tirsdag 26. september 2006

Vi Støtes!

Det er ikke bare jeg som er rå, nå har jammen været blitt det også. Jeg hutrer litt, når jeg kjører Kawasakien min, selv om solen skinner. Det er høstens fargeprakt, som legger seg om oss, og tåke tidlig om morran.

I morges hadde jeg spansk en time, med John Arvid. Vi syklet til skolen, og det var utrolig moro. På ekte Betty vis, så rakk jeg opp handen og min sønn og jeg leste høyt, tok ?a. 15 sekunder.

Menn akk, det var ikke populært. Jeg har fått beskjed fra administrasjonen, at de kan ikke gi foreldre undervisning, når så mange elever står i kø. Hallo! – jeg var der bare i 3 kvarter, jeg har ikke prøvd før, og kommer neppe til å prøve igjen siden.

Spansk er spansk overalt, og jeg forventer ikke at skolen skal ha ansvar for å lære meg dette. Det er jo heller ingen fare for at vi som foreldre, drar og ser på undervisningen for ofte. Voksenlivet er for travelt til det. Mitt ”støt” var ment som et morsomt innslag, for John Arvid og meg, og en inspiasjon til å holde fast i å pugge spansken. Men jeg ble ikke ”helt” avvist. Jeg kan gjøre avtaler med lærere og møte opp på skolen, for å se hva som skjer i de ulike timer. Jeg mente ikke å innta en ungdomsskole arena og kuppe undervisningen, men tenkte at det var en god støtte for min sønn.

Hvor ble den inkluderende skolen av, er det saga blott og intet annet? Men jeg kan selvsagt klandres for at jeg var aktiv og rakte opp hånden, og at jeg noterte ned det som stod på tavlen. Det var som svarte! For hvis jeg bare hadde holdt kjeft, og i tillegg ikke notert, så var det ingen som hadde sett at jeg lærte noe denne dagen.

Men er det sånn at foreldre renner skolen ned, for å sitte og lære det sine barn lærer. Jeg er kanskje ikke helt informert, er det sånn? Eller er jeg et dårlig eksempel, eller trengte de å statuere et eksempel, eller er det av redsel for hva de andre foreldrene vil si, siden deres barn ikke fikk spansk, men noe annet? Hva er det som er urettferdig her, at jeg går opp i det, og synes det var en morsom tanke, at John Arvid og jeg lærte oss noe sammen, samtidig, og at han var litt sjef over det hele?

QUE TAL?

PUES REGULAR?

Spansk skal jeg klare å lære meg med John Arvid og uten noen form for annet kurs, for jeg har ikke tid til kurs (eller det handler selvsagt om prioritering), men jeg syntes det var en god ide, at min sønn fikk driven på at jeg ikke kunne noe også, men var villig til å lære det sammen.

Men jeg ser at min opptreden var litt pønkat. Jeg kunne ha spurt først og jeg kunne ha holdt kjeft. Vil jeg noen gang lære?

Jeg syklet i hvert fall lykkelig hjem og tok motorsykkelen frem, og durte rundt noen ærend. Jeg dro til akupunktør, som ble over seg av begeistring for min helsetilstand og for brødene jeg baker. Han kan kjøpe hvor mange brød som helst, og jeg leverer etter beste evne.

Jeg ble pålagt en halvtimes pause hver dag, hvor jeg svarer at da kan jeg like godt meditere, for noe må jeg gjøre mens jeg hviler. Han smiler lurt og synes at jeg er blant de dynamiske kundene.

Jeg kjenner en sånn utrolig lettelse inni meg, og redd for at jeg skal ta av. Det er blant annet dette jeg dopet meg bort fra da jeg var ungdom. Mitt eget lys! Så skal jeg heller ikke dempe det med å spise det bort, og alkohol blir jeg lei av. Det er det bare en ting å gjøre, tåle å stå i lyset og være edruelig og roe ned, minst en gang i døgnet.

Nå skal jeg lage middag,

Betty

1 kommentar:

Betty Boom sa...

Ja, jeg mente jeg var i ferd med å gjøre et godt grep.

Motivert til å komme skolen i møte.

Men når de er tør noe, av redsel for hva andre vil si, så er det klart at de ikke blir noe av det.

Pønken hadde noe for seg.

Vi går videre, ha en god dag du

Betty