Dag 7. Buss 8.

Dag 7. Buss 8. Til tross for 98 kilo, nytisset og naken grytidlig om morgenen, pakker jeg sekken, tar buss 8 til endestasjonen og går løs på den trettende milen av femti i dette prosjektet (dagens løype er den røde). Til tross for masse motstand i form av en indre kritiker som synes at det er meningsløst å vandre på denne måten og fordi jeg ikke er blitt sylfide på 14 dager og i tillegg begynt å spise mere fordi turene krever mere, velger jeg å gjøre jobben. Utholdende gjør jeg jobben. Jeg er ikke sprek, jeg kan bli det.

Når jeg så har begynt og vandre, lander jeg i mine egne føtter, da føles prosjektet rett og jeg finner roen. «Når det ikke vart som det skulle, men er som det er», og jeg tåler det, er det min egen selvaksept som seirer og den gir tilgang til noe friskt i meg selv. Jeg snakker hyggelig til meg selv, der jeg vandrer. Jeg har greid å vinne over meg selv i dag også. Samtidig minner jeg meg på at jeg har greid å være under 100 kilo i et år og alle som har vært eller er i den vektklassen, vet hva det koster å få til å holde vekten.

Jeg går rolig og bruker en arbeidsdag på det. Dette prosjektet er min jobb nå, 2 mil, 3 ganger i uken blir en 60 % stilling til sammen. Jeg går rolig fordi jeg må. Jeg greier ikke å presse eller å stresse kroppen. Det har jeg gjort alt for mye før. Jeg er min egen gratiscoach fordi jeg kjenner når jeg blir forstrekt og når jeg ikke kan presse på mere. Vurderte å skaffe en app som hadde 4 x 4 trening, men det er å presse på. Jeg skal bare vandre videre i visshet om at dette går veien.