"Jeg vil bli rik og berømt"

I morges fikk jeg en mail, hvor det stod at Michael Brecker døde 57 år gammel på lørdag. Møkkakreften tok livet hans. Han regnes som verdens beste saxofonist. Låten fra you tube, er en hyllest til han. Og jeg gråter og jeg gråter og skjønner hvorfor jeg må gjøre det jeg gjør for kreftsaken. Brecker gikk også offentlig ut i kreftkampen sin, og skaffet ryggmarksdonorer til blodkreftpasienter.

Tribute to Michael Brecker:



SÅ det føltes meningsfyllt å starte dagen med et møte på kreftforeningen og Lykke prosjektet er i gang igjen. Flere damer er inne i det, og det avlaster litt for meg. Jeg ble nesten demotivert av det tungrodde og byråkratiske systemet. Men nå ser det ut til at de har skjønt sitt beste. Ihvertfall noen av dem. Det var aldri meningen å være kalenderpike aleine.

Turneen starter i Tromsø neste uke, men med en annen kalenderpike. Jeg skal på Telemark sykehus og få meg ny pupp, og det glær æ mæ til. For i dag har jeg vært i Pirbadet for siste gang, med en pupp. Jeg smyger meg inn på doen og tar badedrakten på. Etter svømmingen skyller jeg kroppen med badedrakt på og dusjer når jeg kommer hjem. Jeg orker simpelthen ikke alle de unge blikkene. To pupper er et must.

Jeg tør ikke tenke på alle som lever med en fot eller en arm. Jeg hadde trengt lang tid hos psykolog for å overvinne den. Bestandig bli glodd på.

Jeg har vært på Sats time i dag også, jaja men, nå er det fart i Betty, som bygger seg opp til helgen. Jeg har snakket med trygdekontoret i dag og får forlenget rehab-pengene til ut April. Jeg vurderer seriøst om jeg skal ta taxi-lappen. Jeg elsker å kjøre bil og det er en fin måte å bli kjent med byen. Det eneste er om jeg er kjapp nok i replikken, til folk som er på halvtolv om natten, men det er vel en treningssak som alt annet. Eller så vil jeg gå med posten, det er jo trim i tillegg. Se på brevene og tenke på menneskene som man leverer til. Sjelden en ser brev med håndskrift på, levere kontoutskrifter fra banken, og så nette pakker med hjerter på. Joda, det tror jeg at jeg kan like.

Jeg skal ihvertfall ikke skrive rapporter, eller sitte i ro hele dagen foran en pc hele dagen. Det er jeg ikke skapt for. Jeg kunne jo valgt ungdomsarbeid, men det er greit å ikke gå inn i andres liv og endringsprosesser på en stund. Men så var det denne boken, jeg skulle ha skrevet den. Men det betyr et enstøingliv ut i busjen, nytter ikke med plenty ringer-på-døren, telefoner, lekser og tv`en. Da skulle jeg bunkret meg opp med fjellsko, laptop og nok rødvin. Og bare spist Herbalife, sushie og knekkebrød.

Jeg grugleder meg til spillejobbene, tenk om det ikke kommer noen. I fengslet er jo ikke det et problem, der er de jo, men på Rock City. Men vi er god på å takle få publikum. En gang vi spilte i Harstad var det to publikum. Det var moren til en i bandet og venninnen, så kom det en fyr inn, som hadde spurt de: "Sug dokk fiskare".
Det ble en bra øving.

Jeg har kjøpt ny laptop i dag, akkurat nå skriver jeg på Bernt sin. Den nye står og lager gjennoprettingspartisjon. Den nye ser ut som en Rolls Rolls, metallic svart er den.

Ungene gjorde unna leksene da de kom hjem. Ruben sa til meg da han skulle legge seg: "Jeg føler at jordkloden er liten, den har bare 4 verdensdeler. Jeg vil bli rik når jeg blir stor. De som bare er rik, blir ikke ordentlig berømt, men de som er rike og hjelper fattige de er ordentlig berømte. Jeg vil bli en sånn en. Da kan jeg ha sånn vanlig med penger selv og bruke resten på verden".

Jeg føler meg rik, som har en sånn sønn, som tenker slike tanker.

God kveld,

Betty