RAGNHILD VÅR
God Father
for 15 år siden
fredag 31. desember 2010
onsdag 15. desember 2010
søndag 5. desember 2010
fredag 5. november 2010
torsdag 4. november 2010
JEG SELGER HUSET MITT I MUSIKKENS NAVN
Tough times never last, but tough people do.
Aner ikke hvordan jeg skal få folk til å kjøpe albumet mitt. Jeg er ikke så verst på TV, se her f.eks.: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/671312/ (Innslaget med meg er ved 12:05). Jeg er kvinne, jeg er 47 år og jeg tror at jeg kan synge mine egne sanger og at jeg har noe å bidra med til folk. Eller jeg vet dette, men jeg når ikke ut. Jeg trenger virkelig at noen hjelper meg nå, for nå har vi diskutert å selge huset. Jeg skylder mine barn at jeg skriver disse ordene her, at jeg har prøvd alt, for å få musikken opp og fram. Det har jo vært en kalkulert risiko å gi ut 2 album, ett i 2009, Svart Natt og ett i 2010, Brenn Hexen, men likevel hvis en jornalist eller 3 slipper meg til i radio, avis og/eller tv, så er mye gjort. Jeg har noe jeg må få sunget ut.
Det hele startet for 5 år siden, da ble jeg litt positivt skrullete. Fikk kreft da, og fant ut at jeg må følge hjerte mitt. Min indre hensikt kom tydeligere fram og jeg ble et bedre menneske. Mer takknemlig for alt. Mere tilstede i meg selv. Mere fornøyd med alt og lærte meg en viktig del, å ta ansvar for min egen lykke. NRK laget denne dokumentaren: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/304090/, som heter: Betty Lykkeprosjekt. Du kan godt si at jeg kan formidle heavye erfaringer, med glimt i øye, fordi jeg "har bitt livet i låret" så mange ganger. Jeg har forvandlet motstand til vekst. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
CV`en min er full av hull, eller levd liv. Punker, husokkupant rusmisbruk, for tidlig født barn som lå på sykehus 1 år, sondematet og fikk ekstra oksygen i 5 år, kreft og 22 års skolegang. I sommer mistet jeg tantebarnet mitt, bare 15 år gammel, til en overdose heroin. Grusomt å se at den sosiale arven tok neste generasjon, og krigeren i meg våknet igjen. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Det er antagelig lettere å få tak i Gud sitt mobilnummer enn journalister som er villig til å skrive om gamle damer som gir ut musikk, og tror de er noe. I dag startet jeg dagen med et frokostforedrag med Kristine Maudal, som lærte meg et uttrykk: ftcctw. Fuck The Critics, Conquer The World. Hun har bare hoppet over Norge og gjør suksees i andre land, så hennes greie var: Fuck Norway, Conquer The World. Men nå driver jeg og synger på norsk. Og hvorfor er det sånn, at det skal være så jævli tungt å komme igjennom? Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Det er ikke så veldig mange av oss i Norge, 5 mill. er ikke allverden det, så bare at du er norsk i verdenssammenheng er jo en fantastisk greie. Men det kan oppleves som om det er så mange av disse 5 mill, som bruker tiden sin på å holde andre nede, i stedet for nyskjerrighet, så kritiserer de andres forsøk på å få til noe. Prøver å ikke la det virke, men man er jo ikke sterk hele tiden og egoet mitt er ganske svak for dårlig kritikk, for det plasserer meg tilbake dit jeg var, en kvise på samfunnets rumpe, som min mor sa til meg. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Jeg elsker faen meg de menneskene som ikke liker meg óg, som barn trodde jeg at de voksne en gang ville like meg. At de kommer til sine fulle fem en gang, og som foreldre skal du jo elske dine barn betingelsesløst, men nå har jeg gitt opp håpet og det er ganske så godt å slutte å håpe. Det er som å gi meg selv retten til å lande. Du vet følelsen, når et fly lander. Jeg eier min egen sannhet. Albatrossen som har holdt det gående i 47 år, tar en pause på en flyplass. Jeg behøver ikke å tigge mere utenfor stengte stasjoner, jeg går der det er åpent. Jeg tar i mot den kjærligheten jeg får, i stedet for å tro at de som ikke eier kjærligheten selv, skal gi meg noe. Du aner ikke for en befrielse. For på grunn av håpet så oppfører vi oss underdanig og lojale med våre foreldre, men for min del er det altså helt slutt. her må man drive egenomsorg! De får ikke styre meg mere, med sine indirekte, tause trykk og tunge taler. Jeg brenner heller i helvete, enn å innordne meg skikkelighetens forgrederlighet. En gang sa jeg i Bergens Tidende at jeg hadde blitt utsatt for et overgrep av en kamerat av min far, vet du hva jeg fikk spørsmål om fra faren min da?? Om jeg bare tenkte på meg selv? Eeee vel, det er vel nettopp det jeg aldri har gjort. Jeg eier min egen historie. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Act in the face of their fear.
Jeg elsker det edruelige livet, det er spennende når ikke fortiden er annet enn historie, fremtiden er utenfor rekkevidde og øyeblikkets nærvær er alt. Da er livet GULL. Da mangler jeg ingenting. Noen ganger henter egoet meg inn, og det vil gjerne holde meg på plass og sier: Betty, du må faen ikke tro at du er noe. Men jeg har lært meg en teknikk, hvor jeg svarer: Vær vennlig og kom deg vekk, jeg har gitt meg selv slakk, jeg har gitt meg selv lov til å feile. Så gå vekk! Sånn har jeg måttet gjøre med folk også. Folk som bærer for mye nag til livet og alt er alle andre sin feil, må jeg ha bort fra meg, for jeg blir syk av det, rett og slett. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
RUSMISBRUK ER ARVELIG.
Og jeg vil jo leve og være frisk, og ha det bra, så jeg har overskudd til å bidra med noe til andre. De steiner kvinner i noen land og de lærer ungene sine å oppføre seg som jævler. Vi må hjelpe til med vett og forstand, og min måte er musikken. Folk har i verdens rikeste land, mye vondt med seg selv, så de ruser seg vekk fra livet. Jeg må synge om det, så vi får det bedre.
Jeg misbrukte rus i mange år for å komme vekk fra livet. Ragnhild, rip 31.07.10 måtte ruse seg hun også. Begge foreldrene hennes er jo rusmisbrukere og de selger dop. Smerten ble for stor å bære også for henne. Hun var lik meg der. Hun drømte om et vanlig liv og ønsket at foreldrene skulle bli rusfri. Hun ønsket seg at de sluttet med dopdritten. Det var en dame på 32 år som satt skuddet med overdosen heroin i armen på Ragnhild. Hun hadde to barn selv. Jeg hater den dritten. Det ødelegger folk. Hjernen forsvinner. De tenker ikke. De føler ikke. De blir ødelagt. De har ingen skrupler. De dreper hverandre. De stjeler fra hverandre. De er skorpioner, som rekrutterer nye brukere. Heroinen virker ikke på dem selv og de sitter og runker mens noen tar jomfruturen. Sånn er det. Hva gir du for det? Vi kan ikke godta det. Vi må gjøre noe. Men vet du, en ting som er værre en heroin, og det er MISNØYE. Misfornøyde voksne er rein gift og man blir avhengig av de, og det går i arv, og man kan dø av det. Utprøvd, jeg døde nesten. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Dette gir meg ikke Ragnhild tilbake. Men det kan redde noen andre at jeg deler av min erfaring. Heldigvis hadde familien min 2 fine ferieturer med Ragnhild samme måneden som hun døde. Hun ble en fin jente igjen, men med kjempestore savn, men ikke så skadet at det ikke hadde gått an å skape seg en fremtid, men hun var for hektet på det «spennende» med rusingen. Jeg er utdannet barnevernspedagog og Ragnhild hatet den delen av meg. Men hun elsket tante Betty og vi fikk mange gode samtaler. Hva hun drømte om etc. Jeg har noe jeg kan og skulle ha sagt.
Jeg har laget en minnesingel, selger ikke den heller. Det er bare sånn. Overskuddet skulle gå til et barnevernstiltak som heter: Ungdomsalternativet, men interessen er fraværende. Folk har kanskje nok veldedighetsgreier rundt ørene. Ragnhild likte denne låten, Månestripen, og Babe På Kjøret og Mr. Marble særlig godt. Hun var med oss på festival i sommer i Sverige. To venninner av henne sa det så godt på TV: Ragnhild manglet bare to ting: kjærlighet og omsorg. Og alt for mange folk tror de har det, med å presse barn til å være noe annet enn det de er, eller ikke se de, eller la være å synge godnattsang, eller ikke være tilstede for de. Jeg har aldri brukt heroin og var derfor ikke erklært ordentlig rusmisbruker, men jeg satt i fengsel da jeg var 19 år for ran og det gir liksom litt «kred» da. Sykt system. Rangering av sosial status ut i fra hva du har prøvd og gjort, egentlig som samfunnet ellers. Derfor det er så befriende med Facebook, der ser vi ikke hverandres status, med mindre man gjør som jeg og legger ut egne videoer hele tide. Når jeg treffer Facebook-folk, så kommer disse rollegreiene på igjen og det funker ikke. Merkelig greie, ufritt igrunnen.
Hver dag er en suksees.
Unne andre suksess er en smal greie. Vet du, her skriver jeg og skriver jeg og du har sikkert ramlet av for lengst. Skulle ha sparket inn en skikkelig inner-10'er nå. Okei, jeg har solgt kroppen min for å få penger til dop. Den satt. Der våknet du. Jeg har faen meg slått en mann, som ikke ville betale, jeg slo han helseløs, det er sant. Det er grusomt, men det er sant og det gjør vondt å skrive det og bli påminnet det, men jeg gjorde det for å overleve selv. Har aldri ment å være slem. Jeg lærte meg at vold er en løsning på et drama. F.eks. kom jeg hjem en gang, moren min lå døddrukken på sofaen, ikke så uvanlig og min mors kjæreste stod og danset til Beatles (han har ødelagt mitt forhold til Beatles dessverre) på stuen. Jeg ba han om å komme seg ut. Gikk inn på kjøkkenet. Han kom etter, kjørte hodet mitt i en spiss kjøkkendør, jeg seilet om. Tonnie (vennen min) sprang på dør, han etter, jeg karet meg til badet, han kom tilbake og så sparket han meg i ansiktet flere ganger og magen og og og og. Tonnie fikk tak i politi og sykebil og jeg husker at jeg tenkte da de opererte meg: Her var det godt å være. Husker at en i en grønn frakk sa: Stakkars barn. Dagen etter var min mor og tante på besøk og lovet meg at han skulle hun aldri se igjen. Etter en uke på sykehus dro jeg «hjem» - og der var han fremdeles. Ser for meg overskriftene nå: Ja, jeg har slått en mann. Huff, og alt dette for å slippe og selge huset. Men musikken min må ut til folket, okke som. Tekstene er på norsk, les de her: http://www.bettybetty.net og det er et dilemma, for de er autentiske og direkte og dette er et tveegget sverd, men jeg har jo ikke laget dette for å ikke berøre, jeg vil oppriktig at folk skal ha det bedre med seg selv, slik at det er et bedre grunnlag for fred i verden. Og dette må vi jobbe med på individnivå. Vi bor i et rikt land og har det bra, men bortskjemt som jeg er, med strøm og vann, så ønsker jeg å ha den livskvaliteten jeg har. Alt dette og mere til, kan jeg snakke om, og det gjør jeg fordi jeg trenger å selge plater, så jeg ikke må selge huset mitt. Jeg kan holde foredrag om sånt også, er ganske dyktig på det. Inni cd`ene mine finnes det flusst av levd liv, som andre mennesker kan vokse på. Jeg vet at det er mange ut i der, som arbeider med seg selv, for å få til livskvalitet, for å eie sine egne liv. Og jo bedre vi har det med oss selv og jo mere bevisst vi er, jo lettere er det å skape verdens fred. Musikk er fredens sverd. Det er et universellt språk. Kunne aldri ha funnet på å laget soloalbum før jeg ble 40. Alt for sårbar til det, man skal liksom tåle og stå i sitt eget lys. For enten du tror det eller ei, så krever det MOT til å si alt dette, det krever mot å gi ut soloalbum også. Må takle motstanden og kritikken. Men man må jo være villig til å tape for å vinne.
