Lykke er...

Dette bildet er i Bergens Tidende i dag, lørdagens LYKKE magasin. Bildet er tatt av Oddleiv Apneseth. Han er en usedvanlig dyktig fyr til å fange øyeblikket. Derfor så klasker jeg bildet ut her. Jeg er veldig stolt over det. Teksten til bildet har Ådne Lunde hentet i fra bloggen min.

I dag har jeg kjøpt ku fra Japan til 1700,- kr kiloen. Kyrene er massert hver dag og foret på øl og sake. Jeg måtte bare ha muligheten til å sette tenna i noe sånt. Venter på gitaristen til BBBB, vi skal lage låter.

God lørdag,

Betty

Mount Everest

I dag har jeg kjent fjellluften i bare byen. Dvs Per Kristian og jeg har fått kontakt med en energi- og kroppsterapeut, som har forløst noe innestengt energi i oss. Åpnet opp noen sluser rett og slett. Så i dag føler jeg med så rik og heldig, fordi jeg kjenner den luften som jeg gjør på topper over 1000 meter. I dag var jeg over 2000 meter og muligens over 3000 meter, men jeg vet ikke hvordan det kjennes ut, for jeg har aldri vært høyere enn Galdhøpiggen, rent fysisk.

Kreften har vært et Mount Everest løp og snart er jeg på toppen. Jeg har absolutt ikke samme funksjonsnivå som før, men hvem har det når de har gått så langt og så hardt og så høyt? I dag lærte jeg et nytt godt bilde av energimannen. En babyelefant får kjetting rundt beinet, når de blir store byttes kjettingen ut med tau og gir samme effekt. Slik er vi mennesker også. Vi river oss ikke løs fra bindingene fra fortiden. Vi står fast, ennå det bare er et tau vi kan ryke, som om det gamle, selv om det ikke fungerer, er tryggheten vår. Det er skummelt å fri seg fra gamle mønstre, men det er nesten skuffende hvor lite skummelt det var å få det frigjort, når det er gjort. Og det er herlig å fri kroppen og kjenne at en lever ens eget liv. Jeg er glad jeg har oppdaget dette.

Jeg er enda mindre redd i dag.

I dag har jeg vært hos Marianne og det var fint. Ingri døde i går. Marianne er nært livet sitt og hun har perspektivet inne, er trygg på seg selv. Min dypeste medfølelse i sorgen, Marianne. I bloggen din kan vi lese hvor glad du var i henne. Det ble et sjokk at hun gikk bort så brått. Livet er her og nå, og vi utsetter ikke å leve livet til seinere.

God natt,

Betty

Når livet biter deg i låret...

Har vært sammen med en av gullrekkene mine i dag, Oppkommet. Vi fikk oppgaver som jeg har motstand på og det blir alltid bra, for da må jeg glemme meg selv og klekke ut nytt. Vi laget karakteristikk av personer, laget nye figurer og samarbeidet om en story med sidekvinnen. Vår historie ble et møte mellom min figur, Rita Marie Halvorsen (73 år), som bodde i kollektiv og Kari som var 33 år, var gift, men hadde en elsker. Vår dialog foregikk i et solarium. Merker at jeg tenker videre på disse figurene og skulle likt å visst fortsettelsen. Det må være helt klart en fordel å høre stemmer, når du skriver bok. Det kan sikkert trenes opp, som alt annet i livet. For det å skape nye spennende personer og se veien de tar igjennom det som skrives, må være en fantastisk følelse.

Nå sitter vi og venter på Aun Yngve, min eldste stesønn. Har har vært borte i månedsvis.

Det har skjedd noe i en av mine venners liv, som har grepet meg. Min dypeste medfølelse, Marianne! Synes ikke at jeg skal blogge om det, før du gjør det, selv om du har blogget litt om det. Men jeg er her!

Livet er så inderlig her og nå, og det er ikke noe en kan utsette til seinere en gang. Livet er en på kanten for hard skole for mange.

Omtanke,

Betty

QUICKIE

Jeg fyller tiden min med masse greier jeg har lyst til. Ser ut til å ha voknet fra en dvale. Jeg har snekret 4 låter, meldt meg på vokalkurs i sommer. Skal til sangpedagog over påsken. Nå satser jeg rett og slett på meg sjøl. Da må noe ryddes vekk i timeplanen og da ryker bloggingen først ut. Kommer aldri til å slutte som blogger, nei. Til det er det for givende, men det blir sånn dann og vann som andre, og ikke hver dag.

Været er fortryllende her nord og jeg går mine morgenturer, før frokost. Kan skumle for den i morgen tidlig, men alt kan ikke bli krampe heller.

Skaff dere en deilig dag,

Betty

Byen som Æ e så glad i!!!!!

Opp på kanon ligger min sønn. Våren kom tidlig i år. En vakker dag i Trondhjæm. Jeg har ramlet inn i mange bøker og sluker alt som har med å forbedre og utvikle seg sjøl. En fin måte å ta innersvingen på tvilen. I og med at jeg tror at vi som har hatt kreft ble syke fordi vi strekker oss for langt og sjelden sa nei, eller har vært utsatt for et sjokk, så må det et stykke arbeid til i lang tid etterpå. Gamle mønstre må legges av og nye må få komme.

Jeg tror at jeg er frisk. Og den tanken gjør meg friskere. Tanken virker positivt på helsen uansett. Men for å holde meg frisk er det viktig med de endringene og mye sitter i tankemønsteret. Jeg har nær sagt sluttet å snakke negativt og gjør det heller ikke om andre. Det har frigjort masse energi å ikke sitte fast i negative ting.

Nå sitter jeg og skriver her og hadde egentlig en plan om å rydde på loftet. Grunnen er at noen gutter i Bergen skal reutgi første LP`en jeg var med på og de trenger fanziner og bilder fra da. Jeg prøver å gjøre loftet til en nice oppgave, men får litt problemer med det, siden jeg utsetter det hele tiden. Men nå skal jeg skrive noen få ord til, og så ta sats for loftet. Skal også lage et kult øvingsrom i kjelleren, for til neste helg kommer gitaristen min og bor her og vi skal lage vakre låter.

Så mens dere sityter og skanner internett, så er jeg i histoiske hauger på loftet, god søndag til dere. Første hestehov i hagen, eller Leirkall som de sier i Nord-Trøndelag.



Betty

Bettysk!

Ord virker kraftig, ser jeg. Når jeg tviler på meg selv, ser dere det og responderer. Tvilen er som en gammel bekjent, som jeg klamrer meg fast i, av og til. Men jeg tar et ansvar for å gi slipp. Det er nesten nifst å stå i sitt eget lys over lang tid, og så kommer en nedtur. Før i tiden, kom skammen og skyldsfølelsen også, som ble plantet i meg fra tidlig av. For jeg vet at jeg har mye kraft og kan bli redd den selv. Da jeg var ung prøvde jeg å dope ned kraften min, fordi den virket truende. Fordi jeg ble fortalt at jeg «var for mye». Jeg visste ikke hvordan jeg skulle bruke kraften min og til hva, og dette henger igjen.

Når store spørsmål stilles meg, fremtid, hva skjer etter neste operasjon etc, så begynner tvilen å vokse i meg. Det har den gjort i 43 år. Å våge å være meg selv og lykkes er vanskelige greier for meg. Når Thomas kommenterer og ber meg om å riste av meg tvilen og stole på det Bettyske, så forstår jeg at han er mere glad i meg enn jeg er i meg selv, og da kunne jo skammen ha kommet, men det er da jeg tar et ansvar, for skammen har rævpult meg nok. Skammen har gjort slik at jeg har vært helt handlingslammet og udugeliggjort meg selv. Mest velkjente tankene da har vært: Jeg er ikke bra nok.

