Sexskrivepress

Jeg er egentlig litt lei av temaet, sånn i skrifltlig form, men fortsetter likevel. Det er karusellen som ennå går, og jeg er på, og kommer ikke av (i hodet). Esquil og
Sexy Sadie (Beatles laget en låt til Maharishi en gang, kalt det samme, hvor hovedstrofen er: What have you done, you`ve made a fool of everyone) har sluttet seg til ringen, og dette er det nærmeste jeg kommer gruppesex, foruten om å spille i BBBB da.

Jeg har tenkt på gamledager, jeg bodde i et kollektiv med 2 superfeminister. Skråsikre feminister er jeg redd, de er endimensjonale og stereotype. En av disse damene, mente at 90% av alle mannfolk, kunne de kappe pikken av, men det fantes ikke noen som var så avhengig av å bli sett av/eller pult av menn som henne. Hun hadde gjerne to forskjellige per dag og i alle fall 4 ulike menn per uke.

Jeg husker det ble et ramaskrik når de oppdaget at 5 venninner hadde samme elsker. Da kjente jeg at dette kom som fortjent. Hun andre sa til oss en gang, vi skulle ha en kollektivfest: ”Jeg skal henge meg i taklampen og si: Kom og knull meg!” Vi hadde invitert a 20 gjester hver og jeg hadde valgt mine fra min musiker verden. Jeg skal spare dere for navn, men den hun siktet til er en kjent en. Det værste var at hun fikk helt rett. De for inn på hennes rom og det tok 7 minutter, så var de tilbake. Hun var strålende fornøyd, og sa:”hva sa jeg?”


Jeg forstår meg ikke på denne bruk og kast greia, det må være innmari slitsomt. Kroppen må vel føle seg litt forsøplet?

Med å bo i lag med disse damene, så jeg at mye skråsikkerhet dekket over usikkerhet, og at de strevde egentlig de også. Når jeg leser feministers tekst om temaet i dag, så leser jeg igjen mine tidligere samboeres skråsikkerhet og det gjør meg stresset. Er de aldri usikker? Er aldri se? Vakkert? Er ikke det å knulle en voldsom sak, som bringer deg nærmere kropp og den du deler det med?

Det å ha sex uten kjærlighet er greit en stund i livet, men du har aldri en garanti for at det ikke vekker følelsene til live. Da kommer ensomheten frem og kakker på, og den er trist.

Da jeg var rundt 15 år, ble jeg utsatt for en ”pornokonge” (en kamerat av min far) og det har kostet meg rusing i mange år og psykolog hjelp i det uendelige. Rent teknisk var jeg utlært til det meste. Han frarøvet meg det vakre, det skjøre, det sarte og gutter på min egen alder ble ”småtisser”. Den angsten og den ensomheten han påførte meg vil alltid henge med som en skygge. Jeg blir kvalm av å se porno, med tanke på den mannsgrisen han var, som sa at slik var det å være voksen.

Ellers er Trondheim en nydelig by, og denne lørdagen på Solsiden (Akerbrygge light) kunne likegodt vært en maidag. 3 gutter til frisør og et møte med tante Kristin. En øl på Bare Blåbær og en kveld med bare oss 5, gir livet mening.

Jeg er trøtt, og liker det ikke. Jeg vil bare at det skal gå fremover. Så jeg blir skuffet når det går 2 steg tilbake. Jeg skal gå ut og gå meg en tur, så jeg kan kjenne den kjølige luften på huden og vokne til litt. Det er så mange ting som skal skje framover, og jeg blir grepet av redselen for å lykkes. Jeg ble ganske godt plassert og fortalt som liten: ”Du er bare en kvise på samfunnets rompe”. Hvem kan si dette til et barn, og tro at det ikke virker.

For dere som er nyskjerrige på prosjektet jeg er en del av for tiden, kjøp Kvinner og Klær på tirsdag.

God lørdagskveld,

Betty

ps gratulerer med dagen, Siri ds

Forever Young

Rocking til Forever Young med F.o.N, coverlåt orginalt kjent av Alphaville.











Betty ord: Jeg trenger egentlig fokus på noe annet, på høststormer, høstformer og mye annet. Jeg trenger at du Gud setter grenser for mitt sant, men jeg vet at det er for mye for langt.

Jeg har det hele sjøl, jeg har nervene, jeg er levende, jeg er et mesterverk og krevende, jeg er alt det du sa, så bastant.

Jeg kjenner høstmørket sige på, det er hustrig til kroppen og jeg vet at jeg må, kle på meg, når jeg egentlig vil kle av meg, det er sant.

Jeg er stor, jeg er hårat og jeg har ikke barbert meg. Jeg er intrigemaker, dyktig baker, leker meg med ord i bakket, jeg er meg, og det er mangt.

Jeg er på vei, og jeg kjenner deg, jeg er lei av alt du står for, alt som er utapå og falskt, jeg er infernarlsk!

Det jeg vet om deg, er at du bedyrer dommedager, og instruerer andres plager, og får alle til å tro at det er sant.

Hvem var det som vant?

Se på deg selv i blant.

Du slår også trommer, som apene gjør det!

God natt,

Betty




... one of these days this boots are gonna walk all over you ...

---

Betty's gutter samlet rundt ett bord

---

John Arvid gjør lekser fredag kveld. Legg merke til whiskey-skapet i bakgrunnen - snakk om oppvekstvilkår.

---

Rødvinsruset hilsen fra Aun Yngve, bonus-sønn nr. 1
Betty hilser fra nabo-stolen, med slagordet "Only the sky is the limit"

FREDAGSROMPEN

GOD HELG, FOLKENS!

Betty Big Bloggli Boom

Brett Ut og Bøy Helt Tilbake!

Klokken er 19 og det har vært 160 kikkere på bloggen min til nå. Jeg som knapt nok når 100 til vanlig. Det kom usannsynlig mange fra denne linken og, en dame som tok sextemaet videre. Jeg synes at hun skriver jævli bra, for øvrig. Og hun har noen gullkorn rundt temaet seksualitet, som har høyde.

Jeg har jo selvsagt gått rundt og tenkt på sex, i hele dag. Jeg har glemt kreften, kiloene og hverdagskampen. Men jeg forstår jo at denne gjengen jeg linker til er langt yngre enn meg, og har en annen type spenning rundt temaet. For meg over 40 år, så er det sånn, at jeg angrer ikke på de jeg har pult, men de jeg lot være å pule. Så stå på, så lenge det er bra for dere selv da.

Her i huset florerer influensa, og Bernt har lagt strak ut i dag. Huh, hvilket sammentreff, dere! Bare avbrutt av en time på telefon med psykolog (se her ja), så har dagen vært av de helt sjeldne.

Egentlig står jeg på kanten til å bryte et skrivemønster og vet ikke helt om jeg tør å slippe taket. Jeg stirrer rett fram på en datamaskin og tenker, skal jeg la være: Ja, nei, jo, nei, ok, nei, joda.

Se der, nå er jeg allerede videre. Det handler alltid om å ta steg videre og tøre mer. Jeg er ikke blant de minst frimodige, og ser dillemaet at det er kvinner som morer seg minst med temaet: sex.

Det som har preget bilde av kvinner og seksualitet, er at når det først finnes kvinner som deler/skriver om temaet, så er de helt på, og aldri av. Det finnes liksom ingen mellomting. Det må være fryktelig slitsomt å være ”på” hele tiden. Så synes jeg det faktisk er morsommere å praktisere det, enn å lese det og inspirasjonen ligger i kjærligheten.

Og så har du de, som oser sex hele tiden. De er slitsomme å ha med på fest, for de skal liksom senke menn i transer med sine blikk. Det blir en sånn blikk fest, i stedet for å være seg selv, og det er jævli slitsomt.

I formiddag dro jeg på svømming med de brystkreftopererte damene. Det skravles i dusjen, det skravles over alt. Det er flott å se hvordan den faste gjengen inkluderer de nye. De håndhilser inni dusjen, en sjeldenhet. Eller jeg har vel aldri opplevd å strekke ut en hånd i en fellesdusj, for å introdusere meg selv, noen gang, før jeg traff denne gjengen. Damene kommer fra alle salgs samfunnslag, men vi har en ting felles, vi er brystkreftopererte. I dag pratet jeg med en som hadde hatt kreft i begge sine bryst, og begge hadde blitt fjernet. Hun var vel rundt 60. En slank og flott dame. Hun hadde vannpupper, som hun kalte det og gikk ennå og fyllte på for å vie ut huden. Jeg så at hun hadde de ”stål” puppene og var nok den stolteste høna i bassenget. ”Tro om en har lyst på sex når en blir 60 år ? Kanskje er de nypult hele tiden, hvem vet? Da jeg var 16 år, tenkte jeg at sex tar slutt når du er 40. Da er sikkert huden ekkel å ta på, og da har du sikkert vokst fra det. Sånn er det altså ikke.

Det er stille i vårt hus, det er torsdag, dagen før ynglingsdagen. Alle elsker fredager her, og i morgen kommer vår eldste sønn på 29 år (min bonussønn da). Jeg skal på Flyt og Pilates og til frisøren. Det er så mange ting på gang, med bandet, med kreftforeningen og med selve livet, det oser! Per Kristian skriver en historie ved siden av meg, ber meg høre etter og gi respons. Jeg er lydhør! Han har skrevet om 3 jenter som alltid mobber andre og de er ikke pene engang, eller som han skriver:” De var ikke noe å se på heller. De var stygge og veldig dumme som erter nesten alle sammen i skolen".

Veldig bra. Histoien var på en side. Vi tenkte høyt rundt hvorfor disse jentene måtte erte, kanskje de ikke hadde noe god selvfølelse.

Nå er det bra, det er kveld, det er off torsdag.

Betty, en avledning

Sex

Hallo! Nå har jeg lurt meg sjøl ut på glattisen, og skriver om et tema som jeg ikke er så god på å skrive om, i hvert fall ikke erotisk. Dessuten vil jeg gjerne ha sex praten privat, ikke fordi det er så mystisk at det ikke kan snakkes om, men det er noe som er ”vårt” og ikke alles. Likevel skrev jeg om sex og samliv i sommer. Seksualitet er noe vi alle har og forholder oss til mer eller mindre.

Det som har trigget dette frem nå, er at jeg er med i denne Nordstafett og der får vi utdelt tema. Siste kvinne ut, Anne kake, skulle skrive om: Hvordan knulle en kvinne.

Du kan liksom mene hva du vil om oppgaven, men den skal besvares. Å svare på en oppgave er ikke vanskelig, men å forholde seg til oppgaven er vanskelig. Og hadde jeg fått denne oppgaven, så vet jeg sannelig ikke hva jeg skulle gjort, men man får i hvert fall ikke mer enn man tåler.

Jeg leste igjennom Annekake sin historie og det var noe som jeg ikke helt fikk tak i. Besvarelsen var morsom og bra, men hadde hun forholdt seg til oppgaven?

Så lurer jeg på, hva er det jeg ikke forstår, og hva er det som skurrer? Slik jeg leser det, beskriver hun kvinnen som usikker, ikke helt trygg og sier nei, og så gir hun seg etter at mannen insisterer. Er det å svare på: Hvordan knulle en kvinne? Hvem skal lære hva her? Hvem ble snytt for hva?

Jeg kan gjerne spares for detaljer, og trenger ikke at seksualakter blir trykt opp i trynet på meg, det er ikke det. Men slik jeg forstår oppgaven, så ville jeg flettet inn tema egenverd, egne grenser og en annen dialog. Kanskje skulle damen introdusert den ”gjøre det med seg sjøl” sekvensen, i stedet for at det lå en usikkerhet i besvarelsen.

Vi damer kan komplisere alt, og sikkert særlig sex. Personlig synes jeg at sex er noe av det vakreste et par har, og et nummer er uansett og alltid bedre enn en kopp kaffe. Men trenger ikke alltid de store høydene, eller de vanvittige lange sekvensene. Med 3 barn sier det seg selv, at sex er innimellom alt det andre. Og selve sex akten tar ikke så store deler av et døgn. Det var det en fyr med aids som sa, det var ikke et så stort problem å leve med en kvinne som ikke var smittet. Det er mye ”ta på greier” som ikke kan smitte. Det er i selve utløsningen smittekilden ligger. Det finnes mange morsomme løsninger for å finne tid til Sex for småbarnsforeldre, fleksitid er et ansvar arbeidsgiveren tar, før het det:”Du må gå på søndagsskolen”. Så er det helgeturer til Praha, eller en telttur om økonomien stopper.

Det er heller ikke slik at den vanlige kvinne blir desperat på Sex etter 40 år. Da er det andre greier som ligger til grunne for desperasjonen. Vi kan forveksle følelser og bruke sex som en demper på annet ubehag. Greit nok, hvis det fungerer. Min påstand er at det gjør det sjelden. Sex kan også være en dop eller en flukt fra noe annet. I samme slengen så nevner jeg disse swingers folka. Det kan hende det fungerer for dem å bytte partnere. Men jeg synes litt synd på dem, som ikke er fornøyd med den de har. Og tenker særlig på at ” de må ut å søke” for å finne fred med seg sjøl.

Men som Annekake svarer meg i en kommentar, kvinner er forskjellig og det finnes ikke et svar (eller noe sånt). Og med all respekt, du leverte! Og det satt i gang mange tanker hos meg, så takk til deg.

Det hagler inn tilslag fra søk på : Tone Damli Pupper. I går hadde jeg ny rekord på tilslag. 140. Til vanlig rundt 100. Og etter dette inlegget, så kommer det sikkert mange ekle tilslag, fra de som er ute i pornoverdenen. Men de rister jeg av meg veldig snart, når jeg skriver om hverdagskampen.

Jeg var på skrivegruppen i går, og jeg synes alltid at det er vanskelig. Men jeg skriver i hvert fall, om enn det ikke er så bra. I går skulle vi f. Eks.skrive med et skarpt blikk, fra barnevognsperspektiv, og mitt ble slik:

Jeg ser på voksne som går og jeg ser buksesmekker som er åpne. Jeg ser beltespenner med løver på og fine farger på mange vesker. Jeg ser hender som holder hverandre hardt, noen med fingrene en og en i hverandre. Jeg ser voksne som knytter hendene hardt og noen har fine fingre. Jeg ser de som har neglelakk og de som har skitne negler. Jeg ser i øynene på barn som passerer. Jeg ser at alle går fort, og noen går nesten på meg. Jeg ser inn i butikkvindu, ganske så godt. Jeg ser tyggis som er klistret på asfalt. Jeg ser bekkalokk og fortauskanter med steiner som er lagt i en lang, lang rekke.

Jeg ser den nederste delen på alle trær, på barken, på stammen som bærer. Og hvis jeg ser opp, ser jeg en grønn paraply med greiner.

Jeg ser frem, jeg ser hjem, jeg ser dørene på alle biler. Jeg ser gjennom gjerdet vi passerer. Rutete mønster, med masse blomster bak. Jeg ser huset mitt.

Nå er det torsdag og jeg skal på svømming med ”de brystkreftopererte damene”. Det er i hvert fall en livat gjeng, det skal sies.

Jeg fant en annen link i går, som handler om temaet: Hva er en far? Og det er beundringsverdig hva folk deler. Det gir en styrke å vite at du ikke er aleine, med din egen opplevelse og en drahjelp til å leve sitt eget liv, og ikke håpe og savne.

Tenk om folk hadde skjønt betydningen av seg sjøl og lært seg å ta sine roller. Men da må det en sjølrespekt til, og det ser ut til at mange mangler.

Ha en oppreist dag,

Betty

Til Tross For Puppene!

Livet må jo gå videre, både med og uten pupper. Og det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som kjent. For meg blir det uansett mye puppeprat fremover, av forskjellige årsaker. Tur til Telemark sykehus for rekonstruksjon, og eksponering for kreftforeningen:

Folkemøte om Brystkreft

Mandag 9. Oktober 18-21
Hotell Britania, 5. etasje

Innslag:
Anne Lise Nessæther, seksjonsjef
Forskning og ny viten,
Steinar Lundgren, onkolog
Brystkreft sett fra en ektefelles side-
Bernt Johnsen
Presentasjon av kalenderprosjektet: LYKKE
Betty Johnsen,
Fotograf: Lasse Berre
Kunstner: Kristine Maudal
Spesialkonsulent kreftforeningen, Arild Domaas.
Underholdning med BBBB
Svartlamoen hardkor
Dansere fra SATS
Møteleder: Siri Gellein

GRATIS
VELKOMMEN

Jeg fikk en knusefin kommentar på bloggen min fra Trond og åpner hans side, hvor han har laget en hel post om meg. Takk skal du ha. Jeg føler meg beæret.

Brødene er bakt, øvesangen er lagt, nå ryr det snart inn 3 skolegutter. Jeg hadde besøk i går av en kusine fra Bergen, hyggelig! Vi går igjennom hvorfor ting er som de er, og hvorfor det ble slik. Fint å kunne gjøre det med noen som var der, den gang. Du får en følelse av å være litt mindre aleine.

Ha en knusefin onsdag!

Betty

Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper!

Jeg har latt meg fasinere av Joakim sin blogg og hans to siste poster. Siste post forteller oss at han fikk 800 tilslag på bloggen sin i går, i fra google, pga at han la ut bilde av Tone Damli Aaberge toppløs. Det er da sært at hvis du skriver Tone Damli Aaberge pupper på bloggen din, så får du masse tilslag. Det må være mange som søker etter Tones pupper på internett da.

Personlig synes jeg at hun skal være lykkelig over å ha to pupper. Jeg har bare en, og må legge ut bilde på internett sjøl. Jeg mener, hva kan hun klage på? Egentlig. Når du setter deg toppløs i en båt, etter å ha blitt fyrt opp i Idol-Norge, hadde du ventet noe annet. Jeg var mere bekymra for at de satt med hver sin røyk i hånden hele gjengen. Sangere og røyk, en dårlig kombinasjon.




God kveld i stua,

Betty

Vi Støtes!

Det er ikke bare jeg som er rå, nå har jammen været blitt det også. Jeg hutrer litt, når jeg kjører Kawasakien min, selv om solen skinner. Det er høstens fargeprakt, som legger seg om oss, og tåke tidlig om morran.

I morges hadde jeg spansk en time, med John Arvid. Vi syklet til skolen, og det var utrolig moro. På ekte Betty vis, så rakk jeg opp handen og min sønn og jeg leste høyt, tok ?a. 15 sekunder.

Menn akk, det var ikke populært. Jeg har fått beskjed fra administrasjonen, at de kan ikke gi foreldre undervisning, når så mange elever står i kø. Hallo! – jeg var der bare i 3 kvarter, jeg har ikke prøvd før, og kommer neppe til å prøve igjen siden.

Spansk er spansk overalt, og jeg forventer ikke at skolen skal ha ansvar for å lære meg dette. Det er jo heller ingen fare for at vi som foreldre, drar og ser på undervisningen for ofte. Voksenlivet er for travelt til det. Mitt ”støt” var ment som et morsomt innslag, for John Arvid og meg, og en inspiasjon til å holde fast i å pugge spansken. Men jeg ble ikke ”helt” avvist. Jeg kan gjøre avtaler med lærere og møte opp på skolen, for å se hva som skjer i de ulike timer. Jeg mente ikke å innta en ungdomsskole arena og kuppe undervisningen, men tenkte at det var en god støtte for min sønn.

Hvor ble den inkluderende skolen av, er det saga blott og intet annet? Men jeg kan selvsagt klandres for at jeg var aktiv og rakte opp hånden, og at jeg noterte ned det som stod på tavlen. Det var som svarte! For hvis jeg bare hadde holdt kjeft, og i tillegg ikke notert, så var det ingen som hadde sett at jeg lærte noe denne dagen.

Men er det sånn at foreldre renner skolen ned, for å sitte og lære det sine barn lærer. Jeg er kanskje ikke helt informert, er det sånn? Eller er jeg et dårlig eksempel, eller trengte de å statuere et eksempel, eller er det av redsel for hva de andre foreldrene vil si, siden deres barn ikke fikk spansk, men noe annet? Hva er det som er urettferdig her, at jeg går opp i det, og synes det var en morsom tanke, at John Arvid og jeg lærte oss noe sammen, samtidig, og at han var litt sjef over det hele?

QUE TAL?

PUES REGULAR?

Spansk skal jeg klare å lære meg med John Arvid og uten noen form for annet kurs, for jeg har ikke tid til kurs (eller det handler selvsagt om prioritering), men jeg syntes det var en god ide, at min sønn fikk driven på at jeg ikke kunne noe også, men var villig til å lære det sammen.

Men jeg ser at min opptreden var litt pønkat. Jeg kunne ha spurt først og jeg kunne ha holdt kjeft. Vil jeg noen gang lære?

Jeg syklet i hvert fall lykkelig hjem og tok motorsykkelen frem, og durte rundt noen ærend. Jeg dro til akupunktør, som ble over seg av begeistring for min helsetilstand og for brødene jeg baker. Han kan kjøpe hvor mange brød som helst, og jeg leverer etter beste evne.

Jeg ble pålagt en halvtimes pause hver dag, hvor jeg svarer at da kan jeg like godt meditere, for noe må jeg gjøre mens jeg hviler. Han smiler lurt og synes at jeg er blant de dynamiske kundene.

