Herfra og til Evigheten

mandag 13.03.06

Jeg har ramlet inn i ferieboken. Bienes hemmelige liv. Jeg slapper helt av med det jeg gjør her nå. Jeg var på spinning i morges etter to dager uten. Timen ble tung, men nødvendig. Nå er det kveld, guttene gjør lekser. Vi skriver alle om hver våre opplevelser fra ferien, også leser vi det opp for hverandre etterpå. Ruben har blitt nektet ferie-nugattien noen ganger. Jeg tror ikke at han tåler sukker rett og slett.

Vi har flyttet opp til 9.etasje. Det er en helt annen luft her. Jeg kan høre bølgeskvulpen her. Gresshoppene ble mye tydeligere. Det ble en helt vanvittig forskjell i fra 1.etasje. Jeg kan se så langt øyet rekker ut i horisonten og forbi. Øyet får hvile på det blå. det rolige og det vakre. Det føles som å sitte i en båt uti havet. Leilighetene er laget slik at vi ikke ser naboen eller noen andre leiligheter. Nå ser jeg bare mange lys i sjøen, det er fiskebåter i mørket. I kveld mediterte jeg til solnedgangen og fikk endelig takket for dagene som har vært og for det som jeg har nært.

Vi traff Eva i dag. Hun som vi kjøpte vår andel av. Hun viste oss rundt i Penthouse leilighet og på Monte anfi. men Gran anfi 9. etasje er det beste for oss. Her har vi kveldssolen, nærheten og avstanden. Her har vi alt vi behøver. Jeg gikk inn i denne leiligheten kl. 1830 i kveld og jeg har følelsen av å aldri få behov for å gå ut av den igjen. En merkverdig opplevelse av å ha alt jeg trenger og mere til rundt meg. Øyet hviler på kveldsmørket. Kunne ønske det var lengre dag og mere lys etter at vi kom til 9.etasje, men det kommer en dag i morgen.

Vi spiste lunsj på restaurant i dag. Den regningen kunne vi bare gått i fra. To ganger spurte jeg om å få rett regning, men fikk bare regning på en øl: 2,20 euro to ganger. Som Bernt sier, bedre å være en ærlig idiot enn en lur kjeltring. Dessuten lærte vi guttene noe i denne runden. Men det henger litt igjen. Så enkelt kan det være å sno seg unna. Jeg vet at det ikke hadde føltes noe godt å sitte her og ikke ha betalt, jeg vet det.

Bernt har kjøpt seg den kule t-kjorten i dag og mine damer og herrer, den er orange, sekstitalls og kvalitetstoff til tusen. Vi oppdaget så siden at det var en gammel plakat fra Fillmore, med The Doors, The Yardbirds og Richie Havens. Ikke rart at han fant den. Intuisjonen vekker gamle minner.

I går var vi på agualand. En dyr og dårlig opplevelse. Det er greit med alt som er gjordt. Jeg tror ikke det går så bra med plassen. De europeiske byer har alle et badeland og dermed har vi behovet dekt. Nyhetens interesse er lagt. De manglet service, nerven, sjarmen og folk. Det kostet 700 kroner for oss å komme inn, i tillegg måtte vi ut med 3 euro per solseng og 5,50 euro for en øl. Måltidet kostet mere enn den beste restauranten på Anfi og da er det noe gærnt.

I dag på spinningen traff jeg en engelsk dame som hadde bosatt seg her med familien. Barna gikk på spansk skole. De hadde kjøpt seg hus, nært anfi anlegget. 200 000 euro. Visst nok hadde hun fått det veldig billig. Hun stor trivdes og sa det var billig å leve her. De lave skattene gjør nok sitt. Men 4 måneders svangerskapspermisjon, det er ikke mye gitt.

God kveld, Betty

Når en bisverm forlater det gamle bolet,flyr den vanligvis bare noen meter før den slår seg ned. Speiderbiene ser etter en egnet beliggenhet for den nye kolonien. Til slutt bestemmer de seg for et sted, og hele svermen flyr avgårde. Verdens bier.

Fri Fryd For Fuglen

En fantastisk dag er tilbakelagt. Palmitos Park er den beste dyreparken jeg noensinne har vært i, og jeg har vært i noen sammenlagt. Vi fikk med oss et nytt show med flyging av papegøyer, marabustork m.m. Ørneshowet var fantastisk og papegøyeshowet var som det måtte være. Jeg er dypt fascinert av ørner. Hver gang jeg har sett disse showene så triller tårene mine bak brilleglassene. Det er sikkert varmen, solen, familien. øllet og musikken, men mest av alt fuglene.

De kaster ørnene ut av fangenskapet og de spenner vingene sine ut. Med en fart på 200 km i timen flyr de over oss og har en viss frihet. De stuper ned for å ta maten som sjefen deres har i hånden. I dag kjente jeg at slik har jeg følt meg under behandling av kreften, som i et nødvendig fangeskap og etterpå så følte jeg meg fri som fuglen. Jeg flyr og flyr og vil ikke lande. Som albatrossen. Ikke ennå. Alle de gamle erfaringene mine har gjordt meg sterkere på veien, og nå kommer de til sin rett. Jeg føler meg pansersterk på noen måter og tror at ved hjelp av søvn, trening og god fokus så blir det ny kraft for nye utfordringer i livet. Jeg flyr godt, høyt og trygt.

Ørneshowet foregår ganske langt opp i fjellet (ca 400 m). Utsikten er midt i en dal og ut mot havet. Det er vanvittig vakkert når fuglene flyter som svarte små fly over oss. I dag fikk jeg en ørn på hodet, opp på capsen. Disse dyrene har selvsagt fascinert meg i guds frie natur også, men tillater meg å være imponert over arbeidet de har lagt ned i Palmitos Park. Det var fornyet der. Reint, ryddig og nye stier å gå. De hadde fortsatt beholdt sjarmen, i motsetning til Loro Parque på Tenerife, som ble steril og upersonlig i forhold. Palmitos får du et forhold til. Per Kristian ble ropt fram i dag. De kalte ham for Harry Potter. Han var bleik og helt lik Harry. Vi gledet oss og tok masse bilder. Han fikk en hanske på hånden som om han skulle ta i mot en ørn. Det slapp han. Det ble en Tucanlignende fugl han fikk på sin arm. Han var tør i munnen og helt ferdig. Også nå i disse fugleinfluensa tider. Det glemte heldigvis han, bekymret som han bruker å være. Vi tok også familiebilde med papegøyer over alt på oss.

I dag savnet jeg Ragnar. Vi var i lag her for 3 år siden. Han har skikkelig greie på fugler. Samtidig hadde jeg hatt en å drikke øl med, som jeg falt for i dag. Bernt velger det bort, pga dorenningen. Men det er deilig å bare være oss. Helt korrekt. Bilen, en Skoda går som en kule og vi ble ikke ranet, som vi ble på Tenerife.

Jeg valgte bort trening i dag. Vi hoppet i bassenget da vi kom hjem og jeg tilbakela noen meter og noen kalorier i det bassenget. Vi traff far og sønn fra Tromsø. Det beste folkeslaget i Norge. Den hyggelig mannen fra Whales prater med oss i bassenget. Han hadde sett Rugby på TV i dag. Laget hans tapte. Han sa noe sånn som: When the best one loose. You go for the booze. Vi badet av oss dagen i dag. Nå skal gutta i spillehallen.

Nå skal vi : GO OUT FOR A LAUGH


Bounas noches y adios, Betty

p.s. I spillehallen stod Ole Edvard Antonsen uten trompeten, men med familien. Vi er alle samlet på et brett. d.s

Trygghet for enhver pris

Fredag 10.03.06

Tilbake i lekegrinden vår etter en tur innom Arguineguin. Det var varmt. Det var pyton. Jeg er for tjukk til å spasere rundt i en trang, støyat og alt for varm by. Pga varmen så lukter det rart over alt og slik jeg så Arguineguin, så var det ganske sarvet. Ektheten får være. I tillegg stod jeg innpå verdens minste fiskestangbutikk og prøvde våtdrakt. Jeg fikk låne lageret til prøving, mens Ruben løp mellom reolene og rev med seg noen stenger. Draktene var for små. Selv den største fikk jeg opp til lårene, selv om Bernt hjalp meg å løfte den oppover. Alvoret seg innover meg igjen og jeg benyttet meg av friheten til å banne og kjefte masse på norsk.

Båt turen til byen var fin. Vi gikk opp til det ene kjøpesenteret byen har, Angora. Skikkelig nedsarvet og nesten ingen butikker åpne. Det siste var pga en forlenget siesta. Jeg benyttet anledningen til å putte noen euro i lommen på gutta og sendte de inn på en spillehall. Jeg dro Bernt med meg inn på en pub. Der tok jeg min andre øl på turen. Den var livsnødvendig. Matoplegget holdt nesten på å sprekke igjen, men jeg ble reddet av en hotdog. Jeg følte meg grusom. Praiet en taxi, ble kjørt til døren for 3 euro, jeg betalte 6. Enkelte ting er ennå billig her.

EU er her og vil nok jevne ut prisene etterhvert med de andre europeiske land. Det er bra for de som bor her. Jeg var hos frisør i dag etter spinningen og klippet meg pinn kort. Vi diskuterte hva det vil si å være fattig. Vi ble enig om at uansett var det kjipt å være fattig. Hun mente at det var lettere å være fattig i Norge enn i Tyskland og Spania. Og at det var lettere å få barn for dagens kvinner i Norge enn i nevnte land. Hun har nok helt rett. Våre ordninger med 1 års svangerskapspermisjon og våre betalingsordninger med kontantstøtte og barnetrygd er noe andre land kan se langt etter. Sjøl har jeg vel hatt en 4 årsperiode på sosialen og tigget penger på gaten både i innland og utland. Egenerfaring med dette gjør at jeg synes det er greit for meg å si at vi har det bra i Norge, Som sagt det er kjipt å være fattig, men det finnes forskjellig livskvalitet som fattig også. Det som kan være ekstra jævli i Norge er kulden. Den tærer på de utslitte alkoholikerne og bostedsløse.

70 % av kundene hennes var nordmenn. Jeg spurte henne hva de sa om Norge. Hun la ut: Nordmenn er ikke fornøyd med måten de gamle blir behandlet på. De er ikke fornøyd med sykehus ordningen. De får ikke hjelp når de trenger det. De er irritert over at de betaler mye skatt. De synes de jobber mye og betaler mye for mat og hus. Jeg svarte at vi nordmenn klager mye og at jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er egentlig ganske fornøyd med å bo i Norge. Jeg er glad for hver krone jeg har betalt i skatt fordi når jeg først ble syk, var det et system som ivaretok meg fra A til Å. Det er min opplevelse.

Damene på Gran Canaria er vanskelig å få kontakt med. Det er lettere å få kontakt med mennene. Men hvis du først får brutt isen hos en dame, har du alle med deg. Jeg dro til på tipsen til vaskehjelpen. Samme dag klusset jeg med nøkkelkortene og manglet ett. Jeg satt himmel og jord i bevegelse og de engasjerte seg. De ringte og styrte på. Jeg med mine få ord spansk og de med sine få ord engelsk. Men for en gjeng. Det endte med latter og klemming. Så nå hilser alle hyggelig på meg. Det kan jeg trives med. Og det har større verdi enn mye annet jeg kan tenke meg. Skolen er dyr i Spania. Damene her ender opp i superen og som vaskehjelper. Samtidig forstod jeg at Lyng anlegget betaler veldig bra for sine ansatte. Beste plassen å være ansatt på i hotell verdenen på øya. Hyggelig å høre, ettersom vi er eiere og.

Vi hoppet i bassenget ved hjemkomst og kjøpte take away Pizza. Fredag, pizza og vin. Helt Johnsen. Gutta “flottet” seg i klærne og dro til markedet full av cash i lommebøkene, og de shoppet. En gavmild mor med lønningsdag kan ikke verden forakte. Noe skikkelig ting og noe drit, ble fangsten. Mange oppdemte behov skulle dekkes. Ruben kjøpte seg to walkietalkier. Jeg fikk se opp i posen og så at han hadde fått en brukt pakke. Også for 20 euro. Jeg dro Ruben etter armen igjennom folkemengden og rett til markedsbordet. 20 euro og brukt pakke. Vi fikk en ny på flekken. Vi dro hjem. Etter nye 10 minutter ble ene pluggen ødelagt. Bernt og jeg tok Ruben mellom oss og dro til markedet. På turen fikk han masse undervisning i lureri og hva han kunne brukt pengene til etc. Han fikk velge mellom å få en ny og få pengene tilbake. Han valgte pengene tilbake.