Men jeg vet! Det er ikke så lurt å forveksle ansvar og skyld. Jeg har ansvar for min egen lykke, for mitt eget liv og hvis jeg har mislykkes, så er det sunnere å reise seg og ta ansvaret enn å kjenne skyldsfølelsen. Jeg er mere enn bra nok.

Hver morgen er jeg i stand til å smile til meg selv i speilet og være fornøyd med at jeg har to pupper igjen. Nå skal jeg starte en ny greie, med å takke meg selv for måten jeg taklet dagen på og når natten har gått, skal jeg takke for drømmene og tankene jeg hadde. Jeg har voknet så altfor mange ganger og klandret meg sjøl for ditt og for datt. Det er det lite kraft i, gitt. Skyld krever energi. Skyld er ubrukelig.

Jeg forstår at jeg har en 24 timers jobb i døgnet med å føle meg bra nok. Jeg føler meg bra nok veldig ofte, men det er helst når jeg gjør det vante. Hvis jeg utfordrer meg selv til noe nytt, feks å skrive bok, så kommer tvilen å kakker meg i hodet.

Jeg tror mange forveksler ansvar og skyld. Jeg forstår forskjellen. Jeg kan terminologien. Jeg kan fryktelig mye teori om alt mulig, men hvor god er jeg til å etterleve det? Blir det bare ord, eller greier jeg å praktisere ansvar og ikke kjenne skyld.

Et godt eksempel er arbeidet med bearbeidingen av angsten til min sønn. Det er mitt ansvar å gjøre noe for han. Jeg forstår at det er mitt ansvar at han ikke har det godt inni seg. Da han ble født hadde han en storebror på 3 år, som sondematet til han ble 5 år. Det sier seg selv, og da vi oppdaget at hans forsinkete språkutvikling pga 40% nedsatt hørsel på begge ørene, fikk vi stallsjokk. Vi kunne bebreidet oss selv, men var kloke nok til å handle i stedet for. Så kalte vi han Per Kristian da han ble født, og det navnet elsker jeg, men navnet har blitt et yndet mobbenavn på skolen- P.K. Pen kuk, pannekake etc.

Jeg synes jeg er flink til å plante i guttene at de har en egenverdi og ikke skal bry seg om hva andre sier, men nok gjentagelser fra barn som ikke har det godt med seg selv, virker til slutt. Og det er den samme gjengen, fra første klasse til snart ferdig på barneskolen. Og gud, hvor jeg gleder meg til han får et nytt miljø. Så kom kreften min, og det ble igjen knallhardt for han. Men han prater og prater om det. Vi går på Tomatis, vi arbeider med det, vi tar et ansvar.

Så skulle jeg sikkert brydd meg om at andre folk synes det er helt crasy å utlevere at en sønn sliter med angst. Velbekomme. Jeg tror at de som kritiserer dette, er de som sliter sjøl. For det er ikke så veldig spesielt å slite med angst etter å ha hatt en mor med kreft. Og jeg tror på de åpne linjene og at det hjelper oss. Å være åpen gjør oss sårbar, men sterke. Jeg forstår å være ansvarlig voksen for min sønn. Det finnes ikke en viktigere oppgave i verden enn å være mor, og sørge for at ungene får det de har krav på. Tilstrekkelig omsorg, kjærlighet og hjelp.

Men for å kunne gi nok av kjærlighet, omsorg og trygghet, må jeg ha tryggheten i meg selv. Nok kjærlighet til meg selv, og gi meg sjøl den omsorgen at jeg kjenner at jeg er bra nok. Alle, absloutt alle mennesker gjør så godt vi kan ut i fra de ferdighetene vi har, men det betyr ikke at vi ikke skal forbedre oss og ta ansvar, i stedet for å kjenne skyld. Skyldsfølelse er noe dritt, det suger og gjør en handlingslammet. De som ikke vil erkjenne noen av delene, legger skylden på andre, omgivelsene og blir offer selv. Det er stagnasjon det. Ofrene setter igang og plager omgivelsene med bebreidelser. Utrolig usexy.

Da skal jeg puste inn lørdagen. Hvert innpust er gratis og hvert eneste innpust har vi hele livet. Ganske genialt i grunnen.

Livet er rikt, folkens!

God kveld,

Betty

Mystery

Å høre Mosart og gregoriansk musikk forvrengt til 9000 hertz krever sin kvinne. Denne dagen har vært en mystisk dag, og jeg vet at også denne dagen var en gave, selv om jeg har kjent meg sårbar og med lite energi. Dagen i dag endte med at det ringte på døren og der står en av 10 verdens vakreste menn, med et brev fra ham og hans kone. De har satt slik pris på PLATA vår at de har skrevet et langt brev til meg og gav meg en gave, Ragnarock(progrock). Et band som var ute med norske texter før det var stuereint, før Prudence, tror jeg. Han sammenignet BBBB med Undertakers Cirkus (med blåserekke), som var blant de første som skrev engasjerte og politiske tekster på norsk (1967). Jeg skal høre på den i morgen. Jeg skulle absolutt vært i slaget og invitert inn, men jeg har brukt opp det jeg har for i dag, og da satt jeg en grense for meg selv. Angret pittelitt med det samme, for det kom en gave på døren, men samtidig, jeg tok vare på meg selv.

Bernt er i Oslo, han dro kl 05:00 i morges og jeg har manovrert 4 avtaler/møter og ungene. Det er mye for å være meg om dagene. Jeg startet dagen med at jeg gråt litt, for det var så helvetes tungt å få motstand fra 2 gutter på alt. Eldste mann går på skinner. Jeg skjønte da, at denne dagen blir laaaaang.

Jeg kjørte rundt og rundt 6-7 runder i parkeringskjelleren på St.olav, bak like mange biler for å finne parkering. Tilslutt parkerte jeg ulovlig og sa høyt til meg selv: «Betty, du er født punker!» Jeg har verket i armen, og fikk kyndig hjelp. Traff en av damene som fikk kreft før meg der, en av samme sorten som meg, en som har gitt alt hele tiden og det første vi deler er: «Hvor ble de av alle sammen?» Det går igjen hos alle brystkreftopererte, virkeligheten forandret seg. Folk ble borte når vi ble syke og de viste seg aldri igjen. Sjøl har jeg ikke mere kapasitet enn til akkurat det jeg prioriterer og min unnskyldning er at jeg bygger meg opp. Jeg kan av og til ta meg sjøl i å lure på hvilken unnskyldning de har, de som ikke har gått noen uventet Mont Everest og som bedyret før at de var venner. Men nok om dette, mere enn nok om dette!

Jeg dro hjem for en pause. Dro til skolen for en kontaktsamtale til min eldste sønn. Det er friminutt og jeg ser at to gutter hopper på han, for å få han til å gjøre et eller annet. En av mine favoritt ungdommer prøver å rive de vekk fra John Arvid, men får det ikke til. Jeg går myndig bort og river to sultne ulver vekk fra min sønn. «Det må da for faen gå an å la være å plage folk. Dere får ta kontakt med respekt og ikke på det viset der». Jeg stirret den ene gutten i senk, som hadde kastet seg over han som en gribb. Dette var han ikke forberedt på. Han andre stod like sulten på kontakt ved siden av, og prøvde å fange min oppmerksomhet med å si: «Æ, æ, mener du mæ?» Gjentatte ganger. Han bare ignorerte jeg.