Jeg kjenner en sånn utrolig lettelse inni meg, og redd for at jeg skal ta av. Det er blant annet dette jeg dopet meg bort fra da jeg var ungdom. Mitt eget lys! Så skal jeg heller ikke dempe det med å spise det bort, og alkohol blir jeg lei av. Det er det bare en ting å gjøre, tåle å stå i lyset og være edruelig og roe ned, minst en gang i døgnet.

Nå skal jeg lage middag,

Betty

300

Heldig er det barn som har "kjipe" foreldre.

Og i dag har vi pumpet de til å gjøre mye lekser. Så er det ryddedag, for å få ukepenger. Men det fine, etter noen runder, er at det blir lykkeligere barn. Gevinsten med å få ting unna, ser de i etterkant.

Så er det betale regninger dag. Lønning er som å få mensen, du er sur noen dager før, så varer det en uke og så går det over. Greit å forholde seg til i grunnen. Vi er blakk bestandig, men vi er lykkelig.

Det blir tidlig kveld kjenner jeg. Baksmellen kom i dag, men det er aldeles greit, med tanke på hvor jeg egentlig skulle vært. Deilig å være fri og ha fokus på fremgang.Gode dager i anmarsj.

Dette er faktisk min blogg nummer 300! Jeg startet å skrive seint i Desember i fjor, så snittet ligger på en post hver dag. Ikke værst. Jeg er fornøyd med denne bloggverden.

I morgen tidlig skal jeg inn i 8. klasse og få spanskundervisning.

God kveld i stuen,

Betty

Blogg Som Faen!

Jeg synes
denne lenken lå for kort tid på en post jeg laget. Spør meg gjerne igjen, om nytten av å blogge. Jeg er bare enda mere positiv til det.

Betty

Å Gjøre!

Da er det hverdag og da er det bare en ting som gjelder:

Å gjøre!

Hvis jeg ”bare” skriver litt om det først, så kan jeg ”gjøre” etterpå. Jeg skal videre, og det påkrever innsats. Da kan jeg bla fram en stening jeg lærte meg på Røros reabiliteringssenter:

Mestringsforventing:

Tiltro til egen evne til å gjennomføre en handling. Jo mer mestringsforventning jo mer utholdende innsats.

Tilbake til der jeg slapp! Jeg har egentlig ikke sluppet taket, en endring som begynner å bli ganske godt etablert, er mitt forhold til mat. Jeg overspiser ikke lenger! Det har satt seg i ryggmargen, men det sies at det kreves 3 år for å etablere nye vaner, så jeg skal ha min mestringsforventning på dette.

Jeg har diskutert mye rundt temaet: ARBEID i det siste. Det har helt klart noe for seg, for selvfølelsen å ha et sted å gå til, med andre oppgaver enn ellers. Det moralske aspektet i det, å tjene egne penger og yte i samfunnet er også en faktor, men særlig det å få brukt seg sjøl og det faget som lånekassen innkrever penger for, frem til pensjonsalder. På jobb skal det ytes, og hvis du hele tiden sliter med dårlig lønn, dårlig oppfølging av prosjektet fra ledelsen, (kulturarbeidere liker godt jobben sin og det er mange gratis arbeidere å ta av), så uteblir trivselsfaktorene.

Der jeg er nå, blir det et for stort ansvar å gå inn og møte disse negative utfordringene, når fokusen egentlig skal ligge i prosjektet og de utfordringene som finner sted der, det blir liksom to jobber i en. Kampen om at prosjektet skal ha livets rett og prosjektets egne mål. Disse utfordringene er sikkert hverdag for mange, men da skal du ”stå godt”, være frisk og opplagt og få godt betalt.

Om jeg er borte fra arbeidslivet nå i 2 år og siden jobber i 25 år, så tror jeg på mitt valg om å ”komme i form” til å tåle og forholde meg til virkeligheten slik den er.

For øvrig så er jeg da i gang. Jeg leverte 3 kapitler til min veileder og det ble slaktet. Han sa at det jeg skrev, var svakt. Jeg visste det. Jeg kan ikke med å skrive i 3. person, og jeg har begynt i feil ende. Jeg begynte å prestere fra første ord jeg skrev, jeg skulle være flink, og det blir det ikke noe bra bok av. Men siden det er et koseprosjekt og ikke jobben min, får jeg ta tak i det, når jeg blir inspirert til det igjen. Jeg baker brød, skriver tekster, synger i band og gir av min fritid til kreftforeningen. Men dette er prosjekter som er gode på veien til en bedre helse, så derfor gjør jeg det jeg gjør.

Jeg har fått brev fra Telemark sykehus og skal møte opp der til vurdering ved plastikkirurgisk poliklinikk. Jeg skal rett og slett få meg en ny pupp. Dette gleder jeg meg til. Slik jeg har hørt det fra andre damer som har har hatt brystkreft og fått ny pupp, så er det visstnok et stort løft for sjølfølelsen.

Nå skal jeg starte trimopplegget mitt. Ha en god mandag og takk for følget sålangt,

Betty

Danse På Laurbærblar!

Jeg har ikke gått i tørke, jeg har ikke gått i do, jeg har festet i fire dager. Nå begynner det å bli alvorlig nok, og bloggens time er kommet.

Jeg er bare så utrolig fornøyd. Jeg har problemer med å finne noe å klage på, men det er klart hverdagen kommer fort, men da er vi i gang igjen der vi slapp, med de vanlige hverdagsutfordringer.

Disse dagene har kostet meg et kilo opp, men WHATEVER! Det var verdt hvert gram. Det var deilig å slå mitt krøllete hår løs, og skinne om kapp med sola. Jeg er frisk som en fisk, og psyken henger med. Og alle hjørnesteinene i mitt indre har rocka.

Jeg ble egentlig kjempetrøtt etter utsykingen av storyen, men kjørte på: Hvile på Laurbærblar!, er utenfor mitt vokabular, ja jeg har knapt nok vært innom soverommet og nedpå puten.

Torsdag var spesiell, fredag hadde vi pizza (barnegjester), men det ble mer enn 3 glass vin. Lørdag startet Ruben kl 06:30: ”Når skal vi bake?” Jeg svarte: ”Etter klokken ni, gå ut døren eller ligg stille”. Så gikk det 10 minutt: ”Er det lenge til klokken 09:00 nå da? Og slik holdt han på, til Per kristian voknet og de lot oss sove til kl:10:00.
Men da var det slutt på freden. Ruben hadde innkalt til fest, mamma skulle ikke operere og han ville ha en skikkelig fest, og det betyr karneval. Kvelden før fikk han John Arvid til å hjelpe seg med å lage invitasjoner, så leverte han de ut i gaten. Festen skulle vare fra kl: 14:00 til 20:00.

Jeg var litt sånn rødvinruset, og Bernt tok badstu med nabogutta og ingen av oss fikk skjekket invitasjonslappen før den var levert. Fest i 6 timer med masse 8 åringer, det er en prøvelse av dimensjoner. Vi bruker å nøye oss med gebursdagene, som alle krever en stiv cognac etterpå. Ruben hadde organisert, mens vi var i en annen verden, en slags lykkerus.

Gjestene hans kom, Ruben hadde bakt kake. De startet hardt, og økte ettrhvert! Men det vakre var, at Ruben skrudde på videobloggen og holdt en tale: ”Denne festen er for min mor, fordi hun slapp å operere, vi trodde at hun hadde kreft og så var det ikke det likevel”. Alle løftet glassene og skålte med melk og juice og skrålet og klappet”. Hvem kan motstå slikt? Hvem kan la være å bli berørt av engasjementet?

Jeg er knall god når det gjelder, så jeg leverte pølser med brød, og brus etter hvert og alle var fornøyde. Kl 18:00 fikk Ruben en spesiell gjest, en jente i klassen skulle overnatte. Så kom farmor fra hytten og vi ble mange om å feire lykken!

Jeg gikk på damefest, min første sådan etter kreften. For meg var det en ”blifriskfest” og jeg var så glad for invitasjonen. Takk damer (Hei Kari og Anne!), vi greide oss bra. Mens naboene skrålet til D.D.E., satt vi og løste verdensproblemer. Herlig med damer som sier at de liker å være sammen med meg, herlig å få være seg sjøl blant venner!

Jeg ramlet hjem ut på natten en gang, og holdt nesten på å blogge (en dritings blogg må på bordet en gang). Jeg kladdet en blogg i stedet, og hørte på MP3 (waterboys for tiden). Og jeg stod lenge på badet, fordi jeg smilte og lo og det kunne jeg ikke la være å speile. Jeg så en fornøyd kvinne, en frisk dame. I speilet, når jeg ikke har verden å sammenligne meg med, så er jeg ganske så flott, må du skjønne!

Så listet jeg meg inn på vårt soverom, registrerte at ikke sengen var full av unger, så vandret jeg rundt og brette dynene på, verdens fremtid, mine gullklomper, de jeg elsker og beundrer. Jeg vet at det har vært faen så hardt for dem, at jeg har vært et element de var redde for å miste. Og jeg takket livet for at jeg ikke skulle være en belastning for dem, i dagene som skal følge. Jeg var så eundelig glad for at jeg ikke skulle være en sykdom, men deres friske mor.

Jeg veltet meg over Bernt og sovnet før jeg hadde sagt hvordan jeg hadde hatt det. For det bruker jeg alltid å gjøre, fortelle om kveldens opplevelse, om så Bernt ikke er våken.

I dag har det vært en høstens dag, med søndagstur, som var helt perfekt. Vi jaktet på en Geocatch – post, fant den og rastet på Månen. Vi skyntet oss litt, fordi i dag er Aun Yngve sin 29 årsdag og den feiret vi hjemme hos Kristin.

Kristin har ”kjolet meg opp”, og jeg har verdens flotteste antrekk til en konsert, men den krever sitt lokale, som jeg skal blogge om siden. Karen hadde konkurranse i ”smaking”, en merkelig opplevelse. Med bind for øya, fikk vi, hvor mange som helst smaker, inn i munnen. Det var greit å ha en øl i hånden da, for konsistens og forventede smaker ble så overraskende, at det måtte skylles ned, med noe som jeg visste hva var.

Når vi er samlet, er livet perfekt. Og når hele ”happeningen” hadde et annet tak, på Byåsen, den andre siden av byen, ble det et fantastisk punktum på helgen. Aun, Stein og Trude hører med og jeg er barnslig glad i samlinger av oss, så det må de overbære.

Nå skal det bli godt med en mandag, og det kommer til å svi, men det skal hverdager gjøre. Det må være forskjell på hverdag og fest, ellers blir det bare rot av det. Jeg gleder meg til stillheten, og som Sigurd (trombomist i BBBB) sier:”Den beste lyden er avslått vifte”.

Jeg må bare avslutte med en viktig sak, som Toril sendte meg. Jeg mener, spør meg aldri om meningen med å blogge igjen, hvis du ikke vil høre svaret. Her har en kvinne fått nytte av, en bloggverden:

EN KAMP SAK

Nå spiller min nabo fele, og det er så vakkert. Jeg åpner opp min kjøkkendør og tar i mot lydene!

God kveld på ditt kjøkken,

Betty

All Makt Til Ingen!!!!

Jeg er med i en bloggstafett for Sonitus , oppgaven fikk jeg av Andreas, og den lød slik: "Hvorfor Linux er bedre enn Windows", og her er min besvarelse:

ALL MAKT TIL INGEN!

Linux er bedre enn Windows fordi Linux er av og for deg og meg! Linux er ikke eid av noen, og det betyr at alle som ønsker det, kan gå inn og bestemme hva som skal skje med Linux. Hvis du vil påvirke, så har du muligheten. Hvis jeg hadde kompetanse til det, kunne jeg gått inn i Linux og laget noe nytt, fordi det er lov.

Linux er et allemannseie, og igjennom det kan du, ja, hvem som helst være med å bestemme, endre, legge til rette etc. Det handler ikke bare om at Linux er sikrere, mer pålitelig og billigere, men det handler om eiendomsrett. Linux handler om frihet, eiendomsrett og anarkisme. Linus Thorvalds er en finsk fyr, som først på 90-tallet laget en open source Unix-kjerne, og derfra har det vært en gedigen internasjonal dugnad.

Hvis et fattig afrikansk land, vil bruke det, kan de gjøre det, uten å betale en krone til noe selskap. Mangler det noe i Linux, så kan den som har tid/ressurser gjøre noe med det. Hvis du ikke kan – kan du gi beskjed og andre kan kleppe tak i det. Du kan også kjøpe tjenester som kan utføre noe i Linux, som du trenger. Linpro utfører dette.

Som den gamle anarkisten Proudhon, skrev i sin tid, et berømt sitat: ”Eiendom er tyveri!” Og det er det! Det er ingen, eller alle, alt etter som du ser det, som eier Linux. I motsetning til Windows som eies av Microsoft.

Alle vet om Windows, slik alle vet om NRK, og det er Microsoft som bestemmer hvilke betingelser du kan bruke Windows på og hva som skal skje fremover.

Linux-miljøet er positivt til standarder. Microsoft er et negativt firma. De er negative til standarder. Nå er det laget en OASIS Open Document Standard, som er en dokumentstandard som støttes av Open Office, Star Office, IBM, Adobe. Microsoft støtter det ikke. De saboterer. Hvis alle hadde støttet samme standard, så kunne man sendt dokumenter til hverandre uavhengig av hvilket tekstbehandlingssystem, eller operativsystem du bruker. Med andre ord, det Microsoft gjør med Windows er styrt av hvor mye penger de tror de kan tjene på produktet.

Windows er noe alle bruker, fordi alle bruker Windows! Når du kjøper deg PC, får du Windows med i pakka. Du kan som regel ikke velge det bort en gang. Slik som NRK, lisensen må du betale.

Det har vært rettsaker mot dette. Hva koster det å kjøpe seg fri? Det er ikke mange som vet at det finnes alternativ som er mye bedre, for eksempel Linux. Når du kjøper deg en datamaskin, så følger Windows med. Linux er en frihet fra alt dette her. Det er i mot monopolkapitalen og proprietære programvareprodukter. Det er et spark mot eiendomsretten. Det er anarkisme i praksis! Det er en stor internasjonal dugnad for å lage et felles gode, og jeg blir så begeistret at jeg må rette opp hvert eneste ord jeg skriver. Wikipedia (verdens største dugnadsleksikon) er også av samme sorten.

Så alle anarkister, punkere, sosialister, kommunister, frihetskjempere, liberalister, whatever, bør bruke Linux. Noen blar i platehyllene, i stedet for kjøpe musikk fra topp 20 VG-lista. Linux er bedre fordi det er for bevisste mennesker, som ikke kjøper det alle andre kjøper.

Alt fra Linux er i en pakke! Det er bare å laste det ned og brenne CD og installere Ubuntu, Fedora, og Debian er eksempler du kan velge.

UBUNTU LINUX (for human beeings) er også for oss som bare trenger mail, tekstbehandling, internett osv og det er bare én CD. Vi som ikke er så bevandret i datamiljøer og slikt, men enkelt og greit trenger 3-4 verktøy, bør alle bruke Linux, i stedet for Windows.

Det er altså politiske grunner til å bruke Linux, fordi det gir frihet fra monopolkapitalen. Det ligger ikke tilbake for Windows teknisk. Det er tvert i mot sikrere og mer pålitelig på mange områder.

FUD! Er en strategi som står for frykt, usikkerhet og tvil, Direkte oversatt: Fear, uncertainty and doubt. Microsoft har brukt dette for å demme opp mot Linux . For eksempel har de gått ut i markedet og sagt: ”Når du har et selskap i ryggen, så kan du få hjelp når du trenger det.Tør du å la være dette? Det gir en trygghet i et selskap”, etc.

Victor Normann sa opp rammeavtalen mellom staten og Microsoft. Deres svar på dette var å ansatte Grethe Faremo, som drev lobbyvirksomhet for å vinne tilbake det tapte. Linux er en trussel mot Mirosoft sin dominans. Selskaper som IBM og SUN (40 000 ansatte) har ansatt folk som får jobbe med Linux og annen open source programvare.

Eneste lille ulempen med Linux er at ikke like mange bruker det, det fører til at enkelte bedrifter ikke ser seg tjent med å utvikle programmene sine til Linux.

Hilsen Betty, som er gift med en mann som skal holde foredrag i Oslo 5 oktober om OPEN SOURCE.

Jeg gir stafettpinnen videre til bza.no, som skal skrive, med følgende overskrift:

MITT ARR!

Du sitter på en fest, og praten går livlig rundt bordet. Alle prater om arr de har på kroppen. De forteller hvordan arret oppstod, og den ene overgår den andre. Du er stille, har nesten falt av, men så betemmer du deg, og trør til:

Du forteller om et arr du har under ditt kne, hvor du har sydd 3 sting. Du må overgå de andre historiene, og tar skikkelig i. Pga denne episoden, du ble utsatt for, hvor en mann ble drept (ikke din skyld), men du endte opp med 2 år i fengsel. Derifa skrev du blogg hele tiden, om din opplevelse av saken, og som er omgjordt til bok, og kommer ut i neste uke.

Du må infiltrere følgende ord i oppgaven: Wikipedia, seksualitet, Linux, knekkebrød, søkemotoroptimalisering, serviett og Afrika.

Ordene skal ha en naturlig plassering!

Du ble selvsagt kveldens helt, og alt det førte med seg!

Lykke til!

Betty

Stompen

FREDAGSPOMPEN

Jeg Vant!

Det er ikke så mye å si, annet enn at jeg er lykkelig og at jeg vant!
Jeg stilte i morges med koffert, data, video og en plastpose med "mikkmakk", fysisk klar for innleggelse. Jeg ble tatt i mot, vist rundt, informert og orientert. Jeg fikk kjefta Bernt huden full, før kl 10 om morran. Ikke kjørte han bil bra nok, så parkerte han som en idiot og i tillegg forstod han ikke hva jeg trengte, hvor tar jeg det fra????

Jeg følte meg sinnsykt lammet, stiv og stram og lite tilnærmelig, håpløst nervøs og livredd for det som skulle komme. Vi var der 09:57, og jeg lirte av meg: "Vi greide det tross alt", og med et stikkende blikk, til den jeg elsker mest i verden og som er der uansett. "Noen å Blame".

Jeg var så drit i boksen at jeg ikke visste helt, og det hjalp ikke stort at jeg var sur. Bernt mente at jeg utstrålte en utilnærmelighet, og jeg skjerpet meg ihvertfall da han gikk.

Blodprøven var ræva. Jeg hater det! Årene mine er ødelagt. Hver eneste gang minner det meg på, da en skulle sette "avskjedskudd" på meg, jeg var 18 år og personen (skulle dra på avrusning) bommet 13 ganger. Vi gråt i lag og sprutet ut sprøyten i munnen.

Jeg ble henvist til et felles rom og innkalt til Gynekologen. Han var fin på alle mulige måter.

Han startet profft med: Du har hatt kreft og vi følger opp dere det vi kan. Blodprøvene dine var fine, ct`en viser at du ikke har kreft og nå vil jeg se hvordan det står til i underlivet. Ultralyden viste at den nesten 7 cm kulen var borte, eller nede i 2 cm, og det de ikke likte å se var borte.

Han sa, livmoren din er fin, utenpå og i tverrsnitt, eggstokkene skal vi følge med, men det vi ikke likte å se er borte. Jeg tenkte, et under har skjedd, jeg er bønnhørt, kroppen rydder opp. Jeg er fri. Han vill ha meg inn igjen 19. desember for en skjekk. Det er lett å samle beina igjen og si, mer enn gjerne: "JA og takk skal du faen meg ha".

Livet mitt startet på nytt. Jeg sa til Bernt: "Jeg føler meg litt dum, som har blogget alt", men han sa:"Det var da, nå er nå, og hva ellers skulle du blogge om". Jeg svarte: "Kanskje jeg skal legge inn kopi av brevet fra sykehuset, om operasjon!". Men han svarte: "Hvorfor det? Er du på det gamle sporet? Tror du at ingen tror deg? Du fikk innkallelse til operasjon og har tenkt i de baner, det har vi alle gjort, drit i det".

Og med litt hjelp, så gjør jeg det.

Jeg ringte Ann Lill og hun kom og hentet meg, med alt pikkpakket. Jeg vandret ut av Kvinneklinikken og kjente livets beste rus: JEG ER FRI. JEG ER FRISK. Vi fikk en fin kjøretur ut til Melhus kirke, hvor vi stilte i Olve Flakne sin begravelse. Det var to fine timer i lag. Jeg gledet meg enormt over livet, det gjorde Olve og. Han var et forbilde for 1000 vis av ungdommer, fordi han var klok og romslig. Jeg er glad for at jeg fikk være der.

Bernt spiller gitar i kveld, og jeg vet at han er super lettet. Jeg og. Vi har feiret med champagne, med ost og med vin. Vi har kjøpt skolesekk til Per Kristian, mens Ruben var på Tae Kwon Doe. Jeg gledet meg villt til å fortelle Per Kristian at det ikke ble noe operasjon, og han omfavnet meg med en knuseklem. John Arvid danset og bakte Brownies (noe han får gjøre når det er fest tid). Han er potteforkjølet og der av fortvilet, om hvordan det skal gå med morgendagen.

Men det er absolutt ikke jeg! Jeg er bare lykkelig, barnslig glad. Jeg hadde ikke trengt noe annen rus i dag, enn beskjeden om at jeg er frisk som en fisk, men det kom så mange påminninger på, at andre var glad med meg, at jeg følte meg vel, med å orge litt champiss i gaten.

