min sønn har to foreldre som gir dem den kjærligheten de skal ha, for å vokse seg sterke. For å ha en god selvfølelse.

I natt drømte jeg om min far. Jeg drømte at han døde på en flyplass. Jeg kom dit. Og da forvandlet min far seg til en engel. Han pratet med meg og ville forklare hvordan ting skulle fordeles etter han. Vi gikk opp i en leilighet han bodde i og jeg ble instruert rundt. Jeg gikk tilbake og pratet med hun som hadde vært der da han døde, og spurte hva som hadde skjedd. Han hadde fallt om og det siste han sa var: ”Jeg vil ha meg en røyk først”. Jeg hadde god kontakt med engelen og vi pratet som et godt team om hvordan han ønsket seg det. Jeg merket meg når jeg voknet at jeg hadde ikke kjempet for hans kjærlighet. Jeg hadde ikke ankalget han fordi han aldri var der, fordi han har egentlig alltid vært der. Men ikke aktiv i sin rolle.

Jeg har noen fine minner fra min far. Jeg likte å vekke han om morgenen. Han hadde alltid noen snille ord. Han kunne si: tusen takk for at du vekket meg. Jeg kjørte Rallybil med min far. Han tok meg med på det som han synes var gøy. Jeg husker at jeg så Flå Klypa Gran Prix med ham.
En far er betydningsfull, men mødre er alfaomega for et barn. Jada, jeg vet at mange barn vokser opp med bare en mor eller en far og det går helt fint det, i hvert fall hvis oppvekst tiden er fri for anklager av den andre part. Og vi finner oss gjerne erstatningsfigurer for en mor eller en far, eller den som barnet bor hos, finner det for barnet.

Å være mor og far er roller vi har. Og det er bare vi som har ansvar for disse rollene. Jeg har to bonussønner og de trenger også en far av og til. En far å gå på kino med, en far å speile seg i, en far som ser og en far som gir av seg selv. Alle som er i oppvekst er sulten på å ha en far eller en mor, som ser. Og som barn er du avhengig av det du får.

Det er ingen som trenger en bonusmor, hvis de har en biologisk mor. Men det kan bygges en god relasjon mellom bonusmor og bonussønn.

Jeg synes jo ikke lenger at jeg trenger en far å speile meg i. Jeg har blitt så gammel at nå hadde det vært omvendt. En far som trenger meg i tilfelle. Men jeg har en far, som sendte meg brev til bursdagen min. Men jeg blir påminnet min fars ikke tilstedeværelse igjennom mine barn. De spør: ”Har din far vært slem mot deg, Mamma?” Jeg svarer:”Nei, han har ikke det”. ”Men hvorfor ser vi han ikke da?” Et godt spørsmål. Vi har bare ikke hatt kontakt. Men innerst inne vet jeg at dette er et resultat av en dårlig håndert skilsmisse sak. Jeg har ikke behov for å endre på det, jeg har ikke behov for å anklage heller. Jeg har behov for å gjøre ting annerledes.

Jeg har ikke ansvar for andre sine roller. Vi drives alle av kjærlighetbehov, men ikke alle er like gode på å ta ansvar for egne behov. Jeg tror ikke at noen er onde eller egentlig ikke vil, jeg tror at vi mennesker kan være hjelpesløse og usikre på egen rolle. Det er her jeg mener vi alle må forstå betydningen av oss selv.

Jeg har i mange år ikke maktet å være barn. Jeg kjenner at jeg har hatt nok ansvar for å være barn. Jeg vil være mor, en voksen kvinne, som tar det ansvaret jeg skal ta, overfor mine barn, til de ikke trenger det lenger. Da har vi kanskje en ålreit relasjon, bygd på respekt for hverandres liv. Barn har aldri ansvar for sine foreldre. Men finnes det en god relasjon, kan det finnes gode møter og handlinger.

Erfaringsmessig har jeg sett mange ganger hvordan en far kan la seg spille ut på sidelinjen. Like fullt er det min mann sitt ansvar å være far for sine sønner. Barn er veldig lojale mot stemninger og den holdningen en mor har til barnets far. ”Vi mot resten av verden kvinner” kan prege barns opplevelse av far. Mange bruker unger til å erstatte en nær relasjon, og deres mislykkete ekteskap blir en stemningsstruktur i hverdagen.

Barn er lojale til sine foreldre til det ødeleggende for dem selv. Derfor må vi med respekt forstå den utrolige makten vi har over deres tanker og følelser. Vi har ingen rett til å farge deres bilde av far, eller mor. Hvis vi må si noe om det, kan vi snakke om egen opplevelse, ikke om hvordan de er. Jeg har ikke noe behov for å forherlige min far, men han har aldri sagt et stygt ord om min mor. Det har jeg lagt merke til.

At voksne ikke får til sine egne liv og oppfører seg som noen drittsekker mot hverandre, får være voksnes sak. Bær deres egen smerte! Fri et hvert barn fra den type smerte. Barn må få ha det bra med far eller mor uavhengig av voksnes status. Barn har en annen relasjon, det er en annen greie.

Nå gidder jeg ikke nevne psykopater av begge kjønn, eller folk som slår for de har ingen godt av å ha rundt seg.

Jeg har stjelt dagens overskrift fra pikemotsamtiden. Særlig liker jeg å lese kommentarene hun fikk på sin post. Det er bra at slike tema taes i blogverdenen. Alt for mange går rundt og underlagt en klautrofobisk følelse: ”Ikke lov til å ha egen opplevelse, eller kjenne det slik en gjør”. Mange synes sikkert at det er et unødvendig tema også:

See I care.

Ha en god mandag, 27. november 2006
Betty

søndag 26. november 2006

Øyeblikk

Det er mange som er begeistret for filmbiten, så da smeller jeg til med en til, som John Arvid har laget:





Jeg har laget middagen i dag og lånt rødvin av naboen (hei Toril:-). Jeg sier det bare, hadde ikke jeg levert brød eller lånt vin, så tror jeg knapt nok jeg hadde sett naboene. Så det er en grei unnskyldning for å holde litt kontakt her og der. Folk virker usannsynlig travle denne høsten og det er jeg også, så jeg sier ikke noe på det. Men det er prioritering det og, som alt annet.

Jeg har vært på en nesten 4 timers kreativ øving og det er bortimot det fineste jeg vet. Det er få ting som er på høyde med det. Jeg gleder meg helt villt til neste uke, for da er det tattoo igjen, rakfisklag og andre forskjelligheter. Og beinhard fokus igjen på trening og mat.

Jeg har roet ned innsatsen i heimen. Ellers så kan jeg jobbe meg ihjel. Det er alltid en ting jeg kan flytte på, så det er best å la det vær. Det er søndag og våren kom tildlig i år. Det er snøfritt og mildt og mørkt. Jeg skriver tekster og koser meg, så da er det bloggen jeg lar vær.

Ha en god søndagskveld,

Betty

lørdag 25. november 2006

paradigme

En uke er nok til å glemme hvordan det er å vokne med guttearmer rundt seg. Herlig, men ikke sjanse til å sovne igjen. Jeg fikk ånden over meg og vasket badet, taket, veggene, overalt. Så da ble det litt julevask, men pga lyst og ikke en "må"-følelse.
En loffelørdag. Jeg fikk hentet skiene mine på Hank Sport.

John Arvid har laget denne (en stund siden da), men jævli bra:



Vi har kjøpt oss ny symaskin og det er Bernt som syr her i huset. Synes dette var et godt bilde:









Ha en fin lørdagskveld. Vi skal ha sushi. Hva skal dere?

Betty

fredag 24. november 2006

My Castle

Gutta lager taco og jeg skvulper rødvin. Jeg brukte to timer på å spa frem huset da jeg kom hjem. Jeg måtte rydde plass til meg selv. Jeg prøvde å ikke surne, men bare gjøre. Det funket sånn nesten helt. Her i huset var det defrosting av kjøleskap på gang, nyinnhandlete matvarer i plastposer på gulvet, 16 par sko å trakke over i vår inngang, venner på besøk, en stabel med ubetalte regninger og heldigvis en fantastisk mann. Han har hengt i stroppen hele uken. Men det ble en brå overgang. Fravær av hverdagen var bekvem, og med min engel som samboer i en uke, var dette en pang start på min virkelighet, slik den fortoner seg for meg. Gavene jeg hadde kjøpt var B, de takket høflig og dro og byttet. Det er mange som bommer på gaver til meg, så jeg sier ikke noe på at jeg ikke hadde klaff denne gangen.

Nå har vi fortært Taco og det blir den nye fredagskosen vår. Noe så godt og noe så enkelt. Vi har skålt og sagt at elsker hverandre og gutta leker sine fredagsleker. Jeg har grått og grått og grått. Det kom overraskende på meg, men jeg forklarte Bernt hvordan jeg hadde hatt det. Og jeg har hatt det fint. Men det som virkelig gjorde inntrykk var å møte folk, som stod med en fot i graven og var mere fornøyd, tilstede og bidro med sin kraft og sitt overskudd, enn mange av oss andre. I går kveld hadde vi festkveld og en kar, som hadde fått tilbake fall for 4. gang, reiste seg opp og holdt en tale. Jeg glemmer det aldri. Med slik en utstråling og slik en kraft, sa han hva livet var verd og det bare tok meg så inni helvete. At det går an.

En annen kar som hadde operert vekk magesekken for noen uker siden, underholdt så vi lå på gulvet og lo. Kor i verden får de det fra? Er det slik at når livet blir begrenset så blir vi mere ydmyke og elsker tiden vi får? Selv om jeg ble dritlei av å være der, og føler meg frisk, så har jeg hatt noen utrolige gode møter.

Hvis jeg skal oppsummere så har denne uken gitt meg:
- et møte med en engel
- møter med mennesker som så meg og satt pris på meg
- fokus på trening og hvile
- nye oppskrifter
- brøt 10 tallsgrensen på vekten
- et og anna fakta om ernæring
- møter med mennesker som elsker livet, til tross for at døden puster dem i nakken.

Med all min kjærlighet og respekt, håper reisen varer lenge!

Takk for det du gav meg!

Ha en utrolig fin helg, det har jeg tenkt å ha.

John Arvid har laget et fredagsvideo:



Love, Betty

89,9 kilo

God morgen til alle mine faste trofaste bloggelesere!

Jeg var 89,9 kilo på vekten i morges. HURRA HURRA HURRA!

Morgentrimmen er tilbakelagt og nå er det "ta farvel" tid.

Takk for følget, så langt. Vi blogges i Trondhjæm.

Ha en fortryllende dag!

I`m high,

Betty

torsdag 23. november 2006

Been there, done that

Da fikk jeg tatt scenen, gjort mitt, og mange var fornøyde.

Det ble en helskinnet aften og jeg synes at jeg kom godt ut av denne kvelden.

Alle gruppene hadde sitt og vi vårt, og alle fikk påspandert rødvin av Montebello.

Jeg har fått mange fine møter. Igjennom andre har jeg møtt meg selv, og det står

ikke så værst til.

Jeg vil hjem. Bare noen timer søvn unna.

Betty Boom Boom Babe

Lengsel

En gammel mann bor alene på en gård. Han skriver til sin eneste sønn, Rune, som sitter i fengsel:


Min kjære sønn Rune!

Jeg har det ikke så bra for tiden. Det ser ikke ut til at jeg får dyrket mine egne poteter i år.

Jeg begynner å bli for gammel til å spa/vende i potetåkeren.

Skulle ønske du var her, for jeg vet du ville ha ordnet det for meg.

Hilsen pappa


En drøy uke senere får bonden dette svaret:


Kjære pappa!

Du må ikke grave i potetåkeren, for det var der jeg gravde ned likene.

Hilsen Rune



Neste morgen velter det inn med folk fra Kripos og fra lensmannskontoret på gården. De graver opp hele

potetåkeren, men finner ikke en døyt!

De ber bonden om unnskyldning og drar sin vei.



Ikke lenge etter mottar bonden et nytt brev fra sin sønn:


Kjære pappa!

Nå kan du bare sette poteter.

Det var det beste jeg kunne få til her jeg sitter.

Hilsen Rune




Jeg lengter hjem til Trøndelag. Jeg har pakket kofferten, sitter og ser på været og venter. Det å begynne å skrive blog, ble å ta meg sammen, for dette er helt ulikt meg.

Jeg er syk av lengsel, det kjennes ut som begjær. Jeg er fint ferdig med å identifere meg som kreftsyk, eller eks kreftsyk. Jeg er frisk og jeg vil hjem og leve mitt liv, blant de mennesker som er glad i meg.

Hvorfor drar jeg ikke hjem i dag da? Det er siste kvelden her, og jeg må ta i et tak. Vi skal ha en festaften og alle gruppene har forskjellige innslag. Jeg står for vårt. Egentlig skulle vi trø til med synkronsvømming, men det sklei ut, så da er det nødløsning med gamle kunster. Det blir han ”Ottar” og lese opp 2 artikler fra Kvinner og Klær 1949. Jeg kan skrive av en av de til dere her.

07:30 gikk vi tur. Frokost og så foredrag om ernæring med Pernille Baardseth. Hun var et godt mottrekk til all denne ”lett” fokuseringen. Ta ikke bort smaken, ta ikke bort gleden, ta heller litt mindre. Hun fortalte at du kunne få leverproblemer av å drikke gulrotsaft. Det kan du jo av alkohol også, alt avhenger av mengder. Hun forklarte at acevitt oppløser fett og er derfor egnet til julemat.

De andre er på tur. Det blir for mye sosialt og i tillegg har jeg fått min dose institusjonstur. Det gjør jeg ikke mer, om ikke jeg er i nød.

Jeg har blitt så desperat at jeg har sendt ut en masse sms og da er det tomt. Jeg tror jeg skal ta meg et bad, kanskje det kan hjelpe på og så skal jeg innom andre blogger, for litt inspirasjon. Alice har funnet en handlelapp og den inspirerte meg, så da er jeg vel påvirkelig selv om jeg er lei.

Jeg gleder meg til tirsdag for da skal jeg tatovere på engelen min igjen. Så er det studio da, det er som å ruge på et barn og nå går jeg på overtid. Men først så skal jeg bare hjem, og klemme på min gjeng. Vrenge opp stereoanlegget og skvulpe rødvin, og spise middag med bare 5. Her er vi vel en 70 personer tilsammens.

Her er en av artiklene jeg skal lese opp i kveld:

Slik må han ikke se Dem, fra Kvinner og Klær, 1949

Husk at storrengjøring ikke behøver å bety nedtrådte tøftel, fillete forklær og de verste utskuddene i strømpeskuffen. Og snu ikke opp ned på hele huset på en gang – husk at både De selv og hjemmet tar seg bedre ut om De tar det hele metodisk og ”pø om pø”.
La ikke den søte og velkledde piken Deres mann giftet seg med, forvandles til en utilstrekkelig person som med tøfler på bena og søvn i øynene slenger frem morgenkaffen. Gå ikke rundt i sjasket morgenkjole. Hvor lenge tror De en mann kan holde ut slikt?
Når De ligger syk er det også forbudt å ”gi blaffen” i hvordan De ser ut. Hold humøret oppe både hos dem selv og andre ved å gjøre det beste ut av elendigheten. De blir ikke friskere av å ligge innballert i alskens fargerike trøyer og halstørklær. Gi Dem selv en lett make up og bytt ut golfjakken med en kledelig sengejakke, så er De så pen som mulig når ektemannen kommer hjem fra kontoret. KK, 1949

onsdag 22. november 2006

Kveldsblogg

Jeg dro til byen i en sølvgrå renault på speilblankt føre. Må innrømme, rett til et kjøpesenter, for sluddet pisket ruten og vinden reiv i den lette bilen.

Jeg stoppet og spurte to kjekke karer om veien dit, jeg forklarte at det lå en Mc Donalds ved kjøpesenteret og da jeg ankom dit stod de samme karene der. De hadde blitt sulten når de hadde forklart meg veien dit, og jeg ble med inn på en cheeseburger. Jeg satt fra meg vesken: ”Er dere til å stole på?” De svarte:”Ikke i det hele tatt”. Jeg tok sjansen og gikk på do, og da jeg kom ut satt begge og gliste. ”Det gikk bra det her”, sa han ene. ”Ja, så har du lært noe om det sjøl i dag, at du er til å stole på. Denne maten er kjip, når du har rapt og fist er du like sulten igjen”. Jeg takket for meg og gikk inn på senteret og svidde av noen tusen kroner.

Jeg kjøpte avglemte gaver og noe til guttene og møtte en gammel kjenning. Dro innom jerbanen og ordnet billett hjem. Turen opp til Montebello igjen var en utfordring. To ganger glapp bilen ut av kjøreretningen og sklei inn i andre kjørefeltet. Det hjelper ikke at jeg prøver å lese sms og høre walkman og slikt, så jeg la fra meg begge deler, for å konse.

Jeg var helt pudding da jeg kom tilbake. Måtte legge meg ned litt. Det hjalp. Så var det program igjen, men denne gangen en time trim med Vegard, og det er bare bevegelsesglede.

Til middagen kjøpte jeg først en øl og så et glass vin, så satt jeg ved siden av to sørlendinger. ”A”, – dere kommer i fra sørlandet, der de ikke trenger fløte i kaffen, for de har fløte nok i Jesus””, sa jeg og lo. De ble helt stive. Jeg skulle skjønt min besøkelsestid, men da hadde jeg bare akkurat startet.

Jeg fortsatte med å spekulere høyt om vår gruppeleder hadde sagt noe om seg selv. Om hun hadde samboer, om hun var hetro eller homo. Og der hadde jeg gått forlangt. De mente jeg hadde ingen rett til å snakke om slikt. Å herre min gud – jeg vil hjem!

Jeg kjøpte to øl, leitet etter min nye samboer her, men fant hun ikke. Jeg hentet mitt badetøy og fikk lov til å gå i bassenget aleine. Hun skulle følge med meg på skjermen. Jeg koste meg i badstuen og sang: Silent Night for fullt, både i bassenget og i dusjen. Jeg måtte bare få ut litt.

Sant nok, så skulle jeg ha holdt foredraget mitt her, men jeg kjenner at jeg ikke gidder å gjøre noe mer kreftgreier gratis. Jeg har et knuseforedrag som kunne løftet opp litt, men jeg er her for å selv få noe. Jeg gikk inn i storstuggu og der satt de og sang. Jeg ble med på 5 sanger og som de sa, løftet det litt. Så gikk jeg, for nå skal jeg bare løfte meg sjøl gitt.

Så dette var dagen for å ”ta an ut” pittelitt. To sovenetter igjen, så er jeg hjemme. Roen har senket seg over huset her gitt, det er bare å blogge off og køye.
God natt og sov trygt og godt,

Betty

En hilsen fra badevekten...

…heter boka til Kari Skanche. Mange fine små dikt. Hun har skrevt et om lykke, jeg poster det i dag. Jeg trodde at badevekten min skulle vise et nytt 10 tall, men det var det samme som i går. 90,2 kilo, så jeg kjøper ikke bukse i dag. Jeg skal til Lillehammer og kjøpe meg brodder og kanskje joggesko.

De andre synes at jeg er streng med meg selv, men det blir aldri noe resultat om en ikke skal følge egne avtaler og mål. I går drakk jeg 3 glass vin (så jeg er ikke så urimelig med meg sjøl), og dansa med de flotteste karene her. Jeg ble til og med bydd opp, som den eneste som ble det av en herremann i går. Så selv om det var vals og jeg ikke er noe god på det, så ble jeg så glad. Livet er ikke så verst bare du overlever de første 40.

I dag var det styrketrening kl 0730 og jeg svømte 20 minutter etter det. Frokost, foredrag om lymfeødem. De andre er på tur, jeg tar det med ro. Hallo! Hører dere det. Betty kuler ned! Jeg taster, mens jeg hviler.

Ute er det nysnø og dermed lysere. Jeg lengter hjem. Jeg er liksom en gruppe for meg sjøl her. Det er sjølvalgt og det kjennes helt rett. Jeg ser at nå er de andre mer sårbare, for pratingen har gått hele tiden. Så nå trekker folk seg litt mer til seg selv, og åpner bøkene de har kjøpt.

Jeg er innmari trøtt og mediterer mer. Jeg er noen 100 meter i fra Maharishisenteret og jeg formelig kjenner at på Mesnali er det mange som mediterer. Behovet for åndelig føde er større enn før, og jeg sitter oftere å lytter til mitt eget indre. Hvem er jeg og hva vil jeg, er spørsmål som følger med det. Og svarene ligger der når jeg reiser meg. Det er fint å finne en vei som slipper livet til som det er. Jeg kjenner et behov for omsorg og den må eg finne i meg sjøl her, så da mediterer eg, det virker for meg.

LYKKE

De satt der og så –
Han lente seg inntil henne.
Det var som verden sto stille,
På et glattskurt svaberg på Verend Ende.
Tærne ble avkjølt mellom tare og tang,
Mens de lyttet til måkeskrik
Og sjøskvulpens sang,
Hjertene deres ble fylt av fryd og harmoni.
De hadde hverandre,
Og ei hand og holde i.

Kari Skanche.

Bare noen uker til solen snur.

Ta inn November den toogtyvende,

Betty

tirsdag 21. november 2006

Innsikt

For en dag. Tur før frokost og jeg gikk som faen, fikk en knekk-følelse og hevelse i kneet og iser det ned. I dag har jeg greid å melde meg ut, når det har blitt for mye. Vi var på et ernæringsforedrag, og jeg måtte bare gå der i fra. Jeg har tross alt vært på Røros rehabilitering og lærte mye der. Jeg tror på den gyldne middelvei og har ikke tenkt å spekulere i om mer antioksydanter er bra for meg. Eller mindre av ditt og mer av datt. Den gyldne middelvei er greia for meg.

Jeg synes at jeg har litt innsikt i dette her, og når jeg er oppmerksom på mine egne behov og tar de på alvor, klarer jeg å ta noen nye steg. Så jeg er veldig fornøyd med at jeg går når jeg ikke makter mer, er for meg selv i meg selv og det som følger med det. Det er en sårt tilkjempet frihet, jeg har forpliktet meg til å gjøre det som er best for meg. Jeg har seira – jeg har muligheten til å velge.

Vi laget masse smooties og sunn mat på kjøkkentet i dag. Kjekt med nye tips som kan integreres i hverdagen. De andre er veldig sosiale og lurer sikkert på hva jeg holder på med. Jeg prater bra med hun som jeg bor med og hun komplimenterer meg flere ganger om dagen, så jeg får så det holder.

Til lunsjen i dag satt jeg med noen av de eldre damene. Jeg er flink å sirkulere, slik at jeg får flere å forholde meg til. De fortalte om seg, og jeg om meg, og de syntes at jeg hadde en fantastisk energi. De voknet av meg. Jeg må bare ta det med, for det er ikke hver dag en hører det. Vi holdt for øvrig på å le oss i hjel, for en av de eldre damene hadde fått krampe i vannet i dag og Vegard (en ung leder) hadde reddet henne. Så de andre damene lurte på om de skulle lyve på seg noe krampe de og.

Jeg dro til frisøren og er fornøyd med det. Jeg har lånt meg bil i morgen, og fikk all info jeg trengte om hvor jeg skulle dra. Jeg skal kjøpe meg noen skikkelige brodder til blankisen og en bukse, hvis jeg ser et nytt 10 tall på vekten i morgen. I dag var det 90,2 kilo, så jeg har en reel sjanse til det.

Nå ligger romkompissen min og hører på BBBB og roper: For et bra band osv. Jeg taster ledig tid ut av meg. Jeg har egentlig skulket en treningstime, men jeg har gått en lang tur og er fornøyd med det.

Jeg har funnet ut at jeg har det best hvis jeg tar Bettysjarmen fram, den som får folk til å le. Og så er det noen veldig hyggelige vitale eldre folk her, bla en som minner meg om Arne Ness.

Også er det bare 2 hele dager igjen, til jeg setter kursen hjem til byen som æ e så glad te. Nå skryter jeg igjen, men jeg synes at mitt kunnskapsnivå har passert mye av det som formidles her, for meg handler det om å praktisere.

Jeg løper frem og tilbake og plukker ut BBBB låter til romkompissen min. ”Nå fryser jeg!” roper hun, nå har jeg en fan her. Vi har gode samtaler om for eksempel den vanskelige sykdomstiden, om alle disse menneskene med redde ansikter som skulle være støttende når vi var syke. En sånn ”liksom ”solidaritet”, som om smerten vi følte gav dem trøst i deres egne liv. Folk som ikke hadde hørt fra på 10 år, tar plutselig en kontakt og har medfølelse, men når hverdagen er på plass igjen, så er de borte.

En som er syk, trenger ikke det. Det en syk trenger er at de som en har nære relasjoner til, at de er der.

Nå skal jeg overføre til min mp3, gå ut i gangen og legge ut insiktsordene mine.

Nå hører hun på låten 1,2,3 for andre gang.

Uten et annet liv
Å gli inni
Strekker ikke hverdagen til for meg
Dette er mitt ansikt du bringer til live
Dette er mitt ansikt du bringer til live

123 – med det samme skal det skje
456 - eg spiser deg som kjeks
I kåte kast
Eg har en syndig last
Eg vil ha mer

Livet mitt er rammet inn
Hemmet av et iskaldt sinn
Det passer ikke inn
I mitt speilbilde
Over regnbuen Over regnbuen
Over regnbuen Over regnbuen

Å du vet at du har meg
Underfull erindring det gir meg
Eg liker det slik du gjør det
Alle drømmene blir virkelige
Å du har meg – og du tar meg
Å eg tar deg og eg har deg

123 – nå er det mat på Montebello!