John arvid var stolt av sin mor, han smilte og følgte meg til bilen etterpå. Jeg snakket med læreren som gikk ute. Slike situasjoner skal sees. «Det er ikke alt vi ser», var svaret. «Nei, men nå ber jeg om at du følger med, for hans del». John Arvid har klaget på at folk plager han i friminuttene. Jeg oppfatter han som en fyr som ikke lar sin egenverdi styres av slike puddinger, men mange nok av slike hendelser er uheldig.

«Hva har jeg gjort?» spurte gutten som jeg stirret på. «Du har vært respektløs og han du har vært det mot er min sønn». Jeg gjorde ikke saken større, men takket han favoritt ungdommen min (din sønn Toril)!

Jeg dro hjem, dusjet og forberedte meg på å hente mellomste. Vi går på Tomatis og vi trives der. Jeg blir sliten av alt som røsker og drar i kroppen, men vet at det er nødvendig for å ikke bli buret inne med spenninger. Jeg har hatt kreft, jeg skal ikke ha det igjen!

Merker fremgangen på oss begge etter kun 4 timer. Men det romstrerer og buldrer. Og 9000 hertz sier seg sjøl, det gjør noe med hjernen. Etter timene der, kjøpte vi Dollys pizza og gutta lovet å passe hverandre når jeg dro på øving.

Vi fikk på plass en ny låt: Første Damene. En ny baby i BBBB.

Du kan se på all verdens sangere og all slags konkurranse programmer i sang, og tro at du ikke kan synge. Du kan lese all verdens bøker, og tro at du ikke kan skrive, du kan skanne innom allverdens blogger og tro at din egen stil er ingenting verd. Hvis du virkelig vil, så kan du tvile på alt du gjør, fordi andre gjør det bedre. Og du kan skamme deg over at du gjør det du gjør, fordi andre gjør det bedre. Du kan se at andre ser, at du ikke er verdens mester i det du gjør og du kan tillegge dem at de tenker: «Andre kan gjør det bedre» eller «Dette var Bettysk».

Du ser at de ser, men du gjør det du gjør. Og er i et sekund låst i situasjonen: «hva i all verden gjør jeg her?» I dag har jeg virkelig lurt hva jeg holder på med. Og det gjør jeg når jeg tviler på meg selv og jeg hater det. Derfor så blir slike dager jobbige.

For jeg driver ikke konkurranse med de andre. Jeg vet at dette finnes tusenvis av syngedamer ut i der, som behersker teknsik sang tusen gang bedre enn meg. Men de er ikke meg. Det er det bare jeg som er!

I dag var jeg innom optiker et ærend med min sønn og så de feite brillene til 3500,- kroner. Kan bare glemme det nå, men liker at jeg liker noe. Fant 3 par briller som var total kule.

Så hvis denne dagen også var en gave, så var det en vanskelig en. Men som det heter: Vi må alle bite livet i låret, og i dag tok jeg et skikkelig jafs.

Der kom bernt hjem og satt på Ragnarock tvert. Tøft som faen! I dag har Bergens Tidende sendt en tekst til meg, som jeg har godtkjent. Den var plukket fra bloggen min. Det kommer i BT lørdag 31-03. jeg er fornøyd med bilde og teksten.

Vi rockes,

Betty

Tankens Kraft

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet det før, men her kommer det igjen: Jeg er sannsynligvis livredd for å lykkes. Jo, mere jeg tenker bok og jo mere jeg prøver å rydde plass til det, jo travlere blir det. Tiden før påske er viet til min sønns angst bearbeiding. Vi klasket til og startet på Tomatis igjen og det fungerer tvert. Jeg steinsov i to timer der. Hjernen jobber med å bearbeide gamle opplevelser og kvitte seg med gammel dritt. Det funker.

På bloggen så vet jeg at noen leser og jeg har ingen problemer med å få det til å rulle her. Men her må jeg tenke meg om skikkelig før jeg poster fordi det er mitt liv, fullt og helt det jeg skriver om. Og det er mange som ikke skal nevnes her, fordi man har da et ytringsansvar. Jeg vet at folk som ikke liker personlige blogger, bare kan logge seg ut og jeg bryr meg ikke om hva de måtte mene.

En merkelig forpliktesle henger over bokskriving, mere alvor. Og har en satt seg et mål, så koster det arbeid. Jeg får bare skrive i vei fra min egen historie og kammuflere etterpå. Jeg vet at jeg kommer til å få lyst til å nevne organisasjoner jeg har jobbet med, prosjektfaser, mennesker som har trakket skikkelig på meg. Det kan jeg jo bare gjøre og så annonymisere etterpå. Det er nemelig en tiltrekkende tanke at jeg kan skrive med åpne sluser. Blog er litt stengsel, pga ansvaret.

Jeg må jo skrive om en person som har en hverdag som min, for jeg synes at denne fasen av livet er dritspennende. Alt kreften lærte meg er en viktig ingrediens og hvordan nettverket ser ut. For å komme igang, så tror jeg at en utvidet blog er en god start på boken. En mere dagbok form, innbakt med de skriveferdighetene jeg har tilegnet meg igjennom bloggen.

Jeg tenker så mye på dette at jeg har bestilt en time til psykologen igjen. For det handler om fremtiden min. Valg som må taes i forhold til arbeid, inntekt etc. Men jeg ser at jeg kan bidra med mye fra min verden til andre. Jeg har fått en henvendelse til på foredrag, for en svær greie. Så det er på tide at jeg sjøl skjønner og stoler på min egen kunnskap og kompetanse. Jeg har trodd at jeg ikke skulle ekponere dette, fordi jeg tillot et visst menneske å ha makt over meg i alt for mange år.

Det nærmer seg spillejobb i Bergen også. Det skal bli kult. I morgen er det øving med gullrekka og vi skal arbeide med en ny låt. I påsken skal jeg arbeide med gitaristen igjen og det blir knallbra.

Det er en heftig hverdag vi har. Mye lekser. En nabo jeg pratet med sa at leksene roet seg ned til hans 3 unger da de begynte på ungdomsskolen. Det sier vel litt.

Men alt i alt, så vokner jeg hver morgen og ser meg i speilet og smiler fordi jeg har to pupper og tenker: Hvor heldig jeg er! At livet har vært tøft i svingene og at mange utfordrende oppgaver er tilbakelagt, har gjort meg til den jeg er. Sterkere! Snart er denne toppturen også en sagablott, har bare igjen de siste metrene. La oss si dette var Mont Everest turen. Den kunne jeg gjerne vært foruten, har aldri drømt om den heller. Men når den først inntraff, så brettet jeg opp ermene og tok utfordringen. Kreften skulle bekjempes. Og så sitter jeg igjen med alt kreften lærte meg og alt det vakre i livet er tydelige!

God kveld,

Betty

På Trøndersk Jord!

Vi stod opp halv 4 og vi kjørte 4 fly hjem. Alt gikk på skinner. Ingen forsinkelser noen sted. Hverdagen kom brått på, men det er like greit. Nå har jeg en halvtime før jeg skal til legen, så jeg blogger løs. PuppeKristin ringte og etterlyste en blogg om at jeg var landet, så: «Nå er vi på trøndersk jord». Jeg kjenner en del Kristin`er, så derfor er hun med puppene omtalt som puppekristin i min telefonbok. Hun er også en av kalenderpikene 2008 og skal tattoovere på en pupp hun også. Legge krone på verket snart.