Angie

Where will it lead us from here.

With no loving in our souls

And no moeny in our couts

You can say we are sattisfied

Angie

You can say we never try

Beautiful


Jeg kjøpte en engel i dag, dyr og det var deilig å betal for noe jeg ønsket!

En statue, så vakker!

Den har alt!

Betty

Nå kan vi vel alle le litt......

Nå kan vi vel alle le litt av André Bjerkes dikt og med Betty. CT, prøver og undersøkelser viser at alt er i orden. Det blir ingen operasjon og Betty utskrives i dag, samme dag som hun ble lagt inn. Et lite hverdagsunder for oss som har håpet det beste og fryktet det verste! Ha en god dag alle sammen!

Bernt

Hva Jeg Ler Av!

Du spør meg hva jeg ler av, lille venn?
Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.

min ynglingskval, min søte søvnløshet:
- at livet er det morsomste jeg vet!

Andre Bjerke

Lykke er et prosjekt jeg har startet med kreftforeningen, som ender opp i en kalender for 2008. Hvis du vurderer å kjøpe blomster til meg, ikke gjør det! Bidra heller på å gi brystet et ansikt. Dvs: LYKKE 0539.47.84089. Eller bare send meg en god tanke.

Hei då,
Betty

Dødelige drifter!

Jeg har kjøpt ost og vin, i påvente at noen skulle dukke opp her. Slik ble det ikke. Nå er klokken 22:15 og jeg slipper tanken fri, og John Arvid går ut døren nå med bestilte brød, til faste kjøpere. Det er litt "på tryne" å tro at noen skulle dukke opp, bare fordi jeg skal legges inn i morgen, men jeg hadde et bilde i hodet av at det kom til å skje. Men det er aktiviteter, og foreldremøter og gud vet hva. I dag laget jeg salater til alle 4 familiene i gaten som har oppnevnt seg som potensielle hjelpere i perioden fremover.

Heldigvis, og gudskjelov, har Bernt innsett at han trenger noen her, og broren hans kommer hit og hjelper han i starten av neste uke. Bernts plan, om å anta det beste og ta det værste, er en utrolig dårlig plan. Til og med han har innsett det. Vi må forebygge utslitthet her.

Det er liksom ingen jentetur til London jeg skal. Det ville vært følelsesmessig helt uberørt greie. Jeg skal igjennom en operasjon og uansett hvor enkelt, vanskelig det blir, så krever det noe mer enn en shopping tur i London.

Jeg svinger fra å føle meg ivaretatt, til livredd for hva de vil si om røntgen bildene i morgen. Enn om de gir meg to år? Det går ikke an å skrive alle tankene, som fær igjennom hodet, men det er mye. Så skjerper jeg meg og blir rasjonell og lever akkurat her og nå. Jeg kysser kneskålene til min 8 år gamle sønn, og sier: "Jeg elsker hver cm på kroppen din" og han ler hjertelig og leser som en gud i fra Mathilda (Roald Dahl). Så springer jeg inn på neste gutterom og hører på Monster Manor av Paul Martin og Manu Boisteau, en radioaktiv bok, med kjærlighetserklæringer.
Gud, hva livet er vakkert.

John Arvid, som er eldst filmer og filmer, og ser oss fra to øyer. Et videoøye og et barneøye. Et sønnøye - et "jeg er snart voksen øye". Frustrerende, det ser jeg. Men han leverer og jeg tror han får det han søker av oss. Kjærlighet og motstand, så det holder!

I ettermiddag ba han meg om å lese for ham, det var KRL faget og det handlet om seksualitet. Jeg leste meg igjennom 5 sider med, min sønn på 14 år i min armkrok. Noen ganger reiste han seg opp og noen ganger fløt han bort. Det handlet om hetro, homo, voldtekt, incest, om grenser, om å sprenge grenser, om å søke og om å føle. Innenfor disse sidene la jeg merke til beskrivelsene de gjorde av Koranens oppfatning av seksualdrift(ekteskap), om kristendommens (fornyet til: "De kristne er litt uenige om hvem som har lov til hva"). Humanetisk måte å se det på: Vi er alle frie! og til Muslimenes gjemte byrder. Det er mye å forstå og ta inn i et lite stort hode, i spreng, i fart, imot det nye. En ung mann som skal eie sitt eget, eie livet, finne ut av sin egen seksualitet, uten skam og skyldsfølelse.

Jeg la merke til at de skrev: Hvis noen er seksual overgripere, så er det som regel menn. Hvis det er en voldtekt, så er det også menn, som står bak det. Hva slags opplysninger er egentlig det. De har da allerede fått det servert i media. De trenger noen ord, som styrker dem som individer med egen seksualitet, og ikke som "potensielle overgripere". De trenger ikke å få moralisert at: "som regel er det gutter som går for langt". Det de trenger er å få vite hva som er OK.

Hvis jeg skulle ha skrevet en slik bok, og opplyst om hud og kropp, lyster og sanser, ville jeg ha snakket om det vakre, om å vente, om å sanse, om å oppleve, om å se hverandre, om å elske og famle, være nervøs og ramle, men hjelpe hverandre opp igjen. Om å ville, om å kjenne presset, om å ønske, om å dele ønske, om å drømme om å få det til, men ikke helt gjøre det.Så ville jeg ha avsluttet med Lars Saabye christensen sitt geniale utsagm fra Adresseavisen i dag: " Poenget med en drøm er at man drømmer, ikke at drømmen skal gå i oppfyllelse". Og så dan gjorde jeg det i kveld.

God natt,
Betty

Dans til Musikken!

Det er greit med alt som er gjort og nå har jeg vært på ct. Kontrastvæske inn både her og der, så de kunne ta lyne klare bilder. Disse bildene vil si om jeg har spredning eller ikke. Det var en engel fra Sortland som instruerte meg, så jeg følte meg helt trygg. Jeg hadde med videokamera og da blir noen flinke å fortelle automatisk. Hun sa at de i Oslo nå hadde fått et røntgen apperat, som kunne avsløre kreft på mikroskopisk nivå, så om 50 år, kan de kanskje knekke all kreften, fordi det taes på et så tidlig tidspunkt.

Jeg følte meg bare glad etterpå, og lykkelig for at jeg kunne dra hjem. Godt å få spise en pære og kjenne at den brer seg rundt i kroppen. Trærene danser i dag, for det er vind fra alle kanter. Og jeg kjenner kraften fra alle vindpustene rundt meg. Det er herlig.

Jeg dro hjem og nå baker jeg brød, og jeg har danset til musikken. Nå er det stille i mitt hus, snart braker det løs med gutter som skal gjøre lekser. Jeg føler meg utrolig privilegert, som er i gang med behandling og at de tar meg på alvor. Så er jeg glad for alt jeg har skapt rundt meg, og at 3 skjønne barn som jeg er mor til. Det er ikke påtatt en gang, det er helt ekte følelse av takknemlighet til livet!

Jeg er med i en bloggstafett og endelig er det min tur. Jeg skal skrive en oppgave om: Hvorfor Linux er bedre enn Windows, og den glær æ mæ te, så jeg får fokus på noe annet. Jeg skal poste det den dagen det er innleveringsfrist, har ikke fått startskuddet ennå eller innleveringsfrist, men jeg har funnet fram til oppgaven gjennom Andreas sin side. Så får vi se, hva det blir til, men oppgaven var perfekt avleder fra hverdagen.

Nyt dagen,
Betty

Godt Motivert!

Tenkte det var greit å plante inn litt godt humør her, og si at jeg er godt motivert til det jeg skal inn i. Jeg har gått en tur i kveld, og vært hos en nygammel venninne og blitt inspirert. Worst case er sinnsykt fjernt å ha fokus på. Nå gjenstår det å gjøre det jeg skal og så skal du se: De fjerner en eggstokk og vips, der er jeg på beina etter to dager. Ihvertfall, så slipper jeg å svinge noe mer, nå får jeg vite og da forsvinner all spekuleringen fra mitt lerret.

Jeg ønsker meg at det ikke er store greier og at jeg kan få gå videre i livet, å ha fokus på alt det fine. Det er ikke noe annet jeg ønsker meg mer, enn å få være mor til mine barn, og få leve det livet jeg elsker!

Vår siste dag på Tomatis denne runden, og vi er styrket. Vi kommer til å savne dere der, og vi er tilbake om en måned. Psykologisk trening er minst like viktig som den fysiske treningen i livet. Det gjelder å ikke stivne.

Det er et privilegium å få være frisk!

Det er et privilegium å få bo i Norge!

Betty

Toget Går!

Det er morgen, og det er stille. Jeg skriver fort, for jeg skal ut. Jeg har sovet mens gutta gikk ut, og det var godt å få hvilt seg ut. Det er tirsdag og det er dagen før eg skal i ilden. Det er mange slags rare tanker, som tar plass og som skal ut.

Det som rir meg mest, er tanken på å være en belastning. Og det at folk skal synes synd på Bernt. Han ble så lei av den forrige sykdomsrunden, og det er et vanskelig tema. For jeg ble lei sjøl. Men det er vel dette de mener med gode og onde dager da, og jeg ville gjort det samme for han.

Men det aller beste er å få slippe all denne motgang. For da slipper forhold å utfordres på denne måten. Jeg kunne tenkt meg litt mindre sykdom og et litt enklere liv, men det er også en absurd tanke.

Det er vanskelig å ha fokus på noe annet enn det jeg skal inn i nå. Lekser med guttene, er maks av annet jeg klarer å konsentrere meg om. Også en bok da, De Gales Hus, vanvittig nok, leser jeg den. Den er faktisk ganske morsom.

Det som blir veldig tydelig, når jeg trenger noe utenifra, det er hvordan alle relasjonene jeg har, er. Men i denne runden er jeg flinkere til å holde fokus på det jeg har, og ikke det jeg ikke har. Det er en kjempe fremgang.

Jeg snakker om å kjøre bussen min sjøl, styre rattet. Og det er dette jeg holder på med i hverdagen. Jeg merker så tydelig at livet er en reise, og i morgen går jeg om bord på et tog, og det gjelder å ikke stå igjen på perrongen. Fra i morgen av, har de min tid, og jeg skal sitte og se ut vinduet og ta imot denne hjelpen jeg får.

Da sitter jeg og ser ut vinduet og det jeg ser er mitt liv, for du blir veldig selvsentrert når du blir syk, det er sikkert. Og da ser jeg ikke lenger på det gamle jeg aldri får, men det nye, som jeg skal leve og det som er akkurat nå.

Jeg vet at dette gjør meg sterkere, jeg vet at jeg skal leve ut alle årene som jeg får.

Ha en fin tirsdag 19. september 2006, Betty!

Frykten for det ukjente!

Eg må ta tilbake bloggen min til en sykdomsprat igjen, og eg kjenner motstand på å gå inn i det. Eg liker ikkje at eg må på operasjonsbordet igjen. Eg liker ikkje all usikkerheten. Egentlig er CT`en værst. Hva kan de avsløre?

På grunnlag av at de har sett et ultralydbilde av underlivet mitt, skal de legge meg under kniven. Det de har sagt til meg er at de liker ikke det de ser, og det er det hele. Jeg begynner å bli kvalm av tanken på å gå inn i dette.

Disse to kommende døgnene skal bli moro, gitt. Og dette er jo skikkelig fest prat. Jeg håper at jeg snart få fred til å gå videre i livet, uten å måtte gå inn i noen flere kamper. Jeg vet det, jeg synes litt synd på meg sjøl nå og det gir liten kraft. Men det er vanskelig å styre dette.

Jeg og vil skrive om solskinn og joggeturer, å ha fokus på alt det fine. Det velter litt inni meg, og det er vanskelig å holde fokus på det gode. De har tiden min, og jeg liker de ikke. Men det finnes ikke noe alternativ, det er det som er det absurde. Det er ingen vits i å ønske seg det annerledes, men være lykkelig for at eg bor i et land som har gode sykehus og som har verdens ledende kompetanse på dette.

Vi var på Tomatis og det var skikkelig bra. Bare en dag igjen nå, så en pause på en måned. Jeg rakk akkurat å fullføre en runde, og det er jo bra. Gutta har vært på svømming og jeg har ryddet huset etter helgen. Jeg skulle ha lagt opp gardiner, de soper i gulvet på stuen. Men jeg har ikke mulighet til å gå inn i noe som krever meg. Det er nok å holde fokus på lekser.

Jeg sitter her og savner farmoren min, som døde av kreft på 80 tallet. Hun hadde ordnet gardinene for meg, uten at jeg måtte ha bedd henne om det. Jeg savner den usynlige omsorgen. Den som jeg må slippe å be om. Den omsorgen som fører til at hverdagene fremover
blir enklere enn vi trodde. En nabo har allerede invitert guttene på middag til uken.

Jeg vet at dette er noe jeg må ta aleine. Jeg vil ihvertfall ikke sitte i telefonen og snakke om det. Bloggen er grei, for der må jeg ikke prestere. Det var litt slitsomt å begynne å videoblogge. Historien krever mere, når en prater. Guttene er allerede vant med kamera, så det skal gå greit.

Kreft er ingen privatsak, og hvis andre familier har hatt alle disse omveltningene i husene sine, synes jeg det er verd å dele. Dere er ikke aleine! Det er akkurat det ungene våre sier om Montebello. Der var det så fint, fordi der traff vi andre barn som hadde en mamma eller pappa som hadde hatt eller hadde kreft. De ble ikke lenger så ensomme med det.

Nå kunne jeg tenkt meg den store sofaen, med en svær flatskjerm og en suppefilm å se på. Men klokken er endelig "det er greit å legge seg" tid, så da blogger jeg meg ut for kvelden.

God natt,
Betty

Den Dyrebare Tiden!

Det skjer masse bra rundt og i meg. Jeg føler meg ganske godt i balanse. Og det er vel et godt utgangspunkt for det jeg skal inn i, mye sykehus i dagene fremover nå. Tomatis har gjort både Per Kristian og meg sterkere. Og så har jeg bloggen da, der hvor jeg deler.

Rent sosialt så opplever jeg at jeg i større grad, greier å dele omtrent like mye som andre deler med meg. Før var det jeg som leverte mye. Jeg har ikke det behovet, for det gav meg en opplevelse av ulikevekt. Når man deler omtrent like mye, så blir det likeverdig. Men det overrasker meg, hvor lite behov folk har, for å være personlig.

Da tenker jeg ikke på det å prate om unger og sånn, men å si noe om hvordan ting oppleves. Når jeg synes at noe er bra, så er det mye å dele i det og. Men som sagt, bloggen har gitt meg dette rommet.

Men så klart, hvis jeg har et behov for å dele noe mer, så gjør jeg det, men ikke av gammel vane lenger. En fin prosses. Ikke så ivaretakende for andre, men det er nettop det som har vært mitt problem: Levert og tatt vare på andres behov. Eller så har jeg av usikkerhet, innordnet meg et gammelt mønster, man gir da av seg sjøl mønser. Men det er blitt en automatisert sak at jeg trenger ikke å si mer enn det jeg kjenner er rett for meg.

Denne uken blir helt spesiell. For nå må jeg inn i sykehus verdenen igjen og det må til, men jeg skulle gjerne vært det foruten. Men det er helt absurd å tenke sånn, for i og med situasjonen, så er det best for meg slik. Det er noe som skal ut av kroppen. Samtidig gir dette følelsesmessige påminninger, og forrige runde er ikke så langt unna. De værste tankene, all usikkerheten jeg må leve med, er det en ny runde med kreft eller ikke, tar plass igjen.

I går fikk jeg snakket med presten Siv, og spurt henne om hvis jeg dør av dette, om hun vil være prest for meg da. Jeg ønsker meg henne og Odd Halvor (en prest jeg kjenner litt på privaten). Hun svarte et helt klart JA, uten å komme med: ”Du må da ikke tenke sånn”. Men som jeg sa: ”Siv, jeg har tenkt å leve!”.

Sånne tanker kommer i slike prosesser som nå, og det må taes og ikke fortrenges. Men igjennom det å ha vært alvorlig sjuk, har jeg forstått hvor dyrebart livet er, og det var på tide i en alder av 42 år.

Nå kunne jeg ønske meg at jeg var alle andre steder enn akkurat her. F.eks på fjellet. Høsten, med fargene, med sin temperatur, med sin duft, med alt det vakre. Eller på heidundrende sjopping tur, f.eks i London, som Kristin er, med sine venninner fra Årdal. Men det er vel ganske naturlig å ønske seg vekk, særlig når en ikke kan det. Men vi skal til syden i vinter, det er bra sikkert.

Dagen flyr så fort, og nå har jeg begynt å videoblogge og, enda et element å min sykemeldte hverdag. For meg er kreft ingen privatsak. Andre som blir sjuk, murer seg sikkert mer inne, enn det jeg gjør. Men hadde jeg latt være å dele, eller latt være å eksponere, eller latt være å gjøre noe fornuftig med saken, så hadde jeg blitt gal. Og det gir ikke noe mening i å velge det bort, når det er mulig å gjøre noe bra for saken, mot kreften. Hadde jeg vært millionær, så kunne jeg delt penger, men nå er jeg ikke det! Men jeg er rik på mye annet, og velger å dele av det! Sånn er det med den saken.

Ha en god mandag, dere og!

Betty

For en vakker Dag!

Jeg kunne sikkert ha skrevet meg ihjel i kveld. Det skulle ha tatt seg ut, "døde ved sin Pc!". Men det skal jeg absolutt ikke gjøre. Ikke her, nei. Jeg har kjørt sykkel i dag, jeg har sunget i Ilen kirke, jeg har hvilt, konsentrert, levert, prestert og levd ut alt eg maktet å leve ut i dag.

Til dere, mine venner, som var i kirken, dere har skjønt at å gi meg noe, er å være der, gi noe av deg sjøl, oppleve noe sammen. Ikke hver for oss, men i lag! Det er vakkert det! Takk skal dere ha!

Det ble gjort video opptak av kirke "happeningen" og jeg har sett/hørt det 3 ganger til nå. Det er bra! (Hamar, here we come!). Vi passer godt i disse rommene vi har spillt i. Ann-Lill er en stjerne og de andre er brilliante musikere. Dessuten er det moro å høre hva jeg synger, bra lyd! Og det vi leverer er destilert energi! Det er reint og ekte!

Det var godt å kjøre der i fra, på min sykkel, helt aleine, inn i en uke som jeg ikke gleder meg til, men må møte! På Moholt Park stod 3 mannfolk igjen, etter "hva gjør vi for ungdommene våre" møte. De var fornøyde. Det blir først leiting etter lokale og så pizza aften for de ungdommene som vil det. Jeg fikk sagt at vi har eksponert og at vi er med, jeg skal bare gjøre unna en operasjon først og komme meg på beina.

Avslutter med bildeseanser fra dagen:


Gutta på søndagstur, langs E6 stripen, Elgsethytta til Skistua. I hver sin verden, men litt tilstede likevel?

Gutta, før de går i ilden!

Ann Lill og en venninne, før vi går på!

Så er UNPLUGGED i gang

Egil Furre, Broder Harald Stendahl, Thomas Brodahl

Og det funka som faen !

Takk til livet,

Betty

Lørdagsgått!

Når du tiltrekkes av det å være kreativ, så er det ikke mye annet som teller. Da kan jeg bli fjern fra avtaler og alt annet som er basic. I dag har vi hatt en knall fin øving med unplugged og vi er offentlig tilgjengelig i morgen kl 18: i Ilen kirke.

Lørdagsgått for oss er et måltid der alle er samlet, da skåler vi så hele gaten hører det. I kveld hadde vi en knallgod samtale rundt bordet. Alle fikk si hva de trodde på. Jeg åpnet med: Jeg tror på meg sjøl, på Gud og på Julenissen og at jeg blir en engel når jeg dør. De andre hadde noe lignende, men alle satt som nummer en, at de trodde på seg selv.

Mine unger synes ikke det er noe rart lenger at jeg sier at jeg tror på nissen. Jeg snakker ikke om de utkledde. Jeg tror på billedbruken av det å gi, at det er større enn å få. Har du noen gang sett at julenissen har fått en gave? I og med at det er bare 12-13 uker til jul, så ble de litt "positivt stresset" rundt bordet.En fin kveld.

Det var veldig hyggelig her i går, med to bonussønner, kjæreste og farmor. Gutta ser på Batman filmer (gaver som 14 åringen fikk) og Ruben hopper rundt med Batmandrakt på (pysjen fra i morges er ennå under) og spiller Wig Wam for full styrke.

I morgen er det felles møte vedr. ungdommene våre på feltet. Jeg har vært ivrig pådriver her, men i morgen tar Bernt ordet for oss. Jeg tror at vi må skape noe tilbud rundt oss, hvis vi skal ha ungdommene våre innen rekkevidde i noen år til. F.eks leie bar/discoteket på TØH, leie inn skikkelig DJ. Kjøpe spill og ungdommene kan bake. Pengene kan brukes til å spare til en felles tur for ungdommene med utvalgte foreldre. Kanskje turen skal gå til en musikal i London, eller en fotballkamp for de som liker det, eller til Disney Land, Paris. En drøm har alltid vært morsom å bære.



God kveld, nå er det Dorthe Skarppell.

Betty

Bloggpause!

Ha en fin lørdag!

Betty

Kiss My Ass!

