Sexskrivepress

Jeg er egentlig litt lei av temaet, sånn i skrifltlig form, men fortsetter likevel. Det er karusellen som ennå går, og jeg er på, og kommer ikke av (i hodet). Esquil og
Sexy Sadie (Beatles laget en låt til Maharishi en gang, kalt det samme, hvor hovedstrofen er: What have you done, you`ve made a fool of everyone) har sluttet seg til ringen, og dette er det nærmeste jeg kommer gruppesex, foruten om å spille i BBBB da.

Jeg har tenkt på gamledager, jeg bodde i et kollektiv med 2 superfeminister. Skråsikre feminister er jeg redd, de er endimensjonale og stereotype. En av disse damene, mente at 90% av alle mannfolk, kunne de kappe pikken av, men det fantes ikke noen som var så avhengig av å bli sett av/eller pult av menn som henne. Hun hadde gjerne to forskjellige per dag og i alle fall 4 ulike menn per uke.

Jeg husker det ble et ramaskrik når de oppdaget at 5 venninner hadde samme elsker. Da kjente jeg at dette kom som fortjent. Hun andre sa til oss en gang, vi skulle ha en kollektivfest: ”Jeg skal henge meg i taklampen og si: Kom og knull meg!” Vi hadde invitert a 20 gjester hver og jeg hadde valgt mine fra min musiker verden. Jeg skal spare dere for navn, men den hun siktet til er en kjent en. Det værste var at hun fikk helt rett. De for inn på hennes rom og det tok 7 minutter, så var de tilbake. Hun var strålende fornøyd, og sa:”hva sa jeg?”


Jeg forstår meg ikke på denne bruk og kast greia, det må være innmari slitsomt. Kroppen må vel føle seg litt forsøplet?

Med å bo i lag med disse damene, så jeg at mye skråsikkerhet dekket over usikkerhet, og at de strevde egentlig de også. Når jeg leser feministers tekst om temaet i dag, så leser jeg igjen mine tidligere samboeres skråsikkerhet og det gjør meg stresset. Er de aldri usikker? Er aldri se? Vakkert? Er ikke det å knulle en voldsom sak, som bringer deg nærmere kropp og den du deler det med?

Det å ha sex uten kjærlighet er greit en stund i livet, men du har aldri en garanti for at det ikke vekker følelsene til live. Da kommer ensomheten frem og kakker på, og den er trist.

Da jeg var rundt 15 år, ble jeg utsatt for en ”pornokonge” (en kamerat av min far) og det har kostet meg rusing i mange år og psykolog hjelp i det uendelige. Rent teknisk var jeg utlært til det meste. Han frarøvet meg det vakre, det skjøre, det sarte og gutter på min egen alder ble ”småtisser”. Den angsten og den ensomheten han påførte meg vil alltid henge med som en skygge. Jeg blir kvalm av å se porno, med tanke på den mannsgrisen han var, som sa at slik var det å være voksen.

Ellers er Trondheim en nydelig by, og denne lørdagen på Solsiden (Akerbrygge light) kunne likegodt vært en maidag. 3 gutter til frisør og et møte med tante Kristin. En øl på Bare Blåbær og en kveld med bare oss 5, gir livet mening.

Jeg er trøtt, og liker det ikke. Jeg vil bare at det skal gå fremover. Så jeg blir skuffet når det går 2 steg tilbake. Jeg skal gå ut og gå meg en tur, så jeg kan kjenne den kjølige luften på huden og vokne til litt. Det er så mange ting som skal skje framover, og jeg blir grepet av redselen for å lykkes. Jeg ble ganske godt plassert og fortalt som liten: ”Du er bare en kvise på samfunnets rompe”. Hvem kan si dette til et barn, og tro at det ikke virker.

For dere som er nyskjerrige på prosjektet jeg er en del av for tiden, kjøp Kvinner og Klær på tirsdag.

God lørdagskveld,

Betty

ps gratulerer med dagen, Siri ds

Forever Young

Rocking til Forever Young med F.o.N, coverlåt orginalt kjent av Alphaville.











Betty ord: Jeg trenger egentlig fokus på noe annet, på høststormer, høstformer og mye annet. Jeg trenger at du Gud setter grenser for mitt sant, men jeg vet at det er for mye for langt.

Jeg har det hele sjøl, jeg har nervene, jeg er levende, jeg er et mesterverk og krevende, jeg er alt det du sa, så bastant.

Jeg kjenner høstmørket sige på, det er hustrig til kroppen og jeg vet at jeg må, kle på meg, når jeg egentlig vil kle av meg, det er sant.

Jeg er stor, jeg er hårat og jeg har ikke barbert meg. Jeg er intrigemaker, dyktig baker, leker meg med ord i bakket, jeg er meg, og det er mangt.

Jeg er på vei, og jeg kjenner deg, jeg er lei av alt du står for, alt som er utapå og falskt, jeg er infernarlsk!

Det jeg vet om deg, er at du bedyrer dommedager, og instruerer andres plager, og får alle til å tro at det er sant.

Hvem var det som vant?

Se på deg selv i blant.

Du slår også trommer, som apene gjør det!

God natt,

Betty




... one of these days this boots are gonna walk all over you ...

---

Betty's gutter samlet rundt ett bord

---

John Arvid gjør lekser fredag kveld. Legg merke til whiskey-skapet i bakgrunnen - snakk om oppvekstvilkår.

---

Rødvinsruset hilsen fra Aun Yngve, bonus-sønn nr. 1
Betty hilser fra nabo-stolen, med slagordet "Only the sky is the limit"

FREDAGSROMPEN

GOD HELG, FOLKENS!

Betty Big Bloggli Boom

Brett Ut og Bøy Helt Tilbake!

Klokken er 19 og det har vært 160 kikkere på bloggen min til nå. Jeg som knapt nok når 100 til vanlig. Det kom usannsynlig mange fra denne linken og, en dame som tok sextemaet videre. Jeg synes at hun skriver jævli bra, for øvrig. Og hun har noen gullkorn rundt temaet seksualitet, som har høyde.

Jeg har jo selvsagt gått rundt og tenkt på sex, i hele dag. Jeg har glemt kreften, kiloene og hverdagskampen. Men jeg forstår jo at denne gjengen jeg linker til er langt yngre enn meg, og har en annen type spenning rundt temaet. For meg over 40 år, så er det sånn, at jeg angrer ikke på de jeg har pult, men de jeg lot være å pule. Så stå på, så lenge det er bra for dere selv da.

Her i huset florerer influensa, og Bernt har lagt strak ut i dag. Huh, hvilket sammentreff, dere! Bare avbrutt av en time på telefon med psykolog (se her ja), så har dagen vært av de helt sjeldne.

Egentlig står jeg på kanten til å bryte et skrivemønster og vet ikke helt om jeg tør å slippe taket. Jeg stirrer rett fram på en datamaskin og tenker, skal jeg la være: Ja, nei, jo, nei, ok, nei, joda.

Se der, nå er jeg allerede videre. Det handler alltid om å ta steg videre og tøre mer. Jeg er ikke blant de minst frimodige, og ser dillemaet at det er kvinner som morer seg minst med temaet: sex.

Det som har preget bilde av kvinner og seksualitet, er at når det først finnes kvinner som deler/skriver om temaet, så er de helt på, og aldri av. Det finnes liksom ingen mellomting. Det må være fryktelig slitsomt å være ”på” hele tiden. Så synes jeg det faktisk er morsommere å praktisere det, enn å lese det og inspirasjonen ligger i kjærligheten.

Og så har du de, som oser sex hele tiden. De er slitsomme å ha med på fest, for de skal liksom senke menn i transer med sine blikk. Det blir en sånn blikk fest, i stedet for å være seg selv, og det er jævli slitsomt.

I formiddag dro jeg på svømming med de brystkreftopererte damene. Det skravles i dusjen, det skravles over alt. Det er flott å se hvordan den faste gjengen inkluderer de nye. De håndhilser inni dusjen, en sjeldenhet. Eller jeg har vel aldri opplevd å strekke ut en hånd i en fellesdusj, for å introdusere meg selv, noen gang, før jeg traff denne gjengen. Damene kommer fra alle salgs samfunnslag, men vi har en ting felles, vi er brystkreftopererte. I dag pratet jeg med en som hadde hatt kreft i begge sine bryst, og begge hadde blitt fjernet. Hun var vel rundt 60. En slank og flott dame. Hun hadde vannpupper, som hun kalte det og gikk ennå og fyllte på for å vie ut huden. Jeg så at hun hadde de ”stål” puppene og var nok den stolteste høna i bassenget. ”Tro om en har lyst på sex når en blir 60 år ? Kanskje er de nypult hele tiden, hvem vet? Da jeg var 16 år, tenkte jeg at sex tar slutt når du er 40. Da er sikkert huden ekkel å ta på, og da har du sikkert vokst fra det. Sånn er det altså ikke.

Det er stille i vårt hus, det er torsdag, dagen før ynglingsdagen. Alle elsker fredager her, og i morgen kommer vår eldste sønn på 29 år (min bonussønn da). Jeg skal på Flyt og Pilates og til frisøren. Det er så mange ting på gang, med bandet, med kreftforeningen og med selve livet, det oser! Per Kristian skriver en historie ved siden av meg, ber meg høre etter og gi respons. Jeg er lydhør! Han har skrevet om 3 jenter som alltid mobber andre og de er ikke pene engang, eller som han skriver:” De var ikke noe å se på heller. De var stygge og veldig dumme som erter nesten alle sammen i skolen".

Veldig bra. Histoien var på en side. Vi tenkte høyt rundt hvorfor disse jentene måtte erte, kanskje de ikke hadde noe god selvfølelse.

Nå er det bra, det er kveld, det er off torsdag.

Betty, en avledning

Sex

Hallo! Nå har jeg lurt meg sjøl ut på glattisen, og skriver om et tema som jeg ikke er så god på å skrive om, i hvert fall ikke erotisk. Dessuten vil jeg gjerne ha sex praten privat, ikke fordi det er så mystisk at det ikke kan snakkes om, men det er noe som er ”vårt” og ikke alles. Likevel skrev jeg om sex og samliv i sommer. Seksualitet er noe vi alle har og forholder oss til mer eller mindre.

Det som har trigget dette frem nå, er at jeg er med i denne Nordstafett og der får vi utdelt tema. Siste kvinne ut, Anne kake, skulle skrive om: Hvordan knulle en kvinne.

Du kan liksom mene hva du vil om oppgaven, men den skal besvares. Å svare på en oppgave er ikke vanskelig, men å forholde seg til oppgaven er vanskelig. Og hadde jeg fått denne oppgaven, så vet jeg sannelig ikke hva jeg skulle gjort, men man får i hvert fall ikke mer enn man tåler.

Jeg leste igjennom Annekake sin historie og det var noe som jeg ikke helt fikk tak i. Besvarelsen var morsom og bra, men hadde hun forholdt seg til oppgaven?

Så lurer jeg på, hva er det jeg ikke forstår, og hva er det som skurrer? Slik jeg leser det, beskriver hun kvinnen som usikker, ikke helt trygg og sier nei, og så gir hun seg etter at mannen insisterer. Er det å svare på: Hvordan knulle en kvinne? Hvem skal lære hva her? Hvem ble snytt for hva?

Jeg kan gjerne spares for detaljer, og trenger ikke at seksualakter blir trykt opp i trynet på meg, det er ikke det. Men slik jeg forstår oppgaven, så ville jeg flettet inn tema egenverd, egne grenser og en annen dialog. Kanskje skulle damen introdusert den ”gjøre det med seg sjøl” sekvensen, i stedet for at det lå en usikkerhet i besvarelsen.

Vi damer kan komplisere alt, og sikkert særlig sex. Personlig synes jeg at sex er noe av det vakreste et par har, og et nummer er uansett og alltid bedre enn en kopp kaffe. Men trenger ikke alltid de store høydene, eller de vanvittige lange sekvensene. Med 3 barn sier det seg selv, at sex er innimellom alt det andre. Og selve sex akten tar ikke så store deler av et døgn. Det var det en fyr med aids som sa, det var ikke et så stort problem å leve med en kvinne som ikke var smittet. Det er mye ”ta på greier” som ikke kan smitte. Det er i selve utløsningen smittekilden ligger. Det finnes mange morsomme løsninger for å finne tid til Sex for småbarnsforeldre, fleksitid er et ansvar arbeidsgiveren tar, før het det:”Du må gå på søndagsskolen”. Så er det helgeturer til Praha, eller en telttur om økonomien stopper.

Det er heller ikke slik at den vanlige kvinne blir desperat på Sex etter 40 år. Da er det andre greier som ligger til grunne for desperasjonen. Vi kan forveksle følelser og bruke sex som en demper på annet ubehag. Greit nok, hvis det fungerer. Min påstand er at det gjør det sjelden. Sex kan også være en dop eller en flukt fra noe annet. I samme slengen så nevner jeg disse swingers folka. Det kan hende det fungerer for dem å bytte partnere. Men jeg synes litt synd på dem, som ikke er fornøyd med den de har. Og tenker særlig på at ” de må ut å søke” for å finne fred med seg sjøl.