Ruben kjøpte seg en pingvin som var laget i tre av Wichi folk. Indianere fra Chaco plains i N.W.Argentina. De har levd som jegere og samlere. Dette skifter fort pga den ubønnhørlige frem marsjen av sivilisajonen. Trefigurene er en måte å tilpasse seg på uten å tape sin identitet og kultur på. Ligner litt på Kafe Dromedar og STOLT sin ideologi vedr. FN sitt kaffe prosjekt: A Cup of Excellence. Prosjektet går ut på at bønder får rangert sine kaffebønner på internett og dermed får de lønn for strevet. Eurpoa kan kjøpe kaffe der i fra. Ikke medlidenhet, men rettferdighet.

Bernt overrasket med å ha kjøpt en ugle til meg og han inviterte meg på PUB. Gutta satt foran Carton network. Jeg tok en 43 urters likør. Bernt en Wiskey. Det var herlige minutter uten smågutter. Nå skal jeg invitere Bernt til sengs.

Good night, Betty

P.s. Bernt var oppe og la ut bloggen fra mp3 og leide bil for de neste to dagene. Han kika på adressa.no at prosjektlederstillingen til rock-museet er utlyst. Jeg skal søke. d.s.

AMIGO

De siste 72 stegene bort til leiligheten gikk jeg uten sko. Det gikk simpelthen ikke lenger. Høyhæla sko er ikke for amatører. Jeg brukte de lilla skoene som gutta kjøpte i morsdagsgave til meg på Røros. Jeg føler meg oppreist og flott, men utrent som småsteps dame. Vi har spankulert på anfiplassen i kveld også. Der traff jeg snekkeren vi brukte til å bygge kafeen STOLT. Moro. Ruben fikk kjøpe seg et smykke. Tann av en hai. Jeg kunne dødd for en veske. Jeg skal sove på det til i morgen. Helt unyttig, men bare 26 euro.

Startet dagen på trening. Og det var pumping de lux. Jeg følte meg som verdens flotteste Betty da jeg ankom. Vi arbeidet med masse utstyr. Step, vekter, stang og matte. Lite vekt med mange repetisjoner. Hun er veldig dyktig treneren der, hun er fra Estland. Jeg kaller henne bare “Amigo”, for det gjør hun til meg. I dag var vi 6 personer. De andre var engelsk. Amigo kom bort til meg når jeg tok for mye vekt, for lite vekt etc. Damen foran hadde en sprett rompe av en annen verden, og det er greit for meg at andre har noe jeg alltid har ønsket meg. Men da vi kom til bicepstrening etc. og jeg måtte ty til bare stang, fordi armen min ikke kan bedre, begynte hun å le. Iallefall tror jeg det. Det så sikkert idiotisk ut, at en kropp, stor som min, ikke kan løfte mere vekt på armene, men sånn er det. Da klarte ikke amigo å la være å le og de greide ikke å skjule at det var meg de lo av.

Ennå det sikkert ikke var vondt ment, så gjorde det vondt. Og det mest irriterende er at jeg ble lammet. Jeg prøvde å hente meg inn igjen og holde oppe “powerbetty” humøret, men det var tungt. De andre der var knapt 65 kilo og jeg var fremdeles 91 kilo. Humøret kom seg etterhvert, men ble aldri helt reparert. Vi hadde vanvittig mange repitisjoner på “lift your hips” og “situps”. Jeg holdt det gående til krampen tok meg. Og da hadde hun med sprettrompen tatt to pauser allerede. Da timen var ferdig, var Amigo opptatt med de andre, så jeg ropte ADIOS og var egentlig stor fornøyd.

Utenfor Gran Anfi døren hørte jeg 3 damer snakke Norsk. “Hun snakker sikkert ikke Norsk”, sa de. “Joda, det gjør jeg” , sa jeg og lurte på hva de ville. De skulle på Lyng stranden. Følg meg, sa jeg. De hadde fått beskjed av noen vakter om å gå helt rundt og ikke igjennom, siden de ikke var eiere på anfi. Sånn er reglene. Stranden til anfi ligger utenfor området og er for alle. Bare leilighetene ligger innenfor. Jeg tok de med bort til den spektakulære heisen som viser den nyeste parken de lager. I heisen spurte en av damene: “Hva gjør så en alminnelig dame som deg her på et innestengt område?” Jeg svarte at jeg ikke forstod spørsmålet og lurte på hva hun ville ha svar på. Hun lurte så på om jeg jobbet her. Og ærlig sagt, jeg skjønte ikke det første spørsmålet før etterpå. Jeg geleidet de ned og pekte de videre og ønsket de en god dag. Kan huske at pønk miljøet engang var slik. Ikke hvem som helst slapp inn. Det var rett kleskode, feile oppvekstvilkår, rett “attitude” og peiling på musikk som var kravene. Her er inngangsbilletten et beløp.

Gutta hadde badet. Jeg gikk bort til nærmeste basseng og fløt utover. Jeg var sikker på at jeg så Bjørn Lyng stod der. Jeg nikket høflig. Jeg spurte en engelsk mann i bassenget om det var ham. Engelskmannen hadde ikke peiling på Lyng. Han var her på en ukes tur. Den fikk familien i fjor, som en prøvetur. han hadde 4 huskyhunder og likte vinteren best, mens det var kona som ville være her etc. Han var morsom og jeg glemte Lyng en stund. Jeg tenkte å ta en “betty” og svømme bort og spørre, men lot det være, det kunne være feil. Merkelig at jeg lot det være. Jeg skulle gjerne fortalt ham at jeg var fornøyd og fikk det jeg hadde betalt for. En annen idiotisk kommentar jeg har hørt en gang, var at Bjørn Lyng mente at vi som kjøpte på anfi var idioter og han ville aldri ha gjordt det selv. Skulle gjerne ha visst om dette var tilfelle, men det er bare for dumt, tenkte jeg og svømte vekk. Etterpå kom jeg på at han skulle ha visst at min eldste sønn fallt på kne foran statuen av ham på hjerteøyen og sa: Takk, Bjørn Lyng, takk!!! John Arvid er en smule dramatisk når han er fornøyd. Noen timer etter så jeg at det norske flagget var heist og at Bjørn Lyng var her. Han ville sikkert syntes at det var pinlig å høre slikt. Jeg går forbi en kunstbutikk hver gang jeg går til trening. Der selger de Lyng bilder. Bildene er bedre enn jeg hadde forventet.

Det er altfor lett å skaffe seg penger selv om det ikke er lønn. Kredittkort er fansy, men dyre. Jeg har sluttet å tisse i buksen for å holde varmen. Jeg orker ikke å henge bakpå i livet. I morgen er det altså lønningsdag og jeg har bestillt meg frisørtime. Plutselig spratt det masse krøller ut, og jeg overdriver ikke, jeg ser ut som en afrikaner”light”. Krøller over hele linjen. Dette skal bort i morgen. Mulig jeg tar en omvei og kjøper den vesken og mulig jeg sjekker ut båttidene til Arguineguin. Busstidene har vi inne. Men først skal jeg på en spinningtime i morgen.

I dag bommet jeg skikkelig på matopplegget. det er først nå det begynner å bli folk av meg. Jeg tok juice og en skive før trening og spiste sardiner, som jeg elsker, brød og salat etter trening. Så gikk det 4 timer før jeg husket mat. Da var vi på stranden. Vi koste oss, badet og bygde sandslott. Jeg merket det først på ungene at det var for seint for meg. De reagerer også slik, men litt etter meg. Bernt og jeg pratet om jobben min, fordi jeg hadde et mareritt i natt om jobben, om helsen etc. Tar dette siden. Det var jo tallentløst av meg å glemme matopplegget, for blodsukkeret fallt og jeg ble halvsur og pyton. Jeg greide å svelge unna det værste, men hakket litt. Kastet innpå to brødskiver hjemme. Jeg har bare drukket en øl siden jeg kom hit og Bernt og jeg har delt to flasker vin på en uke. det er lite for å være oss på ferie. Brødskivene jeg spiste de hjalp ikke noe særlig. Chillie con carne til middag og jeg kastet innpå. For første gang etter Røros spiste jeg veldig mye. Tabbe. Men av feil skal vi lære?

I dag har jeg undret meg over familiære relasjoner. Det er ikke mange som skjekker ut hvordan det går med meg. Det er faktisk bare moren og faren til Bernt og broren til Bernt som spør hvordan det går. Ja, og tanten min i Bergen. Jeg synes bare det er så utrolig at det går an å la det være. Jeg har fått hyggelig hilsner i mailform fra eksen til min far, som også er mor til mitt 4. søsken. Jeg har fått hilsner fra Kina, USA og India. Men ikke familien. Fortiden ligger der som en boble. Aldri lenger foran meg som et forstyrrende gammelt verk, men på siden som en boble jeg kan trekke fram. Jeg kan riste litt på hodet når jeg er ferdig tenkt og sende boblen avgårde igjen.

Jeg har plukket fram noen relasjoner og sett på de i dag. John Arvid ringte mora mi på bursdagen hennes i januar. Han spurte om jeg ville snakke med henne. Det var ok for meg. Men da jeg fikk telefonen la hun på. Kan ikke de gamle være de eldste og de kloke? Faren min sendte dette kortet til bursdagen min. Jeg skulle kanskje ha tatt en kontakt, men for 12 år siden fyllte han 50 år. Jeg arrangerte dagen og det ble en staselig overraskelsesfest med samling av hans venner. Jeg skal fortelle om den en annen gang. I allefall, så var det siste han sa til meg den kvelden: Jeg vil aldri se deg igjen!!!! Jeg har holdt ord. Han sa det til min søster også. Han har heller ikke gjordt noe som antyder at vi er velkommen i noen som helst retning. Ikke en gang når jeg fikk kreft var jeg bra nok til å kjennes. Min halvbror har det slik også. Faren vår ignorerer han fullstendig. Men broren min og jeg er to og han er gullegod.

Farmoren min var limet. Jeg holdt kontakt med tanter, onkler og farfar til det hele ble patetisk. Farmoren min døde av lungekreft en julaften på 80 tallet. Jeg kjenner den positive energien og lukten av henne ennå. Jeg kan synes litt synd på meg selv når jeg kjenner dette, men jeg har ihvertfall opplevd det og det lever i mitt hjerte.

De i Selbu har ikke vært på banen siden 2004. Ingen av de har spurt etter Bernt eller guttene. De har sendt et postkort hvor de har fortalt hvor fantastisk de har det på ferie. Ellers så har de sendt rapport om arrangementene deres til jul. Hvor de bedyrer at Per Kristian valgte å ikke bli med i år. De gav ikke han rom for sine redsler i forbindelse med med overnatting. John Arvid er skubbet ut av fellesskapet fordi han ikke går fort nok i fjellet. Riktig nok sier de at det er til hans eget beste. Men spør John Arvid om han opplever det slik. Ha ha. Det er mye vi mennesker kan gjøre for å føle oss tilfredse med oss selv, hva?

Jeg ble så drit lei av å føle meg underlegen at jeg gav beskjed om at nå var nok klaging på oss, oktober 2004. Det har gitt konsekvenser gitt. Vi, hele familien var ikke velkommen på gården den julen. Hun ringte to dager før jul og sa at det ble så vanskelig for henne uten å ha gjordt opp. Jeg sa: Gjør opp da. Nei, da var det for seint, hun hadde ikke tid før jul. Jeg skrev brev om at det å nekte oss dit i jula var å stikke kniver i mitt hjerte. Tordis leverte brev fra meg på Selbu 2.juledag. De ringte i romjulen og “vi gjorde opp”. De fikk servert nyttårsmiddag hos oss og vi feiret Ruben.

I mars 2005 var det ikke bra nok likevel. Da ville hun ha et annet forhold igjen. Jeg sa jeg kunne komme opp på Selbu å prate, nei, det ville hun ikke fordi det ble for nært. Jeg sa hun kunne komme hjem til oss, nei det ble for nært. Jeg ble invitert på Hell Hotell og det sa jeg ble for upersonlig. Så ba jeg henne finne ut hva hun ville. Så ble jeg syk. Hun ringte oss og ville snakke med meg, men da var jeg ferdig med underkastelsen. For alltid. Vi er mange som har fått nok.

Livet er for kort til å ikke ha det bra.

Det er kveld og jeg tenker på Arnfinn. Min aller beste trønder venn, selv om han var psykolog. Han døde på vei til jobb, i trafikken. Jeg skulle ha en time med han 19.12.02. Han hadde akkurat fyllt 60 år. Han sa: “Må du alltid prøve å fylle bensin på de lukkete bensinstasjonene?” Jeg tenker ofte på det han sa, når jeg tigger etter å bli sett i den verden som ikke ser. Men en ting, Arnfinn: Hvorfor har de stengte stasjonene åpnent når jeg ikke er der? For de andre? Og stengt når jeg kommer. Bare si meg det jeg forventer å høre: Nemlig at jeg ikke er bra nok. Men du sier det aldri. Du holder bare din stasjon åpen. Du trodde ikke på Gud, men det gjør jeg og jeg tror at du er en engel som vokter over meg. Jeg kjenner din styrke ennå.

Vi innvilget oss is/helado på restaurant i dag og vi lærer oss spanske gloser. John Arvid har en bok, som vi pugger i fra, Det første og viktigste ordet ble AMIGO. John Arvid fikk en euro og kjøpte seg et blått sånn “brystkreftbånd”der det stod AMIGO. Guttene syntes også det var viktig å lære seg Quanto es? og Gracias. Vi har en avtale om alle å lære oss spansk,når de starter på ungdomsskolen. Det er vakkert å se når de ter seg fram i verden og benytter sin ervervede engelsk og trør til med litt spansk.

Frimodigheten lenge leve.

Buenas noches amigos, Betty.

Livet på Gran Anfi

Bare John Arvid og jeg er våken. Vekkerklokken stod på norsk tid og jeg kom en time for tidlig på spinning. Jeg hadde ikke gøts til å gå på apparater i varmen, så jeg gikk ned i leiligheten og koser meg med en kopp kaffe. John Arvid tegner. Jeg fikk snakket med hun som trente spinningen i går og hun har laget et opplegg for meg, som hun mener passer for meg. 3 ganger i uken spinning og 3 ganger Body Pumping. Hun engasjerte seg i hvor hardt/forsiktig jeg måtte være og hvor ofte jeg måtte spise og hva jeg måtte spise om kvelden og ikke minst “nok hvile”. Alt dette på under et kvarter. Hun kommer til å følge med meg.

Vi har alle våre små og store problemer. Ruben var gørsint i går fordi han ikke fikk kjøpe noe plastikkskrot for pengene sine. Han ble skikkelig frustrert og hylte seg i søvn, mens han skrek at han var ikke trøtt. Det er Ruben Marius og Per Kristian som har lommepenger. John Arvid brukte det på et spill han hadde lyst på i Trondheim. Han går og kjenner på hvordan det er å være uten. En del av livet det og. Jeg ser at han synes det er kjipt, men han sier ikke så mye. Han gjør en del oppgaver og skal få noen penger på fredag. De andre også. De fikk 75 kroner av farmor før de dro. Det blir 3 euro hver og det ble borte på et øyeblikk i spillehallen.

Spinningen ble knallbra, vi var 4 personer som peiset på. Humøret blir kjempebra av dette. Hun treneren, Amigo er glad i jazz og vi delte litt musikkerfaringer. Jeg ble rådet til å ta en styrketime neste dag. Jeg er stolt over at jeg prioriterer dette. Vi var noen timer ved bassenget, før vi gikk til stranden. Jeg sovnet der. Jeg drømte noe vanvittig. Jeg kjørte motorsykkel. Jeg tjener ingenting på den heller. Sykkelen faller i verdi for hvert år, men den gir masse glede. Jeg gleder meg til et halvår med sykkelen nå. Et halvår uten cellegift.

John Arvid knuste 5 tallerkner i dag. Han føler seg som en ulykke, sier han. Av og på knappen på PSP`en gikk i stykker. Så han har hatt litt nedturer. Det kom seg om kvelden. Da kviknet han til. Kledde seg tøft og fikk en løftet holdning. Det var show på plassen. Alle gutta trakk seg, mens jeg var med. På Røros kalte vi det for å “leife”. Ikke litt, men helt. Hilse på folk, synge, inkludere etc. Responsen blir stort sett god fra folk. Og de som ikke responderer kan bare ha det så godt. Etter en stund heiv gutta seg ut i det. Jeg tok en skjekk på kontoen og det var kommet inn 1000 kroner fra trygdekontoret. Vi ble elleville og sløste litt. Jeg kjøpte meg en frosk, en woodblock. Fantastisk lyd i den. Gutta fikk jakkemerker med lys i og det ble laget en karikatur ev meg. Ikke så veldig bra. Jeg har nok ikke det “typiske” ansiktet.

Har tenkt på hvorfor det å være uten telefon er så deilig. Jeg forstår meg sjøl litt bedre for hver dag. Alle som ringer vil jo vite hvordan det går og det er jo ålreit, men det er et heavy tema å snakke om hele tiden: kreft. Temaet kreft, behandling og reaksjoner tar energi og fokus. Jeg orker ikke å snakke om det. Hvis jeg velger det, og samtalen tar lang tid, blir jeg helt utslitt etterpå. Det samme hvis det skjer uventete hindringer, noe gærnt med bilen eller noe som må gjøres, da blir jeg kjempe stresset. Jeg har heller ikke plass til andre sitt enda. Det er en tid for pleie av mitt eget i mitt liv. Jeg må lytte til mine egne behov, som jeg ikke har vært flink til før. Når jeg trenger å prate med noen så kan det ha handlet om andre ting enn kreft, f.eks. jobb, kilo, trening, rettsaken som det ikke ble noe av, dessverre (vi som stod klar med media og det hele – skal dele dette i en bokform). Det er ikke alle som har rom for disse tingene, dessverre igjen. Da skal ihvertfall ikke jeg gå på bekostning av meg sjøl og strekke meg for dem, når ikke dem tåler mine tema. Jeg deler ikke den flere ganger ihvertfall. Eller jeg kan vel se det slik at den personen har egentlig ikke plass til mine ting. Personen er en langvarig relasjon og skal være der, men det er best å være frisk først. Jeg kaller det nå for “best nar jeg er frisk” relasjon. Bare få relasjoner er best når det gjelder, uansett frisk eller syk.

God natt, Betty

Anfi

Vi kom fram ca.16. Hadde vi dratt med charter hadde vi ikke vært her før natten. Bonus. Leiligheten er fantastisk. Vi bor i første etasje. Neste uke flytter vi til 9. etasje som er “vår leilighet”. Anfi hadde egne busser på flyplassen, så turen ble fri for “ta vare på pass og penger” pratet og fritt for folk som vil selge oss turer hit og dit. Vi blir nok her lenge før vi flytter på oss. Anfi har liksom alt vi behøver, til og med et fjell å klatre i bak oss og et annet for gåturer. Gutta har det største soverommet med boblebad, tv, eget bad og utgang til terassen. Vi har bad til vårt soverom. Stor stue og et gedigent kjøkken. Her er det oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel. Terassen har gode stoler, glassbord og tørkestativ på hjul. Jeg synes virkelig vi har mye for pengene. Det eneste er at vi ikke tok med oss ISTN modem og kan dermed ikke bruke internett i leiligheten vår. Jeg skal kjøpe cd`er og få det jeg skriver over dit og ta det med til internettcafeen og legge det ut på blogg. Besparende å skrive på egen pc først. For skrive det vil jeg. Guttene gjør lekser nå, Bernt løser Sudoku og jeg skriver og drikker champagne.

Livet er herlig.

Tenker på de som sier at vi er dum som har kjøpt oss andel i anfi, og som skal forklare oss at vi ikke tjener noe på det. Jeg har vært her 3 ganger og har allerede tjent masse på det. La oss si at vi som familie ville betalt 15000,- kroner for å bo på star tour. Da ville disse tre turene kostet oss 45000,- og dette utgjør igjen ¼ av det vi har betalt her. Jeg føler meg ikke lurt. Fikk utdelt 3 nøkkelkort, hvor av et kan handles på. Greit når lønna kommer på fredag.

Det er gutta som har penger nå. de har spart. Vi vekslet i Fokus bank på Valentinlyst før vi dro. Kunne tatt det over minibanken, men det ble en symbolsk handling, hvor gutta lærte seg hva euro`en er verd. Det kjedelige var at hun bak skranken ikke ofret et blikk på de engang. Hun kunne jo spurt om de hadde spart lenge og hvor de skulle etc. Ikke et ord. Det var litt skuff. I tillegg kostet det 75 kroner. Så jeg takker med til egen DNBNor.

Startet dagen i dag med morgenbad og jeg har funnet ut av treningsopplegget her. Det er spinningtimer hver dag, og mye anna greier, så her blir det trimming. Kan ikke sole meg, må gjemme bort arm, rygg, hals og pupp. Det så litt sprøtt ut i går, da jeg satt fullt påkledd mens de andre var i shorts. Kunne jo igrunnen hatt shorts, men de hjemme var for liten. Vi falt for å bruke penger på restaurant i går da vi kom, vi var sultne. Der, igjen fikk jeg tanker om at et par som satt og stirret tenkte at hun der tør ikke vise frem kroppen sin. Det hjalp ikke akkurat på at hun pekte på oss og han snudde seg, ristet på hodet og de pratet med et flir etterpå. Kan hende jeg er paranoid, men det var ubehagelig. Selvfølgelig drakk de agua. De satt der helt stille hele tiden og blikkene var på oss. Til gjengjeld var gutta i strålende humør og trente på Engelsk. Ruben deklamerte høyt og rolig: You are a good mother. Jeg svarte: Thank you very much and you are a good son. Gutta spurte høyt om alle som var par som var her var lykkelig. Og den hatten passet. Gran Canarias øl, Tropical fikk oss til å flire høyt og snakke høyt: “Ikke nødvendigvis det, barn. Ikke nødvendigvis”. Jeg drakk en øl og hadde egentlig avtale med meg selv om å ikke drikke øl her. Det blir så lett flere som tørstedrikk. Men jeg tok en øl likevel. Det er ferie. Da de gikk forklarte jeg til Bernt hvordan jeg hadde hatt det. Han hadde ikke lagt merke til de engang. Så det meste sitter nok i hodet. Kunne ønske jeg ikke sugde til meg slikt.

Vi badet etterpå og jeg følte meg knallfin i badedrakten. Ingen å sammenligne meg med der. Det hjelper jo at Bernt synes jeg er verdens vakreste uansett. Sjøen føltes godt. Jeg tørde ikke helt å legge ut på svømmetur med armen. Jeg dukket med armen i været. Vannet var litt kaldt. Egentlig ikke kaldt for meg som har isbadet siden 1985, men dette med armen er nytt og det stikker mere når vannet er kaldt. Vi dro i bassenget etterpå. Der var det oppvarmet og vi fikk boltre oss til solnedgang. Vakkert. Flott. Ekstatisk og livgivende.

I morges badet vi før frokost. Perfekt. Gutta hadde spørretimen til frokost og lurte på hva en dildo var og hvordan det virket. Vi forklarte det vi kunne. Dildo skal gi en tilfredstillelse og noen mennesker som er aleine har det fordi de mangler noen å være sammen med sexuelt. Det finnes sikkert 1000 svar på dette. Det er sjelden jeg må si hva jeg mener om slikt, men guttene påkrever svar. Jeg har aldri prøvd det selv og har ikke behov for det heller. Jeg synes det er nok å forholde seg til en naken kropp. I kreftforeningen sine hefter stod det om sex etter kreft og om hjelpemidler i den sammenhengen. Dette gjelder vel kanskje helst de som har hatt prostatakreft og de som har blitt strålet. En av gutta sier at han gruer seg til å ha sex. Vi forklarte at kroppen utskiller hormoner som gjør at du liker det etterhvert.

I dag på stranden døde det en mann. En kvinne ropte om hjelp. Det så ut som om han hadde fått krampe. Plutselig var det fullt av folk, forsøk på gjenoppliving og mye action. Bernt formidlet videre at det trengtes ambulanse. Den kom liksom aldri. Mannen døde. Han ble liggende et par timer i strandkanten. Han ble dekket til med håndklær og siden kom det et hvit laken. Det ble en merkelig stemning på stranden. Ingen badet og alle følgte med. Gutta ble helt hvit om nebbet, så jeg tok de med og badet. Vi trengte å være i gang. Jeg fikk veldig lyst til å hjelpe til, men heldigvis lot jeg det være. Det kom en sykebil etter 20 minutter, men de tok ikke mannen med seg. Hun damen måtte svare på tusen spørsmål og stod med ryggen til sin døde mann. Hun kikket aldri på han etterpå. Etter en time ble hun leiet vekk. Liket lå igjen og der stod 4 politi foran. det gikk nok en time før de bar ham vekk. Livet og døden er innpå oss.

Vi dro fra Trondheim og sykdommen til Bernt sin far. Han kan leve lenge enda. Men beskjeden er gitt, uhelbredelig kreft. Det pisker opp de ordene og tankene vi stod i da jeg hadde kreft. Vi slapp å gå så mye inni dette med spredning og hvor lenge igjen å leve, men det kom kastet på oss med svigerfar. Jeg har tenkt masse på hvorfor Bernt tar det tungt. Det å være pårørende er en avmakt situasjon. Vi vet jo alle at våre foreldre skal dø. gjennomsnittsalderen til en mann i Norge er 73 år også. Alt over 60 år er rein bonus var det en som sa. Men vi er ikke så systematisk sammensatt. Følelseslivet har sine sider, som gjør oss sårbare som mennesker.'
'
Eva på Anfiet har ringt. Hun inviterte oss på lunsj mandag. Selgerne har hilst hyggelig på oss i dag. Ja, selv etter at vi har kjøpt oss inn i Anfi, den store lekegrinden for voksne. Jeg føler meg ikke lurt et sekund. Denne plassen blir et fint feriested for guttene når de blir store ungdommer. Da kan de ta med noen kamerater og dra hit. 5 -6 timers flytur unna Trondheim.

