En Vanlig Kvinne!

---------- Nei, nå vil jeg tilbake til litt normalblogging. Unntakstilstander er krevende, gjør at jeg følger ekstra med, mens oppgaven min er egentlig å slappe av mere, så here is the results from Moholts Perle Tonight:

Det er rare dager. Kveles av tanken på ut i arbeid. Blir sykt trøtt og utslitt av bare tanken, og må inn i hva det var som skjedde før jeg ble syk. Overeksponert, overengasjert, sovnet og våknet med jobb i hodet og dit skal jeg aldri igjen. Hva er da jobben min? Jobbe to dager i uken? Haha. Siste jobben jeg hadde var 3 dager i uken, da jeg ble sykmeldt hadde jeg 150 avspaseringstimer til gode. Ikke lov en gang. Jeg jobbet de dagene jeg ikke skulle jobbe, i helgene og. Sykt.

Gleder meg til å ha PT time med Gunnar i morgen, vi har en god greie på temaet og jeg gleder meg til å trøtte ut kroppen, det greier eg ikkje sjøl. Treningstimene aleine blir litt halvveis. Litt lei kanskje. Finner ikke på noe nytt og presser ikke hardt nok. Matprosjektet går sånn noen lunde og jeg er tilbake på litt vin i helgene. Funker greit det, så lenge det ikke skjer noe ekstra. Når jeg er der jeg vil være, så skal jeg legge ut et bilde av ryggen min, slik Runa har gjort. Så kult at et menneske som har vært 107 kilo, kan se så flott ut, men jeg vet at det ligger noen treningstimer bak/foran :o)))

Har hatt et kult møte med bandet i dag og vi har en plan. Jeg er glad i utvikling, takler ikke stagnasjon, handler ikke om at det må skje noe hele tiden, men at man ikke størkner fast. Eg holder på med sangøvelsene mine og har mye igjen for det, sjøl. Så gøy når jeg er i senter av funksjonene.

Det nærmer seg konfirmasjon. det skal bli en kul dag. Kjenner en kokk som skal trylle på kjøkkenet vårt og talene er i gang. Jeg har grepet på en sang. Det blir video og 49 gjester. Det blir nok en smule mere utradisjonell konf. enn de jeg har vært i til nå, men det skal bli trygt og fint. John Arvid øver seg på talen sin, det bygger seg opp her. Vi har en god greie på gang.

Det som ikke er godt, er sorgen som dukker fram av og til. Jeg gikk en skitur i går og gråt som et barn. Jeg må snart lære meg å gi opp. Jeg er frigjort en del relasjoner, men jeg har ikke gitt opp, der ligger det en feil. Mange velger andre rekkefølgen, gir opp og glemmer å bli frigjordt. Begge deler må til. Jeg har beskyttet disse menneskene hele mitt liv, mot meg sjøl. Det er like før jeg sprekker og da gjør jeg meg sjøl arveløs (men det er ingenting som heter det i Norge). Kanskje jeg blir mere "vanlig" av å sprekke. Vanlige folk har retten til å be andre dra til helvete, har retten til å være sliten, har retten til å være lei, har retten til å sette grenser for seg. Jeg vil være vanlig, jeg og. Jeg føler bare at jeg ikke ble tatt vare på, den gang. Ble aldri bra nok og det henger så jævli igjen. Dukker selvsagt opp igjen, når jeg skal forholde meg til min konfirmant.

Æ e så stolt og så glad for å få den æren av å være mor til mine barn!!!!

For dere som ikke frekventerer bloggebyen, men bare er innom her av og til, så må jeg bare forklare at det er ca 30 000 blogger i Norge og det er mange som opererer med pseudonymer på flere blogger, frekventerer rundt og er småekkel. Lager klikker, og stikker folk med baksnakk, akkurat som uti der og ignorerer når de blir tatt på det. Av og til må vi bare sloss litt. Sonitus har plukket opp forrige posten min: FUCK THE SYSTEM, nummer 6 og nå, per skrivende stund har 247 vært innom bloggen min i dag og det er mere enn normalt. Tror neppe at disse rundt 100 ekstra er så gæli interessert i treningsopplegget mitt, mine tanker om livet mitt eller bildene, for den slags skyld. De bare elsker bråk. Dvs elsker å "ta noen for noe". Derfor er BRÅK interessant, for det skulle tvunget de ut i en direkte dialog, men neida, de sviver unna. Men dette er no min opplevelse og det er godt å FIHGTE BACK en gang i blandt.


Nå er det natta.

Betty