Det ligger en suksees i enhver tragedie, og omvendt. Å ha investert i å gi ut album, har lært meg mye om meg selv og andre, og gjengen jeg lever med, om verdier. Og det er mye jeg kan gjøre før jeg selger huset. Solgte noen lånefinansierte aksjer i dag, som aldri steg (takket være Bush sin politikk), jeg kan la være å kjøpe rødvin, jeg kan bake, jeg kan leve ukjent og godt til mitt siste åndedrag, men jeg tror opprikig at det er noen der ute, som kan ha nytte av min musikk og min formidling,og det gjør vel ikke noe om jeg tjener penger på noe jeg har skapt selv, gjør det? Aner ikke annen måte å gjøre det på, enn å skrive disse ordene. Det er synd at jeg er dønn avhengig av noen med makt, en yrkesgruppe: journalister for å få fart på albumet mitt, men det er helt sant. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Det er noe jeg skulle ha sagt.
Det gnager bak i hode.
Vi går og går og trakker opp og ned,
men blir stående på samme sted.
Det e noe jeg ikke får tak i.
Mvh,
Betty
Aner ikke hvordan jeg skal få folk til å kjøpe albumet mitt. Jeg er ikke så verst på TV, se her f.eks.: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/671312/ (Innslaget med meg er ved 12:05). Jeg er kvinne, jeg er 47 år og jeg tror at jeg kan synge mine egne sanger og at jeg har noe å bidra med til folk. Eller jeg vet dette, men jeg når ikke ut. Jeg trenger virkelig at noen hjelper meg nå, for nå har vi diskutert å selge huset. Jeg skylder mine barn at jeg skriver disse ordene her, at jeg har prøvd alt, for å få musikken opp og fram. Det har jo vært en kalkulert risiko å gi ut 2 album, ett i 2009, Svart Natt og ett i 2010, Brenn Hexen, men likevel hvis en jornalist eller 3 slipper meg til i radio, avis og/eller tv, så er mye gjort. Jeg har noe jeg må få sunget ut.
Det hele startet for 5 år siden, da ble jeg litt positivt skrullete. Fikk kreft da, og fant ut at jeg må følge hjerte mitt. Min indre hensikt kom tydeligere fram og jeg ble et bedre menneske. Mer takknemlig for alt. Mere tilstede i meg selv. Mere fornøyd med alt og lærte meg en viktig del, å ta ansvar for min egen lykke. NRK laget denne dokumentaren: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/304090/, som heter: Betty Lykkeprosjekt. Du kan godt si at jeg kan formidle heavye erfaringer, med glimt i øye, fordi jeg "har bitt livet i låret" så mange ganger. Jeg har forvandlet motstand til vekst. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
CV`en min er full av hull, eller levd liv. Punker, husokkupant rusmisbruk, for tidlig født barn som lå på sykehus 1 år, sondematet og fikk ekstra oksygen i 5 år, kreft og 22 års skolegang. I sommer mistet jeg tantebarnet mitt, bare 15 år gammel, til en overdose heroin. Grusomt å se at den sosiale arven tok neste generasjon, og krigeren i meg våknet igjen. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Det er antagelig lettere å få tak i Gud sitt mobilnummer enn journalister som er villig til å skrive om gamle damer som gir ut musikk, og tror de er noe. I dag startet jeg dagen med et frokostforedrag med Kristine Maudal, som lærte meg et uttrykk: ftcctw. Fuck The Critics, Conquer The World. Hun har bare hoppet over Norge og gjør suksees i andre land, så hennes greie var: Fuck Norway, Conquer The World. Men nå driver jeg og synger på norsk. Og hvorfor er det sånn, at det skal være så jævli tungt å komme igjennom? Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Det er ikke så veldig mange av oss i Norge, 5 mill. er ikke allverden det, så bare at du er norsk i verdenssammenheng er jo en fantastisk greie. Men det kan oppleves som om det er så mange av disse 5 mill, som bruker tiden sin på å holde andre nede, i stedet for nyskjerrighet, så kritiserer de andres forsøk på å få til noe. Prøver å ikke la det virke, men man er jo ikke sterk hele tiden og egoet mitt er ganske svak for dårlig kritikk, for det plasserer meg tilbake dit jeg var, en kvise på samfunnets rumpe, som min mor sa til meg. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Jeg elsker faen meg de menneskene som ikke liker meg óg, som barn trodde jeg at de voksne en gang ville like meg. At de kommer til sine fulle fem en gang, og som foreldre skal du jo elske dine barn betingelsesløst, men nå har jeg gitt opp håpet og det er ganske så godt å slutte å håpe. Det er som å gi meg selv retten til å lande. Du vet følelsen, når et fly lander. Jeg eier min egen sannhet. Albatrossen som har holdt det gående i 47 år, tar en pause på en flyplass. Jeg behøver ikke å tigge mere utenfor stengte stasjoner, jeg går der det er åpent. Jeg tar i mot den kjærligheten jeg får, i stedet for å tro at de som ikke eier kjærligheten selv, skal gi meg noe. Du aner ikke for en befrielse. For på grunn av håpet så oppfører vi oss underdanig og lojale med våre foreldre, men for min del er det altså helt slutt. her må man drive egenomsorg! De får ikke styre meg mere, med sine indirekte, tause trykk og tunge taler. Jeg brenner heller i helvete, enn å innordne meg skikkelighetens forgrederlighet. En gang sa jeg i Bergens Tidende at jeg hadde blitt utsatt for et overgrep av en kamerat av min far, vet du hva jeg fikk spørsmål om fra faren min da?? Om jeg bare tenkte på meg selv? Eeee vel, det er vel nettopp det jeg aldri har gjort. Jeg eier min egen historie. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Act in the face of their fear.
Jeg elsker det edruelige livet, det er spennende når ikke fortiden er annet enn historie, fremtiden er utenfor rekkevidde og øyeblikkets nærvær er alt. Da er livet GULL. Da mangler jeg ingenting. Noen ganger henter egoet meg inn, og det vil gjerne holde meg på plass og sier: Betty, du må faen ikke tro at du er noe. Men jeg har lært meg en teknikk, hvor jeg svarer: Vær vennlig og kom deg vekk, jeg har gitt meg selv slakk, jeg har gitt meg selv lov til å feile. Så gå vekk! Sånn har jeg måttet gjøre med folk også. Folk som bærer for mye nag til livet og alt er alle andre sin feil, må jeg ha bort fra meg, for jeg blir syk av det, rett og slett. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
RUSMISBRUK ER ARVELIG.
Og jeg vil jo leve og være frisk, og ha det bra, så jeg har overskudd til å bidra med noe til andre. De steiner kvinner i noen land og de lærer ungene sine å oppføre seg som jævler. Vi må hjelpe til med vett og forstand, og min måte er musikken. Folk har i verdens rikeste land, mye vondt med seg selv, så de ruser seg vekk fra livet. Jeg må synge om det, så vi får det bedre.
Jeg misbrukte rus i mange år for å komme vekk fra livet. Ragnhild, rip 31.07.10 måtte ruse seg hun også. Begge foreldrene hennes er jo rusmisbrukere og de selger dop. Smerten ble for stor å bære også for henne. Hun var lik meg der. Hun drømte om et vanlig liv og ønsket at foreldrene skulle bli rusfri. Hun ønsket seg at de sluttet med dopdritten. Det var en dame på 32 år som satt skuddet med overdosen heroin i armen på Ragnhild. Hun hadde to barn selv. Jeg hater den dritten. Det ødelegger folk. Hjernen forsvinner. De tenker ikke. De føler ikke. De blir ødelagt. De har ingen skrupler. De dreper hverandre. De stjeler fra hverandre. De er skorpioner, som rekrutterer nye brukere. Heroinen virker ikke på dem selv og de sitter og runker mens noen tar jomfruturen. Sånn er det. Hva gir du for det? Vi kan ikke godta det. Vi må gjøre noe. Men vet du, en ting som er værre en heroin, og det er MISNØYE. Misfornøyde voksne er rein gift og man blir avhengig av de, og det går i arv, og man kan dø av det. Utprøvd, jeg døde nesten. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Dette gir meg ikke Ragnhild tilbake. Men det kan redde noen andre at jeg deler av min erfaring. Heldigvis hadde familien min 2 fine ferieturer med Ragnhild samme måneden som hun døde. Hun ble en fin jente igjen, men med kjempestore savn, men ikke så skadet at det ikke hadde gått an å skape seg en fremtid, men hun var for hektet på det «spennende» med rusingen. Jeg er utdannet barnevernspedagog og Ragnhild hatet den delen av meg. Men hun elsket tante Betty og vi fikk mange gode samtaler. Hva hun drømte om etc. Jeg har noe jeg kan og skulle ha sagt.
Jeg har laget en minnesingel, selger ikke den heller. Det er bare sånn. Overskuddet skulle gå til et barnevernstiltak som heter: Ungdomsalternativet, men interessen er fraværende. Folk har kanskje nok veldedighetsgreier rundt ørene. Ragnhild likte denne låten, Månestripen, og Babe På Kjøret og Mr. Marble særlig godt. Hun var med oss på festival i sommer i Sverige. To venninner av henne sa det så godt på TV: Ragnhild manglet bare to ting: kjærlighet og omsorg. Og alt for mange folk tror de har det, med å presse barn til å være noe annet enn det de er, eller ikke se de, eller la være å synge godnattsang, eller ikke være tilstede for de. Jeg har aldri brukt heroin og var derfor ikke erklært ordentlig rusmisbruker, men jeg satt i fengsel da jeg var 19 år for ran og det gir liksom litt «kred» da. Sykt system. Rangering av sosial status ut i fra hva du har prøvd og gjort, egentlig som samfunnet ellers. Derfor det er så befriende med Facebook, der ser vi ikke hverandres status, med mindre man gjør som jeg og legger ut egne videoer hele tide. Når jeg treffer Facebook-folk, så kommer disse rollegreiene på igjen og det funker ikke. Merkelig greie, ufritt igrunnen.
Hver dag er en suksees.
Unne andre suksess er en smal greie. Vet du, her skriver jeg og skriver jeg og du har sikkert ramlet av for lengst. Skulle ha sparket inn en skikkelig inner-10'er nå. Okei, jeg har solgt kroppen min for å få penger til dop. Den satt. Der våknet du. Jeg har faen meg slått en mann, som ikke ville betale, jeg slo han helseløs, det er sant. Det er grusomt, men det er sant og det gjør vondt å skrive det og bli påminnet det, men jeg gjorde det for å overleve selv. Har aldri ment å være slem. Jeg lærte meg at vold er en løsning på et drama. F.eks. kom jeg hjem en gang, moren min lå døddrukken på sofaen, ikke så uvanlig og min mors kjæreste stod og danset til Beatles (han har ødelagt mitt forhold til Beatles dessverre) på stuen. Jeg ba han om å komme seg ut. Gikk inn på kjøkkenet. Han kom etter, kjørte hodet mitt i en spiss kjøkkendør, jeg seilet om. Tonnie (vennen min) sprang på dør, han etter, jeg karet meg til badet, han kom tilbake og så sparket han meg i ansiktet flere ganger og magen og og og og. Tonnie fikk tak i politi og sykebil og jeg husker at jeg tenkte da de opererte meg: Her var det godt å være. Husker at en i en grønn frakk sa: Stakkars barn. Dagen etter var min mor og tante på besøk og lovet meg at han skulle hun aldri se igjen. Etter en uke på sykehus dro jeg «hjem» - og der var han fremdeles. Ser for meg overskriftene nå: Ja, jeg har slått en mann. Huff, og alt dette for å slippe og selge huset. Men musikken min må ut til folket, okke som. Tekstene er på norsk, les de her: http://www.bettybetty.net og det er et dilemma, for de er autentiske og direkte og dette er et tveegget sverd, men jeg har jo ikke laget dette for å ikke berøre, jeg vil oppriktig at folk skal ha det bedre med seg selv, slik at det er et bedre grunnlag for fred i verden. Og dette må vi jobbe med på individnivå. Vi bor i et rikt land og har det bra, men bortskjemt som jeg er, med strøm og vann, så ønsker jeg å ha den livskvaliteten jeg har. Alt dette og mere til, kan jeg snakke om, og det gjør jeg fordi jeg trenger å selge plater, så jeg ikke må selge huset mitt. Jeg kan holde foredrag om sånt også, er ganske dyktig på det. Inni cd`ene mine finnes det flusst av levd liv, som andre mennesker kan vokse på. Jeg vet at det er mange ut i der, som arbeider med seg selv, for å få til livskvalitet, for å eie sine egne liv. Og jo bedre vi har det med oss selv og jo mere bevisst vi er, jo lettere er det å skape verdens fred. Musikk er fredens sverd. Det er et universellt språk. Kunne aldri ha funnet på å laget soloalbum før jeg ble 40. Alt for sårbar til det, man skal liksom tåle og stå i sitt eget lys. For enten du tror det eller ei, så krever det MOT til å si alt dette, det krever mot å gi ut soloalbum også. Må takle motstanden og kritikken. Men man må jo være villig til å tape for å vinne.