Men som Annekake svarer meg i en kommentar, kvinner er forskjellig og det finnes ikke et svar (eller noe sånt). Og med all respekt, du leverte! Og det satt i gang mange tanker hos meg, så takk til deg.

Det hagler inn tilslag fra søk på : Tone Damli Pupper. I går hadde jeg ny rekord på tilslag. 140. Til vanlig rundt 100. Og etter dette inlegget, så kommer det sikkert mange ekle tilslag, fra de som er ute i pornoverdenen. Men de rister jeg av meg veldig snart, når jeg skriver om hverdagskampen.

Jeg var på skrivegruppen i går, og jeg synes alltid at det er vanskelig. Men jeg skriver i hvert fall, om enn det ikke er så bra. I går skulle vi f. Eks.skrive med et skarpt blikk, fra barnevognsperspektiv, og mitt ble slik:

Jeg ser på voksne som går og jeg ser buksesmekker som er åpne. Jeg ser beltespenner med løver på og fine farger på mange vesker. Jeg ser hender som holder hverandre hardt, noen med fingrene en og en i hverandre. Jeg ser voksne som knytter hendene hardt og noen har fine fingre. Jeg ser de som har neglelakk og de som har skitne negler. Jeg ser i øynene på barn som passerer. Jeg ser at alle går fort, og noen går nesten på meg. Jeg ser inn i butikkvindu, ganske så godt. Jeg ser tyggis som er klistret på asfalt. Jeg ser bekkalokk og fortauskanter med steiner som er lagt i en lang, lang rekke.

Jeg ser den nederste delen på alle trær, på barken, på stammen som bærer. Og hvis jeg ser opp, ser jeg en grønn paraply med greiner.

Jeg ser frem, jeg ser hjem, jeg ser dørene på alle biler. Jeg ser gjennom gjerdet vi passerer. Rutete mønster, med masse blomster bak. Jeg ser huset mitt.

Nå er det torsdag og jeg skal på svømming med ”de brystkreftopererte damene”. Det er i hvert fall en livat gjeng, det skal sies.

Jeg fant en annen link i går, som handler om temaet: Hva er en far? Og det er beundringsverdig hva folk deler. Det gir en styrke å vite at du ikke er aleine, med din egen opplevelse og en drahjelp til å leve sitt eget liv, og ikke håpe og savne.

Tenk om folk hadde skjønt betydningen av seg sjøl og lært seg å ta sine roller. Men da må det en sjølrespekt til, og det ser ut til at mange mangler.

Ha en oppreist dag,

Betty

Til Tross For Puppene!

Livet må jo gå videre, både med og uten pupper. Og det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som kjent. For meg blir det uansett mye puppeprat fremover, av forskjellige årsaker. Tur til Telemark sykehus for rekonstruksjon, og eksponering for kreftforeningen:

Folkemøte om Brystkreft

Mandag 9. Oktober 18-21
Hotell Britania, 5. etasje

Innslag:
Anne Lise Nessæther, seksjonsjef
Forskning og ny viten,
Steinar Lundgren, onkolog
Brystkreft sett fra en ektefelles side-
Bernt Johnsen
Presentasjon av kalenderprosjektet: LYKKE
Betty Johnsen,
Fotograf: Lasse Berre
Kunstner: Kristine Maudal
Spesialkonsulent kreftforeningen, Arild Domaas.
Underholdning med BBBB
Svartlamoen hardkor
Dansere fra SATS
Møteleder: Siri Gellein

GRATIS
VELKOMMEN

Jeg fikk en knusefin kommentar på bloggen min fra Trond og åpner hans side, hvor han har laget en hel post om meg. Takk skal du ha. Jeg føler meg beæret.

Brødene er bakt, øvesangen er lagt, nå ryr det snart inn 3 skolegutter. Jeg hadde besøk i går av en kusine fra Bergen, hyggelig! Vi går igjennom hvorfor ting er som de er, og hvorfor det ble slik. Fint å kunne gjøre det med noen som var der, den gang. Du får en følelse av å være litt mindre aleine.

Ha en knusefin onsdag!

Betty

Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper, Pupper!

Jeg har latt meg fasinere av Joakim sin blogg og hans to siste poster. Siste post forteller oss at han fikk 800 tilslag på bloggen sin i går, i fra google, pga at han la ut bilde av Tone Damli Aaberge toppløs. Det er da sært at hvis du skriver Tone Damli Aaberge pupper på bloggen din, så får du masse tilslag. Det må være mange som søker etter Tones pupper på internett da.

Personlig synes jeg at hun skal være lykkelig over å ha to pupper. Jeg har bare en, og må legge ut bilde på internett sjøl. Jeg mener, hva kan hun klage på? Egentlig. Når du setter deg toppløs i en båt, etter å ha blitt fyrt opp i Idol-Norge, hadde du ventet noe annet. Jeg var mere bekymra for at de satt med hver sin røyk i hånden hele gjengen. Sangere og røyk, en dårlig kombinasjon.




God kveld i stua,

Betty

Vi Støtes!

Det er ikke bare jeg som er rå, nå har jammen været blitt det også. Jeg hutrer litt, når jeg kjører Kawasakien min, selv om solen skinner. Det er høstens fargeprakt, som legger seg om oss, og tåke tidlig om morran.

I morges hadde jeg spansk en time, med John Arvid. Vi syklet til skolen, og det var utrolig moro. På ekte Betty vis, så rakk jeg opp handen og min sønn og jeg leste høyt, tok ?a. 15 sekunder.

Menn akk, det var ikke populært. Jeg har fått beskjed fra administrasjonen, at de kan ikke gi foreldre undervisning, når så mange elever står i kø. Hallo! – jeg var der bare i 3 kvarter, jeg har ikke prøvd før, og kommer neppe til å prøve igjen siden.

Spansk er spansk overalt, og jeg forventer ikke at skolen skal ha ansvar for å lære meg dette. Det er jo heller ingen fare for at vi som foreldre, drar og ser på undervisningen for ofte. Voksenlivet er for travelt til det. Mitt ”støt” var ment som et morsomt innslag, for John Arvid og meg, og en inspiasjon til å holde fast i å pugge spansken. Men jeg ble ikke ”helt” avvist. Jeg kan gjøre avtaler med lærere og møte opp på skolen, for å se hva som skjer i de ulike timer. Jeg mente ikke å innta en ungdomsskole arena og kuppe undervisningen, men tenkte at det var en god støtte for min sønn.

Hvor ble den inkluderende skolen av, er det saga blott og intet annet? Men jeg kan selvsagt klandres for at jeg var aktiv og rakte opp hånden, og at jeg noterte ned det som stod på tavlen. Det var som svarte! For hvis jeg bare hadde holdt kjeft, og i tillegg ikke notert, så var det ingen som hadde sett at jeg lærte noe denne dagen.

Men er det sånn at foreldre renner skolen ned, for å sitte og lære det sine barn lærer. Jeg er kanskje ikke helt informert, er det sånn? Eller er jeg et dårlig eksempel, eller trengte de å statuere et eksempel, eller er det av redsel for hva de andre foreldrene vil si, siden deres barn ikke fikk spansk, men noe annet? Hva er det som er urettferdig her, at jeg går opp i det, og synes det var en morsom tanke, at John Arvid og jeg lærte oss noe sammen, samtidig, og at han var litt sjef over det hele?

QUE TAL?

PUES REGULAR?

Spansk skal jeg klare å lære meg med John Arvid og uten noen form for annet kurs, for jeg har ikke tid til kurs (eller det handler selvsagt om prioritering), men jeg syntes det var en god ide, at min sønn fikk driven på at jeg ikke kunne noe også, men var villig til å lære det sammen.

Men jeg ser at min opptreden var litt pønkat. Jeg kunne ha spurt først og jeg kunne ha holdt kjeft. Vil jeg noen gang lære?

Jeg syklet i hvert fall lykkelig hjem og tok motorsykkelen frem, og durte rundt noen ærend. Jeg dro til akupunktør, som ble over seg av begeistring for min helsetilstand og for brødene jeg baker. Han kan kjøpe hvor mange brød som helst, og jeg leverer etter beste evne.

Jeg ble pålagt en halvtimes pause hver dag, hvor jeg svarer at da kan jeg like godt meditere, for noe må jeg gjøre mens jeg hviler. Han smiler lurt og synes at jeg er blant de dynamiske kundene.

Jeg kjenner en sånn utrolig lettelse inni meg, og redd for at jeg skal ta av. Det er blant annet dette jeg dopet meg bort fra da jeg var ungdom. Mitt eget lys! Så skal jeg heller ikke dempe det med å spise det bort, og alkohol blir jeg lei av. Det er det bare en ting å gjøre, tåle å stå i lyset og være edruelig og roe ned, minst en gang i døgnet.

Nå skal jeg lage middag,

Betty

300

Heldig er det barn som har "kjipe" foreldre.

Og i dag har vi pumpet de til å gjøre mye lekser. Så er det ryddedag, for å få ukepenger. Men det fine, etter noen runder, er at det blir lykkeligere barn. Gevinsten med å få ting unna, ser de i etterkant.

Så er det betale regninger dag. Lønning er som å få mensen, du er sur noen dager før, så varer det en uke og så går det over. Greit å forholde seg til i grunnen. Vi er blakk bestandig, men vi er lykkelig.

Det blir tidlig kveld kjenner jeg. Baksmellen kom i dag, men det er aldeles greit, med tanke på hvor jeg egentlig skulle vært. Deilig å være fri og ha fokus på fremgang.Gode dager i anmarsj.

Dette er faktisk min blogg nummer 300! Jeg startet å skrive seint i Desember i fjor, så snittet ligger på en post hver dag. Ikke værst. Jeg er fornøyd med denne bloggverden.

I morgen tidlig skal jeg inn i 8. klasse og få spanskundervisning.

God kveld i stuen,

Betty

Blogg Som Faen!

Jeg synes
denne lenken lå for kort tid på en post jeg laget. Spør meg gjerne igjen, om nytten av å blogge. Jeg er bare enda mere positiv til det.

Betty

Å Gjøre!

Da er det hverdag og da er det bare en ting som gjelder:

Å gjøre!

Hvis jeg ”bare” skriver litt om det først, så kan jeg ”gjøre” etterpå. Jeg skal videre, og det påkrever innsats. Da kan jeg bla fram en stening jeg lærte meg på Røros reabiliteringssenter:

Mestringsforventing:

Tiltro til egen evne til å gjennomføre en handling. Jo mer mestringsforventning jo mer utholdende innsats.

Tilbake til der jeg slapp! Jeg har egentlig ikke sluppet taket, en endring som begynner å bli ganske godt etablert, er mitt forhold til mat. Jeg overspiser ikke lenger! Det har satt seg i ryggmargen, men det sies at det kreves 3 år for å etablere nye vaner, så jeg skal ha min mestringsforventning på dette.

Jeg har diskutert mye rundt temaet: ARBEID i det siste. Det har helt klart noe for seg, for selvfølelsen å ha et sted å gå til, med andre oppgaver enn ellers. Det moralske aspektet i det, å tjene egne penger og yte i samfunnet er også en faktor, men særlig det å få brukt seg sjøl og det faget som lånekassen innkrever penger for, frem til pensjonsalder. På jobb skal det ytes, og hvis du hele tiden sliter med dårlig lønn, dårlig oppfølging av prosjektet fra ledelsen, (kulturarbeidere liker godt jobben sin og det er mange gratis arbeidere å ta av), så uteblir trivselsfaktorene.

Der jeg er nå, blir det et for stort ansvar å gå inn og møte disse negative utfordringene, når fokusen egentlig skal ligge i prosjektet og de utfordringene som finner sted der, det blir liksom to jobber i en. Kampen om at prosjektet skal ha livets rett og prosjektets egne mål. Disse utfordringene er sikkert hverdag for mange, men da skal du ”stå godt”, være frisk og opplagt og få godt betalt.

Om jeg er borte fra arbeidslivet nå i 2 år og siden jobber i 25 år, så tror jeg på mitt valg om å ”komme i form” til å tåle og forholde meg til virkeligheten slik den er.

For øvrig så er jeg da i gang. Jeg leverte 3 kapitler til min veileder og det ble slaktet. Han sa at det jeg skrev, var svakt. Jeg visste det. Jeg kan ikke med å skrive i 3. person, og jeg har begynt i feil ende. Jeg begynte å prestere fra første ord jeg skrev, jeg skulle være flink, og det blir det ikke noe bra bok av. Men siden det er et koseprosjekt og ikke jobben min, får jeg ta tak i det, når jeg blir inspirert til det igjen. Jeg baker brød, skriver tekster, synger i band og gir av min fritid til kreftforeningen. Men dette er prosjekter som er gode på veien til en bedre helse, så derfor gjør jeg det jeg gjør.

Jeg har fått brev fra Telemark sykehus og skal møte opp der til vurdering ved plastikkirurgisk poliklinikk. Jeg skal rett og slett få meg en ny pupp. Dette gleder jeg meg til. Slik jeg har hørt det fra andre damer som har har hatt brystkreft og fått ny pupp, så er det visstnok et stort løft for sjølfølelsen.

Nå skal jeg starte trimopplegget mitt. Ha en god mandag og takk for følget sålangt,

Betty

Danse På Laurbærblar!

