JEG SELGER HUSET MITT I MUSIKKENS NAVN

Tough times never last, but tough people do.


Aner ikke hvordan jeg skal få folk til å kjøpe albumet mitt. Jeg er ikke så verst på TV, se her f.eks.: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/671312/ (Innslaget med meg er ved 12:05). Jeg er kvinne, jeg er 47 år og jeg tror at jeg kan synge mine egne sanger og at jeg har noe å bidra med til folk. Eller jeg vet dette, men jeg når ikke ut. Jeg trenger virkelig at noen hjelper meg nå, for nå har vi diskutert å selge huset. Jeg skylder mine barn at jeg skriver disse ordene her, at jeg har prøvd alt, for å få musikken opp og fram. Det har jo vært en kalkulert risiko å gi ut 2 album, ett i 2009, Svart Natt og ett i 2010, Brenn Hexen, men likevel hvis en jornalist eller 3 slipper meg til i radio, avis og/eller tv, så er mye gjort. Jeg har noe jeg må få sunget ut.


Det hele startet for 5 år siden, da ble jeg litt positivt skrullete. Fikk kreft da, og fant ut at jeg må følge hjerte mitt. Min indre hensikt kom tydeligere fram og jeg ble et bedre menneske. Mer takknemlig for alt. Mere tilstede i meg selv. Mere fornøyd med alt og lærte meg en viktig del, å ta ansvar for min egen lykke. NRK laget denne dokumentaren: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/304090/, som heter: Betty Lykkeprosjekt. Du kan godt si at jeg kan formidle heavye erfaringer, med glimt i øye, fordi jeg "har bitt livet i låret" så mange ganger. Jeg har forvandlet motstand til vekst. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.


CV`en min er full av hull, eller levd liv. Punker, husokkupant rusmisbruk, for tidlig født barn som lå på sykehus 1 år, sondematet og fikk ekstra oksygen i 5 år, kreft og 22 års skolegang. I sommer mistet jeg tantebarnet mitt, bare 15 år gammel, til en overdose heroin. Grusomt å se at den sosiale arven tok neste generasjon, og krigeren i meg våknet igjen. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.


Det er antagelig lettere å få tak i Gud sitt mobilnummer enn journalister som er villig til å skrive om gamle damer som gir ut musikk, og tror de er noe. I dag startet jeg dagen med et frokostforedrag med Kristine Maudal, som lærte meg et uttrykk: ftcctw. Fuck The Critics, Conquer The World. Hun har bare hoppet over Norge og gjør suksees i andre land, så hennes greie var: Fuck Norway, Conquer The World. Men nå driver jeg og synger på norsk. Og hvorfor er det sånn, at det skal være så jævli tungt å komme igjennom? Jeg har noe jeg skulle ha sagt.

Det er ikke så veldig mange av oss i Norge, 5 mill. er ikke allverden det, så bare at du er norsk i verdenssammenheng er jo en fantastisk greie. Men det kan oppleves som om det er så mange av disse 5 mill, som bruker tiden sin på å holde andre nede, i stedet for nyskjerrighet, så kritiserer de andres forsøk på å få til noe. Prøver å ikke la det virke, men man er jo ikke sterk hele tiden og egoet mitt er ganske svak for dårlig kritikk, for det plasserer meg tilbake dit jeg var, en kvise på samfunnets rumpe, som min mor sa til meg. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.

Jeg elsker faen meg de menneskene som ikke liker meg óg, som barn trodde jeg at de voksne en gang ville like meg. At de kommer til sine fulle fem en gang, og som foreldre skal du jo elske dine barn betingelsesløst, men nå har jeg gitt opp håpet og det er ganske så godt å slutte å håpe. Det er som å gi meg selv retten til å lande. Du vet følelsen, når et fly lander. Jeg eier min egen sannhet. Albatrossen som har holdt det gående i 47 år, tar en pause på en flyplass. Jeg behøver ikke å tigge mere utenfor stengte stasjoner, jeg går der det er åpent. Jeg tar i mot den kjærligheten jeg får, i stedet for å tro at de som ikke eier kjærligheten selv, skal gi meg noe. Du aner ikke for en befrielse. For på grunn av håpet så oppfører vi oss underdanig og lojale med våre foreldre, men for min del er det altså helt slutt. her må man drive egenomsorg! De får ikke styre meg mere, med sine indirekte, tause trykk og tunge taler. Jeg brenner heller i helvete, enn å innordne meg skikkelighetens forgrederlighet. En gang sa jeg i Bergens Tidende at jeg hadde blitt utsatt for et overgrep av en kamerat av min far, vet du hva jeg fikk spørsmål om fra faren min da?? Om jeg bare tenkte på meg selv? Eeee vel, det er vel nettopp det jeg aldri har gjort. Jeg eier min egen historie. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.

Act in the face of their fear.

Jeg elsker det edruelige livet, det er spennende når ikke fortiden er annet enn historie, fremtiden er utenfor rekkevidde og øyeblikkets nærvær er alt. Da er livet GULL. Da mangler jeg ingenting. Noen ganger henter egoet meg inn, og det vil gjerne holde meg på plass og sier: Betty, du må faen ikke tro at du er noe. Men jeg har lært meg en teknikk, hvor jeg svarer: Vær vennlig og kom deg vekk, jeg har gitt meg selv slakk, jeg har gitt meg selv lov til å feile. Så gå vekk! Sånn har jeg måttet gjøre med folk også. Folk som bærer for mye nag til livet og alt er alle andre sin feil, må jeg ha bort fra meg, for jeg blir syk av det, rett og slett. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.

RUSMISBRUK ER ARVELIG.

Og jeg vil jo leve og være frisk, og ha det bra, så jeg har overskudd til å bidra med noe til andre. De steiner kvinner i noen land og de lærer ungene sine å oppføre seg som jævler. Vi må hjelpe til med vett og forstand, og min måte er musikken. Folk har i verdens rikeste land, mye vondt med seg selv, så de ruser seg vekk fra livet. Jeg må synge om det, så vi får det bedre.

Jeg misbrukte rus i mange år for å komme vekk fra livet. Ragnhild, rip 31.07.10 måtte ruse seg hun også. Begge foreldrene hennes er jo rusmisbrukere og de selger dop. Smerten ble for stor å bære også for henne. Hun var lik meg der. Hun drømte om et vanlig liv og ønsket at foreldrene skulle bli rusfri. Hun ønsket seg at de sluttet med dopdritten. Det var en dame på 32 år som satt skuddet med overdosen heroin i armen på Ragnhild. Hun hadde to barn selv. Jeg hater den dritten. Det ødelegger folk. Hjernen forsvinner. De tenker ikke. De føler ikke. De blir ødelagt. De har ingen skrupler. De dreper hverandre. De stjeler fra hverandre. De er skorpioner, som rekrutterer nye brukere. Heroinen virker ikke på dem selv og de sitter og runker mens noen tar jomfruturen. Sånn er det. Hva gir du for det? Vi kan ikke godta det. Vi må gjøre noe. Men vet du, en ting som er værre en heroin, og det er MISNØYE. Misfornøyde voksne er rein gift og man blir avhengig av de, og det går i arv, og man kan dø av det. Utprøvd, jeg døde nesten. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.


Dette gir meg ikke Ragnhild tilbake. Men det kan redde noen andre at jeg deler av min erfaring. Heldigvis hadde familien min 2 fine ferieturer med Ragnhild samme måneden som hun døde. Hun ble en fin jente igjen, men med kjempestore savn, men ikke så skadet at det ikke hadde gått an å skape seg en fremtid, men hun var for hektet på det «spennende» med rusingen. Jeg er utdannet barnevernspedagog og Ragnhild hatet den delen av meg. Men hun elsket tante Betty og vi fikk mange gode samtaler. Hva hun drømte om etc. Jeg har noe jeg kan og skulle ha sagt.


Jeg har laget en minnesingel, selger ikke den heller. Det er bare sånn. Overskuddet skulle gå til et barnevernstiltak som heter: Ungdomsalternativet, men interessen er fraværende. Folk har kanskje nok veldedighetsgreier rundt ørene. Ragnhild likte denne låten, Månestripen, og Babe På Kjøret og Mr. Marble særlig godt. Hun var med oss på festival i sommer i Sverige. To venninner av henne sa det så godt på TV: Ragnhild manglet bare to ting: kjærlighet og omsorg. Og alt for mange folk tror de har det, med å presse barn til å være noe annet enn det de er, eller ikke se de, eller la være å synge godnattsang, eller ikke være tilstede for de. Jeg har aldri brukt heroin og var derfor ikke erklært ordentlig rusmisbruker, men jeg satt i fengsel da jeg var 19 år for ran og det gir liksom litt «kred» da. Sykt system. Rangering av sosial status ut i fra hva du har prøvd og gjort, egentlig som samfunnet ellers. Derfor det er så befriende med Facebook, der ser vi ikke hverandres status, med mindre man gjør som jeg og legger ut egne videoer hele tide. Når jeg treffer Facebook-folk, så kommer disse rollegreiene på igjen og det funker ikke. Merkelig greie, ufritt igrunnen.

