Tøre Å Lykkes I Eget Liv 26

For tiden må jeg ha tillit til at ting faller på plass i et større bilde. Prøve å se meg selv utenifra. Ikke kave meg opp, noe går av seg selv. Jeg har som oppgave nå, at du skal ha muligheten til å vite hva SVART NATT-albumet er. For meg er den verdifull, og det tror jeg den også er for deg. Særlig for dere som henger med disse postene her. I går fikk jeg en fantastisk kommentar på Tisse bak busken, med skriket i-posten, som inspirerte til tekst. Soleien skriver:

Ville bare takke for dette innlegget Betty, eller egentlig hele bloggen din. Den har hjulpet meg gjennom vanskelige dager! Så ja, tusen takk!!
Jeg leste bloggen din i januar da jeg fikk brystkreftdiagnose, og når ordrebekreftelsen for kommentarer her i dag var 'pupsero'! (de er jo tilfeldige, eller?), så tok jeg det som et tegn...
Hilsen meg som har tisset bak flere busker, men som ikke begynte å skrike for alvor før denne hersens sykdommen gjorde behovet for klarhet til en påtrengende nødvendighet.

Jeg tror ikke at noe er tilfeldig jeg, Soleien. Pupsero (enda tøffere PUPP ZERO), hjalp deg videre på din vei, dit du skal. Vi gjør de møtene som er nødvendige for oss i livet, det som skjer oss nå, er det som er nødvendig for resten av denne fantastiske reisen.

Etter en slik kommentar, skjønner jeg at oppgaven min er enda større en SVART NATTog jeg gleder meg over å være til inspirasjon. Jeg løfter meg ut av ego`ets behov for å sitte i mørke og starter dagen med en Lykkes-post, fordi det bringer meg videre.

For tiden er jeg høyt eksponert i media, og det er helt greit, for å få SVART NATT-albumet dit det skal. Det er ikke meg det handler om, men musikken, men jeg står ikke i veien for meg selv, fornekter meg ikke erfaringene livet har bydd på, men byr på meg selv. Jeg forstår at andre kan ha nytte av at jeg har levd og bitt livet i låret noen ganger. Folk synes de vet mye om meg, og det er også helt greit. Jeg tok skjoldet på 17. august, og kunsten er å ikke slippe folk som vil trekke meg ned, inn i kjøttet mitt.

Det er jo egentlig en generell kunstoppgave i livet. Ikke gi negativ murching oppmerksomhet. Ikke gå ned dit krtitikerne er. Folk som holder seg selv nede, vil ikke at du skal flotte deg og føle deg fantastisk. Da må de jo se på seg selv. Og dette foregår ikke nødvendigvis på det bevisste planet, for hadde det gjort det, ville jo de vært onde, og det er det ikke mange som er. Alle er egentlig født fantastiske, de har bare ikke skjønt det. Eller blitt dyttet ned av jantelov, indirekte meldinger "kom ikke her og kom her", tause trykk, som sier mere enn ord, og gud, hvor jeg hater sånne bånd og sånne meldinger, som jeg skrev i forrige post, vi er født i orden, vi trenger bare å forstå det og oppdage oss selv. Men de er sterke de kreftene som vil dytte deg ned, og jeg kan sikkert skrive 100 000 Tøre Å Lykkes-poster, uten at det virker, hvis ikke du slutter å gi x`ene oppmerkosomhet.

Jeg har akkurat vært igjennom en runde, i møte med en gammel relasjon, kjente jeg hvordan jeg bare fallt inn i denne skyld, bebreiding av meg selv-opplevelsen og så ble jeg den lidende igjen. Herre Gud, så satt jeg der i seigheten, i klisteret, i "fitte-fatet" og kom meg ikke løs, før jeg snakket med en mentor og forstod at dette er kroppen som husker. Kjører opp gamle følelser. Jeg blir ensom igjen, savnet til kjærlighet. Så må jeg inn i forsoningen med meg selv, tilgi meg selv for at jeg ikke forstod det, at jeg ikke fikk til å endre den gangen, akseptere egen begrensing og slutte å bebreide meg selv. Det gamle savnet kom til overflaten og begynte å spise på NÅ-tiden min. Som en sulten, grådig og ubuden gjest satt det seg som en klo rundt hjerte. Og jeg ble ikke fri det, før jeg forstod hva som skjedde og da trengte jeg noen som ER DER, som ser meg, tåler meg, elsker meg, og ikke disse andre tullebukkene som bare ville ha meg i sitt bilde.

Men litt videre har jeg kommet, jeg gikk ikke på kne og tigget om å bli elsket, jeg løp ikke ærend, ble ikke underholderen, pleaset ikke, men bare observerte at dette skjedde med meg. Jeg gikk heller ikke i do og begynte å tvile på meg selv. Jeg bare kjente den gamle kloa av skyld, gripe tak i nakken min, men jeg fridde meg med å sette i et sinnsykt hyl og skrek til jeg ikke hadde mere energi til å skrike, så ba jeg om hjelp. Jeg går rett og slett aldri ned noe mere for å sitte fast i livet, men jeg kan gjerne løfte andre opp. Det å løfte seg helt ut av driten, er vanskelig og jeg trenger noen hos meg ennå, for å forstå hva som skjer.

Hele livet består av en haug med øyeblikk og er vi tilstede NÅ, så er vi så tjente med det også siden. Dagens klargjøring fra Moholts Perle!


Stå i din egen uniqhet. STRÅLE STRÅLE STRÅLE!!!!

Videoen er en superamatørsak fra sommerens aktiviteter:


Betty