Jeg har ikke gått i tørke, jeg har ikke gått i do, jeg har festet i fire dager. Nå begynner det å bli alvorlig nok, og bloggens time er kommet.

Jeg er bare så utrolig fornøyd. Jeg har problemer med å finne noe å klage på, men det er klart hverdagen kommer fort, men da er vi i gang igjen der vi slapp, med de vanlige hverdagsutfordringer.

Disse dagene har kostet meg et kilo opp, men WHATEVER! Det var verdt hvert gram. Det var deilig å slå mitt krøllete hår løs, og skinne om kapp med sola. Jeg er frisk som en fisk, og psyken henger med. Og alle hjørnesteinene i mitt indre har rocka.

Jeg ble egentlig kjempetrøtt etter utsykingen av storyen, men kjørte på: Hvile på Laurbærblar!, er utenfor mitt vokabular, ja jeg har knapt nok vært innom soverommet og nedpå puten.

Torsdag var spesiell, fredag hadde vi pizza (barnegjester), men det ble mer enn 3 glass vin. Lørdag startet Ruben kl 06:30: ”Når skal vi bake?” Jeg svarte: ”Etter klokken ni, gå ut døren eller ligg stille”. Så gikk det 10 minutt: ”Er det lenge til klokken 09:00 nå da? Og slik holdt han på, til Per kristian voknet og de lot oss sove til kl:10:00.
Men da var det slutt på freden. Ruben hadde innkalt til fest, mamma skulle ikke operere og han ville ha en skikkelig fest, og det betyr karneval. Kvelden før fikk han John Arvid til å hjelpe seg med å lage invitasjoner, så leverte han de ut i gaten. Festen skulle vare fra kl: 14:00 til 20:00.

Jeg var litt sånn rødvinruset, og Bernt tok badstu med nabogutta og ingen av oss fikk skjekket invitasjonslappen før den var levert. Fest i 6 timer med masse 8 åringer, det er en prøvelse av dimensjoner. Vi bruker å nøye oss med gebursdagene, som alle krever en stiv cognac etterpå. Ruben hadde organisert, mens vi var i en annen verden, en slags lykkerus.

Gjestene hans kom, Ruben hadde bakt kake. De startet hardt, og økte ettrhvert! Men det vakre var, at Ruben skrudde på videobloggen og holdt en tale: ”Denne festen er for min mor, fordi hun slapp å operere, vi trodde at hun hadde kreft og så var det ikke det likevel”. Alle løftet glassene og skålte med melk og juice og skrålet og klappet”. Hvem kan motstå slikt? Hvem kan la være å bli berørt av engasjementet?

Jeg er knall god når det gjelder, så jeg leverte pølser med brød, og brus etter hvert og alle var fornøyde. Kl 18:00 fikk Ruben en spesiell gjest, en jente i klassen skulle overnatte. Så kom farmor fra hytten og vi ble mange om å feire lykken!

Jeg gikk på damefest, min første sådan etter kreften. For meg var det en ”blifriskfest” og jeg var så glad for invitasjonen. Takk damer (Hei Kari og Anne!), vi greide oss bra. Mens naboene skrålet til D.D.E., satt vi og løste verdensproblemer. Herlig med damer som sier at de liker å være sammen med meg, herlig å få være seg sjøl blant venner!

Jeg ramlet hjem ut på natten en gang, og holdt nesten på å blogge (en dritings blogg må på bordet en gang). Jeg kladdet en blogg i stedet, og hørte på MP3 (waterboys for tiden). Og jeg stod lenge på badet, fordi jeg smilte og lo og det kunne jeg ikke la være å speile. Jeg så en fornøyd kvinne, en frisk dame. I speilet, når jeg ikke har verden å sammenligne meg med, så er jeg ganske så flott, må du skjønne!

Så listet jeg meg inn på vårt soverom, registrerte at ikke sengen var full av unger, så vandret jeg rundt og brette dynene på, verdens fremtid, mine gullklomper, de jeg elsker og beundrer. Jeg vet at det har vært faen så hardt for dem, at jeg har vært et element de var redde for å miste. Og jeg takket livet for at jeg ikke skulle være en belastning for dem, i dagene som skal følge. Jeg var så eundelig glad for at jeg ikke skulle være en sykdom, men deres friske mor.

Jeg veltet meg over Bernt og sovnet før jeg hadde sagt hvordan jeg hadde hatt det. For det bruker jeg alltid å gjøre, fortelle om kveldens opplevelse, om så Bernt ikke er våken.

I dag har det vært en høstens dag, med søndagstur, som var helt perfekt. Vi jaktet på en Geocatch – post, fant den og rastet på Månen. Vi skyntet oss litt, fordi i dag er Aun Yngve sin 29 årsdag og den feiret vi hjemme hos Kristin.

Kristin har ”kjolet meg opp”, og jeg har verdens flotteste antrekk til en konsert, men den krever sitt lokale, som jeg skal blogge om siden. Karen hadde konkurranse i ”smaking”, en merkelig opplevelse. Med bind for øya, fikk vi, hvor mange som helst smaker, inn i munnen. Det var greit å ha en øl i hånden da, for konsistens og forventede smaker ble så overraskende, at det måtte skylles ned, med noe som jeg visste hva var.

Når vi er samlet, er livet perfekt. Og når hele ”happeningen” hadde et annet tak, på Byåsen, den andre siden av byen, ble det et fantastisk punktum på helgen. Aun, Stein og Trude hører med og jeg er barnslig glad i samlinger av oss, så det må de overbære.

Nå skal det bli godt med en mandag, og det kommer til å svi, men det skal hverdager gjøre. Det må være forskjell på hverdag og fest, ellers blir det bare rot av det. Jeg gleder meg til stillheten, og som Sigurd (trombomist i BBBB) sier:”Den beste lyden er avslått vifte”.

Jeg må bare avslutte med en viktig sak, som Toril sendte meg. Jeg mener, spør meg aldri om meningen med å blogge igjen, hvis du ikke vil høre svaret. Her har en kvinne fått nytte av, en bloggverden:

EN KAMP SAK

Nå spiller min nabo fele, og det er så vakkert. Jeg åpner opp min kjøkkendør og tar i mot lydene!

God kveld på ditt kjøkken,

Betty

All Makt Til Ingen!!!!

Jeg er med i en bloggstafett for Sonitus , oppgaven fikk jeg av Andreas, og den lød slik: "Hvorfor Linux er bedre enn Windows", og her er min besvarelse:

ALL MAKT TIL INGEN!

Linux er bedre enn Windows fordi Linux er av og for deg og meg! Linux er ikke eid av noen, og det betyr at alle som ønsker det, kan gå inn og bestemme hva som skal skje med Linux. Hvis du vil påvirke, så har du muligheten. Hvis jeg hadde kompetanse til det, kunne jeg gått inn i Linux og laget noe nytt, fordi det er lov.

Linux er et allemannseie, og igjennom det kan du, ja, hvem som helst være med å bestemme, endre, legge til rette etc. Det handler ikke bare om at Linux er sikrere, mer pålitelig og billigere, men det handler om eiendomsrett. Linux handler om frihet, eiendomsrett og anarkisme. Linus Thorvalds er en finsk fyr, som først på 90-tallet laget en open source Unix-kjerne, og derfra har det vært en gedigen internasjonal dugnad.

Hvis et fattig afrikansk land, vil bruke det, kan de gjøre det, uten å betale en krone til noe selskap. Mangler det noe i Linux, så kan den som har tid/ressurser gjøre noe med det. Hvis du ikke kan – kan du gi beskjed og andre kan kleppe tak i det. Du kan også kjøpe tjenester som kan utføre noe i Linux, som du trenger. Linpro utfører dette.

Som den gamle anarkisten Proudhon, skrev i sin tid, et berømt sitat: ”Eiendom er tyveri!” Og det er det! Det er ingen, eller alle, alt etter som du ser det, som eier Linux. I motsetning til Windows som eies av Microsoft.

Alle vet om Windows, slik alle vet om NRK, og det er Microsoft som bestemmer hvilke betingelser du kan bruke Windows på og hva som skal skje fremover.

Linux-miljøet er positivt til standarder. Microsoft er et negativt firma. De er negative til standarder. Nå er det laget en OASIS Open Document Standard, som er en dokumentstandard som støttes av Open Office, Star Office, IBM, Adobe. Microsoft støtter det ikke. De saboterer. Hvis alle hadde støttet samme standard, så kunne man sendt dokumenter til hverandre uavhengig av hvilket tekstbehandlingssystem, eller operativsystem du bruker. Med andre ord, det Microsoft gjør med Windows er styrt av hvor mye penger de tror de kan tjene på produktet.

Windows er noe alle bruker, fordi alle bruker Windows! Når du kjøper deg PC, får du Windows med i pakka. Du kan som regel ikke velge det bort en gang. Slik som NRK, lisensen må du betale.

Det har vært rettsaker mot dette. Hva koster det å kjøpe seg fri? Det er ikke mange som vet at det finnes alternativ som er mye bedre, for eksempel Linux. Når du kjøper deg en datamaskin, så følger Windows med. Linux er en frihet fra alt dette her. Det er i mot monopolkapitalen og proprietære programvareprodukter. Det er et spark mot eiendomsretten. Det er anarkisme i praksis! Det er en stor internasjonal dugnad for å lage et felles gode, og jeg blir så begeistret at jeg må rette opp hvert eneste ord jeg skriver. Wikipedia (verdens største dugnadsleksikon) er også av samme sorten.

Så alle anarkister, punkere, sosialister, kommunister, frihetskjempere, liberalister, whatever, bør bruke Linux. Noen blar i platehyllene, i stedet for kjøpe musikk fra topp 20 VG-lista. Linux er bedre fordi det er for bevisste mennesker, som ikke kjøper det alle andre kjøper.

Alt fra Linux er i en pakke! Det er bare å laste det ned og brenne CD og installere Ubuntu, Fedora, og Debian er eksempler du kan velge.

UBUNTU LINUX (for human beeings) er også for oss som bare trenger mail, tekstbehandling, internett osv og det er bare én CD. Vi som ikke er så bevandret i datamiljøer og slikt, men enkelt og greit trenger 3-4 verktøy, bør alle bruke Linux, i stedet for Windows.

Det er altså politiske grunner til å bruke Linux, fordi det gir frihet fra monopolkapitalen. Det ligger ikke tilbake for Windows teknisk. Det er tvert i mot sikrere og mer pålitelig på mange områder.

FUD! Er en strategi som står for frykt, usikkerhet og tvil, Direkte oversatt: Fear, uncertainty and doubt. Microsoft har brukt dette for å demme opp mot Linux . For eksempel har de gått ut i markedet og sagt: ”Når du har et selskap i ryggen, så kan du få hjelp når du trenger det.Tør du å la være dette? Det gir en trygghet i et selskap”, etc.

Victor Normann sa opp rammeavtalen mellom staten og Microsoft. Deres svar på dette var å ansatte Grethe Faremo, som drev lobbyvirksomhet for å vinne tilbake det tapte. Linux er en trussel mot Mirosoft sin dominans. Selskaper som IBM og SUN (40 000 ansatte) har ansatt folk som får jobbe med Linux og annen open source programvare.

Eneste lille ulempen med Linux er at ikke like mange bruker det, det fører til at enkelte bedrifter ikke ser seg tjent med å utvikle programmene sine til Linux.

Hilsen Betty, som er gift med en mann som skal holde foredrag i Oslo 5 oktober om OPEN SOURCE.

Jeg gir stafettpinnen videre til bza.no, som skal skrive, med følgende overskrift:

MITT ARR!

Du sitter på en fest, og praten går livlig rundt bordet. Alle prater om arr de har på kroppen. De forteller hvordan arret oppstod, og den ene overgår den andre. Du er stille, har nesten falt av, men så betemmer du deg, og trør til:

Du forteller om et arr du har under ditt kne, hvor du har sydd 3 sting. Du må overgå de andre historiene, og tar skikkelig i. Pga denne episoden, du ble utsatt for, hvor en mann ble drept (ikke din skyld), men du endte opp med 2 år i fengsel. Derifa skrev du blogg hele tiden, om din opplevelse av saken, og som er omgjordt til bok, og kommer ut i neste uke.

Du må infiltrere følgende ord i oppgaven: Wikipedia, seksualitet, Linux, knekkebrød, søkemotoroptimalisering, serviett og Afrika.

Ordene skal ha en naturlig plassering!

Du ble selvsagt kveldens helt, og alt det førte med seg!

Lykke til!

Betty

Stompen

FREDAGSPOMPEN

Jeg Vant!

Det er ikke så mye å si, annet enn at jeg er lykkelig og at jeg vant!
Jeg stilte i morges med koffert, data, video og en plastpose med "mikkmakk", fysisk klar for innleggelse. Jeg ble tatt i mot, vist rundt, informert og orientert. Jeg fikk kjefta Bernt huden full, før kl 10 om morran. Ikke kjørte han bil bra nok, så parkerte han som en idiot og i tillegg forstod han ikke hva jeg trengte, hvor tar jeg det fra????

