torsdag 30. november 2006

HEY HO LETS GO!

Rakfisk er den maten du blir mest full av, ingen tvil om det. Under dekk på gamle Stokksundfergen, bygd i 1963 (en av de siste trefergene som ble bygget i Norge) spiste og drakk vi oss dritings i gårkveld. En total utblåsning, som medførte at jeg voknet kl 11:30 i dag og skulle vært et sted akkurat da.

Seksten mann på død manns kiste
Hei og hå og masse flasker med rom.

Men det var herlig å slippe kontrollen helt, lenge siden det, og bakrus ble det heller ikke ut av det, så da betegner jeg kvelden som vellykket. Særlig siden Bernt blåste helt ut, en dritings mann kan være vakkert det.

Det er sjøklart at når du er dritings, nypult, stappmett og nytattoovert, så viser du frem den nye tattooveringen. Responsen er formidabel. Og det er ikke rart for det er et kunstverk som er godt håndarbeid. Artig når folk drar fram mobiler og tar bilder av tattooen.

Jeg legger merke til om folk ser på det med kjærlighet eller om de bare får stallsjokk. Det er i hvert fall ingen som spør, om jeg har tenkt igjennom det, for det er veldig synlig at det ligger tanker bak. Men mest av alt har jeg kjent at dette var rett for meg. Jeg bærer tattooveringen med en stor stolthet. Det er en runde til med tattoovering på den, og det gleder jeg meg til. Så om dette er et tegn på blekk avhengighet, får vi se. Hvem kjenner ens skjebne?

En dame med navnet Betty Broadbent var fulltattoovert. Og den mest fotograferte tattoverte dama i verden, sies det. Hun var født i 1909 og døde i 1987. Kanskje hun også gikk på rakfisklag og kledde av seg sine kler. Hos henne var det vel en heldagsjobb å bare se. En tattoo er uhyre privat sak, men jeg synes godt lagede tattoer er dypt fascinerende.

Det er mye kult program fremover, og jeg nevner studio igjen. I går snakket vi om spillejobben 3. juledag på RAMP. Vi har valgt en plass det bare går inn 88 personer, og siden vi er 9 i bandet, så blir det fort fullt. Så de som har tenkt seg der, bør være ute i god tid.

Nå kom gutta hjem. Donald, mat og lekser. Andre behov enn å sitte her.

Ha en fin siste november dag,

Betty

Ingen kommentarer: