Å kjenne det autentisk

Jeg stod og lurte på om jeg skulle kjøre sykkel eller ta bilen, brukte minst et kvarter på det. Da skjønner jeg at noe trigger, når jeg ikke greier så enkle valg. Jeg satt meg ned. Å dra til Stolav og ta de prøvene er ingen sak, men resultatet av prøvene kan vippe meg av, og da er bilen tryggest.

I bilen kan jeg være både sint og trist, det passer ikke like godt på sykkel, for hver liten stein i veien kan ødelegge alt. Bilen drar ikke i motbakker, mens sykkelen drar hvor faen som helst, ett lite rykk på gassen og jeg er langt foran et sted. Det kalles for kjøreegenskaper.

Sykkelen krever hele meg, og at jeg finner roen i min egen kraft. Sykkelen krever en tydelighet, mere enn noe annet. Sykkelen krever at jeg er i balanse med meg sjøl, alle mine egenskaper på et og samme sted.

Og jeg liker det, måten sykkelen påtvinger min egen tilstedeværelse på. Den utvikler min egen iboende autensitet og slipper fram vitaliteten. Jeg får bruke kraften min, må kjøre på motet mitt, i en handling.

På sykkelen sitter jeg og opplever, hvert eneste sekund, sterkere enn noe annet. Så livet fortoner seg ganske rart, når jeg føler at jeg lever mere på sykkel og når jeg skriver. Trenger jeg et tastatur for å oppleve tid, skrive om tid, og trenger jeg sykkelen for å være tilstede?

Det er bare så jævla spennende når det autentiske får slippe fram. Jeg skal finne ut hvordan dette henger sammen:)

Legen kom ut, smilte og sa:"Johnsen, du er ferdig". Jeg slo ut armene, og lo mens jeg sa:"Ka du mener, ferdig i livet, eller ferdig for i dag, aha, bildene var bra. Jeg er frisk. Da går jeg for et år til jeg".

Alle på venteværelse ble glad og vi ønsket hverandre god sommer. Jeg sprang ut, lett som en fjær, kroppsvekten var ikke mulig å kjenne. Like bra at jeg valgte bilen i dag.

Ha en god dag alle sammen,

Betty