Jeg følte meg sinnsykt lammet, stiv og stram og lite tilnærmelig, håpløst nervøs og livredd for det som skulle komme. Vi var der 09:57, og jeg lirte av meg: "Vi greide det tross alt", og med et stikkende blikk, til den jeg elsker mest i verden og som er der uansett. "Noen å Blame".

Jeg var så drit i boksen at jeg ikke visste helt, og det hjalp ikke stort at jeg var sur. Bernt mente at jeg utstrålte en utilnærmelighet, og jeg skjerpet meg ihvertfall da han gikk.

Blodprøven var ræva. Jeg hater det! Årene mine er ødelagt. Hver eneste gang minner det meg på, da en skulle sette "avskjedskudd" på meg, jeg var 18 år og personen (skulle dra på avrusning) bommet 13 ganger. Vi gråt i lag og sprutet ut sprøyten i munnen.

Jeg ble henvist til et felles rom og innkalt til Gynekologen. Han var fin på alle mulige måter.

Han startet profft med: Du har hatt kreft og vi følger opp dere det vi kan. Blodprøvene dine var fine, ct`en viser at du ikke har kreft og nå vil jeg se hvordan det står til i underlivet. Ultralyden viste at den nesten 7 cm kulen var borte, eller nede i 2 cm, og det de ikke likte å se var borte.

Han sa, livmoren din er fin, utenpå og i tverrsnitt, eggstokkene skal vi følge med, men det vi ikke likte å se er borte. Jeg tenkte, et under har skjedd, jeg er bønnhørt, kroppen rydder opp. Jeg er fri. Han vill ha meg inn igjen 19. desember for en skjekk. Det er lett å samle beina igjen og si, mer enn gjerne: "JA og takk skal du faen meg ha".

Livet mitt startet på nytt. Jeg sa til Bernt: "Jeg føler meg litt dum, som har blogget alt", men han sa:"Det var da, nå er nå, og hva ellers skulle du blogge om". Jeg svarte: "Kanskje jeg skal legge inn kopi av brevet fra sykehuset, om operasjon!". Men han svarte: "Hvorfor det? Er du på det gamle sporet? Tror du at ingen tror deg? Du fikk innkallelse til operasjon og har tenkt i de baner, det har vi alle gjort, drit i det".

Og med litt hjelp, så gjør jeg det.

Jeg ringte Ann Lill og hun kom og hentet meg, med alt pikkpakket. Jeg vandret ut av Kvinneklinikken og kjente livets beste rus: JEG ER FRI. JEG ER FRISK. Vi fikk en fin kjøretur ut til Melhus kirke, hvor vi stilte i Olve Flakne sin begravelse. Det var to fine timer i lag. Jeg gledet meg enormt over livet, det gjorde Olve og. Han var et forbilde for 1000 vis av ungdommer, fordi han var klok og romslig. Jeg er glad for at jeg fikk være der.

Bernt spiller gitar i kveld, og jeg vet at han er super lettet. Jeg og. Vi har feiret med champagne, med ost og med vin. Vi har kjøpt skolesekk til Per Kristian, mens Ruben var på Tae Kwon Doe. Jeg gledet meg villt til å fortelle Per Kristian at det ikke ble noe operasjon, og han omfavnet meg med en knuseklem. John Arvid danset og bakte Brownies (noe han får gjøre når det er fest tid). Han er potteforkjølet og der av fortvilet, om hvordan det skal gå med morgendagen.

Men det er absolutt ikke jeg! Jeg er bare lykkelig, barnslig glad. Jeg hadde ikke trengt noe annen rus i dag, enn beskjeden om at jeg er frisk som en fisk, men det kom så mange påminninger på, at andre var glad med meg, at jeg følte meg vel, med å orge litt champiss i gaten.

Angie

Where will it lead us from here.

With no loving in our souls

And no moeny in our couts

You can say we are sattisfied

Angie

You can say we never try

Beautiful


Jeg kjøpte en engel i dag, dyr og det var deilig å betal for noe jeg ønsket!

En statue, så vakker!

Den har alt!

Betty

Nå kan vi vel alle le litt......

Nå kan vi vel alle le litt av André Bjerkes dikt og med Betty. CT, prøver og undersøkelser viser at alt er i orden. Det blir ingen operasjon og Betty utskrives i dag, samme dag som hun ble lagt inn. Et lite hverdagsunder for oss som har håpet det beste og fryktet det verste! Ha en god dag alle sammen!

Bernt

Hva Jeg Ler Av!

Du spør meg hva jeg ler av, lille venn?
Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.

min ynglingskval, min søte søvnløshet:
- at livet er det morsomste jeg vet!

Andre Bjerke

Lykke er et prosjekt jeg har startet med kreftforeningen, som ender opp i en kalender for 2008. Hvis du vurderer å kjøpe blomster til meg, ikke gjør det! Bidra heller på å gi brystet et ansikt. Dvs: LYKKE 0539.47.84089. Eller bare send meg en god tanke.

Hei då,
Betty

Dødelige drifter!

Jeg har kjøpt ost og vin, i påvente at noen skulle dukke opp her. Slik ble det ikke. Nå er klokken 22:15 og jeg slipper tanken fri, og John Arvid går ut døren nå med bestilte brød, til faste kjøpere. Det er litt "på tryne" å tro at noen skulle dukke opp, bare fordi jeg skal legges inn i morgen, men jeg hadde et bilde i hodet av at det kom til å skje. Men det er aktiviteter, og foreldremøter og gud vet hva. I dag laget jeg salater til alle 4 familiene i gaten som har oppnevnt seg som potensielle hjelpere i perioden fremover.

Heldigvis, og gudskjelov, har Bernt innsett at han trenger noen her, og broren hans kommer hit og hjelper han i starten av neste uke. Bernts plan, om å anta det beste og ta det værste, er en utrolig dårlig plan. Til og med han har innsett det. Vi må forebygge utslitthet her.

Det er liksom ingen jentetur til London jeg skal. Det ville vært følelsesmessig helt uberørt greie. Jeg skal igjennom en operasjon og uansett hvor enkelt, vanskelig det blir, så krever det noe mer enn en shopping tur i London.

Jeg svinger fra å føle meg ivaretatt, til livredd for hva de vil si om røntgen bildene i morgen. Enn om de gir meg to år? Det går ikke an å skrive alle tankene, som fær igjennom hodet, men det er mye. Så skjerper jeg meg og blir rasjonell og lever akkurat her og nå. Jeg kysser kneskålene til min 8 år gamle sønn, og sier: "Jeg elsker hver cm på kroppen din" og han ler hjertelig og leser som en gud i fra Mathilda (Roald Dahl). Så springer jeg inn på neste gutterom og hører på Monster Manor av Paul Martin og Manu Boisteau, en radioaktiv bok, med kjærlighetserklæringer.
Gud, hva livet er vakkert.

John Arvid, som er eldst filmer og filmer, og ser oss fra to øyer. Et videoøye og et barneøye. Et sønnøye - et "jeg er snart voksen øye". Frustrerende, det ser jeg. Men han leverer og jeg tror han får det han søker av oss. Kjærlighet og motstand, så det holder!

I ettermiddag ba han meg om å lese for ham, det var KRL faget og det handlet om seksualitet. Jeg leste meg igjennom 5 sider med, min sønn på 14 år i min armkrok. Noen ganger reiste han seg opp og noen ganger fløt han bort. Det handlet om hetro, homo, voldtekt, incest, om grenser, om å sprenge grenser, om å søke og om å føle. Innenfor disse sidene la jeg merke til beskrivelsene de gjorde av Koranens oppfatning av seksualdrift(ekteskap), om kristendommens (fornyet til: "De kristne er litt uenige om hvem som har lov til hva"). Humanetisk måte å se det på: Vi er alle frie! og til Muslimenes gjemte byrder. Det er mye å forstå og ta inn i et lite stort hode, i spreng, i fart, imot det nye. En ung mann som skal eie sitt eget, eie livet, finne ut av sin egen seksualitet, uten skam og skyldsfølelse.

Jeg la merke til at de skrev: Hvis noen er seksual overgripere, så er det som regel menn. Hvis det er en voldtekt, så er det også menn, som står bak det. Hva slags opplysninger er egentlig det. De har da allerede fått det servert i media. De trenger noen ord, som styrker dem som individer med egen seksualitet, og ikke som "potensielle overgripere". De trenger ikke å få moralisert at: "som regel er det gutter som går for langt". Det de trenger er å få vite hva som er OK.

Hvis jeg skulle ha skrevet en slik bok, og opplyst om hud og kropp, lyster og sanser, ville jeg ha snakket om det vakre, om å vente, om å sanse, om å oppleve, om å se hverandre, om å elske og famle, være nervøs og ramle, men hjelpe hverandre opp igjen. Om å ville, om å kjenne presset, om å ønske, om å dele ønske, om å drømme om å få det til, men ikke helt gjøre det.Så ville jeg ha avsluttet med Lars Saabye christensen sitt geniale utsagm fra Adresseavisen i dag: " Poenget med en drøm er at man drømmer, ikke at drømmen skal gå i oppfyllelse". Og så dan gjorde jeg det i kveld.

God natt,
Betty

Dans til Musikken!

Det er greit med alt som er gjort og nå har jeg vært på ct. Kontrastvæske inn både her og der, så de kunne ta lyne klare bilder. Disse bildene vil si om jeg har spredning eller ikke. Det var en engel fra Sortland som instruerte meg, så jeg følte meg helt trygg. Jeg hadde med videokamera og da blir noen flinke å fortelle automatisk. Hun sa at de i Oslo nå hadde fått et røntgen apperat, som kunne avsløre kreft på mikroskopisk nivå, så om 50 år, kan de kanskje knekke all kreften, fordi det taes på et så tidlig tidspunkt.

Jeg følte meg bare glad etterpå, og lykkelig for at jeg kunne dra hjem. Godt å få spise en pære og kjenne at den brer seg rundt i kroppen. Trærene danser i dag, for det er vind fra alle kanter. Og jeg kjenner kraften fra alle vindpustene rundt meg. Det er herlig.

Jeg dro hjem og nå baker jeg brød, og jeg har danset til musikken. Nå er det stille i mitt hus, snart braker det løs med gutter som skal gjøre lekser. Jeg føler meg utrolig privilegert, som er i gang med behandling og at de tar meg på alvor. Så er jeg glad for alt jeg har skapt rundt meg, og at 3 skjønne barn som jeg er mor til. Det er ikke påtatt en gang, det er helt ekte følelse av takknemlighet til livet!

Jeg er med i en bloggstafett og endelig er det min tur. Jeg skal skrive en oppgave om: Hvorfor Linux er bedre enn Windows, og den glær æ mæ te, så jeg får fokus på noe annet. Jeg skal poste det den dagen det er innleveringsfrist, har ikke fått startskuddet ennå eller innleveringsfrist, men jeg har funnet fram til oppgaven gjennom Andreas sin side. Så får vi se, hva det blir til, men oppgaven var perfekt avleder fra hverdagen.

Nyt dagen,
Betty

Godt Motivert!

Tenkte det var greit å plante inn litt godt humør her, og si at jeg er godt motivert til det jeg skal inn i. Jeg har gått en tur i kveld, og vært hos en nygammel venninne og blitt inspirert. Worst case er sinnsykt fjernt å ha fokus på. Nå gjenstår det å gjøre det jeg skal og så skal du se: De fjerner en eggstokk og vips, der er jeg på beina etter to dager. Ihvertfall, så slipper jeg å svinge noe mer, nå får jeg vite og da forsvinner all spekuleringen fra mitt lerret.

Jeg ønsker meg at det ikke er store greier og at jeg kan få gå videre i livet, å ha fokus på alt det fine. Det er ikke noe annet jeg ønsker meg mer, enn å få være mor til mine barn, og få leve det livet jeg elsker!

Vår siste dag på Tomatis denne runden, og vi er styrket. Vi kommer til å savne dere der, og vi er tilbake om en måned. Psykologisk trening er minst like viktig som den fysiske treningen i livet. Det gjelder å ikke stivne.

Det er et privilegium å få være frisk!

Det er et privilegium å få bo i Norge!

Betty

Toget Går!

Det er morgen, og det er stille. Jeg skriver fort, for jeg skal ut. Jeg har sovet mens gutta gikk ut, og det var godt å få hvilt seg ut. Det er tirsdag og det er dagen før eg skal i ilden. Det er mange slags rare tanker, som tar plass og som skal ut.

Det som rir meg mest, er tanken på å være en belastning. Og det at folk skal synes synd på Bernt. Han ble så lei av den forrige sykdomsrunden, og det er et vanskelig tema. For jeg ble lei sjøl. Men det er vel dette de mener med gode og onde dager da, og jeg ville gjort det samme for han.

Men det aller beste er å få slippe all denne motgang. For da slipper forhold å utfordres på denne måten. Jeg kunne tenkt meg litt mindre sykdom og et litt enklere liv, men det er også en absurd tanke.

Det er vanskelig å ha fokus på noe annet enn det jeg skal inn i nå. Lekser med guttene, er maks av annet jeg klarer å konsentrere meg om. Også en bok da, De Gales Hus, vanvittig nok, leser jeg den. Den er faktisk ganske morsom.

