You don`t like me, but you love me!

I dag har det vært sånn Drivin`n`cryin`dag. Motorsykkel er topp til det. Da flyter jeg bortover veien, danser med min sykkel, og er stoltere enn en hvilken som helst 42 åring. Men ingen er hvemsomhelst i dette livet, og ingen burde behandle verken seg selv eller andre sådan. Det er i hvert fall den som agerer likegyldighet sitt problem, og ikke den det treffer.

Vi har våre ”greier” alle sammen, og vi er sammensatt av det vi opplever. Det livet har gitt, er vi! Og da møter vi verden med det utgangspunktet vi har, ut i fra hvor mye vi stoler på folk, eller hvor mye vi slipper folk innpå oss, og da med utgangspunkt i hvor mye ”bad” opplevelser vi har hatt, eller hvor mange gode. Enkelt, men vanskelig!

I dag drikker jeg rødvin (Oddfjell, 2 to go, inspiret av et googlesøk på min side) nervemedisin. Eller etter Tomatis, så er det egentlig ikke det, for der reparerte jeg mye, men jeg sa på polet: I dag virker vin som tran. Hun bak disket lo, og sa:”Ja, men det påkrever mer enn en skje da!” I høstens mulm og mørke er det deilig med et glass rødvin.

Jeg skriver blogg, og du vet at jeg drikker vin på en tirsdag. Tror du ikke jeg vet at det forekommer hos deg og, kanskje? Og er det så innmari ”big deal” å vite eller ikke vite det? Hva er å utlevere, egentlig? Bærer folk masse hemmeligheter fordi moralsk sett er det forkastelig å gjøre ditt eller datt, eller iværstefall, dele at en gjør det?

Mange mennesker jeg kjenner ville aldri skrevet blogg, det hadde simpelthen krevd for mye av dem. Jeg skal øve meg på å skrive ubetydelige ting eller skrive i en annen sjanger. Derfor leser jeg Kent sine poster, og i dag har han en om hvilke bøker det er lurt å ha på nattbordet, hvis du skal skjekke opp noen. Det er måten han skriver på, som fenger. Og som et motstykke kan jeg si: Kajakkblader, fjellklatring og boken ”Våg Mer”. Sistnevnte skiftes aldri ut, den ligger der som en påminning.

Det er greit å være omgitt av kjærlighet på dager som denne. Gutta så med engang de kom hjem hvor jeg var og alle skulle hjelpe til å handle. En diger handlekurv på Rema 1000 og: Pang i gang! Vi hadde en ½ time. Vi greide bare bruke 1500 kroner. Vi fikk vi ballonger, kakelys, pop?orn og pølser. Alt som et barnehjerte kan begjære! De fløy rundt som raketter å sopet inn det som en ordentlig bursdag behøver. Utenfor solgte en dame litersmåler, og vi hadde praktisk matematikk på stedet. Tror dere vi kjøpte noe? John Arvid ble så gira at han måtte på do opp i det hele, og er du på Rema, så er det ikke bare å pisse utenfor heller. Men han ordnet det også.

Da vi kom hjem begynte en å bake blåbærpai, og en bakte Brownies og den tredje laget tomatsuppe. De var helt gira, hvor har de det fra? Jeg steikte med egg og bacon, krisemat! Jeg hentet kompis av Ruben og ble med på korpsøvelse. Hornmusikk var ikke akkurat det jeg trengte, men svingte hjem, fikk Bernt til å kjøre oss til Tomatis. Han hentet Ruben, dro på foreldremøte og hentet oss igjen. Fy Fuck, er det rart vi trenger et glass rødvin.

At andre lever anonymt er andres sak, men det som kan forundre meg er folks behov for å følge med mitt liv, da tenker jeg ikke på de som har respekt og som liker meg, for den jeg er og det jeg gjør. Jeg tenker på de som ikke liker meg, at de leser bloggen. At de gidder å bruke tid på noen eller noe de synes er håpløst, liksom. Det må no være bra meningsløst, eller hva? Noe å slarve om i ens eget kjedelige liv? But see I care. Men jeg sier det igjen, finn dere noe annet å gjøre! Les noe dere liker, eller ha fokus på noen dere liker.

