-------- Nå er det tid for hode under vann, leeeeeeeeeeeeenge. ------------------
Glad uke,
Betty
God Father
for 15 år siden
mandag 25. mai 2009
Badebadebadebadebadebade
-------- Nå er det tid for hode under vann, leeeeeeeeeeeeenge. ------------------
Glad uke,
Betty
søndag 17. mai 2009
EN ÅRE DETTE ENE ÅRET
------------ Katrine Sadolin, my hero this year --------------
---------------------- Avslutning på Vokalskolen -------------------
----------------- CELEBRATING THE VICTORIES ------------
Det har gått fort dette året, og jeg har fått meg en ny åre, som kan bringe meg videre med sangen min, den andre åren må jeg gi meg selv det neste året, øve, øve, øve. Jeg er lei meg for at det er over, men all things have an end.
Nå er det veien videre.
Betty
tirsdag 12. mai 2009
TØRE Å LYKKES I EGET LIV del 24
Før trodde jeg at det var noe rart med meg, som måtte møte på gamle følelser igjennom nye opplevelser, at gamle tillærte væremåter var noe jeg erfarte, kom dundrende, og bare andre "skada", i tillegg til meg selv, møtte på skyggene fra i går, X`ene, følelsene og tankene som kritiserer egen væremåte. Men nå har jeg skjønt det, det er på en måte et valg en gjør "å gå inn i det" og utvikle en bevissthet i forhold til det.
De aller aller fleste av oss, møter oss sjøl i døren i tide og utide, men noen kan bedre enn andre stenge det ute, eller la være å ha en egenerkjennelse i det. De kan f.eks. legge greien på andre. "Det er alle andre det er noe i veien med", men som sagt tidligere: ALL CHANGES STARTS WITHIN YOURESELF. Noen har bare hatt en drøm av en oppvekst, men de aller, aller fleste har sår, som på forskjellig vis må takles. Det er jo her jeg mener at rusproblemer oppstår, drikker for mye (døyver uroen), doper seg (få vekk smerten), jogger for mye (får bort tankene osv osv. Gjentar til det kjedsommelige at jeg ER FOR RUS, men ikke for å stenge ute vekst i livet.
Samme med mat, som hverken skal være belønning eller trøst. Mat er mat, som Susie Orbach sier det. Av og til blir jeg gal av at jeg alltid har et ønske om å være mindre og får det så mye bedre når jeg godtar min egen tanke om at jeg synes at jeg er fin sånn som jeg er. For det mener jeg virkelig. Folk har angst mot fett og jeg lar meg påvirke. Til og med verdens Helseorganisasjon har angst mot fett, som sier at alle med en BMI over 30 er fete. Samtidig ser jeg på en reklame fra Clarins, som viser et bilde av en dame med retusjerte lange bein. Det ser jeg fordi sykkelen hun står over, der er pedalen knøttliten i forhold til armen som strekker seg til den.
I dag er dagen for selvaksept, kjenner jeg. Jeg er fin som jeg er!
Denne posten startet med en tanke i dag, om at hvert år og alder har sin sjarm, men jeg tror at min personlighet passer fint til å være 50 år. Nå er jeg 45. Grunnen er at jeg ibesitter en del kraft og energi og den skal jeg manovrere selv og det er en modningsgreie, og så veks andre folk også, og har større aksept for folk som meg, som tar endel plass, bare i form av å være. Spennende dette!
I dag trenger jeg Nelson Mandela sine ord, deler de med dere:
Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.
Vår dypeste frykt er
At vi er kraftfulle uten grenser.
Det er vårt indre lys, ikke mørket
Som skremmer oss mest.
Du tenker, hvem er jeg som våger
Å tro at jeg er genial, praktfull, fantastisk?
Jeg spør: hvem er du, som ikke våger
Å være alt dette?
Du er et barn av Gud.
Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.
Det finnes ingen klokskap i å gjøre deg selv liten,
For at andre ikke skal føle seg usikre
I ditt nærvær.
Vi er født til å bekrefte Guds storhet,
Slik den lever i våre hjerter.
Og Guds storhet finnes ikke bare i noen av oss,
Den finnes i alle.
Og slik vi lar vårt indre lys skinne,
Slik gir vi andre mennesker rett til
Å gjøre det samme.