Jeg har rukket en tur i morges, sangøvelser og en kontaktsamtale for en sønn på skolen. Jeg har nevnt før at han sliter med angst etter at jeg hadde kreft og han har en kjempebyge nå om dagene. I syden var han redd for å hudkreft. Vi smørte med faktor 40. Vi hadde glemt å smøre under armene en dag og da måtte vi låne solfaktor av noen på stranden. Ogh så var det fugleinfluensaen og sånn gikk nå dagene.

Det er tusen ting å ta fatt på i dag og jeg sitter og blogger. Blogging er veldig samlende for tankene. Bokprosjektet gjør meg vettaredd og det er angsten for å lykkes som sniker seg på. Og jeg liker dårlig å innrømme det, men tanken om hva de andre måtte mene, sniker seg innpå. Jeg er så dritalei av den tanken, for den forstyrrer kreative prosesser.

Andre bør få mene hva faen de vil og jeg bør gjøre hva faen jeg vil. Men hvis dere andre har det slik i forhold til ting dere vil gjøre i livet, så blir det ikke mange drømmer realisert heller. Noen drømmer er til for å æbare drømmes, men noen er verd å realisere. Det er bare så jævla skummelt.

Det er safere å blogge. Hva andre synes om det har jeg hatt noen runder på, men er fint ferdig med de. Jeg er mer personlig enn folk er etter 2 flasker rødvin, uten å angre. Jeg og familien min har tatt et valg på å være offentlige om hva kreften har gjort med oss, og om det «bare» er 50 personer vi er offentlig for, så er det et bidrag til at folk tør å være mere personlige sjøl.

Hvilken stor forskjell gjør det at du vet om jeg er i syden eller på trøndersk jord, om jeg har en sønn som sliter med angst eller ikke. Jeg er så lei av de hemmelige rommene, de lukkete samtalene, de innefektive møtene. Jeg har tro på å være personlig.

I dag skal jeg diskutere min tid fremover med legen. Jeg skal under kniven igjen 15.Juni og etter sommeren, er det slutt på puppeoperasjonene. Da er det bare mammografien som er den offentlige påminnelsen om kreften. Det er nifst og det skal bli deilig å slutte å ha hvite frakker å kle av seg på overkroppen til. I dag skal jeg stå for at jeg trenger tid til å bli helt ferdig med disse rundene, jeg skal bruke tid på å sørge for at angsten til mitt barn er under kontroll. Det er min viktigste oppgave.

Jeg hadde «bare» lagt på meg 1,2 kilo i syden og det er den minste vektøkningen jeg har hatt etter en ferie, noen sinne. Fantastisk. Kroppen har hatt godt av gåturene hver dag og nå ser jeg lyst på formøkningen.

Der var halvtimen gått.

Vi blogges,

Betty

Opciones

|“Jeg vet hvorfor du blir skrukket når du blir gammel, mamma. Det er fordi huden vokser fortere enn kroppen”. Min yngste sønn prater seg ned fra fjellet, på en overskyet dag. Sandalene hans har sett sine beste dager, han prakkes med borrelåsen og bøyer seg hver 10. meter. Vi kjøper nye sandaler og spiser tapas på den “kule” plassen. Det nærmer seg slutten av uken. Jeg har sagt det før og sier det igjen, en uke er for lite, men nok når jeg ikke får bade.

Jeg har gått og gått i dag, livredd som jeg er for å legge på meg. Forventer ikke å ha gått ned denne uken, men er det bare 2 kilo opp, så er det bedre enn jeg har prestert noen gang.

Det er ingen plass å være for meg sjøl på, og jeg som har blitt hektet på boktanken og har egentlig bare lyst til å skrive. De som er forfattere kan ikke fortelle noe annet enn sin egen historie, egentlig. Og historien endrer seg med dagene som går. Fra jeg nevnte det sist på bloggen til nå, så har historien min endret seg mange ganger. Når jeg skal starte i fra, hva som er den røde tråen, når det skal gies ut etc. Av og til kommer tvilen inn, men jeg er flinkere til å stoppe tvilen. Jeg skal gjennomføre dette nå.

Jeg sitter i en bar med skuldrene bar, skriver og venter på servering. Bordet ved siden av fikk et yndet tema, tattoene mine og damene peker og rister på hode og ler. Folk kan faen meg være så småelig, livstrøtte og kjedelige at de prøver å lage meg til en vits. Bernt ber meg om å heve hode og det gjør jeg. De samme menneskene går i supermarkedet og klager på prisene. De vil ha de prisene som var for 10 år siden. De er misfornøyde med utvalget, med alt de ser foran seg og gud hvor glad jeg ikke endte opp med en slik missnøye inni meg. Takket være EU, så kan folka her også heve sin levestandard og få saklige lønninger.

I går var vi i Palmitos Park og jeg blir like satt ut av ørneshowet hver gang. Riktig nok har vi ørner i Norge, og riktig nok er dette ørner «i bur», men de har det godt og showet er helt fantastisk. Jeg griner under mine briller. Sikkert fordi de minner meg om å spenne en vinge selv. Min egen evne til å kjenne friheten og jeg synes det er mye som har løsnet inni meg i det siste. Jeg tenker ikke i fortid lenger og det er en seier. Jeg tenker i nåtiden og kanskje litt fremover.

Fortiden er ikke påtrengende lenger, den er ikke viktig lenger. Den bare er der uten å forstyrre meg. Den har dratt sin vei, på en måte, inni meg. Jeg har spent en vinge og jeg er mere fri. Det er herlig. Jeg har ikke behov for å snakke om den eller gjøre den til en sentral greie, når jeg tillater folk å bli kjent med meg.

Ingen følelser som river, sliter eller svir. Det betyr at all kraften min kan brukes til alt mulig annet, til å tøre og lykkes og nå mine mål. Og alt dette tenker jeg på når jeg ser ørnen fly i 200 km i timen over hodet mitt og stuper ned i arenaen der jeg sitter, med en øl i hånden, ruset, lykkelig og bergtatt. En ørn i bur, men det er vi mennesker også. Men hvor frie er vi innenfor de rammene vi har?

Når jeg sånn “nesten snubler” når jeg går, holder jeg på puppen min. Den er så fin. Jeg fikk tilsendt puppebildet i fra Oddleiv, som vi tok i Trondhjæm like før jeg dro hit. Knallbra! Det blir et action halvår i vente. Med mye eksponering og fokus på “life – but how to live it!”

Der kom et busslast med svensker, med tattooer på armer og bein. Plutselig er vi i overtall. Jeg trives. Jeg har spurt og de er ambulansepersonell på jobbtur til Gran Canaria.


Jeg må drikke øl og jeg må blogge off.

God kveld,

Betty

Commes il Faut!

Ingenting har forandret seg, alt er som før. Vi er de sigøyneraktige menneskene som traver rundt omkring i Anfi verden, med ryggsekk, tattooer, en øl i hånden, godt humør og knusende ro. Men vi har råd til det. Det eneste som har forandret seg er oss, vi lar oss ikke vippe av pinnen lenger når vi blir ignorert eller får dårlig service. På den meksikanske restauranten her satt vi og ventet i 100 år, før noen kom. Jeg forstod at det var fordi vi ikke var «commes il faut» - som man bør. Jeg ville gå, men de andre ville bli, så vi ble. Kelneren kom til sist og da satt 12 sutne øyne stille i 5 sekunder og kikket på han. Han snudde på hælen for å gå igjen, da ropte jeg: «Oiga camarero», bare slik jeg kan det. I tillegg satt jeg Bettyblikket i kelneren og han frøs fast.

Da vi dro der i fra la vi igjen 17 euro i tips. Stikk i strid med hva andre ville gjort. Jeg opplevde at vi gjorde de til skamme. Så hver gang jeg går forbi, for det gjør jeg hver gang, så går jeg med hevet hode. Det kostet meg noen euro, men jeg føler meg ikke fattigere, langt der i fra. Det bare kjennes som om jeg kan sette blikket på de som arbeider der, og si:»du skuer ikke hunden på hårene». Men de har sikkert glemt det for lenge siden, hva vet jeg om det, dessuten så driter jeg i det. Saken er hvordan jeg har det med det. Skulle latt være å kjøpe meg ut av en slik situasjon, men der er jeg ikke. En bloggers erkjennelse!

Ellers har denne dagen vært verd hele uken. Vi gikk en fjelltur fra Mogan og endte opp på en pitteliten restaurant i Veneguera, en liten landsby, med helt nydelige mennesker, som kysset meg på begge kinn. Vi ble invitert inn i en gjeng som har gått hit i flere år og hit skal jeg igjen. Tapasmat og masse drikke til slikk og ingenting. Jeg kunne betalt dobbelt, men fikk ikke lov til å legge igjen tips en gang, nesten. Vi busset tilbake. En nydelig værmessig dag også.

Jeg har besluttet meg for enn del ting i det siste. Og ingenting er som å ha tatt et valg. Selv om det skulle vise seg å være gal beslutning, så er et valg bedre enn ingen valg. Jeg skal opprette en blogg med kode og der skal jeg starte å skrive bok. Jeg har gjort et forsøk før på det, som ikke funket, men jeg må gi det en ny sjanse. Jeg må ha et sted å være mere personlig på, og det skal være der og det skal bli en bok. Jeg skal skrive rett fra levra og så skal jeg etterpå anonymisere. Det tror jeg er eneste måten å få til dette prosjektet på. Hvis noen av dere faste lesere vil ha tilgang til denne «sidebloggen», så gi beskjed!

Og jeg må gjøre det. Jeg kan ikke gå rundt i livet og drømme om å gjøre det mer og ha det ugjort. Jeg vet om at for mange som sier at de skulle ha gjort det de drømte om. Hvorfor gjør ikke folk det da? Noen sier at de ikke vet hva de vil, men de må jo ha visst det, siden de kan si at de skulle gjort det de drømte om. Alle har en indre stemme som sier hva de egentlig vil, vi bare lytter til den i forskjellig grad. Og så går no dagan da. Om det blir en ytre suksess, om boken selger etc er ikke en drivkraft. Jeg vil nå et mål, med å få det gjort.

Det betyr en ny strukturering av min hverdag. For jeg må få det til innenfor de rammene jeg har. Jeg prøvde å sjekke ut priser på kysthytte på Stokkøya sjøsenter og fikk en god pris for 14 dager, men 10 000 kroner ut av en familieøkonomi på plutselige innskudd, går ikke. Jeg kan ikke sitte som Anne B. Ragde antagelig gjør, pimpe rødvin og skrive til solnedganger og havbris. Jeg må arbeide i kjelleren vår, slik hun antagelig har gjort det i alle de år, for alle de bøker. Forøvrig kjøpte jeg Arsenikktårnet på flyplassen, men det går trått med lesingen i den boken. Jeg synes ikke den er så spennende. Men jeg har to andre bøker med meg, som jeg leser.

Gresshoppene lager sine lyder i et kjør. Jeg hører så vidt en summing i fra en annen terasse, fiskebåtene har tent sine lys ut på et stille atlanterhav og livet er rikt. Visste du at uttrykket «i ett kjør» kommer fra kyrrie eleison, som gjentaes ofte i kirker. Ikke fordi det har en lik betydning, men fordi det gjentaes ofte.

Kan dele at HOKUS POKUS FILLIOKUS, kommer fra hoc est corpus filioque, som betyr dette er legemet, sønnen. Så var det sagt!

Og jeg gjentar gjerne, god kveld!

Betty

Creacion de entradas!

Dette er magisk! Det går sikkert an å sitte her og ikke ha det magisk også. Men jeg har det magisk, og fordi det bare er en uke, må jeg ta det inn dobbelt så sterkt. Det er jeg god på. Det er sjølukten, det er været, det er ungene som fryder seg og andre som kuler ned. Det er folk som drikker pils kl 12 om dagen og det er gåturene jeg legger bak meg iført skjorts. Det er dette avbrekket fra hverdagen og det er lading av batterier. Det er syden.

Jeg har ikke vært i kontakt med bloggestemmen i det siste, og da kan jeg ikke skrive. Men i dag gikk jeg og snakket bloggestemmen og da er det okei. I psykriatrien kalles dette schizofreni, jeg klarer meg med en blogg. For det handler ikke om å tøre å være personlig, eller privat når jeg vil det, det handler om å ha lyst.

Og det er jo litt sorry for de som leser og virkelig følger med, men sånn er det frie liv, vi får ta det vi får og være fornøyd med det. Jeg ser at pga bloggepausen, så detter lesertallene. Det får så være. I fjor på denne tiden hadde jeg 15 lesere fast per dag og nå er dere over 100. Jeg har lenge vært oppe i 150 lesere i snitt, men da skrev jeg hver dag og veldig personlig og det kan ikke alltid være slik.

I dag stod jeg opp før solen og gikk meg tur. Litt i seineste laget, fordi solen gløttet frem og varmet veldig. Turen går rundt og rundt på hjerteøya, med mp3 spilleren min. Shit at jeg ikke skiftet ut eller la til flere låter, men det funker med det jeg har. Og som en ekte vokalist i BBBB så har jeg selvsagt låtene våre der også og Forventet er en bra marsjsang. Det suger godt av den, og så gleder jeg meg til konsert i Bergen.

Jeg må gå meg i form. Det er masse folk som går her og det er folk som er 30 år eldre enn meg, som går fra meg, runde på runde her. Jeg har vært i bedre form ja. Første året jeg var her, sprang jeg i 45 minutter på hjerteøya hver morgen. Nå går jeg 5 runder. Men i allefall, det er da noe og historien min sier at det er greit.

I fjor hadde jeg lyst til å forklare andre at jeg kan ikke sole meg pga stråling etc., i år gir jeg faen. Jeg bare er! Jeg trenger ikke å forklare noe som helst. Jeg skylder ingen noe her. Heller ingen andre steder. Hvis jeg regner i mengder kontakten andre har tatt med meg når jeg har vært syk og i rehabilitering, så skylder jeg ingen noen verdens ting.

Men så er ikke vennskap noe regnskap, men for oss som har bært mye, er det greit å gå igjennom et slags bilde eller kall det regnskap i hode, for å sortere hvem man har, ikke har etc. noen ganger i livet. «de andre» har jo i tillegg vært friske. Nok plass på syt.

Der sluttet plutselig bloggestemmen å virke igjen. Det er pussig. Sikkert fordi jeg «messer» om tapte greier. Kanskje jeg ikke tør å gå videre selv? Dette må jeg finne ut av. Det har også handlet om at jeg har lyst til å være enda mere personlig, men ikke skal være det her. Og da mistet jeg litt lyst til å være halvpersonlig en stund.