God kveld,

Betty

God Dag! God Dag! Hvordan står det til?

Noen mennesker jeg kjenner er alltid online på mobil. De har den med seg overalt. Hvis de skal ta seg en dusj, så ligger den utenfor døren. De svarer sms`er i alle settinger. Når det piper i telefonen, så er de der tvert, enten åpner de diplayet og smiler, eller så sier de: Herregud, se denne her!

Mobilen går foran alt, overalt. Jeg kan stå og prate med en person, telefonen ringer og personen tar den og blir stående å prate i telefonen. Ennå vi alle vet at det er verdens enkleste sak å ringe opp igjen. Hva handler dette om da? Er vi redde for å gå glipp av noe? Vi rekker da hverandre til slutt.

Mobilen har trengt seg inn og tatt en plass som gjør oss tilgjengelige når som helst og hvor som helst, mer som en refleks, enn en nødvendighet.

Og jeg elsker deler av det. Bernt sitter i et møte for eksempel og jeg får levert en beskjed, som jeg ikke trenger svar på: ”Husk å kjøpe lactacyd, tomatpure og knekkebrød”. Det er sjelden at det er viktigere enn det. Noen ganger kan det være: ”Var det du eller jeg som skulle kjøre på Tae Kwon Do`en i dag?” Og det trenger jo et ganske umiddelbart svar, og som regel går det greit. Han har fått noen: ”Når faen er du ferdig?” Disse ”elsker deg” sms`ene de ramler av i hverdagen. Det svinger ikke så godt å skrive det på sms heller, synes jeg da.

Jeg er vel en sånn midt på treet tilgjengelig person. Det hender jeg ikke har rom for å prate i telefon. Da kan jeg enten si det, eller ringe opp igjen siden. På hustelefonen min ser jeg ikke hvem som har ringt,og det er veldig greit, for da kan de ha ansvar sjøl for å ringe opp igjen om de vil det.

Hvis jeg da har et behov for å formidle noe, lovpriser jeg sms delen. Da er det bare å sende en beskjed og motparten katsjer den, når motparten vil det. Men det jeg ser er at folk har mobilen tilgjengelig som bare det, for som regel kommer det kjappe svar tilbake, om det så er lørdagskveld, kl.22:00

Hvis noen tar kontakt med meg på sms og jeg oppfatter at det er et ekstensielt behov, og jeg ikke har plass til det, og har registrert det, sender jeg en melding tilbake som regel: ”Jeg ringer deg siden jeg”. Eller: ”Dette kan ikke jeg svare på.”Hvis noen er fortvilet eller i nød, svarer jeg umiddelbart. For nød går foran alt. Hvis jeg forstår at noen trenger svaret mitt, gir jeg det. Det skal ikke stå på det.

Det enkleste og det feigeste er å la være å svare på et anrop eller en sms. Det har hendt at jeg har gjort det. Det hender også at jeg glemmer å svare, fordi det er mye som skjer, men som regel er jeg nøye igjennom alle mine mail og sms beskjeder og besvarer det jeg kan. Hvis ikke jeg svarer i det hele tatt, så er det enten fordi det er vitser, masseproduserte meldinger eller fordi jeg prøver å riste personen av meg.

Det er feigt å gjøre det på den måten, men jeg har endelig lært meg det. Det er ikke alle kampene jeg skal ta lenger. Og før jeg ble syk, så var det flere av de kampene der på telefon. Folk som ringte til alle døgnets tider, skulle konfrontere meg med et eller annet. Du kjenner når folk ikke vil deg vel, men bare skal endre på deg eller er misfornøyd med deg. Feks: "Du kommer aldri hit" eller "Du tenker bare på deg selv" eller "Du kan da ikke ha det så travelt, du som ikke er i jobb". Sånne telefoner tar jeg ikke lenger. Fordi det er ikke bra for meg. Så ”riste de” av seg fungerer det. Jeg skjønte at det var greit det, fordi det nytter ikke å være underdanig, eller å prøve å oppdra noen.

Kall det gjerne ekstrem individualisme, men det var helt nødvendig for å overleve. Jeg er jo menneskelig og gir 2-3 beskjeder, for eksempel ”dette vil jeg ikke ha”. Men når folk ikke skjønner det, da kan de finne seg andre lys å være møll i.

Jeg har en venninne i Årdal, for å holde oss oppdatert avtaler vi telefonmøter av og til. Da setter vi oss ned med hver vårt glass vin, på hver vår kant av landet og prater en time. Det blir som et treff liksom. Det kan jeg synes er trivelig.

Jeg tror mange tar telefonen automatisk og kjenner ikke etter om de har plass til det. Det er egentlig respekt for den andre om en venter til en sjøl har plass til det. Så kan det hende den andre ikke har tid eller plass til det, når du ringer opp, men da kan jo et telefonmøte avtales. Da rydder en plass til det.

Hvis jeg har gjester, tar jeg ikke telefonen eller jeg gir en kort beskjed, ringer deg siden! Det nytter ikke å være på mange plasser på en gang. Jeg får ikke noe igjen for det, blir bare forvirret og stresset av det.

Når noe butter i mot, så har jeg noen faste, eller bloggen da. Kommer an på hva det er. Noen sms`er er bare vakre. Noen som strør litt omtanke på veien.

Jeg har vært igjennom sånn dritings sms sendinger. Grusomme greier. Jeg ser når jeg får slike at de sendes kl 04:00 om natten og sånn. Da er det best om det er sånne vitsegreier, og ikke et krav eller en bebreiding eller noe.

Men når folk ikke svarer meg, så skjønner jeg feigheten i det. Det er en måte å riste av seg noen det. Egentlig er det en hjelpesløshet i det, fordi en sjøl ikke greier å stå for det. Men det jeg har lært er at det er ikke meg det handler om da, det er den andres evne til å sette grense for seg selv, og være tydelig.

Og jeg inrømmer det gjerne: det er vanskelig å sette grenser og være tydelig, men jeg blir bedre og bedre på det.

Det var tirsdagstanken, ferdig med det!

Betty

mandag 20. november 2006

VIBRATIONS

Jeg er dødsinspirert av boka: Zahir og har mange tema å ta tak i der i fra. Men så ble jeg dødsinspirert av et foredrag med Inger Thune. Og så har jeg gått tur før frokost og trimmet en time styrke, og nå er det snart lunsj.

Nå var valgets kvaler dusjen eller tasting. Så her sitter jeg, i all min iver etter å formidle. Morgenturen var helt kongelig. Vi gikk igjennom Tyrilitunet og hilste God Morgen der, tok en liten Lusia runde i mørkret og gikk svette til frokost.

Så springer vi innom rommet for å skifte, og ut igjen for å lytte. Jeg var litt bakpå, men jeg ville ikke ha mistet det foredraget for noe (ok, spørs hva tilbudet hadde vært). Men mennesker som setter griller i hodet mitt, er det beste jeg vet.

En skulle nesten tru at når en skrev hver dag, så ble en tom en gang. De beste postene mine, synes jeg sjøl, er når jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive, da blir det som å gå inn i et ukjent land. Nå som jeg skulle sagt ditt og datt, så floker det seg til for meg. Men jeg vet at jeg kan gi faen og det er en fin åpning å ha. Det er ingen som har noen tidsfrister her og ingen gitte tema. Så det er alltid spennende for meg sjøl og, hva jeg ender opp med å poste.


Lunsj.
Ferdig lunsj.
Gått tur.
Foredrag om fatigue/trøtthet. Da orket jeg ikke mer, jeg gikk og tok meg et bad og har hatt en halv time med avspennning etter det. Om et kvarter er det program igjen og jeg får ikke vært nok aleine.

Det er mange som har lest Kvinner og Klær her og spør meg om prosjektet Lykke. Jeg får mye kred. for at jeg startet opp dette, fordi det trengs et offentlig brukerperspektiv. Vi kan si noe om hva som har nyttet for oss, og hvor det er mangel på informasjon. Inger Thune, overlege som holdt foredrag fortalte at i Sverige var bedrifter flinke til å gi penger til kreftforskning. De kunne si: Vi gir en halv million, hvis staten gir det også. Røkke har blitt forespurt av henne og Grete Waits om å støtte hennes forskning om kreft og fysisk aktivitet. Det er ikke så mye fart i de rike i dette land. Det er forbanna rart, når vi er verdens rikeste land. Folk som er villig til å jobbe 80 timer i uken for forebygging av kreft, får ikke av vår overflod til forskning. Hun har spurt kreftforeningen i 1989 om å få starte opp en gruppe for fysisk aktivitet blant kreftsyke. Hun ble betegnet som en maser. I New Zeland fikk hun starte opp, og det kom gode resultater av det, sa hun.

Når ikke overleger får fokusen, må brukerperspektivet inn. Folk vil ha en nær og personlig historie, og det er en sånn historie som kan sprite opp de som får kreftdiagnoser. Egenverd, fokus på hva som virker, hva er gunstig videre osv.

Jeg merker meg at folk er ganske sinte på kreftforeningen som legger ned omsorgsbiten og omtrentlig bare har forskningsfokus. Jeg kjenner mange forskere etter hvert og de er oppgitte av kreftforeningen på at de ikke blir ivaretatt. Brystkreftopererte er sinte på Anne Lise Ryel som forteller oss at brystkreft var liksom ikke noe problem. Rett i jobb og tjo og hei. De mener at når hun har fått brukerperspektivet, så kunne hun ha bekket opp dem som ikke fikser det like godt.

Inger Thune fortalte meg at cèllegift endrer stoffskiftet, og at en kan gå opp i vekt, selv med høy aktivitet. Hun hadde i sin karriere (20 år) aldri møtt noen som har greid å gå ned i vekt, mens de gikk på Nolvade?. Vel, jeg har gått ned 10 kilo og skal ta 10 til. Det må jeg, ellers blir det ikke noen ny pupp. Jeg bare skal ned i vekt!!!!!!!

Jeg sa at jeg elsket og isbade og at jeg hadde fått forbud mot det, pga lymfeødemarm. Gå og bad, sa hun. Prøv det ut. Hun sa vi kunne trene med vekter. Stillestand var det værste for lymfeødemarm. Hun mente at landets leger måtte slutte å formidle denne skremselspropagandan. Hvorfor vet de ikke det hun vet, når det er forsket så mye på det. Folk her blir forbanna på manglende informasjon på sine hjemsteder.

Hun viste mye statestikk og noen diagram. Damer som var i puberteten i andre verdenskrig, har mindre brystkreft enn ellers. Dette gjaldt også annen type kreft. Det var spekulert i om det hadde med antiokydanter å gjøre. Det ble spist mye blåbær den gang.
De fleste studier i verden viser at fysisk aktivitet beskytter mot brystkreft. Så det gjelder å ta seg tid i livet til det som gir opptimal gode forhold til kroppen. Sex ble også nevnt som en god aktivitet, og dermed også forebyggende mot kreft. Så hva venter vi på?

I boken Zahir, som kan oversettes til besettelse, eller noe som fyller hele ens sinn, møter jeg en mann som ikke har mot til å skrive en bok, og det har ikke jeg heller. Jeg gjør alt mulig annet enn det. Jeg skulle reist til fjells et år, uten mobil og mailkontakt, så skulle jeg fått skrevet noe ned. Men det er usannsynlig at det går an, som 3 barns mor. Eller er det bare en unnskyldning jeg lager meg for å ikke ”ta jobben”?

Jeg har jo sagt at jeg ikke skal utsette noe i livet mitt, og hvis noen hadde gitt meg et år igjen å leve, så ville jeg skrevet en bok med en gang. Det er ingen som skal bestemme hvordan jeg skal leve, men et ansvar har jeg for mine gutter. Så kanskje jeg skal tøre å satse på at jeg blir eldre. Kanskje jeg ikke er moden nok en gang, til å skrive en bok. Men jeg vet at jeg har ikke motet. Jeg også bærer mine arr som medaljer. Kanskje jeg greier å skrive den gang, jeg har klart å tilgi.

Jeg også har kjempet et helt liv. Kjempet mot kranglinger etter mine foreldres skilsmisser. Kjempet for retten til å være et barn. Kjempet for retten til å slippe å være voksen som barn. Kjempet for å slippe å være del av de voksnes problemer etter havarert ekteskap. Kjempet for punken, okkuperte hus, mot dopen, for dopen. Kjempet for min rett til å være meg sjøl. Kjempet for å bli nøktern. Kjempet for en utdanning. Kjempet for min fortidligfødte sønn som lå et år på sykehus. Sondematet i 5 år og hadde oksygenslange nesten like lenge. Jeg har kjempet i jobben for å bygge opp noe jeg tror på og kjempet mot kreften.