PÅ en rosa hjerte lapp stod det: "Vedlagt 4 FREDAGSRUMPER til fornøyelse. Imøteser retur av bildene". Tusen takk damer! Jeg har lagt de ut i en rekkefølge som jeg kan tenke meg at bildene ble tatt i. Jeg aner humoren BAK de to første svidde rompene, og så gjelder det for de to siste å følge opp. Et fantastisk bidrag, som gjør meg som blogger vide kjent blant bloggere, med teksten; Betty, kjenner modige kvinner! Og det er vakkert!































































Legg også merke til flagget bak på bildet, dette er ikke noen typiske syden bilder heller. Fantastisk bidrag damer, tusen takk! Vi skal være stolte over våre egne romper.

I dag er det fredag. Bokstavlig talt. Forrige uke leverte jeg ikke før lørdag, så da leverer jeg i dobbelt monn, denne gangen. 4 innsende dameromper, dukket opp i min post. Som oppfordring til disse fire damene, ber jeg dere klikke på
KISSMYASSGEORGE , og oppfordrer dere om å sende samtlige til denne adressen. Jeg har sendt et bilde av min rompe dit, men de oppdaterer ikke like fort som jeg gjør, så min rompe er ikke lagt ut dit ennå. Men for et prosjekt, fantastisk. Det viser ihvertfall hvor mange ulike romper som finnes, men at alle kan brukes til en og samme saken.


Noen dager så merkes det godt at jeg er sykemeldt, eller meldt ut av samfunnets hverdag. 2 mailer i innboksen min, og et kommentar felt på bloggen, som jeg kan besvare. Jeg får henvendelser på at folk ikke forstår hvordan de skal kommentere; gjør så her: Trykk på kommentarer nederst på innlegget, skriv det du vil skrive. Hvis det er første gangen, må du sikkert oppgi mail og slikt, det vises ikke til noen. Så dukker det et felt opp med bokstaver, som du må gjenta i feltet under. Gjør det og trykk på "post" eller hva det står. SÅ er det gjort.

I morges var vi trøtte. Jeg sa til gutta: "vekk meg når dere går", men da streiket de. Vi stod opp alle sammen. To på skoleturdag og en på ungdomsskolen. Jeg skrev mail til en onkolog, som jeg gjerne vil prate med ved innleggelse. Jeg organiserer min eget opphold på sykehuset. Jeg spurte også fysioterapauten på kreft, om hun kunne komme bort til meg, når jeg lå der. Hånden min er ikke god, men det er ikke gøy å skrive om det. Den har sånne vannblemmelignende greier, lymfeødem. Jeg gjør det jeg kan få til for å gjøre det bedre.

Jeg har sunget og pyntet meg og dro på Tomatis kl 15 og fikk en knallsøvn med en sterk drøm i. Per Kristian sier at han elsker stedet, for der får vi fred. Han velger alltid et rom med ingen, eller lite folk i. I dag gikk han inn der to lenestoler står, med hver vårt pledd og hver våre høretelefoner lener vi oss tilbake. "Rop på meg, hvis du vil ha kontakt", sa jeg og sovnet. Han leser Donald i to timer. Jeg voknet av at jeg ikke fikk psute liksom og telefonen ringte:"Mamma, det er Ruben. Jeg finner ikke kontaktboken min, sammen gikk vi igjennom huset. Den lå på do, og han skulle gjøre lekser". Jeg pratet litt med Perron og sovnet igjen og drømte at jeg var i det samme rommet. Jeg drømte at Brynjulv kom inn og sa: "Nå skal du ta et primalskrik". Jeg prøvde, men fikk det ikke til. Jeg prøvde og prøvde og prøvde. Jeg prøvde en skala og, ingen lyd kom ut. Jeg ble desperat og prøvde å vokne, men greide det ikke. Da jeg voknet opp, verket absolutt hele kroppen. Jeg svettet og hadde vondt i brystet, og spurte Per Kristian: Har jeg ropt? Neida, du har vært helt stille. I natten som var drømte jeg at trommisen leiet meg rundt i verden, en fin drøm. Noen har gitt meg omsorg og det kjennes, veldig fint.

Det er noe som skal ut, ting er på gang, og jeg ble glad. Forandringens dag. Jeg kjørte gutten til pirbadetbursdag, dro hjem og kjørte Ruben til "en flamme". Huset står på hodet på et vis, og der kom Bernt hjem. Jeg legger på nå, vi blogges!

Betty

13, et lykketall !

Freden har senket seg, etter en maraton dag. Det har gått i et siden vi stod opp. Når jeg skal søke jobb igjen, skal jeg si at den beste erfaringen, og der jeg har lykkes mest med organisering, er å administrere en familie hit og dit, og over alt ellers. Ja, til og med uten å bli skilt, ikke er jeg halvsur heller.

Men jeg kan fyre meg opp, det kan jeg, særlig hvis ungene detter ut i hodet, og det egentlig er deres greie vi prioriterer. Men oppfyring varer fra da til da, og så går vi videre.

Bernt er i Oslo, og når jeg tenker meg om, så var han det på forrige gebursdag til John Arvid, det kaller vi timing, hva? Men han fikk med seg starten på dagen. 05:17 kom jubilanten inn til oss, spill våken. Vi jaget han inn til seg sjøl igjen, og jeg tror alle sovnet.

Det har vært en fabelaktig dag. Aun og Stein, mine to bloggende bonus sønner stillte opp og tok matservering utenfor kinoen, konkurransen og selve filmen. John Arvid ønsket seg småbrødrene hjem og slik ble det. Jubilanten bestemmer på bursdagen sin. Han var særdeles fornøyd i morges. Det kom masse konvolutter i postkassen til han, mitt på dagen, fra familie. Da ble jeg glad! Bursdager er viktig. Så har han hatt Tante Kristin timen i dag, og den er helt uvurderlig. En høyt elsket kvinne i familien Johnsen. Nå sitter de på kino og ser Supermann 3 og filmen er ferdig 23:30.

Fra i dag av skal jeg slappe mer av på hans sosiale liv, det er ingen grunn til bekymring. Han har en fin plass i guttegjengen og ungdomstonen tok han fra første gjest dukket opp. Masse hyggelige ungdommer, John Arvid har valgt sine beste! Vi samlet gjengen før jeg gikk og fikk de til å klappe: ”We will rock you” takten, så byttet vi ut den setningen med: Happy Happy Birthday. Jeg dro 2 vers av sangen og John Arvid er så stolt at han nesten sprekker. Alle guttene i klassen nynnet på an lenge etter. Det var ”helt konge”. Han greide å stille alle opp på en rekke og velge ut lag og fikk alle til å stå i militær stilling. Jeg måtte bare si det høyt: ”Det er mange små menn som har blitt store”. Jeg så at han hadde en autoritet og det gledet meg i mitt hjerte. Aun, Stein og jeg fikk diskutert det litt: Den fyren har jo full kontroll jo. Det var himla godt å se.

Aun har kommet hjem, han kom i går, så nå er hele familien i byen. Vi samler oss på fredag med farmor.

Jeg fikk endelig et brev i fra sykehuset i dag, en slapp lektyre sådan. Der stod det at det var grunn til å vurdere operasjon, men først så måtte jeg på røntgen. Jeg ringte og lurte på: Hva betyr dette her? Nei, det var en generell måte å si det på. Javel, er det bare kanskje operasjon da? Neida, neida, du blir innlagt den 21. september og skal opereres den 25. Det er helt sikkert. Men det er ikke det som står her, nei men sånn er standard brev. Javel.

Så igjen fikk jeg bekreftet at du blir liggende en uke og alt det der, og ingenting er egentlig forandret. Kanksje, og for all del, så finner de ingenting. Men med oss som har hatt kreft, tar de ingen sjanser. Jeg vet ikke om jeg skal være takknemlig eller fornøyd, for det finnes ikke alternativer.

For deg som leser kan jeg oppfattes som halvdød, men det er jeg ikke. Tvert i mot, jeg har aldri følt meg så i live. Men denne ventetiden irriterer meg, selv om jeg rekker hele Tomatis. Røntgen greiene grøsser jeg litt av, hva kan de avsløre? Men fyfabian, det er så mye annet vakkert å ha fokus på og stort sett fungerer det å gjøre det.

Lasse Berre og Kristine Maudal jobber på kalenderen. Jeg skal ha møte med NRK på fredag. De har tenkt å utstyre meg med video, for å lage bloggvideo. De vet hva de gjør. Kreft er ingen privatsak, og det som er nært er den beste tv. Men de greier ikke å banke en skrivende blogg, for den poster med det samme. Selv en videoblogg kan redigeres, men jeg holder med de i, at dette tjener saken: Kreftsaken. Det kan bli bra!

Jeg fikk alle sangene jeg har registrert i Tono tilsendt i dag, og det var ikke lite. Mange av de har jeg ikke på tape en gang, men de har det! Betryggende. Det kan vel hende det er litt pussig at noen ringer og ber om opptak av det de har laget sjøl, men jeg har ikke vært noen dyktig samler i det hele tatt, når det gjelder opptak av låter.

Før i dag satt jeg sjokoladekaken inn i steikeovnen, siden slo jeg på varmen for å bake brød. 14 lys smeltet og laget en eim av glasur som ødela hele kaken. På an igjen. Så jeg har stått for bakverk i dag, varme pølser på 6 termoser, popcorn og det hele. Jeg har ikke tøtsjet noe av det selv. Jeg ringte å bestilte meg Sashimi take away, helt herlig.

I dag har jeg virkelig hatt lyst på en røyk, det suget kom da alt var over. Så jeg tok meg et glass vin, jeg mener, hva er sunnest? Dessuten jubilerer jeg min sønn (give me an exuse) og livet er herlig.

En spesial hilsen til en fast leser i Oslo, som jeg aldri har møtt: Hei Nora! Du har hedersplass i mitt blogghjerte! Og en hilsen til Tromsø som sender gode tanker til meg, perspektiver trenger vi alle!

carpe diem y boenos noches (tror det betyr god natt),

Betty

You don`t like me, but you love me!

I dag har det vært sånn Drivin`n`cryin`dag. Motorsykkel er topp til det. Da flyter jeg bortover veien, danser med min sykkel, og er stoltere enn en hvilken som helst 42 åring. Men ingen er hvemsomhelst i dette livet, og ingen burde behandle verken seg selv eller andre sådan. Det er i hvert fall den som agerer likegyldighet sitt problem, og ikke den det treffer.

Vi har våre ”greier” alle sammen, og vi er sammensatt av det vi opplever. Det livet har gitt, er vi! Og da møter vi verden med det utgangspunktet vi har, ut i fra hvor mye vi stoler på folk, eller hvor mye vi slipper folk innpå oss, og da med utgangspunkt i hvor mye ”bad” opplevelser vi har hatt, eller hvor mange gode. Enkelt, men vanskelig!

I dag drikker jeg rødvin (Oddfjell, 2 to go, inspiret av et googlesøk på min side) nervemedisin. Eller etter Tomatis, så er det egentlig ikke det, for der reparerte jeg mye, men jeg sa på polet: I dag virker vin som tran. Hun bak disket lo, og sa:”Ja, men det påkrever mer enn en skje da!” I høstens mulm og mørke er det deilig med et glass rødvin.

Jeg skriver blogg, og du vet at jeg drikker vin på en tirsdag. Tror du ikke jeg vet at det forekommer hos deg og, kanskje? Og er det så innmari ”big deal” å vite eller ikke vite det? Hva er å utlevere, egentlig? Bærer folk masse hemmeligheter fordi moralsk sett er det forkastelig å gjøre ditt eller datt, eller iværstefall, dele at en gjør det?

Mange mennesker jeg kjenner ville aldri skrevet blogg, det hadde simpelthen krevd for mye av dem. Jeg skal øve meg på å skrive ubetydelige ting eller skrive i en annen sjanger. Derfor leser jeg Kent sine poster, og i dag har han en om hvilke bøker det er lurt å ha på nattbordet, hvis du skal skjekke opp noen. Det er måten han skriver på, som fenger. Og som et motstykke kan jeg si: Kajakkblader, fjellklatring og boken ”Våg Mer”. Sistnevnte skiftes aldri ut, den ligger der som en påminning.

Det er greit å være omgitt av kjærlighet på dager som denne. Gutta så med engang de kom hjem hvor jeg var og alle skulle hjelpe til å handle. En diger handlekurv på Rema 1000 og: Pang i gang! Vi hadde en ½ time. Vi greide bare bruke 1500 kroner. Vi fikk vi ballonger, kakelys, pop?orn og pølser. Alt som et barnehjerte kan begjære! De fløy rundt som raketter å sopet inn det som en ordentlig bursdag behøver. Utenfor solgte en dame litersmåler, og vi hadde praktisk matematikk på stedet. Tror dere vi kjøpte noe? John Arvid ble så gira at han måtte på do opp i det hele, og er du på Rema, så er det ikke bare å pisse utenfor heller. Men han ordnet det også.

Da vi kom hjem begynte en å bake blåbærpai, og en bakte Brownies og den tredje laget tomatsuppe. De var helt gira, hvor har de det fra? Jeg steikte med egg og bacon, krisemat! Jeg hentet kompis av Ruben og ble med på korpsøvelse. Hornmusikk var ikke akkurat det jeg trengte, men svingte hjem, fikk Bernt til å kjøre oss til Tomatis. Han hentet Ruben, dro på foreldremøte og hentet oss igjen. Fy Fuck, er det rart vi trenger et glass rødvin.

At andre lever anonymt er andres sak, men det som kan forundre meg er folks behov for å følge med mitt liv, da tenker jeg ikke på de som har respekt og som liker meg, for den jeg er og det jeg gjør. Jeg tenker på de som ikke liker meg, at de leser bloggen. At de gidder å bruke tid på noen eller noe de synes er håpløst, liksom. Det må no være bra meningsløst, eller hva? Noe å slarve om i ens eget kjedelige liv? But see I care. Men jeg sier det igjen, finn dere noe annet å gjøre! Les noe dere liker, eller ha fokus på noen dere liker.

You don`t like me, but you love me!

Men se her, her oppdrar jeg igjen, sorry. Jeg gir vel en god faen i hva de gjør, bare de vet at jeg vet at de leser. Jeg ser klikkene inn, jeg vet hvor de kommer i fra, fordi jeg er gift med en datamann er dette mulig.

Til dere som følger meg slavisk, ikke gjør det til en mani. Vær fri. Les det fordi det gir noe, jeg skriver likevel. Livet mitt endret seg med kreften. Jeg kan dø av det, men jeg kan også overleve dere alle sammen. Det er det ingen som vet noe om, greia er hvordan du tar det, og jeg tror at vi trenger hverandres erfaringer på det. I hvert fall ikke pålegg meg å ikke skrive blogg, da ber du om for mye.

Ikke alle liker å være offentlig og kunne ikke drømt om å bli nevnt på bloggen, jeg ser de. Men her er en uniq sjanse til å følge en helt vanlig familie, som har helt vanlige dager, med helt alminnelige problemer, pluss en kreftsak.

Jeg tror jeg vet noe om Åge Aleksandersen, for eksempel. Men egentlig vet jeg ingenting. Jeg vet ikke hva som får han til å le, hvilke filmer han liker, eller hvor han liker å slappe av. Jeg vet ikke humoren hans, nedturene, bøkene, menneskene rundt ham. Men jeg vet at han har en datter som ikke er sluppet inn i varmen, og da vet jeg egentlig formye. Men jeg har ikke søkt etter om han har en blogg, heller.

Jo mer eg skriver, jo mer skjønner du at det er å hente. Dvs livet går sin gang og det gjelder å ikke stå igjen på stasjonen. Det finnes mange ”rom” i oss. Jeg og har mine private. Vi mennesker er ikke så innmari forskjellig egentlig, vi trigges og har ulike evner til å takle det. Det er sant.

Undres om jeg hadde etterlatt meg en liten ”bloggtomhet” hos folk, hvis jeg sluttet å skrive. Men det hadde tatt deg en uke å finne et nytt sted, et nytt liv som kunne engasjere. Vi er på en reise hele gjengen og vi gir reisen det den behøver.

I dag vurderte jeg om jeg skulle tattoovere før operasjonen. Det skulle tatt seg ut, tattoovert i neste uke, og operasjon fire dager etter det. Slik de har fortalt meg, får jeg ikke stå på beina de to første dagene etterpå.
”SØSTER, SØSTER, KOM TIL MIN SENG – SØSTER, SØSTER, KAN DU VAKSE TATTOOVERINGEN?”

Vel, det hadde vært noe å blogge om i hvertfall.

Min eldste sønn blir 14 år i morgen, og jeg har kjøpt et videokamera. Fyren er jo genial, og lager veldig gode filmer (påtide å legge ut en snart). En, les: EN! eneste pakke er kommet i posten. Det der forundrer meg hvert år, men jeg blir ikke lenger forbanna. At andre er amøbe i å ta ansvar for sine egne roller og relasjoner får være deres sak, jeg skal levere! Jeg gleder meg over pakken som kom, ikke fra familie, men fra våre allerbeste venner i Årdal, Kristin med familie.

Tenk om disse menneskene som forsømmer sine roller, leser bloggen min. Jeg grøsser med tanken. I så fall: Snyltere! Det er mye sykdom i folket, gitt. Disse som ikke fyller sine roller, går og bedyrer i omgivelsene: "Det er så sårt at vi ikke har kontakt med fam. Johnsen". Jeg sier det igjen: Det er ingen som har sagt det til oss ennå. Hvor sjølopptatt går det an å være? (Don`t càre!)

Nok plass til amøber.

Nå skal jeg lage sjokoladekakefyll og skrive på Arnold Schwartzenegger kortet: I`ll be back!!!! Og gratulerer!!!

Jeg gleder meg villt til å overraske han, slik jeg hver dag blir overrasket over alle kjærlighetserklæringene som flommer.

Livet er rikt,
Betty

92,8 kilo

Det er vidunderlig. Jeg stod naken på vekten i morges og sa: YES. John Arvid, siste dag 13 år, sa: ”Jeg ser det, du forsvinner jo helt”, med det lure smilet sitt. ”Ja særlig!”, sa jeg, ”det har jeg ikke behov for”. Nedgangen i dag var nesten på høyde med et 10 tall. Det går nedover og det er jeg vanvittig glad for.

Jeg kjenner at kroppen sliter med et eller annet, men nå blir det snart en orden på det. Når jeg skal sovne, kommer bildene av begravelse. Det er mest det at jeg ser ungene mine påført en sorg, som jeg gjerne vil at de skal slippe. Men det er slik at en slik sorg er forutbestemt, har du født barn, vil de engang miste sine foreldre. Men helst skal de være voksne når foreldre skal dø. Jeg ropte på Bernt, så han kunne trøste meg. ”Jeg vil så gjerne leve!”, sier jeg. ”Det skal du”, sier han, og fortsetter:”Hver dag i hele verden mister barn foreldrene sine, og det blir folk av de og”.
Det roet meg ned. Det hadde vært greit å blitt ferdig med denne ct`en, for der asvlører de om det er noe mer av kreften. Det er en uke til ct`en nå.

Lasse Myrvold ble begravet i går, han fikk 2 ½ år etter konstantert kreft. Det underlige er at det også kan virke lenge, når du ikke vet noe.

Så var det alle disse rasjonelle greiene, at i dag kan jeg gå ut i veien og bli påkjørt. Jeg skal kjøre sykkel i dag, det kan like godt hende noe da, eller jeg kan diskutere grunnstønad på NAV og bli kvelt av politiet osv. Men kreft, har et underlig grep, som medisiner kan knekke, men vi frykter det hele.

I går ble det høstet epler her, hele 11 stykker i skålen. De fyller kjøkkenet med en eplelukt, og de er egenprodusert og fine. Jeg er ingen samler, men synes dette er sjarmerende. Jeg var på øving da epleseansen var, men det ble fotografert i år også.

Det er artig med denne unplugged saken, øvingene er rolige og fine. 1 ny låt, ØYEBLIKK og en gammelny på reportuaret. Ann-Lill synger så fint, hun er musikalsk, synger bra og tør å kjenne. Viktige elementer sammen. En kreativ liten gjeng, som trives.

Det er masse program i dag og, Per Kristian mente at Tomatis ødelagte livet hans i går. Dramatisk, men jeg vet at det blir bra for han. Guttene begynner å gå mot en alder jeg er god på håndtere. Jeg har jobbet mye med ungdommer og tåler godt utbrudd. F.eks kan en av gutta si:”La meg være, for faen”, og jeg snur meg og smiler, for det er så sunt å få sagt det slik og jeg kan svare: ”Det gjør jeg ikke og sånn blir det”. Vi må inngå flere forhandlinger, men til syvende og sist er det vi voksne som bestemmer. Men med mer logikk, så er det lettere å bestemme sammen.

Jeg tror det er en styrke å ikke føle seg forurettet som voksen, men se at i brytninger, så skal det mye vann i elven til å fløte tømmer. Og i ungdomstiden er det flom i hele kroppen. Kviser, lukter, speil og ”paste” til håret. Følelser som svinger opp og ned, løsrivning fra omfavnelser og tilbake til den gode klemmen.

I dag fikk jeg en sjelden klem, og jeg tenkte: Denne klemmen var lenge siden og nyt den mens den varer. De skal bryte ut av disse behovene for å bli tatt vare på, og vi må følge med. Vi må bryte ut vi også, og ikke gjøre oss avhengige av deres barnlighet. Vi må frigjøre oss våre omsorgsbehov, eller behov for å kontrollere. Vi må slippe de fri, men skjerme de mot urett.

