Bloggeverdi!

Nå har jeg lover meg selv å slutte med denne lavpannebloggingen om Kåre og higing etter kvickers på min side. Men for å si det sånn, i skrivende stund, så er jeg oppe i 650 lesere (mot normalt 100). Men det var et morsomt eksperiment, men det er under min stand å overgi seg til den slag sosialpornografi egentlig.

Jeg startet min blog for å skrive om livet mitt og måten jeg taklet kreften på. Og oppdaget mange andre mennesker som var modige og delte personlige erfaringer på nettet. Det avmystifiserer tema, og lærer meg at det er da ikke så jævla farlig å være personlig. Ei heller privat, når du sjøl velger det som du deler av det private.

Det er i grunnen igjennom erfaring jeg har lært mest og det er igjennom å dele erfaringer jeg opplever å bli kjent med andre. Der har blog verden siste år, gitt meg mere enn bekjentskapene jeg har ellers. En periode gikk mange inn i sånn bloggeangst, tenk om hun skriver om meg - bølge. Jeg merker jo når det prates og sånn, og jeg merker ihvertfall når det ikke prates. Dette er en slitsom egenskap jeg har. Når folk sier de har det bra, og det "oser" av de, at det har de ikke, da må jeg bare avslutte konversjonen og, og har blitt mye flinkere med det, det siste året.
Jeg har liksom hatt bloggen å "snakke med". Jeg har sluttet å dele med omverden i prat, der omverden ikke deler med meg.

Noen ganger har jeg nevnt noens navn, men slutter å nevne mennesker som ikke nevner at de leser blog. Det finnes mye annet å skrive om, så jeg trenger ikke å skrive om alt. Det gjør jeg def. ikke heller. Det som var viktig for meg med bloggen min, er like viktig, ja viktigere enn noen gang. Jeg er glad for dette frie rommet.

Jeg kom i gang med disse tankene i kveld fordi SONITUS oppsummerer sitt første halve år. En side som åpnet en ny verden for meg, proppet med plukkete blogger fra inn og utland.

Det er kveld. Vi har vært på Tomatis og ja, som svar på en kommentar: Tomatis metoden hjelper på tinitus. "Helt definitivt". Det har de erfart. SÅ prøv, det er verd det.

Jeg var på SATS og syklet litt. Den satt jævli langt inne. Jeg gikk inn og kjøpte meg en bukse først og fikk med en ung kar til å vise meg rett sykkel. Jeg svettet uten å ha trødd rundt, jeg var livredd for å trø sykkelen rundt. Kneet stod liksom fast. SÅ ga jeg på og trigget min angst og jublet etter 2 runder. Han ble i godt humør av meg og foreslo personlig veiledning og alt mulig. Men foreløpid har jeg mere nok med å trå noen runder rundt, så skal jeg utvide repotuaret. Situpsene er tatt og 2.november er tilbakelagt. En ny og ubrukt 3. November i morgen.


God kveld,

Betty