TØRE Å LYKKES I EGET LIV del 23

Udugelighetsdyret hentet meg inn igjen, helt umerkelig begynte jeg å tvile på meg selv. Det reiv og sleit, men jeg skjønte ikke noe av det før etter et døgn (gasnke kjappt egentlig mot før), og grunnen til at jeg fikk løftet meg ut av det raskt, var at jeg begynte å snakke om tvilen/redselen, for udugelighetsdyret tåler ikke dagens lys.

Redselen er helt okei, som sinne,glede og sorg også er det, men det redselen gjør med meg, er interessant. Da kan jeg plutselig ingenting, og det som holder på å gå i orden i livet mitt, blir sikkert ikke noe av, all tvilen får dominere. Akkurat slik udugelighets beistet vil ha det. Det er slike forsvarsstrukturer, som holder oss selv nede. Trenger seg på og skal ta tak. Og dette er ikke annet enn gamle tanker/følelser som kroppen husker, fra den gangen da. Udugelighetsdyret må pulveriseres, og det er ikke gjort på annen måte, enn å "face" det, og hente frem den gode kraften, som er trykket ned, langt ned i magen. Det hjelper å hyle. Det er da jeg kunne ønske jeg sang i et Death Metal band, for å skikkelig eksplodere.

Før i tiden, var ikke livet normalt om jeg ikke var på kanten til å ha noia, noe var feil, det var noe jeg ikke hadde passet på, hvis jeg ikke kjente denne uroen. Nå kan det heldigvis ta lang tid mellom hver gang jeg møter på udugelighetsbeistet, men jo mere jeg utfordrer meg selv, jo oftere dukker den opp, og særlig hvis jeg er avhengig av andre for at oppgaven skal bli løst.

Jeg blir veldig glad og lykkelig, når jeg oppdager at det er udugelighetsdyret som er på færde, for da fordriver jeg det ut av hodet og kroppen min, med nye gode tanker. Tilgir meg selv, ser lyst på tingene igjen, gleder meg over leirkallene som er gule og fuglene som kvitrer. Da er det ikke så viktig om oppgaven blir løst en gang, for det er ikke enden på livet. Det er "pust inn og pust ut" som gjelder, da er jeg i harmoni med meg selv. Jeg faller på plass.

Jeg blir rett og slett mindre skeptisk, forstår at jeg kan. Jeg legger vekk den lille skrikerungen eller bitchen som fanger meg. Den som skriker seg fast til gamle dager. For årsaken til udugelighetsdyrets kraft er ikke lenger interessant (den skal pulveriseres uansett)men bunner selvsagt i at vi har blitt utsatt for ekstremt misfornøyde folk eller overgripere som barn, misfornøyde med seg selv og sint på alle som får det til. De er slik ennå, sjølsentrerte og manipulerende med sin "stille stil" eller sine klagende væremåter, og de vet det ikke en gang, og vi skal ikke gjøre det grann for å bevisstgjøre dem det heller. Vi skal bare bli fri fra limet deres. Alle som har en slik energi, skal vi bli fri. Ja, selv de som klorer seg fast til fordommer, jantelovens falske energi og holder seg selv og andre nede (som regel vet ikke de heller, at de virker negativt på folk), og de er uforanderlig og vi trenger ikke å bli elsket av slike.

Jeg forteller meg selv at det er nå og kun NÅ som gjelder, og de som er rundt meg av god energi. Da eier jeg meg selv og lærer meg nye ting. Jeg slipper taket på tanken om at andre skal foreta seg dårlige ting mot meg. Dette ansvaret gir meg frihet. Jeg kjenner meg vennlig og romslig. Da har jeg skjønt at ALL CHANGES STARTS WITHIN MYSELF og det gjelder å få udugelighetsdyret ut av blodet.

Det er fantastisk!

Betty