Hvis jeg får leve, skal jeg så visst ikke bli en klamp om foten, men en trygg, voksen og moden kvinne, som står for mitt og som har lært mine barn å fly med sine vinger.

Derfor kjører jeg knallhardt på lekser om dagen, motstanden er stor, men de får stå i det. Gode rutiner tar 3 dager å legge, men da må vi holde ut all motstanden. Jeg unner de så vel friheten til å velge.

Nå skal jeg ta tak i dagen!

Betty

Unplugged bbbb

Yo. Da har jeg vært på øving og vi har kost oss igjennom 5 1/2 låt. Det blir bra. Vi spiller i Ila kirke søndag kl: 18:00 for Homseuka. Det går sikkert bra å komme der som hetro og, ihvertfall så er vi der. Jeg regner med at de homofile ikke er like ekskluderende som hetrofile har vært opp i gjennom tidene.

God kveld,
Betty

Magiske mandag!

Utrolig hva en god natts søvn gjør, og i dag er en sånn dag, hvor jeg må holde meg fast igjen. Det er jo oppe i hodet det forgår, alle prosjektene, alt jeg har lyst til å gjøre, men det gjelder å sturkturere. Jeg har egentlig lyst til å skrive om noe jeg er god på, og det skal jeg forsøke. Den sitter alltid langt inne, men det er verd det! Prøv sjøl, det er ikke lett, om jeg skal si det!

Jeg er god på å fylle dagene med innhold som gir mening for meg. Jeg er god på å ta det som kommer, og i kriser er jeg den som blir rasjonell. Jeg har gjort et stort arbeid med eget følelses liv, og i kriser kommer det godt med. Jeg sørger ikke over ”spilt mel” og har gjort opp med det meste av gamle ubearbeidete følelser. Jeg er god på å ikke undervurdere min egen kompetanse. Jeg tror at jeg har greie på mye, som har med å være i utvikling å gjøre. Jeg er god på å se barn og sette meg inn i deres opplevelse av verden.

Jeg har respekt for barns behov for å få bekreftet seg selv. Jeg vet at det gir de et bedre utgangspunkt for å hanskes med verden, siden. Og det er som i de små tingene, i de små hverdagshendelsene det skjer. Jeg vet at hvis voksne ikke tar tak i egne gamle følelser, så overføres de til ungene. Alt du sjøl ikke fikk, eller ikke ble mødt på, går i arv, det videreføres så lenge du ikke har lært deg nye strategier. Det behøver ikke være store skader som skjer, men bittesmåe drypp hele tiden gir bøyde barnenakker. Helt unødvendig.

Det å ikke ta egne behov på alvor gir depresjon, trykk eller tung sinn. Jeg er god på å se når folk ikke har ”rom”. Det er fullt opp i hodene, de har egentlig ikke plass. Du kommer de i møte, men du opplever ikke noe møte. Du opplever et fravær, en ikke kontakt og du ”blamer” deg selv. Helt unødvendig. Det er ikke ditt. Du vet hva som er ditt, og bare det, har du ansvar for.

Per Kristian og jeg går på Tomatis. Jeg er god på å ta ungene mine sine sjelelige liv på alvor. På Tomatis snakker de om mor/barn relasjon og jeg må også snakke om mitt forhold til min egen mor. Det henger igjen, det som ikke er avklart. Det vil det alltid gjøre. Poenget er om jeg forsoner meg med det, kan leve med det, kan tilgi.

Da Per Kristian ble født, hadde jeg et sykt barn. John Arvid brukte ennå oksygen og sondemat. Per Kristian stod ofte på vent. Det var han som spilte andre fiolin. Det måtte være slik, men det betyr ikke at han ikke er preget av det. Han har igjennom sine historier og opplevelser ofte formidlet at han opplever seg som nummer 2, i ordets rette forstand. Jeg kan ikke lappe på dette, men jeg kan møte han på det. Jeg kan si: Det var ikke godt nok, men hva kan vi sammen gjøre nå. Hva kan jeg gjøre for å endre på at du opplever det slik?

Det er ”the mean thing”. Hva skaper kontakt? Respekt, ”rom” og tilstedeværelse skapet kontakt. Hva er et møte uten kontakt? Ingenting! Jeg er god på å tenke på slike ting, noen har prøvd å dytte meg ned, med å si: ”Du tenker for mye på slike ting?” Og hvem er det som sier det? Som regel de som ikke vil inn i sine egne ting. Hvis det er bra for meg, så er det vel ikke å tenke for mye på, eller hva? Kanskje det kunne virke usunt på den andre, hvis bare terminologien blir dratt opp, og ikke noe mer.

Jon Irving boken (Til jeg finner deg), som jeg endelig ble ferdig med, bekrefter dette. Tap, du må leve med, som ikke blir bearbeidet, gir psykiske sykdommer. Det finnes hundrevis av diagnoser for det. Jeg skjønner ikke at folk orker å gå rundt ”som tikkende bomber” eller med sånne nesten umerkelige ”trykk”, i 2006 er det mange alternativer for å ta tak i det.

Men da må du ha respekt for dine egne følelser, for deg sjøl, akseptere din egen måte å oppleve på og ikke undervurdere din egen opplevelse. Det er det alt for mange som gjør. Ugyldiggjør, uviktiggjør seg sjøl.

Men hvilken rett har vi til det? Vi som har født barn, har ingen rett til det. Ikke når vi vet at dette kan gjøres noe med. Da er det vårt ansvar. Det er når jeg snakker om dette, Bernt sier at jeg er klok. Og jeg synes bestandig at det er rart, for jeg mangler følelsesmessig evne til å forstå, at folk ikke forstår dette. Men jeg har jo sett mange unger som ikke blir møtt, sett eller elsket for den de er. Det er noen som vil forandre på de hele tiden. Vil ha de i sitt bilde! Det går ikke an å trakke på andre, for å gi de et liv. Men de ser ikke at de trakker, de vil det beste for sine barn. Så er det husarrest og avstraffelser og formaninger. Husarrest, er kun et signal på at vi sjøl har mislykkes som voksne.

De trenger i våre dager, i 2006, absolutt ikke komme fra ”rød miks 3” miljø, det er overalt. Og dette er med å skape barn som blir usikre på seg selv, som må streve med ”andre sitt” (sosial arv), i stedet for å oppleve livet sitt som fantastisk.

Jeg merker at Tomatis virker. Per Kristian er sint på meg, og det er bra. Det er på helt vanlige greier, men det er bra. Han har ikke noe forhold til sin egen hitorie på det viset, at han kan gjengi det. Men følelsene sitter i kroppen og han får de ut. Han kvitter seg med ”det stengte sinne” som gjorde han usikker på seg sjøl. Et av resultatene som jeg kan se er at han er en populær fyr. Nå gjenstår det at han kan ta beslutninger som er gode for han selv. Et vakkert barn.

Jeg sier det hver dag til de: ”Verdens viktigste og vakreste gutter for meg”. Lær dere å kjenne etter og gi uttrykk for det. Da blir dere følelsesmessig sterke gutter, som kan møte verden som en ressurs på det.

Bare den erfaringen de har høstet med å ha en mor som har hatt kreft. Hvis de får snakket om dette, vil de siden være en ressurs for seg selv og omgivelsene i kriser.

Jeg er god på å se disse utfordringene, og jeg er god på å etterleve at det er mitt ansvar som mor, å være den voksne og skape det ”rommet” barn trenger for å vokse.

Jeg er blitt god på å ikke undervurdere min egen kunnskap, men stole på at dette er rett for meg. Jeg er også blitt god på at andre sitt får være andre sitt, og ikke gjøre det til mitt, det jeg ser. Som barnevernspedagog, har jeg alt for ofte tatt opp i meg, andre sin lidelse. Det blir du bare syk av, se på meg. Det gir ikke mening å ta over andre sine problem. Og det var som Frøydis sa, på NAV dagen vår, å ha empati er å gå inn den andre sine klær, i den andre sine sko, men likevel ta en steg tilbake, for å skape en avstand. Vi skal kjenne empati, men det er den andres kamp, den andres oppgave å endre på det, stå i det. Vi kan være der ved siden av, hvis vi er fri våre egne overføringer.

Jeg er god på å holde fast. Men nå skal jeg gjøre noe annet jeg er god på, stryke klær og jeg liker det! Vi er blakke, men jeg ville ikke vært rik for en million. Jeg er god på å legge forbruket ned, når det ”skranter i kassen”. Jeg baker brød, og selger alt hver dag. Jeg greier ikke å dekke opp etterspørselen, men jeg roer meg ned. Det er ikke jobben min, det er en måte å holde sturktur i hverdagen på. Jeg skal bli god på å arbeide opp likviditet. Det kunne vært greit, men det er ikke verre enn at jeg har råd til en gebursdagsgave til min 14 årige sønn på onsdag. Bernt sier, penger er jo ikke noe problem, når du har nok av de. Om vi har nok, kommer an på hva vi forbruker, i hvilket tempo. Jeg vet om mange som har det verre en det.

Ha en magisk mandag, 11. september 2006 Betty

Dreiersminne!

I dag skulle jeg gitt hva som helst for en flatskjerm, en dyp nok sofa og masse filmer på stua. Vanligvis er det en absurd tanke for meg, så alle 3 delene eksisterer ikke her, og da må det innsats til for å ordne det, og da blir meningen borte.

I dag er det bra jeg har noen rundt meg, som gir meg de næringstoffene jeg trenger, Per Kristian ordnet frokost på sengen til meg. Perfekt egg og bacon. Riktig kaffe, med akkurat nok melk. Herlig.

I dag har jeg diltet etter på tur, geocache 2 steder, og inn til en hytte, kalt: Dreiersminne. Dreier var med å sette den i stand, like før 2. verdenskrig. Den er utrolig godt gjemt. Det skal visstnok være noen som gjemte seg der under 2. verdenskrig. Hytta er nyrestuarert og åpen. Den er for øvrig 100 år gammel og ligger i området med Tikneppen. Rart at ikke en fyllik eller flere har funnet opp dit, men du må jo tross alt gå litt for å finne den, og den er faktisk godt gjemt. Per Kristian mente at dit gikk det an å rømme, hvis han ikke trivdes hjemme. Og det er jo en ide, det gjenstår å se.

Det skal bli laaaaange 14 dager dette her. Jeg kjenner at det er noe gærnt. Sist jeg hadde kreft, kjente jeg ”noe”, men sa ingenting. Nå skal jeg si det, når jeg kjenner det. Jeg har samme trøttheten som da, en sånn trøtthet som gjør kroppen helt amøbe. Mulig det er fordi jeg skal gjennom noe nå, men psyke og fysikk er i en og samme kropp, og det hjelper ikke å tenke på at det er 14 dager til de gjør noe.

To helger skal jeg gjennom. Neste helg skal jeg ha et spille oppdrag for Homseuka, og det vil lette ventetiden. Helgen etter det, er jeg egentlig innlagt, men får permisjon, for operasjonen er en mandag.

Kroppen er akkurat 7 kilo lettere enn for 4 uker siden, faktisk 93,2 kilo, om jeg får si det. Det merkes på mange måter, men ikke på sånne dager som dette. De som har fortalt meg at jeg bare trenger 4 kompreasjonsstrømper/hansker i året, kan sug seg sjøl. Når du går i ulænt terreng hender det at du støtter deg her og der, og en hanske lar seg slite (det var dette med å være eier av flere enn to truser). Vi har alle noen flere. Men når de koster 2250,- kroner, så sier det seg sjøl. Det som er for jævli er at det er mine penger de forvalter. Vi har betalt skatt, ikke sant? Så sitter de der og bestemmer og gjør vanvittige feile beslutninger.

Når du har hatt kreft, skal du ikke gå i skog og mark, neida. Her satser vi heller på at folk blir ufør. De legger begrensninger for folk. Nei, nå er jeg i gang igjen. De kan sug seg sjøl, ingen andre vil gjøre det.

Så til deg som henger med, du må tåle å lese om det hele, hvis ikke så finnes det mange andre blogger å kike på. Lordx , for eksempel. Helgen har bydd på mange av hans lesere, så nå får jeg gjøre noe tilbake.

Sunday bloody sunday (også en bra låt),
Betty

Rapport fra utelivet!

John Arvid sitt bidrag til Fredagsrompen, forsinket en dag. Jeg har lovet å skrive at bildet er ment som komikk. Joda, vi tar den.






Han la seg ned ved siden av meg, og sa: ”Vet du hva det beste med deg er, Mamma? Det er at du lever”. ”Takk Ruben”. ”Det var syns at du fikk kreft, men jeg har en mamma og det må barn ha”. ”Joda, vi er heldige som har hverandre”. Han stryker fingeren rundt øye mitt, og sier:”Du er blitt gamlere her, men du er fin, hva kalles de strekene her?” ”Rynker!”. ”Ja, sånn får vi når vi er gamle”. Og jeg tenker: Det er greit med alle rynkene jeg har, jeg lever, og jeg har en sønn som er fornøyd med meg. Øynene hans viser at han synes alt er perfekt med meg, og det er deilig å vokne slik langt ut på en lørdag.



Ruben har kledd seg til bursdag, og øver på sin Baryton. "Mamma, jeg trenger ikke speil, jeg ser meg selv i min tuba". Jeg korrigerer ikke den, han blir så skuffet når jeg sier at det er en Baryton.


Joda, jeg har det bra! Jeg er kanskje litt unaturlig opptatt av at jeg lever, men det er greit for meg. Jeg går ut på badet for å se, litt uttørket i halsen etter gårkveldens utskeielse. Hår til absolutt alle kanter. Jeg ser i speilet at kroppen har bare en pupp. Jeg ser det enda. Noen ganger tenker jeg ikke på det, når jeg ser. Men det kommer an på. Sminken tok jeg av i går, men jeg er preget. Jeg er en dame på 42 år, som ikke lenger greier å kritisere meg sjøl. Det er en seier!

Det smussregnet på hjemveien i går, og det er noe av det deiligste jeg vet. Varmt smussregn. Som bergenser er jeg imprignert og koser meg i all slags vær, så lenge det ikke er for kaldt eller for varmt. Jeg leier sykkelen hjem. Jeg har ikke sjanse til å ta bakkene, og det er litt trist at jeg ikke er i god form. Tårene renner nedover mine kinn, og det er godt å åpne slusene. Per Kristian sier at når det regner, da gråter Gud, og jeg sier at det er bra for oss, for det gir liv til alt som gror. Da må det gi liv, å gråte litt selv og, ta ut trykket litt. Jeg tusler hjem. Jeg tenker på spreng og jeg tenkte: Tro om jeg skal skrive blogg når jeg kommer hjem. Du er ikke ordentlig blogger før du har lagt ut en ”dritings blogg”, sies det.

En fyr med paraply gikk forbi. Det tar lang tid, at folk skal gå forbi. Særlig når de ikke sier hei. Når jeg går i fjellet sier jeg hei til alle på min vei. Neste mann sa: ”Har du drukket like mye som meg?” ”Helt sikkert”, svarte jeg. Han fortsatte:”Min venninnne slo opp med typen i kveld, det ble et drama”. ”Jeg skal operere snart”, sa jeg, og fortsatte: ”Jeg har hatt brystkreft”. ”Moren min døde av kreft”, sa han. ”Det er 4 år siden og da var jeg 16”. ”Er det spredning?”, spurte han. ”Nei, det er i underlivet”. ”Ja, men da er det håp”, svarte han,”husk på det!”. Han gikk av sykkelen sin, og tok seg tid til å høre på meg. Jeg hadde ikke respondert noe på det han sa, jeg bare tok en sjanse og snakket om mitt.

Jeg kommer aldri til å glemme den samtalen, hans erfaring med å miste sin mor, preger meg selvsagt i dag. Vi sa aldri hva vi het, vi var bare opptatt av å dele erfaringer fra livet. På toppen av bakken, besteg vi syklene og peiset på, som et kappløp over lyskrysset og bortover veien. Så ropte jeg: ”Takk for følget, hadet”, så skrudde jeg en annen vei. ”I lige måde, det går bra”, ropte han tilbake.

Du vet aldri når du får disse møtene med mennesker som skal prege deg i livet. Bare en setning, et utrop, et eller annet, som setter seg i kroppen, og som virker. Utrolig bra!

Joda, jeg var på byen i går, det kjennes. Jeg går aldri ut, egentlig, på den måten som i går. Som regel er jeg ute når jeg spiller selv, eller treffer venner bare for å prate. Jeg hadde Stein med, min bonussønn 2, og heldivis for det. Selv om det kan se ut som om jeg har skjekket opp en som er langt yngre enn meg selv. For han og meg har evnen til å le av de samme tingene, og trives med hverandre. Det tør jeg å påstå.

Vi tarff en som han jobber med, og vi hang i baren på 3B. Med en gjennomsnittalder på 25 år, var det nesten ubehagelig å være der. Hadde det kommet inn en 40 åring, uansett hvem, så hadde jeg umiddelbart gått rett på, for å komme i tale.

Men så begynte et ukjent band, Exceed (overgå?) å spille og det var derfor jeg var der, på Ukjentfestivalen (rart at ikke Adressa dekker opp dette!). Det var et ”flinkt” band, som fikk til meg å tenke på Joe Satriana. Uansett alt av musikk er deilig når det dundrer i mellomgulvet. Lyden var ræva, men hva kan man vente.

Aksel Aune Hansen begynte å spille, aleine med et keybord. Jeg har alltid beundra folk som kan stille opp helt aleine. Men nå hadde jeg fått nok av min egen alder, kontra de yngre. Jeg tok peiling på tarppene opp, og der traff jeg Thomas, redning!

Moorehead spilte jævli bra, til tross for dårlig lyd: De leverte! Det er tett, tøft og punkat. Herlig å få stå å se på trommisen, som også spiller i BBBB, uten at jeg må konsentere meg om noe. Jeg skjønner han, dette bandet er jævli bra. Det er bare spørsmål om tid, før de rocker flere. Alt publikummet lar seg bare suggurere med, kjenner seg igjen, selv om de ikke kjenner låtan. Og så er folkan overmåtelig trivelig! Vi gikk på LilleLondon og der satt en kar som var blind og spilte. Bassiten til Moorehead gikk opp til han, og spilte med og jeg lot meg imponere. Jævli bra!

Til tross for at aldersgruppen var betraktelig høyere her, så trivdes jeg ikke. Jeg fikk en øl, både her og der, og traff en hyggelig venninne av Thomas, jeg prøvde å rive meg med, men det lot seg ikke gjøre.

Det er en egen tomhet over det å gå på byen. Kanskje jeg har problemer med å være nobody. Ikke kan jeg snakke så mye generelt pisspreik heller, så da er det bare å takke for seg. Thomas følgte meg ut, og det var trygt og godt.

Så var det hjemturen, men den har jeg beskrevet.

John Arvid defroster kjøleskap med føner, Bernt kopierer et opptak av TAV, fra 1981 på samfundet (kult å ha i disse dager). De andre er i gebursdag. Jeg steiker bacon og egg, og skal ta meg et glass vin. Joda, lørdag er akeptabelt!

Per Kristian har begynt på Rock med Blokk, og elsker lyden og tonan.

Vi snakkes,

Betty

LYKKE

En komplett dag, med Flyt og Pilates, møte med venner og Tomatis. Hva mere kan man ønske seg? Jeg fikk dato på operasjonen i dag. Det blir mandag 25.09.06. Datoen ble til, fordi jeg ringte og lurte på hvor de ble av, og da spikret de dagen. Jeg kunne ønske meg en uke før, men da var det fullt, så jeg er glad for at jeg ringte. Jeg lurer på hva de som ikke har BettyPower gjør, om de bare står i kø, eller krever sin rett?

Det er det jeg sier, vårt samfunn er bygd for de sterke. Resten får ta til takke med det de får. Og det er urimelig i slike sammenhenger i allefall. Men jeg gjør det jeg kan på egne vegne, og bidrar med min blogg.

Siden jeg vet at flere har lyst til å gi meg noe i forbindelse med kreftkampen, og siden jeg ikke vil ha masse blomster, fant jeg en annen måte å løse dette på.

I dag er det etablert et kontonummer til LYKKE prosjektet. Kort fortalt, så er det et samarbeid mellom meg og kreftforeningen, og bandet BBBB er med på det. Lasse Berre og Katrine Maudal lager bilder som skal bli til noe flott i 2008.

Lykkekonto: 0539 47 84089

Vi vil offentliggjøre den 9. oktober, som er Rosa sløfe dag, det hele.

Ihvertfall så er vårt mål å informere, opplyse, spre glede, eksponere og "gi brystet et ansikt". Forhåpentligvis vil dette gi penger i kassen til kreftforeningen og. En forening som ikke får 5 øre fra staten, og som bruker 80 % av det de får inn til forskning, for å forebygge dødlighet i kreftsammenheng.

Please, hvis du gir, ikke vær anonym. Du må være det om du må, men jeg har ikke tro på anonymitet i livet.

Moorehead spiller på 3B i dag, jeg har fått med meg min bonus sønn 2, og da drister jeg meg utpå. Moorehead er et høflig rockeorkester som tilbyr seg å henge opp jakka di når du er i ferd med å kaste trusa. De starter kl 23:15....

3 slurker vin, og en bonus sønn som lager mat, en mann som spiller The Moving Sidewalks. en Beatles låt, I wanna hold your hand. Jeg starter kvelden NÅÅÅÅÅ !

God helg, folkens!

Best regards,
Betty

Bluferdig!

”Jeg har et langt, brett arr i stedet for en pupp på den venstre siden”, sa jeg. Og han spurte:”Der hvor vi tenker at vi har hjertet?” ”Ja der!”, svarte jeg og vi ble stille. ”Han brøt stillheten med å si:” Det er liksom så høyre for meg det”, mens han stirret på blusen.

Han åpnet blusen, knapp etter knapp med munnen og det gikk fort, umerkelig satt jeg med blusen åpen. Jeg hadde en kremhvit BH på, ikke så verst å se på og protesen var godt skjult inni en lomme.

Han tok en finger og strøk den fra halsgropen og ned mitt imellom den ene puppen og intet. Jeg bøyde hodet mitt bak og tenkte at dette vil jeg ikke se på. Jeg kjente på spenningen, på pusten som gikk fort og tankene som sprengte i hodet.

Det føltes nytt og nakent. Så mye rolig og sterk oppmerksomhet på brystet, har jeg aldri fått den gangen jeg hadde to pupper. Han gjorde ingenting mer for å se, men gikk for å bytte en cd. Joy Division, jeg kjente det igjen med en gang, mekanisk og syntpreget musikk. Herregud, så spaca.

Jeg skalv av en eller annen grunn, av redsel eller av kåtskap. Tenk å være så ny i livet. Jeg som har behersket min seksualitet så godt, og nå er jeg bare sårbar. Han gikk ut på kjøkkenet, og jeg følte meg stresset. Skal jeg ha armene her eller der, skal beina være opp i sofaen eller utfor.

Jeg ville egentlig bare skrike. Jeg besluttet meg for å ta BH`en av. Jeg la meg ned. Pustet rolig for å vinne tilbake en kontroll. Han kom rolig bort til meg og øynene mine fløt bort for meg. Han satt seg ned og kysset mitt arr og la hodet sitt ned på mitt hjerte, og sa:
”Jeg kommer nærmere hjertet ditt nå”.

_________________

Jeg har vært på skrivegruppen min i dag, og det var dette jeg leverte. Oppgaven var at vi skulle sprenge noe i oss sjøl og gjerne overdrive. Jeg fikk masse skryt for dette her. De mente at jeg hadde utviklet meg mye. De syntes det var vakkert og ble rørt.

Neste oppgaven min lo de masse av, så jeg tar med den også. Først sparket vi ord rundt bordet, de skulle ikke ligne hverandre, og det ble: TELEFON, BRØD, KUK, EPLETRE, SKJULT NUMMER, RØMMEGRØT, STOL, ORGASME, STEIN, SAKS, ROTFRUKT, TOALETTPAPIR, BLUFERDIG (et ord jeg har lært i dag), GLEDE, LATTERLIG, BUDSJETTFORHANDLINGER, HÅR, TØRRFISK, MALLORcA, STÅ PÅ EN BRO, BAcONPØLSE, FIENDER, FORELSKET,BLOMSTER, TÅFIS, KRUTT, KNEKKEBRØD, NØKLER, KNULL MED SEG SJØL, STRØMSTANS,SKRIVEPAPIR, SALT OG ADAMSEPLE.

Historien min ble slik:

Telefonen ringte, jeg gav faen, jeg orket ikke nå. Dessuten baker jeg brød. Jeg er opptatt. Det ringte igjen. ”For en helvetes kuk”, tenkte jeg og så på mitt epletre fra kjøkkenvinduet, ”skjult nummer”.

Han snakket som rømmegrøt, blaut og varm i tonen. Uforståelig og han smørte meg. Jeg satt meg ned på en stol og tenkte på en orgasme. Hjertet mitt ble til stein, for det skulle jeg ikke tenke på. Jeg tok tak i saksen og klippet opp en rotfrukt. Ved siden av stod toalettpapiret. Jeg la bare på og klippet løs på en rull, merkelig. ”Jævla idioter med skjulte nummer”. Jeg følte meg bluferdig og kjente en glede. Dette er jo latterlig det hele. Tv`en stod på. Budsjettforhandlinger, spar meg”. Håret mitt var klisjat og kroppen luktet som tørrfisk. Jeg tenkte: Fy faen, det hadde vært godt med en Mallorca tur, stått på en bro og spist baconpølse. Det er lenge siden jeg har vært nypult, stappmett og dritings.

Han snakket norsk med en spansk aksent, og han var ikke fientlig, han sa at han var forelsket. Jeg repeterte inni meg de ordene jeg hadde lært på spansk, mens jeg skiftet vann på mine blomster.

På tide å ta seg en dusj, det lukter tåfis og tørrfisk og det gir ikke noe krutt feeling. Jeg tok meg et knekkebrød og mine nøkler og låste min dør, tenkte at jeg får knulle med meg selv, som vanlig.

Det ble strømstans, men jeg gav faen i det. Jeg la meg ned med mitt skrivepapir og skrev en historie. Tårene var salt og de dryppet ned på pairet. Histoien het: Hvor er adamseplet?

_____________________________

Vi var på Tomatis i dag. Mozart og Gregoriansk i 2 timer, herlig.

Så nå er jeg sprengt!
God natt, sove trygt og godt!

Fredagsrompen tar vi på fredag!

John Arvid spurte meg i dag:"Hva heter det du er nå: Avspent eller oppspilt?" Vet ikke", svarte jeg, "jeg kjenner det hele".


Betty Bloggli Boom

Betty Bloggli Boom

Det er ”bare” en ny dag, og jeg setter meg, for jeg startet på 16 prosjekter samtidig. Nå er det ”bare” eltemaskinen som går og jeg som skriver.

Jeg har mye jeg vil fylle denne dagen med, blant annet skal jeg ”bare” gå inn for å finne en gammel låt vi laga på slutten av 80 tallet. Den het: Gutt elsker gutt! Og hadde vært så bra å ha med på homseuka. Det betyr at jeg må igjennom den gamle kasetthaugen, intet mindre enn det! Så skriver jeg ”bare” på en ny sang, som jeg tenkte skulle være et samspill mellom saxofon og meg.

Jeg så dokumentaren om Lasse Myrvold i går, sterkt å få gamle dager inn på kjøkkenet mitt. Lasse som døde av kreft på søndag, ble også påtent da han var sjuk. Han måtte lage ferdig noen låter. Jeg har bestilt blomster til begravelsen (5 solsikker) og jeg har vurdert ferdig om jeg skal dra dit, det skal jeg ikke. Jeg må konsentrere meg om egen helse nå.

Jeg går ”bare” og venter på posten også. Det er mest fordi jeg har vondt i magen, om det er fysisk eller psykisk vet jeg ikke, og det spiller faen så liten rolle i grunnen. Ideelt så ønsker jeg meg at dette ikke skal plage meg og at jeg kan gjennomføre låtene i kirken søndag 17. september og ligger på operasjonsbordet den 18. Da har jeg 3 uker på meg til vi skal fremføre noen låter igjen og det er god drivkraft i dette.

Ruben hadde en fin forklaring på livmoren her, han har lært at den skromper inn når det ikke er baby inni, og blir større når det er baby der. Kanksje jeg hadde en ballong inni der nå, som ikke var en baby, men som de bare kunne ta ut. En ballong bror, en slags luftbror. Joda, hvem kjøper ikke en slik forklaring?

Jeg gleder meg til Tomatis igjen i dag. Det er en fin prosess for styrking. Det er første foreldremøte på ungdomsskolen også, nå er vi i gang, folkens. Der er deigen most og jeg skal på leiting. Vi blogges,

Betty

HØYSPENT!

Høyspent, eletrisk og deilig! En god følelse. Det er hva Tomatis gir. Jeg sov meg igjennom 1 ½ time der i en god dyp stol, med Mozart på ørene. Per Kristian hadde en bunke med Donald rundt seg og sa: ”Har du sovet godt?” Vi spilte oss igjennom siste ½ timen, med ”Gjett hvem?”, og begge like påtente. Vi pratet i munnen på hverandre bilturen hjem.

Vigdis og Brynjulv er noen utrolige mennesker. De brenner for dette, og hjelper utrolig mange med Tomatis metoden. Jeg har respekt for mennesker som gjør det de tror på og skaper noe rundt seg. Det er påfyll folk, de lux.

I dag var det prating til NAV folka. Sjefen i Kreftforeningen, som betjener Trøndelagsfylkene og Møre og Romsdal, Anne Lise Nessether presenterte kort kreftforeningen. Hun har autoritet i sin væremåte og greier å si det vi bør vite om foreningen på 5 minutter. The Elevator Pitch. Det er artig å bli kjent med disse folka, for de har humor og glede med det de holder på med. Kreftforeningen startet i 1938. Den får ikke fem øre av staten. Alle midlene er gjennom gaver, og 80% av midlene går til kreftforskning. 260 forskere er finansiert av givere.

Årlig får 22 000 mennesker kreft i Norge. 155 000 lever med kreft. Det forventes en betydelig økning mot 2020. 50 % blir friske, dvs at flere lever med en kreftdiagnose.

Kreftforeningen, på landsbasis har 140 ansatte, 260 forskere, 145 000 medlemmer, 7 seksjonskontor og med hovedkontoret i Oslo.

Kreftforeningen sine mål, er å bidra til at flere unngår å få kreft. At flere overlever og at livskvaliteten for pasienter og pårørende blir bra. Utfordringer foreningen har foran seg er: Økt press på stat, utvikle tverrfaglig samarbeid, utarbeide kommunale kreftplaner, individulle planer for kreftpasienter, bidra til å etablere palliative enheter på sykehuset.

En onkolog forklarte kreft en time, før det ble vår tur. Det bar ikke de store nyhetene for meg, men alltid kjekt å bli påminnet at DNA forandringer skjer hver dag – og at vi reparerer oss selv. Hjerneceller trives i hodet, tarmceller trives i tarm osv, men de jævla møkka kreftcellene de trives overalt. De eier ikke respekt for områder og samarbeider ikke med noen. Det hender likevel undere, at immunforsvaret oppdager kreften og går til frontalangrep.

Jeg synes at rådgiver Frøydis Høyem og jeg greide oss bra. Hun gikk litt inn i forsamlingen og trygghet for åpenhet. Så intervjuet hun meg og jeg fikk liret av meg det jeg har å utsette på NAV, trygdesystemet i det hele tatt. Min viktigste formidling var: ”Hvor blir det av møte?” Hvordan kan trygdekontoret gi meg avslag på nødvendige midler som har oppstått som en konsekvens av kreften. De har ikke møtt meg en gang. Det er en fabrikk, som en gang i måneden gir meg en utbetaling, som påminner meg at jeg har en ”produksjonsfeil”.

De har gitt avslag til meg på høyere grunnstønad for kjøp av kompresjonstrømpe og hanske, på grunnlag av en telefonsamtale med en fysioterapaut, som også uderestimerer mitt behov. Hvorfor vil de ikke treffe meg? De kan be meg om å ta med det jeg har. De tvinger meg til å være personlig eller privat og det liker jeg ikke. Jeg liker ikke tvang. Jeg liker å være personlig, men da vil jeg velge det selv. De tvinger meg til å kjempe for en sak, som jeg skulle ha sluppet.

Det er helt utrolig!

Jeg fikk sammenlignet disse kompresjonsgreiene med truser, og jeg sa: ”Jeg regner med at alle i salen her har mer enn to truser”. Jeg har to strømper/hansker som er i bruk (slitne sådan) og jeg (eller Bernt da) vasker for å ha nytt hver dag. Det koster 2 250 kroner å skaffe nytt og de varer i 6 uker. Jeg synes det er rart at jeg må forklare dette om igjen og om igjen. Jeg har krav på å få det dekket. Men jeg opplever å bli mistenkeliggjort og må tigge,og det utstår jeg ikke.

Jeg ser på brevene at dere forholder dere til fakta, men hva med å treffe mennesket? Hvor blir det av den helhetlige tenkingen. Jeg er glad i å lage mat, jeg baker hver dag, jeg skriver på pc. Da må jeg gå mest mulig med strømpen for å slippe hånden fri når disse aktivitetene trør inn.

Det er helt utrolig at jeg må bruke tid på dette her, det er utrolig at jeg gidder å skrive om det og. Men dette kan forebygge uførhet, og er det noe som er nedfelt i mennesket, så er det at vi vil arbeide.

Det ligger i kulturen, det ligger i ryggmargen vår, vi vil yte! Ikke fortell meg at folk ikke vil arbeide. Disse unntakene, de som ikke vil, skal ikke dominere deres møter med oss som vil!

Jeg viste de papirbonken min, med brev fra dem. ”Dette holder dere på med, i stedet for å treffe meg". Det er greit nok at de jobber under et regid system, men de har ansvar for å gjøre en god jobb likevel, slik alle vi andre har. Og hva er godt nok? Vi har betalt skatt, det er vi som er kundene!!!!

Jeg tok litt av:”Se på denne tatoveringen folkens, det er godt håndverk. Hvis han som laget denne hadde gjort dårlig arbeid, hadde han mistet kunder. Mens i kommunen og i trygdesystemet, kan folk sitte og gjøre halvbra arbeid år etter år, uten å miste noen, fordi vi har ikke andre steder å gå”.

Jeg sier det jeg sa da jeg var 16 år:

Fuck the system! Jeg har ikke noe bedre måte å si det på.

Joda, jeg ble pompet etterpå. Jeg valgte å sitte og høre på rådgiver Svanhild Jenssen (Helse Midt-Norge). Hun likte jeg. Damer som kan skyte fra hoften er bra! Hun minnet meg på at vi til enhver tid, for eksempel på nyttårsaften og, har alle typer spesialister tilgjengelig. Det være seg hjerte, lunge, kreft, barn, hva som helst. 5 millioner mennesker har tilbud om dette. Joda vi er et rikt land og da er utfordringen å ha enda bedre kvalitet i dette.

SÅNN! Nå er det nok av dette! Jeg er sykemeldt. Jeg trenger ikke å engasjere meg mer. Magen føles gravid, og stikker, men jeg står i kø for operasjon og det er for så vidt greit, så lenge det ikke har betydning for hvor lenge jeg får leve. Det er som om jeg trenger tiden, for å venne meg på at noe skal skje igjen.

Jeg samler krefter, i kveld i form av et glass italiensk vin – favoritt. Beneventano; Aglianico (til medisinsk bruk, forbygger kreft! Sure!) og vil gjerne ha gjennomført Tomatis før innleggelse. Og ikke minst, men størst: Synge på Homseuka i Ilen Kirke, søndag 17. September kl. 18:00

I morgen er det fokus innover igjen. Bake, synge, lage…lovely. Eg er fornøyd med meg sjøl, min egen innsats og med dagen. Alt blir vakrere for hver dag som går.

Jeg skrev mail til en tysk tattoo sjappe og fikk en hyggelig mail tilbake. Jeg spurte om de hadde en manneengler å sende. Men de lager individuelt til alle sine kunder (Hallo NAV, her har dere noe å lære!), men han ønsket meg lykke til med det. Hyggelig!

OK, god kveld!

Betty

If you think you can do a thing or think you can`t do a thing, you`re right. Henry Ford

Bedre tjenester for alvorlig syke!

Jeg skrev en tekst i Juli om Velferdsstaten, og den passer for denne onsdagen. Jeg skal i et offentlig rom og prate om: "Bedre tjenester for alvorlig syke" til folk som jobber i NAV (Norges arbeids- og velferdsforvaltning). Et rigid og satt system, som ikke tjener sine kunder så bra. Det er avhengig av hvem du møter på, hvilken behandling du får - slik skal det ikke være.

Kraftdag mot kreften,

Betty

TOMATIS

Da har vi vært og hørt på Mozart og Gregoriansk i 2 timer, og det samme skal vi gjøre i morgen, og to dager etter der. Pause i helgen og så 4 dager i neste uke, og to dager i uken etter der. Håper jeg rekker dette før operasjonen, for dette er med å styrke meg til å stå an av.

http://www.tomatis.no

Jeg blir helt ruset av å være der. Jeg er så glad vi kom oss dit, at vi prioriterte oss sjøl så pass. Per Kristian og jeg har gått en runde før. Da jobbet han med språket, det gav særdeles gode resultater på han.

Folka som jobber der er får meg til å føle meg bra. De har en innsikt og en dybde på det de holder på med, som jeg sjelden møter.

Alfred A. Tomatis er en fransk øre-nese-hals lege, og sønn av en operasanger. Tomatis ble interessert i å forstå hvorfor så mange proffe sangere hadde en tendens til å lide av betydelig reduksjon av stemmekvalitet tidlig (bedre å starte som Dyland og øke etter hvert kanskjeJ? Han konkluderte etter en rekke ekperimenter at stemme- og musikkevner hos mennesker hang direkte sammen med deres evne til å høre. Han utviklet en metode for å trene øret, for på den måten å forbedre stemmekvalitet. Siden har han jobbet med å gjøre det ”elektroniske øret” bedre.

Tomatis mener at det å høre er en passiv prosess, lytte er en aktiv prosess. Å lytte er intimt knyttet til oppmerksomhet, språkutvikling og emosjonelt velvære osv. Tomatis-metoden har hjelpt mange enkeltindivider med stemme, språk, lærings- og kommunikasjonsevner.

Kort og godt, så bruker de lydstimulering for å trene opp og utvikle lytteevne. Alle får eget lytteprogram. Det ”elektroniske øret” har en forsterker med to lydkanaler. En kanal forsterker lavfrekvent innhold i inkomne lyder, samtidig som den skal minske høyfrekvente lyder. Dette simulerer passiv lytting. Når lyden når et bestemt volum, aktiverer den en ”port” som omdirigerer lyden til den andre kanalen.. Den andre kanalen har motsatt oppgave, forminsker lavfrekvent innhold i lyder, og øker de høyfrekvente. Dette simulerer aktiv lytting. Som konsekvens av denne raske skiftningen av lyd fra den ene kanlaen til den andre, oppfattes lyden som pulserende. Denne pulseringen trener hørselssystemet og forsterker lydens stimulerende påvirkning.

Her snakker vi om språk, kroppsholdning og kommunikasjon, jeg synes det er vanvittig spennende.

John Arvid lager invitasjon til gebursdagen sin.
Jeg føler meg glad og fornøyd med dagen. Jeg har besluttet meg for at det er lov å ha det bra. Livet er rikt og det er bare å ta det. Jeg snakket med Vigdis som jobbet der i dag. Hun synes at jeg ser ”frash ut”. Det er noe med når i livet en møter på motstand og det er noe med hvordan man tar det.

Jeg forbeholder meg retten til å samle krefter, og gjøre det jeg liker og oppleve min egen kamp, med mine følelser og ikke bry meg om forventninger og analyseringer om hvordan vi burde ta det. Fri fra andres forventninger!

Livet er rikt, ta det!

Betty

K R A F T !

Ja, da er de tunge tankene tenkt, og som ernæringsberta sa, det er helt naturlig. Jeg er i besittelse av landets beste fagfolk rundt meg, og dette benytter jeg meg av. I morgen skal jeg i et slags interju, hvor tilhørerne er de som skal ha ansvar for reformen NAV. Mer om dette i morgen.

Det jeg blir lei av som jeg sa til henne, er å repetere historien. Jeg skriver om den, og det er bra for meg. Da slipper jeg å si ting om igjen. Jeg trenger rett og slett å være i fred, og det er et legalt behov, ikke sant?

Igjen jeg styrer bussen min sjøl, og jeg sier i fra hvis jeg trenger noen å prate med. Men det behovet avtar, når jeg bruker folk i feltet. Andre folks usikkerhet kan jeg ikke ta meg av, informasjonsbehov og omsorg er to forskjellige saker. Jeg tror jeg må begynne å henvise til blogg, jeg.

Jeg har bare snakket om operasjonen med noen få og jeg trenger ikke å snakke med alle om det, slik jeg kanskje har gjort det før. Jeg trenger å være i ro med meg sjøl, med Bernt og med guttene.

Hvis folk vil prate med meg, så finnes det andre ting som skjer. La meg se: Brødbakst, trening, tattoo – engelen, vektreduksjon, hva skjer i helgen, eller:” Skal dere på tur i helgen?” eller: ”Hvordan har dagen vært?”. ”Hvordan går det med boken?” (et bra tips), ”John Arvid blir 14 år neste uke, ja” eller ”Hva så dere på kino?” Eller fortelle om noe fra sitt eget liv, går jo an. Dette blir liksom upløyd mark. Jeg simpelthen orker ikke tanken på å stå og levere og levere og levere!

For slik opplever jeg det, at jeg må levere!

Kreftforeningen arbeider med å hoste opp et kontonummer, og det kommer sikkert i neste blog, for de som vil gjøre noe konkret for meg og mot den jævla møkka kreften.

Jeg har sendt 3 cd`er av gårde i dag. 2 til Tromsø, med beskjed om å kopiere, og gi til de som kommer på konsert med oss, når vi drar dit på starten av året. 3. til Tattoo Wolrd, Trondhjæm, fordi der verserer det at jeg synger jazz (det er jeg ikke i stand til).

Død over jazzstemplet. Jeg synger som en kaffetrakter, men jeg gjør det oppreist.

Per Kristian og jeg skal på Tomatis i dag.Et ledd i vår behandling. Jeg gleder meg. der kom Per Kristian hjem. Yeeeeh.

Ha en god dag,
Betty

Sannheten i Tankene!