Det er kanskje nok kjemping for meg nå. Jeg vil gjerne bare nyte livet mitt og få lov til å ha det litt lettere. Og jeg er i gang med å få det til. Jeg gjør ikke ting som ikke gir meg gode følelser. Jeg slipper til livet litt som det er. Mer og mer, etter hvert som jeg tør og unner meg selv det. Ting er ikke så farlig lenger, for jeg har meg selv.

Nå er det noe gruppegreier. God kveld,

Betty

søndag 19. november 2006

30 SØLVPENGER

Det er utrolig hva en times søvn kan gjøre, når den eneste oppgaven jeg har er å gå en tur. Jeg gikk rundt omkring i dagslys, og tok inn Mesnali luften. Jeg dro nedom Maharishi helsesenteret hvor jeg har vært mange ganger. Og innom kirken, fordi det var musikk der. Hun sa det skulle være gudstjeneste kl 18:00, så der var jeg.

Jeg fikk av meg svette klær, var på et halvt foredrag om ernæring og dro til kirken. Det var en fin stund. Jeg hørte på 30 sølvpenger med Betty Big Boom Band da jeg gikk dit. Jeg øver på den til studio. Da jeg kom dit, sa jeg til damen at jeg hadde glemt penger til kollekt. Jeg hater at jeg glemmer det. Penger er ikke mye verd å gå på tur med, men hit skulle jeg hatt de med. Jeg liker å gi fra meg penger i sånne sammenhenger.

Prekenen handlet om penger. Hun hadde til og med penger med seg opp på prekestolen. Hun dro historien fra Bibelen om den fattige dama, som gav fra seg alle pengene hun hadde. Hun brukte to 50 øringer som symboler. Og sa at hvis vi får 1000 vis av kroner hver måned, og gir bort en 100 lapp, så er ikke den like mye verd, som det denne konen gav. Hun snakket om å gi fra seg 10 % av det vi tjente til en god sak. Vi hadde ikke blitt fattige av det.

Så kan man få allslags tanker, at hun gamle hadde ikke mye å tape på å gi bort det hun eide, men det hadde hun, mer enn om jeg gav fra meg alt jeg eide. For det er sinnsykt mye rikdom i form av penger og ting rundt meg. Vi har og vi eier så mye rart, at jeg synes det er pinlig når noen er gniten. Vi får ikke med oss noe i graven likevel og hele poenget med å trakke rundt som gjest på denne jorden, er vel å få gi noe av seg sjøl, der det trengs.

Jeg liker å gi fra meg, men vil ikke forplikte meg til en bestemt ting. Jeg gir, når jeg kjenner at jeg vil gi, og det er ofte når noen tigger på gaten. Det gir meg noe. Det å gi av meg sjøl, er det største for meg. Og noen ganger handler det om penger. Hvis noen stjeler mitt hjerte, kan jeg gi uant av alt, så der må jeg lære meg å holde igjen.


Nei, nå er kl 20:00 og det er program igjen.

Nå er kl 21:30 og Kari Skanche har lest dikt til oss. Det var utrolig morsomt. Et utrolig oppkomme av Mesnali. Jeg kjøpte boka hennes, og får den på tirsdag.

Jeg har snakket med sjefen på Montebello i dag og hun synes at filming her skulle gå fint, så lenge jeg spurte folk først. Det gjør jeg.

30 SØLVPENGER handler om svik. Jeg gikk igjennom hele teksten og betydningen av den for meg, på tur hjem fra kirken.

Jeg har opplevd noen svik, og sangen blir en slags dedikasjon til to ting: bearbeidingen av dette og til den indre kritikeren i meg selv, til livsoppgaven å tilgi meg sjøl og andre dette. Det å bli utsatt for svik, som voksen er en annen følelse, enn de svikene som du opplever som barn. Som voksen er du ikke avhengig av mennesker i samme grad som du er som barn. Det går an å riste av seg drittsekkene og de dårlige følelsene de brakte med seg. Det er viktig å ikke ende opp som en bitter kvinne.

30 SØLVPENGER handler derfor også om mine egne svik, mot meg selv. At jeg lot meg lure. At jeg valgte å stå i disse relasjonene for lenge (igjen det er en grunn til at jeg ble kreftsyk).

30 SØLVPENGER handler om at det bor en Judas i oss alle. Det bor en som forråder meg i meg, denne kaller jeg for den ”indre kritikeren min”. Den som prøver å få meg til å sitte i mitt eget mørke og ikke tro på meg selv. Nå har jeg greid å knekke denne ganske så godt, men jeg tror denne kampen varer livet ut i større eller mindre grad. Men det er sjeldnere at jeg tviler på meg.

På veien hjem i kveld tok jeg fram Bibelhistorien om 30 sølvpenger. Den ene var Judas, men de som ville gi han 30 sølvpenger for å forråde Jesus er store svikere de og. Judas kjente tvilen i seg selv, han hadde vel en indre kritiker han også, hvor han selv ikke var mer verd. Og her er en kjempenøkkel til teksten, for han tålte ikke at Jesus fikk den plassen han fikk. Og sånn er det altfor ofte med oss folk. Judas`er, som er misunnelig og ikke tåler at du står i ditt eget lys og får til ting.

For det meste går det fint å gi faen i dette, men når folk med makt begynner å sverte deg og ditt navn, pga misunnelse, da er de like desperate som Judas var. Jeg vet ikke hvor religiøs jeg er. Jeg har troa på meg selv og tror at Gud bor i oss alle. Jeg synes at kirken er et godt sted å være og jeg synes at Bibelen har mange bilder og gode symbolikker, som jeg overfører til eget liv.

Det var masse solosang i kirken, av en kvinne og en mann og det var vakkert. Det var konfirmanter der og det var en liten varm kirke. Jeg gikk fram og tok nattverd. Jeg har mot og kjenner at jeg får mye av å gi meg sjøl dette. Sigrid Undseth er begravd på krikegården på Mesnali. Hun bodde i Lillehammer, hun var katolikk og ville begraves der. Det er korthistorien om det.

Jeg synes det er godt å være med meg sjøl, så her sitter jeg og taster. Jeg blir super sliten av sånn generell sosial prat og velger det derfor bort. I morgen tidlig starter vi med morgen trim kl 07:30.

God kveld,

Betty

Ps jeg legger ved teksten i kveld ds

30 Sølvpenger
Tekst: Betty Johnsen
Melodi: Sigurd Saue
(En sang til min egen indre kritiker, det bor en sviker, en Judas i oss alle og til livoppgaven å tilgi meg sjøl og andre dette)

E`det godt nok
E`det flott nok
For øyeblikket da?
E`eg verd mer
E`du fornøyd no
Fikk du alt det som du ville ha?

Ka sa eg
Da du ba meg
Ordne for deg og?
Eg vi`kkje ha deg
Eg vi`kkje se deg
Så enkelt e`det no og fordriv…

Forbud og påbud
Du e`ikkje bedre
Eg kjenner deg no
Eg vet kem eg skal hedre

Refr.:

30 Sølvpenger
E`det alt du gav
30 Sølvpenger
For det eg var
Blottet for empati
Ting går deg hus forbi

Vers 2:

Ka e`prisen
Du betalte
For sviket du prestert?
Kan det brennes
Kan det kjennes
Ka måtte du betale for det?

Du e`avslørt
Du e`tilgitt
For ditt eget spill og slag
Du e`sliten
Du e`liten
I din egen sjel og selvbedrag

Sviket ditt kjennes
Men det lar seg styre
Sviket kan brennes
Timene ble dyre

Aldri Aldri
Aldri skal du få rå igjen
Aldri Aldri
Aldri får du sjansen igjen
Aldri Aldri
Aldri bøyer eg av igjen
Aldri Aldri
Aldri skal eg kjenne meg under deg

Refr:

30 Sølvpenger
E`det alt du gav
30 Sølvpenger
For det eg var

Lengsler driver sannhetens trang
Stengsler driver redslenes tvang
Det var ikkje eg som dret på draget
Kjærlighet er størst, men penger kan bedra det


30 Sølvpenger
E`det alt du gav
30 Sølvpenger
For det eg var
30 Sølvpenger
E`det alt du gav
30 Sølvpenger
For det eg var
Blottet for empati
Ting går deg hus forbi


Betty

Institusjonslivet!

Ja, da er institusjonslivet i gang. Nå forholder jeg meg til tidspunkter. I dag har vi svømt før frokost. Jeg elsker jo vann, så jeg er ikke tung å be. Det har ikke blitt kirketid engang, denne søndagen, og jeg er ferdig med dagens første foredrag også. Om 10 minutter skal jeg ned å lage mat. Joda, det svinger dette her. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg kan like dette skjematiske institusjonslivet til dels. Det er god klang i alle rom, så jeg øver på en julesang. Også ”leifer” jeg litt, hilser på alle som går forbi.

Jeg gir av trøkket mitt, også går jeg for meg selv. Jeg har ikke så lyst på disse sykdomspratene sosialt. Jeg er per def. Frisk og det forholder jeg meg til. Jeg synes at egget er passelig kokt og jeg liker brødet, og alt jeg får servert. Men noen må klage på alt, og det skal de få gjøre, men ikke med meg som tilhører.

Jeg har videobloggen min med. Gruppen min har godkjent det. Det jobber sånne strenge damer i kreftforeningen. De ser så morske og ordentlige ut, og så får man egentlig ikke så god kontakt med de. Kanksje det bare er meg? Samma det. Jeg trenger ikke spekulere på det en gang.

Jeg holder på med å slippe livet til som det er. Ikke sånn som det var. Jeg har jogget på mange fjelltopper og vært i knuseform, men forstår at kanskje jeg ikke kommer på det gamle nivået. Jeg svelger kameler hver time på slike plasser. Men de som har gått Monteverest, sier:

”Nei, nå må jeg fly”.

Kl: 12:30. Det sa de ikke, det de sier er: Drømmen om å dra dit var bedre enn å ha vært der! Det er en del drømmer som aldri skal bli realisert. Men det fine med drømmer er at de kan drømmes. Jeg har siden kl:11:00 vært med å lage 5 ulike mattyper. Tomat bruchetta, avakadodressing, sunne vafler, pesto, bær/frukt med kesam, Avacado dressing og jeg har spist middag, fiskegryte.

Institusjonslivet skal en ikke lefle med. Nå skal det være tur til Mai-haugen, men jeg hater sånne fellesturer i buss. Institusjon på tur! Og det er begrenset hvor intereesant det er, når en har vært der før. Jeg skal hvile litt, gå en tur og ta noen øvelser i stedet. Jeg lengter hjem. Jeg er litt lei av å bli kjent med nye folk, det er i grunnen litt slitsomt. Så jeg får gjøre det jeg kom her for: ha fokus på å gå ned i vekt.

Guttene har sendt en lenke til meg, de laget en film i går. P.K. har kjøpt seg Lego Mindstorm og John Arvid har filmet. Bare se!




Foredraget handlet om fysisk aktivitet, kontra fysisk trening. Ingenting nytt under solen, men det er egenprosessen som er bra. Bli påminnet ting og få aksept for at ting tar tid etter kreftbehandling. Tips om gode matinnkjøp osv.

Da skal jeg lese og slappe av.

Ha en god søndag dere,

Betty

lørdag 18. november 2006

Monte

Jeg er ikke en veldig sosial person. Hvis jeg merker at folk suger og har motstand på endringer, så trøtner jeg ut og vil være for meg selv. Jeg har gått en tur, på speilhålken, det ble kaldt til kvelden. Har funnet en potensiell Kalenderpike, som har jobbet aktivt med film og saken der hun kommer i fra. Hvis jeg bare kunne styrt dette prosjektet selv, så hadde jeg nå hatt 12 perfekte damer. Vi skal ikke på turne i Januar. Det var ikke mulig å oppdrive jobber for bandet. Alt var booket fullt. Det var ikke fordi vi var ukjente en gang, men det var fordi det simpelthen var fullt i Herberget.

Det blir et steintett program her, så stikkordet mitt blir: Husk å hvile. I morgen starter vi i bassenget kl 08:00. Jeg har et sykt behov for å komme i form, men jeg har lett for å ta av og da møter jeg veggen igjen. Det har jeg ikke råd til å gjøre. Jeg skal aldri i mitt liv, noen sinne, gjøre noe som jeg ikke har lyst til, aldri. Det var derfor jeg ble syk, for jeg strevde for mye.