Når vi frigjør oss fra frykten,
Frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.
xxx
God tirsdag, Betty
De aller aller fleste av oss, møter oss sjøl i døren i tide og utide, men noen kan bedre enn andre stenge det ute, eller la være å ha en egenerkjennelse i det. De kan f.eks. legge greien på andre. "Det er alle andre det er noe i veien med", men som sagt tidligere: ALL CHANGES STARTS WITHIN YOURESELF. Noen har bare hatt en drøm av en oppvekst, men de aller, aller fleste har sår, som på forskjellig vis må takles. Det er jo her jeg mener at rusproblemer oppstår, drikker for mye (døyver uroen), doper seg (få vekk smerten), jogger for mye (får bort tankene osv osv. Gjentar til det kjedsommelige at jeg ER FOR RUS, men ikke for å stenge ute vekst i livet.
Samme med mat, som hverken skal være belønning eller trøst. Mat er mat, som Susie Orbach sier det. Av og til blir jeg gal av at jeg alltid har et ønske om å være mindre og får det så mye bedre når jeg godtar min egen tanke om at jeg synes at jeg er fin sånn som jeg er. For det mener jeg virkelig. Folk har angst mot fett og jeg lar meg påvirke. Til og med verdens Helseorganisasjon har angst mot fett, som sier at alle med en BMI over 30 er fete. Samtidig ser jeg på en reklame fra Clarins, som viser et bilde av en dame med retusjerte lange bein. Det ser jeg fordi sykkelen hun står over, der er pedalen knøttliten i forhold til armen som strekker seg til den.
I dag er dagen for selvaksept, kjenner jeg. Jeg er fin som jeg er!
Denne posten startet med en tanke i dag, om at hvert år og alder har sin sjarm, men jeg tror at min personlighet passer fint til å være 50 år. Nå er jeg 45. Grunnen er at jeg ibesitter en del kraft og energi og den skal jeg manovrere selv og det er en modningsgreie, og så veks andre folk også, og har større aksept for folk som meg, som tar endel plass, bare i form av å være. Spennende dette!
I dag trenger jeg Nelson Mandela sine ord, deler de med dere:
Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.
Vår dypeste frykt er
At vi er kraftfulle uten grenser.
Det er vårt indre lys, ikke mørket
Som skremmer oss mest.
Du tenker, hvem er jeg som våger
Å tro at jeg er genial, praktfull, fantastisk?
Jeg spør: hvem er du, som ikke våger
Å være alt dette?
Du er et barn av Gud.
Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.
Det finnes ingen klokskap i å gjøre deg selv liten,
For at andre ikke skal føle seg usikre
I ditt nærvær.
Vi er født til å bekrefte Guds storhet,
Slik den lever i våre hjerter.
Og Guds storhet finnes ikke bare i noen av oss,
Den finnes i alle.
Og slik vi lar vårt indre lys skinne,
Slik gir vi andre mennesker rett til
Å gjøre det samme.
Når vi frigjør oss fra frykten,
Frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.
xxx
God tirsdag, Betty
lørdag 9. mai 2009
Stand By Me
----------- Hva er det som du drømmer om? Fri som fuglen og spille trommer. Kanskje spiller du i et veldig bra band, der du sover søtt. Ihvertfall er det mange mulgiheter, som ligger foran. ------
-------------- Jeg anbefaler denne og du får en bedre dag :) -----------------
God lørdagskveld,
Betty
onsdag 6. mai 2009
Verdens Minste Kjempe!
---------- skrev vi i avisen da han ble født. Denne gutten har sondematet til han var 6, nesten 7 år. Begynte da med yoghort og å sleike på mariakjeks. Jeg sultet han (dvs dro opp sonden og sa: SPIS - på legens oppfordring), før han begynte på skolen, i håp om at han skulle ta til seg føde. Han ble dehydrert og innlagt på sykehus (igjen), men så ENDELIG begynte han å svelge flytende føde. Han brukte ekstra oksygen i nesten like mange år, dvs at vi alltid hadde med oss kolber, overalt og han fikk anfall døgnet rundt, som påkrevde adrenalin, ventolin og pulmicort. ----------------
Vi har søkt om særskilt prioritert opptak på videregående skole, og han er en av de som bør få det. Hvis ikke skal jeg bruke alle forum jeg har i min makt, for ingen kan ta fra denne gutten hans eneste drøm. Han har (med velsignelse fra psykolog, som ser han hver uke) ikke mulighet til å kjempe på lik linje med de andre. Han har jobbet opp og ned med skolearbeid, etter beste evne for å nå sin drøm. Hvis dette samfunnet ikke gir han denne muligheten skal jeg være LØVEMAMMA og rope så jævli høyt at alle trærne i trøndelag forstår det. Jeg skal jome ut min forbannelse og sorg så ubekvemt at til og med Fylkeskommunen blir sittende igjen og gråte. Jeg skal løpe igjennom ville jungler, som et dyr og brekke ned hvert motargument jeg møter. For de som kjenner han, mener at han har sin rett på sin side, selv om han ikke har downs eller sitter i rullestol eller en annen "fancy" diagnose. Han har Bronkie Pulmonal Dysplasi, og det får bettere holde. Problemet er at ingen vet hva det er, men det har betydd 17 år med forskjellighet, mye kamp og mye merarbeid for oss, som foreldre.