I går var det 115 lesere, rekord! Og i morges var jeg 93,2 kilo. Begge deler går rette veien. Joda, det er mye som er bra, det skal sies.

Det er mye som er bra i prosessen vår i familien, men det er ikke nødvendigvis så godt å kjenne på. Men jeg tror at det er bra vi tar unna følelsene etter hvert som de kommer, i stedet for å trykke de unna. Tanker kommer som perler på en snor, og jeg lurer på om det er disse tankene som kommer pga redsler. I hvert fall så deler vi tankene, for å holde kontakten i dette løpet.

Bernt virrer rundt seg selv. Han bruker lang tid på å komme seg på jobben. Vi satt oss ned og hadde en god prat, vi gråt litt og delte det vi tenkte. Han er redd for å bli aleine, han får tanker om at han må selge huset. Han spør meg hvordan han skal klare seg uten meg? Aleine med 3 unger.

Nå er det jeg som blir praktisk og kommer med mange forslag. Men størst av alt, ser eg kjærligheten hans og at han trenger plass. Dette gjør noe med oss alle.

”Men først og fremst må det hete at du er syk”, sa han. I går la jeg meg kl: 20:30 og det er ikke vanlig. Hvis jeg blir veldig sliten i denne prosessen, må ikke ungene gå rundt å lure. De spurte selvsagt hva det var, siden Mamma la seg så tidlig. Det går an å komme unna med det et par ganger, å si at jeg er trøtt. Så holder det ikke lenger. Vi tror de blir mer redde av å ikke få vite. Og det er jo selvsagt et kanon nederlag, og si at jeg er syk igjen. Du kan bli matt av mindre.

(til de som lurer på det, jeg har tillatelse fra Bernt å skrive om vårt, men jeg gir ikke alt, du får bare det vi vil dele).

Jeg måtte dele noe av det skumle jeg tenkte på, og det er: Hvor gammel er ungene mine i kirken, når kisten min er der. En umulig tanke å unngå. Jeg hører musikken og det hele. Du skal ikke tenke på slikt, når du er 42 år, men det gjør jeg og det må jeg vel, fordi jeg vil at de skal ha en mor, og jeg vil helst at det er meg.

Vi skal jo alle i den settingen en gang, og det er ikke noe rart om vi tenker igjennom at den veien går det, uansett syk eller frisk.

Når jeg var mindre kunne jeg tenke på begravelsen min, men da brukte jeg det for å få gråte. Da var det liksom en sånn straff mot opphavet mitt, at jeg skulle dø, som ung.

Nå er det ikke på det nivået nå da. Det er bare en måte å møte det hele på, en slags bearbeidelse av det skjøre livet. Men jeg skal bite livet i låret.

Så tenker jeg på at dette kan bli tøft. Jeg kom meg ikke helt i fra den forrige runden. Hvis det bare blir operasjon, kan vi komme over det fort, men hvis det blir ”full pakke”, forstår jeg at dette vil kreve.

Så når folk sier at Betty du er sterk og tøff, så er jeg det ja, pga at jeg er flink til å erkjenne og gå inn i prosessen. Fremdeles vet vi ikke mye, og det er også en faktor som stjeler.

Jeg merker at vi har vært ute en vinterdag før, vi har jobbet oss igjennom den forrige runden. Vi er knallgode på å dele det som ”rir” oss, og det er nå vår styrke.

Jeg er knallgod på å være sykemeldt. Brødene er i ovnen og jeg skal ha samtale med ernæringsberta og be om å få treffe fastlegen, for å informere. Jeg har tenkt å si, at hvir (i værste fall) jeg må ta gift, så skal jeg ha ordentlige sovemedisin og beroliggende, de dagene jeg skal ta shiten.

Takk for at du følger med, og takk for fine kommentarer. De styrker nå.

Ta dagen,
Betty

Et Underlig Press

Skapertrangen kommer fram. Det blir så mange ting jeg har lyst til å lage. Tekster og melodier. Jeg har fått et underlig press på meg. En tidskjema som jeg må innordne meg. Jeg blir ivaretatt, men likevel ufri. Jeg snakket lenge med min bror i dag. Han har mistet en søster før. Hun døde da hun var 30 år (hans halvsøster).

Men jeg skal ikke dø, jeg må bare forholde meg til tankene. Til andres redsler også. Der var jo ungene grei da. Jeg fortalte til ungene under middagen, at jeg skulle operere en klump i magen vekk, og at de ikke visste helt sikkert hva det var. Per Kritian kom med en sånn lyd, som når noen har skremt deg. Så ble alle 3 opptatt av: ”Hvem skal passe på oss?”

Jeg tror ikke pappa må være på sykehuset, fordi jeg blir innlagt. ”Jeg håper at farmor og farfar kan komme,” sa Ruben. ”Farfar er død”, sier Per Kristian. ”Det er synd at han måtte dø, for ellers kunne han ha vært her, jeg fikk 20 kroner av han for hver lekse jeg gjorde forrige gang du var på sykehuset”, fortsatte Ruben.

”Jeg synes det er lite med bare farmor, kan det ikke være flere her da?”, spør Per Kristian. ”Kanskje vi kan spørre tante Kristin da? Sier John Arvid. ”Det går sikkert bra”, sa jeg, ”vi vet ikke når det er enda, og det er etter John Arvid sin gebursdag, ser det ut til”. ”Javel, okei da”. Så fløt praten over i svømming, lekser og at middagen var god.

Jeg er ikke redd og jeg tror det er halve greien for dem. De ser og kjenner når voksne er redde. Jeg er tilstede, rolig og på en måte lettet over at noe er avklart. Det er godt å slippe å prate om det, det er godt å være aleine. Jeg blir dritsliten av å prate i telefon, så det gjør jeg bare ikke.

Det er skytungt ute. Skyene henger over Fosen alpene, vi ser bare de 3 nederste meterne av dem. Det er vakkert det og. Alt blir vakkert, for alt dette kan jeg miste. Jeg vil ikke dø nå, jeg vil leve.

Men det er heller ingen som har sagt at jeg skal dø nå, jeg skal bare i første gang igjennom ’et tungt stykke arbeid’ til og kanskje slipper jeg cellegiften og, det ville vært toppen. La oss nå se, det kan hende at det er godartet, bort med det og jeg kan fortsette der jeg slapp.

Det er stille rundt meg, gutta er på svømming med faren.Det er utrolig hvor trøtt jeg ble av denne beskjeden. Jeg gikk tur i dag og, men la om ruten. Innom kirkegården, og tenkte at det er en fin plass å ligge.

I går døde Lasse Myrvold av kreft. Han har kjempet lenge. Jeg mimrer tilbake til kollektivet og tiden jeg var i lag med De aller Værste gjengen. Jeg skal sende blomster og takke for det han gav meg. Det var av stor betydning for en 15 år gammel jente, som leitet etter seg sjøl et sted. Jeg har rappet strofer fra hans sanger i mine, han fikk vite om det og nå er jeg veldig stolt av det.

Dans til Musikken blir låten jeg husker han for. De har laget en cd med masse band (Dum Dum, Jan Eggum, Hopalong Knut med flere er med), inntektene går til hans 15 år gamle datter.

Sånn er det å være et lite ukjent band, vi får ikkje være med, men det er nå så. Lasse lever i de hjertene som sjøl har forhold til musikken hans. Og jeg var så heldig at jeg hadde han og de gutta som ”fedre” en stund i livet.


Magen føles som en ballong. Jeg har jo følt meg gravid inn i mellom, og det er ikke rart når jeg går rundt med 4 klomper som ikke skal være der. Jeg tar tidlig kveld, så tidlig som mulig. Det tar på å forholde seg til beskjeder som dette.

God kveld,
Betty

Bekreftelsen

Jeg liker å være oppe om kvelden og jeg liker å stå tidlig opp. Denne kombinasjonen skjærer seg noen ganger, men stort sett er formen fin. Jeg har ikke så jævla mye å meddele, men jeg holder fast i tastaturet, etter en sangøkt og før en brødbaking. Noen vil kanskje si at da kan du la skrivingen ligge, men det er det jeg som bestemmer og du kan la være å lese – enkelt?

KISS – keep it simple stupid.

Deilig med en dag uten noe. Bare den hærsens telefonen jeg skal ta til sykehuset. Jeg utsetter den litt, så jeg er sikker på å få et svar og ikke et sånt: ”ring tilbake siden”. Jeg oppsøker ikke avvisninger, det er jeg for garvet til. Men jeg opplever virkelig at de eier tiden min, fordi jeg ikke vet noe nå, og det kan jeg kort og godt si at jeg ikke liker.

Her er en typisk forveksling som jeg ser at folk sier. Folk kan si: ”Jeg føler at du har noe ute på meg”. Det går ikke an å føle det: ”Du har tanker om at jeg har noe ute på deg”, og det gir deg en følelse, sannsynligvis noe ubehag. Jeg skal ikke gå rundt å ha ansvar for andre sine følelser, men jeg kan bekrefte eller avkrefte en tanke.

Jeg skrev først: Jeg føler at de eier tiden min”. men korrigerer meg til: Jeg opplever at de eier tiden min og følelsen det gir er avmakt, og inni den pakken ligger redslene. Det er ingen på sykehuset som har ansvar for mine følelser, men det kunne definitivt vært et bedre tilbud for å ivareta reaksjonene. De har ansvar for at jeg får rett og tilstrekkelig behandling, og i denne sammenhengen er Norge i eliten på det fysiske. Den psykiske delen, kunne definitivt vært bedre ivaretatt. Hvis en kreft pasient skal bli ”helt” frisk, så må det gjøres et solid arbeidstykke på det psykiske planet.

Det hjelper ikke da med en lunken sykepleier, som har hatt psykologi som valgfag på skolen. Jeg skygget unna disse trøsterne, jeg valgte med garva psykologer. Men det aller beste hadde vært å treffe en som hadde peiling på onkologi og som var dreven i psykologi. I tillegg, såpass menneskelig innsikt at de skjønte hva ”rett hjelp” er, og da må folk skoleres til hva som er ”rett hjelp” til kreftpasienter.

Det er ingen som kommer i fra en kreftbehandling uten å ha vært noen turer ned i kjelleren. Og for dem som ikke har innstallert en trampoline i kjelleren sin, vil ofte bli liggende der, og det kan vi vel se på alle de uføretrygdede i landet vårt.

Det koster og det svir, og det er ikke å forvente at alle har ”BettyPower” til å bryte seg veg i systemet. Bare å få hjelp til å snakke om kreft for oss alle 5 ble en kampsak. Det skulle være unødvendig å bruke krefter på det i en slik situasjon. ”Du skal være frisk for å være syk”.

Det skulle automaitisk ha vært noen der, som skulle ha gitt oss tilbud om familieprat. Det gjør noe med alle, å leve i kamp.

Kl: 11: 00 Nå ringer jeg!

Kl: 11:25 Da har jeg ringt og fått bekreftet det hele! De kunne bekrefte per telefon at en operasjon var nødvendig.

Jeg har ringt Bernt og grått litt. ”Tenk om jeg ikke blir gammel”, var første tanken og den sorgen må jeg være litt i nå. Samtidig så er en operasjon nettop myntet på at jeg skal få lov til å bli gammel. Men når bekreftelsen kom, så tar følelsene plass. Sånn er det bare. JÆVLA MØKKA KREFT!

Jeg har også ringt kreftforeningen og prosjektlederen for: LYKKE (gi brystet et ansikt) og han skal skaffe oss et kontonummer, som jeg skal blogge og gi til alle som har tenkt å sende blomster. Jeg vil ikke ha blomster! Jeg vil ikke at huset mitt skal se ut som et gamlehjem, eller en feiring av en rundt dag. Blomstene vokser ute, jeg ser de i vinduet. Naboen har en vakker hage jeg hviler øynene mine på. Men jeg skal ikke ta fra andre retten til å vise omsorg, og da kan de i samme slengen gjøre noe for meg, som jeg synes er viktig. Da kan folk bidra til prosjektet som jeg har satt i gang med kreftforeningen.

Prosjektet ender opp med en kalender for 2008, før det skal vi igjennom en turne med foredrag og musikk.

Nå trenger jeg beskyttelse, og nå tror jeg at engler passer på meg. Nå må jeg ut og sloss igjen, og ta kampen sjøl, og passe på meg sjøl. Da jeg fikk vite at jeg hadde kreft første gangen, tenkte jeg: Blir jeg en engel også? Jeg tror ikke at jeg skal dø nå, jeg tror at jeg har mye å gjøre på denne jorden ennå.

Jeg blogger ut dette, og er litt i meg sjøl før guttene kommer hjem. I dag skal vi si det til dem. Jeg må gjøre meg klar for 1000 spørsmål. Jeg skulle egentlig på SATS, men det får ligge. Det er mye helse i å sitte i ro også.

Jeg har prøvd å ringe søstrene mine, svigermor og noen venner som har vært i samtale med meg i det siste. Jeg fikk tak i svigermor, ellers ingen, men jeg har prøvd.

Betty

Englenes søndag!

Herregud, som jeg har tenkt på denne engelen, og i dag fikk jeg vite at skytsengelen St. Mikael som står på venstre side, på et spyd på fronten til Nidarosdomen er støpt i bronse i 1968. Modelert av Kristofer Leirdal. Mikael er modellert etter inspirasjon av Bob Dyland, fordi han var stor motstander av Vietnamkrigen. Og det gjør den ikke mindre verdifull.

Han har ikke vært den store insirasjonskilden, og jeg har sett han live to ganger. Men jeg liker godt tekstene og det han står for. Den ene gangen jeg så han, var på Roskilde, da hadde jeg vært påtent i noen dager og hadde endelig sovnet. Jeg voknet av at Bob Dyland spilte, og jeg lå omslynget rundt en stolpe. Da jeg kikket på scenen, så jeg 4 Bob`er og da skjønte jeg at det var på tide å finne teltet. For en tid.

Vi dro til Prinsen for å gå på kino kl 13, stappe fullt. Vi kjøpte biletter til 15:30 og gutta dro på Mc Donalds, 2. gang denne helgen. Jeg makter ikke den plassen, så Kristin og jeg dro på Tattoo convention. En plass for folk som liker å smykke kroppen sin, en plass for meg hvor jeg kan se eller rettere sagt stirre, på tatoveringer, uten at det gjør noe.

Der kunne du forresten få piersing i kjønnsleppene (begge) for 600 kroner. Det er så utenfor alfar vei eller min tankerekke som jeg kan komme. Jeg mener, jeg kan bare forestille meg alt prakket med det. Men det må jo være noe med det, greit med alt som en ikke vet noe om. Kristin og jeg gikk og tok inn alt det nye, eller jeg er litt mer garvet enn henne da. Men vi er i alle fall et bra team på byen. Så ble jeg oppfordret til å stille på konkurranse med min tatovering, og det ble slik.

Guttene kom over etter at de hadde spist, en helt annen tone i dag. De viste kompisene sine rundt som om de var gamle bekjente av stedet. Folk med tattoos kan se skumle ut, men er de mest ufarlige av alle.

Jeg stikker ikke av fra en selveksponering når det er grønt lys for det. Sid, en liten mann fra et fjernt land, skrøt masse av tattooen min (den nye og den 5. sådan). Han berømmet den for ”clear and clean lines, and beautiful work. Jeg viste han engelen jeg skulle tatovere. Frank som har tattoo butikk i Mo i Rana, likte den veldig godt også. Meget bra arbeid, sa han. Jeg blir bare enda mer stolt. Morsomt. Den som vant, var jo helt nydelig, et hjerte med 3 ansikter i. Jeg trodde kanskje at han som hadde Mr. Bean vant, men det gjorde han dog ikke. Det er skummelt bra det de får til, som et fotografi med dybde.

Guttene og Kristin gikk i forveien. Jeg rakk kinoen, uten reklame. Pusur, a real bore! Så vi betalte 75 kroner for å sitte og duppe. Helt greit, det er overstått.

Jeg gikk tur i kveld og formen er selvsagt ikke noe trøkk i. I morgen skal jeg ha samtale med lege, som har studert bildene av magen min, så får vi se, hva ukene vil bringe. Jeg bare håper intenst og inderlig at jeg ikke må på èllegift, jeg blir kvalm av tanken. Det er akkurat som om jeg ikke makter det nå, men må jeg så må jeg. Uansett så får jeg ikke vite det før om enda noen uker. Og blir det slik, da skriker jeg høyt i sjølmedlidenhet, for å få sorgen ut av kroppen. Men nå skal jeg ikke ta ’happeninger’ på forskudd, dette er bare noen fuckings tanker.

Jeg har levert 3 kapitler og er spent på responsen. Veien igjennom boken blir mer og mer klar etter som jeg kommer lenger inn i det. Det er ingen tvil om at Pornokongen blir med, fengselshistorien og dopen. Det kommer til å bli jævli bra.

Nå er Bernt kom hjem, og vi er 5 igjen. Ære være det vanlige. Trygghet for enhver pris. Vi kan leke hus, så lenge du vil.

Jeg har glemt å nevne at denne uken gikk jeg 0,5 ned. Og noen cm her og der. Jeg er fornøyd.

Ha en god uke, der du er og i det du gjør.

Love,
Betty

En Vakker Dag!

En lørdagskveld, med 3 unger som ser Ghostbusters 2, så er det legalt å gå inn i litt blogonani. Jeg kjøpte VG i dag fordi Arthur Buchardt var på fremsiden, og han kjemper mot kreften. Jeg lurte egentlig på hvordan han tok dette, om det er legalt og kjenne det slik jeg gjør. Men jeg har gitt meg sjøl lov og rett til å ha det bra, så egentlig trengte jeg ikke den bekreftelsen.

Kreften kjenner ikke fattige eller rike, den kjenner bare sin besøkelsestid og den er ikke velkommen hos noen. Buchardt kaller behandlingen for en knallhard kamp, og han er en fighter han også. Når en hotellkonge får kreft, må også han gå inn i en kamp, bli selvsentrert, ydmyk og prioritere.

Det er veldig bra at han gir kreften et ansikt, cellegiften etset også inn i blodårene hans og han skjønte at livet bare er til låns. Vi er i samme båt og lever i den samme verden. Vi leverer så godt som vi kan, men vi kan ikke styre det hele.

Derfor er det bare å holde fast, se det gode i ens egen tilværelse. Han sa det han og: ”Nå nyter jeg hverdagen og de små tingene”.

I morges voknet jeg glad. Dvs kl var 11. Jeg hadde planen klar og hadde lovet guttene å si det kl. 12. Vi syklet til byen og gikk på vitensenteret, trondheim Torg og M? Donalds. Hele den pakka suger ut livshiten av meg, men hva gjør man ikke….osv. Vi skulle avslutte med noe som var mitt. Tattoo convention i Trondheim. Det var på hotellet ST. Augustin og vi gikk inn alle 4. Guttene fikk noia av lydene og syntes at dette var skummelt. De maste litt, men slang seg ned i sofaene der en stund. De skjønte at jeg var ikke å rikke. Jeg overvar utdeling av en pris for beste japanske tattoo (tror jeg det var). Det var så mye å ta inn, og Per Kristian hang inntil kroppen min, mens vi begge var nye i dette.

Jeg traff tattoo gutta fra Tattoo World og fortalt at engelen måtte snart gjøres. De var varme og hyggelige mennesker i mot meg, som om jeg var en gammel bekjent allerede. Det finnes små familier over alt, og de har også sin historie. Og møter med nye verdener, gir nye perspektiv på ens eget. Jeg er uredd og sterk og da får jeg med meg en del, og det gir mer enn det svir. Helt rasjonelt, hvis jeg må på cellegift, så forstår jeg at engelen må på kroppen min før dette. Men det er ingen som har sagt cellegift ennå, det kan de ikke gjøre og denne uvissheten lever jeg med og det må jeg bare håndtere.

Derfor så velger jeg lykkens vei. Hva gir livet mitt noe i øyeblikket. Det er så mange av de, det er så mye av liv i livet, når jeg kjenner etter. Livet er til låns, men jeg eier det jeg opplever, det gjør meg rik! To pils på stedet gir en godstemthet, som utløser lysten til å være. Jeg pratet med en kar, som jeg har gått i klasse med og som var min nærmeste nabo på Bakklandet. Hans mor døde av kreft og han greide å forholde seg til meg. Han gav meg en god klem før jeg dro og du kjenner når klemmer er ment for å skulle vare. Et godt møte.

Jeg lovet gutta å ta syklene på bussen hjem og det gikk knallbra, fordi sjåføren var bare trivlig. Vi dro på Bunnpris og handlet alt vi hadde lyst på.

Så er vi her da. Hvis jeg hadde blitt aleine, ville jeg raskt ha funnet meg noen å leve med. Jeg liker å være aleine, men jeg trenger noen å dele livet mitt med. Alt det jeg ikke deler med dere. Jeg kunne bodd i et kollektiv, hvis ingen mann ville hatt meg. Men det finnes 1000 potensielle kule menn uti der. Jeg hadde gått for statestikk metoden og latt det stå sin prøve. Likens finnes det miliioner av brae damer, som Bernt kunne levd med, om jeg ikke var der. Jeg skjønner ikke meg på de som ikke ser de.

For det har jeg selvsagt tenkt på, om en av oss kom til å forsvinne. Vi eier ikke den andre, men vi kan gi av kjærlighet. Og den andre har retten til å leve og elske, bli elsket og leve hele livet. Det betyr ikke at det vi har nå, er mindre verd for det. Tvert i mot. Det betyr bare at vi skal være vår egen lykkes smed og nyte livet mens det er her.