Nå skal vi bade i basseng. Adios, Betty

Høyt henger vi...over land og by.

Mandag 06.03.06
Ikke værst å kunne blogge på flyet. Ferieroen senker seg. Vi tok fly til Oslo og derifra med rutefly til Gran Canaria. Jeg kjente igjen Røros gatene, veien fra Moan til Rehaben og de åpne viddene med plass til alle tankene. Det har vært deilig med denne tiden uten mobil og mail. Mye mere i kontakt med kjernen på egne ting.Kjente at jeg måtte skrive meg ut av noen tanker her. Det er mye terapi i skriving gitt. Kjenner meg litt tjukk her jeg sitter. Jeg veit jo at jeg er svært overvektig. Men hvert et gram har vært og er en beskyttelse mot tøffe tider. Det er ikke det at jeg ikke vil gå ned i vekt, men kroppen holder igjen. Det er noe oppi høvve som må endres, som Moangjengen sa. Jeg merker størrelsen nå som jeg er på tur. Andre damer har dongeribukser med kurvbelter i. De henger i hattehyllene med flate mager og jeg skvulper i en flysetestol. Det er helt greit. Det er ikke latskap eller for lite trim som har forutsaget fedmen denne gangen ihvertfall. Lat har jeg forresten aldri vært og trimme har jeg bestandig gjordt. Unntaget det siste året. Jeg har lovet meg selv å aldri slanke meg igjen. Jeg holder på å endre noe og spise mindre og oftere. Men tross denne bevisstheten så tenker jeg likevel at damen rett over flygangen, hun tenker at hun der har spist nok i sitt liv. Jeg tok meg selv i å skjemmes da jeg spiste en banan før vi fikk servert mat på flyet. Ennå det er en del av avtalen jeg har med meg selv, å spise ofte. Så da jeg fikk kjøpt noe flymat var jeg ikke skrubbsulten og kunne spise lite og med verdighet. Jeg så i bloggen til Ingunn at hun hadde bladd frem teori fra Røros og det må jeg også nå:

Mestringsforventning: Tiltro til egen evne til å gjennomføre en handling. Jo mere mestringsforventning jo mere utholdende innsats.

Etter maten tok jeg opp en urtelikør som jeg fikk av Heidi i går kveld. 43 urter i, veldig sunn. Vi kjøpte ikke noe i taxfreen. Vi stranet forbi og prioriterte dotur, før flyet gikk. Dessuten mente guttene at hvis vi skulle i voksenbutikk, så ville de i lekebutikk og begge deler var like viktig. Jeg skal selvsagt huske at alkohol har tomme kalorier i disse tider. Men akkurat nå er det OK å fylle på med noe tomt, når hodet er så fullt. (Give me an excuse). Det er ferie og det er fri. Bernt har fri. Han har skiftet gir allerede og justert turtallet til feriemodus. Det er han god på. Jada, jeg slapper av jeg og. Er det ingen som tror meg? Jeg kjenner ikke så mange som har meditert allerede i dag f.eks.

Det føles som om jeg har opplevd 100 år siden sist flytur. Gutta er blitt større og slapper av med Game Boy, PSP og D.S. Ruben og jeg deler mp3, vi har hver vår ørepropp. Akkurat nå er det Raga Rockers med Fritt liv.

Jeg skriver på et mesterverk.
Jeg skriver det med blod.
Og om det ikke slår an nå,
så gjør det ikke no.

Jeg leste i Kultur adressa i dag at det hadde vært konsert for kreftsaken på torget lørdag. Mange forskjellige artister. Jeg kjenner et stikk når jeg leser det. Hvorfor spilte ikke vi der? Det er frustrerende å ha et band med fullt sett og ingen spillejobber. Men vi får da jobbet med nye låter, Hvis jeg hadde hatt et år igjen å leve, skulle jeg lage singel av Kriger, 30 sølvpenger og Forventet. Vanvittig sterke låter. Ingen hitlåter, men det er mye kraft. Det med hit låter er jo ikke så farlig, når vi ikke har tenkt å bli store stjerner. Da har vi friheten til å lage det vi liker og det som vokser ut av opplevelser, stemninger og gitt fellesskap.

Kraft i låter er viktigere en hitter og berømmelse.

Det skal være masse bra konserter i løpet av våren. Jeg håper vi får oss en jobb også. Det hadde vært givende å ha en konsertopptreden å se fram til. Når jeg er ved mine fulle fem, synes jeg det er vanskelig å selge seg selv og bandet. Så nå er det nærmest en umulighet. Vi får se hva som popper opp hatten eller spretter fram fra trærne på veien videre. Jeg er jo ikke blandt de hippeste figurene i Trondheim. Altså, enten er du “inn” eller så er du “ut”, og er du “inn”, så er du per def. kul og alle hilser på deg. På Credo, på Blæst, på hvorsomhelst. Er du “ut”, så møtes ikke blikk en gang. Jeg var inne i den tiden Wanskrækk opererte og dominerte i byen. Kanksje man skal forstå at ens storhetstid er over? Men da må da være mulig å få holde på med musikk og ha det bra med det? Og ikke virke som en trussel for noen eller noe. Damer er jo damer værst, også i dette tilfelle. Vi mangler kanskje en porsjon selvtillit til å stole på at eget er godt nok og “bekke” andre. Kanksje er jeg ikke noe bedre selv en gang. Det er så lite miljø og speile seg i.

Jeg spurte festivalsjefen til Slæch hvorfor de ikke hadde spurt meg om å holde seminar. Jeg var jo ikke syk da de startet arbeidet med festivalen. Hun hadde hørt at jeg var sykemeldt og ikke skulle spørre meg. Underlig. Jeg klarer jo å svare selv og slike oppdrag kunne jo vært livgivende i min situasjon. Så tillat meg å tvile, jeg var nok ikke ment til å være med. Jeg sa at hun fikk melde tilbake til den som hadde sagt det, at jeg fint klarer å vurdere min egen helsesituasjon.

Jeg har smurt meg inn med solfaktor 50 på strålingsområdene. Har faktor 30 sånn ellers. Jeg er absolutt ikke opptatt av å sole meg eller bli brun. Så forbudet om å sole venstre arm, halsen, ryggen og puppeområdet er ikke så vanskelig for meg. Det skal bare bli en utfordring dette med badedrakt. F.eks skifte etter at jeg har tatt en dukkert. Det blir sikkert litt masete, men det ordner seg nok. Jeg har jo god tid. Jeg gleder meg til å bruke den nye badedrakten og jeg håper at jeg greier å bevare denne selvfølelsen helt til jeg er ute i vannet. Jeg skal svømme og svømme. Det stikker mere i armen min etter at jeg har trent mindre. Bernt har hjelpt meg å få unna noen vannklomper eller vev eller hva det er. Det hjelper ihvertfall å bli tatt på. Gutta gleder seg til varmen. Vi har lovet hverandre å være forsiktig med penger. Lønn kommer på fredag. Bernt kjørte på oss en bot til i dag. Et kraftig minne om at økonomien ikke skal tulles til.
Dette skal bli deilig.

Betty

Opptur og god gli

"Fløtt dokkar, rævholdar, eg har god glid", powerbetty på ski. Det er herlig å være bergenser i trøndelag. Fantastisk vær og masse snø. Det er til å bli i godt humør av bare det. Det er klart at Røros har hjelpt. Fikk et oppsving her etter at jeg la ned forventningene og fikk god nok søvn. Tåler flere gjøremål enn i Januar før det sprekker. Så var det å lære seg å stoppe før det sier pang. Jeg er i gang med 3. brødbakingsrunden etter Røros og nå tar jeg det med venstre hånden.

I dag er det 40 år siden John Lennon sa at Beatles var mere populær enn Jesus.

Torsdagsmorgen voknet jeg av at Ruben pratet utenfor huset. Der stod han, med ski på beina, klar for en skidag på SFO. Det gjør meg stolt at han har selvstendigheten til å gå aleine dit, selv om kompissene ikke skal dit. Det er ulike ting som gjør oss stolte som foreldre og her i gaten er det full fart i skiløypen. Snart går ungene her 1,5 og 2 mil og sånn og jeg gjetter at de får masse kred. for prestasjoner. Der henger vi etter gitt. Vi er simpelthen litt seinere tur folk. Vi trimmer, de trener. I tillegg har vi John Arvid som går stabilt men seint. Det er fint for Per Kristian å rykke ut med en av oss foreldre aleine av og til, men han ønsker seg at vi er samlet for det meste, så enkelt er det ikke. John Arvid fikk nye slalomski til jul. Han har ikke fått brukt de ennå. Det er ikke noe miljø for slalom i gaten og vi valgte i år og følge opp turskiopplegget. Slalom er jo en dyr greie også. Slalom er lænt og jeg savner det, men det er kjekkere å være flere familier på tur.

Jeg har ordnet meg en ny pupp. En pupp med noe limgreier bakpå, slik at den skal sitte fast når jeg bader. Tok størrelse 6, selv om 7 hadde vært det korrekte, men jeg skal jo ned i vekt og da sparer jeg samfunnet for noe utgifter. En pupp koster 2250 kroner. Jeg har levert fra meg størrelse 8 i butikken, de sender brukte pupper til damer i Romania. Vi har det greit her i landet vedr. en del områder, hva? Ny badedrakt er kjøpt inn og den kostet halve barnetrygden gitt, men det er et viktig plagg. Damene på Hoff i Norde er skikkelig service minded, jeg fikk den beste badedrakten. Damene i begge butikkene så at jeg hadde gått ned i vekt og at jeg hadde vært hos frisøren på Røros. Det var hyggelig.

Det var da jeg gikk oppover Norde med solen mitt i mot at jeg fikk denne privligerte følelsen tilbake. Ikke engang piggdekkboten på 750 kroner greide å vippe av den følelsen. Gutta har ikke mast på noe ekstra greier fordi vi trenger penger til syden turen. Jeg besluttet oss for å bruke 3 hundrelapper på kino. Bernt var i Oslo og vi trengte å få tiden til å gå litt. Vi gleder oss veldig til turen og tiden går sakte. Vi så "lille kylling", en søt og alvorlig historie med mye humor. Vi hentet Ruben på SFO først. Jeg hadde ringt og sagt på forhånd at vi skulle på kino. Han trodde vi skulle på SKI NO og stod klar med skiene på. Dro opp til Benedikte etterpå, hyggelig.

Fredag stod jeg opp først og laget frokost til Bernt. Han blir kjempetrøtt når han får noe omsorg, så det skal bli bra med ferie. Han kom hjem med fly i natt og pang i gang i dag. Vi dro sammen ned til sykehuset for å besøke mine svigerforeldre. Det er sterkt dette livet. Vi må leve i dag gitt. Han så bra ut. Gått ned noen kilo og et glassklart blikk. Helt rolig. Han har akseptert situasjonen. Han ville prate aleine med Bernt. Jeg dro til trygdekontoret. Det veltet store følelser i meg etter møte med min svigerfar, men det var godt å treffe ham. Jeg tenkte på om jeg hadde fått tilbakefall og måttet ligge Stolv og begravelse og alt mulig. Jeg skal lære meg Vårsøg og takke for sommeren som eg får.

Trygdekontoret så det ut som en fargerik flyplass. Det er blitt god service i denne delen av helsevesenet. Det virker som om det har skjedd en holdningsendring. Som om de har oppdaget at de skal gi oss den servicen vi har krav på og ikke krangle med folk eller være kjipe. Det har skjedd noe bra de siste 10 årene. Vi diskuterte min nåtid, fremtid og økonomi. Ubehagelig å trenge hjelp og ikke være verdensmester. Jeg blir nok sykemeldt lenger. Det tok tid å reparere kropp gitt. Er sannelig ikke sikker på at jeg skal lede prosjekt når jeg er tilbake i jobb igjen. Jeg trenger å få ta noen oppgaver, intill jeg kjenner hvor mye krefter jeg har og kan bruke på jobb.

Fredag ble en slags lykkedag. Marianne var på besøk her. Veldig bra at vi har kontakt igjen. Svigermoren min skal bo hos oss når vi er på ferie. I dag er det trim, pakking og herrrrrrrregud
brøøøøøøøøøødene.....

Betty

Gran Canari here we come.