Det som blir veldig tydelig, når jeg trenger noe utenifra, det er hvordan alle relasjonene jeg har, er. Men i denne runden er jeg flinkere til å holde fokus på det jeg har, og ikke det jeg ikke har. Det er en kjempe fremgang.

Jeg snakker om å kjøre bussen min sjøl, styre rattet. Og det er dette jeg holder på med i hverdagen. Jeg merker så tydelig at livet er en reise, og i morgen går jeg om bord på et tog, og det gjelder å ikke stå igjen på perrongen. Fra i morgen av, har de min tid, og jeg skal sitte og se ut vinduet og ta imot denne hjelpen jeg får.

Da sitter jeg og ser ut vinduet og det jeg ser er mitt liv, for du blir veldig selvsentrert når du blir syk, det er sikkert. Og da ser jeg ikke lenger på det gamle jeg aldri får, men det nye, som jeg skal leve og det som er akkurat nå.

Jeg vet at dette gjør meg sterkere, jeg vet at jeg skal leve ut alle årene som jeg får.

Ha en fin tirsdag 19. september 2006, Betty!

Frykten for det ukjente!

Eg må ta tilbake bloggen min til en sykdomsprat igjen, og eg kjenner motstand på å gå inn i det. Eg liker ikkje at eg må på operasjonsbordet igjen. Eg liker ikkje all usikkerheten. Egentlig er CT`en værst. Hva kan de avsløre?

På grunnlag av at de har sett et ultralydbilde av underlivet mitt, skal de legge meg under kniven. Det de har sagt til meg er at de liker ikke det de ser, og det er det hele. Jeg begynner å bli kvalm av tanken på å gå inn i dette.

Disse to kommende døgnene skal bli moro, gitt. Og dette er jo skikkelig fest prat. Jeg håper at jeg snart få fred til å gå videre i livet, uten å måtte gå inn i noen flere kamper. Jeg vet det, jeg synes litt synd på meg sjøl nå og det gir liten kraft. Men det er vanskelig å styre dette.

Jeg og vil skrive om solskinn og joggeturer, å ha fokus på alt det fine. Det velter litt inni meg, og det er vanskelig å holde fokus på det gode. De har tiden min, og jeg liker de ikke. Men det finnes ikke noe alternativ, det er det som er det absurde. Det er ingen vits i å ønske seg det annerledes, men være lykkelig for at eg bor i et land som har gode sykehus og som har verdens ledende kompetanse på dette.

Vi var på Tomatis og det var skikkelig bra. Bare en dag igjen nå, så en pause på en måned. Jeg rakk akkurat å fullføre en runde, og det er jo bra. Gutta har vært på svømming og jeg har ryddet huset etter helgen. Jeg skulle ha lagt opp gardiner, de soper i gulvet på stuen. Men jeg har ikke mulighet til å gå inn i noe som krever meg. Det er nok å holde fokus på lekser.

Jeg sitter her og savner farmoren min, som døde av kreft på 80 tallet. Hun hadde ordnet gardinene for meg, uten at jeg måtte ha bedd henne om det. Jeg savner den usynlige omsorgen. Den som jeg må slippe å be om. Den omsorgen som fører til at hverdagene fremover
blir enklere enn vi trodde. En nabo har allerede invitert guttene på middag til uken.

Jeg vet at dette er noe jeg må ta aleine. Jeg vil ihvertfall ikke sitte i telefonen og snakke om det. Bloggen er grei, for der må jeg ikke prestere. Det var litt slitsomt å begynne å videoblogge. Historien krever mere, når en prater. Guttene er allerede vant med kamera, så det skal gå greit.

Kreft er ingen privatsak, og hvis andre familier har hatt alle disse omveltningene i husene sine, synes jeg det er verd å dele. Dere er ikke aleine! Det er akkurat det ungene våre sier om Montebello. Der var det så fint, fordi der traff vi andre barn som hadde en mamma eller pappa som hadde hatt eller hadde kreft. De ble ikke lenger så ensomme med det.

Nå kunne jeg tenkt meg den store sofaen, med en svær flatskjerm og en suppefilm å se på. Men klokken er endelig "det er greit å legge seg" tid, så da blogger jeg meg ut for kvelden.

God natt,
Betty

Den Dyrebare Tiden!

Det skjer masse bra rundt og i meg. Jeg føler meg ganske godt i balanse. Og det er vel et godt utgangspunkt for det jeg skal inn i, mye sykehus i dagene fremover nå. Tomatis har gjort både Per Kristian og meg sterkere. Og så har jeg bloggen da, der hvor jeg deler.

Rent sosialt så opplever jeg at jeg i større grad, greier å dele omtrent like mye som andre deler med meg. Før var det jeg som leverte mye. Jeg har ikke det behovet, for det gav meg en opplevelse av ulikevekt. Når man deler omtrent like mye, så blir det likeverdig. Men det overrasker meg, hvor lite behov folk har, for å være personlig.

Da tenker jeg ikke på det å prate om unger og sånn, men å si noe om hvordan ting oppleves. Når jeg synes at noe er bra, så er det mye å dele i det og. Men som sagt, bloggen har gitt meg dette rommet.

Men så klart, hvis jeg har et behov for å dele noe mer, så gjør jeg det, men ikke av gammel vane lenger. En fin prosses. Ikke så ivaretakende for andre, men det er nettop det som har vært mitt problem: Levert og tatt vare på andres behov. Eller så har jeg av usikkerhet, innordnet meg et gammelt mønster, man gir da av seg sjøl mønser. Men det er blitt en automatisert sak at jeg trenger ikke å si mer enn det jeg kjenner er rett for meg.

Denne uken blir helt spesiell. For nå må jeg inn i sykehus verdenen igjen og det må til, men jeg skulle gjerne vært det foruten. Men det er helt absurd å tenke sånn, for i og med situasjonen, så er det best for meg slik. Det er noe som skal ut av kroppen. Samtidig gir dette følelsesmessige påminninger, og forrige runde er ikke så langt unna. De værste tankene, all usikkerheten jeg må leve med, er det en ny runde med kreft eller ikke, tar plass igjen.

I går fikk jeg snakket med presten Siv, og spurt henne om hvis jeg dør av dette, om hun vil være prest for meg da. Jeg ønsker meg henne og Odd Halvor (en prest jeg kjenner litt på privaten). Hun svarte et helt klart JA, uten å komme med: ”Du må da ikke tenke sånn”. Men som jeg sa: ”Siv, jeg har tenkt å leve!”.

Sånne tanker kommer i slike prosesser som nå, og det må taes og ikke fortrenges. Men igjennom det å ha vært alvorlig sjuk, har jeg forstått hvor dyrebart livet er, og det var på tide i en alder av 42 år.

Nå kunne jeg ønske meg at jeg var alle andre steder enn akkurat her. F.eks på fjellet. Høsten, med fargene, med sin temperatur, med sin duft, med alt det vakre. Eller på heidundrende sjopping tur, f.eks i London, som Kristin er, med sine venninner fra Årdal. Men det er vel ganske naturlig å ønske seg vekk, særlig når en ikke kan det. Men vi skal til syden i vinter, det er bra sikkert.

Dagen flyr så fort, og nå har jeg begynt å videoblogge og, enda et element å min sykemeldte hverdag. For meg er kreft ingen privatsak. Andre som blir sjuk, murer seg sikkert mer inne, enn det jeg gjør. Men hadde jeg latt være å dele, eller latt være å eksponere, eller latt være å gjøre noe fornuftig med saken, så hadde jeg blitt gal. Og det gir ikke noe mening i å velge det bort, når det er mulig å gjøre noe bra for saken, mot kreften. Hadde jeg vært millionær, så kunne jeg delt penger, men nå er jeg ikke det! Men jeg er rik på mye annet, og velger å dele av det! Sånn er det med den saken.

Ha en god mandag, dere og!

Betty

For en vakker Dag!

Jeg kunne sikkert ha skrevet meg ihjel i kveld. Det skulle ha tatt seg ut, "døde ved sin Pc!". Men det skal jeg absolutt ikke gjøre. Ikke her, nei. Jeg har kjørt sykkel i dag, jeg har sunget i Ilen kirke, jeg har hvilt, konsentrert, levert, prestert og levd ut alt eg maktet å leve ut i dag.

Til dere, mine venner, som var i kirken, dere har skjønt at å gi meg noe, er å være der, gi noe av deg sjøl, oppleve noe sammen. Ikke hver for oss, men i lag! Det er vakkert det! Takk skal dere ha!

Det ble gjort video opptak av kirke "happeningen" og jeg har sett/hørt det 3 ganger til nå. Det er bra! (Hamar, here we come!). Vi passer godt i disse rommene vi har spillt i. Ann-Lill er en stjerne og de andre er brilliante musikere. Dessuten er det moro å høre hva jeg synger, bra lyd! Og det vi leverer er destilert energi! Det er reint og ekte!

Det var godt å kjøre der i fra, på min sykkel, helt aleine, inn i en uke som jeg ikke gleder meg til, men må møte! På Moholt Park stod 3 mannfolk igjen, etter "hva gjør vi for ungdommene våre" møte. De var fornøyde. Det blir først leiting etter lokale og så pizza aften for de ungdommene som vil det. Jeg fikk sagt at vi har eksponert og at vi er med, jeg skal bare gjøre unna en operasjon først og komme meg på beina.

Avslutter med bildeseanser fra dagen:


Gutta på søndagstur, langs E6 stripen, Elgsethytta til Skistua. I hver sin verden, men litt tilstede likevel?

Gutta, før de går i ilden!

Ann Lill og en venninne, før vi går på!

Så er UNPLUGGED i gang

Egil Furre, Broder Harald Stendahl, Thomas Brodahl

Og det funka som faen !

Takk til livet,

Betty

Lørdagsgått!

Når du tiltrekkes av det å være kreativ, så er det ikke mye annet som teller. Da kan jeg bli fjern fra avtaler og alt annet som er basic. I dag har vi hatt en knall fin øving med unplugged og vi er offentlig tilgjengelig i morgen kl 18: i Ilen kirke.

Lørdagsgått for oss er et måltid der alle er samlet, da skåler vi så hele gaten hører det. I kveld hadde vi en knallgod samtale rundt bordet. Alle fikk si hva de trodde på. Jeg åpnet med: Jeg tror på meg sjøl, på Gud og på Julenissen og at jeg blir en engel når jeg dør. De andre hadde noe lignende, men alle satt som nummer en, at de trodde på seg selv.

Mine unger synes ikke det er noe rart lenger at jeg sier at jeg tror på nissen. Jeg snakker ikke om de utkledde. Jeg tror på billedbruken av det å gi, at det er større enn å få. Har du noen gang sett at julenissen har fått en gave? I og med at det er bare 12-13 uker til jul, så ble de litt "positivt stresset" rundt bordet.En fin kveld.

Det var veldig hyggelig her i går, med to bonussønner, kjæreste og farmor. Gutta ser på Batman filmer (gaver som 14 åringen fikk) og Ruben hopper rundt med Batmandrakt på (pysjen fra i morges er ennå under) og spiller Wig Wam for full styrke.

I morgen er det felles møte vedr. ungdommene våre på feltet. Jeg har vært ivrig pådriver her, men i morgen tar Bernt ordet for oss. Jeg tror at vi må skape noe tilbud rundt oss, hvis vi skal ha ungdommene våre innen rekkevidde i noen år til. F.eks leie bar/discoteket på TØH, leie inn skikkelig DJ. Kjøpe spill og ungdommene kan bake. Pengene kan brukes til å spare til en felles tur for ungdommene med utvalgte foreldre. Kanskje turen skal gå til en musikal i London, eller en fotballkamp for de som liker det, eller til Disney Land, Paris. En drøm har alltid vært morsom å bære.



God kveld, nå er det Dorthe Skarppell.

Betty

Bloggpause!

Ha en fin lørdag!

Betty

Kiss My Ass!

PÅ en rosa hjerte lapp stod det: "Vedlagt 4 FREDAGSRUMPER til fornøyelse. Imøteser retur av bildene". Tusen takk damer! Jeg har lagt de ut i en rekkefølge som jeg kan tenke meg at bildene ble tatt i. Jeg aner humoren BAK de to første svidde rompene, og så gjelder det for de to siste å følge opp. Et fantastisk bidrag, som gjør meg som blogger vide kjent blant bloggere, med teksten; Betty, kjenner modige kvinner! Og det er vakkert!































































Legg også merke til flagget bak på bildet, dette er ikke noen typiske syden bilder heller. Fantastisk bidrag damer, tusen takk! Vi skal være stolte over våre egne romper.

I dag er det fredag. Bokstavlig talt. Forrige uke leverte jeg ikke før lørdag, så da leverer jeg i dobbelt monn, denne gangen. 4 innsende dameromper, dukket opp i min post. Som oppfordring til disse fire damene, ber jeg dere klikke på
KISSMYASSGEORGE , og oppfordrer dere om å sende samtlige til denne adressen. Jeg har sendt et bilde av min rompe dit, men de oppdaterer ikke like fort som jeg gjør, så min rompe er ikke lagt ut dit ennå. Men for et prosjekt, fantastisk. Det viser ihvertfall hvor mange ulike romper som finnes, men at alle kan brukes til en og samme saken.