Jeg tåler luksus! Ingen tvil om det. Jeg elsker luksus, kjenner jeg. Anfiet til Bjørn Lyng er luksus og jeg synes jeg kler det. Jeg ser at folk ser, men med tattooer her og der og en mann med ryggsekk til stranden, så sier jeg ikke noe på det. Jeg elsker hytteliv, med utedo og teltliv med primus og, men dette gir meg tankero og nye friske fraspark. Nå sitter jeg ute i lobbyen, her er det dekning. Litt pusterom fra gjengen er godt det.

Ferie betyr også forholde oss til alles behov og maset om penger og spillehall og hvor mye kan vi bruke der, er også en del av ferien. Egentlig så kjenner jeg at en uke, kan kalles avbrekk, men ikke ferie, sånn bokstavlig talt da. Det er først etter en uke at en skjønner hvordan ferie funker liksom. Sånn sett er det greit her, fordi vi vet hvor alt er, fra supermarked til strand, til fjellturer og beste spisested. Jeg kaller dette
for en voksen lekegrind. Alt hva hjertet begjærer finnes innenfor her.

Nå skal jeg nyte de siste timene med sol. I dag har det vært litt skyet vær, greit for meg som ikke får lov til å bade. Og jeg som elsker å bade. Men jeg har psyket meg opp til å sitte og se på at andre gjør det jeg elsker. Og jeg tar det med godt humør, om under et år har jeg alt på stell og kan bade med her.


God kveld hvor du enn er,

Betty

Hvorfor jeg er en god kone!

1) Jeg tar ansvar for å formidle mine egne behov.

2) Jeg er god på å skape kontakt.

3) Jeg liker sex.

4) Jeg er god til å lage mat.

5) Jeg er god på å gi "rom" for solo tid.

6) Jeg liker rollen min som mor.

7) Jeg synes det er flott å være kvinne på 43 år.

8) Jeg er raus.

9) Jeg er ydmyk og kan si unnskyld.

10) Jeg tar utfordringen, når vi sliter.



Her er Bernt sin besvarelse på hvorfor jeg er en god kone:

1)Vakker

2) sexy rompe

3) Deilig og sensuell

4) Frodig elskerinne

5) Frimodig

6) Ærlig, ekte, autentisk

7) Ser meg og barna

8) Direkte

9) Sentimental og følsom

10) Masse karisma og sjarm

Takk til deg. Ikke værst å få på en Mars dag. Det tok tid å hoste opp 10 punkter selv. Bare prøv. Nyttig. Det er ikke slik at du er en god kone for ever and ever, bare du er gift liksom. Det er noe som jobbes med hele tiden, for å ikke stivne i gamle mønster.

God kveld,

Betty

8. Mars

Link:

International Women's Day and this is my contribution!

Betty

Ta på puppene dine, eller la noen andre gjøre det!

breast cancer

Add to My Profile | More Videos

Mitt bidrag på 8.Mars! I dag har jeg fått avslag på livsforsikring i Storebrand. Hvis jeg dør får Bernt ingenting. Jeg får holde meg i live! De vil ikke forsikre folk som har hatt kreft! Tegn livsforsikring !!!!!

Her skal det hurtigblogges, før jeg blekker helt ut av meg selv. En kraftfull dag. Et nydelig vær over Trøndelag, solen varmet faktisk. Jeg har vært i lag med Bergens Tidende og NRK i dag for "saken". Jeg er endelig normalt sliten etter en bra innsats fra meg sjøl, og ingenting er som å være sliten og fornøyd, etter et stykke arbeid.

Å profilere "saken mot kreft" tar ikke energi, det gir, og det er helt livsnødvendig for meg å gjøre det. Somebody have to shout out the mountains they have climbed and how! Å la meg avbilde med bar overkropp er en del av dette. Det er ikke noe big deal å bruke kroppen for en kanonsak, jeg føler det snarere som en samfunnsplikt. Vi må alle gjøre det vi kan for at verden skal bli et bedre sted å være for våre etterkommere, for meg handler det om pupper og det kommer det til å gjøre lenge.

Når alt er på plass, når siste operasjonen er gjort og brystvorten er tatovert på, skal jeg ha en konsert med bar overkropp. Det bare skal jeg.

Jeg satt på Dromedar etter jobbingen og kjente solen varme. Jeg spurte en dame om vi kunne dele bord, hun satt aleine. Jeg sa ikke noe om bloggen, men jeg sa hva jeg hadde gjort denne dagen og påfølgende kalender etc. Hun var fra Fredrikstad, og hadde vært på mammografi dagen før og en prøve på sykehuset her i dag. Snedig! Hun lot seg underholde av mine visjoner om å leve eget liv, på egne premisser, og ha det bra og jeg ble igjen fyllt opp med styrke.

Jeg gikk hjem! Som en gammel dame subbet beina mine opp bakkene, brukte en time. For to år siden syklet jeg bakkene i ett jafs og på 10 minutter. Så kom jeg på at månedene før kreften ble bekreftet, så hadde bakkene gått trått. Det er rart hvor lenge vi kan gå og kjenne på at noe er 'gærnt' uten å gjøre noe med det, og kan hende, kan det ikke oppdages, om enn så mye det kjennes galt.

Som hun sa damen på Dromedar, vi kan få en murstein i høvve når som helst. det gjelder å bruke livet mens en har det.

Jeg snublet inn døren og steinsov i en time, for da hadde jeg ny avtale om ny gåtur med Kari. Det gikk fint det, men nå glær æ mæ til å sove ut slitenheten.

En fornøyelig dag og i morgen er programmet like fullt. Besvimer vel på fredag, men det er greit det. Som 40 åring +, så er det nemlig det fredager skal brukes til med god samvittighet.


God kveld,

Betty

Et kvarter av mitt liv!

Lurer du på hvor lang tid jeg bruker på bloggingen? Nå har jeg et kvarter før det begynner et program på tv som jeg vil se, så da fyrer jeg løs på tastene den stunden og det var det! Programmet er forresten American Idol, og JADA, JEG VET! Men jeg lar meg underholde!

Det går bedre og bedre dag for dag. 6 uker siden operasjonen i dag og nå begynner det å bli folk av meg, har fått ringt sånne tannlegetimebestillinger, du vet og fysioterapaut for opptrening av armen. Jeg har til og med invitert meg selv på et seminar på selve kvinnedagen, som handler om kvinner og økonomi. Kvinner har hatt lavere pensjonsopptjening og lever lengst. Så seminaret handler om å ha oversiktlig økonomi og generell sparing. Synes det er greit å ha litt peiling.

Og jeg må jo tro på at jeg kan leve like lenge som alle andre. Ihvertfall så vil jeg gjøre ting for meg sjøl som handler om å tøre å tro på at jeg kan leve like lenge. Jeg blir friskere av det. For alt sitter opp i hodet, til syvende og sist. Og det er der etterdønningene etter kreften må ryddes.

Jeg er en pågående mor på lekselesing for tiden. Eldsten fikk gjort unna all matematikken i dag, og litt til og vi koste oss faktisk med det. Jeg synes at de på barneskolen har mere lekser enn han på ungdomsskolen, men, men, vi står an av, som alle andre må gjøre.

I dag har jeg tenkt litt på hvorfor jeg skriver om kreften. Etter å ha fått meg 250 Myspace venner og mange av de tidligere kreftrammede, så finner jeg et felleskap i å sloss mot shiten og for livet. Det er ikke værre enn at andre skryter av 2000 meter topper de har besteget. Kampen min var et fjell jeg besteg og jeg vil fortelle hvordan. Det kan inspirere andre til å sloss og de som er friske til å ha fokus på puppene sine. Å sjekke puppene kan redde livet ditt!

