Magiske mandag!

Utrolig hva en god natts søvn gjør, og i dag er en sånn dag, hvor jeg må holde meg fast igjen. Det er jo oppe i hodet det forgår, alle prosjektene, alt jeg har lyst til å gjøre, men det gjelder å sturkturere. Jeg har egentlig lyst til å skrive om noe jeg er god på, og det skal jeg forsøke. Den sitter alltid langt inne, men det er verd det! Prøv sjøl, det er ikke lett, om jeg skal si det!

Jeg er god på å fylle dagene med innhold som gir mening for meg. Jeg er god på å ta det som kommer, og i kriser er jeg den som blir rasjonell. Jeg har gjort et stort arbeid med eget følelses liv, og i kriser kommer det godt med. Jeg sørger ikke over ”spilt mel” og har gjort opp med det meste av gamle ubearbeidete følelser. Jeg er god på å ikke undervurdere min egen kompetanse. Jeg tror at jeg har greie på mye, som har med å være i utvikling å gjøre. Jeg er god på å se barn og sette meg inn i deres opplevelse av verden.

Jeg har respekt for barns behov for å få bekreftet seg selv. Jeg vet at det gir de et bedre utgangspunkt for å hanskes med verden, siden. Og det er som i de små tingene, i de små hverdagshendelsene det skjer. Jeg vet at hvis voksne ikke tar tak i egne gamle følelser, så overføres de til ungene. Alt du sjøl ikke fikk, eller ikke ble mødt på, går i arv, det videreføres så lenge du ikke har lært deg nye strategier. Det behøver ikke være store skader som skjer, men bittesmåe drypp hele tiden gir bøyde barnenakker. Helt unødvendig.

Det å ikke ta egne behov på alvor gir depresjon, trykk eller tung sinn. Jeg er god på å se når folk ikke har ”rom”. Det er fullt opp i hodene, de har egentlig ikke plass. Du kommer de i møte, men du opplever ikke noe møte. Du opplever et fravær, en ikke kontakt og du ”blamer” deg selv. Helt unødvendig. Det er ikke ditt. Du vet hva som er ditt, og bare det, har du ansvar for.

Per Kristian og jeg går på Tomatis. Jeg er god på å ta ungene mine sine sjelelige liv på alvor. På Tomatis snakker de om mor/barn relasjon og jeg må også snakke om mitt forhold til min egen mor. Det henger igjen, det som ikke er avklart. Det vil det alltid gjøre. Poenget er om jeg forsoner meg med det, kan leve med det, kan tilgi.

Da Per Kristian ble født, hadde jeg et sykt barn. John Arvid brukte ennå oksygen og sondemat. Per Kristian stod ofte på vent. Det var han som spilte andre fiolin. Det måtte være slik, men det betyr ikke at han ikke er preget av det. Han har igjennom sine historier og opplevelser ofte formidlet at han opplever seg som nummer 2, i ordets rette forstand. Jeg kan ikke lappe på dette, men jeg kan møte han på det. Jeg kan si: Det var ikke godt nok, men hva kan vi sammen gjøre nå. Hva kan jeg gjøre for å endre på at du opplever det slik?

Det er ”the mean thing”. Hva skaper kontakt? Respekt, ”rom” og tilstedeværelse skapet kontakt. Hva er et møte uten kontakt? Ingenting! Jeg er god på å tenke på slike ting, noen har prøvd å dytte meg ned, med å si: ”Du tenker for mye på slike ting?” Og hvem er det som sier det? Som regel de som ikke vil inn i sine egne ting. Hvis det er bra for meg, så er det vel ikke å tenke for mye på, eller hva? Kanskje det kunne virke usunt på den andre, hvis bare terminologien blir dratt opp, og ikke noe mer.

Jon Irving boken (Til jeg finner deg), som jeg endelig ble ferdig med, bekrefter dette. Tap, du må leve med, som ikke blir bearbeidet, gir psykiske sykdommer. Det finnes hundrevis av diagnoser for det. Jeg skjønner ikke at folk orker å gå rundt ”som tikkende bomber” eller med sånne nesten umerkelige ”trykk”, i 2006 er det mange alternativer for å ta tak i det.

Men da må du ha respekt for dine egne følelser, for deg sjøl, akseptere din egen måte å oppleve på og ikke undervurdere din egen opplevelse. Det er det alt for mange som gjør. Ugyldiggjør, uviktiggjør seg sjøl.

Men hvilken rett har vi til det? Vi som har født barn, har ingen rett til det. Ikke når vi vet at dette kan gjøres noe med. Da er det vårt ansvar. Det er når jeg snakker om dette, Bernt sier at jeg er klok. Og jeg synes bestandig at det er rart, for jeg mangler følelsesmessig evne til å forstå, at folk ikke forstår dette. Men jeg har jo sett mange unger som ikke blir møtt, sett eller elsket for den de er. Det er noen som vil forandre på de hele tiden. Vil ha de i sitt bilde! Det går ikke an å trakke på andre, for å gi de et liv. Men de ser ikke at de trakker, de vil det beste for sine barn. Så er det husarrest og avstraffelser og formaninger. Husarrest, er kun et signal på at vi sjøl har mislykkes som voksne.

De trenger i våre dager, i 2006, absolutt ikke komme fra ”rød miks 3” miljø, det er overalt. Og dette er med å skape barn som blir usikre på seg selv, som må streve med ”andre sitt” (sosial arv), i stedet for å oppleve livet sitt som fantastisk.

Jeg merker at Tomatis virker. Per Kristian er sint på meg, og det er bra. Det er på helt vanlige greier, men det er bra. Han har ikke noe forhold til sin egen hitorie på det viset, at han kan gjengi det. Men følelsene sitter i kroppen og han får de ut. Han kvitter seg med ”det stengte sinne” som gjorde han usikker på seg sjøl. Et av resultatene som jeg kan se er at han er en populær fyr. Nå gjenstår det at han kan ta beslutninger som er gode for han selv. Et vakkert barn.

Jeg sier det hver dag til de: ”Verdens viktigste og vakreste gutter for meg”. Lær dere å kjenne etter og gi uttrykk for det. Da blir dere følelsesmessig sterke gutter, som kan møte verden som en ressurs på det.

Bare den erfaringen de har høstet med å ha en mor som har hatt kreft. Hvis de får snakket om dette, vil de siden være en ressurs for seg selv og omgivelsene i kriser.

Jeg er god på å se disse utfordringene, og jeg er god på å etterleve at det er mitt ansvar som mor, å være den voksne og skape det ”rommet” barn trenger for å vokse.

Jeg er blitt god på å ikke undervurdere min egen kunnskap, men stole på at dette er rett for meg. Jeg er også blitt god på at andre sitt får være andre sitt, og ikke gjøre det til mitt, det jeg ser. Som barnevernspedagog, har jeg alt for ofte tatt opp i meg, andre sin lidelse. Det blir du bare syk av, se på meg. Det gir ikke mening å ta over andre sine problem. Og det var som Frøydis sa, på NAV dagen vår, å ha empati er å gå inn den andre sine klær, i den andre sine sko, men likevel ta en steg tilbake, for å skape en avstand. Vi skal kjenne empati, men det er den andres kamp, den andres oppgave å endre på det, stå i det. Vi kan være der ved siden av, hvis vi er fri våre egne overføringer.

Jeg er god på å holde fast. Men nå skal jeg gjøre noe annet jeg er god på, stryke klær og jeg liker det! Vi er blakke, men jeg ville ikke vært rik for en million. Jeg er god på å legge forbruket ned, når det ”skranter i kassen”. Jeg baker brød, og selger alt hver dag. Jeg greier ikke å dekke opp etterspørselen, men jeg roer meg ned. Det er ikke jobben min, det er en måte å holde sturktur i hverdagen på. Jeg skal bli god på å arbeide opp likviditet. Det kunne vært greit, men det er ikke verre enn at jeg har råd til en gebursdagsgave til min 14 årige sønn på onsdag. Bernt sier, penger er jo ikke noe problem, når du har nok av de. Om vi har nok, kommer an på hva vi forbruker, i hvilket tempo. Jeg vet om mange som har det verre en det.

Ha en magisk mandag, 11. september 2006 Betty