Det ligger en suksees i enhver tragedie, og omvendt. Å ha investert i å gi ut album, har lært meg mye om meg selv og andre, og gjengen jeg lever med, om verdier. Og det er mye jeg kan gjøre før jeg selger huset. Solgte noen lånefinansierte aksjer i dag, som aldri steg (takket være Bush sin politikk), jeg kan la være å kjøpe rødvin, jeg kan bake, jeg kan leve ukjent og godt til mitt siste åndedrag, men jeg tror opprikig at det er noen der ute, som kan ha nytte av min musikk og min formidling,og det gjør vel ikke noe om jeg tjener penger på noe jeg har skapt selv, gjør det? Aner ikke annen måte å gjøre det på, enn å skrive disse ordene. Det er synd at jeg er dønn avhengig av noen med makt, en yrkesgruppe: journalister for å få fart på albumet mitt, men det er helt sant. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Det er noe jeg skulle ha sagt.
Det gnager bak i hode.
Vi går og går og trakker opp og ned,
men blir stående på samme sted.
Det e noe jeg ikke får tak i.
Mvh,
Betty
Her kan du kjøpe Brenn Hexen:
http://cdon.no/musikk/betty/brenn_hexen-12411700
http://www.platekompaniet.no/Musikk.aspx/CD/Betty/Brenn_Hexen/?id=BETTY002
http://musikkonline.no/shop/displayAlbum.asp?id=40267
http://itunes.apple.com/no/album/brenn-hexen/id391930233
http://open.spotify.com/album/1aIulHdWjFzHOabEVRsJcb
http://wimp.no/album/4468463
http://www.amazon.com/dp/B0042NCFD6/ref=cm_sw_r_fa_dp_mp3a/188-7000419-3148816
http://www.t100.no
http://www.platekompaniet.no/Musikk.aspx/CD/Betty/Brenn_Hexen/?id=BETTY002
http://musikkonline.no/shop/displayAlbum.asp?id=40267
http://itunes.apple.com/no/album/brenn-hexen/id391930233
http://open.spotify.com/album/1aIulHdWjFzHOabEVRsJcb
http://wimp.no/album/4468463
http://www.amazon.com/dp/B0042NCFD6/ref=cm_sw_r_fa_dp_mp3a/188-7000419-3148816
http://www.t100.no
lørdag 30. oktober 2010
ÅPENT BREV TIL SKAVLAN
Åpent brev til Skavlan.
JEG SELGER HUSET MITT I MUSIKKENS NAVN.
Heisann Fredrik. Tegnet noe i det siste? Har sett programmet ditt i bøtter og spann. Lurer på hvordan jeg skal gjøre meg attraktiv for et kvarter i en av stolene dine i ditt program. I det siste har jeg hatt fokus på, hvorfor skal jeg sitte der: WHAT`s in it» for andre og da fant jeg svaret. Jeg har virkelig noe å by på, jeg har noe som må fram. AUTENSITET og levd liv. Du greier å finne tema, som andre kan vokse på, selv om du som regel avbryter, når det begynner å bli interessant, men det skal du ha: Du tør å nærme deg historier og lar folk få opplevelsen av verdighet uansett sannheter de legger frem. Det er bra. Derfor du intervjuer kongelige og. Folk er folk for deg og da blir det gode møter.
Det er ikke til å stikke under en stol at tv virker.
Har startet på dette brevet i hodet mitt 100 ganger og nå er jeg i gang. Det ble en helt annen start enn jeg hadde tenkt og sannsynligvis så leser du ikke dette brevet engang, jeg innbiller meg at du har noen som gjør det for deg. Men hva vet jeg, i musikkbransjen gjør de fleste musikere rubbel og bit selv, og det er harde tider vi nå snakker om. Min svoger som jobber i Hydro, kaster 70 av 154 jobbsøknader rett i søpla, så sier han: folk med uflaks, trenger vi ikke i Hydro. Kanskje det virker sånn hos dere og, ikke vet jeg, men nå er jeg i gang og må huske å ta meg en slurk rødvin i blant.
Aner ikke hvordan jeg skal få folk til å kjøpe albumet mitt, annet enn at jeg kommer meg inn i tv. Jeg er ikke så værst på tv og jeg tror jeg er en som journalister liker å intervjue, det kan virke sånn, se her f.eks: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/671312/ (12:05 inn i sendingen). Jeg trenger virkelig at noen hjelper meg nå, for nå har vi diskutert å selge huset. Det har jo vært en kalkulert risiko å gi ut 2 album, ett i 2008, SVART NATT og ett i 2009, BRENN HEXEN. Måtte bare gjøre det altså.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7315583
Det startet for 5 år siden, da ble jeg litt positivt skrullete. Fikk kreft da og fant ut at jeg må følge hjerte mitt. Jeg må gjøre det jeg er ment til å gjøre, dele av min erfaring. Ja, for du skjønner cv`en min er full av hull, eller levd liv, kan du si. Rusmisbruk, fortidligfødt barn, som lå på sykehus 1 år, sondematet og fikk ekstra oksygen i 5 år, kreft og 22 års skolegang og blablablabla I sommer mistet jeg tantebarnet mitt, bare 15 år gammel til en overdose heroin, det gjør meg bare så jævli forbanna. Dette skal jeg skrive om seinere, fordi jeg skal prøve ut noe helt nytt: eie min egen sannhet, har aldri gjort det, bestandig vært lojal og bært på håpet, men når arvesynden tok tantebarnet mitt, så er det slutt. Tålmodigheten er endelig brukt opp. Jeg er lynings forbanna på hele greia.
Det er antagelig lettere å få tak i Gud sitt mobilnummer enn ditt, men det har ihvertfall ikke stått på meg nå altså. Jeg har skjult nummer, for det blir for mange samtaler om kreft og folk som har behov for å prate om ditt og datt. Jeg er tilgjengelig på Facebook, det får holde det. Jeg liker kontakt, men jeg kan ikke drive å heise folk opp to trappetrinn hele tiden, jeg må hente inn selv også.
På facebook er det god tone og vi kan ønske hverandre god morgen og god natt og så er det en gratis reklamekanal. Jeg avviser aldri en venneforespørsel, men jeg har slettet noen. Vi må oppføre oss. Her er nemlig litt av kjernen med meg, jeg elsker faen meg de menneskene som ikke liker meg og, som barn har jeg trodd at de voksne EN GANG ville like meg. De kommer til sine fulle fem, en gang og som foreldre skal du jo elske dine barn betingelsesløst, men nå har jeg gitt opp håpet og det er så deilig å slippe fri. Det er som å gi meg selv retten til å lande. Du vet følelsen, når et fly lander. Jeg eier min egen sannhet. Albatrossen som har holdt det gående i 47 år, tar en pause på en flyplass. Jeg behøver ikke å tigge mere utenfor stengte stasjoner, jeg går der det er åpent. Jeg tar i mot den kjærligheten jeg får, i stedet for å tro at de som ikke eier kjærligheten selv skal gi meg noe. Du aner ikke for en befrielse. For pga HÅPET så oppfører vi oss underdanig og venter på at de skal komme til sine fulle fem. Det skjer ikke.
Jeg tenkte at i ditt program, skal jeg stenge den siste døren, den som alltid har stått litt åpent fordi: EN GANG må de da skjønne.......... men det skjer ikke. De fleste velger å snakke om sånt, når foreldrene er døde, mine lever, men vi har ikke kontakt. Jeg mistet de da jeg var en barn. De skulle skille seg og da bør jo ting bli til det bedre, men det blir aldri bra. Har sørget ferdig og brukt 30 år hos psykolog, Dag Furuholmen blant annet. Nag til livet, til den andre, ja til hva faen som helst, har opptatt tiden deres...og jeg fant min første pille i vesken til min mor. Det virket, fikk vekk vondten i magen. Rus virker mot smerte. Gjør det altså. Tok min første røyk i lag med min mor: «Kom igjen da, få se hvor tøff du e». Faren min eide platebutikk, så han har gitt meg musikken, brukte selvsagt den som en flukt også, men en sunnere en sådan. Linere med kokain var ikke noe vanskelig å finne i vennekretsen til min far. Har skrevet en låt om den tiden, som heter PORNOKONGEN. Dvs min far hadde en venn, som låste meg inne på et rom, viste meg pornofilmer og blabla. Det er jo klart at jeg måtte ruse meg. Vel, ikke mye å være stolt av, men jeg har takket de for livet.
RUSMISBRUK ER ARVELIG.
Ragnhild, rip 31.07.10 måtte ruse seg hun også. Begge foreldrene hennes er jo rusmisbrukere. Smerten ble for stor å bære også for henne. Hun var lik meg der. Hun drømte om et vanlig liv og foreldrene var opphevd i endte. Hun ønsket seg at de sluttet med dopdritten. Hun ville bo på barnevernsinstitusjon i Bergen for å være nærmt dem. Jeg hadde mange gode samtaler med henne, og sa: Ragnhild, du må flytte til tante Betty, så kan du gå 10. klasse i Trondheim. Men hun hadde lært seg å flørte med rusen, fått venner i rusmiljøet som hun syntes synd på. Hun var på tvangsparagraf og det funket som faen. Motivasjonskollektivet utenfor Oslo var toppers, bygget selvfølelsen hennes opp, så ble det slik at hun kom over på omsoprgsparagrafen og da fikk hun gå dit hun ville. Hun var på ørten avrusinger. De kunne ikke holde henne igjen, hun var på feil paragraf. Skulle tatt seg ut at jeg ikke holdt igjen min sønn i døren, hvis 15 år, hvis han gikk ut og jeg visste at han skulle ruse seg på DOP. Jeg skulle hylt, skreket så hele nabolaget hørte meg, fulgt etter han på bussen, overalt, filleristet «de voksne» i rusmiljøet etc. For vet du Skavlan, nå ble jeg plutselig klar over at jeg snakker til deg, det var en dame på 32 år som satt skuddet med overdosen heroin i armen på Ragnhild, Hun hadde to barn selv. Jeg hater den dritten. Det ødelegger folk. Hjernen forsvinner. De tenker ikke. De føler ikke. De blir ødelagt. De har ingen skrupler. De dreper hverandre. De stjeler fra hverandre. De er skorpioner, som rekrutterer nye brukere. Heroinen virker ikke på dem selv og de sitter og ronker mens noen tar jomfruturen. Sånn er det. Det er sånn det er. Hva gir du for det? Vi kan ikke godta det. Vi må gjøre noe.