Noen dager så merkes det godt at jeg er sykemeldt, eller meldt ut av samfunnets hverdag. 2 mailer i innboksen min, og et kommentar felt på bloggen, som jeg kan besvare. Jeg får henvendelser på at folk ikke forstår hvordan de skal kommentere; gjør så her: Trykk på kommentarer nederst på innlegget, skriv det du vil skrive. Hvis det er første gangen, må du sikkert oppgi mail og slikt, det vises ikke til noen. Så dukker det et felt opp med bokstaver, som du må gjenta i feltet under. Gjør det og trykk på "post" eller hva det står. SÅ er det gjort.

I morges var vi trøtte. Jeg sa til gutta: "vekk meg når dere går", men da streiket de. Vi stod opp alle sammen. To på skoleturdag og en på ungdomsskolen. Jeg skrev mail til en onkolog, som jeg gjerne vil prate med ved innleggelse. Jeg organiserer min eget opphold på sykehuset. Jeg spurte også fysioterapauten på kreft, om hun kunne komme bort til meg, når jeg lå der. Hånden min er ikke god, men det er ikke gøy å skrive om det. Den har sånne vannblemmelignende greier, lymfeødem. Jeg gjør det jeg kan få til for å gjøre det bedre.

Jeg har sunget og pyntet meg og dro på Tomatis kl 15 og fikk en knallsøvn med en sterk drøm i. Per Kristian sier at han elsker stedet, for der får vi fred. Han velger alltid et rom med ingen, eller lite folk i. I dag gikk han inn der to lenestoler står, med hver vårt pledd og hver våre høretelefoner lener vi oss tilbake. "Rop på meg, hvis du vil ha kontakt", sa jeg og sovnet. Han leser Donald i to timer. Jeg voknet av at jeg ikke fikk psute liksom og telefonen ringte:"Mamma, det er Ruben. Jeg finner ikke kontaktboken min, sammen gikk vi igjennom huset. Den lå på do, og han skulle gjøre lekser". Jeg pratet litt med Perron og sovnet igjen og drømte at jeg var i det samme rommet. Jeg drømte at Brynjulv kom inn og sa: "Nå skal du ta et primalskrik". Jeg prøvde, men fikk det ikke til. Jeg prøvde og prøvde og prøvde. Jeg prøvde en skala og, ingen lyd kom ut. Jeg ble desperat og prøvde å vokne, men greide det ikke. Da jeg voknet opp, verket absolutt hele kroppen. Jeg svettet og hadde vondt i brystet, og spurte Per Kristian: Har jeg ropt? Neida, du har vært helt stille. I natten som var drømte jeg at trommisen leiet meg rundt i verden, en fin drøm. Noen har gitt meg omsorg og det kjennes, veldig fint.

Det er noe som skal ut, ting er på gang, og jeg ble glad. Forandringens dag. Jeg kjørte gutten til pirbadetbursdag, dro hjem og kjørte Ruben til "en flamme". Huset står på hodet på et vis, og der kom Bernt hjem. Jeg legger på nå, vi blogges!

Betty

13, et lykketall !

Freden har senket seg, etter en maraton dag. Det har gått i et siden vi stod opp. Når jeg skal søke jobb igjen, skal jeg si at den beste erfaringen, og der jeg har lykkes mest med organisering, er å administrere en familie hit og dit, og over alt ellers. Ja, til og med uten å bli skilt, ikke er jeg halvsur heller.

Men jeg kan fyre meg opp, det kan jeg, særlig hvis ungene detter ut i hodet, og det egentlig er deres greie vi prioriterer. Men oppfyring varer fra da til da, og så går vi videre.

Bernt er i Oslo, og når jeg tenker meg om, så var han det på forrige gebursdag til John Arvid, det kaller vi timing, hva? Men han fikk med seg starten på dagen. 05:17 kom jubilanten inn til oss, spill våken. Vi jaget han inn til seg sjøl igjen, og jeg tror alle sovnet.

Det har vært en fabelaktig dag. Aun og Stein, mine to bloggende bonus sønner stillte opp og tok matservering utenfor kinoen, konkurransen og selve filmen. John Arvid ønsket seg småbrødrene hjem og slik ble det. Jubilanten bestemmer på bursdagen sin. Han var særdeles fornøyd i morges. Det kom masse konvolutter i postkassen til han, mitt på dagen, fra familie. Da ble jeg glad! Bursdager er viktig. Så har han hatt Tante Kristin timen i dag, og den er helt uvurderlig. En høyt elsket kvinne i familien Johnsen. Nå sitter de på kino og ser Supermann 3 og filmen er ferdig 23:30.

Fra i dag av skal jeg slappe mer av på hans sosiale liv, det er ingen grunn til bekymring. Han har en fin plass i guttegjengen og ungdomstonen tok han fra første gjest dukket opp. Masse hyggelige ungdommer, John Arvid har valgt sine beste! Vi samlet gjengen før jeg gikk og fikk de til å klappe: ”We will rock you” takten, så byttet vi ut den setningen med: Happy Happy Birthday. Jeg dro 2 vers av sangen og John Arvid er så stolt at han nesten sprekker. Alle guttene i klassen nynnet på an lenge etter. Det var ”helt konge”. Han greide å stille alle opp på en rekke og velge ut lag og fikk alle til å stå i militær stilling. Jeg måtte bare si det høyt: ”Det er mange små menn som har blitt store”. Jeg så at han hadde en autoritet og det gledet meg i mitt hjerte. Aun, Stein og jeg fikk diskutert det litt: Den fyren har jo full kontroll jo. Det var himla godt å se.

Aun har kommet hjem, han kom i går, så nå er hele familien i byen. Vi samler oss på fredag med farmor.

Jeg fikk endelig et brev i fra sykehuset i dag, en slapp lektyre sådan. Der stod det at det var grunn til å vurdere operasjon, men først så måtte jeg på røntgen. Jeg ringte og lurte på: Hva betyr dette her? Nei, det var en generell måte å si det på. Javel, er det bare kanskje operasjon da? Neida, neida, du blir innlagt den 21. september og skal opereres den 25. Det er helt sikkert. Men det er ikke det som står her, nei men sånn er standard brev. Javel.

Så igjen fikk jeg bekreftet at du blir liggende en uke og alt det der, og ingenting er egentlig forandret. Kanksje, og for all del, så finner de ingenting. Men med oss som har hatt kreft, tar de ingen sjanser. Jeg vet ikke om jeg skal være takknemlig eller fornøyd, for det finnes ikke alternativer.

For deg som leser kan jeg oppfattes som halvdød, men det er jeg ikke. Tvert i mot, jeg har aldri følt meg så i live. Men denne ventetiden irriterer meg, selv om jeg rekker hele Tomatis. Røntgen greiene grøsser jeg litt av, hva kan de avsløre? Men fyfabian, det er så mye annet vakkert å ha fokus på og stort sett fungerer det å gjøre det.

Lasse Berre og Kristine Maudal jobber på kalenderen. Jeg skal ha møte med NRK på fredag. De har tenkt å utstyre meg med video, for å lage bloggvideo. De vet hva de gjør. Kreft er ingen privatsak, og det som er nært er den beste tv. Men de greier ikke å banke en skrivende blogg, for den poster med det samme. Selv en videoblogg kan redigeres, men jeg holder med de i, at dette tjener saken: Kreftsaken. Det kan bli bra!

Jeg fikk alle sangene jeg har registrert i Tono tilsendt i dag, og det var ikke lite. Mange av de har jeg ikke på tape en gang, men de har det! Betryggende. Det kan vel hende det er litt pussig at noen ringer og ber om opptak av det de har laget sjøl, men jeg har ikke vært noen dyktig samler i det hele tatt, når det gjelder opptak av låter.

Før i dag satt jeg sjokoladekaken inn i steikeovnen, siden slo jeg på varmen for å bake brød. 14 lys smeltet og laget en eim av glasur som ødela hele kaken. På an igjen. Så jeg har stått for bakverk i dag, varme pølser på 6 termoser, popcorn og det hele. Jeg har ikke tøtsjet noe av det selv. Jeg ringte å bestilte meg Sashimi take away, helt herlig.

I dag har jeg virkelig hatt lyst på en røyk, det suget kom da alt var over. Så jeg tok meg et glass vin, jeg mener, hva er sunnest? Dessuten jubilerer jeg min sønn (give me an exuse) og livet er herlig.

En spesial hilsen til en fast leser i Oslo, som jeg aldri har møtt: Hei Nora! Du har hedersplass i mitt blogghjerte! Og en hilsen til Tromsø som sender gode tanker til meg, perspektiver trenger vi alle!

carpe diem y boenos noches (tror det betyr god natt),

Betty

You don`t like me, but you love me!

I dag har det vært sånn Drivin`n`cryin`dag. Motorsykkel er topp til det. Da flyter jeg bortover veien, danser med min sykkel, og er stoltere enn en hvilken som helst 42 åring. Men ingen er hvemsomhelst i dette livet, og ingen burde behandle verken seg selv eller andre sådan. Det er i hvert fall den som agerer likegyldighet sitt problem, og ikke den det treffer.

Vi har våre ”greier” alle sammen, og vi er sammensatt av det vi opplever. Det livet har gitt, er vi! Og da møter vi verden med det utgangspunktet vi har, ut i fra hvor mye vi stoler på folk, eller hvor mye vi slipper folk innpå oss, og da med utgangspunkt i hvor mye ”bad” opplevelser vi har hatt, eller hvor mange gode. Enkelt, men vanskelig!

I dag drikker jeg rødvin (Oddfjell, 2 to go, inspiret av et googlesøk på min side) nervemedisin. Eller etter Tomatis, så er det egentlig ikke det, for der reparerte jeg mye, men jeg sa på polet: I dag virker vin som tran. Hun bak disket lo, og sa:”Ja, men det påkrever mer enn en skje da!” I høstens mulm og mørke er det deilig med et glass rødvin.

Jeg skriver blogg, og du vet at jeg drikker vin på en tirsdag. Tror du ikke jeg vet at det forekommer hos deg og, kanskje? Og er det så innmari ”big deal” å vite eller ikke vite det? Hva er å utlevere, egentlig? Bærer folk masse hemmeligheter fordi moralsk sett er det forkastelig å gjøre ditt eller datt, eller iværstefall, dele at en gjør det?

Mange mennesker jeg kjenner ville aldri skrevet blogg, det hadde simpelthen krevd for mye av dem. Jeg skal øve meg på å skrive ubetydelige ting eller skrive i en annen sjanger. Derfor leser jeg Kent sine poster, og i dag har han en om hvilke bøker det er lurt å ha på nattbordet, hvis du skal skjekke opp noen. Det er måten han skriver på, som fenger. Og som et motstykke kan jeg si: Kajakkblader, fjellklatring og boken ”Våg Mer”. Sistnevnte skiftes aldri ut, den ligger der som en påminning.

Det er greit å være omgitt av kjærlighet på dager som denne. Gutta så med engang de kom hjem hvor jeg var og alle skulle hjelpe til å handle. En diger handlekurv på Rema 1000 og: Pang i gang! Vi hadde en ½ time. Vi greide bare bruke 1500 kroner. Vi fikk vi ballonger, kakelys, pop?orn og pølser. Alt som et barnehjerte kan begjære! De fløy rundt som raketter å sopet inn det som en ordentlig bursdag behøver. Utenfor solgte en dame litersmåler, og vi hadde praktisk matematikk på stedet. Tror dere vi kjøpte noe? John Arvid ble så gira at han måtte på do opp i det hele, og er du på Rema, så er det ikke bare å pisse utenfor heller. Men han ordnet det også.

Da vi kom hjem begynte en å bake blåbærpai, og en bakte Brownies og den tredje laget tomatsuppe. De var helt gira, hvor har de det fra? Jeg steikte med egg og bacon, krisemat! Jeg hentet kompis av Ruben og ble med på korpsøvelse. Hornmusikk var ikke akkurat det jeg trengte, men svingte hjem, fikk Bernt til å kjøre oss til Tomatis. Han hentet Ruben, dro på foreldremøte og hentet oss igjen. Fy Fuck, er det rart vi trenger et glass rødvin.

At andre lever anonymt er andres sak, men det som kan forundre meg er folks behov for å følge med mitt liv, da tenker jeg ikke på de som har respekt og som liker meg, for den jeg er og det jeg gjør. Jeg tenker på de som ikke liker meg, at de leser bloggen. At de gidder å bruke tid på noen eller noe de synes er håpløst, liksom. Det må no være bra meningsløst, eller hva? Noe å slarve om i ens eget kjedelige liv? But see I care. Men jeg sier det igjen, finn dere noe annet å gjøre! Les noe dere liker, eller ha fokus på noen dere liker.

You don`t like me, but you love me!

Men se her, her oppdrar jeg igjen, sorry. Jeg gir vel en god faen i hva de gjør, bare de vet at jeg vet at de leser. Jeg ser klikkene inn, jeg vet hvor de kommer i fra, fordi jeg er gift med en datamann er dette mulig.

Til dere som følger meg slavisk, ikke gjør det til en mani. Vær fri. Les det fordi det gir noe, jeg skriver likevel. Livet mitt endret seg med kreften. Jeg kan dø av det, men jeg kan også overleve dere alle sammen. Det er det ingen som vet noe om, greia er hvordan du tar det, og jeg tror at vi trenger hverandres erfaringer på det. I hvert fall ikke pålegg meg å ikke skrive blogg, da ber du om for mye.