Hver dag er en suksees.


Unne andre suksess er en smal greie. Vet du, her skriver jeg og skriver jeg og du har sikkert ramlet av for lengst. Skulle ha sparket inn en skikkelig inner-10'er nå. Okei, jeg har solgt kroppen min for å få penger til dop. Den satt. Der våknet du. Jeg har faen meg slått en mann, som ikke ville betale, jeg slo han helseløs, det er sant. Det er grusomt, men det er sant og det gjør vondt å skrive det og bli påminnet det, men jeg gjorde det for å overleve selv. Har aldri ment å være slem. Jeg lærte meg at vold er en løsning på et drama. F.eks. kom jeg hjem en gang, moren min lå døddrukken på sofaen, ikke så uvanlig og min mors kjæreste stod og danset til Beatles (han har ødelagt mitt forhold til Beatles dessverre) på stuen. Jeg ba han om å komme seg ut. Gikk inn på kjøkkenet. Han kom etter, kjørte hodet mitt i en spiss kjøkkendør, jeg seilet om. Tonnie (vennen min) sprang på dør, han etter, jeg karet meg til badet, han kom tilbake og så sparket han meg i ansiktet flere ganger og magen og og og og. Tonnie fikk tak i politi og sykebil og jeg husker at jeg tenkte da de opererte meg: Her var det godt å være. Husker at en i en grønn frakk sa: Stakkars barn. Dagen etter var min mor og tante på besøk og lovet meg at han skulle hun aldri se igjen. Etter en uke på sykehus dro jeg «hjem» - og der var han fremdeles. Ser for meg overskriftene nå: Ja, jeg har slått en mann. Huff, og alt dette for å slippe og selge huset. Men musikken min må ut til folket, okke som. Tekstene er på norsk, les de her: http://www.bettybetty.net og det er et dilemma, for de er autentiske og direkte og dette er et tveegget sverd, men jeg har jo ikke laget dette for å ikke berøre, jeg vil oppriktig at folk skal ha det bedre med seg selv, slik at det er et bedre grunnlag for fred i verden. Og dette må vi jobbe med på individnivå. Vi bor i et rikt land og har det bra, men bortskjemt som jeg er, med strøm og vann, så ønsker jeg å ha den livskvaliteten jeg har. Alt dette og mere til, kan jeg snakke om, og det gjør jeg fordi jeg trenger å selge plater, så jeg ikke må selge huset mitt. Jeg kan holde foredrag om sånt også, er ganske dyktig på det. Inni cd`ene mine finnes det flusst av levd liv, som andre mennesker kan vokse på. Jeg vet at det er mange ut i der, som arbeider med seg selv, for å få til livskvalitet, for å eie sine egne liv. Og jo bedre vi har det med oss selv og jo mere bevisst vi er, jo lettere er det å skape verdens fred. Musikk er fredens sverd. Det er et universellt språk. Kunne aldri ha funnet på å laget soloalbum før jeg ble 40. Alt for sårbar til det, man skal liksom tåle og stå i sitt eget lys. For enten du tror det eller ei, så krever det MOT til å si alt dette, det krever mot å gi ut soloalbum også. Må takle motstanden og kritikken. Men man må jo være villig til å tape for å vinne.

Det ligger en suksees i enhver tragedie, og omvendt. Å ha investert i å gi ut album, har lært meg mye om meg selv og andre, og gjengen jeg lever med, om verdier. Og det er mye jeg kan gjøre før jeg selger huset. Solgte noen lånefinansierte aksjer i dag, som aldri steg (takket være Bush sin politikk), jeg kan la være å kjøpe rødvin, jeg kan bake, jeg kan leve ukjent og godt til mitt siste åndedrag, men jeg tror opprikig at det er noen der ute, som kan ha nytte av min musikk og min formidling,og det gjør vel ikke noe om jeg tjener penger på noe jeg har skapt selv, gjør det? Aner ikke annen måte å gjøre det på, enn å skrive disse ordene. Det er synd at jeg er dønn avhengig av noen med makt, en yrkesgruppe: journalister for å få fart på albumet mitt, men det er helt sant. Jeg har noe jeg skulle ha sagt.


Det er noe jeg skulle ha sagt.

Det gnager bak i hode.

Vi går og går og trakker opp og ned,

men blir stående på samme sted.

Det e noe jeg ikke får tak i.


Mvh,

Betty