Tøre Å Lykkes I Eget Liv Del 15

----------- Gjort nytelsestinger i dag. En pils på Den Gode Nabo til meg, et glass vann til sønnen. Pratet med gode venner. Fantastisk. ----------------------

Det måtte komme en oppfølger i dag. Jeg er ikke bipolar, jeg er ikke deprimert og jeg har det bra i livet mitt. Jeg har hus, mann, 3 flotte barn og jeg bruker ikke mere penger enn det jeg har. Jeg trener, prøver å skape mitt eget virke (det er en lang møysommelig jobb), jeg sykler og jeg er en god venn for de som er mine venner. Jeg er også et menneske i ferd med å forstå og takle motgang. Jeg har ikke en eneste gang sagt at jeg ikke har det bra (tror jeg), men jeg lærer meg å takle DET som ikke er bra eller sunt for meg, motstanden, tankene som er emosjonelle og urasjonelle, og som hører fortiden til, og jeg gjør det grundig. I forrige post sa jeg at jeg har hatt det slitsomt. Det er noe annet enn å si at jeg ikke har det bra, for det har jeg. Ihvertfall har jeg det fint, etter en bevisttgjøringsprosess og forståelsen av hva jeg kan gjøre og mitt eget ansvar for at det blir gjort.

Jeg prøver å beskrive en prosess, en jobb man gjør med seg selv for å få det enda bedre, når gamle spøkelser henter en inn. Jeg har en kompetanse på å takle indre motstand, som jeg er flink til å sette ord på og jeg deler det gledelig. Særlig fordi jeg ser at andre sliter også, men sitter fast. Da kan vi gi hverandre noen nøkler. Jeg vil gjerne være ydmyk for andre sin kompetanse, så jeg kan få vokse. Vi er alle energi og om jeg føler meg aleine, så vet jeg så inderlig vel, at det er jeg aldeles ikke. Her kommer forskjellen inn på emosjonell og rasjonell tenking.

Generasjonen over min, hadde ikke sjanse til å tilegne seg denne kunnskapen om indre prosesser. Det har vi (ca 40) og vi har alle et ansvar for å gjøre en jobb med oss selv, så vi utrykker oss som modne voksne som tar ansvar for eget liv. Når vakumet gjør seg gjeldende, trenger jeg hjelp fra andre voksne og jeg er flink til å be om hjelp. Jeg er glad for at andre har utviklet en kunnskap om indre prosesser, som jeg kan gjøre meg nytte av. Flere enn meg skulle gjort det samme.

Så jeg presiserer at livet er helt okei, det bare svir noe inni helvete av og til. Men jeg håper jeg ikke sitter og gulper på det samme hver gang jeg poster. For meningen er å komme seg videre, og være en moden, vital, flott og voksen kvinne.

I dag har jeg sett på THE PAIN BODY ordene jeg skrev, 3 ganger, som et rituale og skal gjøre det hver dag, til de er like høylytte og skranglete som et godstog. Målet mitt er at kraften min skal brukes til noe annet, enn å fore disse snik-destruktive trossystemene, formet i negative tanker om en selv. De skal dø ut. Det er en nødvendig greie for at det ikke skal bli en sosial arv. Mine barn skal ikke bære slike vanvittige negative holdninger om seg selv. Til det er menneske for enestående og vakkert.

Hvis vi alle får tak i vår egen storhet, og tør å være så store som vi er ment å være, vil vi ikke være så redde for å leve våre egne liv. Frykten vil ikke være styrende for valgene vi gjør for oss selv. Vi vil rett og slett tøre å lykkes, for det er nemlig opp til oss selv, ingen andre. Det finnes ingen å klandre.



--------------- Kajakken passer akkurat. -----------------

God lørdagskveld,

Betty