Her er det mange brystkreftopererte damer fra årstallet 2002. Jeg er ny i gamet. De snakker om at kreftene først har kommet nå. Hvor lenge skal dette vare? Men vi er forskjellig. Jeg kjenner meg oppatgående, men det blir spennende å se hvordan det blir, når jeg presser kroppen igjen.
Randi Bergersen som er vår idrettspedagog sier at kreftpasienter må bruke tid på å komme i form. Behandlingen har gjort sitt med kroppen. Det er ikke bare å peise på. Jeg har truffet Vegar Brandal her, han jobber på Røros rehabilitering, men gjester her denne uken. En knall artig fyr, som lærte meg å ”leife”.

Nå skal jeg lese meg en bok, kjøpte Zahir på jerbanestasjonen.

God natt,

Betty

Jeg er på en reise!

Jeg er ute og flyr i tankene, drømmer meg bort, inn i min mp3. Jeg har det bra med det. Det er begrensa hvor lenge jeg greier det, så da må jeg forholde meg til at jeg er ute og reiser aleine. Jeg har reist mye i livet aleine. Jeg liker det ikke. Det gir meg minner og følelser fra de aleine reisene jeg har hatt. Det startet i 4. klasse for da begynte jeg mine bussreiser til skolen. 2 busser til og to busser fra. Jeg tok to busser til skolen fra 4. klasse og ut ungdomsskolen, med avbrekk på et halvt år. Den gangen kjentes bussen bra, fordi jeg greide å drømme meg bort. Men dessverre er jeg ikke like flink til det lenger. Jeg fikk høre at det var negativt å drømme. Men drømmene mine var fine de, for man drømmer alltid om noe som er bedre, enn det som faktisk er.

Psykologen min sier det, at bussen i barndommen var tryggheten min. Busssjåføren kom alltid presis og tok meg med. Uten å stille krav eller spørsmål. Han bare kiket på meg og forstod. Jeg var ensom, flink og stille.

Jeg kjøpte meg en kopp kaffe i togkafeen. Lunken, og dama var sur som bare det. Jeg takler ikke det noe særlig. En mann brøt meg ut av min aleinehetsfølelse, smilte til meg og sa: ”Gratulerer med prisen”. Jeg tok frem det store Betty smilet, for jeg ble så glad: ”Takk skal du ha”. Han satt med to damer og jeg fikk lyst til å sitte meg ned, men jeg tror at han var modig som sa det, og tenkte kanskje at han forstyrret meg, mens jeg fikk bare lyst til å rope ut: Snakk med meg!

”Var du der?” spurte jeg. ”Ja, jeg satt langt fremme og du sang så bra, det enorme trøkket du har”, svarte han. ”En slik kraft bor i oss alle svarte jeg, det gjelder bare å få tak i det, holde fokusen og få det ut”, svarte jeg i håp om noe mer. En av damene spurte: ”Hva snakker dere om?” Han tygget på det jeg hadde sagt og svarte meg: ”Jammen du får det virkelig til. Jeg har ikke opplevd maken til trøkk. Gratulerer igjen”. ”Joa, det var gøy det der”. Hun damen ble utålmodig og spurte igjen:”Hva?”

Jeg gikk tilbake til min vogn, til min plass, til meg selv, mens jeg sa: ”Du får kjøpe platen da! Det går til en god sak!” Jeg gir meg aldri. Sak.Sak.Sak. Men det er bare sånn jeg er. Platen står aleine og blir god nok i seg selv, og ikke alle skal kjøpe den fordi det går til en god sak, men kanskje simpelthen fordi de liker bandet.

Jeg hørte mens jeg gikk at han forklarte damene hva vi snakket om og jeg smilte meg igjennom 3 vogner. Bevegelse drar meg også ut av følelser, for ensomhetsfølelsen jeg kjenner på, er gamle greier som tyter ut. Og det skal bare et knips til, så kan jeg stenge de av.

Men det er egentlig interessant å bli kjent med det. Betty 43 år, voksne damen, sitter på et tog og har følelser inni seg som en forlatt 14 åring.

Jeg liker å være aleine, men det er noe annet enn å kjenne på denne aleinereisefølelsen. For den dukker opp på tog, buss, båt og fly. Ikke i bil eller på sykkel, fordi da er det aktivitet.

Hvis jeg hadde sitter her med deg, så hadde jeg ikke hatt det sånn. Kanskje jeg hadde nevnt det, eller fortalt en historie fra da, men jeg hadde ikke kjent så mye på det, som jeg gjør nå.

Jeg ser ut vinduet og prøver å se noe nytt, for å ta styringen på følelsene jeg sitter med. Jeg kan se det vakre og kjenne meg hel, stolt og sterk. Men 14 åringen har tatt et grep og vil ikke slippe taket helt.

Jeg haiket meg rundt i Europa da jeg var 18 år. På hvert sted dopet jeg meg slik ned, eller røykte meg så skev at jeg kunne sitte på samme plassen i dagesvis. Når jeg kom til meg selv, dro jeg videre og traff nye mennesker som hjalp meg meg med å få tak i det eg trengte for å dope meg ned. Så satt jeg der, til jeg greide å ta et grep og gå videre.

I Berlin var det annerledes. Det satt jeg pisseskev i en leilighet i en uke, så ville jeg være med. Jeg regsitererte så vidt menneskene rundt meg, de snakket til meg, de snakket med hverandre om meg. Så jeg tok inn at de ville ha meg med. Vi gikk i et demonstrasjonstog, fordi en punker hadde blitt drept året før, på denne dag av politiet. Det var godt å føle tilhørighet og at vi var sammen om noe. Vi knuste byens butikkvinduer da politiet prøvde å stoppe demonstrasjonen. Jeg løp som en gal, husker eg. Pelmet steiner mens jeg lo og skrek. Jeg ble dratt inn i en pub av gjengen som huset meg. Der drakk vi oss full, jeg pratet og pratet, helt til jeg røykte meg skev. Da ble jeg stille igjen.

Nå ringer jeg Thomas! … Det gjorde godt!

Tilbake til toglivet. Jeg har okkupert 4 seter og har flyttet meg mot kjøreretningen. Jeg vil ikke at folk skal kike mellom setene, på det jeg skriver. Sannsynligvis er de ikke der at de gjør det, men jeg tror det, og da får jeg ikke til å skrive. Merkelig, for dette har jeg tenkt å legge ut på internett, men ingen skal se når jeg skriver. Ja, ja. Jeg har ting i alle setene. Slik er jeg overalt jeg kommer. Jeg fyller opp de metrene som er rundt meg, med egne prosjekter.

Over gangen sitter en ung mann i militærklær. Han passet på tingene mine men jeg var på do. På returen spaserte eg forbi mitt eget sted, og da måtte eg le. Og det er ikke så naturlig å bare le uten å forklare, så jeg forklarte hvorfor jeg lo, og han sa:”Åja” og det er ikke akkurat den store responsen, så jeg taster videre.

Jeg har fått Tono penger i år, så de har jeg med meg på en giro utbetalingsblankett. Men dit jeg skal er det knapt nok en butikk. Så kan hende jeg kommer hjem igjen med de par tusen. Jeg har så vanvittig lyst på et stereanlegg. Vi trenger også en ny tv. Men når man skal bruke noen tusen, så må de tusenkronersbehovene veies opp mot hverandre, og det er mange av de, gitt. Vi diskuterte dette i går, vi ble invitert på middag til den sprekeste av damene i gaten, med familie. Det er bedre å legge i litt og få kvalitet, enn å kjøpe ting som ikke funker lenge.

Det sitter en dame på andre rad, hun snakker i telefonen og har nesten ikke stemme. Kols eller noe. Vet ikke, men jeg blir helt opphengt. Det grøsser i meg. Så nå skal jeg mp3`e og drømme meg bort litt. Jeg har funnet en ny drøm jeg kan drømme. Ute er det slaps og det regner litt. Men jeg klarer å bryte igjennom dette.


Jeg er fremme. Jeg har ommøblert rommet allerede og pakket ut. Det er to rom og et bad, og jeg har valgt rommet nærmest badet. Det skal bo en dame jeg ikke kjenner, med meg her. Litt nedtur, men det tåles. Det kan jo hende at det kan bli bra, men hvor skal jeg da synge? Vi får lage en plan. Jeg skal introdusere en fin løsning for oss begge. Det regner bergensere i Lillehammer i dag. Jeg er sulten som en ulv, får se hva de har å servere.

God lørdag til dere som følger med meg på min reise,

Betty

fredag 17. november 2006

Norge, Et Bra Land!

”Mamma, er det gratis å få barn?”. Per Kristian har vært hos en kompis og vi kjører hjem. Jeg kjenner jeg blir lykkelig når jeg svarer:”Ja, det er det, min blomst!”. Han svarer: ”Da er jo alt det beste i verden gratis da, venner, familie og barn. Det er bra”. Fantastisk tenker jeg, dette må jeg blogge. ”Tar de ikke penger i fra deg når du er på sykehuset en gang?” spør han videre? ”Neida, du til og med får penger når du får barn. Jeg får for eksempel 1000 kroner hver måned for deg fra Norge”. ”Gjør du? Kor bra! Er det sånn i alle land?” ”Nei, min venn, sånn er det ikke i alle land. Vi bor i et rikt land. Norge passer på at du får mat og klær, med disse pengene”. ”Det er bra, altså”, fortsatte han før vi ble stille.

Etter et rødt lyskryss og noen meter til, så bryter jeg ut i latter. ”Ja, det er faktisk veldig bra land vi bor i, og vi glemmer av og til å glede oss over det. Men du mitt barn, minner meg på det”.

Det er mye vi kan gjøre noe med, men vi har det mye bra og.

God fredag,

Betty

torsdag 16. november 2006

Time After Time

Døgnet har sine gitte timer, uansett hvem vi er. Det betyr at hvis jeg plusser på en aktivitet, så må det gå ut over noe annet. Nå som jeg trener igjen, litt mere strukturert, kniper det på bloggetiden. Det handler jo hele veien om prioriteringer til egne mål. Hvis ikke vi velger, så blir vi valgt. Livet går videre av seg selv. Det er igrunnen langt bedre å styre det selv.

Vi har vår tilmålte tid her på jorden. Og når du har sett døden i hvitøyet, så tenker du som så, det er så mye vakkert jeg må se først. Men tid er det som er gitt meg i mitt liv, helt fritt og uten noen krav. Jeg kan rett og slett fylle tiden min med det jeg vil, og når jeg er våken og ser det vakre omkring, føler jeg at tiden er benyttet maksimalt.

Vi har alle hørt om gamle som er redde for å dø. Jeg tror mere det handler om sorgen over det tapte liv, den tiden de ikke levde, når de var i live. For har du levd, så tror jeg man er ganske fornøyd, når en skal dø som gammel. Noe annet er det å dø som ung. Da tror jeg sorgen over å miste livet blir opprivende og brutal. Men for meg var det værst å tenke på at ungene kunne miste meg, at jeg kunne påføre de en slik voldsom smerte. Men sannheten er at barn mister sine foreldre hver eneste dag, og det blir folk av de og. Men, det lager dype sår, som skal leges hele livet.

Vi har alle våre valgte oppgaver. Om ikke vi velger de bevisst, så er det et valg det også. Og jeg spør meg sjøl hver eneste dag, hvorfor jeg gjør det jeg gjør, og for hvilken hensikt. For det er kun igjennom fokus og hardt arbeid det blir resultater som kan gi vekst og endring.

I går skar masse seg. Telefonen flatet ut, planer om mere inngående arbeid i permene ble det ikke rom for. Vaskehjelpen er på ferie, og da tar huset sitt fokus, det er greit med et reint bad, liksom. Alle guttene hadde kjempebehov for å snakke om sitt. Ruben skar igjennom, han gikk og kjøpte pepperkakedeig, så nå er vår jul startet. Unger som knar og produserer pepperkaker, prater helt villt, og det er helt herlig. Vi hadde noen unger på besøk, og jeg kunne formelig se hvordan deres forventninger bygget seg opp, mens pepperkakelukten sivet inn i huset. Jul gir stemninger gitt.

De laget noen tjukke pepperkakedamer og mente at de skulle sendes til en slankefarm, Hvor tar de det fra ? Ruben mente at jeg skulle på slankefarm i neste uke. Så forteller hver og en hvordan skoledagen har vært og lytter andektig til hverandre. Det er ikke en dag de ikke nevner erting på skolen, men det er interessant hvordan deres selvfølelse ikke lar seg berøre. Vi har mye å lære.

Jeg skal på jobben i dag Mind The Gap og hente sakene mine. Jeg har ikke vært der på over året. Så det krever sin kvinne. Men jeg er forberedt og jeg har tatt et valg. Jeg kan ikke satse på et prosjekt som ikke er viktig nok for min ledelse, og med lav lønn, mye ansvar og liten stilling (60 %), så lot dette seg ikke gjøre.

Dette er et prosjekt som er laget for ungdommer som har kreative krefter, men som ikke får brukt de i den ordinære skolen. Det er et genialt prosjekt, og har gitt mange ungdommer nye muligheter. Der får de skape musikk, og igjennom mestring av en ting, så får de til til mye annet også. De får tilbake troa på at de kan noen ting, for det finnes ikke et menneske uten evner. For å kunne jobbe med slikt, må du jobbe med hjerte ditt og tøre å la deg berøre. Lar du hjertet ligge igjen hjemme, for å forsere karrierens smale sti, eller for å gå hjem uten å bli berørt, har du ingenting i et slikt arbeid å gjøre. Der må du være personlig. Hvis du velger vekk det personlige, som en sånn liksom profesjonell holdning, da er du ute å kjøre. Da er du i strid med nestekjærlighetens etikk, og det kan jeg aldri være.

Nå kommer det en fyr og skal hente Kawasakien min for vinterlagring.

Ha en kanon dag dere!

Betty

onsdag 15. november 2006

Guds Garanti...

...gikk ut ved 40. Alt etter 40 er rein bonus. Og kroppslige småplager blir hverdagslige samtaleemner, i større grad en før. Det er bare å ta det med godt humør, for noe annet virker ikke. Bevegelse i tillegg virker, så er det å finne balansen i det da. Balanse er et nøkkelord. Hva er en uten balanse både psykisk og fysisk? Jeg trente balanse på kneet mitt i går på Leangen fysio, og kjenner at det stabiliseres. Rask progresjon, kalles det. Men så er jeg i dårlig form, og da merkes formsøkningen. Det gir energi. SÅ i dag skal jeg på SATS igjen dere, Stram Opp og til ernæringsbærta og veie meg.

I går var det siste tur på www.tomiatis.no TOMATIS for i år. Vi skal gå en runde på nyåret. Per Kristian syntes at det var synd at vi skulle slutte, for som han sa: "Jeg har ikke hatt angst på lenge". Men når ting hjelper, så er det ikke så mye å dvele ved. Det fine har vært at vi har hatt god utbytte av det begge to, og så har vi fått være i lag to timer hver dag over uker. En investering i vår relasjon. Vi har hatt det fint på Tomatis, for der har vi slappet skikkelig av.

Ute er skyene borte og det hjelper at ikke de henger som et tungt lokk over dagen. Jeg liker skyer og formasjoner, som forandrer seg på nytt og på nytt, men tankene trenger himmelen.

Jeg har hatt arbeidsøkt med gamle tekster. Jeg har satt de inn i permer og brukt langsom tid på det. Tekster vekker minner. Og mange minner er fine å leve med.

Ha en fin dag!

Jeg skal ut og fly,

Betty

tirsdag 14. november 2006

URØRT

En ny og urørt dag, herlig! Jeg er superfornøyd med meg sjøl, fordi jeg kom meg på trening i går. I dag skal jeg til magikeren på Leangen fysio, så nå er det bevegelsesglede ute og går og til logoped for stemme. Her restitueres det. Jeg har litt gangsperr og det er godt å kjenne at kroppen lever. Armen stikker og svulmer litt, men det er stress.

Jeg har det siste døgnet gjort meg sjøl klar over min egen holdning i forhold til hva som er viktig for meg her i livet. Og den eneste eg trenger å bli populær ovenfor er meg sjøl. Hvis jeg ikke er stjerne i mitt eget liv, kan jeg heller ikke være det noen andre steder. Det inbefatter for meg å ikke gjøre ting som går på tvers av det som er bra for meg.

Ting som gjør meg ulykkelig skal jeg absolutt ikke være med på. For å oppnå lykke, må vi ha med oss glede med det vi gjør, hvis ikke er det dødt løp. Det kan hende i jobbsammenheng at en skal gjøre noe en ikke har så lyst til og være lojal overfor beslutninger, men da skal en ha godt betalt for det.

Det er deilig å oppdage hvor lite viktig det er for meg å eksponere på feile premisser. Å bli sparket opp på en pidestall, hvor en sjøl ikke er helt med, er absolutt noe av det værste. Da smaker ensomheten dyrt. Når du sjøl er viktig nok, trengs ikke det slike sjøleksponeringer.

Jeg tror at jeg fikk kreft fordi jeg strakk meg forlangt i forhold til meg sjøl. Mulig kreften lå latent i kroppen, men brøt ut fordi jeg gikk over mine egne grenser. Kanskje hadde jeg fått det seinere i livet, kanskje ikke. Men en hver kropp med lite motstandskraft og dermed dårligere imunforsvar, er mer disponibel for sykdom.

I dag har jeg tenkt litt rasjonellt på dette med tilbakefall. Det finnes en prosentandel der. Husker dere Baneheia saken, hvor 2 jenter ble voldtatt og drept? Alle fikk en redsel for egne barn, rundt denne saken. Men statisktisk sett, så var det liten sjanse for at dette skulle hende mine barn. Da jeg fikk brystkreft opplevde jeg en hel skare av kvinner som ble redd på egne vegne. Kreft ble plutselig en mulighet alle kunne bli rammet av. Men fremdeles er det like lite statistisk sjanse for at alle i min omgangskrets skal utsettes for brystkreft. Men alle kan godt skjekke brystene, så de vet hva som er normalt.


Det samme gjelder tilbakefallsmulighetene for brystkreft. Det er en sjanse for det, og den er liten. De fleste overlever dette her. I hvert fall så vil en redsel for det ikke gi annet en dårligere livskvalitet. Men det som kan gi livskvalitet større enn det var før kreften, er å være seg bevisst hva som er det viktigste i livet for en.


Og her er jeg blitt helt banal. En kopp kaffe på trappen med min mann, glade tilfredse barn, få være kreativ og skape nye sanger, være i god form, oppleve vakre ting rundt meg, leike og lære.
Jeg suger ikke på gamle karameller og har heller ikke gått over til kamferdrops. Jeg har bare lært meg å følge med når himmelen slår sprekker og solen titter igjennom det. Og det er mer enn godt nok.

Jeg gjør ikke ting på tvers av meg sjøl lenger, det er ikke nødvendig at alle liker meg. Jeg er god nok, og jeg gjør en god jobb for å forklare meg sjøl det. Jeg strever ikke for å gjøre en jobb, jeg tar oppgaven for det den er. Jeg trenger ikke å bli anerkjent for noe jeg ikke er. Heltestatus eller popularitet er absurde greier, som tilhører markedskreftene mer enn det tilhører oss vanlige folk. De fleste musikere er ukjente, men lykkelige, fordi de har valgt med hjerte. Vi har mye å lære der.

Men jeg er kreativt mot til å gjennomføre egne ideer, som også andre kan ha nytte av. Jeg tror på vekst og endringer og at det er alt som er. Jeg får til det jeg vil, men er god på å samarbeide og sette realistiske mål. Og størst av alt er respekten for andres opplevelser.

I alle prosjekter jeg har arbeidet i, har jeg hatt hengende en lapp på min tavle:

Prosjektets Faser:

1) ide
2) entusiasme/begeistring
3) panikk
4) Jakten på skyldige
5) Straffen av uskyldige
6) Heder og ære for de som ikke var involvert en gang.

Og dette slår til. Ikke så pussig, fordi vi har ikke alle samme holdningen, fordi vi er redde for det ukjente, fordi vi ikke kommuniserer godt nok, fordi vi mistenker andre for å ha ”skjult agenda”, fordi kampen om å bli sett blir viktigere enn å gjennomføre, fordi vi prøver å stå på andre for å bli høyere sjøl.

Det blir ikke ekte ekspressivitet.

Det ser ut til at Oppkommet får ut diktsamlingen vår til jul. Et prosjekt jeg er glad for, og som ikke jeg driver. Da kommer det to personlige ting fra meg til jul. Plate og diktsamling. Hvor det er mange andre involvert. For det er det artigste jeg vet, å være kreativ med andre og gi denne gode enrgien videre.

Ha en fortreffelig tirsdag, 14. november 2006
Betty

mandag 13. november 2006

Bloggemorgen...

..slukker sorgen.

Ny dag, nye mulgiheter. Jeg følger med litt på diskusjoner vedrørende nominering til ny blogg tittel. Denne gangen snakker vi om Tordenbloggen og det er sonitus som arrangerer det. Jeg verken fisket stemmer eller stemte på noen forrige gang. Jeg får ikke til dette helt. Det ene er at jeg følger ikke med på bloggene så godt, det er mye annet i en travel hverdag. Det andre er at hvis jeg skulle nominert noen, så måtte det være en personlig blog med fullt navn. Jeg har mest sansen for at folk er synlige med sine meldinger.

Og tema som ikke tåler dagens lys, kan holdes privat eller hos psykolog eller noe sånt. Med mindre vi snakker om store overgrepssaker, som trenger dagens lys og som andre kan lære noe av. Sånne ”knullet og kvelt” blogger kan jeg godt være foruten, og selvsagt er de anonym, ellers vil de vel bli nedrent av andre tullinger. En ting er at de erfarer og skriver om sex på en slik måte at jeg blir kvalm, men når de i tillegg forteller meg at jeg ikke har skjønt noen ting, da blir det bare for dumt. Da har jeg brukt tiden min feil og jeg tar meg sammen. Kan hende jeg trakker litt jeg og, uten noen rett til det. Det er ingen som har bett om å bli oppdratt på sine blogsider. Så jeg prøver å holde meg for god til det. Det er ikke alltid vi innfrir som mennesker.

Bloger som legger ut private bilder, som ikke er ment i offentligheten eller oppfordrer til å legge ut bilder av for eksempel Muhammed, skyr jeg.

Noen kan virke som om de skriver for en liten privat blogverden. Som om de skriver til hverandre. Jeg er ikke inviet i disse. Men jeg kommenterer av og til og synes jeg får noen hyggelige meldinger fra oppegående bloggere av og til. Jeg startet med dette for å ha en arena å dele mine erfaringer på fra hverdagen, hvordan jeg taklet kreften og så gav det en sinnsyk skrivetrening. Nå skriver jeg for meg og for deg.

Jeg klorer meg fast til min plan om full restitusjon, for når alle drar ut døren om morgenen, kjenner jeg suget etter et friskt fraspark i denne verdenen. Jeg bryter med på brøddeig, sang og blogging. I dag skal jeg debutere på Stram Opp time på SATS, med nytt kne. Det blir som en stor happening. Før dro jeg dit som om det var en magnet som trakk, nå må jeg planlegge, kjenne motstand og hele jævla pakken.

Men jeg er akkurat der jeg skal være, det er bare det at det er November. Som om November eier en annen kraft enn de andre månedene. Og jeg må holde meg dobbelt så fast, fordi måneden er en storm med sterke vindkast. Jeg står oppreist, men kjenner hvordan elementer river og sliter i meg. Og hele jævla pakken handler om ”å være god nok”.

Å surre rundt her og restituere meg er en ensom greie. Det er greit, for denne ensomheten har jeg valgt. Nå er det bare noen uker til solen snur og jeg skal få operert denne nye puppen på plass og så skal jeg søke meg arbeid. Kreftforeningsturneen blir i denne perioden også tilbakelagt, så arbeidsledig blir jeg aldri.

Det er jo en fantastisk greie å få se at ungene står mer og mer støtt, leiker masse ute. Ser lyst på livet og finner sine egne veier å gå. Igjennom tilstedeværelse har vi oppnådd mange seire denne høsten.

Jeg holder ennå fast i å gå ned i vekt. Det går bare ikke jævli fort. Jeg har sagt at jeg skal gi beskjed i bloggen når jeg er under 90 kilo, men det lar vente på seg, men jeg er det bevisst. Ikke fortvilt, men utholdende. Jeg har også sagt at jeg skal notere når vi som familie blir invitert ut på tur for første gang i år. 10 måneder er gått. Bernt sier at jeg har elefanthjerne på sånt, på hva folk sier (ikke på det man tror de sier) og på tall. Men i tillegg til elefanthjerne, så har jeg nå et år med blog. Om hundre år er allting glemt, men om 50 år, så kan en av sønnene mine slå opp på en vilkårlig dato og se hva vi foretok oss.

Ok, ha en fin mandag!

Betty

søndag 12. november 2006

Inkluderende Fellesskap

Det finnes folk som åpner min blogg, for å se om jeg har skrevet om dem. Hvordan vet jeg det? Jeg vet ikke, jeg bare tror det. Som mye annet i livet, jeg bare tror! Men her må jeg nok skuffe gang på gang, for bloggen min handler om Betty sine opplevelser i livet. Det kan handle om hvordan jeg reagerer eller opplever min samhandling med andre folk, men temaet er hvordan jeg håndterer det. For det er det som er interessant. Hvordan en selv handler og tenker for å få et godt liv.

