På Tidens Store Klokke!

Tatt i betraktning at eg er meg, så har jeg greid å slappe av ganske mye. Kneet er bedre enn før operasjon, og i neste uke starter eg til fysioterapaut. Dette er starten på helsemessige oppgangstider for meg.

Jeg var nede hos Magiske Marit, det var lænt, fotografen St. Einar fikk meg til å kaste krykkene. Ja, hva skulle jeg gjort uten alle øvelse Marit har lært meg, i hvert fall kunne jeg ikke ha sunget. Jeg møtte en annen dame der, som har jobbet i bank i 6 år, som telefonstemme. Hun hadde også stor utbytte av timene hos Marit, logopeden.

Jeg tok taxi hjem og sjåføren sa rett før jeg skulle gå ut: ”Kjempebra jobben du gjør for kreftrammede. Det er virkelig bra altså”. Tusen takk, skal du ha og jeg kjente at det var godt å få høre. Jeg vet at det er et poeng at noen tør å være personlige og viser dermed andre at vi har ingenting å tape på det i vårt samfunn.

I går hadde vi møte med kreftforeningen og det ble veldig bra. Dvs vi fikk avklart roller og tidsperspektiver. Kreftforeningen har ikke noe økonomisk ansvar eller administartivt ansvar for BBBB. Og det går det an å forholde seg til. Rart at vi skulle lage budsjett for turneen da, når det ikke er så mye som en karamell å hente. Men det gjør ingenting. Vi bærer oss selv, så det suser. Men vi bærer puppegreier og, så vi fikk konstantert at vi etisk bærer hverandres vinn/vinn greier.

Vi er der vi er og gjør det vi gjør, og bra blir det og bra er det. Jeg fikk tilbakemelding fra en studiokar i går, at jeg synger tøft. Hyggelig respons fra en så dreven kar. Platen kommer til å bli panser bra, for nå har vi det alle i oss. Overskuddet skal selvsagt gå til kreftforeningen, det er kreften som ble drivkraften for denne platen. Det er ikke til å stikke under en stol.

Noen lurer på om jeg ikke er redd for at bandet skal bli forbundet med kreft for alltid? Slik type redsel er for pyser. Om 100 år er allting glemt, og om knapt et år, er jeg ute av puppegamet. Da er jeg i arbeid, da har jeg gjort min jobb for saken, eller for meg selv, alt etter som du velger å se det.

Drit og dra, med alt pisset om at dette er en brekkstang for karriere. Jeg kjenner hvorfor jeg gjør det og har den energien jeg har på det nå, den er nok ikke der om et år. Da er det forhåpnetligvis et helt annet fokus, med annen energi og livgivende prosjekter.

Vi tror ikke at bandet er mer tjent med å stille opp for kreftsaken, vi tror at kreftsaken er tjent med at BBBB stiller opp for den. Jeg som kvinne på 43 år, tør å leve og tro på det jeg gjør og da blir det bra for andre. Det å levere musikk, noe som er godt å høre på, noe gjenkjennbart og noe som gir næring er den beste veien å nå andre på og den beste veien å formidle. Og formidling er jeg god på.

Jeg går da ikke rundt og er x-narkoman heller, jeg skal heller ikke bli x-kreftpasient heller. Det hele handler om å finne sin egen frihet. En glød, en verdighet, en livsapetitt og en dynamikk. Og gå videre, det er det viktigste av alt.

Dette skal gjøres med verdighet og med fokus på hvor viktig kvinner er for landet, for sine barn, som mødre, som arbeidskraft, som koner, som kjærester og alt det andre.

Jeg vet at kreftforeningen får mange andre band til å stille gratis for saken, jeg tror ikke jeg blir en av dem som higer etter det i 2008. Nok blir nok. En konsert i ny og ne, gratis er greit det. Men, det kler ikke meg å tigge om å få spille, da er utgangspunktet helt feil. Det holder for meg her i livet, at en liten hurv liker det vi gjør, og skal det ta av, så er det fordi det er bra, og ikke pga noe kreftgreier.

Jeg har nevnt det før og sier det igjen, jeg har sagt nei til platekontrakt før, og er stolt av det!

Det er fredag, det er helg. Ungene ramler inn døren, kliss våte. Punkmusikk dundrer fra største mann sitt rom, jeg skal opp og legge meg ned på og høre etter!

Livet er rikt, nyt det! På tidens store klokke står det en tid: NÅ! God helg, Betty