Klompen i Magen (tatt fra Betty 43).

Jeg er trøtt og vil glemme meg selv. Jeg vil sove, men en stor, urolig, seig, svart, klomp sitter midt i magen, rett over skrittet, nærmere ryggen, tar fra meg pusten, gir fra seg små trykk som jeg blir nødt til å forholde meg til. Jeg velger å kjenne etter og stille meg undrende til den voldsomme kraften jeg kjenner på. Jeg har alltid greid å springe i fra den, organisere den bort, men jeg kan det ikke mere. Jeg forstår at den tar fra meg selve livet. Den tar fra meg handlekraften og setter meg til side. Klompen lammer meg, og gjør meg hard og stille. Jeg er ikke meg, og blir fortvilet. Prøver å finne forklaringer i det gamle, og det skal ikke mange runder til, før jeg kaller det for gamle svik.

Klompen gjør jævli vondt. Som om jeg har tatt 7000 situps, greier ikke å rette ut kroppen, kjenner meg støl og fortvilet, som om jeg skal sprenges i 1000 biter. Jeg blir redd igjen. Redd for at det skal være sånn for bestandig, for midt opp i alt det fine som foregår rundt meg, sitter jeg med krampetrekninger i magen, som kommer i rier, som ligner en fødsel.

Når jeg tør å kjenne videre, tør å se på klompen, retter den seg ut til en glatt, kald fjellvegg som rekker meg opp til nakken, som gjør meg skamfull, som bestemmer at jeg sitter med bøyd hode, og jeg ser meg ikke i speilet denne kvelden.

Jeg forsøker å være rasjonell, forklare meg selv: "det går da ikke an å sitte slik", at jeg må prøve å fortrenge det, dytte det vekk, slik at jeg ikke blir spist opp og blir gal. Jeg blir redd igjen. Hva er meg? Min indre kritiker vil at jeg skal ta meg sammen, oppføre meg. Barnet i meg roper på luft, jeg får ikke puste uten at jeg ventilerer. Før kunne jeg bare gjøre noe, ta oppvaksen, springe, ta et glass vin, så gikk det bort, det funker ikke lenger.

Det er kaldt, kaldt her jeg står, jeg fryser. Jeg roper på hjelp inni meg, men det er tomt og jeg får ikke svar. Det er bare jeg og min indre kamp som ordner opp med meg selv. Det er ensomt. Krampetrekningene gir seg litt og jeg prøver å orientere meg. Kiker meg rundt og ser på den kalde, glatte flaten. Jeg setter håndflaten i veggen, den er seig og hard. Jeg klorer og dunker i veggen. Jeg ramler sammen igjen og gråter, fortvilelsen tar overhånd igjen. Krampen er så kraftig at jeg ligger i fosterstilling og holder på magen. Jeg er ikke større enn et knappenålshode og veggen er uendelig svær. Jeg hylgråter: "Slipp meg inn!". Jeg ligger stille en stund og hører etter, det drypper fra fjellveggen, dråpene treffer meg og gir meg kalde gufs, som går igjennom kroppen. Jeg slipper pusten til og hylene kommer av seg selv, det er jævli kaldt og utrygt og stemmen min skjelver. Jeg slipper ikke inn til meg selv.

Det er ingen utenfor min egen kropp, alt foregår inni meg. Jeg trenger ikke at det er noen sin skyld, jeg trenger bare å få den forpulte, fuckings følelsen av å være innvadert av mørke vekk fra meg selv. Jeg trenger omsorg, jeg trenger hjelp og det er bare jeg som kan hjelpe meg her, for dette er gamle sår, svære som fjell, som kroppen ikke har greid å fordøye som liten, men nå er jeg stor og kan ordne opp selv. Kroppen husker. Jeg fikk ikke komme inn, jeg fikk ikke komme hjem. Jeg husker følelsen av svik, av skam, av ensomhet, fortvilelsen, hjelpesløsheten, unyttig, uelsket. Jeg begynte å hate meg selv. Men nå er jeg stor og kan slippe inn til meg selv. Skammen puler rundt i kroppen, og forteller meg at jeg er verdiløs, at jeg ikke får komme inn, at jeg overdramatiserer, overreagerer, overdimensjonerer. Ord som har forfulgt meg hele livet.

Jeg visualiserer en dør og går inn i materien, som du ser på film, det er slim over alt, trykker seg mot huden min og jeg sitter fast, får ikke puste. Det er ikke plass, det er fortrangt inni kroppen min. Jeg prøver å strekke ut armene, men slimet er tungt å dra på. Jeg må hyle og gjør det med hele meg. Hyler ut smerten: Jeg vil ikke kjempe mere!

Jeg faller til ro inni der, finner ut at det er "bare meg selv". Jeg må godta at jeg ikke kan springe mere. Selvfølelsen kommer sakte tilbake.