Nok en aktiv helg er tilbakelagt, med mennesker vi er skikkelig glad i. Dessuten har Ruben hatt sin første ordentlige konsert som rekrutt. For oss var det skikkelig spennende. Jeg har hatt sånn "liksom" motstand på å ha barn i korps, for jeg har hørt at det er mye arbeid på foreldre. Det er helt feil. Musikk er en inkluderende sak og det er folk i alle aldre. Ingen sitter på reservebenken, og hele greien er ren pur glede.















Så fikk vi oss en fin søndagstur. Herlig å gå, herlig med det voldsomme været. Dette halvåret har guttene vårt mere utendørs i leik, enn inne, om ettermiddagene. Dere som følger bloggen her, ser at vi har greid å praktisere søndagstur nesten hver eneste helg.



















Lørdagen ble maksimal. Tomatis et par timer, med gode resultater. Lydbølger som gir orden i kroppen. Musikk er på cellenivå og gjør god innvirkning på psyken. Stein kom på besøk, og da har alle de nærmeste vært samlet i helgen. Jeg dro på UFFA for å feire 25 årsjubileum. Det var godt å være der, og høre dritbra punk. Var spent på Brutal Kuk, som jeg aldri har sett live. Vokalisten var egentlig hele bandet. Han lignet på min bror, karismatisk og vanvittig utadvendt. Kraftfull fremtoning.

















Og kanskje det eneste bandet som bare drakk brus.

Angor Wat var jo selve høydearenaen for oss gamle punkere. Jens Petter Vix spiller trommer fra helvete og Viggo er en fantastisk gitarist. De hadde to varianter, den gamle og den nyere utgavene av Angor Wat. Ville ikke ha vært uten denne kvelden. Jeg skulle gjerne lagt ut flere bilder, men bloggen tar ikke flere i kveld, sikkert pga trafikken. Det var stas å være gammelpunker i går, mange hyggelige samtaler og komplimenter.

Jeg føler meg sterk og møter uken som kommer med ny giv. Jeg har avtaler hver dag, med fokus på restitiuering. Takk for følget så langt. Måtte reisen vare lenge.

Ha en god start på en ny og ubrukt uke.

Betty

lørdag 11. november 2006

Loneliness!
















Min bonussønn har laget dette bildet til meg, med glass og ramme kom det inn døren i går. Vanskelig å ta bilde av bilde, men jeg synes det er jævli bra, og det heter loneliness. Han har forøvrig en bra blog, hvor siste posten handler om døping av sjøfolk som passerer ekvator. Vi tok an ut i går, og det var superkveld, med de unge, Kenneth og Marianne var her. Fabelaktig!

God lørdag!

Betty

fredag 10. november 2006

NORDLYS

Joda, da er kondissen bedre og det ryr inn hyggelige kommentarer og fine stemninger er på vei tilbake inni meg.

Dere som leser jevnt, må jo føle at dere kjenner meg en del, når dere svinger med på alle opp- og nedturer. Jeg synes i hvert fall at jeg blir litt kjent med de som legger igjen en kommentar i ny og ne.

Jeg startet hardt kl. 05:00 i dag, sendte noen mail og la meg igjen. Da sov jeg videre. Når jeg er total restituert, kommer jeg til å bli livsfarlig i arbeidslivet. I hvert fall krevende. Men sum summarium, så er det bare hardt arbeid og klare T Y D E L I G E linjer, det blir gode resultater av. Jeg må rett og slett ha ting inn med t-skje der det har vært mye høyttenking om kanskje ditt og kanskje datt kan skje. For vi kan alle sitte med hver vår opplevelse av det som er tenkt realisert, og der det er ”drodlet” for mye, tenkt for mye høyt og skrevet for lite ned.

Jeg har vært hos fysio-engelen på sykehuset. Hun er en magiker for lymfeødem. Hun arbeider stort sett med å åpne opp de lymfesystemene som virker for at de skal hjelpe armen med å drenere. Enn at jeg resten av livet skal bli strøket på som en katt også hjelper det armen å drenere. Fantastisk.

Like etter dro jeg til fysio-fyren på Leangen. Det var pang i gang og det kan jeg trives med, så jeg fikk tatt flere øvelser i dag enn jeg har gjort de siste 4 månedene. Det er godt å kjenne at jeg blir sterkere. Jeg hopper og flyr med mitt 14 dagers nyopererte kne. Mesteparten av redselen for at det skal gjøre vondt er borte. Det er bare litt stivhet igjen og så er det å lære seg å kjenn, hvor grensen går.

Det er bra at vi legger oss tidlig i ukene, for for eksempel denne helgen blir maraton, som den forrige. I dag kommer (1.1), eldste sønn til Bernt hit, samt Kenneth og Marianne. Det blir veldig bra. Det er konsert i kveld med Wannskrækk og Liliedugg, men det må jeg bare fortrenge. I morgen er det egentlig Tae Kwon Doe oppvisning, men det tror jeg vi kutter. For det blir Toamtis og Lego leag lørdag, jeg skal på et slags arbeidsmøte og konsert med korpset på søndag. Det ble ikke mindre prosjekt med større barn, bare helt annerledes.

Det er Nordlysfestivalen, som foregår den uken vi skal på turne nordover. Så hvis det finnes noen lesende tromsøværinger, så kommer vi og ”tar byen” 25. og 26. Januar. BBBB skal spille den 26. Januar. Dette glær æ mæ noe vanvittig til. Kreftforeningen som har banket datoer og det var deilig at ting blir konkret. Det skal bli så bra hele greien.

Da er det bare å gå inn i en November helg og sørge for at den blir best mulig.

God helg til dere,

Betty

torsdag 9. november 2006

BOOM BOOM

Tatt av Novemberen, det er meg det. Jeg jobbet i mot og jeg jobbet for å holde hodet over vannet. Men det sprakk. Det er mer uvanlig enn vanlig, å møte veggen, men det smeller likedan som før den gang, for det. Det gjør akkurat like vondt og er akkurat like voldsomt. Men jeg blir ikke redd det. Trening gjør mester. Jeg trenger ikke snakke med noen for det. Jeg trenger fred, å være i det, og vokse videre.

Nå er oppturen startet og det hjalp å servere rakfisk og øl i kveld. Livets goder står i kø, men en må ha plass til å nyte det. Personlig kommer jeg ikke unna å arbeide meg ut av tunge ting, før jeg har plass til det.

I går rant det fullstendig over, og det startet med at jeg skulle selge meg sjøl, eller bandet for å få en realesejobb i forbindelse med platen vi lager. Jeg tok kontakt med flere spillesteder. Når jeg står der, så kjenner jeg meg som en 5 åring som ber om å få husly. Jeg føler at jeg tigger, at jeg selger kroppen min igjen, og jeg håndterer ikke den opplevelsen særlig bra. Jeg synes ikke at det er særlig profft heller. Og jeg sier det helt ærlig, jeg kan heller la være å ha konsert enn å be om å få spille et sted.

Jeg tåler godt eksponering og ensomhetsfølelsen som følger med det. Å bli sparket opp på pidestallen går an når en har noe å komme med. Det er ikke det. Men jeg fikser ikke idealisering av meg når det blir krav til meg om å være mer enn jeg er.

Jeg fikset ikke 4 enkle oppgaver og oppdager at jeg er faen ikke arbeidsfør ennå. Men egentlig er jeg ikke så sikker på det, for jeg kunne selgt mora mi, men ikke meg sjøl. Det er det som er det merkelige. Jeg har nå vært borte fra arbeidslivet i 1 ½ år og hodet/kroppen begynner å få nok av denne type aleineheten. Men hva hjelper det, når trygdesystemer er laget slik at jobber du litt, så mister du alt.

Et eksempel: Jeg kontaktet Storås puben i byen, og sa at vi skal ha releasekonsert i jula og trenger et egnet sted. Svar på sms: Nei, vi har andre planer. Jeg mener, det er første gang jeg er i kontakt med dette menneske og svaret er ikke: Hyggelig forespørsel, takk for det, men vi har dessverre allerede planer da. Det er bare en kort og kontant avvisning. Men det er ikke mer enn det som står der: NEI, VI HAR ANDRE PLANER. Men jeg er ikke laget for slike svar. Sjøl svarte jeg: ”Det var synd. Lykke til med det. Vennlig hilsen Betty.

Det koster så lite å spe på med en hyggelig melding.

Men jeg er akkurat etter min egen plan. Kneet begynner å bli skikkelig bra, så i dag var jeg på SATS og syklet en ½ time, dro på Tomatis med PK, og i morgen skal jeg til en fysio-dame for armen og en annen fysio-fyr for kneet, så er det Tomatis og sånn går no dagan. Sikkert en luksus tanke for mange, å kunne fly rundt og restituere seg. Men hver vår greie. Det er en dyd av nødvendighet for at jeg skal bli arbeidsfør igjen, det jeg gjør.

Om en uke skal jeg reise til Montebello kreftsenter, hvor ernæring og fysisk aktivitet er tema. Det gleder jeg meg til nå.

Det har blitt mer normale tilstander på antall klikk intill min blog. Nå er jeg nede i 130 klikk (sist jeg så) og da får jeg mer kontakt med blognerven i meg.

God kveld,

Betty

onsdag 8. november 2006

Skadet

Jeg bruker å si at jeg er litt skadet. Det var fra tidlig beinsav, men ikke så veldig interessant historie. Men det som kan være interessant er at det ligger i cellene mine nå. Hvis jeg begynner å bli glad i noen, så har jeg lyst til å skyve de vekk. Det er tryggere for da blir jeg ikke sviktet. Og det som egentlig er så perverst, det er at dette er gamle tanker og følelser. Det har ingenting med dagen i dag å gjøre.

For jeg har testet det ut i mitt voksne liv, blitt glad i noen og så dro de sin vei, og det gjorda da ikke så vondt. Ikke verre enn at det tåles. For sånt tåles når en er ”blitt stor”. Det er på høyde med å slutte å røyke, for det går det og, bare du får litt tid på deg. Livet går videre, og nye mennesker kommer til, som du blir glad i og som fyller på med noe annet.

Livet består av møter som kommer og går. Og det svir litt og gir litt. Og det må vel til, for å få gaven å ha nærhet til noen. Så er det tilfellene hvor du tror at det var nært og så oppdager du at det var det faen meg ikke, men så ble det til en erfaring det og. En erfaring rikere. Det registreres.

Det som kan gjøre jævli vondt, det er hvis folk oppfører seg som rævholder, og i det ligger jeg baksnakk og nedbryting av ditt navn og rykte. Ondsinnethet tar tid å komme over. Men går det og, så lenge man lever det ut og ikke lar det størkne i blodet. Hvis du sitter fast i sårhet på at andre ikke oppfører seg bra mot deg, er det bare deg selv som råtner opp innvendig. Det er bare å blåse de ut og gå videre. Verden er full av hyggelige mennesker, det gjelder bare å se de.

Kroppen min husker den ”lille Betty”, som opplevde svik, som barn rett og slett ikke skal oppleve. Og de fleste historiene har jeg lagt bak meg. Det henger noen igjen. Som for eksempel at en kjæreste til min mor, banket meg så grundig opp at jeg lå på sykehuset i en uke. Brukken kjevebein og nese. Sydde i ansiktet. Rotfylte en tann. Blåmerker over det hele. Jeg husker jeg lå på et operasjonsbord og det stod masse folk i frakker rundt meg og sa: ”stakkars barn”. Jeg husker følelsen jeg fikk da, jeg var trygg og jeg fikk omsorg.

Men det var ikke så jævli å bli banka opp. Det kunne jeg saktens tåle. Selvsagt hadde jeg fu?ket han opp og kallt han en: Deep-pocket and autofellating shitbag (jeg lærte mye av min engelske pønke venninne (cockney) som var der da det skjedde). Men det værste var at mora mi lovde at han aldri skulle hjem til oss mer, og da jeg skrev meg ut fra sykehuset 1 dag før avtalt, kom hjem og han var der! Da falt min verden i grus og jeg ruste meg sønder og sammen.

Jeg har problemer med å stole på folk den dag i dag, pga de fuckings idiotene. Men hva hjelper det meg å dvele ved dette her, ingen verdens ting enn at jeg sikrer meg mot å bli såret, og det er for dumt, for det sårer aldri på samme måten.

Jeg tåler ikke tanken på urederlighet, jeg makter ikke tanken på at folk lover og lyger. For det vekker til live denne storyen, følelsen av å ikke bety noe. Ja, jeg vet. Det har ingenting med dagen i dag og gjøre. Og når jeg erfarer at noen lyver i dag, så tåles det, det er ikke mitt problem om de ikke holder ord. Det er deres eget. Derfor er min konklusjon, at jo flere slike erfaringer jeg får som voksen, jo mer ser jeg at det ikke føles slik det gjorde den gangen.