Nedtur og magi

Onsdag 1.Mars.2006 kl.19:30

Det er fælt å si det, men jeg fikk en skikkelig nedtur da jeg kom hjem. Rett inn i oppgaver og hverdag. Voknet tirsdagsmorgen til kaldkauking:"Æ vil bli kjørt til skolen". Han holdt det gående en stund. Ruben går på SFO denne uken. Masse artig som skjer der. Bernt hadde vært våken siden 0530 pga et telefonmøte med USA kl 0600. Han lot meg sove. Han stod i gangen med sykkelen opp ned og prøvde å lappe sammen kjeden på sykkelen. Ruben gav seg og gikk med kompissene. Jeg stod opp og la sammen klær og ryddet oppe, helt til jeg sprakk. Jeg begynte å strigråte. Uansett så er det lenge å gå i 4 uker uten å slippe opp ordentlig i min livssituasjon og 4 uker uten å være forbannet. Jeg var riktig nok sint et par ganger på Røros. Men i fremmede omgivelser så tilpasser jeg meg og behersker meg. Det er en kunst å få til å stå for de følelsene som jeg kjenner til en hver tid og ta de ut voksent og konstruktivt. Å ikke ta ut følelser føles til slutt som en kroppslig forstoppelse. Denne vanvittige rydde greien ble en mani for å holde unna skuffelsen ved hjemkomst.

Det har ikke skjedd noe magisk på Røros. Jeg er ikke veldig uthvilt eller veldig slank eller superglad Mamma ved hjemkomst. Det er fint å være hjemme, men det har ikke skjedd noe magisk her heller. 4 uker er egentlig peanøtter. Guttene sa de skjønte at jeg hadde det sånn og at de trodde at jeg skulle gå ned mere i vekt på Røros. Bernt mente at det var spesielt mye stress i dag fordi vaskehjelpen skulle komme. Hun er iallefall en viktig investering i vårt liv.

Det hjalp å slippe opp. Jeg kjørte Bernt på jobb og vi 3 som var hjemme dro til byen. Fikk gjordt noen ting som har lagt i kø lenge og kjøpt solfaktor 50 til stråleområdene. Parkeringskjeller ble stressende og Trondheim Torg pumpet. "Dette suger", sa jeg til gutta. Pingvinene i filmen Madagaskar sa det samme da de ankom Antarktis, etter et liv i dyrehagen. Jeg så på klokken hver gang det var måltid på Røros og tenkte: Så raskt gikk det å komme ut av det.

Hadde time på telefon med en psykriater i Oslo kl. 13:30 og det passet veldig bra. Han mente at det magiske her har vært at jeg har greid å ta i mot hjelp fra Bernt i et halvt år. Vi snakket om at Bernt sin far var alvorlig sjuk nå og at Bernt tok det tungt. Ikke ferdig med det ene, før det neste tar over. Bernt har sagt at nå trenger han meg. Det er noe magisk med det. Jeg skal stille opp med alt jeg har og litt til. Fokusen skal ligge på at familien skal sitte, trene og komme i form.

Jeg fortalte han om denne inderlige følelsen av ydmykhet og fornøydhet. Han syntes det hørtes bra ut og det virket som om jeg stolte mere på meg sjøl. Dette vektopplegget syntes han hørtes fornuftig ut. Kose seg i form. I stedet for å sitte halvsvimmel og sulten foran en tv. Det tar tid å reparere det fysiske etter all behandlingen. Dro på spinning kl 1615 på SATS.

Jeg har ikke greid å overholde måltidstidene en eneste gang. Baccalaoen var kl. 18:00 i går. Der gikk det med noen glass rødvin også. Skal etterstreve å få til alle måltidene, men tror ikke jeg kan ha så mye annet program da den første uken.

I morges trente jeg på Sats kl: 0635. Jeg tenkte en kort tanke om å drite i det, men da tenkte jeg på Moan gjengen som hver dag står opp på gården demses og kjører til rehaben og svømmer. Det bars ut i kulden. Fikk ikke start på bilen fordi et lys var på hele natten. Skikkelig irriterende. Bestilte taxi og kom meg på trening. Bernt hentet meg etterpå. Da jeg kom hjem kastet jeg opp all baccalaoen. Tror det ble for salt gitt. Gikk og la meg, sov i to timer.

Jeg var hos logopeden en time, etter det dro Per Kristian, John Arvid og jeg på ski. En vakker dag. Men jeg var blytung i kroppen. Gutta var stille, så vi gikk nesten hele dagen i stillhet. Egentlig godt. Skisporene er maksimale og det henger snø på alle greiner. Vakkert.

Vi dro fra skistuen med bakluken åpen. Slik kjørte vi halve veien. Ingenting gikk tapt. Middagen gravde jeg opp av fryseren. Indrefilet fra Brasil og spagetti. Skal prøve å ha forskjellig til middag, så lenge det går. Jeg har startet pakkingen til turen. Vi gleder oss veldig.

Jeg lurer på hvordan de andre på teamet har hatt det ved hjemkomst. Uansett så skal jeg nå ta ut 2 nye Røros/Torill brød nå. De ser bedre ut denne gangen, mere hevet. Jeg har delt ut smaksprøver i gaten. Skal gjøre som Torill, selge brød. For pengene skal jeg kjøpe sikkerhetsnett til trampolinen vår, så en ny Ken wood maskin og så ski til meg. Det var mye enklere å få sammen deigen i dag.

God kveld, Betty

Pang i Gang

Om fire minutter skal jeg ta ut Torills brød som jeg lærte å lage på Røros. Det ble jo selvfølgelig litt av et kjøkkenprosjekt i dag, men regner med at det går kjappere neste gang. Jeg laget også urteolje med masser av hvitløk og løk i. Coriander og timian. Hey - jeg kan jo legge ved oppskriften jeg brukte i dag. Det lukter godt dette brød prosjektet.

Brødet ble steinhardt utenpå. Bernt synes det ser ubehagelig sunt ut. Jeg tror det er vellykket og det trenger jeg nå, for jeg har vært på kjøkkenet siden jeg kom hjem, samt plukket lego, pakket ut og ryddet til vaskedamen kommer i morgen.

Jeg har ikke tatt i en oppvaskkost på 4 uker og her i huset lå vi litt etter gitt. Blomstene har ikke sett en dråpe vann i disse ukene, men det ser ut til å ha gått greit. Ingunn satt på med oss til Trondhjæm. Det første jeg gjorde var å dra på butikken og handle inn. Ruben ville ha fiskepinner, Per Kristian ville ha fiskeboller, John Arvid ville ha fiskekaker. Jeg skar igjennom og kjøpte laks. Siden det er vinterferie, så fikk gutta kjøpe seg Nugatti, nå med 30% mindre sukker. En av kokkene på Røros sa at det ikke var noen grunn til å kjøpe dyr fersk fisk. All fisk blir frosset tvert for lagring. Kanksje det er slik at det bare er på fisketorget i Bergen du får fersk fisk, der de sløyer den mens du venter? Eller den du ordner selv. Jeg kjøpte inn Oliven olje anbefalt av LHL.

Jeg beveget meg veldig stille og kjappt rundt for å få igang middagen. Jeg lå etter skjema allerede. Middagen var på bordet kl 17 og da var blodsukkeret mitt langt under promillegrensen eller noe. Men det ble bra. Litt av en utfordring og ha fokus på endringer. Det krever mye plass og tanker. Nå har jeg fått servert forskjellige middager i 4 uker. Aldri det samme to ganger. Så det er bevist, det er mulig. jeg ble helt utslått ettrpå og sovnet på sofaen. Måtte slite meg opp igjen, merkelig.

En nabo syntes at det var rart at jeg ikke hadde gått mere ned i vekt, når jeg hadde vært så aktiv. Jeg synes ikke at det er det minste rart. De lunsjene vi hadde og så vanvittig mye pålegg. Så staselig blir det ikke hjemme. Men jeg har tenkt litt mere over den saken. Jeg gikk ned til 91, 6. Dvs. 3,4 kilo. Vektreduksjonen startet på 97,6 i Januar. 6 kilo er tatt. Dvs 0,75 kilo i uken. Et år med sine 52 uker vil da gi en vektreduksjon på 39 kilo. Og det er alt for mye. Jeg skal bare ned til 70 kilo. Så jeg tror jeg holder dette tempoet mitt jeg. Fordi jeg føler meg veldig vel med dette matopplegget. Det føles ikke som om jeg mangler noe. Får ikke disse kikkene eller det store matsuget og jeg koser meg i helgene med vin. Dessuten så er det en endring jeg snakker om og ikke en slankekur. Jeg er faen så lei av kurer. Nå har jeg startet noe nytt i livet og det skal automatiseres i hverdagen.

Jeg hadde en samtale med en av Moangjengen damene kl. 0615 i bassenget i dag. "Det er noe opp i høvve som må endres, sa hun". Jeg har spist på sorger og redsler, glede og tristhet. Mitt forhold til mat er like forskrudd som en rusmisbrukers forhold til dop. Det døyver noe for en stund. Dette vil jeg ut av og det tar tid å endre dette.

I dag var de to minste med og svømte. Vi gleder oss veldig til syden nå. Var på morgenmøte. Vi ønsket oss en gymtime med Vegard, men det var opptatt der. Jeg ryddet oss ut av rommet, mens Bernt fikk pratet med Marit. En pårørende time. Kl. 11oo hadde vi kaffe og alle ansatte i teamet som var på jobb var der. Vi syntes litt synd på de, for vi var da 3 deltagere igjen. Og de var nok allerede inn i neste team, sånn tankemessig. Men det ble veldig hyggelig og jeg angrer ikke et sekund på at vi ble til i dag. I dette siste døgnet har tankene arbeidet på veivalg og prioriteringer hele tiden.

Vi dro etter lunsjen og jeg gikk rundt og hentet inn klemmer fra noen. Fikk ikke sagt hadet til den vakre gamle mannen med alle de ulike gensrene. Men jeg fikk sagt i går at jeg syntes at han var en flott gammel mann. Ellers fikk jeg sett Ebeltoft gjengen komme og tatt avskjed med de mest inspirerende folka på hele Røros, noen av Moan gjengen. For et trøkk. De kommer til å nå så langt de vil. Det lå en god energi i holdningen der gitt. Mannen med musikken bidrar med mye humør og inspirasjon der i gården.

Vi skal på Baccalao til noen nabovenner i morgen. Første utfordring er allerde innenfor andre døgnet. Ferdigsaltet mat er ikke rehab. mat akkurat. Det er et svært ryddeprosjekt igjen på kjøkkenet. Vi hadde det greit på Røros gitt. Men det skal bli sinnsykt godt å ligge i min egen seng og spise frokost naken om jeg vil.

God natt, Betty

Urteolje by betty

1 potte med coriander
1 potte med timian
1 potte med kruspersille
1 rødløk
3 ferske hvitløk
2 tskj. salt
2 tskj.pepper mosos i hurtigmikseren

2 liter kaldpresset oliven olje helles i.

Lukter og smaker godt.

Brødet ble bra!

TOMT

This is not the end
This is not even beginning of the end
It`s the end of the beginning
Churchill

På tide å få blogga seg ut fra Røros rehabilitering. Det er litt tomt her når de fleste fra teamet har dratt hjem. Tror det er særlig mange spesielle og sure damer som er ankommet. Hvorfor er det slik at damer blir så himla gretne med alderen? Har bare møtt en sur mann her og han har mykna opp etterhvert. Det er jaggu ikke rart at det blir krig her i verden, når damer brøyter seg fram i matkøen og kupper bord som den største selvfølge, samt at de kiker stygt på folk som setter seg ved "deres bord". De kalde blikkene holdes fast til vedkommende trekker seg og aldri prøver å sette seg der igjen. Nå heter det seg at krig er laget av menn. Men det står jo alltid en sterk kvinne bak en mann. Men det er ikke alltid det står en mann foran en kvinne.

Vi er alle på rommet og det er ro på rehaben. Marknaden har lagt seg for i år. Lørdag dro vi for å finne ut av hva dette var, etter spinning og svømming. Vi hadde tre sparker. Bernt, Stein og jeg. Gutta satt på, så vi hadde full kontroll på de. Vi kom oss igjennom folkehavet og bort til Tivoliet. Vi hadde fått noen billetter av Ingunn. Gutta kjørte 3 ting hver og da hakket de tenner. Det var minus -10 grader. Vi gikk der i fra uten å føle oss verken lurt eller flådd. På sporten fikk vi handlet joggesko til de minste og treningsdrakt til den eldste. Marknad er en rar greie. Jeg får litt klaus av all plastikken, men det var mye fint der og. Hatter og pelsluer og slikt. Mange damer som hadde investert i dette.

Stein dro hjem om kvelden og vi ble oss 5. Anne G. Sandbakken,fysioterapaut og den eneste som kan lymfeødem på Røros (vi har bare to som kan det i Trondhjæm) kom ens ærend opp til oss på rehaben for å lære Bernt hvordan han kan hjelpe meg med armen. Fantastisk service. Jeg vil aldri glemme det. Når armen ikke drenerer selv, finnes det noen knep for det. Jeg går med hanske og stoffarm stort sett hele tiden. Det stikker fort uten. Men det har blitt bedre. Treningen er rett og slett bra for armen og.