Det er umenneskelig å frarøve han retten til et godt liv.
FUCK THE SYSTEM,
Betty
søndag 3. mai 2009
FRYKT
Et ord på fem bokstaver, som fyller oss innimellom. I SORGENFRI-bladet for mai, har de temaet frykt, og lite hadde jeg tenkt igjennom at det fantes så mange innfallsvinkler på frykt. Frykt for kjellere, døden, mennesker, fremtidenosv. Min påstand er at vi kjenner ikke frykt, når vi er helt tilstede i oss selv, når tankene hverken er i fortid eller fremtid, men her og nå. Min frykt har vært å lykkes, for det truer det gamle bildet jeg ble podet inn med.
Alle har redsler/frykt, som trigges i situasjoner (særlig hvis vi føler oss usikre) og da trør vi i gang med noe vi kan og har lært oss fra barndommen for å dekke over/håndtere frykten. Jeg kan bli voldsomt emosjonelt engasjert og høylydt. Glitrende egenskap når det blir brukt rett. Folk med mye kunnskap om et tema, eller flere kan proklamere og henvise til fakt/forskning og bli veldig pratsomme, når de blir usikre (har levd med en i 19 år).
Det frigjørende er å oppdage at det handler om redsler i forhold til basicbehov, som det å bli elsket, likt, få anerkjennelse.Det å søke etter å bli elsket og likt, og gjøre de rette tingene for å bli sett, sikret oss at de voksne gav oss trygghet, mat, klær og det vi trengte for å overleve. Hvis mor likte at du snakket høyt, så gjorde du det, hvis mor trengte stillhet, så var du stille. Den skoleflinke, kan ha vært veldig skoleflink for å bli sett av mor. Altså, skrike seg fast til mor. En innordning som foregår ubevisst, men likefullt og helt.
De som opponerer mot dette systemet, får det vanskeligere å få dekket basic behov, that`s for sure. Selv om jeg har tilegnet meg denne kunnskapen via teori, og er rimelig oppegående og tilstede som voksen, fungerer dette systemet i forhold til meg og mine sønner også. Jeg ser når de innordner seg, for å få. Det er et kunststykke å få til å ikke prøve å bli likt.
Problemet med gamle innlærte overlevelsesstrategiene, er at de sitter så godt i ryggmargen, at selv om man har tilegnet seg flere ferdigheter, er det disse som trer i kraft når vi blir redde som voksne, uten at det nødvendigvis fungerer bra i alle settinger.
Jeg lærte meg tidlig dette å være underholdende og høylydt klovn, for å dekke over noe trist. Min redsel var at menneskene rundt meg skulle dø av tristhet og bitterhet. Tilslutt ble jeg bare rasende på hele greien, men det er en annen lang historie.
Som voksen er det morsommere å velge når jeg vil være klovn, og ikke at ferdigheten styrer meg pga gammel redsel. Når vi er i oss selv, tilstede, er vi ikke redde. Da bruker vi ikke noe for å bli sett, vi har ikke behov for å bli sett, fordi vi står i oss selv og anerkjenner oss selv godt nok. For det vi kan - kan vi - vi vet det - vi trenger ikke at andre bekrefter det - eller vi trenger ikke å bruke det for å få kontakt, eller bli sett på som flinke. Dessuten så får man jo heller ikke en reel kontakt av å overkjøre andre med tilegnete ferdiheter.
Ferdigheter kan være alt fra å ramse opp halve leksikonet, til å sitte stille i en krok og gråte for seg selv, snakke så lavt at folk må spørre hele tiden hva du sier, bli stor og sterk og brautende, snakke som en foss om ting du kan, avhengig av hva som passet best mot mor, eller andre voksne rundt en, som liten.
Feministene kan ikke vri seg unna den enorme betydningen av mor. Tenk litt steinalder her, mor har maten, barn er avhengig av mor. Ergo er det veldig mange voksne som fremdeles skriker seg fast til mor. Særlig hvis de bruker de ferdighetene som en lærte seg den gangen da for å bli sett som voksen.
Et annet tema som opptar meg, er baksnakk, som jeg tror er et behov som oppstår, pga manglende evne til å være direkte, men det tar jeg en annen gang, nå er det søndagstur.
God ny uke til dere som ennå henger med på Betty42.
Alle har redsler/frykt, som trigges i situasjoner (særlig hvis vi føler oss usikre) og da trør vi i gang med noe vi kan og har lært oss fra barndommen for å dekke over/håndtere frykten. Jeg kan bli voldsomt emosjonelt engasjert og høylydt. Glitrende egenskap når det blir brukt rett. Folk med mye kunnskap om et tema, eller flere kan proklamere og henvise til fakt/forskning og bli veldig pratsomme, når de blir usikre (har levd med en i 19 år).
Det frigjørende er å oppdage at det handler om redsler i forhold til basicbehov, som det å bli elsket, likt, få anerkjennelse.Det å søke etter å bli elsket og likt, og gjøre de rette tingene for å bli sett, sikret oss at de voksne gav oss trygghet, mat, klær og det vi trengte for å overleve. Hvis mor likte at du snakket høyt, så gjorde du det, hvis mor trengte stillhet, så var du stille. Den skoleflinke, kan ha vært veldig skoleflink for å bli sett av mor. Altså, skrike seg fast til mor. En innordning som foregår ubevisst, men likefullt og helt.
De som opponerer mot dette systemet, får det vanskeligere å få dekket basic behov, that`s for sure. Selv om jeg har tilegnet meg denne kunnskapen via teori, og er rimelig oppegående og tilstede som voksen, fungerer dette systemet i forhold til meg og mine sønner også. Jeg ser når de innordner seg, for å få. Det er et kunststykke å få til å ikke prøve å bli likt.
Problemet med gamle innlærte overlevelsesstrategiene, er at de sitter så godt i ryggmargen, at selv om man har tilegnet seg flere ferdigheter, er det disse som trer i kraft når vi blir redde som voksne, uten at det nødvendigvis fungerer bra i alle settinger.
Jeg lærte meg tidlig dette å være underholdende og høylydt klovn, for å dekke over noe trist. Min redsel var at menneskene rundt meg skulle dø av tristhet og bitterhet. Tilslutt ble jeg bare rasende på hele greien, men det er en annen lang historie.
Som voksen er det morsommere å velge når jeg vil være klovn, og ikke at ferdigheten styrer meg pga gammel redsel. Når vi er i oss selv, tilstede, er vi ikke redde. Da bruker vi ikke noe for å bli sett, vi har ikke behov for å bli sett, fordi vi står i oss selv og anerkjenner oss selv godt nok. For det vi kan - kan vi - vi vet det - vi trenger ikke at andre bekrefter det - eller vi trenger ikke å bruke det for å få kontakt, eller bli sett på som flinke. Dessuten så får man jo heller ikke en reel kontakt av å overkjøre andre med tilegnete ferdiheter.
Ferdigheter kan være alt fra å ramse opp halve leksikonet, til å sitte stille i en krok og gråte for seg selv, snakke så lavt at folk må spørre hele tiden hva du sier, bli stor og sterk og brautende, snakke som en foss om ting du kan, avhengig av hva som passet best mot mor, eller andre voksne rundt en, som liten.
Feministene kan ikke vri seg unna den enorme betydningen av mor. Tenk litt steinalder her, mor har maten, barn er avhengig av mor. Ergo er det veldig mange voksne som fremdeles skriker seg fast til mor. Særlig hvis de bruker de ferdighetene som en lærte seg den gangen da for å bli sett som voksen.
Et annet tema som opptar meg, er baksnakk, som jeg tror er et behov som oppstår, pga manglende evne til å være direkte, men det tar jeg en annen gang, nå er det søndagstur.
God ny uke til dere som ennå henger med på Betty42.
Abonner på:
Innlegg (Atom)