Kom November Med Din Styrke!

En nedtur er ubuden. Den kommer alltid. Like sikkert som at solen står opp, vet vi at nedturer er en del av livet. Idag oppdaget jeg etter en samtale, at det er måten vi behandler nedturen på som teller. Han refererte fra noe i Islam. Masse bra å hente der også. En nedtur må behandles med respekt. La oss kalle nedturen en ubuden gjest. Du kan servere den te, men du trenger ikke å gi den sukker og melk i. Du trenger ikke å like nedturen, du trenger å gjennomleve det.

Hvis vi greier å stå i oss selv, forbli i eget senter, er det lettere å tre ut av en nedtur fordi vi ikke 'forer' den med all verdens godsaker. Bare te, ikke noe mere. Vennlige tanker, men ikke støy.

Det hjelper å være stille. Jeg er stille når jeg går langt. Det er en meditativ gange som bringer meg tilbake til senter og inn til meg selv. Jeg er ikke så god på å sitte i ro, så denne vandringen bringer med dit tankene ikke bestemmer, der det alltid har vært det samme, der det ikke noen gang har forandret seg.

Forbli i eget senter er en vanskelig oppgave fordi vi hele tiden påvirkes og ikke minst av våre egne tanker. Jeg har skrevet en bok om det. En bra en faktisk. Om tanker som banker deg opp. Kunsten er å styre tankene, våre våken og først da har de budne gjestene sjanse til å få plass.

Det er 1. november. Jeg skal ut å gå langt denne måneden også. Oktober ble det 30 mil. Skal ihvertfall bli 20 til. Har satt meg som mål å greie 50 mil tilsammen i månedene 10 og 11. Jeg får sove bedre fordi jeg har fått meg en pustemaskin som hjelper kroppen til å ikke få pustestans. Så da våkner ikke hjernen og dermed får jeg bedre søvn og dermed fikk jeg litt overskudd til å ta ansvar for å komme i form.

Jeg skal skrive mere enn normalt i november. Hvert år er det en verdensomspennende skrivegruppe på https://nanowrimo.org/, jeg har vært med i 6 år. Jeg skal ikke skrive fritt vilt for å få mest mulig ord, men levere noe av det jeg tenker på fra mine vandringer.

Det var alt for i dag og så langt.

Dag 7. Buss 8.

Dag 7. Buss 8. Til tross for 98 kilo, nytisset og naken grytidlig om morgenen, pakker jeg sekken, tar buss 8 til endestasjonen og går løs på den trettende milen av femti i dette prosjektet (dagens løype er den røde). Til tross for masse motstand i form av en indre kritiker som synes at det er meningsløst å vandre på denne måten og fordi jeg ikke er blitt sylfide på 14 dager og i tillegg begynt å spise mere fordi turene krever mere, velger jeg å gjøre jobben. Utholdende gjør jeg jobben. Jeg er ikke sprek, jeg kan bli det.

Når jeg så har begynt og vandre, lander jeg i mine egne føtter, da føles prosjektet rett og jeg finner roen. «Når det ikke vart som det skulle, men er som det er», og jeg tåler det, er det min egen selvaksept som seirer og den gir tilgang til noe friskt i meg selv. Jeg snakker hyggelig til meg selv, der jeg vandrer. Jeg har greid å vinne over meg selv i dag også. Samtidig minner jeg meg på at jeg har greid å være under 100 kilo i et år og alle som har vært eller er i den vektklassen, vet hva det koster å få til å holde vekten.

Jeg går rolig og bruker en arbeidsdag på det. Dette prosjektet er min jobb nå, 2 mil, 3 ganger i uken blir en 60 % stilling til sammen. Jeg går rolig fordi jeg må. Jeg greier ikke å presse eller å stresse kroppen. Det har jeg gjort alt for mye før. Jeg er min egen gratiscoach fordi jeg kjenner når jeg blir forstrekt og når jeg ikke kan presse på mere. Vurderte å skaffe en app som hadde 4 x 4 trening, men det er å presse på. Jeg skal bare vandre videre i visshet om at dette går veien.

