Tøre å Lykkes Del 6

Eg har så vondt i magen, eg har så vondt i magen, eg har så vondt i magen, at det stemmer å skrive det. Det er de gamle spøkelsene, finner alltid frem, når de ikke er velkommen. Jeg har bare bloggen, terapauter og han jeg lever med, og jeg sliter det ut, tærer på mitt eget system. Jeg dør av forstoppelse en dag, og det er ikke lenge til, hvis jeg ikke hyler ut snart.

Noen mennesker gjør meg syk, og jeg tillater dem å gjøre det (de onde indre objekter). Durer frem, men jeg skal knuse de en dag! For der sitter angsten min! Spikret inn! De forventer at jeg holder meg "der", men jeg vil videre. De tror at de eier mennesker, jeg lar de tro det, fordi jeg er håpløst opptatt av kjærlighet, det snille, gode, vennlige, fred på jord og alt det der. Har ikke verdi for dem, de liker det krasse, det mektige, de med makt, de med lyst langt hår, de slanke, de veltrente, de rene, de stille, forsakte, de som ikke er til bry, de som ikke gråter, de som ikke ber på sine kner, de har ikke noe å si, eier ikke sitt eget. Gud, jeg er lei av å kaste bort tiden min, skjønner at det er det jeg gjør. Sitter fast i noe jeg aldri blir, får aldri aksept på den jeg er. De liker meg ikke, simpelthen. Kan ikke noen bare lære meg å GI OPP?

Æ glær mæ sånn til å slippe fri. Det skjer i Mai en gang. Har bestemt meg for det. Da skal du faen meg få lese. For de styrer det jeg skriver og, de er inni tastaturet, dirigerer meg unna å nevne dem, fordi de har sagt at jeg bare vil hevne dem, men jeg vil bare ha fred, leve i kjærlighet. De liker meg ikke. Jeg har higet etter å bli elsket av de som ikke liker meg en gang. Sykt.

Er inne i en spesiell tid. Det blir heftig fremover. Har prøvd å dele det med noen og får beskjed:"Konfirmasjonen handler ikke om deg!" Akkurat som om jeg ikke vet det. Jeg er et menneske med følelser og en fortid, uansett. Og oppbyggingen inn mot dagen maner det frem. Jeg har så vondt i magen. Jeg er helt utslitt av det.

Hvis det fortsetter slik at jeg blir ignorert og avvist til og med den dagen, skal jeg blåse hodet av det hele: GI opp! Lover meg sjøl det. Dette er siste sjanse til å forsone seg, med meg. Jeg synes jeg hører de: TRUSLER, vil de si. Ja, men dette er bare for jævli, må kvitte meg med vondtene og gå videre! De har aldri passet på meg likevel. De elsker meg ikke, de liker ikke seg selv, de er hjelpesløse i å formidle noe som helst og her sitter jeg og taster som om jeg hadde noen som kunne reparert det hele.

God kveld,

Betty