You don`t like me, but you love me!

Men se her, her oppdrar jeg igjen, sorry. Jeg gir vel en god faen i hva de gjør, bare de vet at jeg vet at de leser. Jeg ser klikkene inn, jeg vet hvor de kommer i fra, fordi jeg er gift med en datamann er dette mulig.

Til dere som følger meg slavisk, ikke gjør det til en mani. Vær fri. Les det fordi det gir noe, jeg skriver likevel. Livet mitt endret seg med kreften. Jeg kan dø av det, men jeg kan også overleve dere alle sammen. Det er det ingen som vet noe om, greia er hvordan du tar det, og jeg tror at vi trenger hverandres erfaringer på det. I hvert fall ikke pålegg meg å ikke skrive blogg, da ber du om for mye.

Ikke alle liker å være offentlig og kunne ikke drømt om å bli nevnt på bloggen, jeg ser de. Men her er en uniq sjanse til å følge en helt vanlig familie, som har helt vanlige dager, med helt alminnelige problemer, pluss en kreftsak.

Jeg tror jeg vet noe om Åge Aleksandersen, for eksempel. Men egentlig vet jeg ingenting. Jeg vet ikke hva som får han til å le, hvilke filmer han liker, eller hvor han liker å slappe av. Jeg vet ikke humoren hans, nedturene, bøkene, menneskene rundt ham. Men jeg vet at han har en datter som ikke er sluppet inn i varmen, og da vet jeg egentlig formye. Men jeg har ikke søkt etter om han har en blogg, heller.

Jo mer eg skriver, jo mer skjønner du at det er å hente. Dvs livet går sin gang og det gjelder å ikke stå igjen på stasjonen. Det finnes mange ”rom” i oss. Jeg og har mine private. Vi mennesker er ikke så innmari forskjellig egentlig, vi trigges og har ulike evner til å takle det. Det er sant.

Undres om jeg hadde etterlatt meg en liten ”bloggtomhet” hos folk, hvis jeg sluttet å skrive. Men det hadde tatt deg en uke å finne et nytt sted, et nytt liv som kunne engasjere. Vi er på en reise hele gjengen og vi gir reisen det den behøver.

I dag vurderte jeg om jeg skulle tattoovere før operasjonen. Det skulle tatt seg ut, tattoovert i neste uke, og operasjon fire dager etter det. Slik de har fortalt meg, får jeg ikke stå på beina de to første dagene etterpå.
”SØSTER, SØSTER, KOM TIL MIN SENG – SØSTER, SØSTER, KAN DU VAKSE TATTOOVERINGEN?”

Vel, det hadde vært noe å blogge om i hvertfall.

Min eldste sønn blir 14 år i morgen, og jeg har kjøpt et videokamera. Fyren er jo genial, og lager veldig gode filmer (påtide å legge ut en snart). En, les: EN! eneste pakke er kommet i posten. Det der forundrer meg hvert år, men jeg blir ikke lenger forbanna. At andre er amøbe i å ta ansvar for sine egne roller og relasjoner får være deres sak, jeg skal levere! Jeg gleder meg over pakken som kom, ikke fra familie, men fra våre allerbeste venner i Årdal, Kristin med familie.

Tenk om disse menneskene som forsømmer sine roller, leser bloggen min. Jeg grøsser med tanken. I så fall: Snyltere! Det er mye sykdom i folket, gitt. Disse som ikke fyller sine roller, går og bedyrer i omgivelsene: "Det er så sårt at vi ikke har kontakt med fam. Johnsen". Jeg sier det igjen: Det er ingen som har sagt det til oss ennå. Hvor sjølopptatt går det an å være? (Don`t càre!)

Nok plass til amøber.

Nå skal jeg lage sjokoladekakefyll og skrive på Arnold Schwartzenegger kortet: I`ll be back!!!! Og gratulerer!!!

Jeg gleder meg villt til å overraske han, slik jeg hver dag blir overrasket over alle kjærlighetserklæringene som flommer.

Livet er rikt,
Betty