Jeg regner meg selv som foreldreløs. De er jo fysisk i live, men de snakker ikke med meg, ikke en gang til meg. Drømmen om at de skal virke, har endelig sluppet taket i meg. Nå hadde riktignok min far en samtale med meg i fjor, og det gjorde forferdelig godt. Det ble en slags forsoning med at jeg ikke har hatt noen far som har vært der, og at jeg tilgav han dette. Han har de siste par årene, etter at jeg fikk diagnosen kreft, sendt meg bursdagskort og julegave, og det er da noe. Det håper jeg han fortsetter med.
Har mange ganger tenkt på hvordan det er for oss foreldreløse, når de som fødte oss til jorden fysisk dør, om det velter frem en stor sorg eller om sorgen er ferdig bearbeidet. Det vet vi jo ikke, før det skjer, men jeg unner de livet, takker de for livet, men mere enn det har jeg ikke tenkt å bruke krefter på. Jeg har endelig lært meg å slutte å streve etter å bli sett og elsket, for den jeg er. Jeg vil ikke innordne meg eller underkaste meg for å bli elsket. Da er det bedre å være hatet for den jeg er, enn å bli elsket for noe jeg ikke er.
Jeg ble født i Bergen for 44 år siden, sterk og verdifull, som andre barn. Og har siden tidenes morgen holdt fast i retten til å få eie min egen historie, mine egne opplevelser. Det har kostet dyrt mange ganger, fordi generasjonen over har alltid hatt et ønske om å fortelle meg at: "Det er ikke slik livet fungerer" eller "At jeg tar feil, at jeg er egoistisk", eller "bare vent til du blir stor, så skal du få se hvordan livet virkelig er", eller "det er vi voksne som har rett", eller "hvem faen tror du at du er", "det er ikke sant det du sier" osv. i det uendelige. Helt meningsløse ting å si, og ingenting av det er sant, og det vitner bare om at de ikke ser seg selv som verdifulle nok, og at de ikke vet hvordan de skal skape kontakt. Jeg har aldri trodd på dette, men likevel har det plantet seg i meg, som en fullmoden kvise, som har banket og gjordt vondt, og jeg har brukt uttallige år til psykologer på å få presset det ut og kreert nye friske, vakre tanker som har tatt plass inn i meg selv: "At jeg er helt rett" og "Det feiler meg ingenting", "Det er deres dritt, ikke mitt". "Jeg eier min historie og mine opplevelser". Jeg har rett til å være meg". "Jeg er verdifull". "Jeg er verdig".
Jeg har brukt alt formye tid på tvil på meg selv, det er slutt på det. Jeg har blitt stor, og livet er bare vakkert og rikt. Så der tok de helt feil. Livet mitt er ikke livet deres og jeg vil ha retten til å oppleve livet som verdifullt. Jeg vil ikke bruke tiden min på å fore suget deres etter å få bekreftet at livet er vanskelig, for det er det slett ikke. Livet er en gave, og størst av alt er kjærligheten.
Alle mennesker er født store, og her er kjernen til noe viktig, jeg tror tilfeldigvis at jeg er noe, men har brukt 10 årsvis til psykolog for å komme fri disse trossystemene, som de har plantet inn i meg. Dritt-tanker som ikke fungerer til noen ting. Det er her vi som foreldre har forferdelig mye makt, barn elsker sine foreldre betingelsesløst og ønsker at foreldrene skal elske dem. Derfor tilpasser barn seg og blir underdanig, for å ikke skape ubalanse, eller så gjør de som jeg, protesterer villt, med hud og hår, og blir upopulær. Nå kan du si at det har kostet meg dyrt igjen, å velge den harde vei, men en kraft inn i meg har holdt fast i noe friskt inni meg. Jeg har sagt og gjort mye rart i affekt, og det har jeg bedt om tilgivelse for, men jeg vil ikke sitte fast å skamme meg. Og jeg har ikke mere å be om unnskyldning for, jeg vil ha retten til mitt eget liv.
Mats, tilgi de, for de vet ikke hva de gjør mot seg selv eller deg, vår far kan ikke noe for det, han er ikke hjerteløs, bare hjelpesløs, han vet ikke hvordan han skal takle seg selv i forhold til deg og ja, jeg vet at det gjør vondt. Så jævli vondt. Når han i kirken sist, ikke kunne strekke ut hånden for å hilse på deg, men jeg måtte minne han på at du var der, så kan jeg kjenne igjen følelsen av å ikke bli sett eller elsket, eller simpelthen godkjent for egen eksistens, godkjent som sønn. Men han kan ikke det, så lenge han ikke godkjenner seg selv som far. Når mennesker velger å fortrenge egen historie, så blir de glemsk og kan virke onde. De er ikke det, de er bare ikke i kontakt med seg selv, og sin egen rolle og oppgave.
Jeg vet at det er et svik, jeg vet at det er en sorg, og årene som har gått, kan vi ikke ta tilbake, men du kan erkjenne for deg selv, at det har ikke stått på deg, og at du er verdifull. Kanskje tar han ansvar en dag og forsoner seg med deg, da skal du være åpen og ta i mot det, hvis ikke så har du meg. Jeg elsker hele vakre deg!
Nå har jeg valgt å legge dette ut på nett, gjordt meg selv arveløs igjen, men det gjør ikke noe. Det er gjordt i kjærlighet og det er gjordt fordi jeg krever retten til min egen historie og slippe å bevege meg i et landskap fyllt til randen av stilletiende frykt og fornedrelse. Dette er mitt oppgjør med skammen som får oss alle til å ti stille og tvile på oss selv, det er nok nå. Dessuten så er det staten som bestemmer om vi arver, og sant skal sies (og det har irritert de fryktelig) så er jeg ikke opptatt av å arve penger og ting. Jeg klarer å skaffe meg det jeg vil sjøl.
Jeg vil ikke leve i det tause pålagte trykket, jeg vil være fri. Jeg har alltid strevet etter å bli elsket for den jeg er, nå trenger jeg det ikke lenger, fordi jeg har lært meg å elske meg selv, ser meg selv, og gir meg selv den omsorgen barnet i meg trenger. Jeg tar meg retten til å leve mitt eget liv, fri fra suget, men i kraften. Dette gjør meg til en god forelder, fordi jeg elsker barna mine betingelsesløst, de er i orden, de er rett, de er elsket i kraft av at de er, ikke av hva de gjør. Og de skal ta vare på seg selv og ikke meg, og de kan velge selv, om de vil ta meg til sitt hjerte. Vi er født frie og store. De som har kontakt med sine foreldre, håper jeg har det fordi foreldrene har noe å gi dem, og ikke på grunnlag av skyldsfølelse.
En liten historie før jeg gir meg. Jeg ble for en kort tid tilbake, konfrontrert av en slektningen med at jeg hadde sagt i Bergens Tidenede: Jeg hadde blitt utsatt for overgrep som barn, av en kamerat av faren vår. Jeg syntes jeg var modig, noen må ta til ordet, så det blir slutt på den faenskapen, og slik at vi tar rotta på skammen som puler rundt. Når det er sagt, så var jo dette bare skummet på overflaten, men avisen er ikke noe terapi sted, og jeg tenkte, du skulle bare visst. Men nok om det.
Slektningen lurte på: Hva faen jeg holdt på med, og om jeg hadde tenkt på hvordan det opplevdes for dem å lese dette. Da svarte jeg: Nei! Men egnetlig var svaret: Ja, jeg har tenkt alt for ofte på å beskytte andre foran meg selv, men det kom jeg ikke på der og da. Personen som utførte overgrepene er død, så for han spiller det jo ingen rolle. Ihvertfall ble dette til en samtale jeg ikke ønsket meg, og sa: "Må jeg høre på dette?" For ikke engang dreide samtalen seg om hvordan det opplevdes for meg, men om skammen. Det ble ikke spurt om hvordan jeg hadde det med dette i dag, men ble fortalt at jeg hadde da ikke hatt det så værst i livet mitt. At jeg ikke har vært et enkelt barn (barn er et resultat av sine omgivelser). Det ble selvsagt sagt at jeg måtte da bli ferdig med den historien og se på fremtiden og blablabla. Men det var ikke jeg som satt og snakket om fortid, det var slektningen som satt fast i seg selv. For jeg har reist meg og gått videre, faktisk veldig langt og jeg går ikke ned igjen to trappetrinn en eneste gang til i livet mitt, for å høre at jeg ikke er rett navla. For det er jeg. Hvis ikke hadde psykologene funnet det ut for lengst. Jeg har bare vært for godtroende, og for opptatt av å bli likt, og strevd en hel masse, etter hva de andre ønsket seg av meg.
Som slektningen sa: "Du har jo et klokt hode". Jeg gav et kyss for den. Og det er helt rett. Det er akkurat det jeg har og nå bruker jeg det på meg selv og de menneskene som gir meg noe av sin kraft.
Det har tatt mange år å komme hit, og jeg skriver dette i håp om at du skal få slippe å bruke like lang tid på din egenerkjennelse. Jeg elsker deg langt inn i kjøttet mitt, og vi kan jo velge å se det slik at, faren vår har gitt oss den gaven, livene våre, slik at vi to skulle få treffe hverandre, og så kan våre sår leges igjennom dette. Jeg er så glad for at vi ble kjent, og selv om vi måtte bli voksne før vi treftes, så har masse tid og vei.
Jeg er her alltid for deg!
Din søster,
Betty