Jeg ville aldri greid å ikke holdt ord til mine unger. Jeg holder mitt ord til alle jeg lover noe. Så noe bra kom vel ut av dette og da.

Så en grei konklusjon, er kanskje at jeg må saktens bli glad i flest mulige, slik at jeg kan erfare at det ikke svir så for jævli som jeg tror, om de går. Jeg er voksen nå og det tåles.

Dette har vært en steinhard dag, fordi jeg går og kjenner. I tillegg har jeg hatt noen oppgaver for mye, kjenner behov for å sove det bort, la meg klokken 21 i går kveld og tror jeg følger det opp i dag. Nå er det November og det mørke gjør hva det kan for å få styre.

Det er ikke lett å være helt bestandig,

Betty

tirsdag 7. november 2006

Verdiorientering

”Mamma, jeg har aldri sett deg vaske gulvet! Hva gjør du egentlig på?” min sønn på 11 år i morges. Og i hans memory så har han aldri sett det. Og det er veldig sant. Vi har vaskehjelp en gang i uken. Jeg vasker gulvet hvis jeg må, hvis en liter melk veltes eller noe. ”Hva ser du at jeg gjør da?” spurte jeg. ”Du sitter ofte med dataen, mamma”. ”-joa, men andre ting da”, spurte jeg. ”Du lager matpakker akkurat nå, hvorfor gjør du det egentlig?” spør han. Jeg måtte le:”Ja, det kan du spør om, vil du lage den selv?” ”Samma for meg”, så satt han i gang.

Da vi var nygift så var jeg veldig gira på at gutta skulle se og lære seg å se at pappaer vasker gulv, men Bernt vasker ikke gulvet så ofte heller, siden vi har vaskehjelp. Men han vasker klærne våre.

Jeg måtte bare spørre igjen: ”Hva ser du at jeg gjør da?” ”Nei, du er her med oss, for det er pappa som lager frokosten”. ”Okei, jeg vekker dere, finner fram klær, rydder bordet når dere er gått på skolen. Baker brød. Blogger. Leser mail. Jobber for kreftforeningen. Gjør ting for bandet. Bretter tøy, stryker tøy, bærer tøy opp i skapene. Jeg er her når dere gjør lekser. Jeg eller vi lager middag. Rydder etter middagen”. Mitt totale selvforsvar, men med godt humør da. Men mest av alt er jeg tilstede med de, hører de lese og synger 3 godnattsanger til alle 3, hver kveld.

Det var nesten som å bli tatt for skulk, men samtidig så har vi valgt denne ordningen og det funker bra.

Nei, jeg er ingen storvasker og jeg forventer ikke at vi skal bruke så mye tid på det heller. I dag har jeg likevel vasket flisen på kjøkkenet, inspirert av temaet kanskje. Men kor reint er det nødvendig å ha det da?

Men jeg har trødd litt lenge i huset væres nå. Jeg får lyst til å skifte ut alt vi eier. Men jeg er ikke villig til å gjøre det i stedet for noe, for eksempel sydentur. Så jeg har ingen rettighet til å syte over det. Vi låner stereoanlegget til min bonus sønn 2. Han skal ha det om en måned og jeg prioriterer mye heller stereoanlegg enn en ny sofa (vi har hatt sofaen i 15 år + jeg hadde den i 10 år før det også). Jeg vil mye heller ha en ny mp3 (den gamle røk), enn en ny lampe på stuen. TV`en ryker snart, men det blir vel et folkekrav at vi skaffer, så det er en investering snart.

Vi har bare to potteplanter igjen, skulle kjøpt ny dørmatte, dolokk og jeg vet ikke hva. Men jeg greier ikke å gjøre det viktig nok. Men jeg prioriterer gjerne en ny tattoovering. Det er en annen type investering og en gave for livet. Jeg kjøper gjerne gaver, jeg liker å spandere, overraske og investerer i gleden med å gi. Jeg vil ha det sånn. Men 5 dager før lønning, så svømmer vi under vann. Litt småanstrengt og jeg baker dobbelt hver dag, for å få det til å gå rundt. Så er vi oppe og trekker pusten rundt lønning. Som jeg har sagt det før, lønning er som mensen. Småsur rett før, og så varer den i en uke.

Jeg har vært hos akupunktør med 4 brød, dvd og fått behandling. Vanvittig bra. Etter det dro jeg til fyioterapaut for kneet. Nå går jeg der to ganger i uken, for å ha progresjon. Det går knusebra. Jeg balanserer og er mye i flyposisjon for tiden.

I morgen skal jeg til Snorkel med trommisen og kreere profil på webside til bandet. På høy tide at vi får oss det. Et band er ikke mye atraktriv uten en demo og uten en web, det er nå blitt et minstekrav.

Jeg har nettop gravd ned gamle fanziner fra loftet og jeg har forstått at disse er mye verd. Det er en ny blomstringstid i punk verdenen. UFFA fyller 25 år og har gedigen fest fredag og lørdag. Jeg prøvde å skaffe meg billetter til Wanskrækk og Liliedugg fredag, men det var plent umulig. Prepple hadde gitt bort sine 2 allerede og da er det bare å gå for lørdagen med Angor Wat, TRASS, Brutal Kuk, The Reilly Express, Summon the crows og RIFU.

Jeg har gamle øvingskassetter av Fader War og mye rart på loftet. Jeg skal ha fokus på å grave det opp i November for samlere står og venter.

Stell pent med deg selv og dine!

Og kom gjerne med en kommentar i ny og ne, det setter jeg pris på. Selv om jeg har 1000 klikks om dagene, så er jeg skrivende aleine.

God kveld,

Betty

mandag 6. november 2006

Det Store Sex Dyret!

Det store sex dyret kom frem i meg igjen, og da er det bare å gi seg hen og la det stå til. Nakent, lekent og totalt hengivent. Fordi sex er en del av livet. Alle har et forhold til sex , om en er aleine eller har noen å dele det med.

Også får jeg uante mye klikks fra Prinsesse Lea. Hun var i Dagbladet med artikkelen: Hvordan knulle en kvinne. Så har jeg lurt meg selv ut på glattisen igjen.


Forrige gang, skrev jeg om sexskrivepress og Hvordan knulle en Dame. Jeg oppdaget jo etter sistnevnte innlegg, at damen hadde en passiv rolle i min versjon, og da var den ikke mye verd lenger, for meg.

Lea er feminist, og jeg har feminist-ansgt, men hun driller temaet veldig godt synes jeg. Det er bare det, at hun har fått med to unge kvinner jeg ikke synes hører med i Dagbladartikkelen, men Dagbladet er jo Se og Hør i praksis og vil ha 1000 vis av lesere, så de smører på disse to damene, mitt i en kjønnsrolle debatt, de vil selge.

Hvis du vil, så er det linker til disse damene i Dagbladet artikkelen, Anne Kake og Klagesang.

Forrige gang ble jeg trigget av jeg syntes ikke Annekake hadde svart på oppgaven hun fikk i bloggstafetten: Hvordan knulle en kvinne. Jeg leste nok oppgaven med sosionombriller på, men jeg forstår ennå ikke at oppgaven ble løst. Og nå er det Klagesang som er i vinden. At unge jenter liker å skrive om å bli knullet og kvelt, og få 12,9 cm(gjennomsnitt fra Wikipedia) trødd ned i halsen, så hun får brekninger, kan jeg ikke legge meg bort i. Men jeg kan ikke fatte og begripe at det kan gi noe tenning. I tillegg lå hun i et iskaldt badevann. Med en kroppstemeratur nedkjølt til 26 grader, så har jeg full forståelse hvorfor hun ble helt tørr nedentil. For meg er dette helt skrudd, og jeg skulle sikkert latt det være å si det. For folk må gjøre som de vil. Men jeg synes det er viktig at noen av oss sier noe om hva det gjør med en, å lese slikt. Jeg blir trist og kvalm av det. Hun ble i tillegg avspist med en 30 sekunders samleie, og gråt etterpå. Er det noe rart? Jeg hadde følt meg så trakket på, at jeg kunne ha ringt faren min eller moren min som jeg ikke har snakket med på 10 år, og bedt dem om å komme og hent meg.

De må bare holde på med sine klagesanger. Men jeg synes det er viktig at noen av oss formidler at vi får vondt i magen av å lese sånt.

Og jeg må stole på meg sjøl og min egen seksualitet, at den er god nok, fin nok og spennende nok. For ja, jeg synes det er opphissende nok med en enkel naken hengiven mannekropp. Det betyr ikke at vi er misjonærer hele tiden, langt der i fra. Jo tryggere man er, jo flere påfunn og steder er det å ha sex på. Inderligheten varierer i tråd med hvor sterk følelsene våre er, og dermed kan også intensiteten variere. Jeg er ikke av stearinlystypen, og trenger ikke de altfor lange forspillene heller. For i en vanlig hverdag er det ikke rom for de superopplagte og laaaaange sexsekvensene. Og da er det bedre å holde på litt, enn å ikke holde på. For laaaange helgeturer til Praha og andre vakre plasser, lar seg simpelthen ikke gjøre for ofte. Men det gjelder å ta seg tid til sex og ikke forvente de uante høyder hver gang. Med litt systematisk trening i sex-livet, så er det innimellom helt utrolig.

Men jeg er en kvinne som synes det er ålreit å være aktiv i seksualakten, og gjerne knulle til mannen mister taleevnen. Og jeg tror at verden trenger flere damer som kan si dette, og ikke at de blir halvkvelt av dusjslanger og pikken trødd ned i drøvelen. En blow-job er vel og bra det, men jeg synes det er praktisk å kunne ha litt styring på det. Ellers er jeg stor tilhenger av en quickie i hverdagen og, det kan gi god energi det! Kraftig undervurdert av kvinner, vi skal liksom ha ”full pakke”, men hvem faen har tid og er opplagt til det bestandig. Det ser ut til at folk heller lar sex`en ligge, enn å ta en kjapp en.

Det jeg ser når kvinner skriver om sex , er at de velger seg underkastede roller. Det er ikke erotiske historier om overgivelse eller begjær, om hengiven forelskelse eller knallfine orgasmer. Det skal være så jævla mye triks og miks, jada jeg vet.

Første reaksjonen min når jeg ser disse klagesangene er: Hva er galt med meg? Jeg er fornøyd med hud, kropp, sex og respekt. Har jeg bare ikke skjønt det? Men så henter jeg meg inn og blir stor og sterk, og holder fast i at dette gjør meg bare veldig trist å lese.

Det er godt å bli holdt, bli kysset, bli elsket og bli knullet, men det må da faen meg gå an å fremstille seg sjøl, som noe annet enn en fortapt og beseiret underdanig dust, som liksom skal være fornøyd etter å ha blitt halvkvelt. Hallo – kor vanskelig må en nødt til å gjøre sex for at det skal være godt. Kanksje jeg simpelthen er en usedvanlig enkel kvinne? Det liker jeg å tro fra nå, for det bilde har jeg ikke hatt meg sjøl før.

I morges stod eg opp kl 0630 og tente stearinlys over alt (ingen sammenheng –ingen sammenheng her). Jeg skjønte at jeg tidligst mulig måtte ta dagen. For dette er en sånn dag, hvor dagen kunne tatt meg. Det er ikke alltid like jevt, selv om jeg vant i det store lotteriet, livet. Jeg vant over kreften!

Selv om jeg aldri så mye liker å være aleine, så begynner jeg å savne et arbeidsmiljø. Jeg skulle likt å se den som tar ledig tid som meg, til brødbaking og kreftsaken! Hadde det ikke vært for den kreften, hadde jeg likevel vært sykemeldt nå, pga kneoperasjonen og det neste på programmet, før jeg entrer arbeidslivet igjen er rekonstruksjon av bryst. Det er ikke noe poeng å gå ut i et arbeidsliv og bli trigget opp for 2 måneder og så tilbake igjen, for å sykemeldes pga puppeoperasjonen. I tillegg ville jeg mistet alt av rettigheter i fra Trygdesystemet.

Det tar så vanvittig tid å komme på plass igjen. Og det er et valg jeg har gjort å ikke arbeide i mellom disse personlige hendelsene. Dessuten tar det tid å bli restituert og ferdig med prosessen fra behandlingen med zytostatika og strålebehandling. Det var en hard trøkk, sant skal sies. Men når jeg er tilbake i arbeidslivet er det for fullt, og skal jobbe i 25 år til. Det skal være sikkert!

I og med at Bernt har fleksitid, og datanettet på jobben hans lå nede, så inviterte vi hverandre til utveksle kroppsvæsker, vått, varmt, mykt, hardt og godt, og det hjalp betraktelig på humøret.

Ha en fin mandagskveld!

Betty