Der fikk jeg sagt det igjen, ordet: pupp. Anja påstår at jeg ikke har en post uten å nevne ordet pupp. Men det er nå det jeg er opptatt av da.



Der er det et minutt igjen til kvarteret er gått.

Blogger ut.

God kveld,

Betty

Bloggetreff!

I dag kom Ann Lill og sparket meg ut av huset og dro meg med til STOLT. Det er jeg glad for. Anja kom dit også, så egentlig hadde vi et lite bloggetreff. Ann Lill, Anja og jeg. Trivelig. Vi snakket om å ordne et litt større treff med flere. Ganske moro å snakke om alt rundt bloggeverdenen. Hvorfor folk psyker ut, hva de forskjellige skriver om, hva vi sjøl velger å ta tak i og skrive om etc.


Jeg fikk ikke sove i natt, stod opp med familien og gikk og la meg igjen. Jeg tenker på den forbanna kreften og noen ganger stopper ikke tankene. Da står jeg opp. Skriver en tekst og tenker at jeg må få gjort denne låten ferdig og det er så mange ugjorte ting. Så får jeg ikke sove, for jeg skulle gjort disse tingene akkurat nå.

Begynner å føle meg piggere og bruker mere energi rundt i huset. Bernt sier at han er akkurat like sliten hver gang han sykler fra jobb, fordi jo sprekere han blir jo fortere og hardere sykler han på. Det er vel slik det er å komme i form også. Mere energi blir brukt, det blir plass til flere tanker om alt mulig, og det hele går litt i surr. Jeg klarte bare STOLT turen i dag, så jeg fikk ikke gått noen tur, men det skal prioriteres i morgen den dag.

Jeg har sett faktor programmet fra Tromsø, om dama som fikk brystkreft og har videoblogget seg igjennom prosessen. Alt av fokus på saken synes jeg er bra. Filmen ble et innsyn i en familie som ble rammet av kreften, og prosessen igjennom cellegift og stråling. Jeg synes selvsagt at det var trist å se på og jeg savnet litt lyspunktene og fokusen på det. Men nå er jeg jo i gang med videoblogging selv, og forteller min historie. Vi er forskjellige, vi tar kreften forskjellig, vi gjør forskjellig i livet og har forskjellige oppfatninger av tiden etterpå.

Ihvertfall synes jeg etter å ha sett programmet på Faktor, at det er helt naturlig å lage en film om noe som har rammet meg. Det skulle bare mangle, når jeg har vært i media 2/3 deler av livet mitt, om jeg ikke skulle være det under kreftkrigen. Noen må bære fanen, noen må sette fokusen på det som er noe dritt og det som er bra. For det som ble bra for meg etter kreften, var at jeg i større grad greide å konsentrere meg om Øyeblikket, om de enkle små fine øyeblikkene, om alt som er gratis i livet, om det som gjør meg lykkelig og være fornøyd med livet, som kvinne, som mor, som menneske.

Jeg blogger ut. God kveld,

Betty

Hvis månen var en ost...

...så kunne jeg spist den. Måneformørkelsen i går. Var så heldig å få se den. Det har igrunnen vært den beste vinterferien i vår historie. Takket være et strukturert opplegg, så har det blitt mye uteliv og gode dager. I dag gikk jeg tur og kjente at kreftene begynner å komme. Da begynte jeg bare å gråte. Jeg gikk og gråt, med solbriller på og skjønte hvor sjuk jeg har vært. Jeg skjønte hva recovery fasen har sugd av krefter. Kneet funker fint og kroppen er litt lettere. Så i dag har jeg prøvd masse klær og gleder meg over fremgangen.

Vi prater av og til om flytting. Før fikk jeg panikk av det, nå føles det trygt. Vi ble enige om at vi kan vente til Ruben er ferdig med barneskolen, så da blir det 3 år til her i hvertfall. Men det er god stemning i praten om det. I år blir det siste påske vi drar et fellesopplegg og har en plan for neste år. Vi har ikke noen andre tradisjoner med noen i gata, så det er ikke mye som binder meg her lenger. Jeg kunne ha flyttet nå, men vi er 5 som skal mene noe om dette. Men det er godt å kjenne frihetsfølelsen og fri fra jakten på "å få være med noen sted". Jeg har sluttet å kjempe der det er fånyttes, og det er en seier.

Nå skal jeg gå en time hver dag for å komme i form igjen. Søvn og gåing er gull verd. På tirsdag er det 6 uker etter operasjonen og da kan jeg begynne å trene opp armen igjen. Jeg ser i speilet at det var verd det og det er flott med to pupper, men fy faen, det er bra at man ikke vet hva man skal igjennom. Men det er ikke alle som får infeksjon og må gå på antibiotika og en influensa oppå det, så det behøver ikke bli så tøft. Men nå har jeg fått min dose for en stund. Det er helrig å kjenne styrken igjen.

Slalomgutta!

Style!

Glad!

Brettkjøreren!

Kjører slalom også!

Ha en god kveld dere som følger meg!

Betty

Verdi

Jeg er livredd for å legge på meg igjen. Nå passer klær og jeg har kjøpt noen nye klær og føler meg så fin. Jeg er faktisk en ganske så fornøyd 40 åring og synes at jeg er god på å ta livet som det er. Ukene som har gått har i grunnen bestått i å holde ut, så kroppen får gro skikkelig. Det var ikke noe små operasjon jeg gjorde heller. Har fått ny dato til neste operasjon 15. Juni, da får jeg brystvorte og heist opp den andre. Det blir flott.

Psykriateren min kom hjem fra en 3 måneders ferie og jeg fikk time tvert. 3 utrolige nyttige kvarter. Han synes godt om min modningsprosess og ser at jeg betrakter verden for tiden. Jeg har vært sjuk og har ikke hatt mulighet til noe annet, enn å betrakte, men det kommer mye bra ut av det. Å stå i ensomhets følelsen mente han var en viktig modning for meg og ikke fly rundt å ta "gammelt ansvar" for gud og en hver mann. Har lurt på hva som er friske folk sine grunner til å ikke ta ansvar for å ha relasjon, men det mente han var andre sitt. Så lenge jeg ivaretok mitt behov. Og mitt behov er å komme meg igjennom denne "holde ut" fasen. Jeg har ikke krefter til stort mere. Gikk en times tur i dag, gikk meg fast og Bernt hentet meg. Det er sannheten og begrensningene jeg må stå i.

Men jeg føler meg fin. To pupper gjorde mye med meg som kvinne. Fokusen er å tørre å være den kvinnen jeg er. 43 år, verken mer eller mindre. Jeg ønsker meg ikke noe mere, enn å få være frisk og være flott. Jeg ønsker meg å bære den alderen jeg har og de neste årene jeg får. Tenker noen ganger når jeg skal sove, tenk om kreften kommer tilbake. Men jeg prøver å snu det til at jeg er her i dag og i dag er jeg kreftfri. Kreft kan gjøre slutt på livet så vanvittig fort. Slik som med min svigerfar, det gikk rasende fort nedover, og plutselig så var han borte. Har tenkt å ikke dø av kreft. Jeg har mye jeg vil gjøre.

Leste et intervju med Bengt Eidem. Han fikk mellom null og fem prosent sjanse til å overleve. Bengt ble bare forbanna og bestemte seg for å gå til kamp. Han har også badet i sin egen hjelpesløshet, men han har reist seg fra døden. Han tror også at tanker kan gjøre en frisk.

Derfor er det viktig at de negative sidene med kreft ikke blir overkommunisert. Tenker du positivt, så begynner du å gjøre de riktige tingene. Derfor ble kreften en skikkelig vekker for meg. Jeg må leve mitt liv og gjøre det som er bra for meg, så til nå har kreften vært en ting som har gjort livet mitt bedre. Mere fokusert på hva jeg vil ha ut av tiden jeg lever.

Å takle tiden etter kreften handler mye om tankens kraft. Mestring av egen psyke. Hvis du får en endret opplevelse av deg selv, er jeg sikker på at dette kan påvirke immunforsvaret. Jeg må alltid gå til kontroller, men hver kontroll blir en seier over døden. Jeg er nødt til å leve for jeg har mye å lære og masse ugjort. Kreften har lært meg å kjenne etter på hva som er godt og hver en dag finner jeg nye små ting som jeg gleder meg over. I dag var det at solen skinte litt og jeg kunne gå med solbriller på. Det var herlig. Hvis solen varte skulle jeg invitere Bernt på terassen og ta oss en øl. Solen varte ikke, men tanken var jævli fin. Jeg fikk på meg et dongeriskjørt som jeg skal ha med meg til syden, og det var et kikk. Jeg fikk gått tur en time og det frydet meg. Jeg tålte å stå i å ha ingenting å gjøre, til verdiløshetsfølelsen gikk over, uten å stresse den bort. Banalt, men genialt.

God kveld,

Betty

Bikini Bandits!

Feministene kommer til å hate meg. Men jeg kan ikke for det, jeg synes denne youtube saken var glimrende:



Kan jo lure på hvorfor denne får ligge på youtube og ikke min video, men pytt. Kanskje en sart nordmann rapporterte inn min video. Iallefall, så har speedbandits fått masse seere. Jeg leser i Adressa i dag at filmen ble vist på en fellesnordisk transportforum i Linkøping og der hadde ingen våget å verken le eller klappe. De vet ikke hvilken reaksjon som er greit lenger i Sverige, fordi krisesenterorganisasjonen ROKS, enprosents-partiet Feministisk Initiativ og Stødsstrumorna har makt til å fortelle hva som er den riktige reaksjon, før de våger å åpne munnen. Gud forby at det fortsetter. Da har feminismen gått ville veier.

Jeg skulle ha spart videoen til 8. mars, men jeg måtte bare dele den.

Ha en hyggelig kveld,


Betty

Dette tror jeg på!

Jeg tror at verden blir et bedre sted, hvis vi forstår hvor heldige vi er som får gjeste her. At det å få være frisk ikke er en selvfølelighet, men et utrolig gode. Å være frisk er livets champagne.

Jeg tror på meg selv, på menneskets evne til å ta ansvar for seg selv. Jeg tror på vekst og endring, på noe guddommelig som er større enn meg selv. Jeg tror til og med på julenissen jeg.

Jeg fikk bekreftet brystkreft 18.05.06, siden da har livet aldri vært det samme. Kanksje bare bedre. Jeg nyter hvert øyeblikk som er bra. Hvis jeg har motbakker, så tenker jeg at disse kan jeg ta. Jeg vil være her og være mor til mine barn og nyte øyeblikkene, som kaffe på min tram, kjenne været, vinden, stormene. Solen som skinner og legge merke til formene, fargene, duftene. Alt det vakre som jeg ikke så, før jeg ble syk.

Da de bekreftet at det var ondartet, stoppet alt opp, ble kald som en fisk, helt rolig og jeg merket at livet mitt gikk på film i hodet, mens jeg prøvde å konsentere meg om å ringe min ektefelle.

”Jeg har kreft, Bernt”, sa jeg og ble stille. Jeg kjente en enorm varme i sekundene, et så inderlig lyst på å leve og ikke bli skremt av dette. ”Jeg kommer”, svarte han og ble stille. Jeg kunne ikke snakke mer, der jeg satt i en korridor med andre damer som ventet på mammografiundersøkelse. I dette sekundet forstod jeg hva som mentes med gode og onde dager.

Merkelig nok ble jeg den rasjonelle. Dette skal vi klare. Jeg fikk klar beskjed, vi fjerner hele brystet og behandlingen blir et helvete. Kulen var stor, og jeg ble fyllt av skam som ikke hadde oppdaget det. Jeg hadde vært så sliten og hadde egentlig følt det som om jeg døde langsomt, men ignorerte det.

Da jeg kom hjem skrev jeg:

Blir jeg også en engel?

I dag endret livet seg. Fra i dag blir det aldri som før. Jeg fikk diagnosen kreft. Jeg har alltid sagt at jeg skal skrive bok og det har alltid endt opp med side opp og ned om de voksnes svik og så har det dødd ut. I dag slo det meg at dette livet varer ikke evig. Vi er dødelige. Først kjente jeg en knusende ro, og jeg følte og føler meg sterk. Og jeg tenkte at dette er ikke verst for meg – om jeg skulle dø – men for de som er glad i meg. Herregud – jeg må da bli mer enn 41 år. Jeg har et rikt liv. Jeg har 3 barn og en utrolig mann. De trenger meg. Barna trenger en mor. Og jeg skal være sterk. I dag tenkte jeg at jeg skal lære meg VÅRSØG og takke for sommeren som jeg får.

I dag tok jeg et valg på operasjon 31. Mai i stedet for 24. Mai for å få oppleve å synge på en konsert på Samfundet, Bakklandet og Blæst. De siste konsertene med to bryst. Legen sa at det var helt greit.

I dag kjente jeg meg takknemlig og ansvarlig i livet mitt. I dag kjente jeg hva som betyr noe, mannen min og guttene. Jeg husker hver tanke jeg tenkte i dag.

I dag kom jeg nært livet mitt.

Ja, dette skrev jeg. Og kjenner nå, 1 og et halvt år etter operasjonen, på alt som kreften lærte meg. Jeg unner ingen å bli syke, men jeg unner alle å oppdage hva livet er verd – uten å måtte møte dette.

For i mitt møte med alvorlig sykdom, ble det nære, de små øyeblikkene, det nære det aller, aller viktigste. Jeg greier å se verdien i hver dag og dette er en gave jeg fikk med sykdommen. Jeg sloss som en kriger, igjennom cellegift og stråling. Ungene mine måtte se at mora deres ble hjelpesløs og trengte trøst. Vi har alle vokst på det.

Tårene som kom ble en bekreftelse på livet, ikke en nedtur, men en forsterkelse på det som betyr noe. Nedturen var det fysiske. Behandlingen var vond, men den gikk over.

Jeg begynte å rydde i mine egne rekker. Jeg tok tak i rattet i min egen buss og ba en del passasjerer om å gå av. Jeg trengte alle kreftene til meg selv. Så egoistisk har jeg aldri vært før, og det føltes så rett. Kreften ble en alvorlig vekker. Hva vil du bruke livet ditt på Betty, om du har et år igjen å leve. Jeg bestemte meg for å følge mine egne intuisjoner og lyster, og det er det beste jeg har gjort for meg.

I morgen er en ny dag og jeg har vært tilstede i denne dagen som gikk. Jeg lever inderlig hver eneste dag. Ingen av oss har papir på morgendagen, så ingen av oss bør utsette å lese den boken vi har lyst til å lese. Fortelle de menneskene vi er glad i at de betyr noe. Ei heller la være å undertrykke oss selv i relasjoner, men reise oss og si ifra hva vi vil, behov vi har. Ta ansvaret for våre egne liv.

Jeg ønsker meg inderlig å få bli gammel, men det er ikke lenger noen selvfølge. Kreften gjorde meg ydmyk og sterk.

Betty