Blogg-Paranoia

Vibeke hadde en post om og med dagboknotater. En viss mengde dagboknotater må til i en blogg, som en blir kjent med. Blogger fyllt til randen av politiske saker, mediastoff eller fag blir gørrkjedelig i lengden, synes jeg. Det er liksom ikke noe menneske som deler erfaringer bak det. Men her er det plass for alle. Jeg har lenker til folk som har lappetepper og strikkeoppskrifter opp og ned i mente, og har aldri tenkt å holde på med det (skal aldri si aldri), men de byr på seg sjøl i kommentarfelt og i noen av sine poster og da holder det min interesse gående.

Jeg skulle tatt meg tia til å skrive om favoritt-sommerhistorien til min sønn, da jeg gjorde en italiener forbanna. Jeg sa FUCK 3 ganger (uten å merke det), og han var rasende (det var jeg og). Men i dag må jeg bare poste Virrvarr sin post. Genial post om blogg-paranoia. Jeg kopierer den i sin helhet her. Ting som er skrevet bra, må deles med flere. Posten heter:

BREVET SOM IKKE BLE SENDT FRA ASYLET.

Denne samtalen fant sted ved den siste innleggelsen min på psykiatrisk:

Psykologen: Kan jeg få et par ord med deg i enerom, Virrvarr?

Virrvarr: Sure. Hva skjer?

Psykologen: Ikke ta dette ille opp, men… jeg hører du blogger mens du er her på sykehuset?

Virrvarr: Eh. Ja. Hvordan det?

Psykologen: Du har ikke tenkt på at det kan være problematisk?

Virrvarr: Problematisk på hvilken måte?

Psykologen: Vel, noen av pasientene kunne ta det ille opp. Og pleierne for den saks skyld…

Virrvarr: Ille opp? Hva mener du?

Psykologen: Du kan jo ikke forvente like god behandlig om du henger ut pleierne dine på internett ved navn.

Virrvarr: Jeg henger ikke ut noen ved navn! Jeg skifter kjønn og stilling på folk! Jeg skriver om hendelser så de skal bli ugjenkjennelige! Jeg har til og med kallenavn på mannen min og meg! Hva er det folk har reagert på i bloggen min?

Psykologen: Eh. Altså. Jeg har jo strengt tatt ikke lest den i det hele tatt. Bekymringen om at du blogget kom opp på et morgenmøte. Vi må jo tenke på sykehusets rykte, ikke sant?

Virrvarr: Ikke lest det? OMG! Gå og les før dere bekymrer dere, da! Jeg har ikke skrevet hvilket sykehus det er jeg er innlagt på en gang!

Psykologen: Vel, jeg kan sikkert ta en kikk, men du må huske på at jeg har mye å gjøre. Vi ville bare at du skulle tenke deg om før du skrev noe om oppholdet her på nettet.

Virrvarr: Jeg har blogget i halvannet år. Tro det eller ei, men jeg har en personvernspolicy. Jeg vet hva jeg driver med.

Psykologen: Jada, jada. Likevel tror jeg at det hadde vært best om du lot være å blogge mens du er her. Tenk på det som en … taushetsplikt?

Virrvarr: Pasienter har ikke taushetsplikt!

Psykologen: Selvfølgelig ikke. Kanskje du bare kan øve deg på å skrive om noe annet enn det som har skjedd i løpet av dagen? Om en bok du har lest eller noe i den duren?

Virrvarr: Tror du at jeg skriver dagbok på nettet, eller?!

Psykologen: Er det ikke det blogging er, da?

Virrvarr: Nei. Gå og les bloggen min og slutt å vær paranoid.

Psykologen: Vi er ikke paranoide, men jeg håper du forstår at pleierne kommer til å være skeptiske til å låne deg datamaskin resten av oppholdet?

Virrvarr: …

Psykologen: Vel, da tror jeg ikke det var noe mer? Det vil være bra for deg med en pause fra bloggingen, uansett. Du blir jo litt oppskaket når vi snakker om den.

Virrvarr: Note to self: Blogg dette.

--------------------------------------------------------------

Bra du blogger Virrvarr. Slike holdninger hører oldtiden til. Minner meg om en bok jeg leste i sommer, Senor Peregrino (Cecilia Samartin), hvor de ansatte er dødsparaniode (dødsbra bok forresten). Det er fryktelig mange fagfolk som er redde, livredde for å trø feil i forhold til reglementet, i forhold til seg selv, i forhold til "det nye". Besnærlig at de uttaler seg og ikke har lest en gang, og noen leser med brillene: skeptisk til det meste.

Ha en superduper tirsdag,

Betty