Mine barn hadde også trengt en morsfigur, en som kunne elsket de og gitt de det hele. En far er en far, men en kvinne er en kvinne. Du kan aldri komme i fra dette. ”Somebody has to be crasy about that kid”, sier Bronfen Brenner.

Knut Stian Olsen måtte skrive om ”ekte lykke” i bloggstafetten, der refererte han til noe Jan Spurkeland har sagt: "Lykken finnes alltid på innsiden av hodet, ikke i de ytre rammene du omgir deg med. Derfor er tilstanden for en stor del et resultat av egen mental styring og aktivitet. Å la seg okkupere av interesser og gode følelser er delvis en treningssak. Vi kan lære å styre oss inn i mentale velværesituasjoner. Alle vet hva som gir personlige opplevelser av glede."

Lykken i livet er der, hvis du gjør dine egne valg, ikke styrt av andre. For da blir du fornøyd, med det du har, fordi du valgte med hjertet.

Det var det jeg hadde som bloggonani, og nå skal jeg gjøre noe praktisk, før Beat for Beat og Skavland.

Færa vakkert,
Betty

ps jeg leste en bloggoverskrift en gang, som het: Onani, onana, onanere. Det minner meg om en sang, men jeg kommer ikke på hvilken det kan være..........ds

En Vakker Dag!

En lørdagskveld, med 3 unger som ser Ghostbusters 2, så er det legalt å gå inn i litt blogonani. Jeg kjøpte VG i dag fordi Arthur Buchardt var på fremsiden, og han kjemper mot kreften. Jeg lurte egentlig på hvordan han tok dette, om det er legalt og kjenne det slik jeg gjør. Men jeg har gitt meg sjøl lov og rett til å ha det bra, så egentlig trengte jeg ikke den bekreftelsen.

Kreften kjenner ikke fattige eller rike, den kjenner bare sin besøkelsestid og den er ikke velkommen hos noen. Buchardt kaller behandlingen for en knallhard kamp, og han er en fighter han også. Når en hotellkonge får kreft, må også han gå inn i en kamp, bli selvsentrert, ydmyk og prioritere.

Det er veldig bra at han gir kreften et ansikt, cellegiften etset også inn i blodårene hans og han skjønte at livet bare er til låns. Vi er i samme båt og lever i den samme verden. Vi leverer så godt som vi kan, men vi kan ikke styre det hele.

Derfor er det bare å holde fast, se det gode i ens egen tilværelse. Han sa det han og: ”Nå nyter jeg hverdagen og de små tingene”.

I morges voknet jeg glad. Dvs kl var 11. Jeg hadde planen klar og hadde lovet guttene å si det kl. 12. Vi syklet til byen og gikk på vitensenteret, trondheim Torg og M? Donalds. Hele den pakka suger ut livshiten av meg, men hva gjør man ikke….osv. Vi skulle avslutte med noe som var mitt. Tattoo convention i Trondheim. Det var på hotellet ST. Augustin og vi gikk inn alle 4. Guttene fikk noia av lydene og syntes at dette var skummelt. De maste litt, men slang seg ned i sofaene der en stund. De skjønte at jeg var ikke å rikke. Jeg overvar utdeling av en pris for beste japanske tattoo (tror jeg det var). Det var så mye å ta inn, og Per Kristian hang inntil kroppen min, mens vi begge var nye i dette.

Jeg traff tattoo gutta fra Tattoo World og fortalt at engelen måtte snart gjøres. De var varme og hyggelige mennesker i mot meg, som om jeg var en gammel bekjent allerede. Det finnes små familier over alt, og de har også sin historie. Og møter med nye verdener, gir nye perspektiv på ens eget. Jeg er uredd og sterk og da får jeg med meg en del, og det gir mer enn det svir. Helt rasjonelt, hvis jeg må på cellegift, så forstår jeg at engelen må på kroppen min før dette. Men det er ingen som har sagt cellegift ennå, det kan de ikke gjøre og denne uvissheten lever jeg med og det må jeg bare håndtere.

Derfor så velger jeg lykkens vei. Hva gir livet mitt noe i øyeblikket. Det er så mange av de, det er så mye av liv i livet, når jeg kjenner etter. Livet er til låns, men jeg eier det jeg opplever, det gjør meg rik! To pils på stedet gir en godstemthet, som utløser lysten til å være. Jeg pratet med en kar, som jeg har gått i klasse med og som var min nærmeste nabo på Bakklandet. Hans mor døde av kreft og han greide å forholde seg til meg. Han gav meg en god klem før jeg dro og du kjenner når klemmer er ment for å skulle vare. Et godt møte.

Jeg lovet gutta å ta syklene på bussen hjem og det gikk knallbra, fordi sjåføren var bare trivlig. Vi dro på Bunnpris og handlet alt vi hadde lyst på.

Så er vi her da. Hvis jeg hadde blitt aleine, ville jeg raskt ha funnet meg noen å leve med. Jeg liker å være aleine, men jeg trenger noen å dele livet mitt med. Alt det jeg ikke deler med dere. Jeg kunne bodd i et kollektiv, hvis ingen mann ville hatt meg. Men det finnes 1000 potensielle kule menn uti der. Jeg hadde gått for statestikk metoden og latt det stå sin prøve. Likens finnes det miliioner av brae damer, som Bernt kunne levd med, om jeg ikke var der. Jeg skjønner ikke meg på de som ikke ser de.

For det har jeg selvsagt tenkt på, om en av oss kom til å forsvinne. Vi eier ikke den andre, men vi kan gi av kjærlighet. Og den andre har retten til å leve og elske, bli elsket og leve hele livet. Det betyr ikke at det vi har nå, er mindre verd for det. Tvert i mot. Det betyr bare at vi skal være vår egen lykkes smed og nyte livet mens det er her.

Mine barn hadde også trengt en morsfigur, en som kunne elsket de og gitt de det hele. En far er en far, men en kvinne er en kvinne. Du kan aldri komme i fra dette. ”Somebody has to be crasy about that kid”, sier Bronfen Brenner.

Knut Stian Olsen måtte skrive om ”ekte lykke” i bloggstafetten, der refererte han til noe Jan Spurkeland har sagt: "Lykken finnes alltid på innsiden av hodet, ikke i de ytre rammene du omgir deg med. Derfor er tilstanden for en stor del et resultat av egen mental styring og aktivitet. Å la seg okkupere av interesser og gode følelser er delvis en treningssak. Vi kan lære å styre oss inn i mentale velværesituasjoner. Alle vet hva som gir personlige opplevelser av glede."

Lykken i livet er der, hvis du gjør dine egne valg, ikke styrt av andre. For da blir du fornøyd, med det du har, fordi du valgte med hjertet.

Det var det jeg hadde som bloggonani, og nå skal jeg gjøre noe praktisk, før Beat for Beat og Skavland.

Færa vakkert,
Betty

ps jeg leste en bloggoverskrift en gang, som het: Onani, onana, onanere. Det minner meg om en sang, men jeg kommer ikke på hvilken det kan være..........ds

Fantastisk Aften!

Jeg har hatt en utrolig fin fredagskveld og avrunder den med litt blogging. Jeg hadde planlagt litt pizza og to glass vin, men det endte med to speilegg, salat og to liter vin, sånn nesten.

Det plinget på min dør og der stod en av de like. Jeg mener, like barn leker best. Jeg har hatt to slike opplevelser denne uken. En på Sverige tur, og en i aften.

Jeg føler meg oppløftet av Tomatis, av vinen, av kontakten, av barna, av Bernt som ringer og sier at han elsker meg over alt på jorden.

Bernt er på Turtagrø. Ble plassert på et bord med fire einstøinger, og han klarer seg overalt i verden. Han legger seg tidsnok og elsker dagen.

Det ruller så mye rart ut i denne bloggverden, at det er umulig å ikke kommentere det. En syk fyr i fra USA har skrevet et innlegg til å spy av. Blir du nyskjerrig, kan du gå til Aun (min første bonus sønn sin side. Han har skrevet en artikkel om syke bloggere og den første klikket jeg på), men ikke klikk på den om ikke du er i stand til å kommentere. Jeg skrev til han: You are sick. I korte trekk så sier han at USA bør ikke gi penger til Afrika, fordi der har de fått aids fordi Gud ville det. De bruker se? Til annet enn å få barn og derfor blir de straffet. Han sier at de sulter fordi de ikke har de samme verdiene som han. Nei, jeg kan ikke bruke mer tid på han.

Jeg var på SATS i morges og korregrafien til LEKE HUS er klar den. Deilig å kjenne at de gjør det for meg og på selve kreft dagen, 9. oktober. Lademoen hardkors dirigent lager kor arr. På samme låten. Jeg tror at dette blir, et massivt og stilig uttrykk mot kreften og for det vanlige liv, som sangen handler om. Det vanlige er veldig undervurdert.

Nå var det deilig å sitte her å skriv. Og det blir alltid annerledes enn det minuttene før skrivingen tilsier. Da tenker jeg: Jeg skal si det og jeg skal si det, og så sier jeg dette i stedet.

Fantastisk!

For en frihet!

Vedr. frihet, så har vi den til gangs. Vi kan ytre oss og boltre oss i ord som gir mening. Men en ting har jeg aldri skjønt meg på, hvorfor i herrens navn er folk anonyme. Jeg mener at det er ikke noen mening i, å offentliggjøre noe anomymt. Alt trenger et ansikt. Hvis ikke så kan det være. Hvis ikke bloggere kan stå for det de gjør, eller blir plaget fordi de gjør det, så er saken: Legg inn eller legg ut årene. Men en blogg med anomymitet er som en båt uten årer. Hva i all verden skal du med den slags?

Meg gir det intet!

For eksempel så kan du ta temaet seX. Hvorfor skrive om noe som fungerer. Hvis seXen er bra, så la den være det da. Det som funker, la det funke. Det er da en betegnelse på noe privat. Hvis det er et problem, så si det da. Ikke pakk det inn i sånn greie med at vi andre ikke har skjønt det. Det finnes to naturlige ting i verden. Det ene er bra seX. Og det andre er døden.

Begge ting må beherskes for å komme til himlen :-)

Døden er et tema vi frykter her nord, se her, her har vi da en utfordring. I morges til frokosten spurte min eldste sønn sin far: ”Hva skal det stå på din gravstøtte?” Dette utviklet seg til at alle fikk sagt hva de ville ha, og jeg svarte: ”Jeg vil gjerne ha min egen signatur på min gravstein”. Dette og litt til var det kreften gav, at vi kunne snakke naturlig og litt glad rundt et frokostbord, om våre egne personlige gravstøtter. Uten å gremmes, uten å skjemmes, uten nag, uten skam, uten en eneste formaning. Jeg er stolt som faen.

Etter at min gjest gikk, hadde jeg knall gode samtaler med de to ynsgte. De kranglet, nesten sloss og det endte med gråt og tydelig tale. Og det jeg ikke visste av, var at på skolen forgår det mobbing igjen. De sier det til lærerne, og de hører på, men barnas opplevelse er at det ikke blir gjort noe mer. Dette er tragisk. Alle barna vet det, alle barna vet hvem som blir ertet, men de tør ikke å støtte den fornærmede, i redsel for å bli neste offer. Og dette skjer: dag etter dag.

Jeg gleder meg til en helg med ungene. Jeg gleder meg til resten av livet. Jeg er glad for hver en dag jeg får og jeg er helt skrudd: Jeg takker livet!

Denne informasjonsplikten skal jeg holde i sjakk. Jeg har retten til å ikke formidle verbalt. Jeg har retten til å levere hvis jeg vil det, og la være hvis jeg vil det. Jeg har bare sagt til 3 i gaten ”full pakke” tema. Det hadde vært artig om noen leste blogg, visste om det og kom og sa det. Men alle vet det (jeg ser det på øynene), og hvorfor det? Og hvorfor er det å lese blogg så hemmelig?

Men alt i alt, jeg vet i hvert fall hva jeg vil og gjør. Og de som er åpne er åpne. De som trenger sin egen beskyttelse, må vær så god få ha det. All respekt. Jeg har brent inni kroppen og trengt min fred, jeg også. Det jeg trenger nå er ro, eller likeverdighet, som deler sitt eget.

Egne redsler eller eget behov for å gi omsorg kan overstyre enhver, tro meg jeg har vært der. Men hva hjelper det på, hvis ikke man kan si: ”Det gjør noe med meg at du belemres?”

Takk til alle dere som inrømmer så klart, at det er noe å hente i fra bloggen. Fremdeles så er bloggen en egotripp. En av de første og få jeg har hatt i livet. Det var en som spurte meg: ”Må du skrive det på bloggen?” Jeg må ingenting. Jeg må ikke engang høre på deg si det.

Men jeg vil det!

Livet er rikt,
Betty

TANKER

Noen minnutters skrive meditasjon, før jeg drar på trening. Flyt og Pliates kan passe bra i dag, gir ro og oversikt i sjela. Skriving gir bevissthet og klarhet i tankerekkene mine, derfor er det så gulle godt å ha det. Det skulle tatt seg ut, som jeg som har skrevt hver dag i over et 1/2 år, ikke skulle ha delt dette. Da måtte jeg ha tildekket tankene, og fortsatt snakket om "bare" vektnedgang, som var mitt brennende ønske. Det går forøvrig bra med Herbalife opplegget, bare det at jeg går ikke ned. Jeg kjører hardt, piste kanskje 150 gram roastbiff istedet for 100 gram i går, men utskeielsene ligger på "det nivået".

Og klart da tenker jeg mitt, kroppen jobber med noe annet. Jeg snakket som sagt med en som jobber på Kvinneklinikken i går, og hun sa at uansett gjør de et eller annet. Jeg får det lettere med å tenke "full pakke", merkelig nok. Det gir meg en rasjonell tanke om at jeg er i de beste hender, det er avslørt i tidlig fase og det er faktisk ikke det værste som kunne skje meg. Livmorkreft har god overlevelsesrate.

Kanksje vil jeg se tilbake på denne tiden, som en gruom ventetid, men jeg opplever ikke det slik nå. Jeg har hverdagen som skal gå sin gang, og jeg kan (etter 20 år til psykolog) møte mine egne følelser. Men tankene endrer seg, det gjør de. I natt fikk jeg ikke sove, fordi jeg var redd for å sovne, fikk en byge over meg, at tenk om jeg ikke vokner igjen. SÅ kropp og tanker lever også sitt eget liv, mens jeg "venter på svaret".

Jeg har hørt med andre som har ventet på svar at denne tiden oppleves som den værste. Kanksje jeg har gardert meg, og sier at antagelig er det "full pakke" og er det slik, så skal jeg takle dette. Vi skal takle dette. Jeg møter dette med min erfaring, med den jeg er i dag. Ikke den jeg var for et år siden, før brystkreften ble avklart.

Jeg blir igjen opptatt av denne bussen min. Nå styrer jeg rattet sjøl folkens. Jeg har en trigger på at dette er min kamp og jeg vil avgjøre om det er bra for meg å dele med andre (verbalt). Jeg vil også ha retten til å snakke om andre ting. F.eks. i går fikk jeg meg en ny bukse, og i dag skal Per Kristian og jeg dra til Tomatis (en lytte og lære sentral, mer om dette siden.

Det er dette informasjonskravet jeg ikke kan så godt med. De relasjonene jeg har blir ikke bedre for meg, om jeg skal snakke snakke om dette. Jeg trives bra med bloggen. Men de jeg har gjensidig likeverdig utvekslinger med blir en ressurs for meg nå. Jeg merker innmari godt forskjellen selv. Kan hende det er sært, men det er jeg som styrer bussen min.

Jeg husker fra sist, og jeg tenker at jeg skal være enda mere bevisst på hvor jeg snakker, fordi det gjør meg vanvittig sårbar. Og andre møter meg med sitt, sine egne redsler og tanker om hvordan de ville tatt det.

Jeg begynner ikke på SKRATSJ, jeg har vært i dette før, og det er jeg som skal oppleve og sortere mine egne tanker. Det er jeg som må få be om plass til følelser, ikke at andre som skal dekke et behov for å være nær meg.

Det er som om det er litt seint å tenke på, når noe er i gjære. Gjensidig kontakt skapes når ting er i orden. Når noe er på gang, er det lov til å ha fokus innover og gjøre det som er best for en. For meg er det aller best å være i meg sjøl, og ta støtene hos psykologen.

Hun som jobber på kvinneklinikken ringte akkurat nå, og gav meg rett hjelp, og det jeg ba om. Jeg fikk et telefonnummer til en som har "saken min". Hun skal jeg ringe seinere. Nå er det fokus innover på Flyt og Pilates.

Bernt flyr rundt og pakker og snakker om dongeribukser, kontra stegjern til bre. Herlig, det avleder hodet.

Ha en god dag.

Betty

BLOGGENS DAG!

I dag er det den internasjonale bloggens dag og jeg tipser dere om å gå inn i kommentarfeltet på min forrige post og trykke på navnet Laila. Da kommer dere inn i en ny verden. Hun anbefaler oss å bli kjent med andre bloggere og har lagt fram 5 tips som hun liker. Jeg har ikke glemt det, det er også fredagsrompe dag i morgen, og hva skal jeg ty til? Hele greien startet som et mottrekk på Lordx (Hei Laila, det virket!), som legger ut bilder av modeller og jeg skulle legge ut bilder av oss ”vanlige”, som er stolte og trives med våre egne romper.

Så herved serverer jeg Anja sin (hei Anja!) og oppfordrer deg til å komme med din egen historie, og dette på bloggens dag 31. August.
Vi som har ”levert” kommer i reprise nå, siden andre stolte romper uteblir.



Ja, vi må være litt gal. Selv om vi er normal. Jeg er så fornøyd med at jeg føler meg mer og mer vanlig. Jeg har i alle de år, rotet med mitt eget selvbilde. Aldri god nok, ikke flink nok, ikke pen nok etc. men dette har jeg ikke tid til noe mer. Livet er for kort til å ikke ha det bra, folkens.

Ja, jeg har det bra, jeg vedder på at noen lurer. Og noen lurer sikkert på om jeg lurer seg selv, men sånn er det altså ikke. Kan hende noen blander sammen hvordan de selv ville reagert om de fikk en usikker melding. En slags ventetid på om en har kreft eller ikke. Jeg bruker ikke mye tid på funderinger rundt usikkerheten, men velger å tro at jeg er i de beste hender, mens jeg lever. BBBB har en sang som heter: Venter på Livet! Det gjør jeg definitivt ikke! Men jeg: Venter på Svar. Det gjør jeg!

I kveld snakket jeg med en som jobbet på Kvinneklinikken og hun skal skjekke opp mappen min i morgen. Den begynner vel å bli alvorlig svær, jeg vet at de tar dette alvorlig.

Det gjør jeg og, men det er fremdeles ingen grunn til å planlegge begravelse, og jeg har ikke evner til ”å deppe”. Som jeg sa til min psykolog:”Jeg kan ikke sitte og synes synd på meg sjøl, det har ingen hensikt”. Og det jeg gruer mest for er opplysningsplikten jeg får til omgivelsene. Egentlig vil jeg helst bare blogge om dette, og be alle om å lese blogg, slik at jeg kan få være tilstede i det fine, jeg og.

Jeg hadde ikke sett han siden mai måned, så timen ble oppsummering av sommerens utfordringer. Jeg fortalte han episoder hvor jeg selv hadde gjort noen endringer og han var strålende fornøyd med min innsats. Han humret og lo, over hvordan jeg hadde taklet Bergens turen og hvordan jeg greide å stå i situasjoner uten å velge gammel strategi. Han sa: ”Betty! Du har det bedre enn de fleste”.

Jeg kommer ikke i fra at jeg synes at livet er rikt, og at jeg har det bra. Dette har jeg besørget sjøl. Her en dag, var det en som sa:”Du er heldig som har Bernt og ungene”. Jeg svarte: ”Ja, og de er heldig også!” Men egentlig så er det noe av det teiteste jeg hører. Vi er ikke heldige. Vi har valgt bra! Vi arbeider godt sammen, som Bernt sier: Vi er et godt team. Og vi skaper vår egen hverdag.


Han har fått forespørsel om å stille som pårørende 9.oktober, kreftens dag. Settingen skal være et intervju med en journalist i en åpen sal. Spennende å se hva han velger.

Heldig er du når du vinner i lotto. Da er det uberørt av innsats. Går det f.eks an å si:”Han var heldig som ble født inn i en rik familie?” Hva vet vi om det er så heldig det. Hvem definerer dens slags verdier som veldig bra da? eller ”du er heldig som har den jobben du har?” Det er jobbet for, sannsynligvis et blodslit med mange år på skole. Det er prioriteringer vi gjør, og sånn skaper vi vår egen hverdag.

Der kom Bernt hjem fra sykehuset, helt oppglødd. Han har vært på åpning av ”Hvite manns magi”, en stealdrum hvor du bruker vannstråler til å spille på trommer med (datastyrt). Det var åpningskonsert med perkusjon, saksofon og skulpturen. Bernt var pårørenderepresentant i utsmykningskomiteen for utendørs utsmykning av St Olav. Trondhjæms flotteste fontene står ved siden av den nye broen over elven. Anbefaler at dere tar en titt eller tre.

Jeg sitter i sengen og blogger villt. Nå legger jeg tastene inn, for å høre på en entusiastisk ektemann.

Vi blogges,
Betty