Lengsel

En gammel mann bor alene på en gård. Han skriver til sin eneste sønn, Rune, som sitter i fengsel:


Min kjære sønn Rune!

Jeg har det ikke så bra for tiden. Det ser ikke ut til at jeg får dyrket mine egne poteter i år.

Jeg begynner å bli for gammel til å spa/vende i potetåkeren.

Skulle ønske du var her, for jeg vet du ville ha ordnet det for meg.

Hilsen pappa


En drøy uke senere får bonden dette svaret:


Kjære pappa!

Du må ikke grave i potetåkeren, for det var der jeg gravde ned likene.

Hilsen Rune



Neste morgen velter det inn med folk fra Kripos og fra lensmannskontoret på gården. De graver opp hele

potetåkeren, men finner ikke en døyt!

De ber bonden om unnskyldning og drar sin vei.



Ikke lenge etter mottar bonden et nytt brev fra sin sønn:


Kjære pappa!

Nå kan du bare sette poteter.

Det var det beste jeg kunne få til her jeg sitter.

Hilsen Rune




Jeg lengter hjem til Trøndelag. Jeg har pakket kofferten, sitter og ser på været og venter. Det å begynne å skrive blog, ble å ta meg sammen, for dette er helt ulikt meg.

Jeg er syk av lengsel, det kjennes ut som begjær. Jeg er fint ferdig med å identifere meg som kreftsyk, eller eks kreftsyk. Jeg er frisk og jeg vil hjem og leve mitt liv, blant de mennesker som er glad i meg.

Hvorfor drar jeg ikke hjem i dag da? Det er siste kvelden her, og jeg må ta i et tak. Vi skal ha en festaften og alle gruppene har forskjellige innslag. Jeg står for vårt. Egentlig skulle vi trø til med synkronsvømming, men det sklei ut, så da er det nødløsning med gamle kunster. Det blir han ”Ottar” og lese opp 2 artikler fra Kvinner og Klær 1949. Jeg kan skrive av en av de til dere her.

07:30 gikk vi tur. Frokost og så foredrag om ernæring med Pernille Baardseth. Hun var et godt mottrekk til all denne ”lett” fokuseringen. Ta ikke bort smaken, ta ikke bort gleden, ta heller litt mindre. Hun fortalte at du kunne få leverproblemer av å drikke gulrotsaft. Det kan du jo av alkohol også, alt avhenger av mengder. Hun forklarte at acevitt oppløser fett og er derfor egnet til julemat.

De andre er på tur. Det blir for mye sosialt og i tillegg har jeg fått min dose institusjonstur. Det gjør jeg ikke mer, om ikke jeg er i nød.

Jeg har blitt så desperat at jeg har sendt ut en masse sms og da er det tomt. Jeg tror jeg skal ta meg et bad, kanskje det kan hjelpe på og så skal jeg innom andre blogger, for litt inspirasjon. Alice har funnet en handlelapp og den inspirerte meg, så da er jeg vel påvirkelig selv om jeg er lei.

Jeg gleder meg til tirsdag for da skal jeg tatovere på engelen min igjen. Så er det studio da, det er som å ruge på et barn og nå går jeg på overtid. Men først så skal jeg bare hjem, og klemme på min gjeng. Vrenge opp stereoanlegget og skvulpe rødvin, og spise middag med bare 5. Her er vi vel en 70 personer tilsammens.

Her er en av artiklene jeg skal lese opp i kveld:

Slik må han ikke se Dem, fra Kvinner og Klær, 1949

Husk at storrengjøring ikke behøver å bety nedtrådte tøftel, fillete forklær og de verste utskuddene i strømpeskuffen. Og snu ikke opp ned på hele huset på en gang – husk at både De selv og hjemmet tar seg bedre ut om De tar det hele metodisk og ”pø om pø”.
La ikke den søte og velkledde piken Deres mann giftet seg med, forvandles til en utilstrekkelig person som med tøfler på bena og søvn i øynene slenger frem morgenkaffen. Gå ikke rundt i sjasket morgenkjole. Hvor lenge tror De en mann kan holde ut slikt?
Når De ligger syk er det også forbudt å ”gi blaffen” i hvordan De ser ut. Hold humøret oppe både hos dem selv og andre ved å gjøre det beste ut av elendigheten. De blir ikke friskere av å ligge innballert i alskens fargerike trøyer og halstørklær. Gi Dem selv en lett make up og bytt ut golfjakken med en kledelig sengejakke, så er De så pen som mulig når ektemannen kommer hjem fra kontoret. KK, 1949