Frykten for det ukjente!

Eg må ta tilbake bloggen min til en sykdomsprat igjen, og eg kjenner motstand på å gå inn i det. Eg liker ikkje at eg må på operasjonsbordet igjen. Eg liker ikkje all usikkerheten. Egentlig er CT`en værst. Hva kan de avsløre?

På grunnlag av at de har sett et ultralydbilde av underlivet mitt, skal de legge meg under kniven. Det de har sagt til meg er at de liker ikke det de ser, og det er det hele. Jeg begynner å bli kvalm av tanken på å gå inn i dette.

Disse to kommende døgnene skal bli moro, gitt. Og dette er jo skikkelig fest prat. Jeg håper at jeg snart få fred til å gå videre i livet, uten å måtte gå inn i noen flere kamper. Jeg vet det, jeg synes litt synd på meg sjøl nå og det gir liten kraft. Men det er vanskelig å styre dette.

Jeg og vil skrive om solskinn og joggeturer, å ha fokus på alt det fine. Det velter litt inni meg, og det er vanskelig å holde fokus på det gode. De har tiden min, og jeg liker de ikke. Men det finnes ikke noe alternativ, det er det som er det absurde. Det er ingen vits i å ønske seg det annerledes, men være lykkelig for at eg bor i et land som har gode sykehus og som har verdens ledende kompetanse på dette.

Vi var på Tomatis og det var skikkelig bra. Bare en dag igjen nå, så en pause på en måned. Jeg rakk akkurat å fullføre en runde, og det er jo bra. Gutta har vært på svømming og jeg har ryddet huset etter helgen. Jeg skulle ha lagt opp gardiner, de soper i gulvet på stuen. Men jeg har ikke mulighet til å gå inn i noe som krever meg. Det er nok å holde fokus på lekser.

Jeg sitter her og savner farmoren min, som døde av kreft på 80 tallet. Hun hadde ordnet gardinene for meg, uten at jeg måtte ha bedd henne om det. Jeg savner den usynlige omsorgen. Den som jeg må slippe å be om. Den omsorgen som fører til at hverdagene fremover
blir enklere enn vi trodde. En nabo har allerede invitert guttene på middag til uken.

Jeg vet at dette er noe jeg må ta aleine. Jeg vil ihvertfall ikke sitte i telefonen og snakke om det. Bloggen er grei, for der må jeg ikke prestere. Det var litt slitsomt å begynne å videoblogge. Historien krever mere, når en prater. Guttene er allerede vant med kamera, så det skal gå greit.

Kreft er ingen privatsak, og hvis andre familier har hatt alle disse omveltningene i husene sine, synes jeg det er verd å dele. Dere er ikke aleine! Det er akkurat det ungene våre sier om Montebello. Der var det så fint, fordi der traff vi andre barn som hadde en mamma eller pappa som hadde hatt eller hadde kreft. De ble ikke lenger så ensomme med det.

Nå kunne jeg tenkt meg den store sofaen, med en svær flatskjerm og en suppefilm å se på. Men klokken er endelig "det er greit å legge seg" tid, så da blogger jeg meg ut for kvelden.

God natt,
Betty