Sjetnemarka - Ladekaien - Ranheim

Dag 2 i prosjektet. Buss nummer 3. Skal ta alle bussene i Trondheim til endestasjonene og gå ihvertfall to mil rundtomkring eller derifra og hjem. Vandringen og pustemaskinen jeg har fått fra St. Olav kan muligens hjelpe meg å komme i form igjen. Begynner å få troen. Våknet mere uthvilt i morges, enn jeg har gjort på 13 år og det er virkelig noe. Blir så uendelig takknemlig hvis dette er sant, Å få sove godt er virkelig til stor hjelp. Jeg sover med en maske som dytter inn luft når jeg har pustestans. Hvis dette virker, skal det ihvertfall ikke stå på meg. Det aller beste er å gå aleine. Da kommer gammel trøtthet og ny sorg opp og krever sin plas og forlater meg.

50 MIL PÅ TO MÅNEDER: Lian - Bosbergheia - Grønlia - Våddan

En skikkelig hard tur egentlig, hvor jeg skrev blogg i hodet mitt om hvor tøft det var å få til god helse igjen. Akkurat nå er den følelsen borte.

50 MIL med hjelpemiddelet AtB i OKTOBER OG NOVEMBER

En ekstra runde ... HOMMELVIK - NIDAROS

Med denne runden, er jeg opp i 50 mil på Pilgrimsløyper denne sommeren. Det er da noe :-)

Oppdal - Hjerkinn

 Takk for turen. Beste turfølget - EVER!

Da gir jeg meg for i år, på denne veien til Rom. Fortsetter til påsken 2019, på ski nedover. Hvis alt vil meg vel, så går det så.

Stølsvangsveien - Oppdal

En liten seier !!!

Berkåk - Stølsvangsveien

 26, 2 km

354,6 km

Støren - Soknedal

Gikk med bra snitthastighet. Falt og knuste mobilen på turen. Fint vær. Masse nedlagte gårder. Vakker kirke sett fra åsen på andre siden. Tok bussen til Trondheim etterpå. Drøyt 2 mil.

Stiklestad - Støren

 Etappen Lundamo til Støren søndag 5. august 2018

https://www.relive.cc/view/e1172050219 Bernt var med på denne turen. 2 pils på puben i Støren. Godt følge.

Drømmen om det som en gang ikke var

Når du er ute og går
Lager nye spor
Og noen ganger
Drar med de gamle
Hvem så deg?
Hvem var snill med deg?
Beundret deg?
Brydde seg?
Husk på at jeg er her nå.
Støtter deg.
Bryr meg.
Og det er mye mer interessant
Dette mysteriet,
Som livet er,
Uten alt
Du ikke kan forandre.

Stiklestad til og med Lundamo

Det er turene som teller. Avsluttet første del av Mange Veier Til Rom prosjektet i dag, fra Stiklestad til Lundamo. 22, 4 mil:

Mine pilgrimsmentorer:

Og Bernt da:

Takk skal dere ha!

Stiklestad til og med Kvål

"Er du klar over hvor langt du må gå for å forbrenne en hvetebolle?" spurte fastlegen min meg. Tror jeg har forbrent noen siden mandag 09. juli, så spørs det bare hvor høyt inntaket har vært på turen. Spiller ingen rolle. Jeg er ute og går og veien er virkelig målet. Det føles 'helt normalt' å ta dette ansvaret for min helse. Det føles godt å ha tilbakelagt disse milene og lysten til å gå videre er innabords.

Hommelvik til Ranheim

Enn at jeg skulle få oppleve så mye nytt og vakkert på min vei ... 27, 5 km i dag.

Og det helt utrolige er hvor villig kroppen er til å restitiuere seg. Nydelig. Måtte progresjonen vare og søvnen bli god! Takk for alt det vakre!

Hell til Hommelvik

Guds ekspedisjon fra Skatval til Hell

Har du lukket en dør står en ny åpen - alltid!

Kan det være nødvendig å gå så langt?

Det e mange veie til Rom, denne veien startet på Stiklestad mandag 9. Juli 2018. Nå skal jeg gå meg i form. "Kan det være nødvendig å gå så langt? Det vil tiden vise. Jeg er ihvertfall oppglødd på ideen og dette trenger ikke noe annet enn min egen innsats. Veien er så langt gått til Skatvald. Lørdag 14. juli går veien videre. Blogging er i gang.