92,8 kilo

Det er vidunderlig. Jeg stod naken på vekten i morges og sa: YES. John Arvid, siste dag 13 år, sa: ”Jeg ser det, du forsvinner jo helt”, med det lure smilet sitt. ”Ja særlig!”, sa jeg, ”det har jeg ikke behov for”. Nedgangen i dag var nesten på høyde med et 10 tall. Det går nedover og det er jeg vanvittig glad for.

Jeg kjenner at kroppen sliter med et eller annet, men nå blir det snart en orden på det. Når jeg skal sovne, kommer bildene av begravelse. Det er mest det at jeg ser ungene mine påført en sorg, som jeg gjerne vil at de skal slippe. Men det er slik at en slik sorg er forutbestemt, har du født barn, vil de engang miste sine foreldre. Men helst skal de være voksne når foreldre skal dø. Jeg ropte på Bernt, så han kunne trøste meg. ”Jeg vil så gjerne leve!”, sier jeg. ”Det skal du”, sier han, og fortsetter:”Hver dag i hele verden mister barn foreldrene sine, og det blir folk av de og”.
Det roet meg ned. Det hadde vært greit å blitt ferdig med denne ct`en, for der asvlører de om det er noe mer av kreften. Det er en uke til ct`en nå.

Lasse Myrvold ble begravet i går, han fikk 2 ½ år etter konstantert kreft. Det underlige er at det også kan virke lenge, når du ikke vet noe.

Så var det alle disse rasjonelle greiene, at i dag kan jeg gå ut i veien og bli påkjørt. Jeg skal kjøre sykkel i dag, det kan like godt hende noe da, eller jeg kan diskutere grunnstønad på NAV og bli kvelt av politiet osv. Men kreft, har et underlig grep, som medisiner kan knekke, men vi frykter det hele.

I går ble det høstet epler her, hele 11 stykker i skålen. De fyller kjøkkenet med en eplelukt, og de er egenprodusert og fine. Jeg er ingen samler, men synes dette er sjarmerende. Jeg var på øving da epleseansen var, men det ble fotografert i år også.

Det er artig med denne unplugged saken, øvingene er rolige og fine. 1 ny låt, ØYEBLIKK og en gammelny på reportuaret. Ann-Lill synger så fint, hun er musikalsk, synger bra og tør å kjenne. Viktige elementer sammen. En kreativ liten gjeng, som trives.

Det er masse program i dag og, Per Kristian mente at Tomatis ødelagte livet hans i går. Dramatisk, men jeg vet at det blir bra for han. Guttene begynner å gå mot en alder jeg er god på håndtere. Jeg har jobbet mye med ungdommer og tåler godt utbrudd. F.eks kan en av gutta si:”La meg være, for faen”, og jeg snur meg og smiler, for det er så sunt å få sagt det slik og jeg kan svare: ”Det gjør jeg ikke og sånn blir det”. Vi må inngå flere forhandlinger, men til syvende og sist er det vi voksne som bestemmer. Men med mer logikk, så er det lettere å bestemme sammen.

Jeg tror det er en styrke å ikke føle seg forurettet som voksen, men se at i brytninger, så skal det mye vann i elven til å fløte tømmer. Og i ungdomstiden er det flom i hele kroppen. Kviser, lukter, speil og ”paste” til håret. Følelser som svinger opp og ned, løsrivning fra omfavnelser og tilbake til den gode klemmen.

I dag fikk jeg en sjelden klem, og jeg tenkte: Denne klemmen var lenge siden og nyt den mens den varer. De skal bryte ut av disse behovene for å bli tatt vare på, og vi må følge med. Vi må bryte ut vi også, og ikke gjøre oss avhengige av deres barnlighet. Vi må frigjøre oss våre omsorgsbehov, eller behov for å kontrollere. Vi må slippe de fri, men skjerme de mot urett.

Hvis jeg får leve, skal jeg så visst ikke bli en klamp om foten, men en trygg, voksen og moden kvinne, som står for mitt og som har lært mine barn å fly med sine vinger.

Derfor kjører jeg knallhardt på lekser om dagen, motstanden er stor, men de får stå i det. Gode rutiner tar 3 dager å legge, men da må vi holde ut all motstanden. Jeg unner de så vel friheten til å velge.

Nå skal jeg ta tak i dagen!

Betty