Dette gir meg ikke Ragnhild tilbake. Heldigvis hadde jeg, mannen min og våre 3 felles barn 2 fine ferieturer med Ragnhild samme måneden som hun døde. Hun ble en fin jente igjen, men med kjempe store savn, men ikke så skadet at det ikke hadde gått an å skape seg en fremtid, men hun var for hektet på det «spennende» med rusingen. Jeg er utdannet barnevernspedagog og Ragnhild hatet den delen av meg. Men hun elsket tante Betty og vi fikk mange gode samtaler. Hva hun drømte om etc.
Nå er hun borte og jeg laget en minnesingel, selger ikke den heller. Det er bare sånn. Overskuddet skulle gå til et barnevernstiltak som heter: UNGDOMSALTERNATIVET, men interessen er fraværende. Folk har kanskje nok veldedighetsgreier rundt ørene. Ragnhild likte denne låten, Månestripen og Babe På Kjøret låten og Mr. Marble særlig godt. Hun var med oss på festival i sommer i Sverige. To venninner av henne sa det så godt på tv: Ragnhild manglet bare to ting: kjærlighet og omsorg. Og alt for mange folk tror de har det, med å presse barn til å være noe annet enn det de er, eller ikke se de, eller la være å synge natta sang, tilstede for de. Jeg fikk høre i min oppvekst: Du er bare en kvise på samfunnets rumpe. Jeg har jobbet hardt for å slippe kraften i den setningen. Misnøye er mye værre og mere avhengighetsskapende enn heroin.
Jeg har aldri forsøkt heroin og er derfor ikke erklært ordentlig rusmisbruker, men jeg satt i fengsel da jeg var 19 år for RAN og det gir liksom litt kred da. Sykt system. Rangering av sosial status ut i fra hva du har prøvd og gjort, egentlig som samfunnet ellers. Derfor det er så befriende med Facebook, der ser vi ikke hverandres status, med mindre man gjør som jeg og legger ut egne videoer hele tide. Når jeg treffer Facebook folk, så kommer disse rollegreiene på igjen og det funker ikke. Merkelig greie, ufritt igrunnen.
Da jeg fikk kreft laget NRK denne dokumentaren: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/304090/ disse hygienene som elsker å sitte i mørke laget rykter om at det hadde «tiltet» for meg etc. Men sannheten er at jeg har aldri før vært så tilstede og ved mine fulle fem. Forskjellen er at jeg har sluttet å ivareta de som klager, sutrer (allergisk mot syt, får utslett altså), de som vil ha seg i sitt edderkoppnett og ikke la det vokse.
Unne andre suksee er en smal greie. Vet du, her skriver jeg og skriver jeg og du har sikkert ramlet av for lengst. Skulle ha sparket inn en skikkelig inner 10`er nå. Okei, jeg har solgt kroppen min for å få penger til dop. Den satt. Der våknet du. Jeg har faen meg slått en mann, som ikke ville betale, jeg slo han helseløs, det er sant. Det er grusomt, men det er sant og det gjør vondt å skrive det og bli påminnet det, men jeg gjorde det for å overleve selv. Har aldri ment å være slem. Jeg lærte meg at vold er en løsning på et drama. Feks kom jeg hjem en gang, moren min lå dødrukket på sofaen, ikke så uvanlig og TORE stod og danset til Beatles (han har ødelagt mitt forhold til Beatles dessverre) på stuen. Jeg ba han om å komme seg ut. Gikk inn på kjøkkenet. Han kom etter, kjørte hodet mitt i en spiss kjøkkendør, jeg seilet om. Tonnie (venn) sprang på dør), han etter, jeg karet meg til badet, han kom tilbake og så sparket han meg i ansiktet flere ganger og magen og og og og. Tonnie fikk tak i politi og sykebil og jeg husker at jeg tenkte da de opererte meg: Her var det godt å være. Husker at en i en grønn frakk sa: Stakkars Barn. Dagen etter var min mor og tante på besøk og lovet meg at han skulle hun aldri se igjen. Etter en uke på sykehus dro jeg «hjem» - og der var han.
Nei, se her, sitter jeg og skriver i all min selvopptatthet. Dette er levd liv. Jeg begynte å dikte sanger da jeg var 3 år, satt på do og sang meg gjennom det som hadde skjedd i løpet av dagen. Resultatet ble jo at jeg sang en slags dagbok, det er det jeg gjør, hele tiden, også sier de, Skavlan: at jeg ikke kan synge og skrive. Det er vel ikke så utpreget skrevet, men feks sier en: Hun er ikke verdens beste sanger. Nei takk for det, hadde jeg vært det, hadde jeg vel sunget noe helt annet enn ROCK og ikke mine egne sanger. Kan ikke skrive. Det jeg skriver er så forbanna nært og gjør så vondt at hvis du har noe uavklart i ditt liv, så må du elske eller hate meg.
Jeg har vel for faen ikke valgt å lage egne sanger for at det ikke skal virke. Jeg vil berøre, Jeg vil at folk skal ha det bedre. Da jeg var liten, sluttet jeg aldri å si god natt, (fikk høre at jeg likte å høre min egen stemme), som voksen har jeg skjønt at jeg ville at stemmen på stuen skulle ha det bra, snart sier hun vel : God Natt, med en hjertelig og glad stemme, så vi søsken kan sove trygt og godt. Skjedde aldri. Men jeg ville at foreldrene mine skulle ha det bedre, slik at jeg kunne få det godt. Det har vært min misjon hele tiden.
Vet du..... en gang sa jeg i Bergens Tidende at jeg hadde blitt utsatt for et overgrep av en kamerat av min far, vet du hva jeg fikk spørsmål om fra faren min da?? OM JEG BARE TENKTE PÅ MEG SELV. Eeee vel, er vel nettopp det jeg aldri har gjort, men som de sier på flyene, først oksygenmasken på deg selv, så hjelper du sidemannen, nå er jeg der og det er fantastisk. .Jeg sluttet med nikotin tyggis for 2 dager siden, kunne myrdet noen nå kjenner jeg, så kan hende at tastaturet får seg en skikkelig omgang nå. Får håpe det som kommer ut er i min fortjeneste.
Nå skal jeg bare la det strømme ut, huff, jeg glemmer å drikke. Har kjøpt 2 liter vin og skal bruke rødvinen som en inspirator gjennom dette brevet, gir meg ikke før jeg er i land. Og for at brevet ikke skal bli for langt, så må jeg komme i gang og slurke litt. Jeg elsker rus og synes det er moro å bruke rus som noe som får ting i gang. Viktig erkjennelse fra en tidligere rusmisbruker det. Rus er moro. Men livet er større og beherske det edruelig er en stor kunst og viktig for å skape klarhet og bevissthet rundt meg. Leste en gang om Jan Åge Fjørtoft når han satt ballen i mål, han beskrev rusopplevelsen som bedre enn alt. Vanvittig bra.
Nå har jeg skrevet og ikke tenkt på deg, hehe du har kanskje kopiert ut dette, sitter med arkene foran deg og vurderer er hun noe for mitt program, vel, du om det. Jeg vet at jeg må gjennom dette for å gå min vei oppreist. Og når det er sagt, så er det mye jeg kan gjøre før jeg selger huset vårt. Ikke kjøpe rødvin, si opp abonnementet mitt på SATS, er i relativt god form, til tross for mine 90 kilo. Om 2 måneder slutter jeg på en kreftmedisin, som skal hjelpe meg å gå lettere ned i vekt, jeg er glad i å være i form, klatrer på isbre, driver med kajakk, mediterer og tar yoga hver dag, så det står ikke på det liksom. Jeg kan selge noe aksjer (selv om det koster noe for jævli om dagan) og vi kan invitere oss selv på middag hos noen venner. Vi kan lappe klær og spise havregrøt. Å være blakk har gjort oss ganske så kreativ og sammenspleiset, ser du.
Men musikken min må ut til folket, okke som. Tekstene er på norsk, les de her: http://www.bettybetty.net og det er et dilemma, for de er autentiske og direkte og dette er et tveegget sverd, men jeg har jo ikke laget dette for å ikke berøre, jeg vil oppriktig at folk skal ha det bedre med seg selv, slik at det er et bedre grunnlag for fred i verden. Og dette må vi jobbe med på individnivå. Jeg må vurdere å selge huset mitt i musikkens navn, men det hadde vært hyggelig å slippe. Vi bor i Norges land og har det bra, men bortskjemt som jeg er med strøm og vann, så unner jeg guttene mine at jeg har skrevet dette til deg, som et forsøk på å tro at jeg kan komme inn på Skavlan (som alle mener er umulig), slik at flere blir oppmerksom på muligheten til å kjøpe låtene. Jeg er ihvertfall tro til det jeg formidler, så får vi se om jeg og bandet mitt ender opp på Skavlan.
Godt valg !!!!
Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !!
Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !!
Livet er rikt !!!!
Mvh,
Betty Johnsen
JEG SELGER HUSET MITT I MUSIKKENS NAVN.
Heisann Fredrik. Tegnet noe i det siste? Har sett programmet ditt i bøtter og spann. Lurer på hvordan jeg skal gjøre meg attraktiv for et kvarter i en av stolene dine i ditt program. I det siste har jeg hatt fokus på, hvorfor skal jeg sitte der: WHAT`s in it» for andre og da fant jeg svaret. Jeg har virkelig noe å by på, jeg har noe som må fram. AUTENSITET og levd liv. Du greier å finne tema, som andre kan vokse på, selv om du som regel avbryter, når det begynner å bli interessant, men det skal du ha: Du tør å nærme deg historier og lar folk få opplevelsen av verdighet uansett sannheter de legger frem. Det er bra. Derfor du intervjuer kongelige og. Folk er folk for deg og da blir det gode møter.
Det er ikke til å stikke under en stol at tv virker.
Har startet på dette brevet i hodet mitt 100 ganger og nå er jeg i gang. Det ble en helt annen start enn jeg hadde tenkt og sannsynligvis så leser du ikke dette brevet engang, jeg innbiller meg at du har noen som gjør det for deg. Men hva vet jeg, i musikkbransjen gjør de fleste musikere rubbel og bit selv, og det er harde tider vi nå snakker om. Min svoger som jobber i Hydro, kaster 70 av 154 jobbsøknader rett i søpla, så sier han: folk med uflaks, trenger vi ikke i Hydro. Kanskje det virker sånn hos dere og, ikke vet jeg, men nå er jeg i gang og må huske å ta meg en slurk rødvin i blant.
Aner ikke hvordan jeg skal få folk til å kjøpe albumet mitt, annet enn at jeg kommer meg inn i tv. Jeg er ikke så værst på tv og jeg tror jeg er en som journalister liker å intervjue, det kan virke sånn, se her f.eks: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/671312/ (12:05 inn i sendingen). Jeg trenger virkelig at noen hjelper meg nå, for nå har vi diskutert å selge huset. Det har jo vært en kalkulert risiko å gi ut 2 album, ett i 2008, SVART NATT og ett i 2009, BRENN HEXEN. Måtte bare gjøre det altså.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7315583
Det startet for 5 år siden, da ble jeg litt positivt skrullete. Fikk kreft da og fant ut at jeg må følge hjerte mitt. Jeg må gjøre det jeg er ment til å gjøre, dele av min erfaring. Ja, for du skjønner cv`en min er full av hull, eller levd liv, kan du si. Rusmisbruk, fortidligfødt barn, som lå på sykehus 1 år, sondematet og fikk ekstra oksygen i 5 år, kreft og 22 års skolegang og blablablabla I sommer mistet jeg tantebarnet mitt, bare 15 år gammel til en overdose heroin, det gjør meg bare så jævli forbanna. Dette skal jeg skrive om seinere, fordi jeg skal prøve ut noe helt nytt: eie min egen sannhet, har aldri gjort det, bestandig vært lojal og bært på håpet, men når arvesynden tok tantebarnet mitt, så er det slutt. Tålmodigheten er endelig brukt opp. Jeg er lynings forbanna på hele greia.
Det er antagelig lettere å få tak i Gud sitt mobilnummer enn ditt, men det har ihvertfall ikke stått på meg nå altså. Jeg har skjult nummer, for det blir for mange samtaler om kreft og folk som har behov for å prate om ditt og datt. Jeg er tilgjengelig på Facebook, det får holde det. Jeg liker kontakt, men jeg kan ikke drive å heise folk opp to trappetrinn hele tiden, jeg må hente inn selv også.
På facebook er det god tone og vi kan ønske hverandre god morgen og god natt og så er det en gratis reklamekanal. Jeg avviser aldri en venneforespørsel, men jeg har slettet noen. Vi må oppføre oss. Her er nemlig litt av kjernen med meg, jeg elsker faen meg de menneskene som ikke liker meg og, som barn har jeg trodd at de voksne EN GANG ville like meg. De kommer til sine fulle fem, en gang og som foreldre skal du jo elske dine barn betingelsesløst, men nå har jeg gitt opp håpet og det er så deilig å slippe fri. Det er som å gi meg selv retten til å lande. Du vet følelsen, når et fly lander. Jeg eier min egen sannhet. Albatrossen som har holdt det gående i 47 år, tar en pause på en flyplass. Jeg behøver ikke å tigge mere utenfor stengte stasjoner, jeg går der det er åpent. Jeg tar i mot den kjærligheten jeg får, i stedet for å tro at de som ikke eier kjærligheten selv skal gi meg noe. Du aner ikke for en befrielse. For pga HÅPET så oppfører vi oss underdanig og venter på at de skal komme til sine fulle fem. Det skjer ikke.
Jeg tenkte at i ditt program, skal jeg stenge den siste døren, den som alltid har stått litt åpent fordi: EN GANG må de da skjønne.......... men det skjer ikke. De fleste velger å snakke om sånt, når foreldrene er døde, mine lever, men vi har ikke kontakt. Jeg mistet de da jeg var en barn. De skulle skille seg og da bør jo ting bli til det bedre, men det blir aldri bra. Har sørget ferdig og brukt 30 år hos psykolog, Dag Furuholmen blant annet. Nag til livet, til den andre, ja til hva faen som helst, har opptatt tiden deres...og jeg fant min første pille i vesken til min mor. Det virket, fikk vekk vondten i magen. Rus virker mot smerte. Gjør det altså. Tok min første røyk i lag med min mor: «Kom igjen da, få se hvor tøff du e». Faren min eide platebutikk, så han har gitt meg musikken, brukte selvsagt den som en flukt også, men en sunnere en sådan. Linere med kokain var ikke noe vanskelig å finne i vennekretsen til min far. Har skrevet en låt om den tiden, som heter PORNOKONGEN. Dvs min far hadde en venn, som låste meg inne på et rom, viste meg pornofilmer og blabla. Det er jo klart at jeg måtte ruse meg. Vel, ikke mye å være stolt av, men jeg har takket de for livet.
RUSMISBRUK ER ARVELIG.
Ragnhild, rip 31.07.10 måtte ruse seg hun også. Begge foreldrene hennes er jo rusmisbrukere. Smerten ble for stor å bære også for henne. Hun var lik meg der. Hun drømte om et vanlig liv og foreldrene var opphevd i endte. Hun ønsket seg at de sluttet med dopdritten. Hun ville bo på barnevernsinstitusjon i Bergen for å være nærmt dem. Jeg hadde mange gode samtaler med henne, og sa: Ragnhild, du må flytte til tante Betty, så kan du gå 10. klasse i Trondheim. Men hun hadde lært seg å flørte med rusen, fått venner i rusmiljøet som hun syntes synd på. Hun var på tvangsparagraf og det funket som faen. Motivasjonskollektivet utenfor Oslo var toppers, bygget selvfølelsen hennes opp, så ble det slik at hun kom over på omsoprgsparagrafen og da fikk hun gå dit hun ville. Hun var på ørten avrusinger. De kunne ikke holde henne igjen, hun var på feil paragraf. Skulle tatt seg ut at jeg ikke holdt igjen min sønn i døren, hvis 15 år, hvis han gikk ut og jeg visste at han skulle ruse seg på DOP. Jeg skulle hylt, skreket så hele nabolaget hørte meg, fulgt etter han på bussen, overalt, filleristet «de voksne» i rusmiljøet etc. For vet du Skavlan, nå ble jeg plutselig klar over at jeg snakker til deg, det var en dame på 32 år som satt skuddet med overdosen heroin i armen på Ragnhild, Hun hadde to barn selv. Jeg hater den dritten. Det ødelegger folk. Hjernen forsvinner. De tenker ikke. De føler ikke. De blir ødelagt. De har ingen skrupler. De dreper hverandre. De stjeler fra hverandre. De er skorpioner, som rekrutterer nye brukere. Heroinen virker ikke på dem selv og de sitter og ronker mens noen tar jomfruturen. Sånn er det. Det er sånn det er. Hva gir du for det? Vi kan ikke godta det. Vi må gjøre noe.
Dette gir meg ikke Ragnhild tilbake. Heldigvis hadde jeg, mannen min og våre 3 felles barn 2 fine ferieturer med Ragnhild samme måneden som hun døde. Hun ble en fin jente igjen, men med kjempe store savn, men ikke så skadet at det ikke hadde gått an å skape seg en fremtid, men hun var for hektet på det «spennende» med rusingen. Jeg er utdannet barnevernspedagog og Ragnhild hatet den delen av meg. Men hun elsket tante Betty og vi fikk mange gode samtaler. Hva hun drømte om etc.
Nå er hun borte og jeg laget en minnesingel, selger ikke den heller. Det er bare sånn. Overskuddet skulle gå til et barnevernstiltak som heter: UNGDOMSALTERNATIVET, men interessen er fraværende. Folk har kanskje nok veldedighetsgreier rundt ørene. Ragnhild likte denne låten, Månestripen og Babe På Kjøret låten og Mr. Marble særlig godt. Hun var med oss på festival i sommer i Sverige. To venninner av henne sa det så godt på tv: Ragnhild manglet bare to ting: kjærlighet og omsorg. Og alt for mange folk tror de har det, med å presse barn til å være noe annet enn det de er, eller ikke se de, eller la være å synge natta sang, tilstede for de. Jeg fikk høre i min oppvekst: Du er bare en kvise på samfunnets rumpe. Jeg har jobbet hardt for å slippe kraften i den setningen. Misnøye er mye værre og mere avhengighetsskapende enn heroin.
Jeg har aldri forsøkt heroin og er derfor ikke erklært ordentlig rusmisbruker, men jeg satt i fengsel da jeg var 19 år for RAN og det gir liksom litt kred da. Sykt system. Rangering av sosial status ut i fra hva du har prøvd og gjort, egentlig som samfunnet ellers. Derfor det er så befriende med Facebook, der ser vi ikke hverandres status, med mindre man gjør som jeg og legger ut egne videoer hele tide. Når jeg treffer Facebook folk, så kommer disse rollegreiene på igjen og det funker ikke. Merkelig greie, ufritt igrunnen.
Da jeg fikk kreft laget NRK denne dokumentaren: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/304090/ disse hygienene som elsker å sitte i mørke laget rykter om at det hadde «tiltet» for meg etc. Men sannheten er at jeg har aldri før vært så tilstede og ved mine fulle fem. Forskjellen er at jeg har sluttet å ivareta de som klager, sutrer (allergisk mot syt, får utslett altså), de som vil ha seg i sitt edderkoppnett og ikke la det vokse.
Unne andre suksee er en smal greie. Vet du, her skriver jeg og skriver jeg og du har sikkert ramlet av for lengst. Skulle ha sparket inn en skikkelig inner 10`er nå. Okei, jeg har solgt kroppen min for å få penger til dop. Den satt. Der våknet du. Jeg har faen meg slått en mann, som ikke ville betale, jeg slo han helseløs, det er sant. Det er grusomt, men det er sant og det gjør vondt å skrive det og bli påminnet det, men jeg gjorde det for å overleve selv. Har aldri ment å være slem. Jeg lærte meg at vold er en løsning på et drama. Feks kom jeg hjem en gang, moren min lå dødrukket på sofaen, ikke så uvanlig og TORE stod og danset til Beatles (han har ødelagt mitt forhold til Beatles dessverre) på stuen. Jeg ba han om å komme seg ut. Gikk inn på kjøkkenet. Han kom etter, kjørte hodet mitt i en spiss kjøkkendør, jeg seilet om. Tonnie (venn) sprang på dør), han etter, jeg karet meg til badet, han kom tilbake og så sparket han meg i ansiktet flere ganger og magen og og og og. Tonnie fikk tak i politi og sykebil og jeg husker at jeg tenkte da de opererte meg: Her var det godt å være. Husker at en i en grønn frakk sa: Stakkars Barn. Dagen etter var min mor og tante på besøk og lovet meg at han skulle hun aldri se igjen. Etter en uke på sykehus dro jeg «hjem» - og der var han.
Nei, se her, sitter jeg og skriver i all min selvopptatthet. Dette er levd liv. Jeg begynte å dikte sanger da jeg var 3 år, satt på do og sang meg gjennom det som hadde skjedd i løpet av dagen. Resultatet ble jo at jeg sang en slags dagbok, det er det jeg gjør, hele tiden, også sier de, Skavlan: at jeg ikke kan synge og skrive. Det er vel ikke så utpreget skrevet, men feks sier en: Hun er ikke verdens beste sanger. Nei takk for det, hadde jeg vært det, hadde jeg vel sunget noe helt annet enn ROCK og ikke mine egne sanger. Kan ikke skrive. Det jeg skriver er så forbanna nært og gjør så vondt at hvis du har noe uavklart i ditt liv, så må du elske eller hate meg.
Jeg har vel for faen ikke valgt å lage egne sanger for at det ikke skal virke. Jeg vil berøre, Jeg vil at folk skal ha det bedre. Da jeg var liten, sluttet jeg aldri å si god natt, (fikk høre at jeg likte å høre min egen stemme), som voksen har jeg skjønt at jeg ville at stemmen på stuen skulle ha det bra, snart sier hun vel : God Natt, med en hjertelig og glad stemme, så vi søsken kan sove trygt og godt. Skjedde aldri. Men jeg ville at foreldrene mine skulle ha det bedre, slik at jeg kunne få det godt. Det har vært min misjon hele tiden.
Vet du..... en gang sa jeg i Bergens Tidende at jeg hadde blitt utsatt for et overgrep av en kamerat av min far, vet du hva jeg fikk spørsmål om fra faren min da?? OM JEG BARE TENKTE PÅ MEG SELV. Eeee vel, er vel nettopp det jeg aldri har gjort, men som de sier på flyene, først oksygenmasken på deg selv, så hjelper du sidemannen, nå er jeg der og det er fantastisk. .Jeg sluttet med nikotin tyggis for 2 dager siden, kunne myrdet noen nå kjenner jeg, så kan hende at tastaturet får seg en skikkelig omgang nå. Får håpe det som kommer ut er i min fortjeneste.
Nå skal jeg bare la det strømme ut, huff, jeg glemmer å drikke. Har kjøpt 2 liter vin og skal bruke rødvinen som en inspirator gjennom dette brevet, gir meg ikke før jeg er i land. Og for at brevet ikke skal bli for langt, så må jeg komme i gang og slurke litt. Jeg elsker rus og synes det er moro å bruke rus som noe som får ting i gang. Viktig erkjennelse fra en tidligere rusmisbruker det. Rus er moro. Men livet er større og beherske det edruelig er en stor kunst og viktig for å skape klarhet og bevissthet rundt meg. Leste en gang om Jan Åge Fjørtoft når han satt ballen i mål, han beskrev rusopplevelsen som bedre enn alt. Vanvittig bra.
Nå har jeg skrevet og ikke tenkt på deg, hehe du har kanskje kopiert ut dette, sitter med arkene foran deg og vurderer er hun noe for mitt program, vel, du om det. Jeg vet at jeg må gjennom dette for å gå min vei oppreist. Og når det er sagt, så er det mye jeg kan gjøre før jeg selger huset vårt. Ikke kjøpe rødvin, si opp abonnementet mitt på SATS, er i relativt god form, til tross for mine 90 kilo. Om 2 måneder slutter jeg på en kreftmedisin, som skal hjelpe meg å gå lettere ned i vekt, jeg er glad i å være i form, klatrer på isbre, driver med kajakk, mediterer og tar yoga hver dag, så det står ikke på det liksom. Jeg kan selge noe aksjer (selv om det koster noe for jævli om dagan) og vi kan invitere oss selv på middag hos noen venner. Vi kan lappe klær og spise havregrøt. Å være blakk har gjort oss ganske så kreativ og sammenspleiset, ser du.
Men musikken min må ut til folket, okke som. Tekstene er på norsk, les de her: http://www.bettybetty.net og det er et dilemma, for de er autentiske og direkte og dette er et tveegget sverd, men jeg har jo ikke laget dette for å ikke berøre, jeg vil oppriktig at folk skal ha det bedre med seg selv, slik at det er et bedre grunnlag for fred i verden. Og dette må vi jobbe med på individnivå. Jeg må vurdere å selge huset mitt i musikkens navn, men det hadde vært hyggelig å slippe. Vi bor i Norges land og har det bra, men bortskjemt som jeg er med strøm og vann, så unner jeg guttene mine at jeg har skrevet dette til deg, som et forsøk på å tro at jeg kan komme inn på Skavlan (som alle mener er umulig), slik at flere blir oppmerksom på muligheten til å kjøpe låtene. Jeg er ihvertfall tro til det jeg formidler, så får vi se om jeg og bandet mitt ender opp på Skavlan.
Godt valg !!!!
Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !!
Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !!
Livet er rikt !!!!
Mvh,
Betty Johnsen
ÅPENT BREV TIL SKAVLAN
Åpent brev til Skavlan.
JEG SELGER HUSET MITT I MUSIKKENS NAVN.
Heisann Fredrik. Tegnet noe i det siste? Har sett programmet ditt i bøtter og spann. Lurer på hvordan jeg skal gjøre meg attraktiv for et kvarter i en av stolene dine i ditt program. I det siste har jeg hatt fokus på, hvorfor skal jeg sitte der: WHAT`s in it» for andre og da fant jeg svaret. Jeg har virkelig noe å by på, jeg har noe som må fram. AUTENSITET og levd liv. Du greier å finne tema, som andre kan vokse på, selv om du som regel avbryter, når det begynner å bli interessant, men det skal du ha: Du tør å nærme deg historier og lar folk få opplevelsen av verdighet uansett sannheter de legger frem. Det er bra. Derfor du intervjuer kongelige og. Folk er folk for deg og da blir det gode møter.
Det er ikke til å stikke under en stol at tv virker.
Har startet på dette brevet i hodet mitt 100 ganger og nå er jeg i gang. Det ble en helt annen start enn jeg hadde tenkt og sannsynligvis så leser du ikke dette brevet engang, jeg innbiller meg at du har noen som gjør det for deg. Men hva vet jeg, i musikkbransjen gjør de fleste musikere rubbel og bit selv, og det er harde tider vi nå snakker om. Min svoger som jobber i Hydro, kaster 70 av 154 jobbsøknader rett i søpla, så sier han: folk med uflaks, trenger vi ikke i Hydro. Kanskje det virker sånn hos dere og, ikke vet jeg, men nå er jeg i gang og må huske å ta meg en slurk rødvin i blant.
Aner ikke hvordan jeg skal få folk til å kjøpe albumet mitt, annet enn at jeg kommer meg inn i tv. Jeg er ikke så værst på tv og jeg tror jeg er en som journalister liker å intervjue, det kan virke sånn, se her f.eks: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/671312/ (12:05 inn i sendingen). Jeg trenger virkelig at noen hjelper meg nå, for nå har vi diskutert å selge huset. Det har jo vært en kalkulert risiko å gi ut 2 album, ett i 2008, SVART NATT og ett i 2009, BRENN HEXEN. Måtte bare gjøre det altså.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7315583
Det startet for 5 år siden, da ble jeg litt positivt skrullete. Fikk kreft da og fant ut at jeg må følge hjerte mitt. Jeg må gjøre det jeg er ment til å gjøre, dele av min erfaring. Ja, for du skjønner cv`en min er full av hull, eller levd liv, kan du si. Rusmisbruk, fortidligfødt barn, som lå på sykehus 1 år, sondematet og fikk ekstra oksygen i 5 år, kreft og 22 års skolegang og blablablabla I sommer mistet jeg tantebarnet mitt, bare 15 år gammel til en overdose heroin, det gjør meg bare så jævli forbanna. Dette skal jeg skrive om seinere, fordi jeg skal prøve ut noe helt nytt: eie min egen sannhet, har aldri gjort det, bestandig vært lojal og bært på håpet, men når arvesynden tok tantebarnet mitt, så er det slutt. Tålmodigheten er endelig brukt opp. Jeg er lynings forbanna på hele greia.
Det er antagelig lettere å få tak i Gud sitt mobilnummer enn ditt, men det har ihvertfall ikke stått på meg nå altså. Jeg har skjult nummer, for det blir for mange samtaler om kreft og folk som har behov for å prate om ditt og datt. Jeg er tilgjengelig på Facebook, det får holde det. Jeg liker kontakt, men jeg kan ikke drive å heise folk opp to trappetrinn hele tiden, jeg må hente inn selv også.
På facebook er det god tone og vi kan ønske hverandre god morgen og god natt og så er det en gratis reklamekanal. Jeg avviser aldri en venneforespørsel, men jeg har slettet noen. Vi må oppføre oss. Her er nemlig litt av kjernen med meg, jeg elsker faen meg de menneskene som ikke liker meg og, som barn har jeg trodd at de voksne EN GANG ville like meg. De kommer til sine fulle fem, en gang og som foreldre skal du jo elske dine barn betingelsesløst, men nå har jeg gitt opp håpet og det er så deilig å slippe fri. Det er som å gi meg selv retten til å lande. Du vet følelsen, når et fly lander. Jeg eier min egen sannhet. Albatrossen som har holdt det gående i 47 år, tar en pause på en flyplass. Jeg behøver ikke å tigge mere utenfor stengte stasjoner, jeg går der det er åpent. Jeg tar i mot den kjærligheten jeg får, i stedet for å tro at de som ikke eier kjærligheten selv skal gi meg noe. Du aner ikke for en befrielse. For pga HÅPET så oppfører vi oss underdanig og venter på at de skal komme til sine fulle fem. Det skjer ikke.
Jeg tenkte at i ditt program, skal jeg stenge den siste døren, den som alltid har stått litt åpent fordi: EN GANG må de da skjønne.......... men det skjer ikke. De fleste velger å snakke om sånt, når foreldrene er døde, mine lever, men vi har ikke kontakt. Jeg mistet de da jeg var en barn. De skulle skille seg og da bør jo ting bli til det bedre, men det blir aldri bra. Har sørget ferdig og brukt 30 år hos psykolog, Dag Furuholmen blant annet. Nag til livet, til den andre, ja til hva faen som helst, har opptatt tiden deres...og jeg fant min første pille i vesken til min mor. Det virket, fikk vekk vondten i magen. Rus virker mot smerte. Gjør det altså. Tok min første røyk i lag med min mor: «Kom igjen da, få se hvor tøff du e». Faren min eide platebutikk, så han har gitt meg musikken, brukte selvsagt den som en flukt også, men en sunnere en sådan. Linere med kokain var ikke noe vanskelig å finne i vennekretsen til min far. Har skrevet en låt om den tiden, som heter PORNOKONGEN. Dvs min far hadde en venn, som låste meg inne på et rom, viste meg pornofilmer og blabla. Det er jo klart at jeg måtte ruse meg. Vel, ikke mye å være stolt av, men jeg har takket de for livet.
RUSMISBRUK ER ARVELIG.
Ragnhild, rip 31.07.10 måtte ruse seg hun også. Begge foreldrene hennes er jo rusmisbrukere. Smerten ble for stor å bære også for henne. Hun var lik meg der. Hun drømte om et vanlig liv og foreldrene var opphevd i endte. Hun ønsket seg at de sluttet med dopdritten. Hun ville bo på barnevernsinstitusjon i Bergen for å være nærmt dem. Jeg hadde mange gode samtaler med henne, og sa: Ragnhild, du må flytte til tante Betty, så kan du gå 10. klasse i Trondheim. Men hun hadde lært seg å flørte med rusen, fått venner i rusmiljøet som hun syntes synd på. Hun var på tvangsparagraf og det funket som faen. Motivasjonskollektivet utenfor Oslo var toppers, bygget selvfølelsen hennes opp, så ble det slik at hun kom over på omsoprgsparagrafen og da fikk hun gå dit hun ville. Hun var på ørten avrusinger. De kunne ikke holde henne igjen, hun var på feil paragraf. Skulle tatt seg ut at jeg ikke holdt igjen min sønn i døren, hvis 15 år, hvis han gikk ut og jeg visste at han skulle ruse seg på DOP. Jeg skulle hylt, skreket så hele nabolaget hørte meg, fulgt etter han på bussen, overalt, filleristet «de voksne» i rusmiljøet etc. For vet du Skavlan, nå ble jeg plutselig klar over at jeg snakker til deg, det var en dame på 32 år som satt skuddet med overdosen heroin i armen på Ragnhild, Hun hadde to barn selv. Jeg hater den dritten. Det ødelegger folk. Hjernen forsvinner. De tenker ikke. De føler ikke. De blir ødelagt. De har ingen skrupler. De dreper hverandre. De stjeler fra hverandre. De er skorpioner, som rekrutterer nye brukere. Heroinen virker ikke på dem selv og de sitter og ronker mens noen tar jomfruturen. Sånn er det. Det er sånn det er. Hva gir du for det? Vi kan ikke godta det. Vi må gjøre noe.
Dette gir meg ikke Ragnhild tilbake. Heldigvis hadde jeg, mannen min og våre 3 felles barn 2 fine ferieturer med Ragnhild samme måneden som hun døde. Hun ble en fin jente igjen, men med kjempe store savn, men ikke så skadet at det ikke hadde gått an å skape seg en fremtid, men hun var for hektet på det «spennende» med rusingen. Jeg er utdannet barnevernspedagog og Ragnhild hatet den delen av meg. Men hun elsket tante Betty og vi fikk mange gode samtaler. Hva hun drømte om etc.
Nå er hun borte og jeg laget en minnesingel, selger ikke den heller. Det er bare sånn. Overskuddet skulle gå til et barnevernstiltak som heter: UNGDOMSALTERNATIVET, men interessen er fraværende. Folk har kanskje nok veldedighetsgreier rundt ørene. Ragnhild likte denne låten, Månestripen og Babe På Kjøret låten og Mr. Marble særlig godt. Hun var med oss på festival i sommer i Sverige. To venninner av henne sa det så godt på tv: Ragnhild manglet bare to ting: kjærlighet og omsorg. Og alt for mange folk tror de har det, med å presse barn til å være noe annet enn det de er, eller ikke se de, eller la være å synge natta sang, tilstede for de. Jeg fikk høre i min oppvekst: Du er bare en kvise på samfunnets rumpe. Jeg har jobbet hardt for å slippe kraften i den setningen. Misnøye er mye værre og mere avhengighetsskapende enn heroin.
Jeg har aldri forsøkt heroin og er derfor ikke erklært ordentlig rusmisbruker, men jeg satt i fengsel da jeg var 19 år for RAN og det gir liksom litt kred da. Sykt system. Rangering av sosial status ut i fra hva du har prøvd og gjort, egentlig som samfunnet ellers. Derfor det er så befriende med Facebook, der ser vi ikke hverandres status, med mindre man gjør som jeg og legger ut egne videoer hele tide. Når jeg treffer Facebook folk, så kommer disse rollegreiene på igjen og det funker ikke. Merkelig greie, ufritt igrunnen.
Da jeg fikk kreft laget NRK denne dokumentaren: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/304090/ disse hygienene som elsker å sitte i mørke laget rykter om at det hadde «tiltet» for meg etc. Men sannheten er at jeg har aldri før vært så tilstede og ved mine fulle fem. Forskjellen er at jeg har sluttet å ivareta de som klager, sutrer (allergisk mot syt, får utslett altså), de som vil ha seg i sitt edderkoppnett og ikke la det vokse.
Unne andre suksee er en smal greie. Vet du, her skriver jeg og skriver jeg og du har sikkert ramlet av for lengst. Skulle ha sparket inn en skikkelig inner 10`er nå. Okei, jeg har solgt kroppen min for å få penger til dop. Den satt. Der våknet du. Jeg har faen meg slått en mann, som ikke ville betale, jeg slo han helseløs, det er sant. Det er grusomt, men det er sant og det gjør vondt å skrive det og bli påminnet det, men jeg gjorde det for å overleve selv. Har aldri ment å være slem. Jeg lærte meg at vold er en løsning på et drama. Feks kom jeg hjem en gang, moren min lå dødrukket på sofaen, ikke så uvanlig og TORE stod og danset til Beatles (han har ødelagt mitt forhold til Beatles dessverre) på stuen. Jeg ba han om å komme seg ut. Gikk inn på kjøkkenet. Han kom etter, kjørte hodet mitt i en spiss kjøkkendør, jeg seilet om. Tonnie (venn) sprang på dør), han etter, jeg karet meg til badet, han kom tilbake og så sparket han meg i ansiktet flere ganger og magen og og og og. Tonnie fikk tak i politi og sykebil og jeg husker at jeg tenkte da de opererte meg: Her var det godt å være. Husker at en i en grønn frakk sa: Stakkars Barn. Dagen etter var min mor og tante på besøk og lovet meg at han skulle hun aldri se igjen. Etter en uke på sykehus dro jeg «hjem» - og der var han.
Nei, se her, sitter jeg og skriver i all min selvopptatthet. Dette er levd liv. Jeg begynte å dikte sanger da jeg var 3 år, satt på do og sang meg gjennom det som hadde skjedd i løpet av dagen. Resultatet ble jo at jeg sang en slags dagbok, det er det jeg gjør, hele tiden, også sier de, Skavlan: at jeg ikke kan synge og skrive. Det er vel ikke så utpreget skrevet, men feks sier en: Hun er ikke verdens beste sanger. Nei takk for det, hadde jeg vært det, hadde jeg vel sunget noe helt annet enn ROCK og ikke mine egne sanger. Kan ikke skrive. Det jeg skriver er så forbanna nært og gjør så vondt at hvis du har noe uavklart i ditt liv, så må du elske eller hate meg.
Jeg har vel for faen ikke valgt å lage egne sanger for at det ikke skal virke. Jeg vil berøre, Jeg vil at folk skal ha det bedre. Da jeg var liten, sluttet jeg aldri å si god natt, (fikk høre at jeg likte å høre min egen stemme), som voksen har jeg skjønt at jeg ville at stemmen på stuen skulle ha det bra, snart sier hun vel : God Natt, med en hjertelig og glad stemme, så vi søsken kan sove trygt og godt. Skjedde aldri. Men jeg ville at foreldrene mine skulle ha det bedre, slik at jeg kunne få det godt. Det har vært min misjon hele tiden.
Vet du..... en gang sa jeg i Bergens Tidende at jeg hadde blitt utsatt for et overgrep av en kamerat av min far, vet du hva jeg fikk spørsmål om fra faren min da?? OM JEG BARE TENKTE PÅ MEG SELV. Eeee vel, er vel nettopp det jeg aldri har gjort, men som de sier på flyene, først oksygenmasken på deg selv, så hjelper du sidemannen, nå er jeg der og det er fantastisk. .Jeg sluttet med nikotin tyggis for 2 dager siden, kunne myrdet noen nå kjenner jeg, så kan hende at tastaturet får seg en skikkelig omgang nå. Får håpe det som kommer ut er i min fortjeneste.
Nå skal jeg bare la det strømme ut, huff, jeg glemmer å drikke. Har kjøpt 2 liter vin og skal bruke rødvinen som en inspirator gjennom dette brevet, gir meg ikke før jeg er i land. Og for at brevet ikke skal bli for langt, så må jeg komme i gang og slurke litt. Jeg elsker rus og synes det er moro å bruke rus som noe som får ting i gang. Viktig erkjennelse fra en tidligere rusmisbruker det. Rus er moro. Men livet er større og beherske det edruelig er en stor kunst og viktig for å skape klarhet og bevissthet rundt meg. Leste en gang om Jan Åge Fjørtoft når han satt ballen i mål, han beskrev rusopplevelsen som bedre enn alt. Vanvittig bra.
Nå har jeg skrevet og ikke tenkt på deg, hehe du har kanskje kopiert ut dette, sitter med arkene foran deg og vurderer er hun noe for mitt program, vel, du om det. Jeg vet at jeg må gjennom dette for å gå min vei oppreist. Og når det er sagt, så er det mye jeg kan gjøre før jeg selger huset vårt. Ikke kjøpe rødvin, si opp abonnementet mitt på SATS, er i relativt god form, til tross for mine 90 kilo. Om 2 måneder slutter jeg på en kreftmedisin, som skal hjelpe meg å gå lettere ned i vekt, jeg er glad i å være i form, klatrer på isbre, driver med kajakk, mediterer og tar yoga hver dag, så det står ikke på det liksom. Jeg kan selge noe aksjer (selv om det koster noe for jævli om dagan) og vi kan invitere oss selv på middag hos noen venner. Vi kan lappe klær og spise havregrøt. Å være blakk har gjort oss ganske så kreativ og sammenspleiset, ser du.
Men musikken min må ut til folket, okke som. Tekstene er på norsk, les de her: http://www.bettybetty.net og det er et dilemma, for de er autentiske og direkte og dette er et tveegget sverd, men jeg har jo ikke laget dette for å ikke berøre, jeg vil oppriktig at folk skal ha det bedre med seg selv, slik at det er et bedre grunnlag for fred i verden. Og dette må vi jobbe med på individnivå. Jeg må vurdere å selge huset mitt i musikkens navn, men det hadde vært hyggelig å slippe. Vi bor i Norges land og har det bra, men bortskjemt som jeg er med strøm og vann, så unner jeg guttene mine at jeg har skrevet dette til deg, som et forsøk på å tro at jeg kan komme inn på Skavlan (som alle mener er umulig), slik at flere blir oppmerksom på muligheten til å kjøpe låtene. Jeg er ihvertfall tro til det jeg formidler, så får vi se om jeg og bandet mitt ender opp på Skavlan.
Godt valg !!!!
Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !!
Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !!
Livet er rikt !!!!
Mvh,
Betty Johnsen
JEG SELGER HUSET MITT I MUSIKKENS NAVN.
Heisann Fredrik. Tegnet noe i det siste? Har sett programmet ditt i bøtter og spann. Lurer på hvordan jeg skal gjøre meg attraktiv for et kvarter i en av stolene dine i ditt program. I det siste har jeg hatt fokus på, hvorfor skal jeg sitte der: WHAT`s in it» for andre og da fant jeg svaret. Jeg har virkelig noe å by på, jeg har noe som må fram. AUTENSITET og levd liv. Du greier å finne tema, som andre kan vokse på, selv om du som regel avbryter, når det begynner å bli interessant, men det skal du ha: Du tør å nærme deg historier og lar folk få opplevelsen av verdighet uansett sannheter de legger frem. Det er bra. Derfor du intervjuer kongelige og. Folk er folk for deg og da blir det gode møter.
Det er ikke til å stikke under en stol at tv virker.
Har startet på dette brevet i hodet mitt 100 ganger og nå er jeg i gang. Det ble en helt annen start enn jeg hadde tenkt og sannsynligvis så leser du ikke dette brevet engang, jeg innbiller meg at du har noen som gjør det for deg. Men hva vet jeg, i musikkbransjen gjør de fleste musikere rubbel og bit selv, og det er harde tider vi nå snakker om. Min svoger som jobber i Hydro, kaster 70 av 154 jobbsøknader rett i søpla, så sier han: folk med uflaks, trenger vi ikke i Hydro. Kanskje det virker sånn hos dere og, ikke vet jeg, men nå er jeg i gang og må huske å ta meg en slurk rødvin i blant.
Aner ikke hvordan jeg skal få folk til å kjøpe albumet mitt, annet enn at jeg kommer meg inn i tv. Jeg er ikke så værst på tv og jeg tror jeg er en som journalister liker å intervjue, det kan virke sånn, se her f.eks: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/671312/ (12:05 inn i sendingen). Jeg trenger virkelig at noen hjelper meg nå, for nå har vi diskutert å selge huset. Det har jo vært en kalkulert risiko å gi ut 2 album, ett i 2008, SVART NATT og ett i 2009, BRENN HEXEN. Måtte bare gjøre det altså.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7315583
Det startet for 5 år siden, da ble jeg litt positivt skrullete. Fikk kreft da og fant ut at jeg må følge hjerte mitt. Jeg må gjøre det jeg er ment til å gjøre, dele av min erfaring. Ja, for du skjønner cv`en min er full av hull, eller levd liv, kan du si. Rusmisbruk, fortidligfødt barn, som lå på sykehus 1 år, sondematet og fikk ekstra oksygen i 5 år, kreft og 22 års skolegang og blablablabla I sommer mistet jeg tantebarnet mitt, bare 15 år gammel til en overdose heroin, det gjør meg bare så jævli forbanna. Dette skal jeg skrive om seinere, fordi jeg skal prøve ut noe helt nytt: eie min egen sannhet, har aldri gjort det, bestandig vært lojal og bært på håpet, men når arvesynden tok tantebarnet mitt, så er det slutt. Tålmodigheten er endelig brukt opp. Jeg er lynings forbanna på hele greia.
Det er antagelig lettere å få tak i Gud sitt mobilnummer enn ditt, men det har ihvertfall ikke stått på meg nå altså. Jeg har skjult nummer, for det blir for mange samtaler om kreft og folk som har behov for å prate om ditt og datt. Jeg er tilgjengelig på Facebook, det får holde det. Jeg liker kontakt, men jeg kan ikke drive å heise folk opp to trappetrinn hele tiden, jeg må hente inn selv også.
På facebook er det god tone og vi kan ønske hverandre god morgen og god natt og så er det en gratis reklamekanal. Jeg avviser aldri en venneforespørsel, men jeg har slettet noen. Vi må oppføre oss. Her er nemlig litt av kjernen med meg, jeg elsker faen meg de menneskene som ikke liker meg og, som barn har jeg trodd at de voksne EN GANG ville like meg. De kommer til sine fulle fem, en gang og som foreldre skal du jo elske dine barn betingelsesløst, men nå har jeg gitt opp håpet og det er så deilig å slippe fri. Det er som å gi meg selv retten til å lande. Du vet følelsen, når et fly lander. Jeg eier min egen sannhet. Albatrossen som har holdt det gående i 47 år, tar en pause på en flyplass. Jeg behøver ikke å tigge mere utenfor stengte stasjoner, jeg går der det er åpent. Jeg tar i mot den kjærligheten jeg får, i stedet for å tro at de som ikke eier kjærligheten selv skal gi meg noe. Du aner ikke for en befrielse. For pga HÅPET så oppfører vi oss underdanig og venter på at de skal komme til sine fulle fem. Det skjer ikke.
Jeg tenkte at i ditt program, skal jeg stenge den siste døren, den som alltid har stått litt åpent fordi: EN GANG må de da skjønne.......... men det skjer ikke. De fleste velger å snakke om sånt, når foreldrene er døde, mine lever, men vi har ikke kontakt. Jeg mistet de da jeg var en barn. De skulle skille seg og da bør jo ting bli til det bedre, men det blir aldri bra. Har sørget ferdig og brukt 30 år hos psykolog, Dag Furuholmen blant annet. Nag til livet, til den andre, ja til hva faen som helst, har opptatt tiden deres...og jeg fant min første pille i vesken til min mor. Det virket, fikk vekk vondten i magen. Rus virker mot smerte. Gjør det altså. Tok min første røyk i lag med min mor: «Kom igjen da, få se hvor tøff du e». Faren min eide platebutikk, så han har gitt meg musikken, brukte selvsagt den som en flukt også, men en sunnere en sådan. Linere med kokain var ikke noe vanskelig å finne i vennekretsen til min far. Har skrevet en låt om den tiden, som heter PORNOKONGEN. Dvs min far hadde en venn, som låste meg inne på et rom, viste meg pornofilmer og blabla. Det er jo klart at jeg måtte ruse meg. Vel, ikke mye å være stolt av, men jeg har takket de for livet.
RUSMISBRUK ER ARVELIG.
Ragnhild, rip 31.07.10 måtte ruse seg hun også. Begge foreldrene hennes er jo rusmisbrukere. Smerten ble for stor å bære også for henne. Hun var lik meg der. Hun drømte om et vanlig liv og foreldrene var opphevd i endte. Hun ønsket seg at de sluttet med dopdritten. Hun ville bo på barnevernsinstitusjon i Bergen for å være nærmt dem. Jeg hadde mange gode samtaler med henne, og sa: Ragnhild, du må flytte til tante Betty, så kan du gå 10. klasse i Trondheim. Men hun hadde lært seg å flørte med rusen, fått venner i rusmiljøet som hun syntes synd på. Hun var på tvangsparagraf og det funket som faen. Motivasjonskollektivet utenfor Oslo var toppers, bygget selvfølelsen hennes opp, så ble det slik at hun kom over på omsoprgsparagrafen og da fikk hun gå dit hun ville. Hun var på ørten avrusinger. De kunne ikke holde henne igjen, hun var på feil paragraf. Skulle tatt seg ut at jeg ikke holdt igjen min sønn i døren, hvis 15 år, hvis han gikk ut og jeg visste at han skulle ruse seg på DOP. Jeg skulle hylt, skreket så hele nabolaget hørte meg, fulgt etter han på bussen, overalt, filleristet «de voksne» i rusmiljøet etc. For vet du Skavlan, nå ble jeg plutselig klar over at jeg snakker til deg, det var en dame på 32 år som satt skuddet med overdosen heroin i armen på Ragnhild, Hun hadde to barn selv. Jeg hater den dritten. Det ødelegger folk. Hjernen forsvinner. De tenker ikke. De føler ikke. De blir ødelagt. De har ingen skrupler. De dreper hverandre. De stjeler fra hverandre. De er skorpioner, som rekrutterer nye brukere. Heroinen virker ikke på dem selv og de sitter og ronker mens noen tar jomfruturen. Sånn er det. Det er sånn det er. Hva gir du for det? Vi kan ikke godta det. Vi må gjøre noe.
Dette gir meg ikke Ragnhild tilbake. Heldigvis hadde jeg, mannen min og våre 3 felles barn 2 fine ferieturer med Ragnhild samme måneden som hun døde. Hun ble en fin jente igjen, men med kjempe store savn, men ikke så skadet at det ikke hadde gått an å skape seg en fremtid, men hun var for hektet på det «spennende» med rusingen. Jeg er utdannet barnevernspedagog og Ragnhild hatet den delen av meg. Men hun elsket tante Betty og vi fikk mange gode samtaler. Hva hun drømte om etc.
Nå er hun borte og jeg laget en minnesingel, selger ikke den heller. Det er bare sånn. Overskuddet skulle gå til et barnevernstiltak som heter: UNGDOMSALTERNATIVET, men interessen er fraværende. Folk har kanskje nok veldedighetsgreier rundt ørene. Ragnhild likte denne låten, Månestripen og Babe På Kjøret låten og Mr. Marble særlig godt. Hun var med oss på festival i sommer i Sverige. To venninner av henne sa det så godt på tv: Ragnhild manglet bare to ting: kjærlighet og omsorg. Og alt for mange folk tror de har det, med å presse barn til å være noe annet enn det de er, eller ikke se de, eller la være å synge natta sang, tilstede for de. Jeg fikk høre i min oppvekst: Du er bare en kvise på samfunnets rumpe. Jeg har jobbet hardt for å slippe kraften i den setningen. Misnøye er mye værre og mere avhengighetsskapende enn heroin.
Jeg har aldri forsøkt heroin og er derfor ikke erklært ordentlig rusmisbruker, men jeg satt i fengsel da jeg var 19 år for RAN og det gir liksom litt kred da. Sykt system. Rangering av sosial status ut i fra hva du har prøvd og gjort, egentlig som samfunnet ellers. Derfor det er så befriende med Facebook, der ser vi ikke hverandres status, med mindre man gjør som jeg og legger ut egne videoer hele tide. Når jeg treffer Facebook folk, så kommer disse rollegreiene på igjen og det funker ikke. Merkelig greie, ufritt igrunnen.
Da jeg fikk kreft laget NRK denne dokumentaren: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/304090/ disse hygienene som elsker å sitte i mørke laget rykter om at det hadde «tiltet» for meg etc. Men sannheten er at jeg har aldri før vært så tilstede og ved mine fulle fem. Forskjellen er at jeg har sluttet å ivareta de som klager, sutrer (allergisk mot syt, får utslett altså), de som vil ha seg i sitt edderkoppnett og ikke la det vokse.
Unne andre suksee er en smal greie. Vet du, her skriver jeg og skriver jeg og du har sikkert ramlet av for lengst. Skulle ha sparket inn en skikkelig inner 10`er nå. Okei, jeg har solgt kroppen min for å få penger til dop. Den satt. Der våknet du. Jeg har faen meg slått en mann, som ikke ville betale, jeg slo han helseløs, det er sant. Det er grusomt, men det er sant og det gjør vondt å skrive det og bli påminnet det, men jeg gjorde det for å overleve selv. Har aldri ment å være slem. Jeg lærte meg at vold er en løsning på et drama. Feks kom jeg hjem en gang, moren min lå dødrukket på sofaen, ikke så uvanlig og TORE stod og danset til Beatles (han har ødelagt mitt forhold til Beatles dessverre) på stuen. Jeg ba han om å komme seg ut. Gikk inn på kjøkkenet. Han kom etter, kjørte hodet mitt i en spiss kjøkkendør, jeg seilet om. Tonnie (venn) sprang på dør), han etter, jeg karet meg til badet, han kom tilbake og så sparket han meg i ansiktet flere ganger og magen og og og og. Tonnie fikk tak i politi og sykebil og jeg husker at jeg tenkte da de opererte meg: Her var det godt å være. Husker at en i en grønn frakk sa: Stakkars Barn. Dagen etter var min mor og tante på besøk og lovet meg at han skulle hun aldri se igjen. Etter en uke på sykehus dro jeg «hjem» - og der var han.
Nei, se her, sitter jeg og skriver i all min selvopptatthet. Dette er levd liv. Jeg begynte å dikte sanger da jeg var 3 år, satt på do og sang meg gjennom det som hadde skjedd i løpet av dagen. Resultatet ble jo at jeg sang en slags dagbok, det er det jeg gjør, hele tiden, også sier de, Skavlan: at jeg ikke kan synge og skrive. Det er vel ikke så utpreget skrevet, men feks sier en: Hun er ikke verdens beste sanger. Nei takk for det, hadde jeg vært det, hadde jeg vel sunget noe helt annet enn ROCK og ikke mine egne sanger. Kan ikke skrive. Det jeg skriver er så forbanna nært og gjør så vondt at hvis du har noe uavklart i ditt liv, så må du elske eller hate meg.
Jeg har vel for faen ikke valgt å lage egne sanger for at det ikke skal virke. Jeg vil berøre, Jeg vil at folk skal ha det bedre. Da jeg var liten, sluttet jeg aldri å si god natt, (fikk høre at jeg likte å høre min egen stemme), som voksen har jeg skjønt at jeg ville at stemmen på stuen skulle ha det bra, snart sier hun vel : God Natt, med en hjertelig og glad stemme, så vi søsken kan sove trygt og godt. Skjedde aldri. Men jeg ville at foreldrene mine skulle ha det bedre, slik at jeg kunne få det godt. Det har vært min misjon hele tiden.
Vet du..... en gang sa jeg i Bergens Tidende at jeg hadde blitt utsatt for et overgrep av en kamerat av min far, vet du hva jeg fikk spørsmål om fra faren min da?? OM JEG BARE TENKTE PÅ MEG SELV. Eeee vel, er vel nettopp det jeg aldri har gjort, men som de sier på flyene, først oksygenmasken på deg selv, så hjelper du sidemannen, nå er jeg der og det er fantastisk. .Jeg sluttet med nikotin tyggis for 2 dager siden, kunne myrdet noen nå kjenner jeg, så kan hende at tastaturet får seg en skikkelig omgang nå. Får håpe det som kommer ut er i min fortjeneste.
Nå skal jeg bare la det strømme ut, huff, jeg glemmer å drikke. Har kjøpt 2 liter vin og skal bruke rødvinen som en inspirator gjennom dette brevet, gir meg ikke før jeg er i land. Og for at brevet ikke skal bli for langt, så må jeg komme i gang og slurke litt. Jeg elsker rus og synes det er moro å bruke rus som noe som får ting i gang. Viktig erkjennelse fra en tidligere rusmisbruker det. Rus er moro. Men livet er større og beherske det edruelig er en stor kunst og viktig for å skape klarhet og bevissthet rundt meg. Leste en gang om Jan Åge Fjørtoft når han satt ballen i mål, han beskrev rusopplevelsen som bedre enn alt. Vanvittig bra.
Nå har jeg skrevet og ikke tenkt på deg, hehe du har kanskje kopiert ut dette, sitter med arkene foran deg og vurderer er hun noe for mitt program, vel, du om det. Jeg vet at jeg må gjennom dette for å gå min vei oppreist. Og når det er sagt, så er det mye jeg kan gjøre før jeg selger huset vårt. Ikke kjøpe rødvin, si opp abonnementet mitt på SATS, er i relativt god form, til tross for mine 90 kilo. Om 2 måneder slutter jeg på en kreftmedisin, som skal hjelpe meg å gå lettere ned i vekt, jeg er glad i å være i form, klatrer på isbre, driver med kajakk, mediterer og tar yoga hver dag, så det står ikke på det liksom. Jeg kan selge noe aksjer (selv om det koster noe for jævli om dagan) og vi kan invitere oss selv på middag hos noen venner. Vi kan lappe klær og spise havregrøt. Å være blakk har gjort oss ganske så kreativ og sammenspleiset, ser du.
Men musikken min må ut til folket, okke som. Tekstene er på norsk, les de her: http://www.bettybetty.net og det er et dilemma, for de er autentiske og direkte og dette er et tveegget sverd, men jeg har jo ikke laget dette for å ikke berøre, jeg vil oppriktig at folk skal ha det bedre med seg selv, slik at det er et bedre grunnlag for fred i verden. Og dette må vi jobbe med på individnivå. Jeg må vurdere å selge huset mitt i musikkens navn, men det hadde vært hyggelig å slippe. Vi bor i Norges land og har det bra, men bortskjemt som jeg er med strøm og vann, så unner jeg guttene mine at jeg har skrevet dette til deg, som et forsøk på å tro at jeg kan komme inn på Skavlan (som alle mener er umulig), slik at flere blir oppmerksom på muligheten til å kjøpe låtene. Jeg er ihvertfall tro til det jeg formidler, så får vi se om jeg og bandet mitt ender opp på Skavlan.
Godt valg !!!!
Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !!
Og God natt !! Og God natt !! Og God natt !!
Livet er rikt !!!!
Mvh,
Betty Johnsen
torsdag 18. mars 2010
mandag 4. januar 2010
BESTE ROCKE ALBUM 2009 SVART NATT BETTY
Hvis du vil stemme på BETTY som ligger på VG liste for Årets Beste Rockealbum, trykker du HEEEEEEEEEEEEERRRRRRRRRRRRR
Abonner på:
Innlegg (Atom)