Norge mitt Norge

Jeg kom i går og har vært her nå et døgn. Røros rehabiliteringssenter er stedet. Det er bare helt fantastisk. Det er ikke farlig å bli syk i Norge. Når en først får seg en dyrekjøpt erfaring i livet, er det mye ivaretakingstilbud. Kjenner at jeg har litt problemer med å skrive det, fordi det er mange ting i landet som ikke er bra. Men denne delen fungerer og min erfaring med helsevesenet 2005 og 2006 (så langt) har vært helt upåklagelig. Det finnes utrolig mange ordninger og mye papirarbeid. Men er en villig til å ta endel sjøl, så får en hjelp. Fattig som rik.

Da jeg var liten, kan jeg huske at mange voksne sa at hun der blir det noe av. Ja, noen har sagt at hvis du hadde fått de rette oppvekstvilkårene hadde du vært statsminister i dag. I dag har jeg kjent denne styrken i meg. En ukuelig ånd som vil at jeg skal lykkes. Med det erfaringsgrunnlaget jeg har, så skulle det vel være livskvalitet å erobre framover. Men i dag så lærte jeg også at har du vært igjennom sykdom så kan du føle at du har masse ressurser i deg, også har du noen nye begrensninger å forholde deg til som sykdommen har gjordt med deg. Omtrent sånn må det vel føles å bli gammel. Saken er at jeg ikke vet ennå. Det er derfor jeg er her, for å finne tilbake formen, få en rytme, komme i aktivitet, strukturere energien og sette inn kreftene i hverdagen igjen. Det jeg vet er at jeg er fornøyd. Tilstede. Og igang med livet mitt.


I går var det for det meste en informasjonsdag. Gruppen min består av 20 personer og det ser veldig bra ut. Forestilllte meg at det var masse gamle jeg skulle være i lag med, men her er de fra 22 år til 50 år på gruppen min. En artig gjeng, og alle med forskjellige grunner til at de er her. Jeg møtte en dame på toget, hun har jeg ikke spurt ennå hvorfor hun er her, men vi snakkes litt av og til. Jeg har møtt en som har hatt brystkreft for flere år siden og har gått på en smell til. Det skremmer meg litt å høre. Jeg føler meg litt i familie med henne liksom. Hun har en rolig energi og jeg ser at hun takler min energi. Jeg tror jeg skal få henne med meg ut på noen skiturer. Ellers så må jeg selvfølgelig arbeide litt med selvfølelsen min. Nye møter med nye mennesker og nye måter å presentere seg selv på. I går så satt vi i ring og vi fortalte til sidepersonen hvem vi var, hvilke interesser vi har og hva som gjør oss glad. Det kom veldig overraskende på meg at vi ikke skulle forklare hvorfor vi var her. Sant å si så var det veldig befriende. Så slapp vi all elendigheten og vi slapp å bære hverandres historier. Jeg trodde jeg kom til å føle meg snytt, men tvert om. Vi fikk en god start og mye humor i gruppen. Joda, dette ser bra ut.

Tok en skitur om kvelden for å få være litt i fred med mine egne tanker. Det ble sånn passe. Langt å gå til lysløypen og det er ikke ideelt for mitt kne. Men det var et forsøk og en tur ut. Det er ikke en sånn meditativ plass dette. Trodde at det skulle være mere aleinehet, så det får jeg oppsøke sjøl, som i dag. Da gikk jeg til Avholdshytta på ski. En passe tur midt på dagen. Trenger å tenke ferdig tankene mine. Det er mye å lære og hente av denne tiden. Kjenner at jeg må ta behovet for å være i fred på alvor. Lurer på om det er slik at den eneste personen jeg ikke har lyttet godt nok til i livet er meg sjøl? At jeg er den eneste personen i mitt liv jeg ikke har tatt alvorlig nok.

Var hos en kvinnelig lege etter turen. Hun var knallbra. Og stillte mange nye relevante spørsmål. Jeg var jo veldig "happy" etter turen, så samtalen glei lett. Hun kunne fortelle meg at noen damer som har gått på nettopp den cellegiften jeg har hatt tatt, hadde problemer med hukommelsen og konsentrasjonen etterpå. Særlig det med hukommelse kjenner jeg meg igjen i. Det skulle ihvertfall ikke bli værre enn det det har vært, mente hun. Vi lo litt av den der, for alderen kan jo spille en ett puss etterhvert og det fører jo også noe med seg. Hun lurte på hvorfor jeg skulle begynne i jobb så tidlig som i uke 12. Og det satt igang noen nye tanker. Sant å si så har jeg jo ikke peiling på hvordan formen er etterpå. Jeg har vært borte fra jobb i 9 måneder og gleder meg veldig til å få tilbake hverdagen min og jobben min. Og så kjenner jeg et lite press i fra prosjektet. Det er tross alt et hjertebarn og det kan ligne et synkende skip for tiden.

Jeg lovet henne ihvertfall at det viktigste er helsen og familien og det er bedre å skynte seg langsomt. Hun var en slik lege du forteller din nye livsvisjon til (leve mest mulig) og realisering av egne drømmer. En sånn fagperson som lytter og som gir rom for at det å ha vært syk har lært en masse nye ting om livet. Kreft har vært en behandlingssak, men også en kraftig psykisk påkjenning, som jeg tror jeg har vokst masse i. Jeg fikk sagt at jeg trengte hjelp til å få en rytme og til å fokusere slik at jeg får en ro i energien jeg nå får tilbake. Hjelp til å trene opp den mentale styrken, slik at når noen f.eks. på jobb sparker litt faglig, så kan jeg matche tilbake uten å gå under, eller at noen skal si: Hun har vært syk, så vi kan ikke regne med at hun holder. For det tror jeg nemlig at jeg skal gjøre. Armstrong vant mange sykkelritt etter kreftrunden sin han. Jeg vil lykkes i livet. Nå tør jeg.

Etterpå var jeg i bassenget. Legen godkjente basseng etter strålings sårene. Og det var første gang jeg har vært i basseng på et år. Det var en utrolig opplevelse. Jeg var veldig spent på meg selv, fordi dette var første gangen etter at den ene puppen ble operert bort. Uvant med badedrakten og det hele. Etter noen minutter var jeg nødt til å ta plass i gruppen og fortelle at jeg hadde en løspupp, fordi den drev og fløt opp og ut av badedrakten hele tiden. Så hvis noen skulle finne en løspupp, så var den altså min. Stemningen løsnet betraktelig mellom meg og de andre etter dette og basseng var topp. Delig med vann igjen, og jeg som er så innmari glad i å svømme. Vi hadde masse balanseøvelser. Og til slutt la jeg puppen på bassengkanten og dro til. Fram og tilbake, fram og tilbake, Hadde ikke lyst til å slutte. Det var bare så vanvittig godt å kjenne livet i kroppen igjen. Fryden og velvære. Jeg gikk sist opp og skal bade mye mye mere her. Har avtalt med en gjeng i morgen tidlig klokken 7.

Å få være frisk er livets champagne.

Det var litt eklere i dusjen, men alle damene snakket nervøst og var veldig vennlige. Jeg kjente en sånn inmari stolthet over meg sjøl. Jeg har brutt noen nye barrierer. Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å gråte, men det gjorde jeg. Blant fremmede damer, som jeg møtte for bare et døgn siden. Men trykket ble for stort og jeg måtte slippe ut det som kom.. Mulig jeg forveksler følelser litt, men kanskje jeg gråt fordi jeg er sliten.

Det er slitsomt å være modig.

Etterpå var jeg veldig fornøyd. Spiste raskt middag fordi jeg skulle ha time med sosionom etterpå. Fabelaktig mat her. Og de har kjempe små tallerkner. Her er alt gejnnomtenkt. Kesam i stedet for rømme. Halvert sukkermengde i alt. Halv smørmengde i sauser og erke sundt kosthold. Så hvis jeg holder meg i skinnet her, så blir dette en bra start. Det er frukt overalt her og nyskårne gulerøtter liggende i isbiter. Jeg har vært mett i hele dag. Har spist ofte, men ikke så mye.

Sosionomen var veldig lilla. En sånn som fisker litt etter gamle greier. Vi har jo faglig sett mye likhetstrekk i vår utdanning og jeg er litt lilla jeg og. Men det er forskjell på lilla og lilla. Det kunne virke som om hun visste hvem jeg var fra før, men lot det ikke til kjenne og greit nok. Hun visste velig godt om min forrige arbeidsplass og folk der, så hun la ut litt agn. Men jeg er her for å ha fokus på livet mitt nå. STOLT står og STOLT går. Jeg sa at jeg hadde 20 års erfaring fra rusverdenen og da skrev hun ivrig. Hun visste nok, men skulle ikke la seg lede. Jeg er ihvertfall inmari lei av det temaet og har skjønt at det betyr IKKE at jeg fortrenger, men velger en annen fokus. Livet er for kort til å ikke ha det bra.

Hun spurte hvor mange års skole jeg hadde. Jeg sa 21 år. Men det er ikke tilfelle. Det er 22 år. Jeg har høyere høgskoleutdanning også. Kaller meg barnevernspedagog fordi det er det jeg synes jeg kan best, selv om jeg har gått på frisørskole, musikkskole, helse og sosial administrasjon, handel og kontor og greier. Hun spurte hva jeg jobbet med, jo prosjektleder. "Og så tjener du så dårlig?", spurte hun. Klart dette trigget meg. Jeg har vært en tosk når det gjelder å selge hva jeg er verd. Men dette hadde jeg ikke tenkt å tenke på nå, men det ser ut til at noen her vil ha meg til det. Det er sikkert bra for meg sum summarium.

Her skal jeg kose meg i form. Jeg shar ikke dårlig samvittighet en gang, ikke for noen. Dette er til det beste for familien. dessuten hjelper det ingen å ha dårlig samvittighet. Hadde det bare hjelpt, så kunne jeg jo vurdert det. Her skal det bli gøy å komme videre i livet. Gutta kommer opp til helgen. De har forresten laget øvingslokale i kjelleren etter at jeg dro, så nå blir det småband i huset. Per kristian har fått låne BBBB sin bassist sin 5 strengers bass. De hjelper faren sin med oppgaver hjemme og Ruben har hatt mange stjernedager på skolen.

Kveldsmaten er servert og de er litt strenge her, så det er bare å lye. Det er innmari mye andre folk her også, så det trengs en orden på det hele. Jeg gleder meg til dagene som kommer. Kanksje jeg snart får sove en hel natt. Det hadde gjordt susen.

Takk til livet, Betty


.

betty42

Hei.

Jeg er 42 år.

Hvor mange får livet på nytt når de er 42?

Jeg er den heldigste kvinnen i Januar.

Betty

Baltasar

Baltasar er navnet på en god vin jeg kjøpte 10 minutter på stenge tid i dag, tirsdag. Den fikk en 6`er i Adressa. Vinen er rett og slett til medisinsk bruk, for å roe meg ned litt. Det hjelper å sette meg ned og holde fokus på et tastatur også. Så når jeg har både vin og tastatur, da blir jeg dobbel fjern og litt rolig. Var hos Akupunkturen Kurt i dag og han mener jeg er hysterisk, og han har helt rett. Så stikker han masse nåler i meg som gir meg jording for noen timer. Fraværet av sykdom gjør meg sånn lettere hyperaktiv. Plutselig fra enorm trøtt Betty til ekstremt speedet Betty. Det er ikke en rein energi. For jeg er under energistreken. Det vet jeg jo. Mandag drar jeg på rehabilitering og takk og pris. Ellers hadde jeg vel fyllt tanken 1/2 full og brukt opp påfyllet etterhvert. Som en Albatross som ikke helt greier å lette, men homper bortover vannflaten. Jeg må ha et høyt sted å starte fra, så jeg kan flyte lenge. Jeg må bygge meg opp før jeg forbruker meg sjøl. Så nå har jeg avlyst skitur i morgen for å få roe ned, så jeg ikke "tryner" i slutten av uken.

Yrheten gjør meg mest glad, bare litt frustrert. Det beste er at jeg er ikke redd lenger. I dag tenkte jeg denne her og nå greien igjen. Jeg har alltid sagt at "tid" er det vi har mest av. Vi kan mangle pengenes handlefrihet, materielle ting, nærhet, omsorg, oppmerksomhet. Men TID...det har vi. Jeg vet at jeg er kreft fri i dag, ergo har jeg ihvertfall et år fra nå (hvis ikke jeg blir påkjørt i morgen eller noe). Men med fokus på 1 år. Hva vil jeg bruke det til? Et friskt, nytt år?
Så tar jeg meg selv i å tenke som om det var mitt siste år, og legger planer deretter. Jeg kommer litt nærmere meg sjøl og det eg har ønsker om å bruke tiden min på.

Det har hjulpet å ha startet prosessen med å skille mellom skit og pannekaker også. Etter at jeg kom ut av sykdomsboblen, har jeg tenkt masse på de som har vært nær meg i denne tiden. Masse folk som har hatt plass til mitt, uten at jeg har hatt en meter plass til deres. Det gjør noe med relasjonene. Snakket med Øivind her om dagen om hvem som hadde vært der. F.eks. sa jeg, en dame sa at hun ikke ville ta kontakt med meg, mens jeg var syk, fordi jeg hadde så mange andre. Derfor hadde hun latt kontakten være opp til meg. Hallo. Når du er syk, så tar du ikke tak i relasjoner med mindre de sitter opp på deg. Øivind mente at argumentet var like tungt som sminken hennes og at det er en billig måte å si at hun egentlig ikke ville ha kontakt på i denne perioden. Og da må jeg vurdere om jeg vil satse på slik "lighte" relasjon eller ikke. Det kan jo være greit å ha noen slike også. Og gjerne noen en kan snakke Tae Kwon Doe med, eller bare været eller trening etc. Men det skal i allefall være et valg jeg gjør. Har ikke tid til halvveise prosjekter mer. Livet er for kort.

Det er nok vanskelig å være nær sykdom, fordi det krever noe av eget forhold til følelser. Men dem som har turd, har vokst. Og jeg har oppdaget hvem det er. Dette inderlige tilstedeværelse kravet mitt, som foregår inni meg er en gave fra gudene, det er ingen tvil om det. Det gjør tidsaspektet så langt og dagen så vanvittig viktig. Kreften var stygg og slitsom, men mulig å stoppe. Gaven ble litt mere tilmålt tid, oppdagelse av egen dødelighet, ydmykhet, takknemlighet, respekt og innsikt. Vedder på at Buddistene ville ha vervet meg nå:-). Men nei, jeg er nok litt for urolig til det. Det finnes en fortid og det finnes en fremtid. Det finnes en evighet rundt oss.

Jeg må lære meg å strukturere arbeidsoppgavene slik at jeg lykkes med noe i dette året. Og kanskje minimere oppgavene, slik at jeg ikke har 12 uferdige prosjekter til jul. Da er det bedre med 3 prosjekter med ryggrad og tyngde. Mine 3 blir: meg og familien, jobben og bandet.

Liver kan være hardt for alle. Men vi har ingen rett til å klage når vi er friske og mette. Klart vi kan syte litt og ønske oss mere av alt. Men oss voksne med forutsetninger for det har som oppgave og legge forholdene tilrette for barn og de av samfunnsborgerne som ikke har evne til å ordne opp for seg selv. Livet er her og nå. En gang i tiden laget jeg en sang om moren min, den heter Venter På Livet. Jeg følte at hun satt og ventet på bedre tider. Legger den ved her i dag. Vi voksne har ingen rett til å klage på livet til de som er yngre. Alle, og særlig i Norge, kan ta tak i eget liv, eller har muligheter for å bli opplyst om hvordan. Det finnes flere psykologer enn det finnes fiskere i Norge, så alle kan løfte seg og komme seg videre. Hvis ikke voksne vil løfte seg, men ha retten til å sitte der og synes synd på seg selv, så la barna få slippe å være i det. Det ødelegger mere enn harde fysiske slag. Skyldfølelse fordi en opplever livet som noe bra og skam fordi en har følt det, er det som vokser fram i barnehjerter som er nær misfornøyde såkalte voksne. Like nifse er de totalt ego-sentrerte voksne. De er spesielt farlige for meg, for de får meg til å tvile på egne ferdigheter. Har du noen slike rundt deg. Kvitt deg med de. De lar seg aldri forandre. Det var dette håpet som skulle fjernes. Jeg skal ta opp HÅPET og tapet av håpet en dag.

Jeg vet det finnes ventelister og mennesker som er dønn fattige i Norge. Men når en først blir ordentlig syk i Norge, så blir en ivaretatt - det skal jeg skrive under på.

I dag da jeg kom hjem, satt Per Kristian på trappen og spiste matpakken sin. Han koste seg tydelig og han visste når jeg kom. Han tørde ikke å gå inn før jeg kom. Per Kristian er det man kaller kjærlighetsbarn. Tror det kalles det fordi han er planlagt. Fødselen var kritisk. Han hadde navlestrengen rundt halsen to ganger og fosterlyden var nesten borte. De klippet meg opp og tok han ut med sugekopp. En brutal opplevelse. Han var mørkeblå og ble fraktet på kuvøsen umiddelbart. Dagen etter ble jeg trillet opp dit og fikk han med meg tilbake. Fra da av lå jeg å stirret på han i et døgn. Et barn født til ca. termin. Fantastisk. Jeg fikk amme, i stedet for å pompe og jeg fikk ha barnet hos meg på barsel. Nytt og spennende. Han hadde høy billirubin eller gulsot, så vi lå på barsel i 3 uker. Innnimellom dette ble det oppdaget en øyeinfeksjon som kanskje kunne være gonokokker. Legen intervjuet Bernt og meg om vi hadde hatt gonore noen gang etc. og noen dagers fortvilelse startet. Han ble satt på en pencilinkur som skulle jobbe i mot infeksjonen som kunne ført til at han ble blind. Akkurat de dagene var værre enn 1 år på kuvøsen, det skal sies. I tillegg knakk han kravebeinet under fødsel. Inni holdet mitt hadde jeg meldt meg inn i blindeforbundet og det hele, til vi etter 3 dager fikk vite at mistanken stemte ikke. Det var en annen uskyldig infeksjon. Den gamle garden vet at før i tiden dryppet de lapis på øynene for å unngå den skumle infeksjonen. Det hele ble fort glemt. Men jeg hadde endret navnet hans fra Peder Christoffer til Per Kristian. Jeg syntes at Peder Christoffer ble så tungt og tenkte: Kristus sitt offer, nei jeg fikk hetta av navnet og Per Kristian ble et lettere og kledelig navn. Dessuten het faren til min bestefar Christian.

Per Kristian har blitt ertet på skolen pga navnet sitt. Det er trist. I 3. klasse startet de å si P.K. og dette utbroderte seg til f.eks. Pen Kuk. Panne Kake. Palle Kalle osv. I tillegg nekter han å spille fotball og det er der den store sosialiseringen foregår sommerhalvåret. Han gidder ikke det urettferdige spillet. De lager lister over hvem som er gode og hvem som er dårlige til å spille, sier han. Per Kristian liker klatring og er blitt ganske så god. Han kan buldre noen meter og har startet å klatre på led. Det vil si at han ikke har topp tau, men fester tauet etterhvert som han når sikringsstedene. Og så elsker han å være hjemme og leik seg. "Når skal jeg få tid til å leik meg?" er det store ekstensielle spørsmålet hans. I dag har han besøkt en kompis i klassen. Jeg kjørte han dit og det er kryss i taket. Lenge siden han har tørd. Han mente at han ble invitert fordi han fikk være i "kikkhullet" på fredag og at han der sa at han var ensom. Kikkhullet har de hver fredag i klassen og betyr at en får fokus fra gruppen på person. Per Kristian har en fantastisk dyktig lærer. Det skal sies. Per Kristian har en fin ro rundt seg og han er lett å være nær. Han øser av seg selv og holder rundt oss hver dag.

I dag kom Bernt hjem med en gave til meg. Jan Eggum sitt rock leksikon. Særlig fordi - tror jeg - at mitt navn og Betty big Boom Band var omtalt der. Jeg ble veldig glad og veldig fornøyd. Det stod blant annet: ..., en av de meget få kvinnelige bandledere vi har hatt her i landet.

Og det skal jeg ha. Jeg har hele veien greid å holde fast i egne verdier og eget låtmateriale. Med brei bergensk og pønken som opphav, så har hverdagen blitt speilet i låtene. Sikkert derfor jeg fikk super sans for Eminem sin direktehet i låtene. Vi har alle rett på våre egne liv.
Men det blir ikke platekontrakt av slikt. Men jeg synes at det som skapes i BBBB er verd hvert et minutt, fordi jeg tror på den energien som er i en gjeng som fremfører noe som er 100 % ekte. Som sagt det som er ekte kan aldri fremstilles som noe annet. Det som agerer ekte, skifter alltid valør (Ø.Kiihl). Når vi mottar honnorarer for spillinger dekker det knapt nok utgiftene. Det er da for noe at vi gidder. Alltid har jeg sagt at hvorfor skal feite gamle kaller som ikke har greie på musikk bestemme hva du skal like eller holde på med. Ihvertfall, så er de fleste musikere ukjent og de fleste har det bra for det de gjør noe de trives med. Sånn sett har jeg en perfekt jobb. Mind the Gap er en arena for mennesker som trenger noe mere enn det skolen har å tilby. Med musikk som verktøy tilbyr vi at ungdom lærer seg å stole på egen kreativitet og skaper låter hos oss. Dette gir en mestringsfølelse og større forutsetning for å mestre andre livsområder. Skulle så gjerne ha delt hva jeg skal gjøre når jeg begynner på jobb, og hva som er neste trekk for i morgen. Men jeg og må ha noen kort til mitt bryst (det ene jeg har da ..ha ha). Det kan hende du synes jeg er privat, men da har du ikke sett . . . Dette er toppen av mitt fjell. Vi mennesker er egentlig uendelige og igrunnen ganske like. Ikke mye å holde hemmelig. Det som er spennende er hvilke valg vi gjør utifra hvilke erfaringer vi gjør oss og hvilke kunnskaper og egenskaper vi har. Så noen overraskelser er morsomme å ha tilgode. Men å sitte på en bombe av egen historie, tror jeg ikke er til det beste når den sprekker. Da er det bedre med en blog å lekke ut litt litt og litt.

Dum Dum Boys fikk en firer i Adressa i dag for Enhjørnings singelen. Vinen jeg nesten har drukket opp fikk en sekser. Ruben fikk en stor gul stjerne av oss på tavlen i dag fordi han hadde melding fra læreren om framgang på skolen, han har roet ned. Per Kristian har kalt dagen i dag for "lykke dag" av to grunner, fordi han fikk besøke en klassekompis og fordi han var på Kiwi og handlet med faren. John Arvid satt lenge med matematikk lekser i dag, med glede og frivillighet og får masse ros. Bernt betaler regninger ved min side og er fornøyd fordi jeg er friskere. Jeg er roligere og rikere etter å ha sittet å holdt fast i tastaturet. Vi har alle våre små "steps" (som Gunnar og Dag sier). Vi har alle våre små seire.

Vedlagt to tekster; Venter På Livet (melodi på denne er Sigurd) og På Kanten (melodi på denne er Ole). Tar sistnevnte med som en hilsen til Ann-Lill som trakk seg fra skuta BBBB i dag. Hun var sjæfskorist og den som skrev inn alle låtene på data. Hun har liksom alltid vært med, selv om det var et oppbrudd. Hun trenger en tid uten oss og det må vi respektere. Selv om det er trist for oss. Særlig vil eg huske deg for ditt bidrag under aidsdagen i Vår Frue Kirke 1. desember 2005, der du og eg fyllte kirkerommet med sangene Brevet, Nært deg og På Kanten. Folk gråt og klappet og vi gjorde en nær og sterk jobb. Det var vakkert, Ann-Lill. Kanksje den beste musikalske framføringen eg har kjent å ha noen gang i lag med mini BBBB. Vi var der, du og eg.

God kveld, Betty.


Venter På Livet

Din verden i dine øyne -
Min verden i mine
De e islagt av gammelt hat -
Vi er blind for hverandre
Vondt å være redd –
Og bare være stille
Vondt være redd
Vondt å kjenne angst –
Å la det styre –
Vondt være redd

Eg sa ka eg ville –
Du tente en røyk og ble stille
Eg stengte mine ord –
Du stengte dine
Vi verner om hver vår meter –
Vi pleier våre kropper ifred
Vi verner om hver vår meter –
Vi pleier våre kropper ifred

Det gjør så vondt å se deg mama – Sitter der og se
Det gjør så vondt å se deg mama – Ikke leve mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Drikke mer og mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Dø av kjedsomhet

Eg skjerpet alle sanser –
Du skjerpet dine
Vi nådde aldri fram –
Nei, ikke en eneste gang
Vi verner om hver vår meter –
Vi pleier våre kropper ifred
Vi verner om hver vår meter –
Vi pleier våre kropper ifred

Det gjør så vondt å se deg mama – Sitter der og se
Det gjør så vondt å se deg mama – Ikke leve mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Drikke mer og mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Dø av kjedsomhet

Gitarsolo

Det gjør så vondt å se deg mama – Sitter der og se
Det gjør så vondt å se deg mama – Ikke leve mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Drikke mer og mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Dø av kjedsomhet

Det gjør vondt – mama
Det gjør vondt – mama
Det gjør vondt – mama
Det Gjør Vondt.
betty




På Kanten

Gitar – ooooouuuueieieoooo

Eg står på kanten og tænker på ny -
Eg føler meg rar og steikanes klar
Eg ropar ut mot regnet men det plaskar bare ned
Eg ser månen over huset ditt og eg likar det eg ser

OOooooooaaaaaaaauuuuuææææææ
* Føler meg liten synes byen er stor
* Eg trenger noen kompiser, eg vet kor dokkar bor.

Langt inni sjela mi der bor det en sang
Som sier eg ska læra meg å leve mens eg kan
Langt inni hjertet mitt der bor det et håp
En ny dag e komme og eg ser at det går

Gatelys i bayen tittar ned på meg -
Eg vet at dåkker danser – Eg vil gjerne danse med
Gaten ligger øde - Folk e samlet der de kan
Eg har søle opp til knea Eg tråkket i en dam

OOooooooaaaaaaaauuuuuææææææ
* Føler meg liten synes byen er stor
* Eg trenger noen kompiser, eg vet kor dokkar bor

Langt inni sjela mi der bor det en sang
Som sier eg ska læra meg å leve mens eg kan
Langt inni hjertet mitt der bor det et håp
En ny dag e kommen og ser at det går

Blås + Ooooouuuuu

Så deg i måneskinnet – Eg syns at du var fin -
Stilte noen krav og eg visste du var min
Gaten ligger øde Folk er samlet der de kan -
Eg har søle opp til knea, men nå danser eg og med

OOooooooaaaaaaaauuuuuææææææ
* Føler meg liten synes byen er stor
* Eg trenger noen kompiser eg vet kor dåkkar bor

Ref x 2 + ooooooo på slutten
betty

Lys i mørket

Som et lys i mørket
Var du der
Selv om du ikkje nådde inn

Som en varmestråle
I en tidløs kald vind,
Holdt du ut meg
Og strøk mitt kinn.

Når dagene ble bedre
Er du for alltid vennen min.

Betty

Guarden er nede....

Guarden er nede og jeg er most. To dager med et søvnbehov av en annen verden. Jeg kunne sovet i hele 'går, men slet meg opp da gutta kom fra skolen. La meg igjen før guttas leggetid og sov til de kom fra skolen i dag. Det er ikke mere å sloss for og da må jeg vel slippe til trøttheten. Det er rett og slett jævli irriterende, for jeg har så mange doble behov. Jeg har sinnsykt høye krav til det som skal utrettes hver dag, sier Bernt. Skulle tatt 10 tak hjemme og så har jeg behov for frisk luft, gå på ski og skli av meg den tøffe tiden. Men kroppen er ikke med. Jeg skjelver inni meg. Heldigvis får jeg til og meditere. Jeg er ikke redd. Dette har jeg kjent før. Kroppen må få tid til å ordne seg. Det er vindkast ute og det snør oppover.

Bernt fortalte at en på jobben hadde fått brystkreft. Operert bort lymfer etc. Jeg blir lammet og tiden står stille et øyeblikk. Det er ikke jeg som skal gjennom det, men medfølelsen kjennes. Det er mye av denne kreftformen, eller er det bare jeg som har oppdaget det? Slik en oppdager alle de gravide når en er gravid? I natt drømte jeg at jeg var gravid igjen. Jeg drømmer mye og husker mye av drømmene. Det er så mye folk i drømmene mine og jeg drømmer om edderkopper. Jeg drømte at jeg var i begravelse til faren min her om dagen. Og jeg drømmer at jeg har konserter med ingen tilhørere. Det er nesten så drømme verden er mere interessant enn hverdagene mine. Så sykemeldt det blir jeg bare høyst nødvendig.

I dag legger jeg ved en historie John Arvid har laget igjen: CAMPING TRUSSELEN.

Gutta føler seg ensomme. Alle 3 på forskjellig vis. Det har vært en tøff erfaring for de, å ha en syk mor. I tillegg, er vi de vi er, og er kanksje de mest radikale i denne gaten. Raringene på hjørnet har Bernt og jeg kallt oss selv. Jeg må lære guttene mine ferdigheten å invitere til seg, i stedet for å vente på å bli invitert til. Det er en god egenskap å ha. Å kunne sette dagsorden selv. For tiden elsker de å være ute og lage hytte og snøhule, eller spille:"boxen går". Da gjelder det å ta statestikk metoden og invitere i vei til en har et lag som er passe stort. Enkleste og beste måten å sikre at en er med på noe selv.

Gutta har hatt problemer med å sove borte det siste året. Før overnattet de i Vanvikan annen hver måned, ofte i Sjøvegen og noen ganger i gaten. De kunne dra til Bergen aleine, men etter jeg ble syk ble det slutt på det. Alle gutta var sammen med en familie i gaten på ferie da jeg fikk cytostatika nr. 2. Ruben tør å gjøre litt aleine ennå. I sommer var han med en familie i gaten på ferie. Der var tryggheten hele familien. Der er alle veldig opptatt av Ruben: "Somebody has to be crasy about that kid", Bronfenbrenner. Og han har vært i Molde, aleine hos Farmor og Farfar.

Å se at gutta ikke er blant "de populære" gjør mye med meg. Jeg må gjemme bort mitt, fordi det hører fortiden til. Jeg var heller ikke den som satt på øverste hylle og ble valgt som liten, men jeg lærte meg å operere og organisere min egen tid. Jeg var ensom helt til den dagen jeg oppdaget PUNKEN. Et felleskap som ble redningen min. Jeg er ikke på første listen av damer som en inviterer til selskap den dag i dag, men det er mange selskap der jeg er førstedamen som inviterer.

Per Kristian hadde tatt opp temaet: ensomhet, i dag på skolen. De har noe som heter: kikkehullet, hver fredag. Han fikk fin respons, sa han. Målet hans var å invitere noen hjem etter skolen i dag, men alle var opptatt, sa han. Og slik er det jo. De fleste har ordnet seg avtaler. En jente lekte med ham et friminutt, men Per Kristian mente at det gjorde hun fordi kompissen var der. Hun er veldig forelsket i han. Per Kristian har hatt noen angst anfall i det siste. Da er det godt å ha lege i gaten. Han panikk puster og tror at han skal dø. Det er veldig vondt å se på. Per Kristian er egentlig en populær fyr, men greier ikke å benytte seg av det. Han og jeg er veldig like. Vi er sårbare og bestemte. Ærlige og alt skal snakkes om.

Per Krsitian har vunnet to tegnekonkurranser på skolen. En forside til SFO og en logo til trinnet. En fasinerende og morsom strek han har. John Arvid og han har helt forskjellige tema de tegner. Jeg har tatt vare på det aller meste de har tegnet og det begynner å bli noen permer. Tegning er den viktigste inneaktiviteten vår, så kommer skriving. Per Kristian elsker kunst og håndverk. Han syr gjerne på symaskinen. Vi diskuterer veldig mye og det er vanskelig, fordi vi begge tar til tårene lett. Men det er mange spennende reiser med ham.

Ruben har en kjempefin ordning med 3 gutter som han går til skolen med. Per Kristian har en fast gjeng om morgenen også. Ingenting er som en trygg og god start på dagen. John Arvid har liggebesøk i kveld av en kompis. Gutten er en klok herremann, som har erfaringer som minner meg om mine egne. Du kan se det i øynene hans at han har levd mere og erfart mere enn de fleste barn. Faren er rusmisbruker. Da blir vi andre voksne veldig viktige.

Da jeg var liten var det dirigenten i korpset som forbarmet seg over meg. Hentet meg før hver øvelse og leverte meg ved døren etterpå. Vi bodde aldri lenge nok på en plass til at en nabo kunne bety noe, så busssjåføren ble symbolet på trygghet. Bussen kom alltid. Bussen var alltid varm. Bussen var alltid presis og bussjåføren var alltid edru.

Nå er det fredagskveld her med vin og pizza. Betty God kveld til deg med:

CAMPING-TRUSSELEN

Det var sommerferie. Jeg satte i bilen og vi skulle til en camping-plass, som vi kunne enten bo i hytte, eller telt, akkurat som halsa. Jeg følte meg kvalm i magen og jeg hadde spyposen rett foran munnen min, hvis jeg skulle spy. Foreldrene mine, og lillesøsteren sang, bortsett fra meg. Solen skinte og det var kjempe varmt i bilen. Bilturen skulle ta 2 timer til en ferge som gikk og det hadde gått én og en halv time. Etter en stund sovnet jeg på lillestøsteren sin venstre skulder. 20 minutter senere ble jeg våknet og vi nærmet oss fergen. Da vi kom fram var det bare oss igjen som var i fergen. Jeg hadde en IPOD i lommen og hørte på ”elvis presley” sanger. da jeg var i caféen, satte jeg med IPODen på hånda. Jeg klarte ikke å spise fordi jeg kjedet meg og smeltet av solas varme, uansett om jeg hadde på meg T-skjorte og sjorts.
- kom igjen arnt, ta en bit. Sa mamma’n min med trist stemme
- jeg er ikke sulten. Sa jeg helt stille og stirret på IPODen min.
- Når bør det bære grenser fra nå av. Sa pappa’n min og tok IPODen min fra hendene mine. Hvis du ikke tar en bit, så for du ikke ha IPODen din resten av sommerferien.
Jeg tok én bit og svelget den. Det var is med gress-smak, og det var forferdelig ekkel smak.
- sånn ja, det var bedre. Sa manna’n min, mens jeg tok tre biter til.
- Hvis du er ferdig, skal du få en overraskelse av meg. Sa pappa’n
Da jeg var ferdig, med isen. Fikk jeg overraskelsen min. Det var en spikkekniv. Jeg var ikke særlig fornøyd, men likevel var den fin. Etter en stund hadde vi kommet i land. Jeg tok oppi spikkekniven i lommen, men plutselig, kjente jeg noe som var formet som et papir. Det var et brev der det sto at det var til meg. Jeg puttet den i jakke-lommen som jeg tok på og gikk. Da vi var ute av fergen, var jeg spent om at vi skulle på dit. Etter en stund kom vi til camping-plassen. Det var lekeplass med trampoline, hoppeslott, tennis bane, fotball bane, men ikke noe var gøy. Vi skulle ha hytte og hyttene var veldig trange, og det var ikke plass til do heller. Etter en stund dro mamma og pappa til kiosken for å hendte hus-nøkkelen, mens jeg og lillesøsteren var på trampoline-stedet. Plutselig så jeg en jeg kjente og var bestevenner. Han het mats og var veldig grei som vanlig. Lillesøsteren min gikk etter meg mens jeg løpte til han.
- du husker vel meg? Spurte mats
- nei, det gjorde jeg ikke. Sa jeg, og vi lo av hverandre
etter en stund da jeg og mats var på trampolinen og da lillestøsteren fant mamma, viste han meg teltet som sto rett ved hytta mi. Teltet var ganske fint og inni var det et bittelite kjøkken, et bittelite bord og et bittelite rom med sengene hans.
- vil du drikke god gammeldaks kakao? Spurte mats og satt på varmt vann
- ja takk, bare at det ikke er melk oppi. Sa jeg mens jeg tok en kopp.
Vi drakk oppsamtidig og jeg måtte gå inn til hytta mi. Hytta mi var ganske lite for meg, og det var like stort som vår kjøkken. Det var en køyeseng med en seng på vær side og én seng som vare under ytterdøra. Det var også vask med kran og et lite bord med fire stoler. Etter en stund hadde vi satte opp soveposene og da begynte det å bli sent. Da klokken var elve. Hadde jeg, lillesøsteren, mamma og pappa lagd oss. Jeg fikk ikke sove og jeg prøvde. jeg så ut av vinduet i sengen og så på nattehimmelen. Etter en stund sovnet jeg. SKRIIIIIIIIIIIIIIIIIK hørtes det utenfor, jeg våknet av skrikingen og gikk ut. Plutselig så jeg én gravid dame som lå besvimt nede på plænen, jeg så også langt lang borte på åsen. En mystisk skapning langt unna, men det visste jeg ikke hva det var så jeg gikk inn i hytte. Neste morgen var det helt stille. Solen skinte og jeg gikk ut plutselig så jeg en dame med bare en revnet bukse uten BH.
- hun er tørna. Sa jeg til meg selv og gikk til kiosken.
Mats satt på en benk og så tenkende ut. Jeg gikk til han og snakket med han.
- hva er det du tenker på. Spurte jeg mens jeg satte på samme benk med ham
- vel arnt, tror du på monstre? spurte mats.
- NEI, så klart ikke, hvorfor spør du om det? spurte jeg.
- Én som heter marios, har vært borte om dagene før du var her. Sa mats.
- Er det en du kjenner? Spurte jeg.
Mats begynte på en annen setning, og han førte meg opp i en busk.
- har du hørt her arnt. Ulingen ved midnatt, forvandlinegn ved fullmåne, og forsvinnes om morgenen.
- Du bare tuller, det det finnes ikke varulver. Sa jeg mens
- Men arnt da... Sa mats. Og gikk
Mats spilte fotball, mens jeg leste monsterbok. Etter at vi hadde sett film hos meg. Og dratt og solt oss. Kom kvelden. Da klokken slo kvart på tolv gikk jeg ut sammen med mats og vi hadde planlagt å spionere på marios. Vi skjulte oss bak en busk. Som var rett ved marios' telt. Vi så marios kome ut av teltet, og så ut som om hun skulle spy. Men hun gikk rundt et hus. Så hørte vi forvandlingen fra henne til en varulv. Vi så varulven forsvinne helt til åsen. Så gikk vi rundt huset for å sjekke. Der sto en radio.
- skal dette være en spøk? Spurte mats
- nei, det er en gammel og brukt opp, og kontakten er løs.
Plutselig. Hørte vi lyden av varulv som kom da løpt bak huset. Og da så vi på varulven. Plutselig, så vi at det var en i kostyme, det var en naken dame i kostyme.
- Jo, det var en spøk-
- Jeg visste det, det var hun som lurte oss.
Neste morgen tenkte jeg å planlegge til neste natt. Mats kom med en chips pose i venster hånden.
- jeg vet to løsninger av hvorfor det var juks. Sa jeg til mats. Én, det var ikke fullmåne and, to, damen i kostymet hadde kopiert ut fra en film og lagt det inn i radio'n.
Da den neste natten kom gikk vi mer tidligere ute, på dagen hadde vi lagt en felle på der vi så hvor dama var.
et kvarter senere lå vi på taket og kikket ned i fella. Da damen kom falt hun rett ned i fella og vi hoppet ned fra taket. Jeg tok opp spikkekniven.
- hør her, hvorfor gjør du dette her? Spurte jeg med spikkekniven ved halsen. Si det ellers skal jeg skjære av deg hodet og kaste det til fiskene, så kom med sannheten.
- J-j-j-j-jeg skal si det, sa damen. Sjefen min sa jeg skulle dra bort i åsen for å...
- Fortsett. Sa mats
- F-f-f-or å hente drepe de som hadde foråtte sjefen min.
- Hvor er sjefen, amrios? spurte jeg.
Plutselig hørte vi en stemme som kom rettbak oss.
- HE HE HE, du forstår, sa jeg var liten, hadde jeg tenkt å skape ting som ikke skjedde eller skjer en gang. Men det gjorde jeg, ved å skremme barn, voksne, og forskjellige mennesker.
- For å ta hevn? Spurte mats
- Riktig. Derfor har jeg tenkt å drepe dere. HE HE HE HE
Plutselig kom et skudd på ryggen jans, det var pappa som skøt han og jeg så løpt til ahn og klemte han. Mats sytes det var morsomt og se på og begynte å le. Plutselig reiste sjefen seg og tok opp at skøyt på min spikkekniv og spikkekniven spratt opp i luften.
- HE HE HE HE. Nå skal du få din sjelevandring HÆ HÆ.
Da sjefen prøvde å drepe meg, kom spikkekniven ned fra luften og oppi hodet til mannen.
- phuu, snakk om mirakel. Sa pappa. Så gikk vi opp til hytta sammen med damen og mats.
Sent på kvelden hørte jeg en motorsag utenfor. Det hørtes ut som en som kom nærmere huse mitt, men det var en arbeider som skulle ødelegge en lyktestålpe. Neste morgen var jeg og mats helt trøtte ved frokost bordet. Mats og jeg så på hverandre og vi så på hverandre og vi spiste opp all maten. det var den gangen jeg opplevde CAMPING-TRUSSELEN.
- skal vi gå til trampolinen? Spurte mats
- hmm, aj. Sa jeg.

John Arvid

no.wikipedia.org

Det skulle gå noen dager før jeg kom meg på nett igjen. Viktig å ikke bli for hektet på lap topens riker. Det er så mye annet å ta av. Men jeg har oppdaget Wikipedia, og er dypt innponert. Verdens største dugnadsarbeid for å bygge et leksikon. Fantastisk. Og igjen må jeg berømme friheten med blog og nå Wikipedia. Bloggen gjør at jeg kan være offentlig på egne premisser. Wikipedia beviser at det finnes noe folkemakt igjen. Det er ikke media som bestemmer der. Du kan legge inn i leksikonet historikk om noe du har greie på, kultur, sport, bøker etc. Det du legger inn blir registrert i Wikipedia og en kontrollgruppe skjekker at det ikke er bare tull det du legger ut. Så det lokalkjente bandet ditt kan få større plass enn Åge Aleksandersen om du vil det selv. De som har interesse for og ønsker det, kan gå inn og lese om det. Bernt holder på å legge ut historikk om band. Dette tvinger jo de store tunge kommersielle til å legge ut leksikon gratis på nett også. På festen på fredag fikk jeg høre at det stod et bra stykke om meg og musikk i Jan Eggum sitt rockleksikon. Det var jo morsomt. Det blir også laget et nytt her i Trøndelag om dagene. Jeg gleder meg veldig til våren og spilling igjen.

Den kreative fasen er uansett den viktigste og mest spennende med et band. Det å sy sammen tanker og følelser i ord som får melodi og som blir satt i system og uttrykt gjennom strukturert kraft og energi. Det gir liv. Det gir mening. Og hvis det en skriver har en mening, så føler en seg rik uavhengig av 10 eller 10 mill. lyttere.

Jeg kom meg fort etter festen. Var på ski søndag og syntes at helgen i sin helhet gikk brukbart. Har hatt mange kraftige bakruser før i livet og denne helgen føltes som en slik, uten at alkoholen var hele skylden, men det at jeg valgte å være med. Var glad da helgen var over, for jeg er rett og slett ikke på den frekvensen. Men glad jeg var med og. Heidi var og er den flotteste 50 åringen og festen var nok helt i hennes ånd.

Nå som jeg har beveget meg over den bro, som kan føre livet bort fra no, så virker det så endelig lenge fra 42 år til 50 år. Det er litt sårt å møte disse tankene, men livet har aldri lovet meg noe som helst. Og det finnes ikke rettferdig fordeling av byrder. Jeg fikk ikke så rett med hensyn til om jeg skulle bli misunnelig på alle damene som var slanke og som kunne te seg i lange flotte kjoler. Kanskje fordi jeg hadde tenkt igjennom det hele, så ble ingenting en trussel for meg. Jeg har muligheten til å utvikle ferdigheter fra nå. Noen lange slanke damer har ikke de ferdighetene jeg har og har kanksje bare kropp å spille på og da er jo tross alt personlighet, humør og stemme litt mere å gå på. Men nå som jeg ikke har prøvd å bli sett på som et hurtigtog på et halvt år, har det vokst fram en voksen kvinne som jeg skal ta vare på. Og jeg skal få sving på formen, bare vent. Fikk noen kompliment på lørdagen og det fra 2 menn, og det er jo noe å ta med seg på veien.

Vedrørende bloggen har jeg fått masse positive tilbakemeldinger, både fra menn og kvinner. Det har gitt meg veldig mange nye hyggelige møter. Det jeg tenker og skriver er jeg så langt i fra aleine om. Det gjør noe med andre at jeg tar opp livets utfordringer. Flere kunne ønske seg å være modig og ikke så selvfordømmende. Tanker kommer igang og det er første steget til å gjøre noe bra for en selv. Det å bli tvunget til å være tilstede og se på livet sitt gir økt livskvalitet, det er det ingen tvil om. Det er med livet, som med fjellklatring, du må ha fokus på den taulengden du holder på med, ellers faller du.

Dagene har vært helt spesielle. Bjørn Inge kom innom med masse mat til studenten og stesønnen Stein. Eg har truffet Marianne igjen og vi pratet fort og mye i 5 timer. Vi har begge vært sjuke, men føler oss friere enn noen sinne. Samtalen gir meg også motivasjon og gjør meg enda sikrere på bokprosjektet. Så nå er både Kristin S. og Marianne på plass i livet mitt igjen etter flere års opprom. Det gjør meg rett og slett friskere og rikere.

Nå i dette Ibsen året og Nora så ofte blir nevnt, er det besnærlig å se at vi kvinner danser fortsatt for å få samfunnet og menns anerkjennelser og oppmerksomhet. Så motivet for å gå ned i vekt bør jo være av en annen drivkraft enn å bli sett. Og det er det jo. Jeg traff kirurgen som opererte meg i denne uken og hun påpekte at nyere forskning viste at de som gikk opp 10 kilo eller mere i cellegift perioden, fikk statistisk oftere tilbakefall. Så det er jo grunn god nok. Brannsårene har lagt seg og en tynn hinne til hud er jevnt over. Det tok en uke. Igjen, kropp er fantastisk til å ordne opp. Jeg nøyer meg med å innkassere seier og gir meg selv anerkjennelse og ros for å ha "stått an av". Humøret stiger for hver dag og de viktigste guttene i hele verden
blir tryggere og gladere de og. Må ta noen hormontabeletter i 5 år, som gjør slik at jeg kommer i overgangsalderen og det tror jeg har startet allerede. Jeg svetter i tide og utide og plutselig fryser jeg voldsomt. Men dette skal jeg lære meg å leve med. Jeg har sagt at jeg ikke skal skrive bok om dette kreftprosjektet, men legger likevel i dag ved det jeg skrev i dagboken den dagen jeg fikk vite at jeg hadde kreft:

18.05.05.

Blir jeg også en engel?
I dag endret livet seg!
Fra i dag blir det aldri som før!
Jeg fikk diagnosen kreft og det plasserte meg!
Eg har alltid sagt at eg skal skrive bok og det har alltid endt med side opp og ned om de voksnes svik (og min verden) og så har det dødd ut. I dag slo det meg at livet varer ikke evig. Og jeg har noe å utrette før jeg blir borte. Eg har et rikt liv. Eg har 3 barn og en utrolig mann. De trenger sin mor og eg skal være sterk. Hvis Gud gav Jesus styrke til å tåle å bære korset, så gir han meg styrke til å tåle dette.Først kjente jeg en knusende ro - og eg følte og føler meg sterk. Jeg fikk bekreftet at noe var galt, for det hadde jeg jo kjent. Eg tenkte at dette er ikke værst for meg - om eg skulle dø - men for de som er glad i meg. Herregud - eg må da bli mere enn 41 år.

I dag tenkte eg at eg skal lære meg VÅRSØG og takke for sommeren som eg får.
I dag tok eg et valg på operasjon 31. Mai i stedet for 24. Mai for å få oppleve en konsert på Samfundet, Bakklandet og Blæst. De siste konserter med 2 bryst.
I dag kjente eg meg takknemlig og ansvarlig i livet mitt.
I dag kjente eg ka som betyr noe, Bernt og guttene.
I dag fikk eg blomster av Guri.
Jeg husker hver tanke jeg tenkte i dag.
I dag kom jeg nært livet mitt.
Betty

I forbindelse med at det har vært 50 års dag i gaten, kom jeg på en story og en 50 års dag fra Bergen som jeg arrangerte som overraskelses fest for personen, da jeg selv var 30 år. Jeg ble grundig avvist med beskjed om at personen aldri ville se meg igjen. Jeg har faktisk holdt ord. Og personen har aldri prøvd en forsoning. Samme med en 60 årsdag jeg var med å arrangere her i Trøndelag, som jeg arbeidet med i 3 år, hvor jeg aldri ble bra nok, eller "det" ble aldri bra nok etc. Det skal i allefall bli med i en bok, men mulig jeg tar det her en dag. Fordi jeg kjenner at igjennom det å ha blitt nødt til å kjenne på tomrommet og ikke fly hit og dit i et halvt år. Samt denne skrivingen har bidratt til at jeg ser tydeligere alt som er i orden med meg. Fremfor å tro på alle meldingene en har fått fra voksne som aldri ble fornøyd med meg og dermed alle tankene som holder meg nede. Men har du som barn/ungdom/voksen blitt avvist betraktelig nok, så tror du til slutt at det er deg sjøl det er noe gale med. Og når de i tillegg ikke tilgir, forsoner, tar ansvar eller kommuniserer det, så går en rundt og håper på at det vil gi seg. Håper på at det skal bli reparert. Håper på at de skal bli glad i deg. Jeg vil ha retten til mitt eget liv, mine egne opplevelser og min egen historie. Jeg har ikke noe å tape lenger. Jeg vil ikke la meg holde nede. Jeg skal kvitte meg med angsten, uroen, redselen og håpet. Angsten for å ikke være bra nok. Uroen på om jeg noen gang blir bra nok. Redselen for å ikke bli likt og for å miste arven om jeg tar meg retten til min egen historie. Jeg har ingenting å tape på å slippe tak i håpet. Håpet på å bli elsket, godtatt, sett og likt som den jeg er, av de som en gang skulle være mitt opphav og andre liksom betydningsfulle voksne som har sviktet. Jeg har sluppet taket i håpet om at det blir en endring i dette livet. Det blir det ikke.

Det blåser nordavind fra alle kanter i kveld, men mitt hus står stødig.
Legger ved et dikt om å være Bra Nok.
God kveld. Betty

Bra nok

Eg står på tå for å strekke meg opp mot himlen.
Eg ønsker at eg aldri hadde sagt det eg sa.
Eg kjøper deg ting for å bli sett og bli hørt.
Eg hører at eg kryper igjen for å bli likt.

Eg demper ned uroa og blir overmett.
Eg vil gjerne være fri, men det er ikkje så lett.
Forlat meg med din skyld og dine bebreidelser.
Så eg får plass til å tro at eg og er verd no.

Kjærligheten din skulle oppveie for slag
Utligne smerten som kom for en dag
Du strøk meg over kinnet der eg var forslått
Balanse i ditt regnskap og fjeset helt forgrått.

Behold klagingen for deg sjøl.
Eg har det som trengs for å trives
Eg vil ha retten til å føl
At eg ikkje skal eies i livet

Eg føyer meg lett og springer rundt omkring.
Mener det du mener om alle verdens ting.
Eg liker det ikkje. Det er en skam som sitter fast
Som en skorpe over en sorg.

For eg er Bra Nok


Betty

Den Verdifulle Tiden

Klokken er fire og jeg skal være på vorspiel om en time. Sitter på kjøkkenet i pysj ennå. Skulle sikkert lakket negler og prøvd mange kjoler, men jeg gjør nå mine prioriteringer i livet og å skrive ut noen tanker er litt greit, før jeg skal inn i en stor fest. Per Kristian og Ruben sitter på andre siden av bordet og lager tegneserier. Vi er stille og det er godt. Ruben har kastet opp i dag, men er i fin form nå. Vi har mange nabo unger her, men de gjør andre ting. En av de sa at de var her fordi kompissen deres ikke var hjemme og at de måtte hit for moren var sliten. Han sier det nå som det er og det kan jeg like. Jeg skulle sikkert ha løftet for å få alle ut en luftetur, men det er godt med en sløve dag for alle.

Nå har jeg gått en uke med disse brannsårene og det har begynt å gro. En uke uten BH har hjelpt. I går greide jeg bare ikke mer og dro på en to timers skitur. Ikke en gang ti doktorgrader kunne ha stoppet meg. Å få gå i skogen aleine og tenke leger noen andre sår i livet. Så da får prosessen bare ta litt lengre tid. Kjenner i dag at jeg ikke gleder meg til å ta på BHen, men nå er beslutningen tatt om å gå på fest.

