OASEN

Nå har jeg igjen sett en film som har gjort dypt inntrykk, Oasen. En film fra Korea, som jeg fikk av min tidligere sjef til jul. Filmen er laget av ressigøren Lee Chang-Dong. Han var kulturminister i Sør-Korea en periode. Filmen arbeider i hodet mitt, og da er det en bra film for meg.

Den handler om Jong-du som er tidligere straffedømt, broren hans kjører på en mann og Jong-du tar skylda for det, siden han allerede er straffedømt. Broren forsørger nemlig familien. Når Jong-du slipper ut av fengselet, oppsøker han familien til dem som mistet faren sin i denne ulykken, som han satt inne for. Han kommer med frukt og blomster, men blir avvist av sjæfs-sønnen. Jong-du greier likevel i løpet av sitt første korte besøk å få kontakt med Gong-ju, som er datter til han som ble påkjørt. Hun har cerebral parese. De bærer altså på hver sin psykologiske form for bagasje.

Jong-du oppsøker Gong-ju igjen. Hun bor aleine på et sted hun ikke kommer seg ut i fra, mens broren har tatt hennes handicap leilighet. Nøkkelen ligger utenfor, så han låser seg inn. Etter en meget klønete fysisk tilnærming, oppstår det likevel kjærlighet mellom dem. De forelsker seg. De er lykkelige. Jong-du bærer henne med seg overalt, tar henne med seg på restaurant og hjem til seg. I en scene står de i bilkø, han løfter henne ut og danser mellom alle de tutende bilene. SImpelthen vakkert.De står sammen mot et samfunn som har definert dem som outsidere.

Familien til Jong-du vil ikke vite av verken han eller Gong-ju. De regner dem ikke i stand til å ha et forhold eller være verdig slike følelser. Familien hakker på han og han går med bøyd nakke hele tiden, helt til de trakker på hans kjærlighet til Gong-ju. Da markerer han seg. De drar hjem til henne.

Der har de sex. Og dessverre dukker broren opp. Jong-du blir sperret inne igjen. Gong-ju snakker ikke noe bra når hun blir stresset, men uansett så er det ingen som hører på henne. Han blir dømt for voldtekt og det var det def. ikke. Det var hun som ønsket seg ham. Broren til Gong-ju vil unngå rettsak, sannsynligvis for å slippe å bli oppdaget som leilighetstyv. Så han vil avtale en pris med Jong-du sin bror. Han er redd sjøl for å bli avslørt i forhold til ulykken han skrev fra seg og la på Jong-du.

Det helt fasinerende er å se hvor manipulerende og materialistiske de to familiene er. Familiene er sårbare systemer, som balanserer på knivsegger og det skal ikke mye til for at det sprekker. Men de tror selv at de er fyllt opp av kjærlighet. De gjør ikke noe annet enn å hakke på, eller ignorere disse to hovedpersonene. Og i all sin "vellykkethet" er de nedlatende mot det som ikke passer inn i deres rigide familiesystem. Jong-du skal etter deres moral, bare være takknemlig for alt de gjør for ham. Skaffer han jobb osv. Men de prøver å holde han nede, med å psyke ut og le. På sitt vis greier Jong-du og opponere mot det, snarere la være å svare og ikke ta inn formaningene, som er stygge. Gong-ju får daglig besøk av sin bror og kone, som egentlig gir en god faen i henne (de snakker til henne - ikke med henne). Gong-ju er bare glad for at de går sin vei igjen.

Filmen slutter med at hun har fått sin leilighet og får brev fra fengselet.

Så fikk jeg skrevet ned det.

En Powerbetty dag til. Med Pilatestrening, brødbaking (I`m back)turgåing og Tomatis. Jeg sov meg igjennom to timer til Gregoriansk og Mosart. Fantastisk og for noen herlige mennesker som jobber der. Suset i ørene avtar, eller jeg greier å ignorere det. Jeg kom på at jeg ikke har lagt ut bilde av Engel Tattoo`en min som er magisk. Kameraet er gått i stykker og må repareres. Så det blir seinere. Jeg har kjempebehov for å lage nye låter for tiden, og er i gang med det. Hjemmebanen går på skinner igjen etter juleavbrekket.

God kveld,

Betty