I dag løsnet klompen i magen, og det var som å skru av en bryter. Kan sammenlignes med å slutte å røyke, du går og trør og venter på at abstinensen skal gi seg. I dag fant jeg nøkkelen og løsningen og denne posten er en del av dette.
Det er greit nok med presangspøkelsene og de gamle julespøkelsene fra tidlig liv, men jeg har hatt et tredje spøkelse, som er fra nyere tid, som løsnet i dag. Riktig nok så setter det seg ikke så godt i et voksent liv, men likevel har dette spøkelset vært heavy kost å bli fri.
Nå har jeg kommet godt inn i boken til Trond Kirkvaag og han lærer meg noe om retten til egen historie, selv om det berører andre. Søskenene hans blir også tatt med i hans historie og etter som jeg har skjønt, så var ikke broren fornøyd med dette. Han mente at Trond måtte legge fortiden bak seg, og at det ikke var så ille og blablabla.
Grunnen til at jeg ikke har eid min historie er at jeg har vært redd for hva dette spøkelse kunne finne på, for hun er i stand til det meste, ifjor laget hun rykter som nådde meg, som sa at det hadde "tiltet" for meg, at jeg var innleggelsesklar, folk kunne bare lese bloggen og forstå det. Men psykologer sier at det er ingenting galt med meg annet enn at jeg har blitt kraftig manipulert, latt meg styre og at jeg satt fast i hennes verden. Det er mange som mener dette og som har forlatt henne av den grunn. Jeg snakker om en person som har sviktet hele familien Johnsen også. Men nå kan hun ikke skade oss mer, hun kan ikke svikte oss mer, og da er jeg fri. Hun vil selvsagt prøve, og taktikken er å bruke omgivelsene som er manipulert, til å synse hennes meninger, og så agerer de med hat, men nå kjenner jeg ingen i hennes omgivelser og i tillegg har jeg styrket meg til å tro på min egen historie.
Denne posten er ikke hevngjerrig, derfor kan jeg skrive den. Denne posten er en bekreftelse på at jeg bestemmer i mitt eget liv. Denne posten må til for at jeg skal tøre å lykkes i mitt liv, ta meg retten til å leve mitt liv og tro at jeg er bra nok. Denne posten må til for alle mennesker som ikke tør å opponere mot folk som styrer de. Dette grusomme kvinnemenneske var aldri fornøyd med noen, ingen som brydde seg om henne, sur og gretten, dominerende og manipluerende. Vi var livredde. Det var noe galt med måten vi snakket på, måten vi tok plass på, måten vi taklet livene våre på, at vi ikke brydde oss om henne, hun truet seg til vår oppmerksomhet. Jeg har tenkt på om jeg skulle lage ett kapittel i en sjølbiografi om tiden med dette spetakkelet, men jeg vet ikke om det er verd det, men siden boken hadde innholdt noen stygge sår, så ville hun blitt med antagelig.
Det utrolige er at vi utad og offentlig oppførte oss fullstendig underlegne og at hun var redningen vår, alt for å få skryt eller litt positiv feedback, vi var rett og slett skremt til vett! Hun gjorde noe bra for oss den gangen vi trengte hjelp, men det skulle vært like mye ære til de andre som jobbet der. Og vi gikk med på at de andre hun hadde jobbet med var feige, som ikke orket å jobbe med henne mer, at de hadde så mye ubearbeidet selv at de ikke hadde teft til å jobbe der. Utrolig! Men de gjorde en kjempejobb!, så det er sagt!
Min opplevelse er at min kraft ble for truende for henne, så hun måtte bestandig dytte meg ned, få meg unna hennes lys, slik at hun fikk fokusen aleine. Hun kuppet arbeidsplassen min, og fortalte hvor dårlig jeg gjorde alt osv. Hun sa at mannen min var uten ryggrad, som ikke tok et oppgjør med ekskonen sin og hun pratet drit om alle. Vi som er ute av hennes klør kunne laget kilometervis med historier om dette.
Saken er at jeg fikk nok, og sa i en telefonsamtale at hun var det mest misfornøyde menneske jeg noen sinne hadde møtt, at hun bestandig var grinat og aldri fornøyd. At hun tok æren for alt, at de andre som hadde jobbet med henne følte seg mindre verd en skosålene sine, etter hennes hersing med de. Jeg syntes virkelig at jeg gjorde henne en tjeneste. Jeg står for hvert et ord. Det var så godt å få revet seg ut av det klamme grepet hennes. Jeg fikk løftet meg, med selvrespekt. Mottrekket hennes var at familien Johnsen ble nektet i det årlige juleselskapet, som vi alltid gledet oss til. Jeg burde jo ha skjønt det, den svei, og den kom mitt i jula og hun visste hva hun gjorde, hun som har dypdykket i våre gamle sår, visste at dette ville slå meg helt ut, men egentlig i ettertid, så ser jeg at hun har gjort oss en stor tjeneste, har ikke savnet henne en dag, og så sjølopptatt som hun er, så kan det hende at hun ikke forstod hva hun gjorde der. Hun skulle straffe meg, og tok med guttene og det hele, men de ville til slutt ikke være i lag med henne, for hun var aldri fornøyd med de, som gutta sa.
Jeg skal ikke grave meg inn i all djevelskapen hennes i Betty42, men hun har bedyret for verden sin uskyld, men oppegående mennesker tror henne ikke. Jeg gir forøvrig faen i det også. Dama har ikke fortjent noen medaljer ihvertfall. Hun var en vi stolte på, skadeskutt som vi var og trengte voksne (den gangen) hun utnyttet dette til det fulle. Hun hadde feilt motiv i bånn for å hjelpe andre folk, og drivkraften skjønner hun ingenting av, så hvorfor bruke tid på dette?
Jo, for i dag skjønte jeg at jeg ikke turde å eie min egen opplevelse av dette. Nå tør jeg det. Jeg ble aldri bra nok, og gjorde alt for å bli sett og elsket, skadet som jeg var den gangen. I dag skjønte jeg at jeg har sittet fast i hennes oppfattelser av meg, Hennes edderkoppnett virker ikke mer, at jeg bestemmer sjøl, at de jævla båndene til henne er revet bort og at jeg er fri nok til å skrive dette.
Da jeg fikk konstantert kreft, så forstod jeg at det var hun som var kreften, rett og slett. Da ba jeg henne om å pelle seg av "bussen min", hun har ikke løftet en finger for å holde kontakt med guttene heller.
Men saken er her og nå, at jeg skriver dette, uten å være redd. Hun må bare prøv seg. vatn på gåsen og tralala.
Til alle dere som sitter fast i relasjoner som ikke er bra for dere, sitter fast i relasjoner til mennesker som får deg til å tvile på deg sjøl, kvitt deg med de, det er ikke verd det!
Jeg er ikke bitter, bare fri. Og det er herlig. Brukte ingen krefter på å skrive dette, kunne hakket videre med glade fingre.
Jeg er stolt og fornøyd nå,
Betty
alt="1"> 
