Det holdt akkurat, fikk holdt konserten i går og i dag er det vondt når jeg svelger. Men stemmen holder og det er ingen tvil om at arbeidet jeg gjør med egen stemme i
COMPLETEVOCALhjelper. Jeg har aldri jobbet med melodilinjene på låtene før, nå terper jeg på en og en linje, med ulike teknikker.
I går følte jeg meg veldig hel, fordi jeg introduserte låtene med den opprinnelige historien bak de, min historie og jeg var totalt utladet etterpå. Helt ferdig. Men jeg er flink pike og gråter ikke, pakket utstyr og dro vår vei fra fengslet. Fikk et trøkk inni kroppen som ligner på skammen, men jeg holdt fast, for jeg visste at det er nødt til å være slik, jeg må ha retten på min egen historie for å gjøre konserter bra.
Jeg ramlet inn døren, dro av meg gjennomsvette klær og la meg samtidig med ungene, og det var veldig godt å ha en 10 års gammel sønn, å holde i hånden, da jeg sovnet.
I dag er det litt lettere, bare en sår følelse og den kan være god å kjenne på også. Merker at jeg er avhengig av de som er nær meg sin respons, men de er ikke der jeg er, så ensomheten jeg kjenner etter knallhard eksponering får jeg takle sjøl.
Det er to ting jeg kommer til å trenge resten av livet og det er at noen holder rundt meg og psykolog. Og siden begge deler er innenfor rekkevidde, så er ikke livet så værst. Klompen i magen er jo bare uforløst energi og hver gang den eksploderer, så er det i form av energi som har vært innenstengt lenge, og da blir jeg kreativ, så noe for noe :)
Jeg er flink å holde fast i meg sjøl for tiden, beveger meg mye. Jeg holder på med å TØRE Å LYKKES.
------------- På tur inn i fengslet. -----------------
------------- Ælen, eminent bassist, før konserten. ----------------
Ha en god torsdag,
Betty