Ikke alle liker å være offentlig og kunne ikke drømt om å bli nevnt på bloggen, jeg ser de. Men her er en uniq sjanse til å følge en helt vanlig familie, som har helt vanlige dager, med helt alminnelige problemer, pluss en kreftsak.

Jeg tror jeg vet noe om Åge Aleksandersen, for eksempel. Men egentlig vet jeg ingenting. Jeg vet ikke hva som får han til å le, hvilke filmer han liker, eller hvor han liker å slappe av. Jeg vet ikke humoren hans, nedturene, bøkene, menneskene rundt ham. Men jeg vet at han har en datter som ikke er sluppet inn i varmen, og da vet jeg egentlig formye. Men jeg har ikke søkt etter om han har en blogg, heller.

Jo mer eg skriver, jo mer skjønner du at det er å hente. Dvs livet går sin gang og det gjelder å ikke stå igjen på stasjonen. Det finnes mange ”rom” i oss. Jeg og har mine private. Vi mennesker er ikke så innmari forskjellig egentlig, vi trigges og har ulike evner til å takle det. Det er sant.

Undres om jeg hadde etterlatt meg en liten ”bloggtomhet” hos folk, hvis jeg sluttet å skrive. Men det hadde tatt deg en uke å finne et nytt sted, et nytt liv som kunne engasjere. Vi er på en reise hele gjengen og vi gir reisen det den behøver.

I dag vurderte jeg om jeg skulle tattoovere før operasjonen. Det skulle tatt seg ut, tattoovert i neste uke, og operasjon fire dager etter det. Slik de har fortalt meg, får jeg ikke stå på beina de to første dagene etterpå.
”SØSTER, SØSTER, KOM TIL MIN SENG – SØSTER, SØSTER, KAN DU VAKSE TATTOOVERINGEN?”

Vel, det hadde vært noe å blogge om i hvertfall.

Min eldste sønn blir 14 år i morgen, og jeg har kjøpt et videokamera. Fyren er jo genial, og lager veldig gode filmer (påtide å legge ut en snart). En, les: EN! eneste pakke er kommet i posten. Det der forundrer meg hvert år, men jeg blir ikke lenger forbanna. At andre er amøbe i å ta ansvar for sine egne roller og relasjoner får være deres sak, jeg skal levere! Jeg gleder meg over pakken som kom, ikke fra familie, men fra våre allerbeste venner i Årdal, Kristin med familie.

Tenk om disse menneskene som forsømmer sine roller, leser bloggen min. Jeg grøsser med tanken. I så fall: Snyltere! Det er mye sykdom i folket, gitt. Disse som ikke fyller sine roller, går og bedyrer i omgivelsene: "Det er så sårt at vi ikke har kontakt med fam. Johnsen". Jeg sier det igjen: Det er ingen som har sagt det til oss ennå. Hvor sjølopptatt går det an å være? (Don`t càre!)

Nok plass til amøber.

Nå skal jeg lage sjokoladekakefyll og skrive på Arnold Schwartzenegger kortet: I`ll be back!!!! Og gratulerer!!!

Jeg gleder meg villt til å overraske han, slik jeg hver dag blir overrasket over alle kjærlighetserklæringene som flommer.

Livet er rikt,
Betty

92,8 kilo

Det er vidunderlig. Jeg stod naken på vekten i morges og sa: YES. John Arvid, siste dag 13 år, sa: ”Jeg ser det, du forsvinner jo helt”, med det lure smilet sitt. ”Ja særlig!”, sa jeg, ”det har jeg ikke behov for”. Nedgangen i dag var nesten på høyde med et 10 tall. Det går nedover og det er jeg vanvittig glad for.

Jeg kjenner at kroppen sliter med et eller annet, men nå blir det snart en orden på det. Når jeg skal sovne, kommer bildene av begravelse. Det er mest det at jeg ser ungene mine påført en sorg, som jeg gjerne vil at de skal slippe. Men det er slik at en slik sorg er forutbestemt, har du født barn, vil de engang miste sine foreldre. Men helst skal de være voksne når foreldre skal dø. Jeg ropte på Bernt, så han kunne trøste meg. ”Jeg vil så gjerne leve!”, sier jeg. ”Det skal du”, sier han, og fortsetter:”Hver dag i hele verden mister barn foreldrene sine, og det blir folk av de og”.
Det roet meg ned. Det hadde vært greit å blitt ferdig med denne ct`en, for der asvlører de om det er noe mer av kreften. Det er en uke til ct`en nå.

Lasse Myrvold ble begravet i går, han fikk 2 ½ år etter konstantert kreft. Det underlige er at det også kan virke lenge, når du ikke vet noe.

Så var det alle disse rasjonelle greiene, at i dag kan jeg gå ut i veien og bli påkjørt. Jeg skal kjøre sykkel i dag, det kan like godt hende noe da, eller jeg kan diskutere grunnstønad på NAV og bli kvelt av politiet osv. Men kreft, har et underlig grep, som medisiner kan knekke, men vi frykter det hele.

I går ble det høstet epler her, hele 11 stykker i skålen. De fyller kjøkkenet med en eplelukt, og de er egenprodusert og fine. Jeg er ingen samler, men synes dette er sjarmerende. Jeg var på øving da epleseansen var, men det ble fotografert i år også.

Det er artig med denne unplugged saken, øvingene er rolige og fine. 1 ny låt, ØYEBLIKK og en gammelny på reportuaret. Ann-Lill synger så fint, hun er musikalsk, synger bra og tør å kjenne. Viktige elementer sammen. En kreativ liten gjeng, som trives.

Det er masse program i dag og, Per Kristian mente at Tomatis ødelagte livet hans i går. Dramatisk, men jeg vet at det blir bra for han. Guttene begynner å gå mot en alder jeg er god på håndtere. Jeg har jobbet mye med ungdommer og tåler godt utbrudd. F.eks kan en av gutta si:”La meg være, for faen”, og jeg snur meg og smiler, for det er så sunt å få sagt det slik og jeg kan svare: ”Det gjør jeg ikke og sånn blir det”. Vi må inngå flere forhandlinger, men til syvende og sist er det vi voksne som bestemmer. Men med mer logikk, så er det lettere å bestemme sammen.

Jeg tror det er en styrke å ikke føle seg forurettet som voksen, men se at i brytninger, så skal det mye vann i elven til å fløte tømmer. Og i ungdomstiden er det flom i hele kroppen. Kviser, lukter, speil og ”paste” til håret. Følelser som svinger opp og ned, løsrivning fra omfavnelser og tilbake til den gode klemmen.

I dag fikk jeg en sjelden klem, og jeg tenkte: Denne klemmen var lenge siden og nyt den mens den varer. De skal bryte ut av disse behovene for å bli tatt vare på, og vi må følge med. Vi må bryte ut vi også, og ikke gjøre oss avhengige av deres barnlighet. Vi må frigjøre oss våre omsorgsbehov, eller behov for å kontrollere. Vi må slippe de fri, men skjerme de mot urett.

Hvis jeg får leve, skal jeg så visst ikke bli en klamp om foten, men en trygg, voksen og moden kvinne, som står for mitt og som har lært mine barn å fly med sine vinger.

Derfor kjører jeg knallhardt på lekser om dagen, motstanden er stor, men de får stå i det. Gode rutiner tar 3 dager å legge, men da må vi holde ut all motstanden. Jeg unner de så vel friheten til å velge.

Nå skal jeg ta tak i dagen!

Betty

Unplugged bbbb

Yo. Da har jeg vært på øving og vi har kost oss igjennom 5 1/2 låt. Det blir bra. Vi spiller i Ila kirke søndag kl: 18:00 for Homseuka. Det går sikkert bra å komme der som hetro og, ihvertfall så er vi der. Jeg regner med at de homofile ikke er like ekskluderende som hetrofile har vært opp i gjennom tidene.

God kveld,
Betty

Magiske mandag!

Utrolig hva en god natts søvn gjør, og i dag er en sånn dag, hvor jeg må holde meg fast igjen. Det er jo oppe i hodet det forgår, alle prosjektene, alt jeg har lyst til å gjøre, men det gjelder å sturkturere. Jeg har egentlig lyst til å skrive om noe jeg er god på, og det skal jeg forsøke. Den sitter alltid langt inne, men det er verd det! Prøv sjøl, det er ikke lett, om jeg skal si det!

Jeg er god på å fylle dagene med innhold som gir mening for meg. Jeg er god på å ta det som kommer, og i kriser er jeg den som blir rasjonell. Jeg har gjort et stort arbeid med eget følelses liv, og i kriser kommer det godt med. Jeg sørger ikke over ”spilt mel” og har gjort opp med det meste av gamle ubearbeidete følelser. Jeg er god på å ikke undervurdere min egen kompetanse. Jeg tror at jeg har greie på mye, som har med å være i utvikling å gjøre. Jeg er god på å se barn og sette meg inn i deres opplevelse av verden.

Jeg har respekt for barns behov for å få bekreftet seg selv. Jeg vet at det gir de et bedre utgangspunkt for å hanskes med verden, siden. Og det er som i de små tingene, i de små hverdagshendelsene det skjer. Jeg vet at hvis voksne ikke tar tak i egne gamle følelser, så overføres de til ungene. Alt du sjøl ikke fikk, eller ikke ble mødt på, går i arv, det videreføres så lenge du ikke har lært deg nye strategier. Det behøver ikke være store skader som skjer, men bittesmåe drypp hele tiden gir bøyde barnenakker. Helt unødvendig.

Det å ikke ta egne behov på alvor gir depresjon, trykk eller tung sinn. Jeg er god på å se når folk ikke har ”rom”. Det er fullt opp i hodene, de har egentlig ikke plass. Du kommer de i møte, men du opplever ikke noe møte. Du opplever et fravær, en ikke kontakt og du ”blamer” deg selv. Helt unødvendig. Det er ikke ditt. Du vet hva som er ditt, og bare det, har du ansvar for.

Per Kristian og jeg går på Tomatis. Jeg er god på å ta ungene mine sine sjelelige liv på alvor. På Tomatis snakker de om mor/barn relasjon og jeg må også snakke om mitt forhold til min egen mor. Det henger igjen, det som ikke er avklart. Det vil det alltid gjøre. Poenget er om jeg forsoner meg med det, kan leve med det, kan tilgi.

Da Per Kristian ble født, hadde jeg et sykt barn. John Arvid brukte ennå oksygen og sondemat. Per Kristian stod ofte på vent. Det var han som spilte andre fiolin. Det måtte være slik, men det betyr ikke at han ikke er preget av det. Han har igjennom sine historier og opplevelser ofte formidlet at han opplever seg som nummer 2, i ordets rette forstand. Jeg kan ikke lappe på dette, men jeg kan møte han på det. Jeg kan si: Det var ikke godt nok, men hva kan vi sammen gjøre nå. Hva kan jeg gjøre for å endre på at du opplever det slik?

Det er ”the mean thing”. Hva skaper kontakt? Respekt, ”rom” og tilstedeværelse skapet kontakt. Hva er et møte uten kontakt? Ingenting! Jeg er god på å tenke på slike ting, noen har prøvd å dytte meg ned, med å si: ”Du tenker for mye på slike ting?” Og hvem er det som sier det? Som regel de som ikke vil inn i sine egne ting. Hvis det er bra for meg, så er det vel ikke å tenke for mye på, eller hva? Kanskje det kunne virke usunt på den andre, hvis bare terminologien blir dratt opp, og ikke noe mer.

Jon Irving boken (Til jeg finner deg), som jeg endelig ble ferdig med, bekrefter dette. Tap, du må leve med, som ikke blir bearbeidet, gir psykiske sykdommer. Det finnes hundrevis av diagnoser for det. Jeg skjønner ikke at folk orker å gå rundt ”som tikkende bomber” eller med sånne nesten umerkelige ”trykk”, i 2006 er det mange alternativer for å ta tak i det.

Men da må du ha respekt for dine egne følelser, for deg sjøl, akseptere din egen måte å oppleve på og ikke undervurdere din egen opplevelse. Det er det alt for mange som gjør. Ugyldiggjør, uviktiggjør seg sjøl.

Men hvilken rett har vi til det? Vi som har født barn, har ingen rett til det. Ikke når vi vet at dette kan gjøres noe med. Da er det vårt ansvar. Det er når jeg snakker om dette, Bernt sier at jeg er klok. Og jeg synes bestandig at det er rart, for jeg mangler følelsesmessig evne til å forstå, at folk ikke forstår dette. Men jeg har jo sett mange unger som ikke blir møtt, sett eller elsket for den de er. Det er noen som vil forandre på de hele tiden. Vil ha de i sitt bilde! Det går ikke an å trakke på andre, for å gi de et liv. Men de ser ikke at de trakker, de vil det beste for sine barn. Så er det husarrest og avstraffelser og formaninger. Husarrest, er kun et signal på at vi sjøl har mislykkes som voksne.

