I dag har jeg sett den vakreste engeltattoo`en noen sinne, på kloss hold, live, på hud, ikke på bilde. Det var en dameengel da, men så vakker og godt utført arbeid. Mere skal det ikke til for å sette griller i hodet på meg igjen, så braaaaa!
I dag voknet vi 0815 av at noen ringte på, vi hadde forsovet oss. Vi kastet oss rundt og guttene var skikkelig effektive. De laget matpakkene sine sjøl, ordnet seg frokost, gjorde alt som måtte gjøres, uten at jeg måtte si noen ting, så braaaaa!
Det ble rett og slett en positiv greie ut av det, som om jeg skulle ønske meg flere forsovelser for at de lettere skal ta ansvar. Vi har god tid om morgenen vanligvis, kanskje vi blir litt fjernere av det. Men det er godt med en lang frokost også, det virker også braaaaa!
I kveld har jeg vært med skrivegruppen min og det er alltid så braaaaa! Hun lederen vår, leste opp noe fra en bok, Joakim Pirinen om Familien Bra. Hele boken er bygget opp på at de overgår hverandre og alt er bare så braaaaa! Jeg fikk det på hjernen, så braaaaa!
Det har vært et fantastisk vær i dag, jeg skulle kjørt sykkelen på vinterlagring, for det blir kaldt nå, men det kan jo bli bra igjen, og dessuten, så stod oppgavene på rekke og rad, og jeg må ta det hele i et passelig tempo. Jeg har lært meg å gå saktere, så braaaaa!
I dag hørte vi på en cd og skrev til musikken. Det var Truls Mørk med estonian nathional symphony orhestra (pro og contra). Det jeg skrev ble slik, etter bearbeiding:
Det er kaos i lydbilde. Stille. Instrumentene lokker frem ordene. Hva vil ordene med meg? Når de er skrevet er de herre over meg. Det er improvisert musikk. De som spiller må ha det voldsomt inn i seg. Hva gir det meg? Ka vil de som lager slik musikk?
Lydene skjærer. De kapper meg, trenger seg inn og tar bolig. Lydene stikker inn i meg, og jeg har ingen kontroll på det som kommer. Ikke noe vers, ingen refreng. Ingenting er forutsigbart.
Jeg synes det er skummelt. Instrumentene jobber sammen, de har en plan, men eg får en frykt i meg. En redsel for det ukjente.
Dette er punkere, de er sinte og stille. De utagererer og følger hverandres stemninger. En merkelig samklang å bruke livet på, men det er levende. Fikk jeg noe ut av det?
Neste oppgave:
En familiesammenkomst! (men bruk ikke navn, men titler fra eventyr).
Der satt hun og tronet, dronningen, og tronet med sitt litt triste uttrykk, løftet ikke blikket, men satt der, passivt aggresivt tilstede og fyllte rommet til randen.
Jeg snakket panisk med prinsene og prinsessene der, for å holde trykket unna. Jeg kjente at trykket var der hele tiden, men jeg prøvde å ikke la det styre. Espen Askeladd reiste seg og holdt en tale. En historie som jeg kunne småle litt med. Noe som tok vekk tankene fra den trengende skapningen som tronet så godt hun kunne, med sin fraværende og foraktende stil.
Jeg satt med ryggen til dronningen, men kjente kaldgufsen i ryggen. Prinsessen som satt rett over, var mutt, autoritær i sine blikk, sa lite og kunne minne meg om dronningen. Trykket var ikke så stort. Vi fant bare ikke tonen. Vi kom bare aldri i gang med en ordentlig samtale.
Et par som satt på skrå, rett over, lyste opp. De snakket om fjellturer, og jeg fikk mange assosiasjoner til historier og opplevelser. Vi overgikk hverandres utspill. Jeg kloret meg fast til deres lettlivenhet, for å ikke ramle inn i følelser. Jeg gav av meg selv, til jeg holdt på å sprekke. Jeg leverte, de leverte som konger og dronninger i våre egne liv. Jeg reiste meg og kjente at jeg hadde vunnet noe av lufta i rommet tilbake.
Nå er vi 5 igjen under samme tak. Mere av alt, av energi og av rot, av stemninger og samtaler, så braaaaa!
God kveld, daaaaa!
Betty
God Father
for 15 år siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar