FRYKT

Et ord på fem bokstaver, som fyller oss innimellom. I SORGENFRI-bladet for mai, har de temaet frykt, og lite hadde jeg tenkt igjennom at det fantes så mange innfallsvinkler på frykt. Frykt for kjellere, døden, mennesker, fremtidenosv. Min påstand er at vi kjenner ikke frykt, når vi er helt tilstede i oss selv, når tankene hverken er i fortid eller fremtid, men her og nå. Min frykt har vært å lykkes, for det truer det gamle bildet jeg ble podet inn med.

Alle har redsler/frykt, som trigges i situasjoner (særlig hvis vi føler oss usikre) og da trør vi i gang med noe vi kan og har lært oss fra barndommen for å dekke over/håndtere frykten. Jeg kan bli voldsomt emosjonelt engasjert og høylydt. Glitrende egenskap når det blir brukt rett. Folk med mye kunnskap om et tema, eller flere kan proklamere og henvise til fakt/forskning og bli veldig pratsomme, når de blir usikre (har levd med en i 19 år).

Det frigjørende er å oppdage at det handler om redsler i forhold til basicbehov, som det å bli elsket, likt, få anerkjennelse.Det å søke etter å bli elsket og likt, og gjøre de rette tingene for å bli sett, sikret oss at de voksne gav oss trygghet, mat, klær og det vi trengte for å overleve. Hvis mor likte at du snakket høyt, så gjorde du det, hvis mor trengte stillhet, så var du stille. Den skoleflinke, kan ha vært veldig skoleflink for å bli sett av mor. Altså, skrike seg fast til mor. En innordning som foregår ubevisst, men likefullt og helt.

De som opponerer mot dette systemet, får det vanskeligere å få dekket basic behov, that`s for sure. Selv om jeg har tilegnet meg denne kunnskapen via teori, og er rimelig oppegående og tilstede som voksen, fungerer dette systemet i forhold til meg og mine sønner også. Jeg ser når de innordner seg, for å få. Det er et kunststykke å få til å ikke prøve å bli likt.

Problemet med gamle innlærte overlevelsesstrategiene, er at de sitter så godt i ryggmargen, at selv om man har tilegnet seg flere ferdigheter, er det disse som trer i kraft når vi blir redde som voksne, uten at det nødvendigvis fungerer bra i alle settinger.

Jeg lærte meg tidlig dette å være underholdende og høylydt klovn, for å dekke over noe trist. Min redsel var at menneskene rundt meg skulle dø av tristhet og bitterhet. Tilslutt ble jeg bare rasende på hele greien, men det er en annen lang historie.

Som voksen er det morsommere å velge når jeg vil være klovn, og ikke at ferdigheten styrer meg pga gammel redsel. Når vi er i oss selv, tilstede, er vi ikke redde. Da bruker vi ikke noe for å bli sett, vi har ikke behov for å bli sett, fordi vi står i oss selv og anerkjenner oss selv godt nok. For det vi kan - kan vi - vi vet det - vi trenger ikke at andre bekrefter det - eller vi trenger ikke å bruke det for å få kontakt, eller bli sett på som flinke. Dessuten så får man jo heller ikke en reel kontakt av å overkjøre andre med tilegnete ferdiheter.

Ferdigheter kan være alt fra å ramse opp halve leksikonet, til å sitte stille i en krok og gråte for seg selv, snakke så lavt at folk må spørre hele tiden hva du sier, bli stor og sterk og brautende, snakke som en foss om ting du kan, avhengig av hva som passet best mot mor, eller andre voksne rundt en, som liten.

Feministene kan ikke vri seg unna den enorme betydningen av mor. Tenk litt steinalder her, mor har maten, barn er avhengig av mor. Ergo er det veldig mange voksne som fremdeles skriker seg fast til mor. Særlig hvis de bruker de ferdighetene som en lærte seg den gangen da for å bli sett som voksen.

Et annet tema som opptar meg, er baksnakk, som jeg tror er et behov som oppstår, pga manglende evne til å være direkte, men det tar jeg en annen gang, nå er det søndagstur.

God ny uke til dere som ennå henger med på Betty42.