Danse På Laurbærblar!

Jeg har ikke gått i tørke, jeg har ikke gått i do, jeg har festet i fire dager. Nå begynner det å bli alvorlig nok, og bloggens time er kommet.

Jeg er bare så utrolig fornøyd. Jeg har problemer med å finne noe å klage på, men det er klart hverdagen kommer fort, men da er vi i gang igjen der vi slapp, med de vanlige hverdagsutfordringer.

Disse dagene har kostet meg et kilo opp, men WHATEVER! Det var verdt hvert gram. Det var deilig å slå mitt krøllete hår løs, og skinne om kapp med sola. Jeg er frisk som en fisk, og psyken henger med. Og alle hjørnesteinene i mitt indre har rocka.

Jeg ble egentlig kjempetrøtt etter utsykingen av storyen, men kjørte på: Hvile på Laurbærblar!, er utenfor mitt vokabular, ja jeg har knapt nok vært innom soverommet og nedpå puten.

Torsdag var spesiell, fredag hadde vi pizza (barnegjester), men det ble mer enn 3 glass vin. Lørdag startet Ruben kl 06:30: ”Når skal vi bake?” Jeg svarte: ”Etter klokken ni, gå ut døren eller ligg stille”. Så gikk det 10 minutt: ”Er det lenge til klokken 09:00 nå da? Og slik holdt han på, til Per kristian voknet og de lot oss sove til kl:10:00.
Men da var det slutt på freden. Ruben hadde innkalt til fest, mamma skulle ikke operere og han ville ha en skikkelig fest, og det betyr karneval. Kvelden før fikk han John Arvid til å hjelpe seg med å lage invitasjoner, så leverte han de ut i gaten. Festen skulle vare fra kl: 14:00 til 20:00.

Jeg var litt sånn rødvinruset, og Bernt tok badstu med nabogutta og ingen av oss fikk skjekket invitasjonslappen før den var levert. Fest i 6 timer med masse 8 åringer, det er en prøvelse av dimensjoner. Vi bruker å nøye oss med gebursdagene, som alle krever en stiv cognac etterpå. Ruben hadde organisert, mens vi var i en annen verden, en slags lykkerus.

Gjestene hans kom, Ruben hadde bakt kake. De startet hardt, og økte ettrhvert! Men det vakre var, at Ruben skrudde på videobloggen og holdt en tale: ”Denne festen er for min mor, fordi hun slapp å operere, vi trodde at hun hadde kreft og så var det ikke det likevel”. Alle løftet glassene og skålte med melk og juice og skrålet og klappet”. Hvem kan motstå slikt? Hvem kan la være å bli berørt av engasjementet?

Jeg er knall god når det gjelder, så jeg leverte pølser med brød, og brus etter hvert og alle var fornøyde. Kl 18:00 fikk Ruben en spesiell gjest, en jente i klassen skulle overnatte. Så kom farmor fra hytten og vi ble mange om å feire lykken!

Jeg gikk på damefest, min første sådan etter kreften. For meg var det en ”blifriskfest” og jeg var så glad for invitasjonen. Takk damer (Hei Kari og Anne!), vi greide oss bra. Mens naboene skrålet til D.D.E., satt vi og løste verdensproblemer. Herlig med damer som sier at de liker å være sammen med meg, herlig å få være seg sjøl blant venner!

Jeg ramlet hjem ut på natten en gang, og holdt nesten på å blogge (en dritings blogg må på bordet en gang). Jeg kladdet en blogg i stedet, og hørte på MP3 (waterboys for tiden). Og jeg stod lenge på badet, fordi jeg smilte og lo og det kunne jeg ikke la være å speile. Jeg så en fornøyd kvinne, en frisk dame. I speilet, når jeg ikke har verden å sammenligne meg med, så er jeg ganske så flott, må du skjønne!

Så listet jeg meg inn på vårt soverom, registrerte at ikke sengen var full av unger, så vandret jeg rundt og brette dynene på, verdens fremtid, mine gullklomper, de jeg elsker og beundrer. Jeg vet at det har vært faen så hardt for dem, at jeg har vært et element de var redde for å miste. Og jeg takket livet for at jeg ikke skulle være en belastning for dem, i dagene som skal følge. Jeg var så eundelig glad for at jeg ikke skulle være en sykdom, men deres friske mor.

Jeg veltet meg over Bernt og sovnet før jeg hadde sagt hvordan jeg hadde hatt det. For det bruker jeg alltid å gjøre, fortelle om kveldens opplevelse, om så Bernt ikke er våken.

I dag har det vært en høstens dag, med søndagstur, som var helt perfekt. Vi jaktet på en Geocatch – post, fant den og rastet på Månen. Vi skyntet oss litt, fordi i dag er Aun Yngve sin 29 årsdag og den feiret vi hjemme hos Kristin.

Kristin har ”kjolet meg opp”, og jeg har verdens flotteste antrekk til en konsert, men den krever sitt lokale, som jeg skal blogge om siden. Karen hadde konkurranse i ”smaking”, en merkelig opplevelse. Med bind for øya, fikk vi, hvor mange som helst smaker, inn i munnen. Det var greit å ha en øl i hånden da, for konsistens og forventede smaker ble så overraskende, at det måtte skylles ned, med noe som jeg visste hva var.

Når vi er samlet, er livet perfekt. Og når hele ”happeningen” hadde et annet tak, på Byåsen, den andre siden av byen, ble det et fantastisk punktum på helgen. Aun, Stein og Trude hører med og jeg er barnslig glad i samlinger av oss, så det må de overbære.

Nå skal det bli godt med en mandag, og det kommer til å svi, men det skal hverdager gjøre. Det må være forskjell på hverdag og fest, ellers blir det bare rot av det. Jeg gleder meg til stillheten, og som Sigurd (trombomist i BBBB) sier:”Den beste lyden er avslått vifte”.

Jeg må bare avslutte med en viktig sak, som Toril sendte meg. Jeg mener, spør meg aldri om meningen med å blogge igjen, hvis du ikke vil høre svaret. Her har en kvinne fått nytte av, en bloggverden:

EN KAMP SAK

Nå spiller min nabo fele, og det er så vakkert. Jeg åpner opp min kjøkkendør og tar i mot lydene!

God kveld på ditt kjøkken,

Betty