Har bare kiket ut vinduet i dag og kjent etter. Behovet mitt er å bare fortsette å kike ut og ikke gjøre noe. Sitte og gro og bli frisk. Meditere og være i roen. I går var damene i gaten samlet og vi øvde inn en sang til jublianten. De er heldige jubilantene om dagen, med mange overraskelser i forkant. Det eskalerer og flere ideer blir realisert, og det er moro.

Kjenner at nå sitter jeg her og utsetter dette med pyntingen. Har absolutt ikke lyst til å pynte meg. Merket i går at jeg er 25 kilo pluss og ikke restituert. Håret begynner å se saklig ut, ca 1 cm, men jeg ser ikke helt frisk ut ennå.

Jeg tror Heidi blir glad for at jeg kommer. Så nå går jeg i dusjen kl. 1630.
Jeg har en voldsom jobb å gjøre når det gjelder å styrke selvfølelsen min. Jeg er vant til å ta plass på personlighet, stemme og humør. Jeg skal i dette livet greie å gå ned i vekt og få oppmersomhet på andre ting enn dette. Da jeg var 40 år, var jeg 70 kilo og flott. Men jeg var ikke i stand til å nyte det. Det skal bli hardt å se de andre i dag.

Jeg har en jobb å gjøre. Betty

Balder

Balder er tittelen på en historie som John Arvid laget lørdag 070105. Den legger jeg ved bloggen i dag. Det inneholder 10 kapitler. Da jeg leste den, lovet jeg at vi skulle lage en bok av historier han lager til jul. Kan være fine julegaver det. Gutten er 13 år og kreativ til tusen. Han har skrivekløe og tegner alt han opplever. Jeg har foret guttene med ark fra dag 1 og vi har alltid med oss tusj og tegnesaker på ferie. Per Kristian og Ruben er gode på tegning de også, og har sine egne karakteristiske streker, men nå ville jeg fortelle om John Arvid. Han ble født i uke 26 og lå på sykehus et år. Ingen har lært meg å sette pris på livet som han. Jo kanksje meg sjøl det siste året.

John Arvid sitt første leveår var kritisk og tøft å komme seg igjennom for oss. Han lå på respirator 3 ganger i løpet av dette året. Og gjennomgikk en operasjon også. Jeg har laget en bok om dette, som heter: "Forskjellighetens pris, forskjellighetens styrke", denne boken kan jeg sende til 10 personer som innen 20.01.05 legger igjen en kommentar på blogg-siden. Vi hadde heldigvis ingen andre barn å ta oss av den gangen da. For da vi fikk gutten hjem, så sondematet han i 5 år og brukte ekstra oksygen i 2 til 3 år. John Arvid har utviklet en lungeskade, som heter BPD, Bronkie Pulmonal Dysplasi (stive/arr på lungene) og har konsentrasjonsproblemer som andre premature har.

Vi tenker ofte på hvilke veivalg ungene vil ta og bekker de opp på ferdigheter de har og strekker de på ferdigheter de kan utvikle. Særlig tror jeg at John Arvid vil trenge bekking. Men noen ganger så tenker jeg at det er sannelig ikke så sikkert. Han har et enormt interesse felt innenfor film og kan gå mange en høy sjøgang i kunnskap om temaet, og da mest om det som skjer bak kamera. Ressigører er et stort tema og Peter Jackson med Ringenes Herre, King Kong er klart den store helten. Alle prosessene bak kamera for å lage filmer er det store. John Arvid lager animasjonsfilmer av lego og har gjordt det i flere år nå. De begynner å bli bra mange av de. I høst avanserte han til å intervjue folk og lage morofilm, samt den siste fra nyttårsaften med rakett oppskyting. Iallefall her har vi en potensiell populær filmskaper eller en fattig kunstner. Jeg skal uansett støtte han på veien. For igjennom det å skape vil en uansett føle seg rik på mange vis.

John Arvid går i 7. klasse. Han utsatte skolestart et år. Før jul leverte de en særoppgave, der han skrev om Dan Brown. Da leverte han 4 sjølskrevne sider fordelt på et 1/2 år. Balder er på 8 tettskrevne sider laget på en formiddag. Når noe interesserer, så lukter det sagflis og hjulene er i gang.

Det å tenke på hvordan ungene skal greie seg i et konkurranse preget samfunn, der prestasjonsjaget kan gi den beste karakterrytteren angst, så kan jeg like at dem som er i stand til det holder fast i sin særegenhet og blir dyktig på det. Det være seg musikk, tegning, film etc. Det å få holde på med det en liker og holde fast i det krever mot, trening, øving og tilstedeværelse. Og gir god egenvekst, selvtillit og rike opplevelser. Så spørs det om en slår igjennom og selger, eller det blir en evig kreativ prosess med tusen sanger i kommoden eller 40 000 bilder på loftet.

I disse dager blir Ann Mari Brubakk, som var overlege på kuvøsen da John Arvid lå der, ferdig med en rapport som skal si noe om voksne premature og deres muligheter. Det skal bli spennende lesning. Uansett tror jeg mye henger på oppfølgingen vi som foreldre kan gi. Og hva vi synes er godt nok. Jeg synes det er godt nok at barn blir selvstendige trygge voksne, som har god selvfølelse, har det godt og har arbeid de har det bra med.

Blog - er å være offentlig på egne premisser. Det kan jeg like. Jeg har spurt John Arvid om jeg fikk legge ut historien og fortelle litt om ham. Det var greit. "Balder og jakten på Smaragd-skipet" kommer til slutt.


Etter at jeg ble ferdig med strålingen har jeg kjørt litt hardt på med trening. Igjen - det å få svette, bevege seg i skog og mark og puste er en fantastisk greie. På søndag sprakk strålefeltene mine, så nå treffer jeg leger hver dag ...igjen. Fikk beskjed om at sårene så ikke helt bra ut og de er redd for at jeg kan få feber. Dessuten må det gro til jeg drar på Røros og bla bla. Det var nedtur. Jeg har fått treningsforbud og skiforbud i en drøy uke. Så mandag og tirsdag ble skifte bandasje dager og i morgen onsdag treffer jeg kirurgen som opererte meg osv. osv. I natt fikk jeg sove litt ordentlig, det gjorde ikke så ondt i strålefeltet med salver og bandasje. Kan ikke klage på oppfølgingen i det norske samfunnet, når en først har blitt sjuk.

Det er akkurat det som er så rart. Hele samfunnet vårt er et brannslukkingsapperat. I forhold til kreft, fedme, rus, aktiviteter etc. Forebygging er nedprioritert økonomisk. Jeg tror at med mere bevisstgjøring av folk i forhold til mat, ville det ikke vært så mye fedme problemer. Det skulle vært en Jamie Oliver type som tok hele landet og saumfarte skoler og solgte inn "Friskhet" til folket. Fedme er dårlig samfunnsøkonomi.

På jobben min lurer de på hvorfor så få barn og ungdom melder seg på sommerkursene som Trondheim Kommune har å tilby. Alle barn skal få med seg tilbud om kurs i skolesekkene i god tid før sommeren. Er det gjordt en skikkelig undersøkelse på om behovet stemmer med tilbudene? Brosjyren ser ikke så veldig innbydende ut heller. Her trengs det en skikkelig Asgeir med rødt hår. Lei ham inn som prosjektleder og la han fronte sommerkursene. Gjør det til noe hipt å delta. Gjør det FRISKT. Gjør det spennende å være med.

Gi brystet et ansikt.
Vi trenger ansikter å forholde oss til. I alle år har jeg visst at Wencke Foss har operert bort et bryst. Hva med å bruke henne på en rett måte for å samle inn mammografi apparat og mere penger, slik at damer fra 30 års alderen kan bli undersøkt. Det ville forebygget dødsstatestikken. Nå om dagene er det fra 50 år du blir innkallt til mammografi. Det er igrunnen latterlig. Statistisk vet jeg ikke - men det er vanvittig mange 40 åringer som får brystkreft. Hva med livet etter operasjon og behandling, når vi vet at 50% ikke kommer seg ut i arbeid? Har vi fokus på det FRISKE i mennesket?

I forhold til rus kunne jeg sagt mye, men jeg sparer det til min bok. Den begrederlige arven. Men mye kan gjøres med å bygge trygge og meningsfulle liv. Være tilstede og forutsigbare, tydelige og varme voksne og gi barna tro på seg sjøl. Si at de er god nok, uten at de må prestere. La de føle seg elsket bare ved å være. Gi dem mestringsmuligheter og ferdigheter og tro på seg sjøl. Det er veldig rusforebyggende det. Jeg har brukt så mange år på temaet rus, på alle mulige måter. Har fått nok for mange år, på alle mulige måter. Ihvertfall nå som jeg har oppdaget livets champagne: nemlig hverdagen som frisk!

I dag traff jeg to venner på kafe.
Egentlig har jeg mest behov for å bare sove, trene, gjøre leser med gutta, følge opp skoleark. Gå turer i skogen uten noen eller sammen med gutta. Få sjelefred og få bearbeidet det hele. De som har greie på det sier at noen starter å jobbe for tidlig og sprekker siden. Noen greier aldri å løfte seg opp igjen. Jeg ønsker å få ro og bare være oss 5, vi har så mye å ta igjen nå, sende gutta på klatring, Tae Kwon Doe, følge opp deres tanker. John Arvid tar bussen til byen og går til psykolog nå. Det er flott. Vi har behov for å være med hverandre og ingen andre rett og slett. Vi har alle 5 slitt og vært redde og bodd i et hus med sykdom. Nå lufter vi ut og sirkulerer ny oksygen inn. Trenger åndelig pleie, meditere, ro, ro, ro, indre kraft, søvn. Dessuten så er det best å ikke ha på seg BH nå når jeg har svære bandasjer på med åpne sår under. Hjemme går jeg med puppen bar, så det heter. Jeg har behov for å bruke energien jeg har på å gå ned i vekt og ha fokus på leging av kropp. Være raus med meg sjøl, før eg er raus med andre.

Bernt og jeg har alltid vært oversosiale og delt alt med alle. Nå holder vi på å lære oss å skille mellom shit og pannekaker. Merker at noen rett og slett forventer at jeg skal være på banen. Ferdig med cellegift og så ståling, -- da må det vel være bra. Men det er ikke det. Det skal koste å få bort kiloene og - men tross alt, det er bare en hverdagskamp. Denne gangen så har jeg tatt tak i rota og skal gjøre noen varige endringer. Har ikke lenger tro på ned 8 kilo på 8 uker. Jeg kjenner ikke en eneste en som har gått et Grethe Roede kurs og som ikke har gått opp igjen ihvertfall halvparten. Det er ikke lang nok tid for varig endring. 40 års erfaring betyr mye avlæring, ihvertfall når jeg har brukt maten med for å dempe følelser, for å dekke uforklarlige behov. For å "få noe" etc. Relæringsprosessen er i gang. Jeg kan ikke lenger leve for å få spise, men spise for å leve. Det ligger mye helse i møtet med maten. Sant skal sies, så har jeg sluttet å snuse også. Livet blir ikke som før, da alle andre gikk foran. Jeg kjenner at jeg heller ikke trenger så mye bekreftelser lenger, at jeg kan gi meg sjøl tilbakemeldninger og da er det lettere å være i mitt eget selskap. Jeg har faen meg tenkt å overleve dette her. Nå tar jeg meg retten til å sette posotive grenser for meg sjøl.De beste forstår det. De beste har gitt oss mere enn vi kan gi tilbake.

Det har vært deilig at folk har tatt med seg gutta våre på svømming, kino, turer og klatring. De har trengt andre betydningsfulle voksne og Bernt og jeg har trengt hverandre, enn bare for noen timer. Gutta har ikke tørd å sove borte etter sommeren, så de har vært rundt oss hele tiden. Da er det godt at noen vil være i lag med de uten oss. Stor verdi.

Jeg tror at det å ha mye stress og psykisk press kan være kreftfremkallende like mye som snus eller røyk etc. Det å være ufri og underordnet i reasjoner likeså. Dette skal jeg fortelle mere om i min bok. Bernt mener at kreft er flaks/uflaks. Celledelingen som forstyrres osv. Men nei - jeg har klare formeninger om hvorfor akkurat jeg fikk kreft eller fødte fortidlig. Tar dette en annen gang.

Når er det bekjente blir venner?

Når er jeg bekjent, når er jeg blitt en venn, når er jeg en nabo og når er overgangen fra nabo til venn? Bestefaren min sa alltid når jeg skulle gå ut: "Hadet godt, min venn". Det syntes jeg alltid var så koselig at han sa. Best likte jeg at han sa: "Hadet godt, vennen min". Det gav to helt forskjellige meninger for meg. På den siste så hang vårt vennskap i luften, med meg. Ordene svevde rundt meg lenge, slik varmen hans holdt rundt meg. Han mente det litt mere på den andre enn den første og så la han trykket på vennen min. Ordet min ble så synlig og så nakent når det fikk være det siste som ble sagt. Og da var jeg virkelig hans venn. Enn at jeg husker dette. Men den første: Ha det godt, min venn var sånn greit nok, ikke den helt store dagen eller det store møte i relasjonen vår. Det finnes jo alltid slike dager i alle relasjoner.

Jeg merker meg den dag i dag hvordan samtaler avsluttes. Det blir aldri på samme måten som med bestefaren min. Han sa det slik fra jeg var liten, fra den gangen da jeg gikk og vannet veldige tørste blomster i skredderiet hans og puttet vann på radiatorene der. En underlig plass. Mange voksne menn som satt på høye bort og tråklet dresser. Eller sydde lyn kjapt på vakre symaskiner. Det sies at faren til min bestefar sydde dress til Christian Michelsen. Senere har jeg fått høre at Farmoren min var i slekt med Christian Michelsen, men ikke vet jeg. Jeg vet veldig lite om familien min. Farmor "limet" i familien døde alt for tidlig. Tilbake satt en gjeng som var vant til at farmor ordnet med relasjoner og dermed ble det med det. Men tilbake til Bestefaren min, så gjorde jeg litt småarbeid. Limte ringer på ødelagte hull på ark som stod i permer. Handlet for ham på kiosken. Jeg kunne sitte stille i samme rom som han og kikke ut av vinduet, fordi det gjorde han. Jeg kan ikke huske at vi snakket sammen. Vi bare var sammen. Relasjonen vår var fredet. Det var ingen uro eller forventning der. Det var bare gammel og ung.

Nå har vi bodd i nabolaget her i 7 år. Vi treffer mange av naboene våre oftere enn vi treffer våre gamle venner. Nå skal det sies at det har matchet bra med familiene her i gaten. Vi har vært på påsketur i 6 år ilag. Og i år blir den 7. gangen. Det må være verdens beste gate å vokse opp i. Det hjelper med en sterk selvfølelse her, fordi det er mange konsultasjoner som oppstår her. Og man kan føle seg utenfor, ihvertfall hvis man er litt småparanoid som meg. Gutta i gaten har noen sånn felleshappeninger her, mens damene har ingen felles tradisjon for det. Derimot så har det dannet seg to dameklubber her. Jeg er med i den sistopprettede. Trenger å være en del av et fellesskap. Og det gav meg ro. Vi trenger vel alle bekreftelser på at vi ikke er utenfor.

Bernt og jeg er ikke de som blir de enkleste å kjenne. Det vet vi. Vi har reflektert mye over hvor vi er i felleskapet. Det er noe med den der selvfølelse greia igjen. Hvis jeg vet at mange er samlet til festbord med hvite duker og vi ikke er der, så berører det en nerve i meg: Jeg er utenfor, nerven. Vet at det handler om å være avhengig av andres bekreftelser og dermed så tror jeg at jeg ikke er bra nok. Men nå har jeg fått så mye trening i det at jeg begynner å forstå at dette ikke handler om meg. Vi velger ut i fra hvem vi vil ha rundt oss og ikke ut i fra hvem vi ikke vil ha rundt oss. Jeg har et ansvar for å invitere sjøl og det er ikke alle jeg flyter så godt å lag med heller etc.


Her i gaten flagger vi når barna har bursdag og gaten har på folkemunne blitt kallt: Flaggaten og "lyckliga gaton". Til helgen er det gatens første kvinnelige 50 åring som skal feires. Vi har eget 17.Mai tog kl. 0730 i gaten, eget Fakkeltog på Nyttårsaften og Luciatog den 13.12. Så jeg synes at jeg bor i verdens beste gate. Har ihvertfall ikke opplevd maken.

Grunnen til at jeg tenker mye på dette er at jeg traff Reidun i dag. Ulf flyttet fra henne for 2 år siden og hun mener at mange av deres felles venner er blitt borte. Som om en verdi er blitt borte. Jeg ble veldig lei meg da Reidun og Ulf ikke skulle bo i lag på Gjerdet lenger. Det var en fantastisk plass å komme til. Og det var godt å være sammen med hele den familien. Bernt, ungene og jeg besøkte familie til familie. Det ble et tap når det ble oppløst. De solgte gården også. 11 hester. Fantastiske telt og bademuligheter og et åpent hjem.

Hvis da relasjonene var bygget på par fellesskap og ikke på de enkelte menneskene, så er det klart at mange blir borte. Kanksje var de aldri der før heller? Slik jeg har følt det nå når jeg var jævli sjuk og jeg ikke greide å ta kontakt med folk og bære relasjoner, så forsvant en del av seg selv. De sklei bort. Bernt mener at de som ikke har tatt kontakt med meg i denne tiden, har egentlig aldri vært der. Det er akkurat som om noe er oppløst og ligger å venter på at jeg skal plukke det opp igjen. Skal jeg bare la det ligge?

Willy, en jeg ruste meg mye med da jeg var ungdom, døde for 2 år siden, sa en gang:

Mine bekjente er mange,
mine venner er få,
de som kjenner meg er enda færre.


Det er mye i de ordene for meg. For hva er en likeverdig relasjon og en nær relasjon. Hvem har plass til ditt og det du sliter med og tør de å dele noe av sitt? Får du være viktig i forhold til dens personlige arbeid med seg selv eller er vi utenpå hele greien. Er det bare en av dere som er deler? Eller er det balanse?

Jeghar relasjoner til folk som jeg "bare" drar på tur med. Det er flott det og. Jeghar folk jeg arbeider med som jeg "bare" snakker musikk med, eller når de skiftet fra hvite til gule tennisballer og slikt med. Det er herlig det og. Alt til sitt bruk.

Det mest forunderlige er fortsatt generasjonen som er eldre enn oss. Folk som mener at vi har vært viktige for dem, har ikke spurt etter oss. De har prestert å avvise oss flere ganger de siste årene og ikke vært fornøyd med oss ovs. Så ble jeg syk og jeg har måttet skjerme meg mot en del av de mest krevende og mest egosentrerte av den gjengen for å ikke miste kamp ånden og meg sjøl opp i dette og da har de kvittert med å ikke spørre Bernt engang hvordan han har det. De har ikke spurt etter guttene heller. Det var ikke helt etter deres spillregler at jeg skulle bli syk, men sånn ble det. Over og ut for min del. Dette sjokkerer meg. Men så egosentrerte mennesker kan en egentlig ikke vente mere av, det har massevis av oppegående folk sagt til meg. Sånne folk lar du bare være. Ikke bit på. Men nå skal jeg ikke bruke mere ord på de heller. For da får de leve igjennom ordene. Det er det ikke verd.

Faren min har sendt meg et kort, som jeg har lest om igjen og om igjen og om igjen. Det står bare 11 ord der. Men jeg leser for å se om det står noe mere der, noe annet, noe mellom linjene som jeg ikke har fått med meg. Moren min har sendt meg en bok og en håndkrem og en hilsen. Samt et dikt som hun alltid har hatt med seg. Jeg skal vel være fornøyd.

Kan du smile gjennom tårer
Når din drøm blir knust til støv
Kan du atter skimte solen
Gjennom høstens falne løp
Kan du glemme sorg og smerte
Glemme urett hat og svik.
Uten bitterhet i hjertet
Er du meget, meget rik.

Jeg har alltid likt diktet og lurt på hvorfor de voksne ikke kan vokse med det. Nå er jeg voksen selv. De valgene jeg har gjordt som voksen om å ikke tigge etter kjærlighet eller leite etter noe jeg aldri får, har gjordt mitt hjertet lettere og rikere, mykere og modigere. Da forbitres jeg ikke. Vi skal alle takke våre foreldre for livet de gav. Det har jeg også gjortMen det holder med å ha gjort det en gang. Men det er mulig at de ordene vi bærer nær oss, plutselig får en annen mening en gang at vi tar de inn på en annen måte. For vi må liksom være frie for å få med oss meninger noen gang.

Noen ganger har jeg hatet diktet. Fordi det har ikke stemt med det min voksenverden har valgt. Urett, hat og svik ble forsteinet og det klang om igjen og om igjen. Som et ekko fra en mørk og vond kjeller.

Javisst gor det ont når knoppar brister, heter det. Men vi må alle la de sprenge på og vokse. Hvis vi velger å stenge oss inne, drikke det bort, spise det bort blir det forsteinet og henter oss inn igjen og kommer til overflaten siden.

Jeg skal legge inn diktet "Javisst gor det ont" en annen dag. Det har jeg forresten laget melodi til en gang. Hmm.. Jeg har heller aldri likt sangen: "Din tanke er fri". Jeg kan like melodien, men ikke ordene. Og som voksen har jeg endelig turd å sagt det. Det var etter at Øivind sa det. Han mente at hele sangen bare var noe stort sprøyt. Akkurat. Det går så mange rundt og tar et "liksom ansvar" og tenker at de skylder dem det. Et innbillt ansvar for å gjøre andre lykkelige. Så føler vi oss ufrie til å leve selv og tenker dårlig om oss selv, pga "taper" og ting en har lært som liten, som en fikk innpodet i ryggmargen: Du må ikke tro at du er noe.

Grenser skal ikke krenke
Jeg ønsker meg ikke at mitt barn
Skal underkaste seg mine grenser,
Heller ikke innordne seg -
Men respektere mine grenser,
Slik jeg kan respektere barnets.
Det å lære seg sine egne grenser
Å kjenne, og mulighten til å endre de,
Slik at de blir konstruktive,
Er en av de mange verdifulle gavene
Vi får fra våre barn. Jesper Juul.

Jeg gleder meg til å skrive bok.

Det stikker i venstre hånden, så jeg må tenke på å legge av. God kveld. Betty
Her kommer finalen og John Arvid sin historie om Balder. Jeg har gjort noen skrive feilsendringer i det første kapitlet for å få deg igang som leser, ellers har jeg latt det stå urørt, slik han skriver det i de andre kapitlene.


BALDER OG JAKTEN PÅ SMARAGD-SKIPET

KAPITTEL 1


Den mystiske mannen

Det var lørdag i Trondheim. Balder, som hadde fått sparken, og begynte som student, var nettopp denne dagen i bibloteket. 50 000 000 bøker lå stablet i 500 hyller, som venter på å bli solgt. Balder hadde skjekket gjennom 500 bøker, på leting etter, bøker om ”skatter i Alaska”. Balder begynte nesten å gi opp, og gikk til mannen ved disken og spurte.
- Unnskyld, men kan du si meg hvor jeg finner bøker om skatter? Spurte han
- det e’ der det e’ bøker som begynner på S. Sa mannen og snudde seg.
Balder gikk bort til hyllen med bøkene som begynte på S. Plutselig så han en mann som mistet en bok. En bok som var helt gammel. Det var dekket med støv på boken. Den var laget av ulvepels, og ikke minst, sidene var som tusenvis av år gamle ark. Balder plukket den opp, og prøvde å finne mannen som mistet den. Det var ingen sted og finne ham, men så så Balder mannen som gikk ut utgangen, han løpte etter ham, og ved utgangen så han mannen løpe ned en trapp, han følgte etter mannen som gikk ned en trapp, inn en tunnel. Det var ingen tegn til mannen. Balder visste at han hadde havnet i katakombene, som lå under byen. Plutselig så han fortsatt mannen langt inni tunnelen og plutselig, forsvant han og klærne ble igjen. Balder plukket opp et lite ark der det sto til ham.

Balder.

Jeg kan ikke si hvem jeg er så dette bør være veldig, veldig hemmelig for deg. Jeg kommer fra fremtiden år 2169, og jeg har visst om deg. Jeg bør advare deg om dette,
Hvis jeg hadde mistet boken, vil du finne selveste ”smaragd-skipet”, et skip som oppdages på nordishavet som et spøkelses skip hvert 900 år og dette året har du sjansen på å finne den.

Balder brydde seg ikke, han tok den i lomma og gikk tilbake til utgangen. Ved utgangen så han på boka, og det var skrevet runeskrift,
- nei, nei, dette klarer jeg aldri å tyde. Sa han til seg selv, og gikk opp trappen.

KAPITTEL 2

Hos skrift-tyderen

Om kvelden tok balder bussen til universitetet, bussen var helt folksomt, men plutselig stanset bussen helt stille og, så kom et kjempe stort spøkelses skip midt i trafikken, alle bilene stanset, og skipet var helt viking aktig ut, og fløy rett gjennom trafikken og husene. Så fløy båten rett opp til himmelen og forsvant. Balder så universitetet, og løpt ut og gikk inn. Det var uffatetelig folksomt, han løpte bort til disken, og snakket med damen ved disken.
- jeg skulle gjerne til skrift-tyderen, vet du hvilket kontor han er i? Spurte balder
- den ligger i kontor nr. 6, i 5. etasje. Sa damen. Og snudde seg og tok en telefonen.
etter at balder hadde tatt heisen, kom han til korridoren i 5 etasje. Dørene var merket med navn, og langt inne i korridoren var skrift-tyderens kontor nr. 6. Balder banket på, men ingenting hørtes fra kontoret, etter 2 minutter hørte han mannen inne på kontoret.
- kom inn. Sa mannen. På kontoret, og balder tok håndtaket forsiktig og dro den helt sakte inn. Hvorfor går du så sakte inn?
- Vel tja du vet. Sa balder, og satte ned på stolen
- Jeg heter ”fredrik Mc ship”, hva kan jeg gjøre for deg.
- Tja, jeg vil at du kunne tyde runeskriftene som står i boka her.
Balder ga fram boken til fredrik, og han bladde på første side.
- tja dette er ikke lett, jeg kan prøve. Sa mannen og hadde en runeskrift ordliste.
Balder begynte å bli oppspilt, om at det er en skatt gåte. Mens fredrik tydet skriften.

Når den tapre fra nord ser fullmånen gjennom den største smaragden smaragden, vil han åpne vegjen inn

- hva i all verden betyr det, er det noe mer om det. Spurte balder
- nei, men det er et bittelite ark her. Sa fredrik, han tok opp en forstørrelsesglass. Og prøvde og oversette.

Skipet som svever fra svalbard, vil vise vegj, hvis ikke, så følg en sei

Balder klødde seg på venstre side av hodet bå tenkte. han gikk opp fra stolen, tok boken og arket og gikk ut,
- Vi drar i morgen, sa balder
- Hvor? Spurte fredrik
- Til svalbard, det var der båten kom fra. Sa han, vi trenger én lege, tre arkeologer, fire menn, fem kvinner, og to jornalister
- Vent nå litt, har du sett...
- Jepp, vi trenger det alt utstyret, vi må ha som jeg sa
- Til i morgen? Sa fredrik. du har ikke seriøst tenkt å...
- Jepp, forstyrret balder, og fredrik begynte å le
- Ha ha ha ha, vi kommer til å bli RIIIIIK ropte han, og hoppet fra stolen.
- Vi ses i morgen fredrik. Sa balder, og lukket døren

KAPITTEL 3 DG

I mellomtiden da balder var hos fredrik Mc ship på universitetet, hadde noen andre folk et bittelite flygende overvåkningskamera på kontoret, som var umulig å se for de to. Overvåkningskameraet kom fra en topphemmelig organisasjon kalt DG, som var forkortelse for ”Dol Gjengen”. Dol gjengens styreformann het karl O, kristianson, var den igoistiske lederen av DG. Det satt 4 DG-ministere på høyre og venstre side av karls skrivebord. De hadde en videoskjerm de så på opptaket til da balder var hos fredrik, skrift-tyder.
- ja, ja, ja, ser ut som balder robert ødegård vet om, smaragd-skipet fra svaldbard. Sa karl til alle ministerne.
- Åssen det? Sa den første ministeren til høyre.
- Vi, må finne den før dem gjør det, smaragd-skipet skal bli vår, og den skal videreføres til min neste styreformann. Om 56 år. Sa karl. Ondskapsfull. Jeg sender mine 39 beste, villeste og farligste opperatører i hele DG-generasjonen.
- Vel, det er jo en kjempe idé, men kan vi ikke slå på sattelitten vår? Sa den andre ministeren til venstre.
- Nei, vi drar til svalbard, finne smsragd-skipet, før herr ødegård og gjengen hans finner den, og da lar vi få seieren.

KAPITTEL 4 klar til reisen

Neste morgen, hadde balder, fredrik, og gjengen, vært klar til båten som skulle til svaldbard. Balder hadde kart, boken og det lille arket.
- fredrik, har du med alt? Spurte balder
- band på det, balder
- Mat?
- ja.
- Drikke?
- ja.
- Telt?
- ja.
- Kofferten min
- Nei?
- HVA, jeg sa du skulle ta kofferten min
- Ja, men jeg trodde du sa kofferten min.
- Herregud, båten går om 20 minutter, og jeg har ikke med meg kofferten.
- Den opp ved trappene
Balder ble helt forskrekket da han så alle de trappetrinnene opp til sjette etasje, på trappene ute på båtstasjonen. Han løpte helt opp og orket ikke mer, det han kom seg opp, plutselig var kofferten rett på kanten av stupet, balder skadet foten sånn at han ikke kunne gå og det var 10 minutter til båten gikk. Og balder krøp bort til kanten for å hente kofferten sin, men da falt ned kofferten, og balder fikk tak i den, før den datt ned. Nå var det 5 minutter til båten gikk, og balder prøvde å reise seg, etter det var det ett minutt til den dro og balder løpte ned trappen, men da han løpt ned den siste trappen, snublet han på trappen, og det var 10 sekunder til den dro og balder reiste seg opp og løpt. 10...9...8...7...6...5...4...3...2...1...0 balder var nært kaien og da dro båten ut og da stoppet han ved kanten og trakk seg tilbake, løpte fort og hoppet til båten. Og fredrik som sto ved gjæret strakk ut hånden og fikk tak i balder. Fredrik tok han opp på båten. Så svettet balder og besvimte. 2 timer senere var balder på et soverom, og våknet, legen, som het kristian, og tre kvinner som het, lise, else og karen sto rett foran senga til balder.
- er vi på båten til svalbard? Spurte balder
- ja, du er i god behold. Sa legen som het harald



KAPITTEL 5 båtkatastrofen

Det hadde gått 2 dager. På de 2 dagene hadde det vært kjedelig, og turen skulle ta fire dager. Balder oversettet skrift-tegnene på boken, og hadde en pose skjokolader. Han kjedet seg og bladde gjennom sider, men akurat da så han en tegning og skrift, og tegningen var to seier, som var lange, balder oversettet på runeskriften, ovenfor

Disse seiene kan vise deg vei til svalbard hvis du ikke vet det. disse seiene er rundt svalbard og absolutt kan dem snakke, hvis du ikke viter vegj, følg en sei

PANG, PANG, PANG! Hørtes det fra det andre rommet, det var gevær skudd, balder løpt inn på det andre rommet og så tre arkeologer skutt på bakken og en DG-agent som var også skutt, balder hørte et rotelyd på rommet sitt. Og gikk på rommet, da så han at boken ble borte, og arket ble borte. Han så svart spor som han følte etter, og da han kom fram til sporene så han menn som sto ved kiosken. Balder løpte etter dem. Og tok opp pistolen sin.
- gi, meg boken. Sa balder og hadde pistolen
- aldri. Sa en av de svarte mennene
- hvem har sagt om at dere skal få skatten? Spurte balder
- DG styreformannen.
Balder skøyt mannen som snakket og tok boken å kartet. Agentene satt ut en bombe som sto på tid, og som skulle eksplodere hele båten innen 15 minutter. Balder løpte ut på båten og prøvde å advare kapteinen, men kapteinen hadde dødd av DG-agentene. To kvinner hadde også dødd, og det var bare fredrik, 2 damer, tre arkeologer, harald, fredrik, karen og balder, som var igjen. Og resten hadde dødd. Alle sammen gikk ut til livbåten og de hadde 1 minutt på å komme ut. Da balder var siste mann, kom DG-agentene løpende og trakk balder på foten. Harald tok på armene. Og begge dro samtidig og de hadde bare 30 sekunder. Karen punsjet DG-agenten som dro balder på føttene. Og så dro livbåten rett ned, balder startet motoren og tok veien til svalbard, balder hadde glemt kartet, så de visste ikke hvor de skulle. Plutselig kom 2 seier fra sjøen.
- vi vil vise dere vej. Sa en av seiene. Nordover
- vi bør følle etter den. Sa harald
så dro de mot nord.

KAPITTEL 6 fram til svalbard

Etter en lang kveld, hadde balder og gjengen hans vært våken, bare for å følge seien, de kom akkurat til svalbard gry-tidlig, og de gikk inn land på en havn. Alle så helt trøtte ut, og hadde aldri verken koffert eller bangasje. Balder var aldri trørr og så så de et hotel. De gikk inn, og det var helt tomt. Det var bare mannen ved disken som var den eneste der.
- unnskyld, kan vi låne 7 rom, takk? Spurte balder.
- ja, så klart, det koster 10 000 kr. Sa mannen ved disken
- men vi har ikke penger, sa harald. Og viste fram tome lommer.
- Da kan dere ikke. Sa mannen, og snudde og tok telefonen. Balder hørte han sa i stille sone. DG-styreformann? Herr ødegård er her, skal jeg utrydde han eller la han gå........OK hadet
Da mannen snudde seg, og plutselig sto balder med armen ut med en pistol som siktet rett på pannen.
- fortell om DG-styreformannen, ellers sender jeg deg til dødsriket. Sa balder
- em NEI, sa mannen ved disken
- OK du ba om det. sa fredrik
Balder skøyt så hele hotellet fikk høre det, hele gjengen løpt ut. 2 timer senere måtte de finne et sted der de kunne overnatte.
- se! Ropte balder og pekte på et hus forlatt hus.
Balder gjengen løpt opp dit, og da så de et skilt er det sto...

GRATIS overnatting, når som helst, hvem som helst

Da gikk de inn i huset. Men da de kom inn så de alt som skulle få til, til å bo på i et hus. Det var sofa, senger, peis OSV. 3 timer senere hadde de lagd seg, bortsett fra balder. Han så, tydet, og leste i boken, og etter en stund, sovnet han. BANK BANK. Hørtes det fra døra, og balder skvatt og mens de andre hadde ørepropper, som kunne ikke høre noe høye ting, verken bomber, skudd, eller annet. Da det banket på¨døren 6 ganger, var det slutt. Balder gikk opp av senga og gikk og åpnet døren. Men ingen var der, så lukket han døra og lå til sengs.

KAPITTEL 7 ninja-krigene

Da klokken slo midnatt, våknet balder og opp sv senga og gjorde klar til å gå ut, han hadde med seg, boken, forstørrelses glass, lommelykt, våpen, OSV. Balder vekket fredrik, harald og karen.
- hvorfor vekker du oss, nå? Spurte fredrik
- jo, fordi vi skal finne smaragd-skipet, først, DG har også lyst til å få tak i den. Og vi må få den først.
- Ja vel, hvem er med? Spurte harald
- Jeg. Sa karen
- Jeg også. Sa fredrik.
- Da er vi igang. Sa balder.
Da de kom ut sto det tre ninja-krigere, fra DG.
- vi er her for å få tak i boken, herr ødegård. Sa en av ninja-krigerne
- hvis dere vil ha den, kom forbi oss fire.
Alle sammen begynte å slåss og balder prøvde å gjemme boken sin i lommen, så kom en ninja-kriger rett på magen, slo til, og da skøyt balder, på han. Balder tok boken og løpte på baksiden, men der var det karl DG-styreformannen som. Sto med pistol.
- gi meg boken takk. Sa karl
- nei. Sa harald, som kom bak balder.
Så slo balder til på karl, og prøvde å stikke, karen, og fredrik kom etter. Og så hoppet de ned en et stup, og landet på et tre.
- bra at vi overlevde. Sa balder.
KAPITTEL 8 veien til smaragd-skipet

Greinen han lå på begynte å knekke av, og karen, fredrik og harald. Hadde kommet ned og landet på en gress plæn. Så knakk av greinen og balder kom ned med magen først på gresset. 10 minutter senere våknet balder på en strand. Fredrik, harald, og karen. Var ved siden av han.
- hva skjedde. Spurte balder
- du ramlet, med magen først, på gresset. Sa karen, og kysset han på pannen.
- Hvor er boken. Spurte balder
Boken var i trygg behold, men sidene gikk ut av den. Plutselig så balder en side ev et bilde av en rotte som peker mot en hule.

Hvis du ser den farlige rotte, finner du den hemmelige grotte.

Balder så litt på en stein, og så at det var formet som en rotte, som pekte.
- se, rotta peker mot fjellet, der er inngangen til smaragd-skipet.
Balder løpte til stedet der rotta pekte,
- inngangen har vært rast ned. Sa fredrik.
Plutselig, tok karen en stein. Så raste ned hele steinblokkeringen.
- da går vi inn da. Sa fredrik.
Etter en stund, hadde de gått c. 200 m. Inn og det veldig vanskelig, og finne åpningen, plutselig, så dem en tre statuer av vikinginger, den ene, pekte mot nord, den andre mot vest, og den siste mot øst, inni et rom. Det var fullt av smaragder, som lå på bakken, og det var et hull fra taket, sånn at fullmånen skinte ned.
- vent nå litt, sa fredrik, husker du gåten som sto i boken. Kan du den gåten?
- Ja, sa balder. Og prøvde gåten. Når den tapre fra nord ser fullmånen gjennom den største smaragden. Vil han åpne vegjen inn.
- Den fra nord, må være den riktige, men den største smaragden? Sa fredrik til seg selv.
- Jeg ser en stor en. Sa karen
- For da. Spurte balder
- Akkurat der. sa karen og pekte mot veggen.
Balder tok smaragden. Og siktet mot tak hullet. Så kom det en stråle. Smaragden var som et speil, og da hen tok den på skrå, siktet den mot øynene til vikingstatuen fra nord. Så ble øynene til statuen grønne så åpnet statuen inn til et tempel. Så fikk de se smaragd-skipet. Hele båten var helt smargd-fargete og den var mer harere enn stein.
Seilet var også laget av små smaragden som hang sammen. Båten var dtor som en robåt. Og balder gikk nærmere for å ta på den. Men akkurat da han rørte langfingeren på skipet, kom karl DG-styreformannen, med 10 menn med krutt og gevær.
- hvordan fant dere oss? Spurte balder
- vi hørte alt dere hadde gjort, og klatret ned en tau stige, på stupet, gikk inn, så de svarte fotsporene og hadde hørt alt dere har sagt. Sa karl. smragd-skipet, blir midt nå og jeg blir enda rikere enn noen annen i verden. Ta dem og skipet ut, så vi kan ordne dette.


KAPITTEL 9 ut av fjellet

Plutselig åpnet en annen steinblokkering som førte inni fjellet. Båten begynte å bekke, og balder, fredrik, og karen. Hoppet på båten. Båtenlandet ned på vannet. Plutselig, fløt den.
- jeg ante ikke at smaragd kunne flyte på vann. Sa fredrik.
- Men dette er en spesiell, båt. Sa balder. Ikke en vanlig båt lagd med smaragder som ikke kunne flyte. Sa balder
Det kom strøm, og båten gikk baklengs. Strømmen var kraftig, og kunne aldri snu. Det ble humpete og det var vanskelig og ta kontrol, plutselig, kom de til en blindvei.
- det var det. ropte balder og dukket.
- Samme her, farvel. Sa fredrik og dukket
Så dukket alle sammen, så kom med et smell kom dem ut av fjellet, og kræsjet på baksiden av huset. Etter det kom fossene vann ut av hullet. Og balder, fredrik, karen og harald gikk ut av båten. Plutselig, ble balder skutt på armen. Og harald, tok han med inn. 2 timer senere, våknet balder opp fra senga.
- hvordan føler du deg? Spurte harald. Du hadde besvimt
- tja, fint. Sa balder AUUU
- forsiktig, du her blitt skutte på armen. Sa harald
- hva med båten. Spurte balder
- den ligger her inne, vi hadde bært den inn.
Balder så at smaragd-skipet hadde blitt bært inn. Plutselig, hørte de lyden av en lastebil. Kjørende og stoppet, balder gikk ut og skjekket, og der sto
DG-styreformann med 500 menn bak seg.
- hvis du er på jakt etter båten, bare glem det. sa balder
- hå hå, tror du at det er så enkelt å beseire meg. Spurte styreformannen
- ja, dessuten er båten til dere. Sa balder
- HVA? Karen, fredrik og harald samtidig.
Balder og harald hvisket til hverandre
- den er ikke til bruk i det hele tatt. Hvisket balder
- hvorfor ikke? Spurte harald
- fordi, jeg satt en bombe i, så hvis den sprenger, kan vi bare ta restene av den.
- OK.
Balder og gjengen hans tok ut båten, og i lur, satt balder en kraftig-bombe på båten. Da ga dem båten til DG. 3 timer senere ved dagry, satt hele gjengen og balder. DG var ved havna, så trykket balder på en knapp for bomben, og med et smell, sprengte båten i fillebiter og smaragder fløy opp og traff folk og halvparten av båten var hel.

KAPITTEL 10 hjemme igjen!

Etter en uke, hadde balder å gjengen hans, dratt på hjemturen, og tatt en del av smaragd-skipet til forhistorisk museum. Så fikk de 50 000 kr. hver og måtte ta farvel sammen. Denne dagen her kom karen på besøk. Det banket på døren og der sto karen med blomster. Hun hadde glemt å si ha det.
- nå vil du ikke komme inn. Spurte balder
- åh ja, gjerne.
Inne hos balder så de på TV sammen, de spiste middag sammen. Og de ble forelsket i hverandre. 4 timer senere, måtte karen dra hjem.
- jeg kan komme på besøk til deg. Hvis du har lyst. Sa balder
- det er greit, men jeg har en katt hjemme.
- Det, gjør ingenting, jeg er ikke elrgisk mot katter i det hele tatt.
Balder vinket å lukket døren. Etter en stund hadde han fortsatt boken, og kastet den i peisen.
- hvem var den mystiske mannen? Sa han til seg selv, og satt ved peisen, og tenkte.

På nattbordet mitt...

På nattbordet mitt

På nattbordet mitt
Ligger gamle bøker
Med støv på
Eg har lest de mange ganger
Men der skal de ligge og minne meg på
Ka eg liker
For ord gjenspeiler mine riker.
betty

Vi har ryddet igjennom nattbordskuffer og klesskap. Det er sjeldenheter å gjøre.. Det finnes mye rart som er samlet opp der. Og det er ikke et poeng å ha klær så lenge eller så mange ting heller. Jeg blir på en måte ferdig med klær før de er utslitt og må gi de videre. Noen ganger gir jeg fra meg for fort. Men det stemmer som regel. Jeg greier ikke å kvitte meg med gebursdagskort. Jeg har tonnevis av dem. De jeg har fått av guttene mine er spesielt viktig og er i et eget vakkert album. Kort jeg har fått av min far har jeg spesielt tatt vare på, og jeg kan lese de om og om igjen, selv om han bare har skrevet noen få linjer og ikke om noe særlig. Jeg leiter etter om det står noe mere der, noe annet, noe jeg ikke har fått med meg. Også har jeg kort liggende som jeg har skrevet til ham og som jeg ikke har sendt. Mulig disse kortene bekrefter at noen bryr seg om meg. F.eks. fikk jeg et kort på kvinnedagen:

Til deg og dine, 080305.

Det som er ekte
Kan aldri fremstilles
Som noe annet.
Det som agerer ekte,
skifter alltid valør.

Fra Øivind og damerne.

Dette kortet har vært med meg over alt.

Tar meg selv i å tenke at jeg rydder opp etter meg, og det er fint for de andre å slippe det når jeg dør. Og så kommer historien så nært meg igjen. Håper jeg er frisk. Håper jeg ikke får tilbakefall. Tomheten er her, den måtte jo komme. Ingen fagfolk eller blodprøver å vise til i dagene som kommer. Jeg er virkelig forbrent på stråleområdene, det svir og klør. Ja, det gror og nye celler blir dannet, som skal få være i fred.

Dobbel-time på SATS i dag og i går. Overdriver jeg? Nei, så langt der i fra. Jeg tar det i mitt tempo. Det er bare så sinnsykt godt å få puste og svette. Får sjokk av og til når jeg ser meg i speilet. Har blitt enormt svær. Ja, det er mulig det og når en er i behandling. Legene mente det var bedre at jeg la på meg enn at jeg tok av. Det var et sunnhetstegn. Men nå skal det vekk.

Var på kreftforeningen på torsdag og luftet noen ideer. Det skal bli spennende. Kjente etterpå at det er bra jeg skal være i ro noen måneder. Jeg må rett og slett ikke finne på å ta av ennå. Da ligger jeg utbrent til sommeren. Jeg skal 4 uker på Røros, hele februar og bare bygge meg opp. Jeg har tenkt å komme tilbake til arbeidslivet. De fortalte meg der at 50% av brystkreftopererte kvinner kommer ikke tilbake i jobb. Det skal jeg. Om det så betyr at jeg må leve erkesunt, kutte vin og kos og konvertere til Buddisme. Jeg gjør nesten hva som helst, bare jeg får jobbe og tjene mine egne penger igjen.

Ruben og jeg gikk tur til Valentinlyst i dag. Jeg skulle rekke polet før trening, det gjorde jeg ikke. Tordis var på trening og vi fikk pratet litt og blant annet sa jeg at jeg ikke rakk polet. Så kom Bjørn Inge kjørende med en rødvinsflaske nå nettopp. Snakk om å ha venner i nøden :-) Bodil var innom for å si hei, og bekrefte skitur i morgen.

Nå gleder jeg meg til å få litt kapasitet, så jeg får et sosialt liv igjen. Savner faktisk vennene mine. Fra nå av skal det bare gå oppover. Det er lørdag, det er kveld og nå skal jeg drikke rødvin. Livet er herlig, folkens. Legger ved en tekst jeg har laget om livet mitt i helgene med Bernt: Ekte Edel Ridder. Og en som heter:Gårdsdagen. Har ikke melodi på de. Men jeg synes de svinger likevel. God helg. Betty


Ekte Edel Ridder

På fredagskvelden har skuldra senka seg – med vin i munn.
Du med din sang, ja de beste stunder her i bunn og grunn.
Du varmer godt når du smiler til meg med ditt kjente fjes.
Du er min stjerne, eg roper høyt: Ta meg inn til deg.

Eg har våknet i våken tilstand – Du er her.
Eg har våknet i våken tilstand – Du er nær.

Du løfter meg opp med din Ekte Edle Ridderlighet.
Du gir meg ro, ja alt hva du tok tak i og fordrev.
Din hud er varm og den trenger meg så inderlig.
Det er mitt liv som på en film eg tuner inn.

Å kroppen skjelver av inderlig forlegenhet.
Jeg er stiv av stengsel og av overdreven avstengthet.
Du mobber med et smil og holder meg fast.
Eg rister det av meg, det gamle brast.

Det er kraft
- eg har motstand
Det er kraft
- eg har motstand

Jeg blir aldri mett av å stirre på ditt lange meningsfyllte liv.
Vi eldes sammen og det er fint og et deilig tidsfordriv.
Å magen skromper som en kasse epler på mitt loft.
Og du gir det mening og sier gamle epler smaker godt.


Eg har våknet i våken tilstand – Du er her.
Eg har våknet i våken tilstand – Du er nær.
betty


Gårsdagen har…

Gårsdagen har
Gamle løfter
Gårsdagen har
Brokne sår
Gårsdagen har
Dype grøfter
Som ikke leger store sår.

Gårsdagen har
Ikke mer å by på
Gårsdagen la
Følelsen igjen
Og du kjenner at du slites i stykker
mellom gamle tanker og dagen du får.

Gårsdagen har
Ferdige timer
Gårsdagen har
Passert like nu.
Gårsdagen bærer
Gamle tøfler
Som med deg inn i fremtiden går.
betty

Festen er i gang

Ja, festen er i gang. Strålingen er over. Livet er kommet igang igjen. Pass opp for vårens kvinne. 2-3 måneder med rekreasjon, så er jeg på plass igjen. Aldri den samme, nå har jeg lært. Før hadde jeg hele tiden mål, også mål jeg ikke nådde. Noe å strekke meg etter kallte jeg det. Fint, så lenge kroppen henger med. Nå er visjonen viktigere enn målet. "Leve mest mulig". Hvis du leser et intervju med en 60 åring, og de får spørsmålet: Hva savner du å ha gjordt i livet? Så svarer de aldri at de skulle vært mere på jobb. Det er tid til turer, lese, venner etc. de svarer og hva sier dette meg nå. Jeg gleder meg til å begynne på jobb, og jeg skal gjøre en god jobb. Jeg jobber i Kulturenheten og har en raus arbeidsgiver. Ikke nødvendigvis lønnsmessig, men menneskelig. samt interessante oppgaver. Det er en prosjektlederstilling som går ut i desember, basert på eksterne midler. Mind the Gap heter prosjektet og gir ungdommer mestringsmuligheter med å lage musikk på data. De kan også lære seg instrumenter. Jeg trives godt. Jeg får ting til å virvle og stillingen er skreddersydd for meg, men nå skal jeg bare bli frisk så skal jeg arbeide bedre etterpå. Her gjelder det å kanalisere energien, så jeg blir frisk før jeg setter igang og forbruker energi. Har tro på den rekkefølgen. Kanksje har jeg ikke jobb etter jul, men det bekymrer meg ikke. Jeg tror at det er bruk for Bettyer her i verden, om ikke annet, så kan jeg gå med avisen eller posten eller skrive låter eller blog eller bok.


Det veltet inn over 10 lesere på bloggen i dag og da kan jeg ikke dy meg. Skal prøve å skrive en gang i uken. Et mulig overkommelig mål. Det står i høy prioriteringskonflikt med andre gjøremål i familien, men samtidig så har jeg jo alltid drømt om å skrive og dette gir god trening og mening og det nytter i grunnen ikke å utsette ting i livet. Plutselig er det hele forseint. Vi regner jo med å bli gamle hele gjengen, men hva vet vi? Er vi i form da? Og gidder vi å ta tak i det da? Vi kan snyte oss sjøl for mye gitt. Legger ved en tekst som forøvrig passer til temaet, som jeg skrev på 1990 tallet, da 2 av gutta i bandet hadde 2 jobber hver, spilte i 2 band hver og studerte musikk + +. "Forseint" heter den, vi spiller den i dag og.

Apropos hvor mange lesere det er på bloggen min er noe alle kan gå inn og se. Trykk på SITE METER på høyre siden av teksten. Det går ikke an å se hvem som leser, men at noen leser. Det har vært bra med lesere på Julebloggen. Over 250 besøk. Som leser kan du også abbonnere via RSS. Jeg skal ikke tipse noen den kommende uken om at jeg skriver blog etter julen, for å se om anatll lesere øker likevel. Gutta gjør lekser på kjøkkenet og jeg sitter med bærbar pc. Det koster å holde fast i noe eget, når 4 stykker spør om noe hvert 1/2 minutt. Jørgen er her og han må jeg produsere 7. klasse matte oppgaver til, en luring som elsker tall. Det gjorde i grunnen jeg også på skolen. Tall var gøy.

Nå telles det ned til middag her. Som sagt festen er i gang. Betty

Alt han skulle


Her e sangen om en mann vi alle har kjent
En som aldri dekket sine savn
En som alle visste var en stille mann¨
En som aldri tok et sprang

Nei han fortalte aldri til noen noen gang
Om henne som han elsket
Og virket i sin verden over alt – Over alt

Han brant inne med sin drøm, gikk aldri ut
Han hadde aldri kjempet for sin gavn
Hans liv ble bygd på
Håp og tro og kjærlighet
Men han hadde aldri sloss for savn

Nei han fikk aldri sagt fra – Aldri kysset hennes munn
Aldri sagt min kjære - Han fant aldri på non saklig grunn

For seint For seint
Alt han skulle sunget ut - Det brenner i hjerte
Det banker i hans blod -Alt han skulle sunget ut

Han var den som kunne alt om teori
Og løse alle problem som ble til
Han var dyktig i sin jobb det gav han ro
Men til kvinnen var det en skrøpelig bro.

Nei han fikk aldri sagt fra – Aldri kysset hennes munn
Aldri sagt min kjære Han fant aldri på non saklig grunn

For seint For seint
Alt han skulle sunget ut - Det brenner i hjerte
Det banker i hans blod - Om alt han skulle sunget ut

Gitarsolo – Blås solo

Nei han fikk aldri sagt fra – Aldri kysset hennes munn
Aldri sagt min kjære Han fant aldri på non saklig grunn

For seint For seint
Alt han skulle sunget ut - Det brenner i hjerte
Det banker i hans blod -Alt han skulle sunget ut
For seint – For seint – For seint – For seint – For seint
betty