Jeg synes det er merkelig at det ikke er en felles avslutning med en felles evalueringsrunde her. Det mangler litt tyngde på trygghet/sikkerheten rundt det de driver med. De ansatte er litt sånn tilfeldig engasjert. Jeg får ta det med i evalueringsrapporten. Det varierer veldig om de som jobber i teamet oppleves som tilstede eller ikke. De kan sikkert øke kompetansen på involvering uten at det hadde tatt skade. For å involvere må en tøre. Vi har møtt på ansatte i helgene og det er knapt nok at de hilser. De klare skillene går ikke hvis en skal jobbe med folk. Da er det subjekt - subjekt som gjelder.

Jeg har fått et nydelig skjerf fra en dame her, dvs. manageren min. Hun strikket det mens vi har vært her. Noen av disse menneskene vil jeg ta iniativ til å se igjen. Dessuten så har vi en "åpen" deal i Mai. Det startet med at vektgruppen skulle treffes igjen og nå er hele teamet på. Det blir flotte greier. I dag har vi vært på ski. Opp til Pinestien og ned til Moan gård, så jeg fikk vise gutta hvor team 5 bodde. En strabasiøs tur. Sinnsykt med motvind. Det kan være surt på Røros når det blæs, gitt. Moan gjengen er helt utrolig. En av gutta var to timer i bassenget i dag. 1 1/2 time på styrkerommet og så en time i bassenget igjen. Han svømmer hele tiden. Han kjente meg igjen fra bandverdenen. Vi har utvekslet musikk og jeg sa han kunne få live cd`en med BBBB, da ble han vanvittig glad og jeg fikk en superklem.

Bassenget to ganger i dag, styrkerommet en halvtime og litt badmington. Joda, innsatsen er ikke så værst her heller. Har spist litt mye i helgen. Det har vært så vanvittig god mat også er det siste helgen. Har passet sånn på hele tiden. Det skal bli litt av en utfordring å få satt dette i system hjemme. Men det skal orden seg.

Bernt sin far har fått vite at det ikke er noe å gjøre med kreften. Det er et spørsmål om tid. De skal operere bort svulsten i ryggen, slik at han ikke har så vondt. Stakkars mann. Han har hatt mye vondt. Det gjør noe med oss alle. Vi venter med å fortelle gutta det. Jeg har snakket med han i dag. Han er helt rolig selv.

Det er fint å være her tiden ut. Jeg har lagt glider på alle skiene våre og vi har pakket rolig. Noe har satt seg på stemmebåndene og jeg gleder meg til en annen luft type enn denne tørre greia her. Hadde blitt gal om jeg hadde bodd her. Trenger å komme i gang med øving igjen. Det har ikke vært helt i fokus. Skal treffe logopeden i uken og da kommer stemmen i fokus igjen.

Vi er tre familier og to damer av teamet igjen. Det er vinterferie for gutta og vi har superplaner. Vi sveises sammen igjen og vi skal få en god tid framover. Nå skal veien gå videre med framsteg.
Bildet vi gav til de ansatte her, ble døpt Veien videre. Hun "limet" i teamet har seilt jorden rundt med en båt kallt Framsteg.Har også skrevet en bok om det: Veien videre med Framsteg, Flem.

Så herved skal vi alle i team 3, gå veien videre med framsteg.
Takk for følget!
God natt, Betty

Sik

Det er lørdag morgen. Guttene ser barnetv. Stein og Bernt sover. Jeg må ha med noe i bloggen som jeg har lagt og tenkt på. Jeg fikk igrunnen bra respons på bloggen fra kjøkkenet. Torill har lest igjennom hele greien og syntes det var bra. Hun visste aldri hvorfor folk var her eller hvordan de opplevde et opphold her, så det hadde vært interessant lesning. Men jeg hadde skrevet at vi på Røros aften hadde fått servert sukkererter og torsk og det var altså ikke tilfelle. Det var Sik. Fisken Sik finnes i ferskvannene her. Og jeg synes egentlig at det er ganske godt. Så jeg kaster meg i søla, som Pomba i Løvenes konge sier. Svein-Erik i resepsjonen hadde også lest og syntes det var ok å lese. Jeg hadde skrevet at det så ut som om noen av dem trengte rehabilitering sjøl :-) hmmm hvem kan det være doktor? Det er jo bare folk som arbeider her og.

Gymmen i går var kjempeartig. Vi hadde med pårørende. Alle fikk en plass. Vi hadde stasjoner med gruppeøvelser. Ball og moro. Det utviklet seg til litt løsere og litt råere konkurranser. F.eks. rive i stykker esker i flest mulig biter og hente biter fra det andre laget for å øke på. Til slutt hadde vi landhockey med en teppebit som ball. Da trekker John Arvid seg. Han fikk være dommer og det vokste han ti hakk på, at noen tok seg tid til at han fikk den rollen.

I går ble vi kastet ut av svømmingen. Vi gikk dit når det stor rehab. folk på timen. Damene hadde helt rett, men var drit sure. Det må da kunne gå an å oppføre seg som folk når noen har gjordt noe feil. Vi hadde ikke sett nøye på listen. De ville ikke ha barn og menn der, ble det sagt. Sure bitre damer er det værste jeg veit. Gutta satt i badstuen og skulle ta "bomben" kl 18:00 da alle kunne bade. Det gjorde de, men damene gått. På tide å komme seg hjem nå. Jeg hadde en slik opplevelse tidligere i oppholdet. Da gikk jeg inn i bassenget når team 5 holdt på. Treneren spurte om jeg hadde tenkt å svømme og jeg sa JA. Han sa at det ikke hadde vært klarert med gruppen: Da ropte jeg: Er det greit at jeg bader her? De svarte JA. Han satt det styggeste blikket han kunne i meg. Etter 2 minutter svømte han bort til meg og sa jeg måtte gå for det var enkelte som ikke likte at andre enn gruppen var der. Jeg hadde rett og slett ikke fått med meg at det var ulovlig å svømme når andre grupper var der. Hadde det vært litt autoritet og baller i han, så hadde han ikke spurt om jeg skulle svømme, men rett og slett sagt: Vi vil ikke at noen bader her, når vi holder på. Kom igjen siden. Men disse åpne spørsmålene er ikke laget for meg, Jeg svarer på de etter evne og har da ikke skjønt at jeg burde valgt et annet svar. Shit og.

Vi hadde pårørende samtale gruppe i går, som ble grei. Den kunne vært løftet til et annet nivå om det hadde vært arbeidet med det mere på forhånd. Men jeg er glad de hadde det. Vi er vel alle litt freshere etter 4 uker her, men vi skal få satt det i et familiesystem etterpå.

Nå må de ståååååååå opp her.

Ha en god dag, Betty

Bathsheba

fredag 24.02.06

Det er greit å ha en blog å holde fast i. Selv med familie kan en blog være konsentrerende.
Bernt og Stein er oppe en tur og de tre bukkene bruse sover. Jeg er glad for at jeg ikke sa til noen dette med bloggen før i går og i dag for da hadde jeg sikkert begynt å bli annerledes i måten å skrive på. F.eks. ekstra hyggelig eller ikke ærlig eeller noe. Har fått veldig god respons på det jeg har skrevet fra særlig kjøkkenet og resepsjonen. Og det underlige er jo at det er de som ser oss oftest og må møte på våre ulike former og humør.

Der voknet Per Kristian. Han snakker i søvne. Han hiver etter pusten og jeg blir hjelpesløs. Han har vært hos Kalle legen her i dag. En time for seg selv. Faren var med. Han hadde fortalt at han hadde blitt kjempe redd etter at jeg ble syk. Redd for pusten, redd for astma, redd for hjertet, redd for å dø og hva faen skal jeg bidra med når han kaster etter luft. Legen hadde sagt at han skulle puste i en pose når han begynte å hyperventilere og legen hadde forklart han at det var helt naturlig å reagere slik når mammaen hadde fått kreft.

Hva kan jeg gjøre for deg? Jeg som kunne løftet hver stein for at du skal ha det bra. Så ligger du og hiver etter pusten som en etterfølger av det hele. Legen hadde bedt oss om å bekrefte at det var ok at han pustet slik. Og bekrefte at han ikke dør av det. Det hjelper Per Kristian å få bekreftelser av autoriteter. Jeg må pakke sammen mine egne redsler og bare være sterk. Dette er vanskelig.

Vi fikk roet det hele ned. Nå er det blikk stille igjen. Jeg skulle egentlig ha en kjempe kort blog og den skulle være til Ingeborg. Jeg fikk låne en cd av henne i dag. Hun spilte den under opprydding i gymsalen og sangen ble sunget på Idol her en dag. Den skal jeg lære meg: Halleluja.

Det virker som om at teksten er en blanding av egen opplevelse og den bibelske historien om Bathsheba.
Kort fortalt:
David så Bathsheba bade. Han ville ha henne. David fikk mannen til Bathsheba i krig. Mannen til Bathsheba het Uriah eller Urias, Han ville garantert tape.
Bathsheba ble Davids kone. Hvis noen blir plassert på en utsatt post i dag kaller vi det for en Urias Post etter etter mannen til Bathsheba. Guds straff til David: Davids familie ble alltid offer for sverdet og Bathshebas første barn døde.. Bathsheba er mor til Salomo som er barn nr. 2 (bygde tempel i Jerusalem).


God kveld, Betty

Artist Lyrics: Shrek Song Lyrics: Hallelujah

I’ve heard there was a secret chord
That David played and it pleased the Lord
But you don’t really care for music do you?
It goes like this – the fourth, the fifth
The minor fall, the major lift
The baffled King composing
HallelujahHallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah

Your faith was strong but you needed proof
You saw her bathing on the roof
Her beauty in the moonlight overthrew you
She tied you to a kitchen chair
She broke your throne,
and she cut your hair
And from your lips she drew the hallelujah

Hallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah

Maybe I’ve been here beforeI know this room,
I’ve walked this floorI used to live alone before
I knew youI’ve seen your flag on the marble arch
Love is not a victory march
It’s a cold and it’s a broken hallelujah

Hallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah

There was a time when you let me know
What’s real and going on below
But now you never show it to me, do you?
And remember when I moved in you
The Holy Dark was moving too
And every breath we drew was hallelujah

Hallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah

Maybe there’s a God above
And all I ever learned from love
Was how to shoot at someone who outdrew you
And it’s not a cry you can hear at night
It’s not somebody who’s seen the light
It’s a cold and it’s a broken hallelujah

Hallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujahHallelujah, hallelujah, hallelujah, hallelujah

Slutt på freden

Da er det slutt på freden, gudskjelov, og rommet er fyllt opp med folk. Foreløpig er det helt herlig. De jeg er mest glad i er innenfor en radius på 20 m² . Bernt leser for gutta og jeg skal skrive alle kapittelen på en rekke i denne bloggen. Synes sjøl at bloggen kan være vanskelig fremkommelig. Bomben er sluppet hos de ansatte på huset her og jeg skjønner at noen leser. Så derfor. Jeg var en tur på byen i ettermiddag og hun med skiene spanderte en øl. Jeg sprang som en gal tilbake fordi jeg fikk besøk av en fra Moan og en gammel arbeidskollega som også er brystkreftoperert. Vi fikk ca. 10 minutter sammen før alle gutta ramlet inn døren. Litt lite., men sånn er det. Gutta har klatret i veggen. Vi har spilt badmington, svømt og jeg har tatt uhemmet med situps i angst for veiingen i morgen. Vi er 6 personer på rommet. Hytta til foreldrene til Bernt er omtrent på denne størrelsen men der er det ikke innedo. Stein er med oss på alle ferier og vi er vant med å bo i telt, så dette er helt greit. Det er så mange som har vært bekymret for soveopplegget våres. I morgen skal 4 av oss bade kl. 0615.

God natt, Betty

BLOG skriving fra Røros.

1) Norge mitt Norge 31.01.06
2) Det snør Det snør 02.02.06
3) Betydning 050206
4) Typisk Bergensere 060206
5) Till Hell Freezes over 070206
6) So What? 080206
7) Morsdag 120206
8) Hver Dag Er En Fest 130206
9) Anti Idol 150206
10) Torsdag 160206
11) Røros Aften 160206
12) Sump 170206
13) My Home Is My Castle 180206
14) Travle Tider 190206
15) STOLT 190206
16) Grønn Resept 200206
17) Veien Videre 220206
18) To Som Er Bra Nok (Skrevet av Ingunn)220206
19) Røtter 230206
20) Slutt på Freden 230206

b.

Røtter

Torsdag, 23.02.06 kl. 08:00

Møter med mennesker handler alltid om røtter.
Dine røtter, mine røtter.
Arbeid med mennesker handler alltid om røtter.
Et møte uten røtter blir borte i vinden.

(Noe av et dikt som jeg har lest et eller annet sted)

Jeg har lært mye om folk her. Folk som bidrar til fellesskap. Folk som bidrar i grupper. En av gebursdagsdamene vi har her har vært helt utrolig på å se andre og ungene. Hun kan gi fra seg en klem i ny og ne også. Hun har vært limet i gjengen. Ellers så har vi jo folk som ikke bidrar og folk som bare er hyggelig når de skal hente ut noe til seg selv. De er jevt fordelt på jorden den sorten også. Jeg begynner å bli rimelig fornøyd av generasjonene som prater om hvis og om og men. F.eks. Hvis en velger slik og slik. Hvis EN går i selskap, det er da MAN møter på utfordringer og da velger som regel FOLK gamle mønstre. Istedet for å være personlig. Og snakke i JEG form og bidra med noe fra eget liv. Men folk skal få være i fred for meg. Bare de ikke avbryter meg når jeg velger å være personlig og deler noe fra eget liv. Jeg er her for å lykkes med noe, ikke for å stoppes. Personen kan stoppe meg mitt i det jeg snakker om, med noe sånt kvasi-intellektuellt og upersonlig. Jeg må bare lære meg å ikke bli styrt av det eller la meg såre av det.

Men jeg skal holde fast i å være meg og være raus selv om andre velger det motsatte.

Dagen i dag er heller ikke av det helt store slaget. Bernt sin far er blitt syk. Eksosrøret på bilen røk. Bernt er sliten og fellesprosjektene går i oppløsning her. En av de unge damene var å badet i dag og kommenterte at jeg hadde roet meg ned. Det er sikkert noe i det. Men jeg synes faktisk at jeg skal ha den at jeg mediterer hver dag. Legger meg tidlig og sover av og til i lunsjene. Det har jeg gjordt hele tiden. Har trent kanskje litt mye intervaller opp på det andre og det har gjordt meg sliten. Jeg har ikke restituert ordentlig etterpå.

Det er snart over det hele. 4 uker hjemmefra har jeg ikke vært noen gang. Så det har gått greit dette her.

Ellers har det ikke vært så mye nytt å lære, men nyttig oppfriskning. Legen og fysioterapauten fra bygden har lært meg noe nytt. Ernæringsfysiologen har vært streit i meldingene. Bruk hodet. Det er fire ting som gjelder. 1) type mat 2) mengde 3) 4 måltider 4) aktivitet. Altså inntak kontra forbrenning. Verdens enkleste regnestykke. Intelligensen hos kvinner er høy på glykemisk indeks. Kutter ut ditt og datt. Jeg skal ikke høre på 90 % av det som blir sagt om kosthold. F.eks. Ikke drikke melk den ene dagen. Drikke melk den andre dagen.

Nå skal vi ha mestringssamtale i gruppe.


Betty

To som Er Bra Nok

Ingunn sendte dette i kommentarboksen til "grønn resept". Vakkert og tusen takk. Hilsen Betty

livet, håpet og kjærligheten

Wednesday, February 22, 2006
livet
tirsdag 21.02

Ja i dag har jeg hatt en fin, men slitsom dag, Er på rehab,opphold på Røros. I dag har det vært åpning av den 153 Rørosmartnan. 80 hesteekvipasjer fra inn og utland, og utrolig mye folk. Artig å være med på, men utrolig slitsomt også, blir en tidlig kveld.

Har hatt to døtre på besøk, den ene har reist hjem , den andre blir til i morra.

Krevende opplegg dette, både hard fysisk trening og så må vi sette ord på hva som er bagasjen vår også. kOMPLISERT. har tatt meg et glass rødvin nå etter å hørt på en sterk historie fra propellen her. Hun er et uvanlig menneske, så åpen, krever plass ganske naturlig, men du verden så interessant. og jeg kjenner meg igjen ja. Vi var fire som diskuterte hennes utfordringer. Jordnære pesoner som MÅTTe korrigere tendenser til å planlegge en mer eller mindre hyperaqktiv livsførsel. Hvorfor er alt så travelt. Jo fordi vi higer etter anerkjennelse vi som har med oss en bagasje som har overbevist oss om at vi ikke er bra nok....De vet ikke hva de har gjort de som er medansvarlige for kaoset vi som enkeltpersoner og vår familie befinner oss i. Kunne ønsket meg en praktisk coach som tok ansvar og ledet meg gjennom og ga meg tro på å komme ut av håpløsheten. Men hvor finner jeg en slik. Skjønner at jeg må ta ansvar sjøl, men når ansvaret til sammen blir uoverkommelig trenger jeg hjelp til å få en løsning på biter av dette ihvertfall, så innser jeg at Rom ikke ble bygget på en dag...

Sier foreløpig god kveld - trøtt Ingunn

Veien Videre

Onsdag 22.02.06

I går åpnet Røros Marknaden nummer 153 til strålende sol og et folkehav. En flott åpningssermoni må jeg si. Hester og kusker og pols og sang. Jeg tror aldri jeg har sett så mange pelskåper og pelshatter samlet på et sted. Her på Røros er det i grunnen et poeng å ha pels. Kjente etter en timessermoni at det er kaldt å stå i ro på Røros. Gikk opp og ned gatene og innom sportsbutikken som har 50% salg på nærmest alt. Kom fram til at det uansett ikke er lurt å kjøpe ski når jeg er 20 kilo tyngre enn det jeg vil være, pga spennet i skiene. Da lettet det litt fordi da hjelper det ikke at det er billig en gang.

Gårdagen startet med en bra gym time. Styrke og kondis om hverandre og svømming seinere på dagen. Snakket med noen av de fra Moan (overvektsgruppen), og fikk støtte. Det er når du har lyst til å gi opp du virkelig må ta deg sammen. Det koster. Hadde ikke jeg fått kreft, så hadde jeg sannsynligvis slanket meg til jeg ble 70 år. Hele greia er å spise ofte, rett og lite. 6 måltider om dagen og det er så lett å glemme. Jeg skulle hatt en klokke som ringte når jeg skulle puttet i meg noe. Også alle disse fristelsene. Pils på åpningsdagen av marknaden f.eks. Følte meg som en Frøken som gikk hjem uten. Men hvis jeg hadde tatt den, så hadde det sikkert blitt en til og en større toleranse for en utskjeiing til etc. Dette har jeg holdt på med i ørten år. Den grønne resepten hadde ergo blitt varig.

Vektgruppen har gjordt hjemmeleksen sin, med å gå inn i utfordringene vi møter på hjemme. Jeg gikk på vekten i dag og har gått ned det kiloet jeg gikk opp i helgen. Det var forløsende. Jeg har skriftliggjordt forslag til tiltak som jeg må ta tak i når jeg kommer hjem. Veldig viktig blir det å huske å spise. Dette er ikke en slankekur, det har jeg gjordt for siste gang i mitt liv. Dette er en livsstilsendring. Måltidene mine skal være klokken 0715, 1000, 1130, 1400, 1600 og 2000. Med dette er jeg garantert nedgang. Merker at vi spiser mindre til alle måltid og blir faktisk sulten. Men sånn som i dag, da vi dro på tur, så stod vi utenfor bussen kl 1130. Da er det egentlig lunsj. Jeg gikk skitur og spiste 1230 og dermed måtte jeg ha 4 skiver og ikke to. Et annet tiltak er planlegging av maten. Så skal jeg begynne med små middagstallerkner som de gjør her. Så er det lite alkohol (tomme kalorier) og sist men ikke minst: Ikke gi opp og tøre å lykkes. Trimmingen kommer til å gå på skinner, det vet jeg.

I går kveld hadde noen av oss gjennomgang av alle livsområdene våre. Vi tok tak i verktøy som Tordis og jeg har brukt i måljobbing. Damene mener at jeg har for mange prosjekter på gang og det høres ikke ukjent ut gitt. De mener at nå gjelder det for familien. Bruke tid der. Bandet og litt jobb. Det er om mulig mere enn nok i tillegg til å innføre nye vaner. Det rare er å ikke vite hvor stor/liten kapasiteten er.

Mestringssamtale med gruppen har vi også hatt. I vårt team blir det fokusert på Mestring og Funksjon. Med særlig vekt på å mestre tid og det å få til litt av alt. Det vil si hvile, mat, fritid, trim og jobb. Egentlig har ikke jeg det så veldig travelt. Jeg mediterer jo også. Tid er det vi har mest av. Utfordringen min blir å vite hva jeg skal prioritere for å ha det bra og hvem vil jeg være med for å ha det bra?

Folk her kan jo ha blitt sjuke av å gå over noen grenser, derfor synes jeg at det er rart at vi ikke får mere individuell oppfølging på eget treningsprogram. På Moan gård er det BMI målinger. Hjerte og lunge folka har lungetester og eget treningsprogram. Ergo må vel vi være den billigste gruppen her. Men hvis team ansatte hadde utnyttet de komperative fortrinn hver enkelt av dem har, tror jeg de hadde oppnådd mye bra resultater på folk. Jeg får litt denne folkehøgskole følelsen av og til. I dag var vi institusjon på tur og det har jeg vært så mange ganger før. For 1800 kroner døgnet, så tenker jeg mere rehabilitering i retning av personlig veileder. Jeg lærer mye av det sosiale og får mange gode råd der. Jeg skulle rett og slett hatt en plan på oppbygging av formen. Trene. Aktiv hvile. Ro. Spise. Etc. Så og så mange rette kneøvelser. Skal høre på Rosenborgklinikken om jeg får tatt en lungetest når jeg kommer hjem. Her fikk jeg ikke lov. Snakket med hun jeg lånte skiene av og hun har mange gode tankerekker. Hun mener at det er stor forskjell på å mobilisere krefter og det å ha en reel formøkning. Jeg er ikke sikker på om jeg kjenner forskjell.

Teorien i dag var den beste. Veien videre. Det viktigste redskapet vi må ha med oss er tiltro til egen evne til å gjennomføre en handling. Jo høyere mestringsforventning - jo mere utholdende innsats. Rett og slett en tiltro til at valgt atferd fører til ønsket resultat. Det er så alt for ofte, alt for lett, å finne unnskyldninger for å ikke fortsette den nye stien. Den gamle er tryggere. Unnskyldning for å unne seg noe. Fortjener noe. Disse kortvarige øyeblikkene som forstyrrer det vi egentlig vil i livet.

Vegard hostet opp en modell av Prochaska og Diclemente (1984) som gav et godt bilde på en annen sirkel enn "den onde sirkelen". Først: Overveielse - forberedelse - handling - vedlikehold - frafall - igjen - overveielse - forberedelse - handling osv....... Vi gikk inn i vedlikeholdsdelen, som blir fortsettelsen av det vi har lært, stressmestring, nye kostvaner, faste dager med leik og trim, avspenning, sette grenser, tro på at innsatsen gir resultat.

Utløsende faktorer som kan gi meg frafall er hvis jeg får masse tankearbeid på jobb og derfor opplevelse av stress. Konfliktsituasjoner med andre personer. Hvem skulle det være? Hvis jeg har for høy målsetting kan det bli frafall. Derfor så er målet nå under 90 kilo til påske. 85 kilo til Mai. 70 kilo til jul. Jeg har svelgt hele kamelen. Jeg forstår at dette må ta tid.

Det værste for meg er hvis jeg opplever sosialt press for å gjenoppta tidligere atferd. Men jeg har ikke helse til å dure på slik lenger. Og skal jeg greie å nå mine mål, må jeg gi når det svir. Jeg har funnet ut her og ved hjelp av ernæringsfysiologen i Trondheim at jeg spiser ikke så feil mat, men jeg spist for sjelden og for store mengder. En annen utfordring blir alkoholen. Jeg har mange relasjoner som jeg treffer og drikker alkohol med. Det går ikke lenger. Kanskje må jeg invitere med på skitur i stedet. Det ligger i kulturen vår at når vi treffes på middager, så er alkoholen "den sosiale krykken" og jeg har alltid vært med. Det blir for jævli om jeg alltid må melde meg ut for å nå mine mål. Å knekke en 3 liter med vin i lag med noen gode venner har ikke bydd på de store bakrusene eller noe tidligere, men jeg har heller ikke oppnådd den vekten jeg ønsker meg. Der har jeg en ny kamel. En storfest nå, sliter mer enn det gir, og særlig fordi jeg har et mål å nå. Det har blitt akseptert mere vindrikking histen og pisten. Det har aldri før vært så mange vinklubber rundt omkring. Det står i VG at to glass vin om dagen er OK. Folk kjøper seg en 3 liter og går og skvetter seg igjennom uken. Det kan ikke være bra i lengden. Hun med skiene sier at spesielt kvinner og alkohol er et problem. Menn tåler mere. Men denne rødvinsdrikkekulturen har ikke slått ut på noen målinger ennå.

Jeg kunne drøftet en hel bok om dette - for og imot. For rødvinsrusen er god den. Men det er ikke en løsning på ting og jeg blir ikke 70 kilo hvis jeg bare vil ha godene. Jeg likte ALDRI moren min beruset. Jeg har ikke noe tro på at mine egne unger skulle synes noe bedre om meg. Per Kristian sier at voksne kan drikke alkohol til maten, men ikke etterpå for da blir de så opptatt. John Arvid sier at han har sett en dame full og det var en venninne av meg på min 41 års dag. Hun var helt annerledes og han likte henne ikke sånn. Forbilder? Her er vi kulturbærere gitt. Jeg har ikke gått siste runden med meg selv på dette temaet, nei.

Hvordan i himmelens navn skal jeg unngå frafall?

Jeg må ihvertfall huske å spise alle måltidene, så ikke "suget" tar meg. Stressmestring blir super viktig og ikke ha for mye å gjøre. Ikke ha "usunne" mennesker rundt meg, dvs. mennesker som holder meg nede. Jeg må ha utrolige små delmål, slik at positiv forsterkning får overtaket. En kriseplan kan være lurt. Ringe noen i vektgruppen her, kanskje. Viktigst tror jeg det blir å finne aktiviteter som gir frihet og overskudd i helgene. De fleste jeg kjenner drikker alkohol hver helg, men betyr det at helg er synonymt med alkohol? Hvis folk lar det være noen helger, så kalles det hvit måned og det kjennes surt ut til slutt. Kjennes det surt ut fordi en egentlig bare venter til at den alkoholfrie tiden skal gå over? Må en endre aktivitet i disse tidsrommene også? Ikke vet jeg, men jeg vet at jeg må betale en pris for å få til en vektendring, få bedre hvile og bedre helse. Og det tar tid å automatisere atferdsendringen. Forpliktelsen er den værste.

En nyttig dag. Jeg har hatt styremøte med meg selv.

I morgen kommer gutta. Det gleder jeg meg enormt til. Fra i morgen av skal vi være i lag på ferie i 3 uker. Det blir enormt godt. Vi har fått vite at Bernt sin far har fått kreft. Vi vet ikke omfanget av det ennå. Jeg har snakket med min svigermor, men jeg begynner bare å gråte. Vi må få litt tid på oss før vi kan være til noe støtte. Han er 72 år og en kjempe god mann. Det er ikke gammelt lenger. Men samtidig er gjennomsnittsalderen i Norge på menn 73 år. Det er bare så brutalt. Og kreft medfører så mye behandling og så mange blir berørt av smertene. Min svigerfar blir alltid bare rolig når han får bekreftet sine mistanker. Han har kjent at det var noe. Jeg håper på det beste. Vi skal ikke si det til våre gutter før Bernt og jeg har fått fordøyd dette selv. Bernt hørtes sliten ut. Det blir godt at vi samles nå. Svigerfaren min har hatt stor omsorg for meg, når jeg var syk. I kveld skal jeg be Gud om å passe på han.

God kveld, Betty

Vi avsluttet med Cato Zahl Pedersen sine ord i dag og: Begrensingene finnes kun i eget hode, muligheten like så.

Jeg har gått og tenkt på nelson Mandela sine ord i hele dag, tar de med igjen:

Nelson Mandela har skrevet denne teksten ”Livskraft”:



Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.

Vår dypeste frykt er

At vi er kraftfulle uten grenser.

Det er vårt indre lys, ikke mørket

Som skremmer oss mest.

Du tenker, hvem er jeg som våger

Å tro at jeg er genial, praktfull, fantastisk?

Jeg spør: hvem er du, som ikke våger

Å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.

Det finnes ingen klokskap i å gjøre deg selv liten,

For at andre ikke skal føle seg usikre

I ditt nærvær.

Vi er født til å bekrefte Guds storhet,

Slik den lever i våre hjerter.

Og Guds storhet finnes ikke bare i noen av oss,

Den finnes i alle.

Og slik vi lar vårt indre lys skinne,

Slik gir vi andre mennesker rett til

Å gjøre det samme.

Når vi frigjør oss fra frykten,

Frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.

Grønn Resept

Mandag 20.02.06.

Takket være gutta på Teamet har denne dagen blitt en suksess. Vi ble ønsket velkommen ned i lavvoen til bål og goddies og har hatt en perfect aften. Rett og slett grønn resept. Skituren var over perfekt, med helt nye preparerte løyper. To av oss hadde hodelykter. Det var stjerneklar himmel og ca. -5.

Det har vært en vanvittig dag. En sånn alt skal ordnes på mandag dag. Jeg var bare kjempe trøtt og umotivert i morges. Endte opp med å lede Tanketerapi greien likevel. Savner gjengen min nå og da blir jeg mere sårbar. Dessuten har det ikke skjedd noen mirakler på 4 uker. Spise lunsj med 100 stykker er ikke så spennende lenger. Satt f.eks. ved lunsjen i dag. Vi snakket om konfirmasjon og om valg. Jeg fortalte om mine stesønner som fikk kristendomfritak fordi moren deres søkte om det. En sa at fritak fikk ingen og at dette var bare tull. Det er da jeg skal hevde det jeg vet men blir usikker på min egen kunnskap. Jeg snakket med Bernt etterpå og han sier: Du kunne jo slått henne ihjel med fakta. Regelen var slik at hvis du ikke var medlem i Den Norske Kirke, kunne du velge bort barn fra kristendomundervisning. Det var slik i veldig mange år, før Bondevik regjeringen innførte KRL faget og fritaket forsvant. Hun fortsatte sitt engasjement og bedyret at hun ikke trodde på Gud. Det er jo like interessant å vite som om naboen tror på Gud. Interreserer meg sånn mitt i ryggen. Jeg bedyrer ikke mitt forhold til religion en gang. Jeg bare hadde lyst til å oppleve en gudstjeneste søndagen. Det betyr ikke at jeg må presse mitt livssyn nedover halsen på deg. Det hadde vært greit å bare fått spise. Ja, ja. Litt lei av folk er det vel lov å bli.

Noen mennesker er kjempegod til å se hvilken respons de får og korrigerer sin oppførsel deretter. Det skal jeg også gjøre. Jeg gikk bort fra lunsjen for å korrigere min egen kurs.

Grudde meg litt til teateroppdraget i dag. Det ble sist annonsert at jeg skulle hoste opp en situasjon og det gjorde jeg. Rianne gjentok dette og delte gruppen i to. En ba om å få slippe temaet jeg hadde. Det ble blikk stille. "Ok, kom med Caset ditt da!". sa hun. "Nei, ikke talom", sa jeg og gikk til andre gruppen. Der ble jeg møtt med åpne armer. Helt greit å bli stoppet, men dette var annonsert i det vide og brede og så ble jeg stoppet i det vi skulle starte. Det ble litt mye for meg. Men det flotte var at jeg gikk fra situasjonen og over til den andre gruppen. En god løsning for meg.

Saken ble fyrt opp og jeg lærte masse. Respons så det holder. Det var veldig slitsomt. Det handlet om grupperinger i hverdagen og folkene hjalp meg med å erobre min frihet. Takk, damer. Jeg glemmer det aldri. Særlig gjorde det inntrykk å få respons av henne som jeg har lånt skiene av. Hun er et inkluderende menneske og tåler ikke underkastelse. Hun ler litt, rister på hode og ber meg om å skjerpe meg, på sin måte.

Det var veldig slitsomt å dele hverdagsbiten min. Dro for å svømme etter middag. Det ble en kort tur.


Diktet i går har jeg jobbet mere med:

Vi Kan (wipkk bamboa)

Vi kan hakke andres hjerter
Det hjelper ingenting
Vi kan si du har`kke skjønt det
Vi har ikke en ide.

Vi kan sladre om en annen
Som ikke fyller krav
Vi kan skrik og be om nåde
Når vi er på farbart hav.

Vi kan dele sorg og smerte
Vi kan tenkt, du skal få se,
Vi tror vi vet hva livet er
Hva hjelper vel nå det?

Vi kan tro at blikk og vibber er redskap for trofe
Vi kan holde andre nede med å psyke ut og le,
Vi kan trakk på den som deler, den som synliggjør og gir
Så har vi noe å snakke om når livet gnur og svir.

God kveld, Betty

STOLT

Bernt ringte og fortalte at på www.adressa.no i dag stod det at Halvard har vunnet NM tittelen i Barista. Gratulerer masse. Det har du fortjent. Godt håndtverk. I dag som jeg har fortalt om STOLT. Vi visste hva vi holdt på med og dere vet hva jeg snakker om. Igjen - gratulerer og lykke til videre.

Love, Betty

Noen ord jeg skrev i kveld:

VI KAN

Vi kan hakke på hverandres hjerter
Det hjelper ingenting,
Vi kan si du ikke har skjønt det
Vi har ikke en ide.

Vi kan dele sorg og smerte
Vi kan tenk: Du skal få se,
Vi tror vi vet hva livet er
Hva hjelper vel nå det?

Vi kan tro at blikk og vibber er redskap for trofe
Vi kan holde andre nede med å psyke ut og le
Vi kan trakk på den som deler, den som synliggjør og gir
Da har vi noen å snakke om når livet knur og svir.

Betty kl.23:15

Travle Tider

Søndag 19.02.06

Nok en travel søndag er tilbakelagt. Det begynner å sive inn folk som ikke har vært her i helgen, så jeg kjenner et veldig behov for å være litt aleine. Kjenner at jeg er mettet av å dele personlige ting. I dag delte jeg denne historien rundt STOLT med hun kommune damen. Hun er dyktig på å se det som er essensen og det som er poengene. Etterpå tenkte jeg at hvorfor i helvete lar jeg den historien leve? Den gjør seg nok bra på trykk en dag.

Skulle starte i kirken i dag, men det var ikke noe som skjedde der. Jeg måtte legge nye planer. Startet med å meditere, slik at jeg fant roen i hva jeg ville prioritere. Valgte å spille badmington, lage noen ekstra steg på Linedance`nog trente i treningsrommet. Så i dag har jeg gjordt det meste, foruten svømming.

Gikk skitur, den korte (6,5). Det var sol fra alle kanter og vindstille. Skiene gikk ikke noe særlig. Og neste uke er det 50% salg på langrennsski. Hvis jeg lar være å gå til frisør, samt greier meg med de altforgamle inneskoene og ikke drikker alkohol første uken i syden, da kanskje... Jeg må snakke med Bernt om det. Men det er egentlig hans tur til å bli prioritert i skiverdenen.

Hun fra kommunen, som er den eneste som har bloggadressen her oppe sa at det jeg skrev i går var bra. Det trengs at noen sier noe om livet. Vi åpnet opp slusene og pratet om det sårbare livet. Etter disse helgene her oppe, så ser jeg at vi alle bærer på historier
og det er mange som brenner inne i seg selv med de. Jeg får fnatt hvis folk er tunge, da må jeg bare gå min vei. Henger nok sammen med ansvaret jeg har følt å ha hatt før.

En av damene hadde gebursdag i dag, og vi sang gebursdagssangen til frokosten. Hun har en enorm energi og er en karismatisk person. Typisk en som gir og gir og gir. Jeg spurte henne om noen noen gang hadde overrasket henne med en sang eller en tilstelning etc. Selvfølgelig ikke. Vi er lik der. Vi tenkte høyt rundt temaet og lurte på hva det var med oss som gjorde at vi elsket å overraske andre og organiserte fellesprosjekter og ikke ble overrasket tilbake. Vi fant ut at det går ikke an å dele dette med noen, for da har en på en måte bedd om å få en overraskelse og da er det ikke naturlig fra dem som skulle ha laget det lenger. Det er liksom ikke temaet å syte på eller beklage seg på. Det må nok ha noe med måten vi sjøl opererer på. Det er nok bare et lodd i livet vi har. Det er vanskelig å forstå slikt.

En dame som er her har voknet skikkelig. Vi har spillt badmington og plutselig så voknet den kraften i dama. Hele familien hennes har vært en fryd å se på fordi dette har gjordt noe vakkert med dem alle. Jeg savner familien min veldig nå. Gleder meg til de kommer på torsdag. Er litt redd for om jeg ikke er så god form som forventet. 3 uker gir jo ikke noe magiske resultater. Men jeg hadde ikke greid dette så fort uten Røros uansett. Er spent på effekten. Det vil vise seg best når vi er hjemme.

Jeg har skrevet et brev opp på her og det til en jeg jobber med. Jeg gleder meg til å begynne å jobbe, men jeg er litt lei meg fordi jeg gruer meg til å starte opp MTG. Det blir hardt fordi det er mye å ta tak i og greier jeg alt aleine?

Skal nå gå og ta sangøvelser.

God kveld, Betty