De trenger i våre dager, i 2006, absolutt ikke komme fra ”rød miks 3” miljø, det er overalt. Og dette er med å skape barn som blir usikre på seg selv, som må streve med ”andre sitt” (sosial arv), i stedet for å oppleve livet sitt som fantastisk.

Jeg merker at Tomatis virker. Per Kristian er sint på meg, og det er bra. Det er på helt vanlige greier, men det er bra. Han har ikke noe forhold til sin egen hitorie på det viset, at han kan gjengi det. Men følelsene sitter i kroppen og han får de ut. Han kvitter seg med ”det stengte sinne” som gjorde han usikker på seg sjøl. Et av resultatene som jeg kan se er at han er en populær fyr. Nå gjenstår det at han kan ta beslutninger som er gode for han selv. Et vakkert barn.

Jeg sier det hver dag til de: ”Verdens viktigste og vakreste gutter for meg”. Lær dere å kjenne etter og gi uttrykk for det. Da blir dere følelsesmessig sterke gutter, som kan møte verden som en ressurs på det.

Bare den erfaringen de har høstet med å ha en mor som har hatt kreft. Hvis de får snakket om dette, vil de siden være en ressurs for seg selv og omgivelsene i kriser.

Jeg er god på å se disse utfordringene, og jeg er god på å etterleve at det er mitt ansvar som mor, å være den voksne og skape det ”rommet” barn trenger for å vokse.

Jeg er blitt god på å ikke undervurdere min egen kunnskap, men stole på at dette er rett for meg. Jeg er også blitt god på at andre sitt får være andre sitt, og ikke gjøre det til mitt, det jeg ser. Som barnevernspedagog, har jeg alt for ofte tatt opp i meg, andre sin lidelse. Det blir du bare syk av, se på meg. Det gir ikke mening å ta over andre sine problem. Og det var som Frøydis sa, på NAV dagen vår, å ha empati er å gå inn den andre sine klær, i den andre sine sko, men likevel ta en steg tilbake, for å skape en avstand. Vi skal kjenne empati, men det er den andres kamp, den andres oppgave å endre på det, stå i det. Vi kan være der ved siden av, hvis vi er fri våre egne overføringer.

Jeg er god på å holde fast. Men nå skal jeg gjøre noe annet jeg er god på, stryke klær og jeg liker det! Vi er blakke, men jeg ville ikke vært rik for en million. Jeg er god på å legge forbruket ned, når det ”skranter i kassen”. Jeg baker brød, og selger alt hver dag. Jeg greier ikke å dekke opp etterspørselen, men jeg roer meg ned. Det er ikke jobben min, det er en måte å holde sturktur i hverdagen på. Jeg skal bli god på å arbeide opp likviditet. Det kunne vært greit, men det er ikke verre enn at jeg har råd til en gebursdagsgave til min 14 årige sønn på onsdag. Bernt sier, penger er jo ikke noe problem, når du har nok av de. Om vi har nok, kommer an på hva vi forbruker, i hvilket tempo. Jeg vet om mange som har det verre en det.

Ha en magisk mandag, 11. september 2006 Betty

Dreiersminne!

I dag skulle jeg gitt hva som helst for en flatskjerm, en dyp nok sofa og masse filmer på stua. Vanligvis er det en absurd tanke for meg, så alle 3 delene eksisterer ikke her, og da må det innsats til for å ordne det, og da blir meningen borte.

I dag er det bra jeg har noen rundt meg, som gir meg de næringstoffene jeg trenger, Per Kristian ordnet frokost på sengen til meg. Perfekt egg og bacon. Riktig kaffe, med akkurat nok melk. Herlig.

I dag har jeg diltet etter på tur, geocache 2 steder, og inn til en hytte, kalt: Dreiersminne. Dreier var med å sette den i stand, like før 2. verdenskrig. Den er utrolig godt gjemt. Det skal visstnok være noen som gjemte seg der under 2. verdenskrig. Hytta er nyrestuarert og åpen. Den er for øvrig 100 år gammel og ligger i området med Tikneppen. Rart at ikke en fyllik eller flere har funnet opp dit, men du må jo tross alt gå litt for å finne den, og den er faktisk godt gjemt. Per Kristian mente at dit gikk det an å rømme, hvis han ikke trivdes hjemme. Og det er jo en ide, det gjenstår å se.

Det skal bli laaaaange 14 dager dette her. Jeg kjenner at det er noe gærnt. Sist jeg hadde kreft, kjente jeg ”noe”, men sa ingenting. Nå skal jeg si det, når jeg kjenner det. Jeg har samme trøttheten som da, en sånn trøtthet som gjør kroppen helt amøbe. Mulig det er fordi jeg skal gjennom noe nå, men psyke og fysikk er i en og samme kropp, og det hjelper ikke å tenke på at det er 14 dager til de gjør noe.

To helger skal jeg gjennom. Neste helg skal jeg ha et spille oppdrag for Homseuka, og det vil lette ventetiden. Helgen etter det, er jeg egentlig innlagt, men får permisjon, for operasjonen er en mandag.

Kroppen er akkurat 7 kilo lettere enn for 4 uker siden, faktisk 93,2 kilo, om jeg får si det. Det merkes på mange måter, men ikke på sånne dager som dette. De som har fortalt meg at jeg bare trenger 4 kompreasjonsstrømper/hansker i året, kan sug seg sjøl. Når du går i ulænt terreng hender det at du støtter deg her og der, og en hanske lar seg slite (det var dette med å være eier av flere enn to truser). Vi har alle noen flere. Men når de koster 2250,- kroner, så sier det seg sjøl. Det som er for jævli er at det er mine penger de forvalter. Vi har betalt skatt, ikke sant? Så sitter de der og bestemmer og gjør vanvittige feile beslutninger.

Når du har hatt kreft, skal du ikke gå i skog og mark, neida. Her satser vi heller på at folk blir ufør. De legger begrensninger for folk. Nei, nå er jeg i gang igjen. De kan sug seg sjøl, ingen andre vil gjøre det.

Så til deg som henger med, du må tåle å lese om det hele, hvis ikke så finnes det mange andre blogger å kike på. Lordx , for eksempel. Helgen har bydd på mange av hans lesere, så nå får jeg gjøre noe tilbake.

Sunday bloody sunday (også en bra låt),
Betty

Rapport fra utelivet!

John Arvid sitt bidrag til Fredagsrompen, forsinket en dag. Jeg har lovet å skrive at bildet er ment som komikk. Joda, vi tar den.






Han la seg ned ved siden av meg, og sa: ”Vet du hva det beste med deg er, Mamma? Det er at du lever”. ”Takk Ruben”. ”Det var syns at du fikk kreft, men jeg har en mamma og det må barn ha”. ”Joda, vi er heldige som har hverandre”. Han stryker fingeren rundt øye mitt, og sier:”Du er blitt gamlere her, men du er fin, hva kalles de strekene her?” ”Rynker!”. ”Ja, sånn får vi når vi er gamle”. Og jeg tenker: Det er greit med alle rynkene jeg har, jeg lever, og jeg har en sønn som er fornøyd med meg. Øynene hans viser at han synes alt er perfekt med meg, og det er deilig å vokne slik langt ut på en lørdag.



Ruben har kledd seg til bursdag, og øver på sin Baryton. "Mamma, jeg trenger ikke speil, jeg ser meg selv i min tuba". Jeg korrigerer ikke den, han blir så skuffet når jeg sier at det er en Baryton.


Joda, jeg har det bra! Jeg er kanskje litt unaturlig opptatt av at jeg lever, men det er greit for meg. Jeg går ut på badet for å se, litt uttørket i halsen etter gårkveldens utskeielse. Hår til absolutt alle kanter. Jeg ser i speilet at kroppen har bare en pupp. Jeg ser det enda. Noen ganger tenker jeg ikke på det, når jeg ser. Men det kommer an på. Sminken tok jeg av i går, men jeg er preget. Jeg er en dame på 42 år, som ikke lenger greier å kritisere meg sjøl. Det er en seier!

Det smussregnet på hjemveien i går, og det er noe av det deiligste jeg vet. Varmt smussregn. Som bergenser er jeg imprignert og koser meg i all slags vær, så lenge det ikke er for kaldt eller for varmt. Jeg leier sykkelen hjem. Jeg har ikke sjanse til å ta bakkene, og det er litt trist at jeg ikke er i god form. Tårene renner nedover mine kinn, og det er godt å åpne slusene. Per Kristian sier at når det regner, da gråter Gud, og jeg sier at det er bra for oss, for det gir liv til alt som gror. Da må det gi liv, å gråte litt selv og, ta ut trykket litt. Jeg tusler hjem. Jeg tenker på spreng og jeg tenkte: Tro om jeg skal skrive blogg når jeg kommer hjem. Du er ikke ordentlig blogger før du har lagt ut en ”dritings blogg”, sies det.

En fyr med paraply gikk forbi. Det tar lang tid, at folk skal gå forbi. Særlig når de ikke sier hei. Når jeg går i fjellet sier jeg hei til alle på min vei. Neste mann sa: ”Har du drukket like mye som meg?” ”Helt sikkert”, svarte jeg. Han fortsatte:”Min venninnne slo opp med typen i kveld, det ble et drama”. ”Jeg skal operere snart”, sa jeg, og fortsatte: ”Jeg har hatt brystkreft”. ”Moren min døde av kreft”, sa han. ”Det er 4 år siden og da var jeg 16”. ”Er det spredning?”, spurte han. ”Nei, det er i underlivet”. ”Ja, men da er det håp”, svarte han,”husk på det!”. Han gikk av sykkelen sin, og tok seg tid til å høre på meg. Jeg hadde ikke respondert noe på det han sa, jeg bare tok en sjanse og snakket om mitt.

Jeg kommer aldri til å glemme den samtalen, hans erfaring med å miste sin mor, preger meg selvsagt i dag. Vi sa aldri hva vi het, vi var bare opptatt av å dele erfaringer fra livet. På toppen av bakken, besteg vi syklene og peiset på, som et kappløp over lyskrysset og bortover veien. Så ropte jeg: ”Takk for følget, hadet”, så skrudde jeg en annen vei. ”I lige måde, det går bra”, ropte han tilbake.

Du vet aldri når du får disse møtene med mennesker som skal prege deg i livet. Bare en setning, et utrop, et eller annet, som setter seg i kroppen, og som virker. Utrolig bra!

Joda, jeg var på byen i går, det kjennes. Jeg går aldri ut, egentlig, på den måten som i går. Som regel er jeg ute når jeg spiller selv, eller treffer venner bare for å prate. Jeg hadde Stein med, min bonussønn 2, og heldivis for det. Selv om det kan se ut som om jeg har skjekket opp en som er langt yngre enn meg selv. For han og meg har evnen til å le av de samme tingene, og trives med hverandre. Det tør jeg å påstå.

Vi tarff en som han jobber med, og vi hang i baren på 3B. Med en gjennomsnittalder på 25 år, var det nesten ubehagelig å være der. Hadde det kommet inn en 40 åring, uansett hvem, så hadde jeg umiddelbart gått rett på, for å komme i tale.

Men så begynte et ukjent band, Exceed (overgå?) å spille og det var derfor jeg var der, på Ukjentfestivalen (rart at ikke Adressa dekker opp dette!). Det var et ”flinkt” band, som fikk til meg å tenke på Joe Satriana. Uansett alt av musikk er deilig når det dundrer i mellomgulvet. Lyden var ræva, men hva kan man vente.

Aksel Aune Hansen begynte å spille, aleine med et keybord. Jeg har alltid beundra folk som kan stille opp helt aleine. Men nå hadde jeg fått nok av min egen alder, kontra de yngre. Jeg tok peiling på tarppene opp, og der traff jeg Thomas, redning!

Moorehead spilte jævli bra, til tross for dårlig lyd: De leverte! Det er tett, tøft og punkat. Herlig å få stå å se på trommisen, som også spiller i BBBB, uten at jeg må konsentere meg om noe. Jeg skjønner han, dette bandet er jævli bra. Det er bare spørsmål om tid, før de rocker flere. Alt publikummet lar seg bare suggurere med, kjenner seg igjen, selv om de ikke kjenner låtan. Og så er folkan overmåtelig trivelig! Vi gikk på LilleLondon og der satt en kar som var blind og spilte. Bassiten til Moorehead gikk opp til han, og spilte med og jeg lot meg imponere. Jævli bra!

Til tross for at aldersgruppen var betraktelig høyere her, så trivdes jeg ikke. Jeg fikk en øl, både her og der, og traff en hyggelig venninne av Thomas, jeg prøvde å rive meg med, men det lot seg ikke gjøre.

Det er en egen tomhet over det å gå på byen. Kanskje jeg har problemer med å være nobody. Ikke kan jeg snakke så mye generelt pisspreik heller, så da er det bare å takke for seg. Thomas følgte meg ut, og det var trygt og godt.

Så var det hjemturen, men den har jeg beskrevet.

John Arvid defroster kjøleskap med føner, Bernt kopierer et opptak av TAV, fra 1981 på samfundet (kult å ha i disse dager). De andre er i gebursdag. Jeg steiker bacon og egg, og skal ta meg et glass vin. Joda, lørdag er akeptabelt!

Per Kristian har begynt på Rock med Blokk, og elsker lyden og tonan.

Vi snakkes,

Betty