Å Gjøre!

Da er det hverdag og da er det bare en ting som gjelder:

Å gjøre!

Hvis jeg ”bare” skriver litt om det først, så kan jeg ”gjøre” etterpå. Jeg skal videre, og det påkrever innsats. Da kan jeg bla fram en stening jeg lærte meg på Røros reabiliteringssenter:

Mestringsforventing:

Tiltro til egen evne til å gjennomføre en handling. Jo mer mestringsforventning jo mer utholdende innsats.

Tilbake til der jeg slapp! Jeg har egentlig ikke sluppet taket, en endring som begynner å bli ganske godt etablert, er mitt forhold til mat. Jeg overspiser ikke lenger! Det har satt seg i ryggmargen, men det sies at det kreves 3 år for å etablere nye vaner, så jeg skal ha min mestringsforventning på dette.

Jeg har diskutert mye rundt temaet: ARBEID i det siste. Det har helt klart noe for seg, for selvfølelsen å ha et sted å gå til, med andre oppgaver enn ellers. Det moralske aspektet i det, å tjene egne penger og yte i samfunnet er også en faktor, men særlig det å få brukt seg sjøl og det faget som lånekassen innkrever penger for, frem til pensjonsalder. På jobb skal det ytes, og hvis du hele tiden sliter med dårlig lønn, dårlig oppfølging av prosjektet fra ledelsen, (kulturarbeidere liker godt jobben sin og det er mange gratis arbeidere å ta av), så uteblir trivselsfaktorene.

Der jeg er nå, blir det et for stort ansvar å gå inn og møte disse negative utfordringene, når fokusen egentlig skal ligge i prosjektet og de utfordringene som finner sted der, det blir liksom to jobber i en. Kampen om at prosjektet skal ha livets rett og prosjektets egne mål. Disse utfordringene er sikkert hverdag for mange, men da skal du ”stå godt”, være frisk og opplagt og få godt betalt.

Om jeg er borte fra arbeidslivet nå i 2 år og siden jobber i 25 år, så tror jeg på mitt valg om å ”komme i form” til å tåle og forholde meg til virkeligheten slik den er.

For øvrig så er jeg da i gang. Jeg leverte 3 kapitler til min veileder og det ble slaktet. Han sa at det jeg skrev, var svakt. Jeg visste det. Jeg kan ikke med å skrive i 3. person, og jeg har begynt i feil ende. Jeg begynte å prestere fra første ord jeg skrev, jeg skulle være flink, og det blir det ikke noe bra bok av. Men siden det er et koseprosjekt og ikke jobben min, får jeg ta tak i det, når jeg blir inspirert til det igjen. Jeg baker brød, skriver tekster, synger i band og gir av min fritid til kreftforeningen. Men dette er prosjekter som er gode på veien til en bedre helse, så derfor gjør jeg det jeg gjør.

Jeg har fått brev fra Telemark sykehus og skal møte opp der til vurdering ved plastikkirurgisk poliklinikk. Jeg skal rett og slett få meg en ny pupp. Dette gleder jeg meg til. Slik jeg har hørt det fra andre damer som har har hatt brystkreft og fått ny pupp, så er det visstnok et stort løft for sjølfølelsen.

Nå skal jeg starte trimopplegget mitt. Ha en god mandag og takk for følget sålangt,

Betty